Bharfot

Puslebiter uten bagasje (Jean Dubuffet) 3. mai 2011

Som 60-åring ble Jean Dubuffet dratt mot det tredimensjonale, men han drømte aller mest om å reise uten bagasje. Møt fantasirommene hans på Henie Onstad kunstsenter.

En robotfigur møter deg i inngangspartiet på Henie Onstad. Modellene er ikke rekonstruksjoner, men Dubuffets orignialer. (Foto: Oda Bhar)

Dubuffet som arkitekt
Henie Onstad kunstsenter
10.03 – 29.05.2011

Kurvede beinhvite strukturer fyller de luftige salene på Høvikodden. Noen har tjukke svarte konturlinjer som likner overdrevne høydekurver, andre er som puslespill av encellede organismer. De kritthvite veggene med myke buer og markerte gulvfuger likner en gresk øyidyll, mens interiørene kunne vært innsida av en igloo dekorert med avgnagde bein. Det er lett å falle i staver foran en himmelseng med en hvit palmekrone til tak, eller et hyperkomplekst veggrelieff hvor halvveis skjulte figurer trer fram.

Jean Dubuffet: «Vinterhagen», 1968. (Foto: Oda Bhar)

Vi befinner oss i fantasiverdenen til den franske modernisten Jean Dubuffet (1901-1985), kanskje mest kjent som billedkunstner. Utstillingen Dubuffet som arkitekt tar for seg en tiårsperiode fra 1965 til 1974, da Dubuffet var opptatt av det tredimensjonale og jobbet opp mot arkitektur. Det er snakk om utopiske totalinstallasjoner av en type Henie Onstad også tidligere har vist oss, sist under Schwitters-utstillingen i 2009. Dubuffet kom sent i gang med karrieren sin fordi han prøvde å drive familiens vinhandel, og var mer eller mindre selvlært når det gjaldt kunst. Elementer i skulpturene kan minne om Picasso, Miró, Gaudí eller Léger.

Jean Dubuffet: Utsnitt fra maleriet «Epokhê», 1965. (Foto: Oda Bhar)

Få av Dubuffets planlagte arkitektoniske prosjekter ble oppført, på tross av at mange var bestillingsverk. Prosjektene tok gjerne så lang tid at en ny direktør rakk å tiltre og avlyse det hele, og en vittig serie nidmalerier har bitre titler som «Arkitekt og sekretær forklarer presidenten at verket er årsak til at det regner» eller «Domstol uttaler at det er tillatt å ødelegge monumenter så lenge man bevarer modellene, som anses mindre brysomme».

Under prosessen mot bilprodusenten Renault, som hadde fjernet en utsmykning han hadde jobbet med i 9 år før den ble ferdig, lagde Dubuffet nidmalerier med bitre titler. Her signerer ledelsen ordren om å legge ned prosjektet. (Foto: Oda Bhar)

Ifølge kurator Daniel Abadie ble fransk lov endret etter Dubuffets rettsak mot Renault, slik at det ikke lenger er tillatt å ødelegge kunstverk – en tankevekker for oss som savner Arne Lindaas’ veggmaleri i Hammersborgtunnelen.

Etter mange år vant Dubuffet rettssaken mot Renault, men da det kom til stykket orket han ikke å få bygget verket opp igjen. Han sa det ikke fristet å gjøre ferdig et verk når det ikke var velkomment. Forståelig, men trist når vi vet hvor velkomment det ville ha vært i ettertida. (Foto: Oda Bhar)

Puslebitstilen utviklet Dubuffet fra kulepenntegninger i boka Hourloupe, og kulepennfargene svart, blått og rødt kan gjenkjennes i drodlemønstrene. Mylderet av småfelter får alt til å framstå like viktig, noe som skaper en figuskulr/grunn-forvirring. Du ser en skikkelse, får øye på en annen, men i det samme glipper den første av syne.

Jean Dubuffet: «Den blå veggen», 1967. (Foto: Oda Bhar)

Hourloupe-syklusen startet som tegning og maleri, men på et tidspunkt ville Dubuffet skape liv ved å tilføre relieffer, og da var veien kort til frittstående skulptur. Modellene er i isopor, mens de ferdige verkene er i bestandige plastmaterialer, forsterket med metallskjelett og fundert i betong.

Det indre og ytre av en planlagt skulptur kalt «Tårn med figurer», 1967. (Foto: Oda Bhar)

Ofte kan besøkeren gå inn i verkene. Det finnes en ide om beskyttelse, som når en skykonstruksjon gir ly mot sola i modellen Salon d’été (1974). Gruppe av 4 trær (1972) er 12 meter høy og står midt i New York, hvor den spiller effektfullt mot skyskraperne med sine hvite, soppaktige former.Vi

I New York står «Gruppe med 4 trær», 1970/72. (Foto: Oda Bhar)

Det største verket har Dubuffet selv finansiert, Villa Falbala (1971), en snøborgaktig hage på et grønt jorde nær atelieret hans utenfor Paris.

Den største konstruksjonen finansierte Dubuffet selv: «Villa Falbala», 1971. Legg merke til at det ferdige verket har enda færre farger enn modellen. (Foto: Oda Bhar)

Utstillingen på Henie Onstad har tjent på å være fokusert, framfor å velge en omfattende retrospektiv. De nye materialenes potensiale for storskala var et av modernismens viktigste nyvinninger. Likevel blir jeg enda mer fascinert av interiørene og undrer om det kunne vært lagt større vekt på dem?

Også jeg kunne godt ha tenkt meg å sove under et tre. Jean Dubuffet: «Soverom under treet», 1970. (Foto: Oda Bhar.)

Det er noe med tankeinnholdet som tiltrekker, når rommene er så sparsomt møblert at du må slå deg ned på trapper og trinn, fordi Dubuffet ønsket en renhet i sinn og handling som bare oppstår i uvante miljøer. Verket skal hindrer deg i å henfalle til vanlige mønstre, tvinge deg til å leve uten bagasje, et uttrykk lånt fra Jean Anouilhs teaterstykke Le voyageur sans bagage. Med autodidaktens drøm om å finne noe hinsides teoriene vil Dubuffet at du skal gå inn i skulpturen og glemme alt, være åpen for en ny opplevelse.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 14. mars 2011 (faksimile). Utstillingen kan du se på Henie Onstad kunstsenter fram til 29. mai.

Jean Dubuffet i Villa Falbala. (Foto: ©Fondation Dubuffet.)