Vinger som smelter 3. oktober 2009
Posted by Oda in Foto/tegninger, Stemninger.Tags: drømmer, frykt, håp, prosadikt, vinger
16 comments
Hvert øyeblikk er det som alt kan hende eller ingenting bli noe av. Det fine som starter kan når som helst stoppe, døra kan smelle igjen, eller fyke opp på vid vegg. Livet kan ekspandere, vokse og utvide seg, eller smuldre opp og sende meg tilbake i det stille rommet. Begge deler virker like sannsynlig, og jeg tør ikke puste, for jeg håper det ene, har håpet så lenge, men frykter det andre, som likner mer på slik det har vært. Jeg har lært meg å tie, for jeg vet at håpene er skjøre, de grandiose visjonene, planene med vinger som smelter, alt dette som handler om noe jeg trodde så fast på en gang.
(Foto: Oda Bhar)
Angst og pomponger (Munch) 23. mars 2009
Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.Tags: angst, Edvard Munch, emokonseptualisme, installasjon, Kunst, mal du siècle, melankoli, UKS, Unge Kunstneres Samfund
15 comments
Hvordan lese verden på tvers av brudd i historien? Hvordan gjenkjenne likhet, på tvers av tid? Store endringer som industrialisering, livet etter stoppeklokka, og aller seinest, digitaliseringen og internett. Hvor viktig er alt dette? Og da tenker jeg ikke på livsstil, men selve følelsen av å være menneske. Er angsten blitt annerledes? Sorgen og gleden?

Fra åpningen av «Trapped in Amber: Angst for a Reenacted Decade» på UKS, Oslo, februar 2009. Foto: Oda Bhar.
UKS (Unge Kunstneres Samfund) har nettopp hatt en utstilling hvor dette var tema. Det ble trukket en linje fra forrige århundreskifte til vårt, med fokus på begge epokenes følelsesstyrke og eksistensiell angst. Tiden fra ca 1890 til 1910 er interessant å sammenlikne med de tilsvarende tjue årene i vår egen tid, fra ca 1990 og fram til nå. Hvorfor?

Oversiktsfoto fra Munchs skandaleutstilling i Equitable Palast, Berlin 1892-93. Originalfoto: Max Marschalk. Gjenfotografering og utsnitt: Oda Bhar.
Bildet over er hentet fra Edvard Munchs første separatutstilling i Berlin 1892, en skandale som ble stengt få dager etter åpningen. Men i likhet med dagens kunstnere visste Munch å utnytte avisskriveriene, og la grunnlaget for den internasjonale berømmelsen sin.
Den opprinnelige utstillingen ble gjenskapt på Munchmuseet ifjor høst under tittelen «Munch blir ‘Munch’», komplett med puffsofa, originalverker og enorme fotografiske plansjer. Jeg var tilstede på åpningen og likte den godt, men hvilken fantastisk begivenhet det dreide seg om har jeg først skjønt etter at jeg begynte å jobbe ved museet. I kunsthistoriemiljøet snakker mange om en once-in-a-lifetime opplevelse, og jeg kan bare beklage å ikke ha anbefalt den før det ble for sent. Men for interesserte har jeg noen flere bilder på flickr, det finnes ei bok, og museet har en egen omtale her.
Det er ikke unaturlig å gripe til det eksistensielle skrikets maler for å belyse angstens tilstand i vår egen tid. På UKS hadde samtidskunstnerne laget sin versjon av 1800-tallets salongmiljø, i form av to kollektive arbeider laget i fellesskap av alle kunstnerne som deltok. Det ene verket er en oppdatert puffsofa, det andre en diger bildecollage.

«Pouf Sofa 1892-2009» og «Livsfriesen», to kollektive arbeider av kunstnerne på utstillingen «Trapped in Amber: Angst for a Reenacted Decade» på UKS, Oslo, februar-mars 2009. Foto: Oda Bhar.
Collagen har fått navnet Livsfrisen, igjen en referanse til Munch. Det visuelle materialet er hentet fra internett: ikoniske malerier, kjendisfotografier, kitsch og filmstills: alt fra en hylende ulv i måneskinn til portrettet av Josef Fritzl. Bildene er trykket på veggen som en slags tapet, ikke ulikt kvaliteten i falmete svart-hvitt-fotografier. De framstår som et skyggebilde av det historiske miljøet, hvor mønsteret etterlikner datidens måte å henge bilder på, helt ulikt galleriene idag. I Berlin hang Munchs bilder tett i hele veggens høyde og bredde, for å få plass til flest mulig.
Det andre kollektive verket er en puffsofa laget etter modell av den på Munch-utstillingen i Berlin 1892, men hvor samtidskunstnerne har fått utforme stoffet i hver sin seksjon. Inntrykket er oppstykket og samtidig helhetlig, på en måte som passer vår tids summende kor av individualiserte stemmer, slik det kan framstår i bloggverdenen og ellers på internett.

«Pouf Sofa 1892-2009», kollektivt arbeid til «Trapped in Amber: Angst for a Reenacted Decade» på UKS. Oslo, februar 2009. Foto: Oda Bhar.
Av elementer fra 1890-tallets Mal du siècle med paralleller i vår tid nevner utstillingsteksten melankoli og undergangsangst, interesse for spiritualitet (nyreligiøsitet), et kulturelt fokus på seksualitet og drifter, samt «kreativ egoisme» (selvrealisering). Enda mer påfallende er kanskje gjenkomsten av bohemenes program om å «skrive sitt liv», at liv og verk skal være to sider av samme sak. Forskjellen er kanskje at idag er vi alle denne typen kunstnere, gjennom blogger og personlige fotosider, mens profesjonelle kunstnere lenge har vært vendt om mer intellektuelle og konseptuelle uttrykk. Skjønt også dette er kanskje i ferd med å forandre seg? Som hint kan jeg nevne at det nyeste buzz-ordet på vernissager i Oslo er emokonseptualisme.
Dessverre er også UKS-utstillingen tatt av plakaten (flere bilder her). Jeg kan bare skylde på at mye skjer i livet mitt for tida, slik at bloggingen får lide. Jeg vurderer å sette opp en tumblr-konto som notatblokk og minifotoalbum, for kulturarrangementer jeg ikke rekker å skrive ordentlig om her. Ville noen være interessert i noe slikt, eller har erfaring med tumblr? Hører gjerne fra dere i kommentarfeltet. Men foreløpig går det an å følge meg daglig på Twitter, og på Flickr hvor jeg legger ut bilder fra det meste jeg ser.
Livet uglasert 1. februar 2009
Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Stemninger.Tags: Frost, graffiti, narkose, operasjon, rim, snø, street art, sykehus, vinter
27 comments
Vil du huske hva som gjelder, sett deg selv i livsfare. Den behøver ikke engang være reell. Du kan gjøre som meg, dra til sykehuset for en liten operasjon, noe enkelt og rutinemessig, det må gjøres, men alle sier det blir piece of cake. Så skjer det kanskje litt mer enn planlagt, du kommer hjem uten blindtarm også, men det var uansett som alle sa: ingenting å bekymre seg over.
Og likevel. Det er noe med det lille minuttet før narkosen slår inn. Du blir surret og pakket, får et stikk i armen og ei klype rundt fingeren, mens den andre armen festes i en slags konvolutt med borrelås – for at den ikke skal falle i gulvet når du sovner. Du ligger der som ei pakke, bevisst, men i ferd med å tape kontroll, og du kan ennå reise deg og stikke av, men hvorfor skulle du det? Det er jo ingen grunn til bekymring.
Og likevel. Den lille stunden er du livredd. Ikke panisk, så du roper og skriker, men stille og apatisk, så tårene renner. Og pleierne ser det, noen stryker deg på kinnet, de snakker mildt og vennlig, både til deg og seg imellom, noe som gjør det hele både verre og bedre. Men endelig kjenner du dopet sige inn, og du sier det til dem: nå virker det! og like etter er du borte.
Så våkner du igjen, med tåke i hodet. Og hører sidemannen jamre og klage, hun er også operert, og det er nå hun er redd, når det hele er over, mens du er helt rolig, du bare smiler og døser. Seinere kommer noen og snakker lavt til deg, du kan få sove, men skal våkne snart, drikke saft, sette deg opp, gå på toalettet, sette deg i en stol, for om ikke lenge trenger noen andre senga di. Men alt dette er greit, for nå har du overlevd.
Og du kommer hjem. Du sover noen timer, våkner med smerter og tar dop. Du døser gjennom dagene, men innimellom er du våken, og da er du våknere enn før. Du betrakter alt utenfra, ovenfra, innenfra, og det er som noe trekkes vekk fra blikket ditt. Et lag med støv, en tåkedis, et slør av rimfrost. Og du vet at det er noe her du bør huske senere. Det vil ikke vare lenge før konturene sløres, fargene blir dusere, sannheten mindre entydig. Men i dette øyeblikket er du nærmere det som gjelder. Det er livet uglasert.
Bildene viser frostglasert graffiti ved Hersleb skole i nabolaget mitt. Du kan se flere bilder av veggen på flickr her.
Promotegning (Streck) 5. desember 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge.Tags: blogging, Busters notater, foto, fotokunst, Tordenbloggen
11 comments
Et mirakel har skjedd og jeg har klatret til åttendedelsfinale i Tordenbloggen. Selv jeg som pleier å mislike konkurranser må innrømmet at dette er gøy. Enda bedre er det at jeg blir trukket til cup mot blogger jeg selv liker godt: Den første var Fullt hus (Lin), den andre Spill levende (Tomas), og nå skal jeg ut mot fotobloggen Busters notater. Noen mente etter forrige post at jeg ikke burde drevet så god reklame for motstanderen min, men det gikk jo bra mot Tomas, så da tar jeg sjansen igjen. For Buster er verdt det. Han nøyer seg ikke med å poste fine og originale bilder, men lager alltid en billedtekst som lar deg sitte tenksom igjen. Du smiler, stusser, blir overrasket, vemodig eller glad. Jeg er jo svak for kombinasjonen tekst/bilde, tilstreber den selv, synes hvert av mediene skal gi noe til hverandre når de brukes sammen. Kanskje går det an å si at jeg er prosaversjonen og Buster poesiversjonen av det samme konseptet (eller et liknende). Uansett om du stemmer idag, ta deg tid til å sjekke ut Busters notater. Du vil ikke angre, jeg lover.
Mot Buster burde jeg vel hatt noen spektakulære bilder selv, men problemet med å hoppe mot Wirkola har jo lenge vært kjent (det vil si, det var vel hoppe etter Wirkola, og da kan du jo tenke deg hvordan det er å bikke samtidig over hoppkanten). Derfor har jeg istedet fått hjelp av Streck, som var ute og drakk øl med meg etter forrige stemmerunde og fanget mitt lett berusete seiersglis. Så idag får dere en tegning. Farta i denne konkurransen gjør jo dessuten at det er umulig å delta med min vanlige postefrekvens, så dette blir et kort innlegg uten dypere tanker. For bilder og dype tanker, se forrige post. Der er det også noen lenker til tidligere innlegg jeg er fornøyd med, som nye lesere kan sjekke ut (om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur). Og deretter: Stem på meg i Tordenbloggen! Det blir tøffere for hver runde, så jeg trenger stemmen din mer enn noensinne. Jeg blir minst like glad igjen som jeg er på Strecks tegning. Stemme kan du gjøre her, og det gis separate poeng for poll og kommentarfelt, samt ekstrapoeng for gode begrunnelser.
OBS! Ikke stem i skravleboksen i høyre marg på Tordenbloggen! Du må inn i selve kommentarfeltet til posten og skrive noe, ellers gjelder ikke stemmen. (Og klikke i pollen så klart.)
Snøglaserte epler (en kladd) 2. desember 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Stemninger.Tags: blogging, eksamen, epler, livet, Natur, Norge, poetikk, snø, Telemark, Tinn, Tomas Mørkrid, Tordenbloggen, trær, vennskap
37 comments
Livet er som en heldagsprøve. Om morgenen tror du at du har enormt lang tid. Du kikker ut av vinduet, dagdrømmer om en gutt du kjenner, spiser opp snopet ditt, og sover en halvtime med hodet på pulten. Først ved lunsjtid skjønner du at det er på tide å jobbe, men blir sulten og må spise matpakka di. Det går en time, og du får skikkelig dårlig tid. Du skriver som en galning, og hver gang læreren minner om én time mindre igjen synes du bare det har gått et kvarter. Når tida er ute fortsetter du å skrive til noen river arket ut av hendene på deg, og ender med å levere kladden.
Dette er vel ikke historien om alles liv, men jeg tror det er historien om mitt. Jeg blir stadig mer sikker: Det er kladden jeg leverer.
Ihvertfall idag. For da jeg kom hjem kveld, fra en tredagers tur til et vakkert sted, og det viste seg at jeg var trukket ut til Tordenbloggen igjen, denne gangen mot en god venn som jeg selv har fått til å blogge, da må jeg bare skrive en post ikveld selv om jeg er trøtt, og selv om det bare blir en kladd. Ikke bare for å be dere stemme på meg, men for å si litt om Tomas og Spill levende. Det fine med den bloggen er at den begynte som noe, har fortsatt som noe annet, og sikkert ikke er ferdig med å endre seg ennå. For ett år siden satt Tomas og jeg på kafé, og jeg fortalte ham om blogging. Hvorfor prøver du ikke selv? spurte jeg. Åh nei, han var skeptisk. Hva skulle en slik blogg handle om? Hva du vil, svarte jeg. Det du ellers ikke får sagt, det du vil finne ut av, eller gi til verden. Hva jeg vil? gjentok Tomas og så ut som han tenkte seg om. Ei knapp uke seinere begynte han å blogge. I starten planla han at det skulle handle om rollespill, som er lidenskapen hans. Men snart oppdaget han, som mange av oss, at bloggen tar sin egen retning. Plutselig skrev han om helt andre ting enn planlagt, om familieliv og hverdagstanker, han tegnet et eget univers av fantasifigurer og laget fantasihoroskop. Kort sagt, det tok av. Og dette er det fineste med blogging, synes jeg. At du ikke trenger å følge planer. At bloggen er ei fri kladdebok.
Men når dette er sagt: Du må gjerne stemme på meg. Heller ikke min blogg er blitt slik jeg planla for halvannet år siden. Jeg hadde tenkt å skrive en poetisk dagboksblogg, men oppdaget snart at jeg likte bedre å skrive om noe utenfor meg selv, og ikke på en for direkte måte. Så prøvde jeg foto, og seinere film, og skjønte at jeg ikke ville begrense meg til ord. Dermed har det blitt til at jeg heller smugler det personlige stoffet inn i bilder og tekst om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur. (I den forbindelse, på eplet ovenfor: Ser du også skyggen av en elefant?) Hvis du liker det jeg gjør, kan du stemme på Bharfot her. (Hvis du liker Spill levende bedre, stem på Tomas.)
Bildene er fra det fine stedet jeg besøkte, Tinn i Telemark. Her er epletrærne små og knudrete, med mose på barken, og fruktene blir helst spist av fugler (om dagen) og rådyr (om natta). Dette treet fant jeg i en hage i ei fjellside over Tinnsjøen. Det er Norge i rødt hvitt og blått, epleversjonen.
Panelhøne (STUDiO) 21. august 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Om å skrive/lese/blogge.Tags: Anne Gunn Halvorsen, Audun Vinger, aviser, blogging, Chateau Neuf, Erlend Ofte Arntsen, gratisaviser, hipster, journalistikk, Kristian Meisingset, kultur, Natt&Dag, Oda Bhar, paneldebatt, STUDiO
12 comments
I serien Bharfot-skriver-om-ting-som-ikke-passer-seg-helt er vi kommet til paneldebatter. Ikke at det er noe tabu i seg selv, men det blir nok betraktet som litt suspekt å skrive om en debatt hvor man selv satt i panelet. Men selv om noen misliker det tar jeg sjansen. This blog is all about experiment.
Jeg har aldri før sittet i noe panel. Jeg har holdt et par kurs og foredrag, men i avgrensete settinger. Denne gangen er scenen offentlig, de andre i panelet er hot shots, og jeg har tilbrakt dagen med å være så nervøs at jeg fikk hold i flere timer (kroppen slutter aldri å overraske meg). Men lampefeberen legger seg når jeg kommer til Chateau Neuf og merker at studentene som arrangerer debatten (eller «samtalen», som de håpefullt kaller den) er minst like nervøse. Det er i tillegg noe trygt over studentmiljøet, som ikke later til å ha forandret seg særlig siden jeg selv lusket rundt her i flere år (kanskje med unntak av det nye fokuset på søthet: minismykker og rosa klær, jenter som smiler voldsomt og tripper og svinger seg på tærne mens de prater, kjærlighet-på-pinne lagt ut på alle bord). Det hele virker uansett beroligende på meg, hjemmekjent og liksom velvillig. Jeg liker den litt surrete stemninga kombinert med klare blikk og en vilje til opposisjon, tåkelagt med osen av kjønnsmarked.
Arrangementet er del av studentfestivalen STUDiO. Tema er de såkalte hipstermediene, og jeg er invitert i egenskap av kulturblogger. I invitasjonen het det blant annet: «Natt&Dag er konkurs igjen. Betyr det at en epoke er over? Idag finnes et mylder av blader som forteller deg hva slags musikk du skal høre på, hvilke klubber og festivaler du skal gå på. Spirit, Plan B, Skum, Ikon, Campus, Mute, Dagbladet Fredag og Rocky er eksempler på gratis og mer kostbart lesestoff i sjangeren. Natt&Dag var starten, men har de utspilt sin rolle? Er bloggen framtidas arena for hipsterkultur? Idag kan alle gå på MySpace og YouTube og finne musikken og kulturen sjøl. Så trenger vi hipstermediene for å vite hva slags liv vi skal leve?»
Erlend Ofte Arntsen er redaktør i Ikon, ei gratisavis som sikter mot et mer åndelig innhold. Opprinnelig var den kristen, men det er den visst ikke lenger, selv om Erlend vil at noe skal stå på spill når du skriver, at du skal strekke deg mot noe ekte og «tenke i spennet mellom inderlig og patetisk», men hvorfor? Fordi «kultur er ånd». Om vi greier det er en annen sak, medgir han, det er en daglig kamp fra side til side, fra punktum til punktum.
Anne Gunn Halvorsen er redaktør i Dagbladet Fredag, men hun er også tidligere redaktør for gratisavisa Spirit. Der med blir det ikke noe av den (antakelig) planlagte kontroversen mellom Dagbladet Fredag og gratisavisene, for hun nekter å si noe negativt om dem. Tvert imot mener hun vanlige aviser og gratisaviser utfyller hverandre, ikke minst ved at gratisavisene gir unge og uerfarne skribenter muligheten til å prøve seg, og utvikle seg uten press. Hun er heller ikke med på at gratisavisene er like, eller skriver om det samme. Dette er en typisk fordom fra folk som ikke gidder å sette seg inn i saken, mener hun. «Et felt eller fagmiljø virker alltid ensartet når man ser det fra utsiden. Nyansene trer ikke fram før man går dypere inn.»
Audun Vinger er ny redaktør i Vinduet, men det er ikke derfor han sitter i panelet. Han var sentral i Natt & Dag under gratisblekkas storhetstid på 1990-tallet, og blir av mange ansett som hipsterkulturens norske gudfar. Nå henger han med ei hånd under kinnet og blikket konstant limt i bordet, spytter hvert ord ut av munnviken, og jeg tror ikke han smiler en eneste gang under samtalen. I likhet med de øvrige redaktørene vil han ikke sammenliknes med andre. Han mener at Natt & Dag var helt unik, og tenkte annerledes allerede i ansettelsespolitikken. Nyutdannete fra Journalisthøyskolen kunne stort sett bare glemme det, sier han spydig, det vi så etter var brutalt talent.
Jeg tenker på hva Vinger kan legge i dette begrepet. Utfra tonen i gamle Natt&Dag vil jeg tippe: Kjennskap, vennskap… og ondskap. Jeg husker godt skribentene, hvorav mange idag holder til på nettsida Smuglesning. Selv har jeg aldri likt den biten av undergrunnsstilen som går ut på å drite ut andre, kutte hoder, være bitende sarkastisk. Jeg har tenkt at dritt avler dritt, og når jeg ser Vinger her blir jeg enda sikrere. Den såkalt ironiske generasjonen, som ble stadig spydigere utover nittitallet, har overtatt mektige posisjoner i kulturlivet, men uten å bli mindre gretne. Snarere har snerten spydighet gått over i smaløyd bitterhet. Hvorfor? Suksessen har jo kommet, ihvertfall til Vinger. Kanskje på tide å se med større velvilje på omgivelsene? Men en stil er vel en stil, og hvorfor endre på noe som funker. Skjønt jeg tror nok den negative stilen kan ete seg innover personligheten din som et kjøttetende virus, og etterlate deg tørrsugd som en sprukken kvist.
På Neuf blir det aldri debatt, og knapt noen samtale. Temaet kretser rundt hva som er hipt, og hvem som definerer det, noe jeg på forhånd har sagt fra om at ikke er mitt felt. Så hva snakker jeg om? Det jeg planla på forhånd. Bloggens sterke og svake sider i kulturdekninga. Hvordan bloggere har mye frihet, men ingen status. At potensialet vårt ligger i det personlige, å kunne publisere raskt og usensurert, og dialogen med leserne. Jeg sier at det finnes en geriljafordel ved blogging, som ruster oss til uavhengig kritikk og observasjon. Om ikke alle blogger er grasrotas stemmer, så kan vi bidra med undergrunnsperspektiv. Der journalisten sneier toppene og skriver utenfra og ovenfra, kan vi skrive innenfra og nedenfra, med personlig engasjement. Jeg liker tanken på at ingen kan vite om en blogger var tilstede – før de seinere googler seg selv og havner på en blogg. Og folk googler seg selv hele tida. Særlig når noe spesielt har skjedd, som en bokutgivelse, konsert eller debatt. Tro meg, jeg får jevnlig treff på hvert eneste navn jeg har skrevet om, spesielt de ukjente, som få andre har skrevet om. Flere ganger har jeg også, direkte eller ad omveier, fått høre den aktuelle personens mening om innlegget. Du kan fint delta i samfunnsdebatten fra en blogg, selv om du gjør det mindre høylydt enn fra en avis.
Jeg nevner også de mange dyktige pennene i bloggosfæren. Folk som både kan skrive, og har greie på det de skriver om. «Og,» spør ordstyrer Kristian Meisingset, «synes du mainstream media er flinke til å plukke dere opp?» Jeg svarer nei, men Audun Vinger bryter inn. «At vi skulle overse bloggere? For noe tull. De fleste aviser leter etter talenter på blogg. Ta Dagens Næringsliv. De har nettopp ansatt en fotoblogger, noe jeg for min del tror er framtida – bilder. Jeg så noen hun tok av joggeskoene sine, og de var fine, hun er flink.»
Så hvor tror mainstream media at bloggernes potensiale ligger? Anser de, ifølge Vinger, at vi kan bidra til seriøs kulturdekning? I rest my case.
Tegningene er som vanlig laget av Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.
Det lille ekstra (rotte, troll, elg) 3. mai 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst, Stemninger.Tags: elg, feriebilder, Fredrik Mortensen, Harrycamping, polaroid, rotte, troll
16 comments
Kioskfolkene har ei diger gummirotte som de gjemmer på stadig nye steder for å skremme oss. Den snerrer fra kaffemaskinen, glor ut av brusskapet, sitter på stolen til ei av kassererne når hun kommer fra do. Rotta er stor som en huskatt og ørene ligger flatt bakover hodet, kjeften er åpen med blodig tannkjøtt og helsvarte tenner. Kassereren hyler og Fredrik flirer fra kaffedisken, han har dragning mot både practical jokes og polaroids. I april leide han kjelleren til utstillingsplass, monterte familiens feriebilder, ekte og falske, på søttitallstapet, og stilte dem ut bak glass og ramme til kinopublikums forvirring. Jeg likte de blasse bildene fra nordnorske campingferier, og ikke minst de klønete lappene med tekst, hamret ned på en gammel reiseskrivemaskin med plenty skrivefeil, sannsynligvis både ekte og falske de også.
Aller best likte jeg lappen under to troll i en fornøyelsespark, med vorte på nesa, kjepp i hånda og feite glis i solsteiken. «Dette hadde aldri gått an i virkeligheten. Troll tåler ikke sol.»
Ei av jentene i kinokassa skal snart slutte, og den andre er bekymra for hvem hun får som ny makker. De fleste er greie, men noen liker ikke tøys, og det er slitsomt å sitte i dagevis uten å kunne tøyse. For eksempel pleier hun å muntre seg opp når hun teller vekslekassa, ved å tegne på forseglinga til pengeposen, «klingende mynt» og en liten figur. En gang spurte hun en eldre kollega: Hva tenker du når du ser at jeg har pyntet posen? Kollegaen svarte: Da tenker jeg, hvorfor gidder du det der. Men blir du ikke glad, spurte Linn, når du ser at jeg tegner… en elg? Den eldre ristet hodet: Nei.
Linn forteller meg dette mens hun skifter og skal hjem. Selv har jeg to timer igjen av vakta. Jeg kommenterer inn gjennom den åpne døra til garderoben: Det er dumt med disse menneskene som vil legge en demper på andre.
Polaroidutstillingen Harrycamping er laget av Fredrik Mortensen. Det finnes også en nettside, men ifølge fotografen er den «like ustabil og uforutsigbar som døgnrytmen». For kinofolk vil det ikke si lite. Men prøv gjerne likevel.
Poeter til folket 2. april 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Sitater.Tags: Edvard Hoem, Einar Økland, Geir Gulliksen, Gro Dahle, Henning Sommero, Johan Harstad, Kristin Auestad Danielsen, Morten Wintervold, opplesning, Pedro Carmona Alvarez, poesi, Streck, Tale Næss, Terje Dragseth, Torgeir Rebolledo Pedersen, Torgeir Schjerven, Tove Nilsen, Triztan Vindtorn
53 comments
Hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, kommer jeg til å få med meg mer enn en setning her og der? På raden foran meg sitter Johan Harstad. Han lytter med urørlig ansikt, blikket våkent festet på poeten der framme, og når kjæresten lener seg mot ham og hvisker noe reagerer han knapt, men rykker noen millimeter unna henne, som om spørsmålet, uansett hvor kløktig det kan ha vært, gir ham et uvelkomment avbrudd.
Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.
Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.
Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?
Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»
Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)
Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)
Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»
Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?
Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»
Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»
Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»
Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»
Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»
Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»
Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.
Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.