jump to navigation

Materiell romantikk (Sverre Bjertnes) 23. februar 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Sverre Bjertnes utforsker kjærlighet, vitenskap og materialisme i en slående gigantutstilling på Stenersenmuseet.

KUNSTUTSTILLINGER

Sverre Bjertnes:

«Nervous Fluids»
Stenersenmuseet
Til 30. mars

«Cold Reading»
Galleri K
Til 9. februar

Sverre Bjertnes (f. 1976) er en av disse kunstnerne som blander privatliv og kunst, på en skamløs og rørende måte som gjør den personlige biografien hans interessant. Vi kan følge inspirasjonen fra tenåringstida hos Odd Nerdrum, til det ambivalente vennskapet med Bjarne Melgaard, ekteskapet med Unni Askeland og dagens kjæresteforhold til den unge alveaktige sangeren og skuespilleren Hanna Maria Grønneberg. Dynamikken ender ofte et sted mellom romantikk og kynisme, utført med en udiskutabelt teknisk ferdighet og visuell teft det er lett å glede seg over – selv når sansene nærmer seg overbelastning.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Om Stenersenmuseet var forberedt på mangfoldet av gjenstander som nærmest sprenger i mellometasjen og den store trappehallen er uvisst. På den annen side er det kanskje en slik vitamininnsprøytning det nedprioriterte museet trenger, etter de siste årenes indre turbulens og glidning innover i Munch-museets skygge. Bjertnes tar for seg kunstnerrollens behov for å søke originalitet, og kretser omkring temaer like evige som kunsten: Kjærlighet, vitenskap og materialisme. Mellom disse går det usynlige tråder: Den elskede som objekt, tingene som religion, og evolusjonens fysiske grunnlag.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Opprinnelig kommer Bjertnes fra Trondheim, men pendler idag mellom Fredrikstad, Oslo og New York. Sin første separatutstilling hadde han i Bjarne Melgaards Oslo-galleri, fortsatt som klassisk figurativ maler, før han for vel ti år siden begynte å utforske en mer konseptuell tilnærming. Samtidig ble han tilknyttet Galleri K, som for øyeblikket viser en mindre utstilling med ham. Også denne kan være verdt å få med seg, siden maleri er mer vektlagt i Galleri K, og utstillingen framstår mer rolig og kontemplativ enn Stenersenutstillingen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

De siste årene har Bjertnes samarbeidet mye med Bjarne Melgaard, og de to har stilt ut sammen både i Oslo og New York. I 2011 havnet duoutstillingen deres på New York Times’ liste over årets beste, og den norske oppfølgeren i Galleri K og Rod Bianco vakte lokal ros. Det spesielle var at de hadde skriblet på hverandres tegninger, et konsept som minner om Warhol/Basquiat-samarbeidet på 1980-tallet. Eksempler finnes også på Stenersenmuseet, og kontrasten mellom uttrykkene er alltid stor: Røff ekspresjonisme vs. sirlig figurasjon, kynisk homosex vs. heterofil romantikk.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Tittelen på Stenersenutstillingen er hentet fra den før-darwinistiske evolusjonsteoretikeren Jean-Baptiste Lamarck, som tilskrev alle organismer en iboende «nervøs væske», foranderlig gjennom livsløpet og i stand til å overføre tilegnede egenskaber til neste generasjon. At ikke-arvede egenskaper kan arves har en viss støtte i moderne genetisk forskning, men Lamarcks teorier må regnes som kvasivitenskaplige. Både Stenersenmuseet og Galleri K viser verker fra serien «Nervous fluids», hvor motivene er dyr som kunne ha stammet fra en alternativ evolusjon. Skrekkøgler og froskeprinser er skåret ut i mahogny av tempelkunstnere på Sri Lanka, relativt fritt etter tilsendte skisser.

Det samme gjelder menneskefigurene, som ender med ansiktstrekk mellom det europeisk og asiatiske selv når forelegget var Bjertnes’ egne selvportretter. Figurene vekker ikke bare tanker om kulturoversettelse, slik kunstneren ønsker, men minner om eksotisme og kolonialisme. Også regnskogtreet vekker ubehag, for selv om det angivelig er statsautorisert, hvem vet hva som er nedfallstrær i et land fullt av korrupsjon?

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Kvinnelig akt settes også under lupen, eller snarere kjæler Bjertnes ved sin forlovedes rødhårete vakre gestalt, mest iøynefallende som prerafaelittisk Ofelia eller Bonnard-aktig flytende akt i et badekar. Uttrykket vipper farlig nær kitsch, noe kunstneren sikkert er klar over. Er vi velvillige kan det fungere som kommentar til kunsthistoriens objektifisering av kvinnen, dagens retusjerte reklamefotografier, eller umuligheten av å yte en elsket person rettferdighet som bilde. Tross åpenbare innslag av publikumsfrieri virker utforskningen oftest oppriktig. Kombinasjonen av høy- og lavkultur kan både være utstillingens styrke og svakhet, som i kunst/musikkfilmen «De ensomme ting», hvor en kryptisk samtale mellom Bjertnes’ muse og skuespiller Gard Eidsvold avsluttes med et dikt av Herman Wildenvey, tonesatt av Hanna Marias far, den tidligere CC Cowboys-vokalisten Magnus Grønneberg. Teksten gir en romantisk-syrlig bismak til den semireligiøse materialismen i vårt moderne samfunn, som heller ikke denne utstillingen er tenkbar uten.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 27. januar 2014.

Fersk filmperle fra Estland på Cinemateket! (Kertu, 2013) 21. februar 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Rushprint.
Tags: , , , , , ,
add a comment

Siden Aftenposten siterer meg idag har jeg besluttet å også sitere meg selv, i anledning at Cinemateket denne helgen setter opp en av favorittene mine fra filmfestivalen i Tromsø, den nydelige kjærlighetshistorien Kertu (med regi av estlandske Ilmar Raag). Jeg har fortsatt et bittelite håp om at en distributør skal plukke filmen opp for kommersielle kinoer, hvor gode kjærlighetsdramaer jo ikke nettopp finnes i overflod, men har du anledning er nok det sikreste å styrte til Cinemateket i Oslo ikveld kl 18 eller søndag kl 16.

Nedefor finner du en trailer for filmen, samt det jeg skrev om filmen hos Rushprint i januar. Denne gangen byr jeg også på hele Halldis Moren Vesaas’ dikt, i tilfelle du ikke kjenner det fra før.

Som del av Kritikeruka i Tromsø oppdaget jeg den nydeligste, morsomste og mest nervepirrende kjærlighetshistorien jeg har sett på lenge, Kertu (2013), regissert av Ilmar Raag. På engelsk har filmen den misvisende tittelen Love is blind, misvisende fordi det tvert imot handler om en kjærlighet som er ekstra klartseende. Dette minner mer om det kanskje vakreste kjærlighetsdiktet til Halldis Moren Vesaas, «Lyset», hvor kjærligheten blir til ei lykt i hånda som hjelper deg å se og forstå den andres mørkeste kroker.

LYSET

Kjære, alt ditt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

Halldis Moren Vesaas

Om noen virkelig har behov for å bli opplyst av en slik kjærlighetslykt må det være Kertu, en 30 år gammel kvinne som er så stille og forsagt at hele bygda anser henne for å være litt tilbakestående. Familien holder henne nærmest innelåst, bortsett fra de timene hun tråkker langs veiene i jobben sin som landpostbud. Men snart skal det vise seg at Kertu legger merke til mer enn noen har trodd, særlig når det gjelder den forfylla rundbrenneren Villu, som hun omsider tar mot til seg og sender et selvskrevet dikt.

Dette blir starten på et drama hvor halve bygda styrtes ut i angst, raseri, vold og mørke avsløringer – for det kan vel ikke være mulig at Kertu har blitt med Villu hjem fra strandfesten frivillig, han må vel ha voldtatt henne, og bør straffes for det? Midt i det hele sliter de to med egne demoner, samtidig som de prøver å beholde et lysende håp.

Ilmar-Raag-Kertu-&-Villu-web

Det ville ha gledet meg stort å se Kerttu få ordinær distribusjon på norske kinoer. Kanskje er det mulig, siden Ilmar Raags tidligere film Une estonienne à Paris har hatt det, selv om det jo ellers er sjelden vi får oppleve baltiske filmer hos oss. Om ingen distributør fanger denne perlen bør i det minste Cinematekene slå til!

Teksten er tidligere publisert i en større artikkel hos Rushprint 23. januar 2014; Nordiske filmperler som bør komme på kino. Jeg sender en takk til Cinemateket i Oslo som faktisk slo til, og oppfordrer øvrige cinemateker å følge etter. Dette er nemlig ingen smal eller utilgjengelig film, men en bred og rørende kjærlighetshistorie!

Deilig å være norsk i Berlin (Berlinale 2014) 19. februar 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

For tre dager siden kom jeg hjem fra Berlin etter to hektiske uker med mye kultur; bittelitt kunst, men først og fremst masse film, film, film. Berlinalen er nok den filmfestivalen jeg liker aller best (Cannes eller ikke Cannes), og i år var det ekstra morsomt fordi flere av de norske filmene markerte seg positivt.

Det var nydelig sol og vårluft i Berlin under hele festivalen. Her er jeg på det lille fjellet i bydelen Kreuzberg, med utsikt mot byen. Foto: Tor-Björn Adelgren.

Det var nydelig sol og vårluft i Berlin under hele festivalen. Her er jeg på det lille fjellet i Victoria-parken i bydelen Kreuzberg, med utsikt mot sentrum. Foto: Tor-Björn Adelgren.

Hans Petter Molands Kraftidioten ble vist i Hovedkonkurransen og høstet både latter og applaus under pressevisningen, og Eskil Vogts Blind ble vist i Panorama-programmet og vant European Label-prisen, som skal sikre europeisk kinodistribusjon (Blind vant forøvrig også nylig manusprisen på Sundance-festivalen i USA).

Eskil Vogt var ikke tilstede da Blind fikk European Label-prisen, derfor ble det Martha Otte fra Tromsø Internasjonale Filmfestival som tok imot den. Her er hun sammen med diplomet, og med Kristin Aalen fra Stavanger Aftenblad. Vi var alle superglade for tildelingen – gratulerer så mye til alle som lagde denne flott filmen! Foto: Oda Bhar.

Eskil Vogt var ikke tilstede da Blind fikk European Label-prisen, derfor ble det Martha Otte fra Tromsø Internasjonale Filmfestival som tok imot den. Her holder hun diplomet sammen med Kristin Aalen fra Stavanger Aftenblad. Vi var alle tre superglade for tildelingen – gratulerer så mye til alle som lagde denne flotte filmen! Foto: Oda Bhar.

Begge disse filmene er det bare å glede seg til (særlig Blind, som jeg er helt forelska i, og som er lagd av mannen som skrev manus til både Reprise og Oslo, 31. august sammen med Joachim Trier), og det er ikke lenge til de norske premierene: Kraftidioten kan ses på kino fra førstkommende fredag 21. februar, og Blind kommer neste uke, 28. februar.

Fra staben på Kraftidioten har jeg intervjuet både manusforfatter Kim Fupz Aakeson (denne artikkelen kommer i Rushprints papirutgave nå i februar), og Jakob Oftebro som spiller en av de norske gangsterne Stellan Skarsgård legger seg ut med i filmen.

Noe av stjernelaget fra Kraftidioten: Pål Sverre Hagen, Bruno Ganz, Hans Petter Moland, Stellan Skarsgård, Anders Baasmo Christiansen, Jakob Oftebro. Foto: Oda Bhar.

Noe av stjernelaget fra Kraftidioten: Pål Sverre Hagen, Bruno Ganz, regissør Hans Petter Moland, Stellan Skarsgård, Anders Baasmo Christiansen, Jakob Oftebro. Foto: Oda Bhar.

Intervjuet med Jakob Oftebro er nettopp blitt lagt ut på nett:

Ut å stjæle danske triks

– Det beste med norsk film er at den spriker i alle retninger, sier skuespiller Jakob Oftebro, aktuell i den mørke komedien ‘Kraftidioten’ og utvalgt til årets norske Shooting Star under Berlinalen.

De to oppsummeringsartiklene jeg skrev under Berlinalen 2014 kan du lese under lenkene nedenfor, den første publisert midtveis i festivalen (mandag 10. februar) og den andre fredag 14. februar, altså dagen før prisutdelingen. Noe av det jeg gjør i artiklene er å prøve å gjette hvem som vinner gull- og sølvbjørnene, så du kan gjerne sammenlikne med prisresultatene her. Men artiklene inneholder også mye annet, som sitater fra pressekonferansene, sladder og stemningsrapporter.

Et lite stemningsbilde fra kaoset på presserommet. Bakerst ser du boksene hvor simultanoversetterne sitter. Foto: Oda Bhar.

Et lite stemningsbilde fra rommet hvor pressekonferansene holdes. Bakerst ser du boksene hvor simultanoversetterne sitter. Foto: Oda Bhar.

Her er lenkene, med overskrift og ingress:

Berlinale 2014: De beste filmene – så langt

To filmer peker seg ut etter de første fire dagene i Berlin, en britisk thriller fra Nord-Irland og et katolsk coming of age-drama fra Tyskland. I tillegg gir vi sjarmpoeng til et kostymedrama om dikteren Friedrich Schiller, en Berlinerfortelling om to forsømte barn, og Wes Andersons europastisj «The Grand Budapest Hotel».

Berlinale 2014: Deilig å være norsk i Berlin

– Jevnt over er det et uvanlig «macho» program til å være Berlin, med den mannlige ensomme ulven som ideal og fokuspunkt, skriver Rushprints utsendte Oda Bhar, som gleder seg over responsen på de norske filmene i Berlin, og gir deg en oversikt over de beste filmene, de beste skuespillerprestasjonene og de sterkeste tendensene i årets program.

Mer stemning fra presserommet, her under samtalen med folkene bak den kinesiske Gullbjørn-vinneren «Black Coal, Thin Ice» rett etter prisseremonien. Foto: Oda Bhar

Mer stemning fra hverdagen som journalist, her under pressekonferansen med folkene bak den kinesiske Gullbjørn-vinneren «Black Coal, Thin Ice» rett etter prisseremonien. Foto: Oda Bhar