jump to navigation

Den rosa fare (Bjarne Melgaard) 23. mars 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , ,
trackback

KUNST: Den ofte så provoserende Bjarne Melgaard erstatter vold og sex med myke pledd og rosa kattedyr på Galleri FineArt i Oslo.

KUNSTUTSTILLING
Bjarne Melgaard
Galleri FineArt
31. januar – 9. februar 2013

Når jeg kommer inn på den nye utstillingen til Bjarne Melgaard slår pastellfargene uventet imot meg. På veggene henger beskjedne tegninger, håndkolorerte grafiske trykk og rimelige litografier som vitner om at ryktene snakker sant: Melgaard vil ut til folket. Motivene er sentrert rundt kattefigurer i ulike menneskelige situasjoner, som tigerdandyen i rosa dress liggende henslengt i mannlig pinup-positur, med grådige glefsende ulve i bakgrunnen. En figur som går igjen er Pink Panter, som Melgaard lenge har interessert seg for som identifikasjonsobjekt – panteren er en blanding av taper og (anti)helt som vi følger, men ikke vet helt om vi liker.

Tiger-og-monsters-web

Foto: Courtesy of Gallery FineArt.

Rebellen og provokatøren Melgaard ser vi denne gangen lite til, han som tidligere har gitt oss så mange kuker, baller og hårete manneromper i et dystert homoerotisk univers av sex og vold. Sterkest er kontrasten i pleddene designet for Røros Tweed, med tigerfigurer blåst opp så stort at linjene nærmest blir abstrakte. Det er morsomt å se Melgaards maskuline uttrykk overført på et så feminint materiale som tovet ull, attpåtil i varme og lyse farger.

Melgaard-at-FineArt-mitt-foto

Mens jeg går rundt i galleriet blir Melgaard intervjuet i en krok. (Med caps helt bakerst i lokalet.) Foto: Oda Bhar.

Mens jeg går rundt i galleriet blir Melgaard intervjuet i en krok, og setninger og spredte ord fra samtalen når meg som en pirrende lydkulisse. Han snakker om vår tids samtids­paranoia, frykten for å overvåkes som gjerne blir fulgt av ønsket om å bli sett, angsten som vipper paradoksalt mot spenning og beruselse. Melgaard har ikke gitt noen av bildene titler, men har skrevet inn ord visse steder: «Pink Panter in Drag as Teresa Duncan.» «Teresa Floating in a MK Ultra Sky.» Det er ikke første gang Melgaard er opptatt av Theresa Lee Duncan, den amerikanske feministen, kritikeren, regissøren og spilldesigneren som mente seg forfulgt (MK Ultra var et historisk hjernevaskprogram hos CIA), og som døde under mystiske omstendigheter i et mulig selvmord i 2007. Sistenevnte bilde har et lettflytende, Chagall-aktig uttrykk, som en visualisering av Beatles-låta Lucy in the Sky with Diamonds.

Teresa-Floating-web

Foto: Courtesy of Gallery FineArt.

Mangelen på kuker, vold og ekskrementer får meg til å lure på om Melgaard er gått lei av det samme som meg, den nærmest rituelle provokasjonen som så lenge har dominert i samtidas gallerier? I NRK2s program Nasjonalgalleriet denne uka sa en eller annet: «Ingenting er mer provoserende enn provoserende kunst som ikke provoserer.» Med andre ord, ikke alt som glimrer er gullkantet provokasjon, vi må skille mellom grensesprengende og kjedsommelig. Når jeg senere får et par ord med Melgaard selv bekrefter han motivasjonen: «Det var befriende å slippe å jobbe med sex og vold for en gangs skyld. Til slutt blir du overmettet og ikke lenger provosert, og føler behov for en annen billedproblematikk.» Han tilføyer at romanen han utga i fjor, samt visualiseringen av den i en installasjon over fem etasjer i New York, har kjentes som en foreløpig avslutning på senere års tematikk.

Melgaards-pledd-mitt-foto

Melgaard har designet pledd for Røros Tweed. Foto: Oda Bhar.

Likevel mistenker jeg at temaskiftet kan handle om noe mer, som et kommersielt og pragmatisk svar på kunstverdenens møte med finanskrisa? Det er nok mange jetset-kunstnere som merker mindre etterspørsel etter gigantomane verk – selv om nedgangen neppe har rammet Melgaard selv foreløpig. Mange kunne sikkert ha sett for seg en liknende løsninger: Å produsere noen rimelige grafiske trykk, skifte farge­skalaen fra dystert brunt til vennlig pastell, kaste inn noen sjarmerende dyr – og simsalabim: en skummelsøt versjon av regnbuer og enhjørninger. Shit happens, selv for skittens konge, men jeg er likevel tilbøyelig til å like dette skiftet, ikke minst fordi fraværet av kukens evinnelige «provokasjon» gjenåpner øynene mine for Melgaards energiske strek og kompositoriske evner.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. februar 2013.

Kommentarer»

No comments yet — be the first.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: