jump to navigation

Kinas leende skrik (Bergen Kunstmuseum) 28. desember 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

KUNST: I høst har du kunnet lande i Bergen og havne i Kina – når det gjelder samtidskunst. Fortsatt har du en unik anledning til å sjekke ut Ai Weiweis påstand om at kollegene kun vil sjarmere, ikke ta stilling.

KINESISK SAMTIDSKUNST I BERGEN

«Real Life Stories»
Bergen Kunstmuseum
Til 3. februar 2013

«Skin, Flesh and Bone»
Stiftelsen 3,14
Til 20. januar 2013

«Yue Minjun»
Galleri S·E
Til 9. desember 2012

Kunststjernen og dissidenten Ai Weiwei skrev nylig i den britiske avisa The Guardian at kinesiske samtidskunstnere, med unntak av ham selv, er for opptatt av å «sjarmere publikum med tvetydighet». «Art needs to stand for something,» påsto han. Men hvor synlige er standpunktene i hans egen kunst? Og er ikke kunst som likner et slagord mindre holdbar enn den som benytter tvetydighet og ambivalens?

Ai Weiwei

Ai Weiwei: «81 Wooden Balls» (2012). Foto: Oda Bhar.

Bergens kunstscene er åsted for en omfattende mønstring kinesisk samtidskunst i høst, både i to avdelinger av Bergen Kunstmuseum og de to viktigste galleriene. Ai Weiwei selv er representert med den splitter nye gigantinstallasjon 81 Wooden Balls (2012), verdig innrammet av den flotte Tårnsalen på Lysverket. De fasetterte kulene i edeltre er satt sammen med metoder benyttet i gamle kinesiske møbler, uten bruk av stifter eller lim. Det er ei kule for hver av dagene Ai Weiwei satt i fengsel i 2011, men verket framstår likevel mer vakkert enn politisk.

Yin Xiuzhen

Yin Xiuzhen: «Highway», detalj (2009). Foto: Oda Bhar.

Bittersøte statements som kontrasterer gammelt håndverk med modernitet finnes i flere verker på utstillingen «Real Life Stories». Selv i Kina er kunsten nå i ferd med å løsrive seg fra håndverket, men mange forholder seg fortsatt til sin 5000 år gamle histore – helst med en undertone av sårhet, anklager, nostalgi, opprør eller humor.

Song Dong

Song Dong: «Wisdom of the Poor: Enclosure Movement», detalj (2005-2012). Foto: Oda Bhar.

Kunstnerparet Yin Ziuzhen og Song Dong behandler menneskelige omkostninger ved modernisering, hun i en bit motorvei hvor asfalten er erstattet med et dekke sydd av gamle arbeidsklær, han i en installasjon av utrangerte skapdører fra sanerte hjem. Sandblåst glass og blomsterdekor vekker følelsen av romantisk fortid, samtidig som vi minnes om byggeprosjekter som fordriver vanlige kinesere fra steder hvor de har bodd i generasjoner.

Mao Tongqiang

Mao Tongqiang: «Tools» (2008). Foto: Oda Bhar.

På gulvet i Stenersenmuseet ligger dessuten en haug utslitte, rustne arbeidsredskaper samlet av Mao Tonqiang. Det er to typer, hammer og sigd, sosialismens symboler for arbeidere og bønder. Blir denne mektige alliansen like utrangert i et høyteknologisk Kina som de gamle håndverktøyene?

Mao Tongqiang

Mao Tongqiang: «Tools», detalj (2008). Foto: Oda Bhar.

Kroppsorientert kunst er en sterk trend for tida, ikke bare i Vesten, men også i Kina. Performancekunstens pioner Marina Abramovic, som nylig gjestet Norge, har sagt at teater skiller seg fra performance ved å bruke ketsjup der hun selv må ofre sitt eget blod. Sjelden har dette vært tydeligere enn på utstillingen «Skin, Flesh and Bone» hos Stiftelsen 3,14 i Bergen. Ma Quisha forteller i et videoverk om foreldrenes slit for å gi henne en utdannelse, med stadig blodigere tenner fordi hun snakker med et barberblad i munnen.

Ma Quisha

Ma Quisha: «From #4 Pingyuanli to #4 Tianqiao Beili» (videoverk). Foto av videoskjerm: Oda Bhar.

Enda sterkere er bildene av He Yunchang som får skåret et dypt snitt i huden fra skulder til hofte. Tittelen «One Meter Democracy» lar oss ane hvor mye som står på spill for individet i dette landet med tradisjon for å behandle de enorme menneskemengdene som utskiftbare kropper.

He Yunchang

He Yunchang: «One Meter Democracy». Foto fra galleriet: Oda Bhar.

Politiske undertoner virker i Bergen langt tydeligere og mer personlig uttrykt hos andre kinesiske kunstnere enn Ai Weiwei. Å støtte hans arrogante fordømmelse av kolleger virker urettferdig, for ikke å si dobbeltmoralsk, om vi ikke samtidig krever en tydelig politisk brodd av vestlige kunstnere. Et beslektet spørsmål gjelder form. Er subtilitet og humor mindre verdige kritikkformer enn aggresjon? Bør vi ikke anerkjenne narrens makt?

Yue Minjun

Yue Minjun: «Untitled», detalj (2007). Fotografert fra veggen i Bergen Kunstmuseum, avd. Stenersen, av Oda Bhar.

Bruk av humor, eller snarere ironi og sarkasme, er tydelig i maleren Yue Minjuns «kyniske realisme». Visuelt minner verkene hans om pop art og forbindes med kritikk av en overflatisk konsumkultur. De leende, hårløse, sukkertøyfargete selvportrettene med munnen full av bittesmå tenner blir sagt å være like kjent i Asia som Munchs «Skrik» er i Vesten. Handler likheten om mer enn berømmelse?

Yue Minjun

Yue Minjun lager både malerier og skulpturer med sitt eget ansikt. Her en dinosaur-Yue på separatutstillingen i Galleri S·E. Foto: Oda Bhar.

I den imponerende separatutstillingen på Galleri S·E ser Yue Minjun i enkelte malerier ut til å være på vei fra popkunst til ekspresjonisme. Med dødningegrinet som latterparallell forsterkes munterhetens truende potensial. Kanskje er det stive, flaue asiatiske smilet nettopp et slags skrik, for å dekke over individets sosiale og eksistensielle angst.

Yue Minjun, detail

Detajl fra et av de nyere, ekpresjonistisk orienterte maleriene til Yue Minjun i Galleri S·E. Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 24. november 2012.

Utstillingen i Bergen Kunstmuseum står ut januar 2013, og der kan du også se et verk av Yue Minjun, selv om separatutstillingen hans i Galleri S·E dessverre stengte i desember. En gledelig nyhet er derimot at Stiftelsen 3,14 har utvidet utstillingsperioden for Kinakunstnerne til 20. januar (skulle egentlig ha stengt før jul). Forøvrig kan du se flere bilder fra alle utstillingene (med tekstplakater fra museene, som forteller litt om enkeltkunstnerne) på min Flickr-side: «Real Life Stories» (Bergen Kunstmuseum), «Skin, Flesh and Bone» (Stiftelsen 3,14) og «Yue Minjun» (Galleri S·E).

Kommentarer»

No comments yet — be the first.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: