jump to navigation

Avantgarde og feminisme (Kunsthall Oslo) 13. april 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

KUNST: Kunsthall Oslo har lagd en flott mønstring av norsk feministisk kunst fra perioden 1968 til 1989, hvor den største styrken ligger i at det ikke bare handler om kamp.

KUNSTUTSTILLING
«Hold stenhårdt fast på greia di.
Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89»
Kunsthall Oslo
8. mars – 21. april 2013

Overraskelsen treffer meg etter få skritt inne på Kunsthall Oslo. Gjennom en døråpning får jeg et glimt av noen fargerike, svevende pleksiglassbiter som gjør det helt nødvendig å løpe gjennom første sal for å undersøke. Siri Anker Aurdals installasjon bærer navnet «Intervju» og har ikke blitt vist siden 1968, men er nå gjenskapt med nyutskårne biter.

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013)

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013). Foto: Oda Bhar.

Når jeg ser lyset samle seg i kantene og tegne skarpe, markørtusjaktige siluetter kan jeg ikke la være å lure på om pleksiglass-teknologien har gått framover siden dengang, eller om den opprinnelige versjonen ga en like high tech følelse. Mobilen fyller et helt rom og henger så lavt at du kan smyge deg inn mellom bitene og se dem fra stadig nye vinkler.

Siri Anker Aurdal: «Intervju» (1968/2013)

Siri Anker Aurdal: «Intervju», detalj. Foto: Oda Bhar.

Om ikke resten av utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di er like spektakulær, byr den på mange oppdagelser. Javisst, det er aktivistkunst her: plakater med agitasjon for fri abort, ikoniske arbeider som Brit Fuglevaags tekstilverk Mot omskjæring (1970), og et nytt opptrykk av avisa fra den kontroversielle utstillingen Samliv i Bergen Kunstforening (1977).

Brit Fuglevaag: «Mot omskjæring»

Brit Fuglevaag: «Mot omskjæring» (1970). Foto: Oda Bhar.

Verkene er ikke bare lagd av kvinner, også Terje Roalkvam, Morten Juvet, Per Kleiva og Willibald Storn er representert, noe som gir en nyttig påminnelse om at heller ikke menns problematisering av egen kjønnsrolle er av ny dato, og at 1970-tallets feminisme langtfra var den mannsfientlige kampen mange later til å tro idag.

Anne Tove Vestfossen: «Det store husmorstigespillet» (detajl)

Livet med barn er jo fortsatt ganske travelt… Anne Tove Vestfossen: «Det store husmorstigespillet» (detajl). Foto: Oda Bhar.

Performance ble en viktig kunstform i løpet av perioden 1968-1989. Her møter vi den i form av en videodokumentasjon med Wenche Mühleisen, som kanskje er det nærmeste vi i Norge kommer å ha en Marina Abramovic. Riktignok er det ikke sitt eget «blod» Mühleisen spiller, men fiksjonen ser ikke ut til å dempe sjokket hos tilskuerne når hun heller ei mugge med noe som likner tjukk jordbærsaus utover lår, mage og sitt eget nakne kjønn.

Wenche Mühleisen

Wenche Mühleisen: Videostill fra «Bello meine emanzipation» (1982). Foto: Courtesy of Kunsthall Oslo.

Best liker jeg utstillingen når den fokuserer på kunst framfor kamp, og retter søkelyset mot denne tidas kvinnelige kunstnere som verdige representanter for en bredere internasjonal avantgarde. Jeg har stor glede av tilsynelatende beskjedne innslag som de stramme, presise tegningene til Zdenka Rusova, eller de mer fargerike utdragene fra skisseboka til Sidsel Paaske, for ikke å snakke om Elisabeth Haarrs installasjon Portrett av en trendsetter (1986), en åttitallsorgie i tunge, blanke stoffer som henger fra taket og fordobles av speilfliser på gulvet.

Elisabeht Haarr: «Portrett av en trendsetter» (1986)

Elisabeht Haarr: «Portrett av en trendsetter» (1986). Foto: Oda Bhar.

Kanskje handler det om at kuratorene Eline Mugaas og Elise Storsveen kommer fra min egen generasjon? De er født omtrent samtidig med epoken, og kanskje i stand til å se fortida med et friskere blikk. Begge er dessuten virksomme kunstnere som trolig er mindre opptatt av feministisk historie enn av estetikk og nåtidsrelevans.

Avis til Samlivsutstillingen (1977)

På utstillingen kan du ta med deg et nyopptrykket eksemplar av avisa til den kontroversielle Samlivsutstillingen fra 1977, og bli oppløftet over hvor mye som har gått framover, i det minste når det gjelder informasjon om seksualitet. Utstillingen ble vist i Bergen, Oslo og Tromsø og vakte sjokk og entusiasme alle steder. Noen skoler ville forby elevene å se den, med det resultatet at ungdommer strømmet til. Foto: Oda Bhar.

En mulig innvending er at utstillingen tar mye kunnskap for gitt, og dermed ikke lykkes i å gi noen fullverdig innføring. Jeg savner en skikkelig katalog, selv om det ligger en tidsriktig sjarm i den lille fanzinen med dårlig tekstede bilder. Framfor alt vekkes appetitten min på å se mer fra disse kunstnerskapene.

Sidsel Paaske: Drawings

Sidsel Paaske: Tegninger. Bildet i venstre overkant har gitt utstillingen navn: «Hold stenhårdt fast på greia di» (1966-68). Foto: Oda Bhar.

Kuratorene oppfordret da også i åpningstalen sin folk fra museer og gallerier til å lete her etter tips til mulige separatutstillinger. En bekjent av meg trakk paralleller til utstillingen Elles i Pompidousenteret 2009, hvor hun var frustrert over å bli avspist med enkeltverk av så mange spennende kvinnelige kunstnerne. Hun avsluttet med et hjertesukk jeg bare kan stille meg bak: La oss håpe utstillingen i Kunsthall Oslo blir en start, og ikke et «der fikk vi gjort unna damene i en smekk».

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. mars 2013.

Kommentarer»

No comments yet — be the first.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: