jump to navigation

Lille speil på dvergen der (Paul McCarthy) 2. oktober 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
trackback

KUNSTANMELDELSE: Den amerikanske multikunstneren Paul McCarthy har omskapt Snøhvit og de sju dvergene til en sviende kulturkritikk av vestlig konsum og overflatiskhet.

Paul McCarthy: "White Snow #3", detail.

Paul McCarthy: «White Snow»
Galleri Peder Lund
8. september – 20. oktober 2012
Åpningstider: Onsdag-lørdag kl 12-17

Paul McCarthy er provokatøren som elsker eventyrfigurer, agitatoren som lar George W. Bush-figurer knulle griser, performancekunstneren som da han var ung smurte seg inn med ketchup og kastet seg mot galleriveggene lik en helvetesversjon av Yves Klein. Idag er han estetikeren med sans for dverger, og pornografen som har gitt Snøhvit et sexliv. Han er bosatt i Los Angeles hvor ryktene sladrer om et atelier stort som en hangar, med eget støperi og filmstudio. Etter flere tiår som fattig rebell er McCarthy blitt en kunstner med verdenssuksess. At Galleri Peder Lund nå har fått ham til Norge er intet mindre enn et varp.

White Snow er åpningsutstillingen i galleriets ferske lokaler på Tjuvholmen, som framstår luftige og gjennomtenkte med en forfriskende vri på den hvite kuben. Blant annet kan du klatre opp på en mezzanin og se verkene ovenfra – eller snu deg og ta en titt på fjordutsikten. Utstillingen er liten, men interessant, med et representativt utvalg verker fra Snøhvit-tematikken som har opptatt McCarthy mye de siste årene. Verkene er av fire typer, to skulpturer og to typer bilder.

Paul McCarthy: «White Snow #3» (Foto: Galleri Peder Lund)

Skulpturene er store og nærværende, en Snøhvit-figur i bronse og en trio dverger i valnøttre. Uttrykkene er slående kontraster: Den røffe, metalliske Snøhvit, høyere enn en mann, kan med sin oppharvete bakside minne om en råtnende zombie. Hun er en mishandlet kvinne, modellert til perfeksjon før skaperen gikk løs på henne. I bronseoverflaten kan vi øyne konturer av en avreven arm, et pufferme fra kjolen, en hammer, en latexhanske og en malingboks. McCarthy har sendt hele prosessen til avstøpning.I kontrast står de lavere dvergene tett sammen med fårete smil og hver sin lille fugl på hodet. De er omsorgsfullt pleid fra begynnelse til slutt: modellert i leire, fotografert og digitalisert, før de ble skåret ut av limtre med laser og gnidd inn med voks. På nært hold avgir de en behagelig duft av treverk.

Paul McCarthy: «Dopey Group Wood» (Foto: Galleri Peder Lund)

Også bildene på veggen er av to typer: Én stor collage og sju mindre dvergskisser. Ser du nærmere etter har dvergene digre hengekuker til nese, og collagens tegning viser Snøhvit som får seg et ligg. Omkring henne og prinsen (ingen dverg denne gangen) henger utklipp fra mote- og pornoblader. På ei solseng får vi øye på en blond fotomodell, i hvit bikini og med høyhælte sko. Skyggen av et fly glir over den utstrakte kroppen, formet som et kors, som om hun ligger naglet til luksus – et løfte om fjerne reisemål eller straff for dekadense?

Paul McCarthy: «100» (Foto: Galleri Peder Lund)

Ekspresjonisme er mer tydelig hos McCarthy enn pop art, selv om figurene hans stammer fra populærkulturen. Referansene leker ikke, han kjemper med dem. Når de kopulerende eventyrfigurene viser fingeren til et puritansk USA handler det om langt mer enn seksualitet. McCarthy er oppvokst i Salt Lake City med foreldre som var mormonere, men også venstreaktivister. Noen av verkene åpner for personlige referanser, som at Snøhvit-figuren skal ha startet som en representasjon av hans kone Karen slik hun var i ei uskyldig ungdomstid.

Paul McCarthy: Skisse til dvergskulptur, detalj (Foto: Galleri Peder Lund)

Men hos McCarthy er uskylden alltid på nippet til å korrumperes, ikke bare av kropp, men av en dypt politisk virkelighet. Foreningen av Grimmsk råskap og glossy Disney-estetikk vekker humoristiske og ubehagelige assossiasjoner, fordi vi alle innerst inne vet at lys og mørke henger sammen. Glamour skaper misbruk. The back side of shopping er søppel. Slik Disneys tegnefilmer forskjønner og barnsligfiserer Grimms eventyr, prøver kapitalismen å selge oss grådighet som uskyldig konsum. Kanskje er dette McCarthys største provokasjon, i et land hvor anti-Disney er å likne med anti-Christ: Han vender eventyrfigurene mot oss som et speil.

Paul McCarthy: "Dopey Group Wood", detail

Anmeldelsen er tidligere publisert i Dagsavisen, 8. september 2012. PDF kan lastes ned her: Lille speil på dvergen der. Detaljbildene jeg har brukt er mine egne, øvrige fotografier har jeg lånt fra Galleri Peder Lund.

Kommentarer»

1. altgront - 3. oktober 2012

Eg går nesten aldri på kunstutstilling, men eg trur eg skal vurdere å byrje med det. Dette minner meg om ei bok eg leste i sommar: «What I Loved» av Siri Hustvedt. Kunstnaren i boka brukar også eventyr som utgangspunkt for sine kunstverk.

Oda - 3. oktober 2012

Gjør hun? Så spennende! Lenge siden jeg har lest noe av Siri Hustvedt, kanskje jeg bør sjekke den ut. Og stikk absolutt innom en utstilling i ny og ne, noen av dem er jo ganske små, det tar ikke lang tid! Men så kommer du kanskje ut med noen nye tanker – evt litt konstruktiv forvirring🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: