jump to navigation

Vold og hverdag (Høstutstillingen 2012) 10. september 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

Min anmeldelse fra Høstutstillingen ble trykt i Dagsavisen 7. september, og kan leses av nettabonnenter her. For blogglesere har jeg lagd en egen versjon med bildeillustrasjoner av de aktuelle verkene. Alle bilder er tatt av meg under monteringen, derfor står det igjen noen stiger og litt verktøy her og der.

Statens 125. kunstutstilling: Høstutstillingen 2012
Kunstnernes hus
8. september – 7. oktober.

Høstutstillingen 2012

Høstutstillingen 2012 bærer spor av 22. juli – eller ligger det mest i øyet som ser? Kunstnernes Hus åpnet dørene lørdag 8. september med verk av blant andre Christopher Nielsen og Odd Nerdrum.

Årets Høstutstilling er den 125. i rekken, og jubilet markeres på flere måter. Arealet utvides til Oslo S, og en markant tidligere gjest inviteres tilbake: Edvard Munch. Han deltok i sin tid på Høstutstillingen ni år på rad, alltid med bilder som provoserte. Det er morsomt at Munch 70 år etter sin død fortsatt virker aktuell nok for norsk samtidskunst. Fotoserien blir en teaser på Munchmuseets neste utstilling, Det moderne øye, som ble utviklet i Paris og åpner i Oslo 24. oktober.

Edvard Munch

Edvard Munch, fra hans egen fotosamling. (Foto av foto: Oda Bhar)

Mange besøkende vil nok komme til årets Høstutstilling med 22. juli i bakhodet. Hvilke spor setter fjorårets nasjonaltraume er det mulig å se i samtidskunsten? Når jeg klatrer opp trappa til 2. etasje i Kunstnernes hus, og får øye på en projeksjon av to jentehoder nede i et hull i asfalten, er Utøya det første som faller meg inn. Hodene stikker såvidt opp av bakken, den ene jenta lys og den andre mørk, og hullet er så trangt at når én flytter seg må den andre justere. For to år siden ville jeg tenkt at dette handlet om samspill. Nå er min første tanke at de gjemmer seg for noen. Jeg rister det av meg, Transactions #2 av Hilde Skevik og Ellen H. Suhrke er et subtilt og foruroligende verk som ikke trenger konkretisering.

Hilde Skevik & Ellen H. Suhrke: "Transactions #2"

Stillbilde fra videoverket «Transactions #2» av Hilde Skevik og Ellen H. Suhrke. (Foto av veggprojeksjon: Oda Bhar)

Men like etter gjør jeg det igjen. Untitled House av Per Kristian Nygård er en diger installasjon tvers over en sal, en funkisblokk i bølgepapp, og jeg tenker automatisk: Regjeringskvartalet? Det likner egentlig ikke, men likevel. Slik har det blitt.

Per Kristian Nygård: Untitled House

Per Kristian Nygård: «Untitled House», detalj. (Foto: Oda Bhar)

Juryen avslører i katalogen utfra de innsendte bidragene at 22. juli har satt et «tydelig preg på kunstproduksjonen i landet». I utvalget er dette mindre åpenbart, noe som vekker det gamle spørsmålet om konkret inspirasjon gjerne fører til dårlig kunst? Da få av disse verkene nådde opp ville juryen sørge for at det historiske kom med, og invitere noen kunstnere utenfor konkurranse. Så derfor, rett bak papphuset slår de imot meg: Sverre Mallings rettstegninger, seks portretter fra ulike vinkler. Her henger han altså på galleriveggen og er vel blitt det han håpet – kjendisen Breivik. Jeg ønsker at juryen hadde spart oss for dette.

Høstutstillingen 2012

Oversiktsbilde fra Høstutstillingen, med Fredrik Raddums skulptur «The Human Condition» i forgrunnen. (Foto: Oda Bhar)

En annen invitert er tegneseriekunstner Christopher Nielsen, som i en sjarmerende installasjon har omskapt et helt rom til minnelund for seg selv. Svarte vegger med tags og graffiti («Fuck Byrådet»), ei trekiste påmalt skjelett med en dildo strategisk plassert, brennende røkelsespinner, snurrende vinylskiver, et lysskilt med påskrifta «misfornøyelsespark.» Først tror jeg det handler om broren hans, Jokke, men kista viser seg å bære Christophers eget navn. Fra å være en fiffig hyllest får verket nå en emmen bismak. Er 2012 rett tidspunkt for dødsromantikk?

Christopher Nielsen: "Mausoleum"

Utsnitt fra Christopher Nielsens installasjon «Mausoleum» på Høstutstillingen 2012. (Foto: Oda Bhar)

Motstanden jeg kjenner, og enda mer mot Marte Gunnufsens installasjon i kjelleren, med lenkebur og lyden av Bachs Komm, süßer Tod i death metal-versjon, gjør det klart hvor mye fjoråret har endret. Tidligere hadde jeg knapt ofret et skuldertrekk på dette – før Utøya, og kanskje før Stig Sæterbakkens selvmord.

Marte Gunnufsen: "Komm, süßer Tod."

Utsnitt fra «Komm, süßer Tod» av Marte Gunnufsen. (Foto: Oda Bhar)

Vold finnes på utstillingen, også mer direkte. Mest grafisk er Odd Nerdrums maleri av to menn med lendeklede, en morder og hans offer. Det kunne ha vært en vanlig barokkpastisj, hvis det ikke var for pistolbeltet og skytevåpenet den ene retter mot den andre. Ved pistolens munning lyser gnisten opp, og offeret faller blodig bakover. Om motivet referer til Breivik eller uttrykker en mer personlig, biografisk aggresjon er ikke godt å si, men effekten er stor i denne rammen.

Odd Nerdrum: "No Witness"

Detalj fra Odd Nerdrums maleri «No Witnes». (Foto: Oda Bhar)

Mer subtilt behandles temaet i videoverket Five Parts – a Motholic Mobble (part 5), hvor Kaia Hugin har koreografert en slags dans oppned. En kvinne (eller flere) henger fra taket, vi ser armer og bein dingler ned i bildet. Så følger hodet, med håret hengende som glorie. Et nærbilde avslører en strime blod fra munnen, bevegelsene blir spastiske, før lemmene stilner. Er det en dødsdans? En mishandling, et selvmord?

Kaia Hugin: "Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)."

Stillbilde fra Kaia Hugins videoverk «Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)». (Foto av projeksjon: Oda Bhar)

Påfallende på årets Høstutstilling er et nesten fullstendig fravær av humor, glitter og stas. De fleste verkene er små og lavmælte, ofte lagd i beskjedne materialer. Jubileum til tross, den 125. Høstutstillingen går neppe inn i historien som et høydepunkt av sprelske eller nyskapende verk. Har det siste året gjort oss apatiske, heller enn handlekraftige? Forhåpentlig retter vi bare energien et annet sted enn før, noe en annen tendens kan tyde på: Mange av verkene har fokus på de nære ting.

Marthe Elise Stramrud: "Livingroom Poetics"

Bilde fra fotoserien «Livingroom Poetics» av Marthe Elise Stramrud. (Foto av foto: Oda Bhar)

Debutantprisvinneren Marthe Elise Stramruds Livingroom Poetics gir hverdagen en overraskende poesi gjennom smått absurde stilleben, som når et svart ullsjal henges over en kost med feiebrett, slik at toppen likner ei hette og siluetten blir mannen med ljåen.

Hanne Tyrmi: "Domestic Accidents"

Detalj fra «Domestic Accidents» av Hanne Tyrmi. (Foto: Oda Bhar)

I Domestic Accidents stabler Hanne Tyrmi kopper, kar og tallerkner opp mot et hjørne. Det er ikke det originale kjøkkenutstyret, men kopier i matt plastfolie, en dus og drømmeaktig siluett mot den hvite veggen. Er dette cocooning, redebygging mot trusler utenfra? Ved å kaste nytt lys på vanlige gjenstander ses hverdagslivet på en ny måte, mindre trivielt og med en frisk og velkommen magi.

Hanne Tyrmi: "Domestic Accidents"

Installasjonen «Domestic Accidents» av Hanne Tyrmi. (Foto: Oda Bhar)

Kommentarer»

No comments yet — be the first.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: