jump to navigation

På sporet av den skapte tid 19. august 2016

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
trackback

Hva er den norske versjonen av Monets vannliljer, Prousts madeleinekaker og Carl Larssons familieidyll? Kanskje ligger svaret hos Nikolai Astrup.

Utstilling: Nikolai Astrup
Norske landskap
Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden
10. juni – 11. september 2016 (samtidskunstdelen kun til 21. august)

15kulnikolaiastrup003
Levende bilder: Ingrid Book og Carina Hedén har tråkket i Nikolai Astrups fotspor. Resultatet er videoinstallasjonen Nikolais natt. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK

Den beste oppdateringen av kunstnerskapet til Nikolai Astrup (1880–1928), slik det møter oss på Henie Onstad, kommer fra en kunstart som kanskje kan betegnes som dagens, eller fremtidens, maleri. Videoinstallasjonen Nikolais natt (2013–16) av det norsk-svenske kunstnerparet Ingrid Book og Carina Hedén gir oss bevegelige bilder som springer ut av et slags detektivarbeid på Astrups motivkrets.

I nabosalene henger Astrups egne malerier og tresnitt, med sine fargesterke, naivistiske og ofte trolske motiver. Utvalget er den hittil største mønstringen av kunstnerskapet hans, fra tidlig realisme til førekspresjonisme og magiske elementer. Mest kjent er de Kittelsen-aktige landskapene, der snøen på fjellet blir en naken, liggende kvinne som et krokete tre strekker trollfingrene mot, eller hesjestaur tar form som hettekledde skrømt.

Utstillingen er en utvidet versjon av den som i vår ble sett av femti tusen besøkende på Dulwich Picture Gallery i London, i et første forsøk på å lansere Jølster-maleren utenfor Norden.

Europeisk blikk

Astrup-utvalget er en skattkiste, med private innlån som aldri før har vært stilt ut. Den britiske stjernekuratoren MaryAnne Stevens, nylig pensjonert etter tretti år som direktør for Royal Academy i London, har hentet kunstneren ut av en begrenset norsk sammenheng og plassert ham i en tradisjon av biografisk erindringskunst, med paralleller som Marcel Prousts På sporet av den tapte tid og Freuds vektlegging av barnets erfaring.

Ifølge Stevens finnes det i Astrups verker alltid en gjenklang av barndommen i Jølster. Det er ingen idealisert Carl Larsson-verden, men en søken etter melankolske stemninger og minner. I de mest biografiske motivene ser alvorlige kvinner ut i grønne hager, eller sankthansbål brenner på forbudte fester som preste­faren mente var djevelens verk.

Etter studier i Europa flyttet Nikolai Astrup tilbake til Jølster, noe MaryAnne Stevens mener var en klok beslutning. Kanskje måtte han hjem for å omsette kunnskapen til et originalt kunstnerisk uttrykk – oppdatert og internasjonalt, men dypt og inderlig hans eget.

Filmatisk labyrint

Mens Astrup i London var omgitt av gamle mestere som Rubens og Rembrandt, har Henie Onstad invitert et knippe samtidskunstnere som er opptatt av økologi og samspillet menneske/natur. Slike perspektiver kan med litt godvilje gjenfinnes hos Astrup, men selv om rabarbra fra Astrups egen hage dyrkes i museet, og gamle kulturvekster studeres, er det vanskelig å se hvordan dette kaster nytt lys over kunsten hans.

Unntaket er videoinstallasjonen til Book og Hedén, som forener kunstneriske sitat med visuell styrke og originalitet. Med utgangspunkt i Astrups brev og notater har de laget en bildereise vi kan gå rundt i, lik en narrativ labyrint. De syv filmene får en utmerket visningsramme, på flere meter høye lerreter i en mørk sal. Lyddusjer minsker strølyden effektivt og diskret, så vi slipper høretelefoner. Materialet er omfangsrikt og følger i malerens fotspor – også dit han ikke rakk å gå: Astrup skrev lister over det meste, også motiver han planla å male, og Book og Hedén tar oss med på en vandring til noen av hans umalte motiver.

15kulnikolaiastrup001

Levende bilder: Ingrid Book og Carina Hedén har tråkket i Nikolai Astrups fotspor. Resultatet er videoinstallasjonen Nikolais natt. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK

Figurer i landskap

Alle opptak er gjort av filmskaperne selv, med en høy teknisk kvalitet som fortjener det kinoaktige formatet. Oppløsningen er sylskarp fra forgrunn til horisont, noe som er et poeng fordi Astrup malte slik. Han mente at luften på Vestlandet var for klar til at avstandsdis oppsto, og droppet denne vanlige måten å skape dybde i maleriene på. Book og Hedén har også unngått nærbilder som kan minne om portretter, og vi må ofte myse for å se hva de små skikkelsene gjør – som i et bilde av Astrup.

Filmene skaper en nærmest fysisk illusjon av landskapet i Jølster, ikke bare som noe vakkert, men truende og farlig. De høye, grågrønne bildene lar oss kjenne det dampende klimaet mot huden – fuktig og frodig som en kjølig regnskog. Før dagens velisolerte boliger var ikke dette sunne omgivelser: I den trekkfulle og mørke prestegården lå Astrup mye syk som barn, og mistet en gang tre søsken på én uke. Han var plaget av astma og senere tuberkulose, og døde av lungebetennelse bare 46 år gammel.

Land art

Astrups forhold til Jølster kan minne om en forelskelse, men også en lang studie i kjærlighetssorg. Jølstravatnet ligger som et tretti kilometer langt skjevt smil mellom høye fjell et stykke nord for Sognefjorden, lyst og solfylt på den ene siden, mørkt og nordvendt på den andre. Helst ville maleren bosette seg nær barndomshjemmet ved Ålhus kirke, der jordene skrånet mildt og sørvendt mot strandenger gule av bekkeblom. Da han ikke fikk kjøpt noe her, flyttet han stadig lenger unna, til han endte med sin barnerike familie i en nordvendt, karrig skrent på motsatte bredd, med utsikt mot barndommens rike.

En strandeiendom han nesten fikk kjøpt, lå på gården Myklebust, men da han formet den etter sin smak, plantet trær og blomster, ble det så vakkert at bonden ombestemte seg og ikke ville selge likevel. Til slutt kjøpte Astrup Sandalstrand, et småbruk som gikk for å ha områdets verste tomt, med stupbratte jorder høyt over vannet.

Selv dette greide han å forvandle, og Astruptunet er i dag et av Norges vakreste museer. Ifølge Astrup-forsker Tove Haugsbø gestaltet han landskapet på måter som gikk langt utover bondens nyttetanker, og nærmer seg det vi i dag kan kalle land art. I senere bilder benytter han også det skapte landskapet som motiver.

Hagekunst

Det er Astrups interesse for dyrking og artsmangfold Henie Onstad forsøker å videreføre i samtidsdelen av utstillingen. Ideen henger sammen med neste Astrup-satsning fra hovedsponsor Sparebankstiftelsen DNB, et forskningsprosjekt for å tilbakeføre hagen på Sandalstrand til sin fordums prakt.

At dette forblir underkommunisert, tåkelegger den mest sannsynlige grunnen til at økologisk orienterte samtidskunstnerne er valgt, og bidrar til et uforløst inntrykk. En rekonstruert hage vil forhåpentlig ta vare på Astrups unike landskapsprosjekt, som av kurator Stevens blir sammenlignet med berømte europeiske kunstnerhager som Monets vannliljepark i Giverny.

Det står respekt av satsningen på Henie Onstad, men den virkelige bragden må tilskrives Sparebankstiftelsen DNB ved Anders Bjørnsen, som gjennom nesten ti år har jobbet for å få Stevens med på laget. Når hun trekker frem det lokale hos Nikolai Astrup, fra landskapet i Jølster, til barndom og familieliv, gjør dette ham langt fra til noen norsk kuriositet. Tvert imot ser vi noe som ofte er tilfelle i kunsten: Jo mer særegent og lokalt blikket er, jo mer evner kunstneren å nærme seg noe gjenkjennelig og universelt.

Anmeldelsen sto på trykk i Morgenbladet 15. juli 2016.

Kommentarer»

No comments yet — be the first.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: