jump to navigation

Overveldende vitalitet (Munchmuseet) 28. april 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Når Munchmuseet velger fritt fra Rimi-Hagens kunstsamling framtrer nye sammenhenger mellom Munch og senere kunst.

KUNSTUTSTILLING
Fra Munch til Slettemark
Munchmuseet
2. mars til 6. mai 2013

Det ligger noe hjerteskjærende i bildet av den gamle Munch, boende alene i sveitservillaen på Ekely, dette huset som burde blitt museum, men i stedet ble revet fjorten år etter hans død, en Munch som er berømt og respektert, men kanskje også marginalisert.

Ejler Bille: Small sculptures

Foran: Skulpturer av Ejler Bille. Bak: Malerier av Richard Mortensen, Constant (A. Nieuwenhuys), Rolf Nesch og Egill Jacobsen. Foto: Oda Bhar.

Det var jo ikke Munch som fikk i oppdrag å utsmykke Rådhuset, for eksempel, på den tida dominerte andre krefter i norsk kunstliv. De såkalte Matisse-elevene har fått skylda for at europeisk viktige retninger som surrealismen aldri fikk gjennomslag i Norge, noe som gjenspeiles i museale samlinger. Denne våren viser Munchmuseet en mønstring som søker å bøte på denne skjevheten, et bredt og spennende utvalg nordisk og nordeuropeisk kunst med vekt på det ekspresjonistiske og surrealistiske feltet.

Egill Jacobsen, detail

Detalj fra «Hømanden» av Egill Jacobsen (1943). Foto: Oda Bhar.

Verkene er utlånt fra Stein Erik Hagens private Canica-samling, kyndig oppbygd gjennom 13 år av kunsthistoriker Steinar Gjessing. Verker fra Canica har vært deponert hos Bergen Kunstmuseum og Statens Museum for Kunst i København, men dette er første gang vi får se et så bredt utvalg.

Steinar Gjessing

Gjennom 13 år har kunsthistoriker Steinar Gjessing kjøpt inn kunst til Stein Erik Hagens samling «Canica». Foto: Oda Bhar.

Utstillingen «Fra Munch til Slettemark» fyller hele Munchmuseet, så nær som ett klassikerrom (turistene må jo få sitt). Kuratorene har vært opptatt påvirkning og ringvirkninger de siste 40 årene av Munchs liv, samt perioden fra krigens slutt og fram til 1960-årene. Resultatet har blitt en fargesprakende og vital utstilling.

Sigurd Winge, detail

Sigurd Winge: «Utdrivelsen av paradiset» (1945), detalj. Foto: Oda Bhar.

Perlene kommer fra tyske ekspresjonister som Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluff, Emil Nolde og Rolf Nesch, men i enda større grad fra dansk og svensk modernisme. Vi møter kunstnergrupper som COBRA og Linien, med malerier av blant annet Asger Jorn, Else Alfelt, Karel Appel, Egill Jacobsen, Richard Mortensen og Carl-Henning Pedersen, samt Ejler Billes sjarmerende små dyreskulpturer.

Asger Jorn

Fem malerier av danske Asger Jorn fra 1950-tallet. Foto: Oda Bhar.

Norsk modernisme er representert ved Olav Strømme, Arne Ekeland, Terje Bergstad, Kai Fjell og andre. Fra Kjartan Slettemark finner vi både tidlige abstrakte malerier og Nixon-portretter fra 1970-tallet.

Kjartan Slettemark: "Nixon Visions"

Foran: «Nixon Visions» av Kjartan Slettemark (1971-74). Bak: «Militærjuntaen» av svenske Roj Friberg (1968).

En personlig favoritt er svenske GAN (Gösta Adrian-Nilsson), representert blant annet med den lekne skulpturen «Harlekin-Robot» (1922). Mest tankevekkende framstår likevel koblingen til surrealisme, med danske Wilhelm Freddie og svenske Max Walter Svanberg i spissen.

Wilhelm Freddie: "Satanic Love" kopi

Wilhelm Freddie: «Satanisk elskov» (1934-35). Foto: Oda Bhar.

Hva har surrealismen til felles med Munch? Det handler om sjeleliv framfor synsinntrykk, samt interessen for symbolikk og drifter. I et rom henger Munchs bilde «Den store torsken» (1902) ved siden av to Svanberg-tegninger med surrealistiske særtrekk som speilinger, øyne og seksualsymboler. I dette selskapet framtrer den kjøttfulle munnen til Munchs overdimensjonerte strandede torsk på en ny og nærmest vaginal måte, spesielt i kontrast til den uskyldige nymfen ved siden av.

Edvard Munch: "Den store torsken", detail

Edvard Munch: «Den store torsken» (1902). Foto fra katalogen: Oda Bhar.

Å få tilgang til en samling som Canica betyr en unik mulighet til å trekke linjer, men også en overhengende fare for å gape for høyt. «Fra Munch til Slettemark» omfatter så mange verker at det kunne ha vært nok til 4-5 ulike utstillinger, spesielt om man hadde valgt å gi innlånene kontekst ved å supplere fra egen samling (ikke minst besitter Stenersenmuseet relevante verker). Det kan være grunn til å spørre seg hva som er hovedhensikten med utstillingen, å vise hva Stein Erik Hagen har samlet, eller å belyse kunsthistorien?

Rolf Nesch: "Tre kvinner på skjæret"

Detalj fra «Tre kvinner på skjæret» av Rolf Nesch. Foto: Oda Bhar.

At samlere stiller verker til disposisjon for offentligheten er alltid gledelig, men samtidig er det ikke til å komme fra at Munchmuseet ved å stille ut en fersk privat samling bidrar til å øke dens status og verdi. Det finnes en hårfin grense mellom å bruke og bli brukt, og hvem som beholder kontrollen er ikke irrelevant. Canica-samlingen framstår så rik, unik og overveldende at ingen bør nekte seg å se den, men det er mulig at «Fra Munch til Slettemark» ville ha tjent på en mer selvstendig kuratering.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. mars 2013.

GAN: "Harlekin-Robot"

Min personlige favoritt: «Harlekin-Robot» (1922) av Gösta Adrian-Nilsson, oftest kalt GAN. Foto: Oda Bhar.

Avantgarde og feminisme (Kunsthall Oslo) 13. april 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Kunsthall Oslo har lagd en flott mønstring av norsk feministisk kunst fra perioden 1968 til 1989, hvor den største styrken ligger i at det ikke bare handler om kamp.

KUNSTUTSTILLING
«Hold stenhårdt fast på greia di.
Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89»
Kunsthall Oslo
8. mars – 21. april 2013

Overraskelsen treffer meg etter få skritt inne på Kunsthall Oslo. Gjennom en døråpning får jeg et glimt av noen fargerike, svevende pleksiglassbiter som gjør det helt nødvendig å løpe gjennom første sal for å undersøke. Siri Anker Aurdals installasjon bærer navnet «Intervju» og har ikke blitt vist siden 1968, men er nå gjenskapt med nyutskårne biter.

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013)

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013). Foto: Oda Bhar.

Når jeg ser lyset samle seg i kantene og tegne skarpe, markørtusjaktige siluetter kan jeg ikke la være å lure på om pleksiglass-teknologien har gått framover siden dengang, eller om den opprinnelige versjonen ga en like high tech følelse. Mobilen fyller et helt rom og henger så lavt at du kan smyge deg inn mellom bitene og se dem fra stadig nye vinkler.

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013)

Siri Anker Aurdal: «Intervju», detalj. Foto: Oda Bhar.

Om ikke resten av utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di er like spektakulær, byr den på mange oppdagelser. Javisst, det er aktivistkunst her: plakater med agitasjon for fri abort, ikoniske arbeider som Brit Fuglevaags tekstilverk Mot omskjæring (1970), og et nytt opptrykk av avisa fra den kontroversielle utstillingen Samliv i Bergen Kunstforening (1977).

Brit Fuglevaag: «Mot omskjæring»

Brit Fuglevaag: «Mot omskjæring» (1970). Foto: Oda Bhar.

Verkene er ikke bare lagd av kvinner, også Terje Roalkvam, Morten Juvet, Per Kleiva og Willibald Storn er representert, noe som gir en nyttig påminnelse om at heller ikke menns problematisering av egen kjønnsrolle er av ny dato, og at 1970-tallets feminisme langtfra var den mannsfientlige kampen mange later til å tro idag.

Anne Tove Vestfossen: «Det store husmorstigespillet» (detajl)

Livet med barn er jo fortsatt ganske travelt… Anne Tove Vestfossen: «Det store husmorstigespillet» (detajl). Foto: Oda Bhar.

Performance ble en viktig kunstform i løpet av perioden 1968-1989. Her møter vi den i form av en videodokumentasjon med Wenche Mühleisen, som kanskje er det nærmeste vi i Norge kommer å ha en Marina Abramovic. Riktignok er det ikke sitt eget «blod» Mühleisen spiller, men fiksjonen ser ikke ut til å dempe sjokket hos tilskuerne når hun heller ei mugge med noe som likner tjukk jordbærsaus utover lår, mage og sitt eget nakne kjønn.

Wenche Mühleisen

Wenche Mühleisen: Videostill fra «Bello meine emanzipation» (1982). Foto: Courtesy of Kunsthall Oslo.

Best liker jeg utstillingen når den fokuserer på kunst framfor kamp, og retter søkelyset mot denne tidas kvinnelige kunstnere som verdige representanter for en bredere internasjonal avantgarde. Jeg har stor glede av tilsynelatende beskjedne innslag som de stramme, presise tegningene til Zdenka Rusova, eller de mer fargerike utdragene fra skisseboka til Sidsel Paaske, for ikke å snakke om Elisabeth Haarrs installasjon Portrett av en trendsetter (1986), en åttitallsorgie i tunge, blanke stoffer som henger fra taket og fordobles av speilfliser på gulvet.

Elisabeht Haarr: «Portrett av en trendsetter» (1986)

Elisabeht Haarr: «Portrett av en trendsetter» (1986). Foto: Oda Bhar.

Kanskje handler det om at kuratorene Eline Mugaas og Elise Storsveen kommer fra min egen generasjon? De er født omtrent samtidig med epoken, og kanskje i stand til å se fortida med et friskere blikk. Begge er dessuten virksomme kunstnere som trolig er mindre opptatt av feministisk historie enn av estetikk og nåtidsrelevans.

Avis til Samlivsutstillingen (1977)

På utstillingen kan du ta med deg et nyopptrykket eksemplar av avisa til den kontroversielle Samlivsutstillingen fra 1977, og bli oppløftet over hvor mye som har gått framover, i det minste når det gjelder informasjon om seksualitet. Utstillingen ble vist i Bergen, Oslo og Tromsø og vakte sjokk og entusiasme alle steder. Noen skoler ville forby elevene å se den, med det resultatet at ungdommer strømmet til. Foto: Oda Bhar.

En mulig innvending er at utstillingen tar mye kunnskap for gitt, og dermed ikke lykkes i å gi noen fullverdig innføring. Jeg savner en skikkelig katalog, selv om det ligger en tidsriktig sjarm i den lille fanzinen med dårlig tekstede bilder. Framfor alt vekkes appetitten min på å se mer fra disse kunstnerskapene.

Sidsel Paaske: Drawings

Sidsel Paaske: Tegninger. Bildet i venstre overkant har gitt utstillingen navn: «Hold stenhårdt fast på greia di» (1966-68). Foto: Oda Bhar.

Kuratorene oppfordret da også i åpningstalen sin folk fra museer og gallerier til å lete her etter tips til mulige separatutstillinger. En bekjent av meg trakk paralleller til utstillingen Elles i Pompidousenteret 2009, hvor hun var frustrert over å bli avspist med enkeltverk av så mange spennende kvinnelige kunstnerne. Hun avsluttet med et hjertesukk jeg bare kan stille meg bak: La oss håpe utstillingen i Kunsthall Oslo blir en start, og ikke et «der fikk vi gjort unna damene i en smekk».

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. mars 2013.