jump to navigation

Den søte kløe (Høstutstillingen 2013) 15. september 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

KUNST

Høstutstillingen 2013
Statens 126. Kunstutstilling
Kunstnernes Hus
14. september – 13. oktober 2013

Årets Høstutstilling er mer sprelsk enn fjorårets, og best når den nærmer seg det sanselige og groteske.

Anja Carr: «Banana Blues» (2012). Også fotografiene bak installasjonen er lagd av Anja Carr. Foto: Oda Bhar.

Anja Carr: «Banana Blues» (2012). Også fotografiene bak installasjonen er lagd av Anja Carr. Foto: Oda Bhar.

Lørdag åpnet den 126. utgaven av Statens kunstutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo. Der fjorårets utstilling var preget av lavmælt alvor, kanskje som en ettervirkning av terroråret 2011, er lekenhet og humor tilbake for fullt i 2013. Arbeidene er likevel sjelden blott til lyst, under overflaten ligger et mørke og presser. Allerede på toppen av trappa settes tonen av Sten Are Sandbecks «Fountainhead», en skulptur med underdel av metall og ei plastbøtte med fontene til hode. Like innenfor står Anja Carrs installasjon «Banana Blues», en kube bygd av banankasser malt rosa og blå, med plastbananer i luftehullene. Innvendig lukter det kvalmende sterkt av overmoden banan, og publikum tilbys en smakebit mens kunstneren selv gumler bananer på en monitor.

Detalj fra Cecilie Lind: «What the fuck is wrong with VISUAL CANDY» (2012).

Detalj fra Cecilie Linds rominstallasjon «What the fuck is wrong with VISUAL CANDY» (2012). Foto: Oda Bhar.

Maksimalismen er enda sterkere i Cecilie Linds «What the fuck is wrong with VISUAL CANDY», en rominstallasjon med dekorerte porselenshoder. Et leopardmønstret hode bærer en kyllingsteik som hatt, et lilla hode har iskremmerhus stukket inn i øynene, et grønt hode hviler på ei seng av barnehoder. Det likner en morbid offerinstallasjon, og på gulvet sitter djevelens sendebud i form av en kullsvart, rødprikkete og morderisk stirrende katt. Det er fristende å gi seg hen til slike visuelle sukkertøy etter tiår med minimalisme, men samtidig klør det i øynene, som om noe er for godt til å være sant.

Vilde von Krogh: «Sjakk Matt» (2013). Foto: Oda Bhar.

Vilde von Krogh: «Sjakk Matt» (2013). Foto: Oda Bhar.

Like tydelig er mørket i «Sjakk Matt» av Vilde von Krogh, hvor et interiør ser ut til å befinne seg i storm eller under et jordskjelv. Fra taket henger en sverm av lampeskjermer, et fuglebur er spent fast diagonalt i lufta, og på gulvet strever to deformerte skapninger med balansen. Scenen er burlesk og utrygg, som vrengebildet på en vaklende sivilisasjon.

Janne Kruse: «In Search of Temporality.» (2013) Stålplatene er kun formet med kroppen. I bakgrunnen: Aleksi Wildhagens diptyk «Til Det Norske Kongehuset» (2013) og Else Marie Jakobsens bildevev «Dromedarene II (Skriket)» (1994). Foto: Oda Bhar.

Janne Kruse: «In Search of Temporality.» (2013) Stålplatene er kun formet med kroppen. I bakgrunnen: Aleksi Wildhagens diptyk «Til Det Norske Kongehuset» (2013) og Else Marie Jakobsens bildevev «Dromedarene II (Skriket)» (1994), med tekstilversjonen av Munchs «Skrik». Foto: Oda Bhar.

Sober skjønnhet er en annen trend på Høstutstillingen 2013. Janne Kruses kroppsfoldete skulptur i rustfritt stål, «In Search of Temporality», har en overraskende mykhet som minner om sammenkrøllet papir. Edith Lundebrekke har i «Multi Meander» malt trelamellene slik at relieffet skifter farge etter hvor du står i rommet.

Tro det eller ei: Sett fra motsatt side er dette bildet gult og oransje. Edith Lundebrekke: «Multi Meander» I og IV (2013). Foto: Oda Bhar.

Tro det eller ei: Sett fra motsatt side er dette bildet gult og oransje. Edith Lundebrekke: «Multi Meander» I og IV (2013). Foto: Oda Bhar.

Veggskulpturen «Hendelser i stor høyde» av Susanne Kathlen Mader har den visuelle styrken og skjøre balansen til en Calder-uro.

Susanne Kathlen Mader beveger seg i et konstruktivistisk landskap med vegginstallasjonen «Hendelser i stor høyde» (2013), som vant Norske Kunstforeningers debutantpris på Høstutstillingen.

Susanne Kathlen Mader beveger seg i et konstruktivistisk landskap med vegginstallasjonen «Hendelser i stor høyde» (2013), som vant Norske Kunstforeningers debutantpris på Høstutstillingen.

En lettere og mer skjødesløs estetikk finnes i Petter Napstads små tusjbilder, som befinner seg i skjæringspunktet mellom poesi og tegning. Små portretter og skisser følges av strøtanker og aforismer: «Farvel interessante samtaler/jeg skal ikke ha noen av dere igjen.»

Petter Napstad: Detalj fra tegneveggen «Utitulert» (2013). Foto: Oda Bhar.

Detalj fra Petter Napstads tegnevegg (2013). Foto: Oda Bhar.

Videokunst har fått relativt stor plass på årets Høstutstilling, men fortsatt er det få som utnytter galleriets potensiale for å vise film på mer komplekse måter enn en kinosal. To hederlige unntak er iranskfødte Farhad Kalantary, som viser film på et kjegleformet lerret i «Stars of Umbria», og den litauiske komponisten og billedkunstneren Ignas Krunglevicius, som i trekanalsverket «Narrative with an unexpected outcome» benytter tre lerreter for å vise en skriftig dialog mellom tre personer, ett lerret for hver person, supplert med suggererende lyd. Innholdet er hentet fra en terapisituasjon mellom en ung gutt, en mor og en veileder, og setningene trykkes fram ord for ord fulgt av dumpe dunk som minner om morse.

Stillbilde fra videoarbeid for tre skjermer: «Narrative with an unexpected outcome» (2011) av Ignas Krunglevicius.

Stillbilde fra videoarbeid for tre skjermer: «Narrative with an unexpected outcome» (2011) av Ignas Krunglevicius.

Mens alvor og vold ifjor dirret under mange verk er det direkte politiske sjeldnere i år. Tydeligst finner vi det i dokumentasjonsverket «Fences», hvor Lise Bjørne Linnert viser bilder og tekst fra et performanceprosjekt som har pågått siden 2009. Hun reiser rundt i verden og syr røde sting på gjerder, ofte på politisk kontroversielle steder. I Norge har hun blant annet valgt ut interneringsleiren på Trandum, samt den skadde Regjeringsblokka med flagrende presenning fra 2011. Gjerdene med røde broderier minner meg om Joseph Beuys, som brukte fett og filt som symbolske helbredelsesmidler for verden. I «Fences» er den røde ulltråden mer tvetydig: Blir gjerdet reparert, eller understrekes hullet? Som så mange omsorgshandlinger har stingene et problem: De både ivaretar og invaderer.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 13. september 2013.

Det er også blitt plass til et bilde fra Utvika camping ved Utøya. Lise Bjørne Linnert: «Fences» (2009-2013). Foto av foto: Oda Bhar.

Det er også blitt plass til et bilde fra Utvika camping ved Utøya. Lise Bjørne Linnert: «Fences» (2009-2013). Foto av foto: Oda Bhar.

Kommentarer»

No comments yet — be the first.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: