jump to navigation

Angstens forskyvning (Arne Bendik Sjur) 25. mars 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Skjønnhet forenes med angst og forgjengelighet når Kunstnerforbundet viser verker fra Arne Bendik Sjurs lange karriere.

KUNSTUTSTILLING
Arne Bendik Sjur
Livet nær døden
Kunstnerforbundet
7.- 31. mars 2013

Å jobbe i små formater kan bety at du får plass til en retrospektiv utstilling i det minste rommet på et galleri. Når Kunstnerforbundet arrangerer en såkalt punktutstilling med Arne Bendik Sjur i grafikkavdelingen er det blitt plass til 71 håndkolorerte koldnålsraderinger, samt et par trykkplater som avslører en enorm detaljrikdom og presisjon. Trykkene lar seg best studere på få centimeters avstand, og enda får jeg lyst til klikke dem opp i større formater, det moderne nettmenneskets ekvivalent til å bruke lupe.

Gresshoppe-23

Arne Bendik Sjur: «Gresshoppe sett forfra» (håndkolorert trykk, 6,5×8 cm). Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Motivene er hentet fra mange faser i Sjurs nesten femti år lange karriere, med vekt på insekter, dyrekadavre og mennesker i ulike stadier av fysisk forfall. Utstillingens tittel «Livet nær døden» gir likevel et dystrere anslag enn helheten fortjener, for det finnes alltid noe styggvakkert her, tross naboskapet til forråtnelse og skrekk. Angst og frykt har alltid vært et sentralt tema hos Sjur, og konkretiseres iblant til demonaktige skikkelser. Idémessig befinner vi oss i et landskap av psykologiske og surrealistiske elementer, nær det freudianske underbevisste eller det mer kollektive jungianske.

Kongelig motiv-19web

Arne Bendik Sjur: Uten tittel (Kongelig motiv). Håndkolorert koldnål, 13×18 cm. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Menneskefigurene er enten forenklet til hvite eteriske vesener eller blottstilt i en grotesk hyperrealisme av rynker og oppløsning. Mange av dem inngår i klaustrofobiske relasjoner med familiemedlemmer, eller med sitt eget selv i ulike transformasjoner. Spillet mellom lys og mørke åpner eller lukker bildeflatene, skaper fluktveier og trange rom, eller rammer inn motivet med en dør eller et vindu, slik vi ofte ser det hos surrealistene. Formmessig går det an å plassere Arne Bendik Sjur i en europeisk figurativ tradisjon, med tegnere og grafikere som Rembrandt, Goya, Dürer og William Blake.

Fra_serien_Smertens_vei

Arne Bendik Sjur: Fra serien «Smertens vei». Håndkolorert koldnålstrykk. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Sjurs interesse for døden og indre demoner er velkjent, og noe han selv sporer tilbake til en søster som var psykiatrisk pasient, og som senere tok sitt eget liv. Interessen for insekter og dyreskjeletter har en lysere valør: han beskriver dem ganske enkelt som vakre. Der andre ser noe frastøtende kan Sjur finne skjønnhet, kanskje fordi han gjenkjenner naturens orden, eller den flyktige balansen mellom liv og død? Det finnes ofte en dobbelhet i motivene, som når et skjelett virker både solid og skjørt, forgjengelig og evig.

Blå stær-13web

Arne Bendik Sjur: «Blå stær.» Håndkolorert koldnålstrykk, 14×18 cm. Foto: Courtesy of Kunstnerforbundet.

Prosessorientert er Sjur definitivt. Ikke engang de nitidig inngraverte trykkplatene får være i fred, men endres underveis og skaper særegenheter i nye trykk. Bakgrunnen kan skifte fra lyst til mørkt, detaljer føyes til eller fjernes. I Kunstnerforbundet er raderingene ytterligere individualisert gjennom håndkolorering, like finstilt som rissearbeidet. Fargene tilfører insekt- og fuglebildene en magisk kvalitet, der grønt, blått og gult nærmest lyser og løfter seg ut av den kullsvarte bakgrunnen. Foruten prosess er forvandling et nærliggende ord for å beskrive arbeidene til Arne Bendik Sjur. Motivene endres i små forskyvninger, slik tida umerkelig tærer på livet.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 21. mars 2013.

Ole Bendik Sjur

Arne Bendik Sjur: Trykk og trykkplate. Foto: Oda Bhar.

Reklamer

Med veggen som gulv (Vibeke Tandberg) 24. mars 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Det er lett å miste fotfestet på Vibeke Tandbergs nye utstilling på OSL Contemporary.

KUNSTANMELDELSE
Vibeke Tandberg
«
New York & Assumption»
OSL Contemporary
Til 6. april

Når jeg besøker Vibeke Tandbergs nye utstilling er det første jeg ser fem store finérplater påmalt hver sin svarte figur. Det likner omrisset av et kinesisk skrifttegn, bare med de hvite feltene fylt igjen. Når galleristen forkynner at «dette er tekstarbeider» blir jeg først slått av en enorm motløshet, som ved utsikten til å måtte åpne ei kokosnøtt med en altfor sløv kniv. Jeg lener meg fram og leter etter små bokstaver i den svarte overflaten, men mysteriet blir (delvis) oppklart når galleristen forteller at hver figur inneholder ett ord, men bokstavene står oppå hverandre, slik at det eneste bokstavaktige blir spor av seriffer i omrisset på figuren. Når bokstavene skjules, hva hender med ordet? Mister det sin ordaktighet, denne evnen til å fange betydning i form?

Tekstverker-Tandberg

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

I dypet av lokalet henger små svart/hvitt-bilder av underarmene til ei kvinne, i et utsnitt fra albuen til midt på hånda. «Wrist scans» kaller Tandberg dem, så det er ikke fotografier, hun har ganske enkelt lagt armene inn i en skanner og trykket på en knapp (med nesa? med ei tå?). Forskjellen forøvrig er vanskelig å se. Er det slik at et fotografi fryser fast ditt eget her og nå, mens en skanner gir tilgang til noe du ikke ser før det er fanget? Det er dine armer, men du blir ditt eget objekt, abstrahert gjennom flate gråtoner.

Gallerirom-Tandberg

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

Det er lenge siden Vibeke Tandberg jobbet med de manipulerte selvportrettene mange fortsatt forbinder med henne. I serien «Living Together» (1996) opptrådte hun som sin egen tvilling, med en fin humor som appellerte til et større publikum. Idag jobber hun innadvendt, formalt og teoretisk, men visse verk rommer likevel en stille, munter poesi.

Denne gangen finner vi den i lysbildefortellingen som projiseres på veggen i gallerie, og som har gitt tittel til utstillingen: «New York & Assumption.» To personer har sex på et flytoalett mens flyet er iferd med å styrte. Igjen denne selvobservasjonen: Går det an å være vitne til sin egen død? Hvert lysbilde viser en setning, eller et tomrom som angir en pause. Han heter New York, hun heter Assumption. Handlingen skrider forbausende langsomt fram, de få sekundene før livet slutter framstår nærmest kjedelige, som når du venter på en avskjed. «Hvor lang tid tar dette? Noen få sekunder? Det kjennes lenger.» Jeg liker at vi havner så langt fra klisjéen: Carpe diem, nyt hvert øyeblikk av livet!

The-wall-becomes-the-floor-web

Foto: Courtesy of OSL Contemporary.

Utstillingen er ikke enkel, som tilskuer er det lett å føle seg i fritt fall. Et par steder haker verkene inn i hverandre, som om de gir oss nøkler eller puslebiter. Tre av ordene fra veggen går igjen i lysbildehistorien, i likhet med ordet «wrist», som er et nikk til skannerbildene. Jeg får denne tandbergske følelsen av at noe både er tilfeldig og utstudert, av at det fanges og glipper samtidig. I Vibeke Tandbergs fjorårsroman «Beijing Duck» gled realistiske scener ofte over i surrealisme fordi én person ble til én annen, én situasjon ble oppløst i sin motsetning. Noe liknende skjer i en utstilling hvor kodene bare nesten kan forstås. Det kjennes som å ligge i en rullende terning som stadig lander med ei ny side opp. I flyet får tyngdekraften de to til å fatte hva som skal skje. «Flyet rister voldsomt. The wall becomes the floor.» Å få en innsikt kan bety at det du trodde var veggen, blir gulvet.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 5. mars 2013.

Den rosa fare (Bjarne Melgaard) 23. mars 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Den ofte så provoserende Bjarne Melgaard erstatter vold og sex med myke pledd og rosa kattedyr på Galleri FineArt i Oslo.

KUNSTUTSTILLING
Bjarne Melgaard
Galleri FineArt
31. januar – 9. februar 2013

Når jeg kommer inn på den nye utstillingen til Bjarne Melgaard slår pastellfargene uventet imot meg. På veggene henger beskjedne tegninger, håndkolorerte grafiske trykk og rimelige litografier som vitner om at ryktene snakker sant: Melgaard vil ut til folket. Motivene er sentrert rundt kattefigurer i ulike menneskelige situasjoner, som tigerdandyen i rosa dress liggende henslengt i mannlig pinup-positur, med grådige glefsende ulve i bakgrunnen. En figur som går igjen er Pink Panter, som Melgaard lenge har interessert seg for som identifikasjonsobjekt – panteren er en blanding av taper og (anti)helt som vi følger, men ikke vet helt om vi liker.

Tiger-og-monsters-web

Foto: Courtesy of Gallery FineArt.

Rebellen og provokatøren Melgaard ser vi denne gangen lite til, han som tidligere har gitt oss så mange kuker, baller og hårete manneromper i et dystert homoerotisk univers av sex og vold. Sterkest er kontrasten i pleddene designet for Røros Tweed, med tigerfigurer blåst opp så stort at linjene nærmest blir abstrakte. Det er morsomt å se Melgaards maskuline uttrykk overført på et så feminint materiale som tovet ull, attpåtil i varme og lyse farger.

Melgaard-at-FineArt-mitt-foto

Mens jeg går rundt i galleriet blir Melgaard intervjuet i en krok. (Med caps helt bakerst i lokalet.) Foto: Oda Bhar.

Mens jeg går rundt i galleriet blir Melgaard intervjuet i en krok, og setninger og spredte ord fra samtalen når meg som en pirrende lydkulisse. Han snakker om vår tids samtids­paranoia, frykten for å overvåkes som gjerne blir fulgt av ønsket om å bli sett, angsten som vipper paradoksalt mot spenning og beruselse. Melgaard har ikke gitt noen av bildene titler, men har skrevet inn ord visse steder: «Pink Panter in Drag as Teresa Duncan.» «Teresa Floating in a MK Ultra Sky.» Det er ikke første gang Melgaard er opptatt av Theresa Lee Duncan, den amerikanske feministen, kritikeren, regissøren og spilldesigneren som mente seg forfulgt (MK Ultra var et historisk hjernevaskprogram hos CIA), og som døde under mystiske omstendigheter i et mulig selvmord i 2007. Sistenevnte bilde har et lettflytende, Chagall-aktig uttrykk, som en visualisering av Beatles-låta Lucy in the Sky with Diamonds.

Teresa-Floating-web

Foto: Courtesy of Gallery FineArt.

Mangelen på kuker, vold og ekskrementer får meg til å lure på om Melgaard er gått lei av det samme som meg, den nærmest rituelle provokasjonen som så lenge har dominert i samtidas gallerier? I NRK2s program Nasjonalgalleriet denne uka sa en eller annet: «Ingenting er mer provoserende enn provoserende kunst som ikke provoserer.» Med andre ord, ikke alt som glimrer er gullkantet provokasjon, vi må skille mellom grensesprengende og kjedsommelig. Når jeg senere får et par ord med Melgaard selv bekrefter han motivasjonen: «Det var befriende å slippe å jobbe med sex og vold for en gangs skyld. Til slutt blir du overmettet og ikke lenger provosert, og føler behov for en annen billedproblematikk.» Han tilføyer at romanen han utga i fjor, samt visualiseringen av den i en installasjon over fem etasjer i New York, har kjentes som en foreløpig avslutning på senere års tematikk.

Melgaards-pledd-mitt-foto

Melgaard har designet pledd for Røros Tweed. Foto: Oda Bhar.

Likevel mistenker jeg at temaskiftet kan handle om noe mer, som et kommersielt og pragmatisk svar på kunstverdenens møte med finanskrisa? Det er nok mange jetset-kunstnere som merker mindre etterspørsel etter gigantomane verk – selv om nedgangen neppe har rammet Melgaard selv foreløpig. Mange kunne sikkert ha sett for seg en liknende løsninger: Å produsere noen rimelige grafiske trykk, skifte farge­skalaen fra dystert brunt til vennlig pastell, kaste inn noen sjarmerende dyr – og simsalabim: en skummelsøt versjon av regnbuer og enhjørninger. Shit happens, selv for skittens konge, men jeg er likevel tilbøyelig til å like dette skiftet, ikke minst fordi fraværet av kukens evinnelige «provokasjon» gjenåpner øynene mine for Melgaards energiske strek og kompositoriske evner.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. februar 2013.