jump to navigation

Rosa popnaivisme (Marie-Louise Ekman) 10. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , ,
trackback

KUNST: Den svenske multikunstneren Marie-Louise Ekman står i sentrum når Henie Onstad viser popnaivisme med satirisk snert.

KUNSTUTSTILLING
Gjør som du vil!
Marie-Louise Ekman, Martha Wilson, Sister Corita Kent, Mladen Stilinovic
Henie Onstad Kunstsenter
21. mars – 23. juni 2013

Kan du å kle av deg kvinneligheten? Javisst, på veggen står det: Gjør som du vil! Du fjerner kjolen og undertøyet, trekker huden over hodet, blotter gorillahodet og får kroppen full av pels. Senere drar du av deg apehammen og står der plutselig som skapningenes herre: den hvite mannen med ståkuk. Men vent, er det ikke bedre å prøve seg som fugl? Du drar ned glidelåsen som i en parkdress, avdekker vinger og nebb, og kan endelig fly avsted.

Marie-Louise Ekman: «En dag i livet» (1973).

Marie-Louise Ekman: «En dag i livet» (1973).

Forvandlingsartisten finnes for tida i en tegnefilm på Henie Onstad Kunstsenter, hvor det denne uka åpner en utstilling med blant verker av Marie-Louise Ekman fra årene 1965 til 1985. Ekman er en svensk kunstner, filmskaper og teaterdirektør (sjef på Dramaten siden 2009) som har satt agenda som kulturpersonlighet siden 1960-tallet, men først slo igjennom som kunstner på 1990-tallet, og fortsatt er lite kjent utenfor Sverige. Utstillingen har tidligere vært vist på Tensta Konsthall, hvor kurator Maria Lind ønsket å sette Ekman inn i en internasjonal sammenheng for første gang. Hun har hentet inn tre internasjonale kunstnere som har arbeidet på liknende felt, innen popkunst, politisk satire og hverdagssurrealisme.

L1110617 kopi

Marie-Louise Ekman og direktør Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter, mars 2013. (Foto: Oda Bhar)

De tre er Martha Wilson, New York-kunstner med sans for det performative og tidlig ute med den typen identitetslekende selvportretter Cindy Sherman senere ble kjent for, Sister Corita Kent, opprørsk katolsk nonne som ble en nyskapende grafiker og kunstlærer i Los Angeles, og Mladen Stilinovic, en serbisk-kroatisk konseptkunstner som problematiserer språk og kunstnerrolle med liknende humor som Ekman, men ellers virker noe malplassert i selskapet. Mest vellykket er sammenstillingen med Martha Wilson, som på 1980-tallet var aktiv i Guerilla Girls, ei gruppe som kjempet mot mannsdominansen i kunstverdenen og ofte opptrådte med gorillamasker. Hva om apen i Ekmans tegnefilm var en referanse til dette?

Martha Wilson

Hvorfor har verdens kunstmuseer så mange bilder av nakne kvinner, men så få verker lagd av kvinnelige kunstnere? Plakat av Martha Wilson for aktivistgruppa Guerrilla Girls. (Foto: Oda Bhar)

Arbeidene til Marie-Louise Ekman gir meg ofte en svimmel følelse av ambivalens, som når en Andy Warhol eller Roy Lichtenstein beveger seg i gråsonen mellom konsumkritikk og konsumglede. Det går også an å se fellestrekk til Pushwagner. Middelklassehjemmets bedøvende triangel av mor, far og barn er selve mikrocellen i Soft City, men der Push benytter standardiserte figurer uten individuelle trekk, er Ekman snarere maksimalistisk. Hun elsker absurde og surrealistiske detaljer som øyne formet til brystvorter eller ei nese lagd av en pålimt dokkekopp, og kan godt iscenesette disneyfigurer på rosa fluff under ei osteklokke.

Marie-Louise Ekman

Installasjon av Marie-Louise Ekman. (Foto: Oda Bhar)

Kvinnelig popkunst har i stor grad forsvunnet ut av historien, men kunstnere som Ekman viser at tidlig pop art langtfra var noen utelukkende maskulin retning. Det er neppe tilfeldig når Ekmans verk «A House» (1974) med et kikkhull formet som et kvinnelig kjønnsorgan oppstår få år etter at franske Niki de Saint Phalle bygde sin Nana-katedral «Hon» (1966) i Stockholm, en gedigen installasjon hvor du gikk inn gjennom et hull mellom beina på en kjempekvinne.

Tegning av Marie-Louise Ekman, fra utstillingen «Gjør som du vil» på Henie Onstad Kunstsenter.

Tegning av Marie-Louise Ekman.

For datidas feminister var kjønnsrollekritikken til Marie-Louise Ekman dessverre for subtil. Den ble typisk oppfattet som en skinnkritikk hvor stereotypiene i bunn og grunn ble støttet. De passive, konsumlystne og seksuelt naive familiekvinnene gjorde aldri direkte opprør, men nøyde seg med poetisk melankoli og absurdistisk humor. Idag skulle Ekman derimot være midt i tida. Hun var en av de første som tematiserte intimsfæren, og framstiller ofte hjemmets konflikter svært konkret, som når kona vikler seg inn i mannens penis (lang som en hageslange), eller forvandles til stolen hun sitter i. At kvinner behandles som møbler blir hos Ekman ingen lusen metafor, men en konkret og praktisk innretning vi selv kan bruke.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 23. mars 2013.

Kommentarer»

No comments yet — be the first.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: