jump to navigation

Mellom folkefest og provokasjon (Kongolandsbyen) 24. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Debatt, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Å ønske alle velkomne som utstillingsobjekter har fjernet mye av provokasjonen fra Kongolandsbyen. Er det typisk norsk å gjøre folkefest av alt vi frykter – eller har kunstnerne feiget ut?

GRUNNLOVSJUBILEET
Mohamed Ali Fadlabi og Lars Cuzner
«European Attraction Limited» (Kongolandsbyen)
Vigelandsparken, vest for fontenen
15. mai – 11. oktober 2014

Bør vi være lettet eller skuffet over at det ikke blir stilt ut innleide afrikanere i den gjenskapte Kongolandsbyen i Vigelandsparken? Gjennom vårens opphetede debatt har prosjektet endret karakter, fra kompleks provokasjon til en dugnadsaktig folkefest hvor «alle» er velkomne. Kunstnerne har sendt ut en internasjonal invitasjon, hovedsakelig via kunstnernettverket e-flux, hvor det ikke spørres etter hudfarge eller andre ytre trekk, men vilje til medieeksponering. Er prosjektet redusert til et slags Paradise Hotel for omreisende kunstbomser, som håper oppmerksomheten vil dryppe på dem?

Kvelden før åpning er verken norsk-sudanesiske Mohamed Ali Fadlabi eller svenske Lars Cuzner å se. Håndverkere legger siste hånd på inngangsportalen, et mannskap går omkring og sprøyter flammehemmer på stråhyttene, og en informasjonskonsulent fra Kunst i offenlig rom (KORO) gjør sitt beste for å unnvike de mest konkrete spørsmålene. Kunstnerduoen vil skånes før åpningen, og i mellomtida får vi nøye oss med spekulasjoner, får vi høre – som om ikke den siste tida har sett nok av den slags.

Den opprinnelige Kongolandsbyen var del av en større jubileumsutstilling for å feire at Grunnloven fylte 100 år i 1914. Planen var å vise Norges utvikling fra bondesamfunn til industrisamfunn med kunst, idrett og friluftsliv. Hvordan en afrikansk landsby passet inn i konseptet er vanskelig å se. Trolig var årsaken rent kommersiell. Slike «menneskelige menasjerier» var vanlig underholdning dengang, på engelsk kalt «Human Zoo», på tysk mer nøytralt «Völkerschau», framvisning av folkeslag. De utstilte skulle gjøre for dem helt vanlige ting, med vante rekvisitter omkring seg. Det hele ble betraktet som en blanding av underholdning og etnografisk allmennopplysning, for et betalende publikum.

Det kommersielle er heller ikke fraværende i årets prosjekt, selv om publikum neppe blir avkrevd inngangspenger. I kunstverdenen er publisitet hard valuta, og på Facebook-sidene sine selger kunstnerne silketrykk for 3000 kroner stykket med motiver fra den opprinnelige Kongolandsbyen. Fotografiene er for gamle til å beskyttes av opphavsretten, og kan dermed fritt utnyttes. I tillegg har kunstnerne fått 800.000 kroner i støtte fra KORO. De frivillige kan verken regne med kost eller losji.

Uten sprengkraft er Fadlabis og Cuzners prosjekt fremdeles ikke. Mens jeg besøkte den halvferdige installasjonen kom den belgiske ambassadøren innom for å kreve at det belgiske flagget måtte tas ned. Flagget vaiet ved inngangen slik det gjorde i 1914, da Kongo var belgisk koloni med et svært brutalt styre. «Det får være idag, men imorgen vil jeg ikke se det!» nærmest skrek ambassadøren og marsjerte avgårde, uforståelig overbevist om at den vanlige makta hans ville fungere i en så uvant sammenheng.

Debatten er del av verket, har kunstnerne sagt. Dermed taler det til prosjektets fordel at det har sparket i gang metakunst: Danser og koreograf Sigurd Johan Heide fra Tromsø har vært i Uganda med noe han kalte «Norgeslandsbyen», hvor han stilte ut seg selv kledd i nisselue og lusekofte, dansende til norske slåtter under en fargerik portal. Forutsigbart har han fått kritikk for å overse maktaspektet: En vesterlending som viser seg fram er noe annet enn en kolonisert som blir framvist. Likevel synes jeg vrien er interessant, for det er jo ikke slik at valgfrihet nødvendigvis gjør noe lystbetont. For tjue år siden satt jeg på en kinesisk togstasjon og skrev dagbok, da jeg løftet blikket og så 20-30 kinesere glo på meg. De hadde oppdaget en fremmed som gjorde helt vanlige ting, og for dem var jeg det rareste i verden. For dem var det underholdning, for meg langtfra behagelig. Uganda-prosjektet til Heide har noe fakiraktig ved seg, som Kongolandsbyen til Fadlabi og Cuzner mangler. Hva står egentlig på spill for dem, eller for publikum i Oslo?

Den opprinnelige Kongolandsbyen kan forklares i lys av sin tid, men forklare og unnskylde er ikke det samme. Dette er grumsete farvann, noe som jo var poenget. Problemet er at vi alle står i fare for å ramle i egne feller, og det gjelder ikke bare oss som beskjemmet slår det hvite blikket ned. Øynene på Kongolandsbyen handler ikke bare om noe fremmed, men om å stirre på dem som er fattigere og mer avmektige enn oss. Kanskje burde fokus idag være det rike blikket, heller enn det hvite. Å stille ut en av byens «frivillig» tilreisende romfamilier, for eksempel, ville garantert ha vakt et annet ubehag. Sikkert enda større om vi ikke engang betalte dem. Det kvalmende i tanken sier mye om hva ekte objektivisering handler om. Det er grunn til å spørre om kunstnerne har feiget ut.

Kommentaren ble publisert i Dagsavisen fredag 16. mai 2014.

Kongolandsbyen-fontene-og-hytte

Advertisements

En mandala av sand (Tibet) 26. mars 2008

Posted by Oda in Debatt, Film, Kulturtips, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
15 comments

Det pågår en bloggkampanje for menneskerettigheter i Kina, i anledning IOCs manglende vilje til å legge press på kinesiske myndigheter i forbindelse med OL i Beijing. De siste overgrepene i Tibet viser tydelig hvor brutalt regionene i Kina styres, hvor liten respekt det finnes sentralt for lokal vilje og tradisjoner, og hvor lite et menneskeliv er verdt. Mye godt og opplysende allerede blitt sagt av andre bloggere. Les hos HvaHunSa om blogg-til-blogg-kampanjen, hos Hildring om antall døde og sårete i Tibetkonflikten, hos Savageminds hvorfor det er avgjørende at kinesiske myndigheter for første gang erkjenner at det finnes protester i Tibet, hos radiohode om sponsorer du kan skrive til og evt boikotte. Et ferdig protestbrev ligger på Opprop.no, men det er nok enda mer virkningsfullt å sende noe du selv har formulert.

mandala-7-years-in-tibet.jpg

Til slutt vil jeg gi et ørlite bidrag på mitt eget felt, med et klipp fra spillefilmen Seven years in Tibet (1997, regi: Jean-Jacques Annaud). Selve filmen kan man si mye om: den er partisk, amerikansk, gir en ufortjent stor rolle til Brad Pitt – ja, alt dette er sikkert riktig, men denne scenen gjorde likevel enormt inntrykk på meg. Den viser kontrasten mellom det ydmyke buddhistiske perspektivet til Dalai Lama, og de brutale militærstøvlene som tramper inn over en mandala av farget sand, laget til de kinesiske generalenes ære av møysommelige munker. Det er buddhistisk tradisjon at den som snakker med Dalai Lama aldri skal ha hodet høyere enn hans (av samme grunn skal du sørge for at hodet ditt er lavere enn buddhastatuens hode i et tempel, og aldri sette buddhahodet du har kjøpt på Ikea på gulvet eller lavt i bokhylla). Generalene nekter å føye seg etter tradisjonen, og munkene blir skrekkslagne – men Dalai Lama, som ennå bare er en liten gutt, reiser seg villig fra tronen og setter seg på gulvet med generalene. Deretter taler han fred og forsoning med dem, men blir møtt av foraktelige gester og avslutningsreplikken «religion is poison».

Min oppfordring: Se filmklippet, og støtt kampanjen for Tibet!

Flygaris fisker og smaken av hund 16. desember 2007

Posted by Oda in Debatt, Kulturtips, Kunst, Sitater.
Tags: , , , , , ,
13 comments

Flygaris fisker dør én etter én. På vernissagen ser de allerede slappe ut, og jeg går tilbake etter noen uker, da er det andre fisk i bollene, det er jeg sikker på. Hvor ble det av den svarte? Fiskene dør, og hvis ikke burde det ha skjedd. Den typen fisk skal ikke leve slik, så goldt og mørkt.

gullfisk-boller-doorway.jpg

Kunst eller interiør som gjør dyr til konsepter har jeg aldri kunnet godta. Jeg spiser både kjøtt og fisk, det er ikke dét, jeg er et rovdyr og lever ut mitt rovdyrvesen, men det å være menneske burde innebære noe mer, en viss moral som lar oss spise uten å leke med maten.

gullfisk-i-bolle-dobbel.jpg

Dyr burde slippe å leve slik, som kalde objekter. Det er ingen metafor, jeg må beholde kåpa og skjerfet på, det kan knapt være tjue grader i rommet. Og fiskene dør, de synker til bunnen med flagrende haler som tropiske slør, før de fjernes og bollene gjøres klar til nye fisker, så lenge utstillingen varer.

gullfisk-i-bolle.jpg

Ei uke senere slutter jeg å spise laks. Det er ikke Flygaris skyld, men han murrer i bakhodet, og kanskje er det derfor jeg legger merke til Niels Chr. Geelmuydens artikkel i Morgenbladet. Den får meg til aldri, og jeg gjentar, ALDRI! mer å ville spise laks så lenge det kan være oppdrettsfisk. Artikkelen handler om laksens liv, eller død, i norske oppdrettsanlegg.

«Antagelig må det kunne tolkes som et mulig tegn på mistrivsel at fiskene er kommet i vane med å spise øynene ut av hodet på hverandre.» (Niels Chr. Geelmuyden, Morgenbladet 23/11-07)

Er fisk sunt? Jeg tviler etter dette. Det handler også om forurensning av norske fjorder: Utslipp av antibiotika, miljøgifter, kloakk (fiskene avgir mer avføring enn alle nordmenn til sammen), og forstyrret økobalanse. Nå overfiskes ikke bare arter vi spiser, men arter vi tidligere lot være i fred, og som alltid har vært viktig føde for større fisk (f eks torsk) og sjøfugl (som massedør av sult rundt kysten vår i høst: alke, lomvi, lundefugl – selv om industrifolkene som vanlig påstår at årsaken ikke kan bevises).

«For å fremstille ett kilo syk laks i fangenskap, kreves det at man fanger fire kilo frisk villfisk. Fordi Norge hvert år produserer om lag 600 000 tonn oppdrettslaks, må det årlig drepes over to millioner tonn villfisk til laksefôr.» (Niels Chr. Geelmuyden, Morgenbladet 23/11-07)

fishbowls-darkness.jpg

Peter An­dre­as Heuch forsvarer fiskeindustrien ved å påpeke at ikke bare oppdrettfisk, men også burfugl fôres med fiskemel. Mener han at andres feil gjør dine egne bedre? Heuch tilføyer at fisken får soyamel i tillegg til fiskemel. Dette burde ikke berolige noen. Tidligere i år gikk Smaken av hund på kino, en dokumentarfilm som opprinnelig var avtalt vist på TV2, men ble avvist etter påtrykk fra Tine. Filmskaperne Are Syvertsen og Jon Martin Førland fant ut at soyabønner i norsk dyrefôr kom fra Amazonas, hvor regnskogen brennes ned for å opprette soyaplantasjer. Som om dette ikke er ille nok, slår det beina under et av de viktigste slagordene til kjøtt- og melkeindustrien. Kan vi virkelig snakke om kortreist mat, når fôret til dyra er alt annet enn kortreist?

gullfisk-boller-tak-rom.jpg

Dette innlegget skulle egentlig ikke ha handlet om mat, men om den nordnorske kunstneren Svein Flygari Johansen. Han har en politisk hensikt med gullfiskbollene, selv om det er en annen enn jeg opplevde. Lysorgelet er koblet online til børsen i New York, og fargene skifter i takt med aksjesalget. Vi styres alle av den globaliserte kapitalismen, som gullfisker i bolle – en platt og overtydelig symbolikk, knapt verdt ett fiskeliv. Så til neste gang, Flygari, en alternativ idé: Ta deg en tur til den pakistanske kitschbutikken i Brugata. Der finner du kunstige akvarier med svømmende plastfisk, som sikkert gjør samme nytten rent symbolsk. Eller hva med en titt på det nederste verket her, hvor filmopptak av fugler projiseres på tomme fuglebur, til et levende skyggeteater uten tap av frihet eller liv.

gullfiskboller-takspeiling.jpg

Flygarifiskene kan du se i Vigelandsmuseet fram til 17. februar 2008. Dokumentarfilmen Smaken av hund er tilgjengelig på dvd. Niels Chr. Geelmuydens artikkel om oppdrettsfisk kan du lese i Morgenbladets nettutgave. Les ihvertfall artikkelen. Hvis du ikke er feig.