jump to navigation

Svenske boktips (Nilsson, Zennström) 30. januar 2011

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

Bokmerker.org idag skrev den dyktige og ferske litteraturviteren Kristin Storrusten en fin post om å være bevisst på å tipse om kvinnelige forfattere vi leser, siden kvinnelige kvalitetsforfattere generelt får mindre oppmerksomhet enn de mannlige. Kristins post var igjen inspirert av denne posten hos Ann Helen HaugenMigrating Coconuts, en bokblogg jeg ikke kjente fra før (takk for tipset, Kristin!). Jeg ble straks inspirert til å dele to av mine svenske favoritter, og hamret dem inn i kommentarfeltet hos Bokmerker… før jeg kom på at mine egne trofaste lesere så klart fortjener de samme tipsene! Derfor denne miniposten, som vel er det nærmeste jeg har kommet en gammeldags bloggpost på lang tid.

House of Foundation

Mitt andre forfattertips i denne posten oppdaget jeg under Møllebyen litteraturfestival i Moss, mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Første tips er Johanna Nilsson, som jeg har ventet spent på hver bok fra siden den nydelige debuten Hon går genom tavlan, ut ur bilden fra 1996. Da var hun bare 21 år, og alle som har vært eller er 21 år bør egentlig lese den. Siden har det kommet flere bøker, hun har dessuten blogget (fram til juni 2010, dessverre har hun gitt seg nå, men gamle innlegg ligger ute). I bloggen fikk jeg vite at hun skriver krimromaner på si under pseudonymet Amanda Lind, også her med tilhørende blogg. Har ikke fått sjekket krimmen hennes ennå, men tipper hun mestrer dette også.

House of Foundation

Møllebyen litteraturfestival fant sted i Audiaturbokhandelen House of Foundation, som ligger i et nedlagt fabrikklokale i Moss. Hvis du ser etter er det mange litterære kjendiser på bildet… (Foto: Oda Bhar)

Den andre jeg vil tipse om er Maria Zennström, svensk-russisk og dessuten filmutdannet fra Moskva. Jeg hørte henne lese på Møllebyen litteraturfestival i Moss ifjor vår, og ble hekta både på opplesningen og det hun leste. Det var fra hennes andrebok, en slags dagboksroman kalt Hur ser ett liv ut om man inte har tillräckligt med kärlek?, blant annet om håpløse kjærester og det (for noen) vanskelige valget om å få barn eller ikke. I denne anmeldelsen kaller Eva Ström (en annen flink svensk forfatterinne som blogger) Maria Zennström en kvinnelig Knausgård eller Norén.

Maria Zennström

Den svensk-russiske forfatterinnen Maria Zennström leser på Møllebyen Litteraturfestival i Moss, 14. mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Da jeg googlet Maria Zennström for denne posten ble jeg oppmerksom på at hennes bror, motefotografen Per Zennström, nå har lagt ut filmen sin til Marias første bok på YouTube, så da kan jeg vise dere den samtidig! Det er en visuell collage til lyden av Marias ord, ingen sammenhengende tekst, men vakre bruddstykker fra den prisbelønte debutromanen hennes, Katarinas sovjetiska upplevelser. (Også Per Zennström har forøvrig en blogg.)

Nydelig og poetisk liten film. Enjoy!

Har du egne tips til gode og (i Norge) ikke så kjente kvinnelige forfattere, legg dem gjerne igjen her og/eller i posten på Bokmerker.

Egyptiske farger (Luxor) 10. januar 2011

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Reiser.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
6 comments

Hvordan kan malingen være intakt på et utendørs tempel fem tusen år etter at det ble bygd? Et ørkenklima med lite nedbør forklarer noe, men det må også handle om kvalitet, i farger såvel som håndverk.

Madinat Habu

Templet Madinat Habu på Vestbredden er det nest største og best bevarte i Luxor, likevel kommer få turister hit. (Foto: Oda Bhar)

Kvaliteten er vanskelig å gjenkjenne i dagens egyptiske bygninger, frambrakt av etterkommerne etter noen hundre generasjoner: Kjærlighetsløse bokser helt uten pynt og ornamenter, skeive dører og vinduer hvor vinden uler i sprekkene, klumpete påført maling, den øverste etasjen gjerne toppet med armeringsjern stikkende rett opp i lufta, som om det var tatt høyde for en ekstra etasje ingen gadd å bygge ferdig fordi pengene tok slutt.

Street life

Et av de ikke fullt så ille eksemplene på moderne egyptisk byggeskikk. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)

Heller ikke Nildalen er hva den engang var. Bibelhistoriens fruktbare Egypt har fortsatt jordbruksland nok til å dyrke bomull, appelsiner, sukkerrør, dadler, fikner og diverse grønnsaker, men der årlige oversvømmelser tidligere brakte med seg fruktbart slam, er bøndene henvist til kunstgjødsel etter byggingen av Nasser-dammen på 1960-tallet (helt i sør ved grensa til Sudan).

Banana farm

Hver stilk på bananplanten bærer kun én klase, siden det ikke er et tre, men en urt. Bananblader er store og avlange og gir fin skygge når du vandrer under dem. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)

Da vi fløy over den nordlige delen av landet (kalt Nedre Egypt, i motsetning til Øvre Egypt som er den sørlige delen), så vi flere steder at Saharas brune sand strakte seg helt ned til bredden av Nilen på én side, mens grønne åkrer tok til umiddelbart fra neste bredd, noe jeg antar betyr at vegetasjonen ikke greier seg selv, men må tilføres kunstig vanning gjennom kanaler.

Irrigation system

Foran går et vertikalstilt hjul ned i en brønn med leirkrukker festet til en trinse. Bak ser du det horisonalstilte hjulet et esel kan trekke rundt for å drive brønnhjulet. (Foto: Oda Bhar)

Irrigasjonssystemene kan være ganske primitive, oppdaget vi under et besøk på en lokal banangård: Et trehjul dratt av et esel vandrende i ring, for å heise opp leirkrukker fra en brønn og tømme dem i ei renne.

Irrigation system

Slik ser det ut nede i selve brønnen. (Foto: Oda Bhar)

Nilen renner gjennom fra sør mot nord, altså oppover på Afrikakartet, noe det tok meg ei stund å fordøye. Men i virkeligheten sier det seg vel selv, siden elver jo ikke starter i havet, de renner ut i et hav, mens utspringet ligger inne i landet, gjerne oppe i fjellene, i Nilens tilfelle så geografisk spredt som i Etiopia, Sudan, Tanzania, Uganda og Rwanda.

Egyptkartet med de mest kjente turiststedene. Charterflyene fra Norge lander alltid i en av badebyene ved Rødehavet: Hurghada eller Sharm el Sheikh. Pyramidene ligger i Giza rett vest for hovedstaden Kairo. Alexandria er mest kjent for sitt gamle, nedbrente bibliotek (og det nye bygd av norske Snøhetta). Aswan er en rolig by helt i sør ved Nasser-dammen, og det stedet jeg fikk mest lyst til å besøke neste gang.

Nildalen har uansett aldri mer enn 20 km beboelig mark i bredden, bortsett fra i deltaområdet nord for Kairo mot Middelhavet, hvor følgelig den største delen av jordbruket foregår. Få med deg en seiltur før du reiser hjem, enten du tar ferien i Kairo, Luxor eller Aswan. Tre timers leie av en tradisjonell felukka med mannskap koster et par hundre kroner, og gir en fin mulighet til å puste ut mellom øktene av shopping og severdighetsjakt.

Feluccas on the Nile

Felukkaen er Nilens seilbåt. De fleste turistene leier en felukka for å se solnedgangen, men hvis du vil seile, ikke bare bli trukket av en motorbåt eller drive med strømmen, er det mye mer sannsynlig å få vind om morgenen, ca rundt kl 11. (Foto: Oda Bhar)

I Luxor går en vanlig felukkatur til Bananøya (ovenfor), som rett og slett gir deg en kikk på egyptisk bondeliv. En annen mulighet er Krokodilleøya, hvor krokodillene visstnok er erstattet av luksushoteller.

Feluccas on the pier

En felukka har god plass, så du kan gjerne ta med deg en liten gruppe. (Foto: Oda Bhar)

Er du bare bittelitt fugleinteressert kan det lønne seg å ta med kikkert, for Nilen er full av spennende arter. På en kort ettermiddagstur så jeg 4 ulike arter hegre (silkehegre, topphegre, kuhegre og natthegre), flere eksemplarer av terneisfugl (pied kingfisher), samt ulike vadere og ender.

Cattle egret

De fleste hegrer liker seg best ved vann, men kuhegre tråkker gjerne rundt lenger oppe på jordene, hvor den plukker i seg frosk, insekter og små gnagere. (Foto: Oda Bhar)

Byen Luxor blir delt i to av Nilen, slik Seinen gjør i Paris, og med liknende valør: Luksus og fintfolk til høyre, bohemliv til venstre. På Vestbredden (med oldtidas Theben) ligger dype gravhuler med vakre veggmalerier og relieffer, samt noen mindre tempelruiner med godt bevarte farger. Vest har de største arbeiderbydelene, samt et lite sentrum for ryggsekkturister og noen gode, rimelige restauranter.

Tomb of Nakht

Det er ikke lov til å fotografere i gravhulene, men mye kan ordnes med en liten backsheesh. Her i Tomb of Nakht, en skriver og astronom i Egypts gullalder, som levde rundt år 1400 f.Kr. og hadde ei kone som var sangerinne i templet. (Foto: Oda Bhar)

Mens de kongelige gravene ble dekorert med gudebilder, måtte adelsmenn og byråkrater nøye seg med bilder av arbeidsliv og familieliv. Det kjentes kanskje forsmedelig, men idag virker disse Tombs of Nobles langt mer interessante enn gravene med mytologiske bilder. Selv blir jeg fort trøtt av kongegravene, hvor en vakt (som håper på backsheesh) straks spretter opp og peker bortover veggen mens han ramser opp gudenavn i vill fart.

Hathor

Gudinnen Hathor avbildes med eller uten kuhode. Den røde solskiven båret oppe av kuhorn, er tegn på at figuren forestiller henne. (Figur fra templet Madinat Habu. Foto: Oda Bhar.)

Jeg er mer nysgjerrig på folkeliv enn gudesymbolikk, selv om jeg lærer meg å gjenkjenne de viktigste: Himmelens og kongenes gud Horus med falkehodet, dødsguden Anubis med sjakalhodet, gudinnen Hathor for fruktbarhet og kunst, med kuhorn som omslutter en rød solskive over hodet. En annen fordel med Adelsmennenes graver er at du kan få dem for deg selv (med unntak av de innpåslitne vaktene). Kongenes og Dronningenes dal oversvømmes daglig av turistbusser, og er langt dyrere å besøke.

Ticket office

To forvirra damer prøver å skjønne hvordan billettsystemet fungerer: Jeg til venstre, Vibeke til høyre. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)

Det mest forvirrende med å besøke gravene var billettsystemet. Antakelig kunne jeg brukt halve tida om det var enklere å forstå, derfor kommer en kortversjon her. (Hopp over de neste to avsnittene hvis du ikke har tenkt deg til Luxor). Kongenes dal og Dronningenes dal har hvert sitt billettkontor ved begynnelsen av hver sin fjelldal. Hatshepsuts tempel har også et eget, mens resten av templene på Vestbredden samt Adelsmennenes graver har ett felles billettkontor nede på flatmark ved hovedveien.

Old Qurna

Den gamle landsbyen Qurna ligger midt på et av gravfeltene. Nå vil myndighetene rive den, angivelig utfra mistanken om at innbyggerne graver i kjellerne etter oldtidsskatter. En del av landsbyen er allerede revet og innbyggerne flyttet til en moderne bydel. Vi snakket med flere som var misfornøyde over å miste levebrødet: De kunne verken ta med seg buskapen eller fortsette å selge souvenirer til turister som ruslet rett forbi døra. (Foto: Oda Bhar)

Den viktigste grunnregelen når du kjøper billetter er ikke å knusle. I forhold til øvrig prisnivå i Egypt kan inngangsprisene virke overdrevne, men tenk på at du antakelig bare kommer hit én gang i livet. Kjøp heller for mange enn for få! Å stå oppe i fjellet og angre på billettmangel når det er 3 km tilbake til billettluka er bare idiotisk. Uansett får du 3-10 graver for prisen av en norsk kinobillett, så jeg foreslår at du kjøper i vei, og tar hele Vestbredden i 3 omganger fordelt på 3 dager (forslag til dagsplaner under kartet).

Et godt kart over Vestbredden er nødvendig for å finne gravene, ei god bok er nødvendig for å tolke det du ser. Helst bør den ha mange illustrasjoner, som f.eks boka til arkeologen Kent R. Weeks: "The Illustrated Guide to Luxor: Tombs, Temples and Museums" (finnes på Amazon).

  1. Dag 1 bruker de fleste i Kongenes dal , og nesten alle gjør samme feil: Kjøper billett, går inn i de første og beste gravene, før de oppdager at billetten bare gjaldt for 3 stykker. Dermed står valget mellom å traske tur/retur billettkontoret i solsteiken, eller droppe resten og dra til byen for å spise lunsj (kaféen selger kun potetgull og kjeks, til tre ganger norske priser). Tips: Ta med matpakke, les på oppslaget ved billettluka hvor mange graver som er åpne (ca 7-8 stykker), og kjøp billett til alle sammen. Det koster deg et par hundringser, men ellers må du lese på forhånd og prioritere hva du vil se, og hvem gidder det? Ikke jeg. Orker du mer idag foreslår jeg Hatshepsuts tempels, som er mindre turistoversvømt på ettermiddagen.
  2. Også dag 2 trenger du matpakke. Mellom Dronningenes dal og de øvrige gravene og templene på Vestbredden er det gangavstand (nåja, mer eller mindre), for alle ligger i landsbyområdet Qurna. Her er det enda mindre grunn til å knusle, når hver billett høyst koster kr 10-30. Hos dronningene kjøper du én samlebillett for de 3-4 åpne gravene. Etterpå rusler du over nærmeste fjell mot nord (et lite grustak med sti) til de 3 gravene på Dayr Al-Madina. Avslutt med 2 fine templer du kommer forbi på nedoverveien: Det lille Ptolemaiske og det store Ramesseum .
  3. Begynn dag 3 med templet Madinat Habu (hvor jeg har tatt de fleste tempelbildene i denne posten), rett ved siden av billettkontoret. Spis lunsj på en av restaurantene foran inngangen, før du tar taxi nordover til resten av adelsmennenes graver, ved landsbyen Shaykh ’Abd Al-Qurna. Det er 10-15 små graver som du rekker på en ettermiddag. Orker du mer ligger enda et par graver rett nordvest for Hatshepsuts tempel – men da har du også virkelig sett alle!
Oda & Vibeke

En mann med turban prøver å selge oss en figur som blir tusen år eldre for hvert minutt vi ikke kjøper den. Til slutt er den blitt 7000 år gammel, men vi lar oss ikke lure. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)

Ferdig med Vestbredden, nå drar vi mot øst. Den største delen av Luxors moderne sentrum ligger tvers over elva fra De dødes verden. Til Østbredden tar du offentlig ferje for ei krone, og går i land rett ved shoppinggater, basarer, luksushoteller og turistrestauranter. Nedenfor ferjekaja kan du leie felukka, og lenger sør ligger cruiseskipkaia. Cruise på Nilen er stor industri, og kan bestilles direkte hos norske charterselskaper, evt kombinert med ei ukes solferie ved Rødehavet. På Østbredden ligger også flyplassen, 6 km utenfor byen.

Scarf shopping

Hvis du forviller deg inn i en basar byr innehaveren på te, men vær forberedt på intens jobbing mot mersalg. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)

 

De to mest gedigne tempelruinene, Karnak og Luxortemplet, befinner seg også på denne siden av elva. I oldtida var de stengt for andre enn prester og kongelige, i nåtida ses de best i flombelysning om kvelden. Karnak har dessuten et berømt lyd&lys-show, for dem som liker slikt (selv syntes jeg opplevelsen var en anelse femtitalls, særlig det svulstige lydbåndet hvor britiske karakterskuespillere agerte faraoer av ulik størrelse og machograd). Dimensjonene er imponerende i disse templene, men fargene er stort sett vasket bort, til forskjell fra templene i øst. Mellom de to templene ligger et lite, men utsøkt historisk museum, selv om det meste av løsøret fra gravkamrene er flyttet til Kairo.

Klikk på kartet for å gjøre det større – du finner alle stedene jeg nevner på Østbanken, også restaurantene (unntatt Tutankhamon som ligger i vest).

Når det gjelder mat og drikke er det lurt å ikke forvente seg for mye i Egypt. Alkohol får du bare på turiststedene, og ellers er maten stort sett grei, men sjelden spennende. Selv hotspot-stedet Sofra nær jernbanestasjonen, hvor du sjelden får plass uten bordbestilling, serverte mat som smakte lite, selv om tilberedningen ellers var god (her spiste jeg for første gang fylt due, en egyptisk spesialitet).

Dove cot

Egypterne spiser gjerne villfugl, både små sangfugler og større duer. Da kan det være kjekt med et dueslag… (Foto: Oda Bhar)

Den gode nyheten er at du neppe får magetrøbbel: Vi møtte ingen som ble sjuke i Luxor, men mange som var blitt det i Hurghada. Et enkelt, sentralt og greit spisested er Amoun i Savoy Market (2. etg) ved Sfinx-alléen, en bygning som reklamerer med at alle butikkene er hassle free (du slipper kjøpepress). Trenger du hurtigmat i forbifarten ligger Snack Time rett bak Luxortemplet (20 m fra McDonalds), med baguetter og wraps til kjøtt og gode sauser, deilig italiensk is, og ikke minst gratis wifi. Men det var bare én restaurant i Luxor som begeistret oss vilt, nemlig Tutankhamun 200 m sør for ferjeleiet på Vestbredden, på et tak med utsikt utover Nilen. For kr 120 fikk to personer en haug små fat på bordet med grønnsaksretter og kjøtt, og alle sausene hadde distinkt forskjellig og nydelig smak. (Flere gode tips her.)

Egyptian erection

Både sex og vold er tilstede på veggene i Luxortemplet. (Foto: Oda Bhar)

Noen ord til slutt om flyreise og pakketurer, for andre som overveier chartertur til Egypt. Vi fløy dessverre ikke til Luxor, men landet i Hurghada og ble fraktet i buss de 5 timene over fjellet. Det ble billig, men jeg vil nøle med å gjøre det igjen, særlig fordi vi måtte stå opp kl 0430 hjemreisedagen, vente 6 timer på flyplassen og ende med en reisetid på 20 timer fra Luxor til Oslo.

Ramesseum

Det skal ikke mer til enn et lite tak før fargene holder seg i tusenvis av år. Her i templet Ramesseum på Vestbredden. (Foto: Oda Bhar)

Flyplassen i Hurghada var grei å lande på, men et helvete å reise fra. Ved innreisen hadde vi bestilt visum av reiseselskapet, noe som var deilig fordi vi da ble sluset rett gjennom sperringene. Ved utreisen derimot, ble vi dumpet på flyplassen flere timer for tidlig, og måtte lide oss gjennom 3 timer med ulike køer: Sikkerhetssjekk av koffert og håndbagasje, innsjekk av bagasje, passkontroll og utstempling av visum, ny sikkerhetssjekk av håndbagasje. Metalldetektorene pep kontinuerlig, men det var ikke strengt, jeg passerte med ei gjenglemt vannflaske, en annen med neglefil.

Ferry on the Nile

Ferja over Nilen går hele døgnet og koster ei krone hver vei, mellom sentrum øst og vest i Luxor by. (Foto: Oda Bhar)

En annen oppdagelse: Du sitter trangere på charterfly enn i vanlige rutefly. Reisefølget mitt var nær klaustrofobi, og jeg var heller ikke komfortabel, selv om ingen av oss er storvokste. Rutefly via Kairo virker alt i alt mer fristende, selv om det er noe dyrere. Oslo–Kairo med Austrian Airlines (mellomlanding i Wien) koster ca kr 3500, omtrent som ei ukes chartertur inkl overnatting (vi bodde enkelt, men greit her for kr 4000, min anmeldelse for TripAdvisor her). Kun charterflybillett koster det halve, og du kan daglig ta en billig egyptisk rutebuss fra Hurghada eller Sharm til Kairo (under kr 100).

Luxor balloons

En populær måte å se Nildalen på er med varmluftsballong. (Foto: Oda Bhar)

Likevel frister det mer å fly rett til Kairo. Jeg ville blitt ei uke der, før jeg fortsatte til Aswan og tok utflukter derfra: Nassersjøen til Abu Simbel, nedover Nilen til tempelbyene Edfu og Kom Ombo. Aswan skal være en mindre og mer avslappet by enn Luxor, med nesten like mange severdigheter innen rekkevidde. Problemet med en kortferie er at du på slutten veit altfor godt hvorhen du ville reist videre om ferien var lengre. For meg ville neste punkt ha blitt Aswan. Kanskje reiser jeg dit en annen gang?

Fisherman smoking

Fisker på Nilen. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)

Jeg har flere Luxor-bilder i ei egen mappe på Flickr (det kommer nok enda flere dit etterhvert). Dessuten har reisefølget mitt lagt ut en bunke tegninger, både av folk og tempelmotiver.

Har du egne erfaringer fra Egypt, del dem gjerne i kommentarfeltet!