jump to navigation

Kongemonumenter (Olav V) 13. april 2010

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
19 comments

Søndag hilste jeg på Kongen. Han nikket vennlig, og jeg låste ham ut gjennom ei dør. Riktignok ikke den hemmelige døra til det hemmelige rommet, som var grunnen til at han kom på besøk.

Castle with Crocus

Slottet med krokus, april 2010. (Foto: Oda Bhar)

I flere uker har jeg voktet dette rommet mot turister, men aller mest mot journalister, noe som ble pikant av at jeg selv er en slags journalist, slik at kollegene også passet på meg. Likevel har jeg vært der inne. Jeg har sneket meg inn og tatt bilder med mobilkameraet, blitt modigere og tatt med meg lommekameraet, gjemt det i den hemmelige lomma i buksebeinet, og håpet kollegene ikke fersket meg på overvåkningskameraet. Ikke fordi jeg planla å gjøre noe galt, jeg er en lydig ansatt som holder tett om alle hemmeligheter. Men jeg ville ha bildene klare for at dere kunne kunne få se dem straks etter pressekonferansen, mens nyheten ennå er fersk.

Vigelandmuseet: Olav V (monument)

Det hemmeligste rommet på Vigelandmuseet de siste ukene: Konkurransebidragene til ny statue av Kong Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Det hemmelige rommet inneholder konkurransebidragene for ny statue av Kong Olav V, faren til den nåværende kongen. Juryen avsluttet arbeidet i forrige uke, og søndag kom Kong Harald for å bli informert om resultatet. Ifølge ryktene skal han ha gått gjennom utstillingen, fra bidrag til bidrag, og nikket til omvisningen fra ordfører Fabian Stang. Iblant skal han ha stanset og kommentert: Nei, det der er ikke far. Men det sies at han var fornøyd med vinneren. Et annet bidrag han skal ha likt særlig godt var den uniformskledde figuren til Per Ung, kalt «Konge» (vises lenger ned i posten).

Kongens biler

Gjett hvilke som er Kongens biler? (Foto: Oda Bhar)

Vinner: «Mann og bauta» av Olav Orud

Vinnerbidraget viser en sober figur, stående rett opp og ned, dresskledd med hatten på ryggen. Kunstneren heter Olav Orud og er født i 1942, kunstneren har altså samme fornavn som motivet.

Olav Orud: "Mann og bauta" (2010)

Olav Orud: «Mann og bauta» vant konkurransen om ny statue av Kong Olav V i hovedstaden. (Foto: Oda Bhar)

I tillegg til skikkelsen i naturtro helfigur har verket fire relieffer på sokkelen, fra sentrale temaer i livet til Kong Olav V. To av motivene stammer fra kjente fotografier: Smågutten på morens arm ved ankomsten til Norge i 1905, og den unge soldaten ved hjemkomst i 1945. De øvrige er hobbyrelaterte, et par skistaver, og noe utstyr fra en seilbåt (visstnok lett gjenkjennelige for seilere, selv trodde jeg det var bagasjereimer).

Olav Orud: "Mann og bauta", sokkeldetaljer

Olav Orud: «Mann og bauta», sokkeldetaljer. (Foto: Oda Bhar)

Skulle valget kritiseres måtte det være for en nesten overdreven forsiktighet, kanskje tannløshet, noe som er lett å forstå med tanke på stormen rundt et tidligere forsøk på å reise et Olav V-monument i hovedstaden. Knut Steen lagde i 2006 en stilisert kjempe med høyre hånd hevet til nådig vinking, av mange dessverre tolket som en nær fascistoid gest. Skulpturen ble aldri reist i hovedstaden, og havnet til slutt ved en vestlandsk fjord.

Olav Orud: "Mann og bauta" (2010)

Olav Orud: «Mann og bauta», detaljer. (Foto: Oda Bhar)

Oruds bidrag er kanskje tannløst, men akseptabelt for de fleste. Selv hadde jeg en annen favoritt, som blir avslørt seinere i dette innlegget. Men først har jeg lyst til å vise dere noen av de mer rabiate forslagene. Her følger min Topp 5 Rabiatliste over konkurransebidrag til Olav V-monumentet.

Rabiatliste (Topp 5)

Kari Rolfsen: "Slekt og folk" (2010)

Kari Rolfsen: «Slekt og folk», konkurransebidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Rabiat nr 1: «Slekt og folk» av Kari Rolfsen

På toppen av Rabiatpallen finner vi bysten av en kullsvart konge med knallblå øyne og et zombieaktig uttrykk i ansiktet. Enkelte skal ha villet dekke til dette bidraget før Kong Harald kom på besøk, i frykt for å støte. Det ville vel vært å overdrive, men hva ligger bak idéen her? Et forsøk på provokasjon, eller tvert imot, å ville hedre den inkluderende monarken, som i en nyttårstale skal ha oppfunnet begrepet «våre nye landsmenn»?

Kari Rolfsen: "Slekt og folk", detail

Kari Rolfsen: «Slekt og folk», detalj. (Foto: Oda Bhar)

Jeg stusser også over kongekrona i gullgult metall, som ei zulukongekrone fra tegneseriene. Har kunstner Kari Rolfsen, ex-kone av Karl Erik Harr og mor til filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, tatt one-too-many afrikanske trommekurs?

Rabiat nr 2: «En folkekonge hilser» av Reidar Finsrud

Som nummer 2 på Rabiattoppen gir jeg dere: Revykongen! Denne fjottete figuren med kunstig glis og hatten løftet til en musikalgest ville ha vært svært risikabel å plassere så nær Chat Noir. Hvilken utenlandsk turist kunne ha gjettet, uten å lese inskripsjonen, at dette handlet om en verdig monark, og ingen skrullete revyartist?

Reidar Finsrud: "En folkekonge hilser" (2010)

Reidar Finsrud: «En folkekonge hilser». (Foto: Oda Bhar)

Multikunstner Reidar Finsrud, kjent for alt fra egen tegne- og maleskole til merkelige maskinelle mobiler, har laget forslaget. På hjemmesiden hans leser jeg at han siden 16-årsalderen har lagt ned 5000 arbeidstimer hvert år på kunsten sin, noe som skulle utgjøre 108 normale årsverk, og fører ham til den interessante konklusjonen at han i arbeidsår er hele 124 år gammel! Dette gir ham visstnok «et forsprang i både erfaring og innsikt». Hjalp det ham denne gangen? Døm selv.

Rabiat nr 3: «Honnør og verdighet» av Petter Bogen

Nummer 3 på Rabiattoppen er laget av en arkitekt, og skal ha poeng for originalitet, i det minste når det gjelder typiske bidrag til i hoffkonkurranser. Rent kunstnerisk er forslaget dessverre ikke like originalt. Det kunne ha vært en dårlig variant av eldre modernistisk skulptur (den uheldige lillebroren til Arnold Haukelands spenstige «Air» foran Frederikke-bygningen på Blindern), eller et nyminimalistisk retroverk fra det lykkelige beige-grå 1990-tallet. Det kunne også vært et overflødig bygningselement fra det nye barcode-helvetet i Bjørvika (noe det kanskje nettopp er).

Petter Bogen: "Honnør og verdighet" (2010)

Petter Bogen: «Honnør og verdighet», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Interessant nok er det ikke første gang arkitekt Petter Bogen stikker hodet fram i nasjonale konkurranser. Sist ertet han på seg kollegene sine under arkitektkonkurransen om ny Holmenkollbakke, i den grad at han ble anmeldt til arkitektenes etikkomité! Først protesterte han høylydt på resultatet under premieutdelingen, og la ut store bunker med propagandamateriale i lokalet (altså etter at han selv hadde tapt). Noen dager etter skrev han et helsides innlegg i Aftenposten, illustrert med tegningen av sitt eget forslag. Som om ikke dette var nok sendte han et direkte brev Byrådet for å prøve å påvirke dem til likevel å velge hans tapende forslag! Etikkomitéen konkluderte med at Bogen var en i overkant dårlig taper, eller mer byråkratisk formulert, at han viste «manglende respekt både overfor juryen og vinnerutkastets forfattere». Han fikk en advarsel, noe som er strengere enn påtale, og bare hakket før eksklusjon fra arkitektforeninga.

Denne uka har Bogen altså tapt en ny konkurranse, og nå er jeg spent. Vil han gi oss flere skandaløse reaksjoner?

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge» (2010)

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Rabiat nr 4: «Stor konge, liten konge» av Gisle Harr

For nummer 4 på Rabiattoppen tar jeg forbehold om at kunstneren kanskje ikke har ment at det ferdige monumentet skulle være lyseblått (selv om tidligere verk av ham tyder på at det godt kunne være tilfellet). Kanskje var fargen på utkastet ikke mer enn et tilfeldig valg på en dårlig dag, vi tar det vi har, og se, her ligger det en restebit av blå isopor, konkurransen vinner jeg neppe uansett, la meg bare hakke ut et eller annet av dette søppelet, så likt som mulig en kalvende isbre fra Arktis.

Turqoise & brown

Kalving på Nordenskiöldbreen, Svalbard. (Foto: Oda Bhar)

Forslaget «Stor konge, liten konge» er laget av Gisle Harr, født i Harstad og bosatt i Oslo. Sammen med Lars Elling og Nico Widerberg (nedenfor) tilhører han de yngre bidragsyterne, førtisene, noe som kanskje kan forklare den lett rebelske stilen. Samtidig tilhører han åpenbart Harr-familien, som er godt representert i det tradisjonelle kultur-Norge. (Nøyaktig hvor i familien han hører hjemme har jeg ikke greid å finne ut. Si gjerne fra hvis du vet!) (Oppdatering 19/4: Nå har jeg funnet det ut! Gisle Harr er sønn av Kari Rolfsen, nevnt ovenfor, og den kjente maleren Karl Erik Harr.)

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge» (2010)

Gisle Harr: «Stor konge, liten konge», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)

Rabiat nr 5: «Kong Olav V (med katt)» av Ole Rosén

Det rabiate med mitt valg nr 5 er ikke så mye modellstørrelsen, selv om de mikroskopiske figurene gjør det vanskelig å vurdere estetiske kvaliteter (sympatisk nok er kunstneren klar over dette, og unnskylder seg i følgebrevet: modellen er «mindre enn den anbefalte målestokk», skriver han, men jeg håper juryen kan akseptere den likevel). Problemet er heller ikke materialet, selv om modellen minner om den påskestearinen jeg sølte på kjøkkenbordet i forrige uke. Snarere handler det tvilsomme om valget av tilleggsobjekt. Skal du ha et mindre objekt ved siden av en større figur, bør du være sikker på at objektet bidrar med noe vesentlig, slik at tilskuddet ikke ender med å virke overflødig, i verste fall latterlig.

Ole Rosén: "Kong Olav V (med katt)" (2010)

Ole Rosén: «Kong Olav V (med katt)». (Foto: Oda Bhar)

Legg merke til den lille figuren ved siden av Kongen. Hva er dette? En hund, tenkte jeg, siden Kong Olav var hundeelsker. Det minnet om statuen av ham som allerede står på Holmenkollen, men la gå, en god idé kan (muligens) ikke brukes for ofte, dessuten hadde også isbreforslaget (ovenfor) inkludert en hund. Men jeg kom til å lese kunstnerens følgebrev, og ble overraska. Dette er nemlig ingen hund, men en katt. Hvorfor!? Var Kongen katteelsker også? Det kunne jo hende, selv om jeg ikke hadde hørt om verken slottskatter, skikatter eller skipskatter (eller jo, det siste, men ikke i forbindelse med ham).

Ole Rosén: "Kong Olav V (med katt)" (2010)

Ole Rosén: «Kong Olav V (med katt)». (Foto: Oda Bhar)

Kjære Ole Rosén, hvor fikk du idéen til en katt? Argumentet om at det lille dyret gir Kongen et påskudd for å kikke ned, slik at han får øyekontakt med publikum, godtar jeg. Likevel forklarer det ikke hvorfor dyret må være en katt. Jeg skummer teksten og får vite at katten skal symbolisere Det norske folk. Dessverre gjør ikke denne forklaringen valget noe klarere for meg. Er Ole Rosén rett og slett selv en katteelsker, som identifiserer seg så mye med husdyret sitt at han sidestiller Norges menneske- og kattebefolkning? (Det siste uttrykket ville i alle andre sammenhenger ha virket paradoksalt.) Hvis du som leser har en bedre teori, bidra gjerne i kommentarfeltet.

Rabiatbonus: «Aktenfor tvers» av Lars Elling

I tillegg til Topp 5 Rabiatlista vil jeg gjerne tilføye en bobler. Hvis hensikten med et monument av denne typen er å vise gode sider av personen som blir hyllet, bør du helst ikke framstille vedkommende som ei snobbete klyse. Denne knivseggen balanserer noen bidrag hårfint på.

Lars Elling: "Aktenfor tvers" (2010)

Lars Elling: «Aktenfor tvers», bidrag til Olav V-konkurransen. (Foto: Oda Bhar)

Flere av kunstnerne har framstilt Kong Olav V i seilerutstyr. Lars Elling har plassert ham i en stilisert båt, og kalt forslaget «Aktenfor tvers». Kongen sitter med seilerlua på hodet og armene bredt og royalt til hver side på rekka, helt i sin egen verden. Ihvertfall ikke i min. Juryens begrunnelse for å avvise seilerfigurene var at den offisielle kongen skulle fram, ikke hobbykongen. (Isåfall blir det jo litt inkonsekvent med vinnersokkelens staver og tauverk på sokkelen? Men la gå.) Verre enn dette med hobbykongen blir klasseaspektet. Skulle denne vestkantversjonen av en rikmannsgutt, med utspente fangarmer og verdens dyreste hobby, bli etterslektenes bilde av folkekongen Olav V? Heldigvis gikk det ikke slik.

Per Ung: "Konge" (2010)

Per Ung: «Konge», et av flere bidrag Kong Harald ifølge ryktene skal ha likt. (Foto: Oda Bhar)

Min favoritt: Nico Widerberg

Til slutt kommer min favoritt: «Folkekongen og Norge» av Nico Widerberg. Nico er sønn av gamle Frans Widerberg, maleren med de guloransje og blå hestene, og har selv heller ikke greid å holde seg unna disse fargene. Men i tillegg til maler er han billedhugger, med en ren og klar formsans jeg synes kommer fint til uttrykk i dette utkastet.

Nico Widerberg: "Folkekongen og Norge" (2010)

Nico Widerberg: «Folkekongen og Norge», var min favoritt. (Foto: Oda Bhar)

Nico Widerberg var en av de tre inviterte kunstnerne, og har etter min mening best av alle løst de kompromissene et slikt offisielt oppdrag nødvendigvis fordrer. Kongefiguren hans  er verdig, men vennlig, den er gjenkjennelig og likevel stilisert nok til å virke kontemporær. Det symbolske er tilstede ved at figuren vandrer bortover en langstrakt sokkel formet som det geografiske Norge. At Kongen ikke står stille hindrer det statiske uttrykket de øvrige skulpturene har, vi får er en dynamisk konge, nettopp slik vi husker Olav V. Nicos figur ser på oss med et åpent og direkte blikk, våken uten å bli fjollete eller forsert.

Nico Widerberg: "Folkekongen og Norge", detail

Nico Widerberg: «Folkekongen og Norge», detalj. (Foto: Oda Bhar)

Hvis jeg var diktator ville Nico Widerberg ha vunnet konkurransen. Siden jeg ikke er det må vi nøye oss med Olav Oruds verk, som ikke er noe dårlig valg. Vil du selv ta en titt på alle bidragene, kan du gjøre det i Vigelandmuseet fra imorgen onsdag 14. april til søndag 9. mai 2010. Over 50 utkast kom inn, så det er langt mer å se enn jeg har presentert her. Noen flere av mine bilder fra utstillingen kan du se på Flickr.

Nico Widerberg: "Folkekongen og Norge" (2010)

Nico Widerbergs konkurransebidrag satt inn på planlagt sted for ny statue av Olav V i Oslo. Om et par år står antakelig Olav Oruds bidrag omtrent her. (Foto av Widerbergs foto: Oda Bhar)

Nico Widerberg hadde lagt ved et fotografi hvor statuen hans var manipulert inn der den etter planen skulle stått. Jeg setter det inn her, så kan du jo prøve å forestille deg Olav Oruds verk på samme sted. Plasseringen blir på Olav Vs plass, til venstre for Rådhuset når du står med ryggen mot sjøen. På bildet ser du utsikten fra plassen og ned mot Vestbanen/Aker Brygge.

(Alle bildene i denne reportasjen har copyright Oda Bhar.)

Oppdatering: Les juryens begrunnelse her. I Dagsavisen kan du lese et lite intervju med bilde av vinner Olav Orud (som dog for en stor del er avskrift av pressemeldingen). Dagbladet har en mager artikkel som stort sett handler om det forrige monumentet (fascistkongen på Vestlandet), men de avslutter med å spørre om folk liker det gamle eller nye best, noe som fører til et ganske underholdende kommentarfelt. Andre steder hvor jeg har funnet omtale er NRK, TV2 og Klar tale. I tillegg viser fotobloggen whf-foto plasseringen til Knut Steens forviste monument, ved innfarten til Sognefjorden (stedet heter Skjerjehamn i Gulen), hvor den ser ut til å gjøre seg godt.

Reklamer

Mer av det samme? (2010) 2. januar 2010

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Reiser, Sitater, Stemninger.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
16 comments

Slutten på det gamle året skal være springbrettet inn i det nye. Denne gangen et helt nytt tiår. Starten på det nye året skal gi et rutsj inn i framtida, som tyskerne sier når de ønsker godt nytt år. Denne nyttårshelgen er den første på veldig mange år hvor jeg håper at det neste året skal gi mer av det samme. Hvor jeg ikke drømmer om å bryte over, kaste alt det gamle, men helst vil famle videre i samme retning som nå.

 

Colosseum: Icicles

I vårhalvåret 2009 jobbet jeg mye på Colosseum kino, måkte snø og slo ned istapper fra takene. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 var året da helt nye ting skjedde: nye, blanke, overraskende ting. Det var året da jeg solgte noen tekster og bilder, og prøvde noen skrivefellesskaper, med vekslende hell. 2009 har vært et år for førsteganger, og 2010 må gjerne også bli slik, men de nye førstegangene kan godt følge i de gamles fotspor. Jeg har endelig våget å møte folk i RL som jeg kjente fra VR. Jeg har lagt ut bilder av meg selv på nett, blitt mer offentlig, tydelig, har turt stå for det jeg vil være. Jeg vet ikke hvorfor alt dette, som virker så naturlig for andre, sitter så langt inne hos meg. Kanskje er jeg mer sjenert, kanskje har jeg vært i krise, men det gir seg nå, det tror jeg, kanskje blir jeg modigere.

 

Colosseum: Fugleføtter

Jeg kan leve med brødjobber, så lenge kameratskapet er godt. Men det kjennes som jeg bare setter fuglespor på verden. (Foto: Oda Bhar)

 

Jeg avsluttet året før i en litterær fanzine, ble tråkket på, og gikk videre alene. Utpå våren 2009 ble jeg kontaktet av et nytt nettidsskrift for film, og dermed fikk jeg prøve meg som journalist og anmelder. Jeg har vært på to festivaler, og vært med og lagd podcast fra den ene. I sommer startet jeg firma for å kunne fakturere. For et filmbyrå fikk jeg skrive en lengre filmomtale til en katalog, og oppdaget stolt at forrige og neste skribent i samme katalog var Kjartan Fløgstad og Finn Skårderud.

 

Under baldakinen

I september hadde jeg et todagers fotooppdrag for filmbyrået Arthaus under Nordisk filmpris-helgen på Gimle. (Foto: Oda Bhar)

 

Innimellom fusket jeg også litt som fotograf. Jeg solgte reportasjebilder fra en vernissage som ble trykket i en kunstkatalog. Mange ba om å få låne bilder gratis, jeg sa nei til mange, ja til noen få. I høst fikk jeg gjøre et fotooppdrag over to hele dager, noe som var kjempegøy, og ga litt penger i kassa. Alt dette skjedde på grunn av bloggen, fordi jeg var blitt synlig her.

 

Kanongjengen

Under helgen på Gimle var det også mottakelse på Den finske ambassaden, hvor jeg møtte igjen gamle kjente fra tida i filmavdelingen ved Oslo Kino. Nummer to fra venstre er Sigurd Moe Hetland, tidligere markedskonsulent og fotograf ved utallige festivaler gjennom førti år. Han var den første som ga meg råd om hvordan du kan snike deg under armer og albuer og nå fram til første rekke selv om du er en kortvokst fotograf. De øvrige på bildet er skuespiller Anders Baasmo Christiansen og regissør Rune Denstad Langlo fra filmen «Nord», samt den legendariske Pål Bang-Hansen. (Foto: Oda Bhar)

 

I juni kom en mail fra en fyr jeg beundret, redaktør for et papirtidsskift om film. Han nevnte Mark Twain-sitatet i selvpresentasjonen min her på bloggen: «Write without pay until somebody offers to pay.» Hadde jeg lyst til å gjøre et intervju? Jeg ville gjerne, men fryktet at jeg ikke ville få det til, for hvordan kunne jeg intervjue, som har sittet på utallige debatter og aldri lurt på noen verdens ting? Hvordan finner folk på noe å spørre om? har jeg tenkt under spørsmålsrundene. Det er enda godt jeg ikke er journalist. Men redaktøren bare blåste: for noe tull! Her har du fem spørsmål å starte med, det går nok bra. Og det gjorde det jo. For det viste seg at intervjuer ikke handlet særlig mye om smarte spørsmål. Det handlet om å samtale, og lytte til den andre. (Og ganske mye om research. Men det er bare gøy!)

 

Sol & skygger

En av brødjobbene mine i 2009 har vært som vakt på det vakre Vigelandmuseet, rett sør for parken. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble året da jeg droppet en brødjobb, og fant meg en annen. Jeg gikk fra kino til museum (særlig dette, men også dette fram til denne endringen, og helt på slutten av året dette). Jeg lever fortsatt av vaktjobb, men lærer andre ting og møter andre folk, i et mindre kommersielt miljø.

 

Adventdalen

Det jeg helst skulle ha blogget om i 2009, men ikke rakk, var ferien min på Svalbard. Her fra Adventsdalen, med høstfarger. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble også året da jeg gikk fra blogg til twitter, uten helt å slippe taket i bloggen, riktignok. Men hverdagen foregår på twitter, strøtankene og tøyset, ideene og spontaniteten, de nye kontaktene. Ofte har jeg villet skrive blogg, men prioritert det bort, som da jeg hadde vært på Svalbard som gjorde stort inntrykk på meg, men likevel ikke rakk mer enn å flickre noen bilder. Hvor bloggen er på vei har mange spurt om. Jeg kan bare svare at den fortsatt vil finnes, for bloggen er hjemmet mitt, det var her jeg begynte, og jeg liker å ha et eget hjørne på nettet for å ta imot personlig besøk.

Så til alle gode lesere, både her og andre steder:
Godt nytt år! Happy New Year! Einen guten Rutsch!

Postfestival (Øya 2009, dag 1) 17. august 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Øyafestivalen var over i forgårs. Musikken surrer fortsatt rundt i hodet på meg. Dagen derpå ble ikke igår, for da sto jeg opp klokka åtte og gikk på jobb, men idag er det lov, jeg sov lenge og tar livet med ro. På iPoden min ligger masse nyoppdaget musikk, og ferske bilder av band, folk og detaljer. Jeg har ikke hatt hjerte til å klippe armbåndet ennå.

Armbåndet

Sol på hånda mi og vannspeilet i Middelalderparken! (Foto: Oda Bhar)

Jeg sitter hjemme på balkongen og leser den fine boka Roskilde, skrevet av Linn Strømsborg og sluppet på Gloria Flames tirsdag 11. august, noe som ble starten på Øya for meg. Boka handler om en annen festival, helt ulik Øya, men også med noe felles. Nedenfor er Flamme Forlags video fra slippefesten, arrangert som en minifestival med 3 band og Linn som leste mellom låtene. Det var Hiawata!, My Little Pony, Mackatee Racket og ikke minst Tim, bandet Linn har skrevet om mange ganger på bloggen Strekhjerte, som jeg har lest i et par år. Både bok og blogg anbefales! Sjekk også ut bloggen Kulturkrokí med Strecks tegninger fra festen.

Noen av dere har fulgt meg på Twitter under festivalen. Andre på Flickr, hvor noen bilder ble lagt ut underveis. Jeg tenkte likevel å gjøre som ifjor, legge sammen tweets og bilder her på bloggen. Kanskje mest for min egen skyld, som fotoalbum, men kanskje liker noen andre det også? Jeg begynner med Øyafestivalens første dag, onsdag 12. august. Det er mine tweets hvis ikke annet blir oppgitt, men jeg har også tatt med andres kommentarer.

Dotted foot

Dette er ikke min fot, men en annen jeg tjuvfotograferte. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 10.24): Lakker tåneglene og gjør meg klar til sandal-Øya

# Bharfot (kl 10.28): 12/8 Dagens bandtips: Pony the Pirate, Bon Iver, Vampire Weekend, Band of Horses, Firefly Effect, Ulver.

# Bharfot (kl 12.55): Men.. sandalværet mitt forsvinner?!

# Bharfot (kl 13.58): Har kjøpt banan og potetgull, og har delt øreproppene i to pga små ører. Da er spørsmålet bare: sandal eller ikke sandal?

Ikke sitt på ruinene

Ruinene får gjennomgå i Middelalderparken. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.49): Drikker cola ved vannet – i sandaler! Blir slapp og glad av varmen. Se noen band? Hm.

# Teresetj (kl 16.49) svarer @bharfot Se, du er glad du hørte på meg nå? Deilige sandaler i solen, a gitt!

# Bharfot (kl 23.01) svarer @teresetj Veldig glad for at hørte på deg! Det var def en sandaldag. Regnet en gang, men da satt jeg tørt i et telt og hadde pause likevel.

Barbie band aids

Hipsters bruker ikke vanlige plaster, men Barbie! (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.56): Burde gå til Bon Iver. Men det søte Oslobandet The Little Hands of Asphalt spiller glad sommerpop i bakgrunnen her jeg er.

The Little Hands of Asphalt

The Little Hands of Asphalt gjør thumbs up. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.10): Vokalist: Det var den koseligste låta. Nå kommer den bitreste!

The Little Hands of Asphalt

Sjur Lyseid i The Little Hands of Asphalt. (Foto: Oda Bhar)

# KarstenM (kl 16.17) svarer @bharfot Herrejemini, du må da høre Bon Iver!!

Bon Iver

Navnet Bon Iver er en amerikanisering av fransk "bon hiver", god vinter. Hovedmannen heter Justin Vernons. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.33): Bon Iver virker overraska over graden av applaus. Jeg skjønner det forsåvidt, spiller innadvendt.

Drawing Bon Iver

Streck er med, og gjør kulturkroki. Her av Bon Iver. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.55): Fin mellow stemning på Bon Iver, flower power stemning.

Worn out volunteers

Hvis noen kan skaffe meg ei frivillig-t-skjorte blir jeg veldig glad! Fargen var mye finere enn på t-skjortene du kunne kjøpe. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.36): Fargen på frivillig-tskjortene er så fin at jeg nesten ønsker jeg var frivillig.

Vampire Weekend

Vampire Weekend blander afrorytmer med rock. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 17.15): Vampire Weekend virker gladere enn jeg forventet etter å ha lyttet i stykker debutplata. Ny plate i år, hurra!

Vampire Weekend

Ezra Koenig fra New York-bandet Vampire Weekend. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 17.40): Fiiin gladtrist musikk! Har alltid likt gladtrist. Men folk kunne danset mer.

Vampire Weekend

Vampire Weekende spilte på scenen Sjøsiden. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 18.51): VELDIG sur fordi bare mulig å kjøpe kaffe og ingen te på #oya ! Smugle inn termos, noen?

# Tanketom (kl 19.05) svarer @bharfot Dersom du blir pælma ut av Øya for å ha smugla TE inn på området, har du iallfall ei god historie å fortelje seinare!

# Bharfot (kl 23.06) svarer @tanketom Hehe. Vi vurderer allerede smuglertriks for imorgen. (En går inn, en er utenfor, møtes ved gjerdet, rekker over termos.)

# Hannejahren (kl 19.07) svarer @bharfot Det er vel bare å innse at te ikke er særlig rock’n roll, for å si det sånn. ;p

Dophin tattoo

Øl og tattis er vel rocka nok, tenker jeg. Ikke te. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 23.08) svarer @hannejahren Men kaffe og kake er rocknroll da mener du? Og veganmat? Grr. Vil ha rocke-te.

# Hannejahren (kl 00.01) svarer @bharfot Mnja, ikke all kake, men rullekake er det nye rullebrettet. Kick ass sukkergreier! 😉

Skyline with audience

Heisekraner og skyskrapere reiser seg bak oss i Bjørvika. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 19.20): åj for en regnbyge! Men vi har kafételt og sofa (det regner litt gjennom taket)

Rainbow at Øya

Det regnet akkurat nok til en regnbue. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 19.55): Regnbuen står som en glorie rundt Band of Horses!

Band of Horses

Band of Horses fra Carolina spilte på Enga. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 20.30): Band of Horses ble litt sentimentalt for meg. Men Rise Against har en jævlig trøkk!

After the rain

Alt blir litt friskere med (litt!) regn. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 20.40): Noen sover utrolig nok i sofaen i teltet på Camp Indie under Firefly Effect.

Sleeping through a concert

Firefly Effect spiller piggtråd, men noen sover likevel. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 21.24): Ulver er enslags ambient fra helvete, og har stående blå lyssabler på scenen.

Ulver

Ulver er ganske mørke greier. (Foto: Oda Bhar)

# NicolaiRygh (kl 22.55): Reading the updates from #oya by @bharfot posted with @ryghsms

# Bharfot (kl 23.13) Tusen takk til @ryghsms for å ha funket prikkfritt til sms-twitring fra Øya idag!

# NicolaiRygh (kl 23.18) svarer @bharfot så flott at det har fungert!

# Bharfot (kl 23.16) Gleder meg veldig til å se bilder tatt av @urke på #oya idag!

Skyline at sunset

Skyline og kul himmel fra Gamlebyen når vi går hjem. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 00.11): … og vi presenterer: Oda på Øya! (foto)

Oda på Øya

Oda Bhar (meg!) i teltet under regnværet. (Foto: Oda Bhar)

Ny bloggpost med tweets og bilder fra Øya dag 2 følger forhåpentlig i morra. Flere av mine Flickr-bilder fra dag 1 finner du her. Noen av Strecks tegninger fra Øya dag 1 kan du se på Kulturkrokí her.

Les gjerne også de øvrige postene mine fra Øya i år:
2) Stolheis (Øya 2009, dag 2)
3) Namedropping (Øya 2009, dag 3)
4) Röyksuppe (Øya 2009, dag 4)

Helse i vann (Karlovy Vary) 9. august 2009

Posted by Oda in Bybilder, Film, Kulturtips, Natur, Reiser.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

«Hun er russisk!» sier min russiske kollega og peker på et av bildene mine fra Karlovy Vary, Tsjekkia. Ei eldre kone henter vann fra en de helsebringende brønnene, som i sin tid ga byen ryktet som et av Europas beste steder for kurbad, kanskje bare slått av Baden Baden, som ifølge min kollega var mest for de svært rike. Hit til Karlsbad, som byen dengang het, dro de litt mindre velstående på jakt etter helse, deriblant en mengde russere.

Park spring colonnade

Ung og gammel henter vann i Parkfontenen. (Foto: Oda Bhar)

Tsar Peter den store besøkte Karlovy Vary i 1711, og samme år ble det første kurhotellet bygd. Hundre år seinere kom den virkelige storhetstiden. I 1870 ble byen knyttet til det europeiske jernbanenettet, og fram til 1. verdenskrig var de innom her alle sammen: det europeiske jetsetet og kunstnerne med navn som Goethe, Schiller, Dostojevskij, Freud, Marx, Leibniz, Beethoven, Brahms, Chopin, Dvořák, Wagner, Liszt og vår egen Grieg.

Czech landscape, red

Slettelandskap i Nordvest-Böhmen. (Foto: Oda Bhar)

Selv skal jeg til byen sammen med redaksjonen i Montages, for å dekke den internasjonale filmfestivalen som finner sted her hvert år i juli. Vi reiser i festivalens minibusser, som plukker opp og leverer fra flyplassen. Det blir en fin kjøretur gjennom det nordvest-böhmiske slettelandskapet, tross øsende regnvær. Vi ser enger, treklynger, humleplantasjer, landsbyer med fine kirker og bergtopper med borgruiner.

Humulus, Hopfen, Humle

Humle-plantasje i det nordvestlige Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)

I baksetet skravler gutta kontinuerlig om film. I forsetet sover Agnethe og jeg fotograferer, med regnværet på bilruta som naturlig softfilter. (Flere bilder fra kjøreturen her.)

Poppys on a field

Eng med valmuer ved veien, Praha – Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Russere drar fortsatt til Karlovy Vary, men det gjør mange andre folk også. Så hvorfor tror kollegaen min at kona på bildet er russisk? Er det noe med klærne, fargene, det røde og brune? Eller det blomstrete skautet, grønt med knallrøde roser, et vanlig folkloristisk plagg på landsbygda i Russland. Jeg så det selv langs den transsibirske jernbanen: Hver gang toget stanset var perrongen full av små koner med stakk og blomstretet skaut, som solgte opptenningsved eller bunter med gulrøtter.

Dvořák  Park: Woman drinking healthy water

(Mulig) russisk kone drikker vann i Dvořák-parken.

Kona setter seg på en benk og drikker fra den medbrakte plastkoppen sin. «Jeg er sikker,» sier kollegaen min. «Russisk hun er.» Jeg liker når hun høres ut som Yoda, den gamle jedi-mesteren i Star Wars: Morsom hun er. Jeg liker den slaviske aksenten, og holdningen, det litt bryske, av mange forvekslet med uvennlighet, men jeg tolker det helst som motvilje mot bullshit, et ønske om å skjære gjennom.

Mill Spring Colonnade

For å beskytte kurbadgjestene mot dårlig vær ble det bygget tak over springvannene, slik at du kunne gå tørrskodd mellom dem. Her, den staselige Møllekolonnaden. (Foto: Oda Bhar)

Det finnes mange teorier om hvordan du bør drikke vannet i brønnene. Før frokost for at effekten skal bli størst, fulgt av en halvtimes rask gange. Eller til bestemte tider på dagen, og aldri mindre enn 2 dl på 2 minutter. Selv prøvde jeg flere av de 14 kildene, og mest påfallende var hvor ulikt de smakte. Noen hintet om svovel, de fleste var salte og minnet om hav.

Mill Spring

Springvann i Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Som nordmann er jeg vant til å drikke fra fjellbekker med hendene som skål, derfor brydde jeg meg ikke om å ta med meg en kopp. Noe som gikk greit de første par gangene – helt til jeg stakk hånda inn i en stråle og ble skoldet. Jeg lot som ingenting, tok hånda rolig ut og slurpet i meg vannet. Men seinere prøvde jeg ingen ukjente fontener uten kopp.

Mill Spring Colonnade

Torget foran Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Karlovy Vary er en vakker by. Gjennom historien har den vært herjet av branner, oversvømmelser og krig, men i likhet med tyskerne er tsjekkerne glade i å bygge opp igjen og restaurere gammel bebyggelse.

Karlovy Vary: Market spring colonade

Hotel Romance og Markedskolonnaden. (Foto: Oda Bhar)

I Norge blir denne typen «kopier» sett ned på, ekspertene foretrekker å bygge nytt, siden kongstanken er at alt skal uttrykke tida det bygges i. Dermed ender vi med svært uensartede bykjerner, i motsetning til Sentral-Europa, hvor du kan gå omkring som i nykonstruerte historiebøker.

Karlovy Vary: Moser glass

Böhmisk krystall er verdenskjent for sin høye kvalitet. Dette gjelder ikke minst Karlovy Varys lokale variant, Moser-glass. (Foto: Oda Bhar)

Da Donau-monarkiet falt etter 1. verdenskrig ble Tsjekkoslovakia opprettet av de tidligere tyske regionene Böhmen og Mähren, samt det nordlige Ungarn. Karlovy Vary ligger i det gamle nordvestlige Böhmen, og majoriteten av befolkningen var tysk fram til 2. verdenskrig.

Karlovy Vary: Ice cream

Yoghurtis som faktisk smaker yoghurt! (Foto: Oda Bhar)

At byen ble internasjonal lasarettstad hindret ikke amerikanske fly fra å bombe den mot slutten av krigen. Selv store og godt merkede bygninger dekket med Røde Kors-flagg ble rammet, og mange liv gikk tapt. Etter 1945 ble mesteparten av den tyskættede befolkningen fordrevet, og tapte alle verdier. De nye innbyggerne kom for det meste fra Sentral-Böhmen.

Saint Peter & Paul Orthodox Church

Den russisk-ortodokse kirken i Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

I 1946 ble kurbadene statlige, og først etter kommunismens fall i 1989 ble virksomheten igjen rettet inn mot et internasjonalt publikum. Idag er ifølge Wikipedia en tredjedel av alle hoteller og underholdningssteder (som kasinoet) eid av «private investorer fra Russland og andre tidligere Sovjetrepublikker», ifølge en tsjekkisk bekjent i Norge en omskrivning for mafia.

The Becherovka Kiosk

Becherovka er byens kjente krydderbrennevin. Den smaker pepperkake og ble utviklet av tyskeren Jan Becher. (Foto: Oda Bhar)

Karlovy Vary International Film Festival (KVIFF) ble startet i kommunisttida (1946), men har først de siste 20 årene blitt en virkelig internasjonal arena. Hotel Thermal ble bygget spesielt for filmfestivalen, og inneholder opptil flere kinosaler og konferanserom hvor det kan vises film.

River Tepla

Den lille elva Teplá krysser Karlovy Varys historiske bykjerne, før den renner ut i elva Ohře. I midten ser du sovjetblokka Hotel Thermal, av mange kalt byens styggeste hus. (Foto: Oda Bhar)

En morgen er det fullt på filmen jeg planla, dessuten er jeg lei av bykjernen. Jeg rusler avgårde i en tilfeldig retning, og kommer snart til et område hvor husene er mindre bløtkakeaktige. Som mange sentraleuropeiske byer ligger Karlovy Vary der en elv renner ut i en annen, i dette tilfellet den smale Teplá, som krysser den historiske bykjernen, og den brede Ohře (tyske Eger), som seinere munner ut i Elbe.

Karlovy Vary Railway Station

Jernbanestasjonen ligger litt utenfor bykjernen. (Foto: Oda Bhar)

Jeg finner en bro over begge elvene, klatrer opp en liten ås og havner ved den gamle jernbanestasjonen. Her går jeg på jakt etter graffiti. Jeg finner ikke mye, men noe er det alltid i nærheten av toglinjer.

Karlovy Vary: Graffiti

Sjablonggraffiti på jernbro over toglinjene. (Foto: Oda Bhar)

Mitt neste funn er et boligområde med moderne sovjetblokker og utsikt over den brede Egerdalen. Jeg surrer rundt og fotograferer litt, før jeg krysser et friområde med grasplen og kløver og store trær.

Karlovy Vary: Suburbia

Boligområde nord for sentrum, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Her snubler jeg over en kirkegård, ulik alle andre jeg har sett. Urnene er plassert i små glassmontre, stablet oppå hverandre og murt sammen til en slags boligblokk for døde.

Soul windows

Kirkegård hvor de døde har vinduer. (Foto: Oda Bhar)

Det fine er at folk har satt små fotografier og pyntegjenstander inne i montrene, noe som gjør tanken på den avdøde klarere, ihvertfall for meg, enn om de bare var markert med en enkel stein.

Soul windows

De dødes vinduer mot livet. (Foto: Oda Bhar)

Fra kirkegården prøver jeg å finne tilbake til sentrum, men går meg vill og trasker til føttene verker. Hvorfor skjer dette nesten alltid når jeg går på oppdagelsesferd, særlig utenfor kantene på kartet?

Blue flower & bumble bee

Selv ugresset er vakkert i Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)

Etter en laaang strekning langs ei gate som aldri tar slutt (men jeg vil ikke gi meg, nekter å snu!) møter jeg et skilt hvor navnet Karlovy Vary er streket gjennom med rødt. Jeg er ved bygrensa. Der er det heldigvis også en holdeplass med oppslåtte rutetider og et gjenkjennelig navn, slik at jeg kan ta bussen tilbake.

Forest at the Diana Tower

Bratt skog sett fra fløybanen i Teplá-dalen. (Foto: Oda Bhar)

Stort sett er hele Montages-gjengen opptatt med filmer og skriving (og litt øl) uka gjennom. Først den siste dagen, søndag når vi skal reise hjem, tar vi en felles utflukt på dagtid. Det er en fløybane av liknende type som i Bergen, som fører opp til et utsiktstårn i de grønne åsene øverst i Tepládalen.

Diana Tower: Karlovy Vary

Utsikt over Karlovy Vary fra utsiktstårnet Diana. (Foto: Oda Bhar)

Herfra ser jeg det alt sammen igjen: Det store brune festivalhotellet, bygårdene i jugend- og barokkstil, den russiske kirken med løkkuplene, forstedene utenfor bykjernen med pastellfargete blokker.

Diana Tower: Hotel Thermal

Hotel Thermal og den russiske kirken sett fra utsiktstårnet. (Foto: Oda Bhar)

Når jeg ser på bildene fra utflukten synes jeg vi minner om et band på tur. Et band i den happy første tida, før alle stridene begynner, mens alle ennå tror at ingenting ondt kan skje.

Bad ass Montages

Bad ass Montages: Karsten, Trond, Oda, Eirik og Agnethe.

Jeg har mange flere bilder fra denne turen. Hardcore-interesserte kan se dem på Flickr (oversiktsside her). Du kan også gå rett til lysbildeshow: 1) Gatene i den historiske bykjernen, 2) vandringen min til forstedene, 3) detaljer fra den fine kirkegården, og 4) bilturen til og fra byen fra Praha.

Du kan også lese den forrige posten min, som handler om selve filmfestivalen, ikke minst filmene jeg så. Her gir jeg noen gode råd om hvordan du kan velge filmer blant flere hundre på en festival.

Treet som vinker farvel 18. mai 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Natur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
18 comments
Duetre (Nyssaceae)

Duetreet i full blomst. Oslo, 20. mai 2007. (Foto: Oda Bhar)

Duetreet stammer fra Kina. Den første europeeren som kom hjem og fortalte om det var en fransk misjonær som het A. David, og med vanlig frekkhet kalte europeerne treet opp etter ham (Davidia involucrata). Dette var i 1869, og i år 1900 dro engelskmannen Ernest H. Wilson til Kina for å finne treet. Han brakte frø til Europa, og det var hans poetiske beskrivelse som ga treet navn:

«Blomstene beveger seg ved det minste vindpust og ligner kjempestore sommerfugler eller små duer som svever rundt treet.» (Ernest H. Wilson)

Men jeg liker det andre kallenavnet bedre: Lommetørkletre. Det kommer av de store hvite svøpbladene som vinker i vinden mens treet blomstrer, så lette at de nesten aldri henger stille nok til å bli skarpe på nærbilder. Selve blomsterstanden er unnselig: bittesmå røde stilker som sitter sammen i en kule, gradvis mer glissen ettersom blomstringen skrider fram. På bildet under er det helt i starten av blomstringen, så blomsterhodene er brune og sitter tett sammen, slik at de likner sjokoladekuler. Ennå er «lommetørklærne» ganske små, og de er ikke blitt hvite ennå. Men etter ei uke kan de bli ca 10 cm brede og 20 cm lange.

Duetre (Nyssaceae)

Duetreet i starten av blomstringen. Oslo, 16. mai 2009. (Foto: Oda Bhar)

Duetreet i Botanisk hage ble plantet i midten av 1950-årene, men blomstret ikke før etter 30 år. Du finner det helt øverst mellom Botanisk og Geologisk museum, ved det som kalles Systematisk hage (fordi plantene er ordnet etter familie, og ikke etter utseende eller opprinnelsesland som ellers i parken). Blomstringa varer bare ca 10 dager, så skynd deg!

Duetre (Nyssaceae)

Grein av duetreet i starten av blomstringa. (Foto: Oda Bhar)

Mosegrodd (Gundersen) 29. mars 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kunst, Natur.
Tags: , , , , , , ,
11 comments

Denne mannen har nettopp gitt meg et helt nytt syn på moser. Han heter Helge G. Gundersen og har for tida utstilling på Tøyen Hovedgård (det store trehuset midt i Botanisk Hage) med nærbilder av mosearter.

Helge G Gundersen

Naturfotograf Helge G. Gundersen viser mosebilder i Botanisk Hage.

Mosene formerer seg på to måter: Ukjønnet, ved at biter brytes av og utvikler seg til nye planter, eller kjønnet, ved hjelp av sporer. De vakre, fargerike og svulstige formene er altså ikke blomster, men sporekapsler. De trekker seg sammen i vått vær, men åpner seg i tørt, slik at vinden lettere kan føre sporene avgårde.

Gundersen: "Knappmøkkmose"

Helge G. Gundersen: «Knappmøkkmose.» (Foto av foto: Oda Bhar)

Det er ingen tvil om at Gundersen kan mye om moser. Men jeg liker at utstillingen også har kunstneriske kvaliteter, ved at fotografen har et tydelig blikk og eget fokus. Prosjektet hans er å vise fram den frodige, sexy, nesten uanstendige kvaliteten, og det fungerer godt. Når han peker på den ene som strekker seg etter kontakt, mens den andre rister forførende på skjørtet, er det ikke vanskelig å se hva han mener.

Gundersen: "Klobleikmose"

Helge G. Gundersen: «Knobleikmose.» (Foto av foto: Oda Bhar)

De fotograferte utsnittene er bare litt større enn et knappenålshode, mens forstørrelsene måler 50×50 cm. Det handler om en mikro/nanoverden omdannet til noe vi faktisk kan se, og med farger, former og mønstre minst like intrikate som på vekster vi kan se med det blotte øye. Det får meg til å tenke på fiksjonsfilmene hvor bittesmå verdener er innkapslet i større. Vi befinner oss blant mennesker og dyr… men så plutselig zoomer kamera ut og jorda blir til ei klinkekule noen digre fingre knipser bort. Som alltid gjør tanken meg svimmel og vantro. Kan vi være like små (eller mindre) for noen andre, som disse plantene virker for oss?

Gundersen: "Small, green & sexy"

Helge G. Gundersen: «Små, grønne og sexy - nærgående bilder av mose.» Fotoutstilling på Tøyen Hovedgård. (Foto: Oda Bhar)

Bildene i denne posten er gjenfotografert av meg på utstillingen, og kan ikke yte originalene til Helge G. Gundersen full rettferdighet. Gå gjerne til den nystartede hjemmesiden hans for å se flere eksempler (siden er under utvikling, så det kommer flere bilder etterhvert, også med andre motiver enn mose). Han fotograferer iblant for Naturhistorisk Museum, som har lagt ut noen tidligere bilder av ham her.

Tøyen Hovedgård

Tøyen Hovedgård med fotoutstilling. Plakat av Helge G. Gundersen. (Foto: Oda Bhar)

Utstillingen Små, grønne og sexy – nærgående bilder av mose vises i Tøyen Hovedgård fram til 31. august. Du har altså sommeren på deg – men hvorfor vente på den? I Botanisk Hage er våren allerede begynt, og hvordan vet jeg det? Fordi trollhasselen blomstrer. Den er alltid første busk ute, og hvis du vil se må du raske på, for den er godt i gang. (Noen flere bilder jeg tok av Tøyen og Botanisk Hage idag kan du se her.)

Kinatrollhassel (Hamamelis mollis)

Kinatrollhassel blomstrer i Botanisk Hage, Oslo. Foto: Oda Bhar.

Vestre tårn (Rådhuset) 11. februar 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , ,
16 comments

Vet du at det er atelierer øverst i vestre tårn på Rådhuset, som noen heldige kunstnere får leie? Denne uka har du sjansen til å ta en titt på dem selv. Og samtidig kan du se noen av verkene til de fem billedkunstnerne som har arbeidet her de siste to årene: Per Jonas Lindstrøm, Lars Paalgaard, Niklas Mulari, Kine Lillestrøm og Heidi Marie Wien.

Snow on swan

Den dagen jeg var her snødde det kraftig. Vi kom inn fra snødrevet til den store hallen på bakkeplan, hvor gult lys varmet arbeidermaleriene på veggen og det var helt stille. Så rundet vi en vegg og fant heisene, hvorav én kun går til sjette etasje, de to øvrige helt opp. I ellevte etasje måtte vi klatre videre opp ei smal steintrapp, før tre atelierer åpnet seg med enorm takhøyde og overlys. I det største er det til og med en liten balkong, hvor du kan se utover havna, Akershus festning, Vestbanen og Aker Brygge.

Snow storm

Her oppe skal steinhoggerne ha holdt til under byggingen av Rådhuset. De hugget ut digre skulpturer som seinere ble heist ned og montert på fasaden. Når du kommer inn er det som om takhøyden skriker etter slike enorme figurer også idag, men problemet er at det ikke lenger finnes muligheter til å frakte dem inn eller ut. Eneste atkomst er den smale trappa fra ellevte etasje, derfor er det billedkunstnerne som administrerer atelierene idag.

Lindström & Paalgaard

Lindstrøm & Paalgaard: «DobbelDekker» (2009, installasjoner i atelier).

Noen prøver riktignok å utnytte takhøyden til å lage større installasjoner som kan demonteres relativt enkelt, som her i det største ateliéret hvor Per Jonas Lindstrøm og Lars Paalgaard har holdt til. Det er ikke slik at kunstnere flest begrenser seg til ett materiale eller én teknikk: Malere kan like gjerne lage skulptur, fotografer jobber også tredimensjonalt med installasjon osv. Det var ikke uvanlig før heller, f.eks. Picasso var kjent for å fuske i alles fag, men idag virker det som om vekselbruk er blitt mer regelen enn unntaket.

Lindström & Paalgaard

Lindstrøm & Paalgaard: «DobbelDekker» (2009, installasjoner i atelier).

Lindstrøm og Paalgaard har samarbeidet om flere prosjekter, både utstillinger og utsmykning. De jobber konseptuelt og vanligvis med installasjon, hvor det gjerne er en humoristisk vri, ikke minst i titlene. Lars Paalgaard er også kjent som hovedmannen bak Sound of Mu.

"Black Square/White Square"

Kine Lillestrøm: «Black Square/White Square.»

Kine Lillestrøm har benyttet det minste ateliéret til å lage et stort monokromt verk hvor et svart kvadrat på veggen speiler seg i et hvitt på gulvet, rammet inn av gråmaling omkring. Jeg har tidligere sett langt mer fargerike verker fra henne, på Akershus Kunstsenter ifjor vår. Også da samarbeidet Lilleström med Heidi Marie Wien, som har delt ateliér med henne.

Atelier

Gulvet i Niklas Mularis ateliér.

I det siste ateliéret ser gulvet ut mer slik jeg er vant til hos en maler. Det tilhører Niklas Mulari, en svensk kunstner jeg la merke til første gang på Finsk-norsk kulturinstitutt våren 2008. Jeg liker godt de fargesterke, ofte geometrisk inndelte flatene, som jeg synes bærer en vitaliserende og ikke sjelden humoristisk kraft.

"The last night of the earth poems", detail

Niklas Mulari: "The last night of the earth poems" (Bukowski), detalj.

At Mulari liker å gi bildene sine navn etter sangtekster og poesi tilfører en ekstra dimensjon. Det går an å gå hjem og google titlene, og plutselig finner du en nydelig sang eller en diktsamling det er verdt å sjekke ut.

"Is it my guilt or does it belong to someone else"

Niklas Mulari: "Is it my guilt or does it belong to someone else."

Denne utstillingen i Rådhuset kan du se fram til 18. februar, dvs ei uke til. I tillegg til atelierene i tårnet stiller kunstnerne ut i Rådhusgalleriet, dvs det store lokalet i fronten av Rådhuset på bakkeplan (inngang fra Sjøsiden) og i garderobene (fortsett innover fra galleriet). Åpningstidene er alle dager kl 11-15.30 og det er gratis inngang. Jeg har flere bilder fra utstillingen på flickr her, og noen flere av utsikten fra tårnet. Bilder fra Finsk-norsk kulturinstitutt våren 2008, hvor Niklas Mulari stilte ut sammen med Christian Kolverud, kan du se her. Og her kan du se litt mer av Kine Lillestrøm og Heidi Marie Wien, fra Akershus kunstsenter våren 2008. (Det er også bilder av kunstnerne.)

PS. Like før vi skulle gå så jeg et dødninghode i takvinduet til Niklas Mulari. Deretter ble vi sittende fast i heisen på vei ned, og folk fikk panikk i det lille rommet. Jeg tenkte: Hva er dette, skulptørenes hevn?

Glass ceiling

Ser du dødninghodet i takvinduet?

Livet uglasert 1. februar 2009

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
27 comments

Vil du huske hva som gjelder, sett deg selv i livsfare. Den behøver ikke engang være reell. Du kan gjøre som meg, dra til sykehuset for en liten operasjon, noe enkelt og rutinemessig, det må gjøres, men alle sier det blir piece of cake. Så skjer det kanskje litt mer enn planlagt, du kommer hjem uten blindtarm også, men det var uansett som alle sa: ingenting å bekymre seg over.

Candy berries

Og likevel. Det er noe med det lille minuttet før narkosen slår inn. Du blir surret og pakket, får et stikk i armen og ei klype rundt fingeren, mens den andre armen festes i en slags konvolutt med borrelås – for at den ikke skal falle i gulvet når du sovner. Du ligger der som ei pakke, bevisst, men i ferd med å tape kontroll, og du kan ennå reise deg og stikke av, men hvorfor skulle du det? Det er jo ingen grunn til bekymring.

Rainbow, detail

Og likevel. Den lille stunden er du livredd. Ikke panisk, så du roper og skriker, men stille og apatisk, så tårene renner. Og pleierne ser det, noen stryker deg på kinnet, de snakker mildt og vennlig, både til deg og seg imellom, noe som gjør det hele både verre og bedre. Men endelig kjenner du dopet sige inn, og du sier det til dem: nå virker det! og like etter er du borte.

Zigzag purple

Så våkner du igjen, med tåke i hodet. Og hører sidemannen jamre og klage, hun er også operert, og det er hun er redd, når det hele er over, mens du er helt rolig, du bare smiler og døser. Seinere kommer noen og snakker lavt til deg, du kan få sove, men skal våkne snart, drikke saft, sette deg opp, gå på toalettet, sette deg i en stol, for om ikke lenge trenger noen andre senga di. Men alt dette er greit, for nå har du overlevd.

Hurray, detail

Og du kommer hjem. Du sover noen timer, våkner med smerter og tar dop. Du døser gjennom dagene, men innimellom er du våken, og da er du våknere enn før. Du betrakter alt utenfra, ovenfra, innenfra, og det er som noe trekkes vekk fra blikket ditt. Et lag med støv, en tåkedis, et slør av rimfrost. Og du vet at det er noe her du bør huske senere. Det vil ikke vare lenge før konturene sløres, fargene blir dusere, sannheten mindre entydig. Men i dette øyeblikket er du nærmere det som gjelder. Det er livet uglasert.

Graffiti wall

Bildene viser frostglasert graffiti ved Hersleb skole i nabolaget mitt. Du kan se flere bilder av veggen på flickr her.

Manndamp 18. november 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Bybilder, Foto/tegninger.
Tags: , , , ,
23 comments

Foran Rådhuset står to menn og prøver å temme et spøkelse. Jeg ser dem på avstand når jeg kommer nedover gata, og som de fleste fotografer stilt overfor sensasjon eller fare, sniker jeg meg nærmere med kameraet mitt.

raadhuset-oslo.jpg

Det er et spøkelse av lys, som de prøver å slukke med damp. På nært hold blir jeg skremt av størrelsen. Kan det være pusten til en drage?

menn-og-lysroyk.jpg

Den ene mannen foreslår ei pause, og lener seg mot gjerdet. Den andre kaller ham en latsabb, snur ryggen til og kjemper videre alene.

mann-damp4.jpg

Den tapre mannen retter våpnet mot fienden, og ei dampsky velter opp fra jordas indre. Den skjuler ham helt, og jeg holder pusten.

mann-damp7.jpg

Han dukker fram igjen, men er medtatt, så kameraten må trå til. De omringer fienden, som synker mot jorda. En røyk siver bort mellom beina på dem. Men så fyker spøkelset opp igjen, og angriper bakfra!

menn-damp-lys.jpg

Jeg følger kampen lenge, mens den bølger fram og tilbake.
Men heldigvis. De vinner til slutt. Vi er trygge enda en vinter.

menn-jobber-i-damp.jpg

Grand på Grønland (Lompa) 4. november 2007

Posted by Oda in Bybilder, Fashion og trend, Foto/tegninger, Kulturtips.
29 comments

Dette kunne blitt et dypt innlegg om konseptuell poesi. Det ble det ikke, for jeg kom meg aldri til Poesifestivalen. I stedet havnet jeg på Lompa, og kan bringe dere bilder fra åpningsfesten.

lysekroner-speiling.jpg

Gode gamle Lompa har altså gjenoppstått, etter omfattende restaurering og oppussing. Jeg sitter med vinglasset mitt og betrakter gatebildene fra gamle Enerhaugen og Grønland, med skeive hus og krumbøyde rygger, og tenker at det ikke er altfor lenge siden bydelen liknet på disse bildene. Grønland er den siste sentrumsbydelen som blir utsatt for blendavasking, først på 2000-tallet har folk begynt å tenke på området som pittoresk. Ifølge lokalhistoriker Leif Gjerland har Grønland alltid vært et område for «vertshus og gudshus», og slik er det fortsatt. Men kanskje er gudshusene blitt mindre homogene i det siste – ihvertfall er det kommet til et par moskéer.

folk-malerier-olympen.jpg

Festen starter med sjampanje og kanapéer i restauranten på gateplan, hvor atmosfæren minner om Grand Café. Inntil ifjor var dette en brun ølhall med cowboystemning og furudetaljer. Nå er alt revet ut og tilbakeført til en slags pastisj over fortida: Mørke paneler, røde fløyelsdraperier, båser langs veggen som minner om gamle dagers chambres separées, og gedigne lysekroner fra Kina eller Egypt (ryktemakerne har delte meninger).

lysekrone-trapp-mini.jpg lysekrone-detalj-tak-mini.jpg

I det som tidligere var ølhallen dekker en bardisk halve langveggen. Over den henger Henrik Backers enorme malerier fra 1928, nyrestaurert av en gjeng malerikonservatorer som sitter ved bordet mitt. Da jeg hørte om arbeidet ble jeg overrasket, for det hendte jeg besøkte gamle Lompa, og nå tenkte jeg: malerier? hvor var det malerier? Forklaringen er at lerretene var så innrøykte og møkkete at du knapt kunne skjelne konturene. En nettavis kalte dem «digre malerier av alvorlige menn», når motivene egentlig var gater og hus. Tilstanden er bedre, men de er fortsatt mørke. Skulle vi fjernet all skitten ville malingen fulgt med, sier ei av jentene.

mann-gjennom-glass.jpg

Det blir en av disse festene som aldri helt tar av, hvor vi snakker om andre fester som var bedre. En av gutta drakk for mye på siste vernissage og måtte gå hjem, ringte en kompis på veien for å skravle, men måtte avslutte samtalen da han plutselig befant seg liggende på panseret av en parkert bil, og forsto at han på et tidspunkt hadde veltet. Ei jente fra en kunstnerfamilie er vokst opp med fulle malere og diktere: Bestefaren hennes snublet i fylla og satte foten gjennom et maleri av Karl Erik Harr, ei tante kastet opp i en slottsmiddag ved bordet til kronprinsesse Sonja. Jeg sitter og lurer på hvorfor de kunstnerne jeg kjenner ikke er sånn, de er nesten streitere enn andre folk. Legger seg tidlig, tar ferien på hytta, henter og bringer i barnehagen, kjøper og selger leiligheter, prioriterer brødjobb framfor kunst.

lounge-oppe.jpg

Lompa heter egentlig Olympen, og har vært serveringssted siden 1892. Helt i starten var det teater og revy i 1. etasje, og nattklubben Pigalle i 2. etasje var gogo-bar med striptease på 1960-tallet. Nå er Pigalle blitt en lounge i retro sekstitallsstil, rød og laidback, med en rund bardisk hvor plastprismene kaster matte flatterende skinn over ansiktene.

lounge-barkrone-detalj.jpg

Tapeten har glitter og slyngplanteornamenter, som minner om jugendstil og kanskje horehus. På bordene står gamle telefoner som muligens, sier ryktene, kan brukes til å ringe folk ved andre bord, slik var det ihvertfall i gamle dager.

lounge-tapet-detalj.jpg

På loftet i 3. etasje får vi middag med fisk og potet. Det er hvitmalt mur og brunbeisete bjelker, langbord og nervøst personale. En brisen gjest vil spøke med en stresset servitør, han spør hva slags fisk som ligger der på hjørnet. Det er ål, svarer servitøren. Aha, sier gjesten fornøyd, er det ål fra Ålesund? Han gliser vennlig til den andre, som står foran et bord med utallige flasker rød og rosa vin, stiv i ryggen, mens han rister beklagende på hodet: Nei dessverre, det er ål, det er jeg bombesikker på, men neppe ål fra Ålesund.

(En mer faktaorientert tekst om nye Lompa er publisert på iNorden.)