jump to navigation

Det umuliges kunst (Momentum 2013) 30. august 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST
MOMENTUM 2013
Momentum kunsthall i Moss
22. juni – 29. september 2013

Årets Momentum-biennale i Moss viser bredde og brodd, men lider iblant av forklaringsproblemer.

I juni åpnet den sjuende utgaven av Momentum-biennalen i Moss. Årets kuratorer har valgt å dele kunsthallen i to separate deler. Svensk-norske Power Ekroth har kalt sin utstilling Six Impossible Things Before Breakfast, mens Erlend Hammer har valgt tittelen Dare 2 Love Yourself. Til sammen deltar 28 kunstnere, 9 kvinner og 19 menn, omtrent halvparten med verk spesielt lagd for biennalen. Ulike veggfarger markerer hver territoriet til hver kurator, hennes er rosa, hans oransje.

Power Ekroth og Erlend Hammer er i ulik grad glade i å formidle, noe som illustreres tydelig på dette bildet. Foto: Oda Bhar.

Power Ekroth og Erlend Hammer er i ulik grad glade i å formidle, noe som illustreres tydelig på dette bildet. Foto: Oda Bhar.

Skulpturene på utstillingen har sterke estetiske kvaliteter. Ekroth presenterer «Babels tårn» av iranskfødte Goran Hassanpour, en pyramide av digre lysbilder som viser en tropisk foss i sukkertøyfarger, en type kitsch som er vanlige i Kinarestauranter og private norsk-asiatiske hjem. For kunstneren vekker de minner om fra barndommen, da bestefaren fortalte ham om Babels tårn og Babylons hengende hager, legender som i guttens fantasi smeltet sammen til ett paradisisk sted. Verket favner gammelt og nytt, dagdrøm og populærkultur, leirbålets fortellinger og moderne konseptkunst.

Goran Hassanpour: «Babels tårn.» (Foto: Oda Bhar)

Goran Hassanpour: «Babels tårn.» (Foto: Oda Bhar)

Erlend Hammer påstår at hans eneste idé var å få helheten til å «se bra ut». Det handler om «å like», noe som for en kurator er et problematisk kriterium, siden det bærer med seg en smak av interiørdesign snarere enn kunstnerisk refleksjon. Han har ikke gitt kunstnerne andre rammer enn de fysiske, noe som fører til at de fleste går i vante spor. Sverre Wyller viser skulpturer i skrapmetall fra serien «Miramichi», bøyd i myke organiske former, grønne og blå, slik vi kjenner dem fra Galleri Riis de siste årene. Rustflekker i skjøtene har inspirert fargen på Ane Graffs batikkaktige tekstiler, drapert over store stativer. Det blir et vakkert møte mellom mykt og hardt, en skulpturell tango i stoff og stål.

Installasjonene til Sverre Wyller (stål) og Ane Graff (tekstil) spiller fint sammen i utstillingsrommet. Foto: Oda Bhar.

Installasjonene til Sverre Wyller (metall) og Ane Graff (tekstil) spiller fint sammen i utstillingsrommet. Foto: Oda Bhar.

Power Ekroth ga kunstnerne en tematisk oppfordring, hentet fra «Alice i Eventyrland»: Prøv å tro på seks umulige ting før frokost. Den som tok oppfordringen mest alvorlig var svenske Johan Zetterquist, kjent for ufullførte prosjekter på grensa til det fantastiske. Til Momentum foreslo han å dra en supertanker opp på land og sette den på høykant, og da det ikke gikk, å la en stuntmann spinne i bil over Mossekanalen etter mønster av en scene i en James Bond-film. Til slutt har han nøyd seg med modeller av forslagene.

Johan Zetterquist har spesialisert seg på modeller av utopiske prosjekter. Foto utlånt fra Momentum.

Johan Zetterquist har spesialisert seg på modeller av utopiske prosjekter. Foto utlånt fra Momentum.

Videokunst oppleves av mange som en krevende sjanger, men verkene på utstillingen spenner fra det lette til det eksperimentelle. I Mai Hofstad Gunnes’ «Bike & Bolex» sykler glade mennesker rundt i en park og filmer hverandre med 16mm-kameraer, mens Gabriel Lester i «The Blank Stare» utforsker det indre blikket ved å vise mennesker fortapt i egne tanker. Videoene er tiltalende utstilt i mørke rom med store veggprojeksjoner.

Lars Monrad Vaages store malerier henger til venstre, Bjarne Melgaards små henger inne i buen. Foto: Oda Bhar.

Lars Monrad Vaages store, duse malerier henger til venstre, Bjarne Melgaards små og fargerike inne i buen. Foto: Oda Bhar.

Alle maleriene er utvalgt av Erlend Hammer, og inkluderer Lars Monrad Vaages duse storformatsbilder, Bjarne Melgaard grelle små abstraksjoner (langtfra hans beste) og kanskje mest overraskende Charlotte Wankels avantgardistiske malerier fra midten av 1900-tallet. Disse er i seg selv verdt et besøk, selv de er et uventet valg på en utstilling for samtidskunst. Wankel var født i Moss og ble en av våre første modernister. Hun studerte i Paris under Matisse og Léger, dro til Norge og stilte ut kubistiske verker i 1927, var forut for sin tid og fikk dårlige kritikker, ble bitter og skuffet. I sommer stiller også Lillehammer kunstmuseum ut Wankel-malerier, sammen med andre kvinnelige kunstnere fra fortid og nåtid, under felles tittel «Kvinnelige pionerer – nye stemmer».

Charlotte Wankel: «Portrett» (1940). Foto: Terje Holm.

Charlotte Wankel: «Portrett» (1940). Foto: Terje Holm.

Tross gode enkeltverker er Momentum-biennalen 2013 som helhet vanskelig å få grep om. Kuratorene hevder at de utfyller hverandre, men mangler åpenbart en felles visjon. Ekroths tilnærming framstår gjennomtenkt og ambisiøs, mens Hammers får et skjødesløst og tilfeldig preg. Mest markant er forskjellen i tilgang på informasjon. Ekroth gir oss velskrevne og interessante introduksjoner til hver enkelt kunstner, Hammer forblir kategorisk taus også om verker som uten kontekst gir liten mening. Ifølge katalogen misliker han å skrive, noe som lyder maniert fra en kunstkritiker som ifjor fikk tekstene sine samlet i ei bok.

Bjørn-Kowalski Hansen har designet årets Momentum-logo. Foto: Oda Bhar.

Bjørn-Kowalski Hansen har designet årets Momentum-logo. Foto: Oda Bhar.

Verdien av forklaringer illustreres ved et sjarmerende verk fra Ekroths utstilling. Bjørn-Kowalski Hansen har lagd et kaféliknende installasjon kalt «Coffiest», hvor det skal deles ut gratis kaffe og selges promoeffekter med årets Momentum-logo (en stilisert elefant designet av kunstneren). Hensikten er ikke å tjene penger, men å gi en kommentar til den etterhvert lukrativ binæringen for mange museer. Å gjøre kunst til merkevare reiser spørsmål omkring snylting på kunstnernes arbeid, og publikums rolle som kulturelle forbrukere.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 24. juni 2013.

Advertisements

Hypnotisk geometri (Are Mokkelbost) 20. august 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

KUNST
Are Mokkelbost: OK
Henie Onstad Kunstsenter
14. juni – 29. september 2013

Are Mokkelbosts installasjon på Henie Onstad Kunstsenter er en mektig og hypnotisk opplevelse.

Utsnitt av Are Mokkelbosts installasjon på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar

Are Mokkelbosts installasjon, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Å komme inn i Are Mokkelbosts lyd- og rominstallasjon «OK» på Høvikodden er som å entre en geometrisk verden for kjemper. Fra taket henger gigantiske tekstiler i korthusformasjon: to trekanter med spissene mot hverandre. Motivene er av to typer, grå med kurvede mønstre, og fargede med trekantbaserte mønstre i blått, rødt og gult. De grå konturene er røykaktig myke. Bare to tepper inneholder noe figurativt: et farget har insektliknende figurer, et grått har dyreansikter med runde bedende øyne. Den siste fungerer klart dårligst, en slags Disney-pastisj av koalabjørner, som banaliserer. Mellom tekstilene henger vertikale lysstoffrør og skaper en kjølig science fiction-stemning.

En Disney-pastisj av koalabjørner? Det mest figurative av Are Mokkelbosts tepper på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

En Disney-pastisj av koalabjørner? Dette er det mest figurative av Are Mokkelbosts tepper på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

Are Mokkelbost (f. 1976) har arbeidet innen ulike kunstarter, som tegning, design, lyd og musikk, blant annet i de eksperimentelle lydgruppene KILLL, ARM, Juv og soloprosjektet Single Unit. I kunstmiljøet er han mest kjent for prosjektet «ION», hvor han klipper i stykker glansede magasiner og limer bitene sammen til pinlig nøyaktige, storslagne collager. Om dette lyder som nerdekunst er det ikke feil, men vi må skille mellom tilblivelse og opplevelse. Her kan utstillingskatalogen bli et problem, for særlig Kåre Bulies intervju er så fullt av tung teori at mange kan bli avskrekket fra et besøk. Skal du lese kan det lønne seg å vente til etterpå. Metoden er nerdebonanza, opplevelsen er storslagen.

Are Mokkelbost på Høvikodden, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Are Mokkelbost på Høvikodden, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Lydteppene i utstillingen «OK» minner om tekstilteppene. Også lydene bygger rom, også de kan virke geometriske: noen runde, andre kantede, en dobbel dans av motsetninger, parallell i lyd og bilde. Først synes jeg det er ubehagelig å høre på, deretter hypnotisk. Jeg legger meg på en benk og lukker øynene, vil se hva jeg hører. Noen lyder er fuktige, som bobler under vann, andre er tørre, lik bruset fra et gammelt radioapparat. Iblant oppstår en rytme, som flydur eller tog mot skinnegang. Korte hendelser kvikker opp: skarpe smell som terningkast mot bordflaten, dumpe klikk som fra ei grashoppe fanget i en kopp.

I dette bildet synes jeg det gjemmer seg ei grashoppe. Hva synes du? Foto: Oda Bhar

I dette bildet synes jeg det gjemmer seg ei grashoppe. Hva synes du? Foto: Oda Bhar

Det grafiske språket er inspirert av Bauhausskolen, særlig fargekodingen til Kandinskij, den russiske kunstneren som pleide å male en blå firkant, en rød sirkel og en gul trekant. Mokkelbost har modifisert systemet, supplert med gråtoner og droppet firkanten, som han mener består av to trekanter. Grafikken er lagd i det vektorbaserte programmet Illustrator, ikke å forveksle med det pixelbaserte Photoshop. Med vektorgrafikk kan store dimensjoner lettere håndteres, fordi en liten og en kjempestor sirkel tar like stor plass. En vektor er en kraft med retning, noe som også symbolsk lyder bra.

Utstillingens tittel er «OK». Hvorfor? Jo, bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Foto: Oda Bhar

Utstillingens tittel er «OK». Hvorfor? Jo, bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Foto: Oda Bhar

Utstillingens tittel «OK» er neppe et forsøk på å berolige publikum (jeg er ok, du er ok), men handler igjen om formale premisser. Bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Mokkelbost genererer gjerne lyd og bilde gjennom binære opposisjoner: stille/høyt, enkelt/komplekst, raskt/sakte, bråkete/melodisk, rytmisk/flatt, rent/forvrengt. Installasjonen skapes ikke element for element, men gjennom en dialektisk audiovisuell prosess. Ifølge kunstneren selv har han overlatt kontrollen til systemet, og blir i beste fall like overrasket som oss over resultatet. Helst vil han bli en tilskuer i sin egen installasjon.

En kortere versjon av anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. juli 2013.