jump to navigation

Grand på Grønland (Lompa) 4. november 2007

Posted by Oda in Bybilder, Fashion og trend, Foto/tegninger, Kulturtips.
29 comments

Dette kunne blitt et dypt innlegg om konseptuell poesi. Det ble det ikke, for jeg kom meg aldri til Poesifestivalen. I stedet havnet jeg på Lompa, og kan bringe dere bilder fra åpningsfesten.

lysekroner-speiling.jpg

Gode gamle Lompa har altså gjenoppstått, etter omfattende restaurering og oppussing. Jeg sitter med vinglasset mitt og betrakter gatebildene fra gamle Enerhaugen og Grønland, med skeive hus og krumbøyde rygger, og tenker at det ikke er altfor lenge siden bydelen liknet på disse bildene. Grønland er den siste sentrumsbydelen som blir utsatt for blendavasking, først på 2000-tallet har folk begynt å tenke på området som pittoresk. Ifølge lokalhistoriker Leif Gjerland har Grønland alltid vært et område for «vertshus og gudshus», og slik er det fortsatt. Men kanskje er gudshusene blitt mindre homogene i det siste – ihvertfall er det kommet til et par moskéer.

folk-malerier-olympen.jpg

Festen starter med sjampanje og kanapéer i restauranten på gateplan, hvor atmosfæren minner om Grand Café. Inntil ifjor var dette en brun ølhall med cowboystemning og furudetaljer. Nå er alt revet ut og tilbakeført til en slags pastisj over fortida: Mørke paneler, røde fløyelsdraperier, båser langs veggen som minner om gamle dagers chambres separées, og gedigne lysekroner fra Kina eller Egypt (ryktemakerne har delte meninger).

lysekrone-trapp-mini.jpg lysekrone-detalj-tak-mini.jpg

I det som tidligere var ølhallen dekker en bardisk halve langveggen. Over den henger Henrik Backers enorme malerier fra 1928, nyrestaurert av en gjeng malerikonservatorer som sitter ved bordet mitt. Da jeg hørte om arbeidet ble jeg overrasket, for det hendte jeg besøkte gamle Lompa, og nå tenkte jeg: malerier? hvor var det malerier? Forklaringen er at lerretene var så innrøykte og møkkete at du knapt kunne skjelne konturene. En nettavis kalte dem «digre malerier av alvorlige menn», når motivene egentlig var gater og hus. Tilstanden er bedre, men de er fortsatt mørke. Skulle vi fjernet all skitten ville malingen fulgt med, sier ei av jentene.

mann-gjennom-glass.jpg

Det blir en av disse festene som aldri helt tar av, hvor vi snakker om andre fester som var bedre. En av gutta drakk for mye på siste vernissage og måtte gå hjem, ringte en kompis på veien for å skravle, men måtte avslutte samtalen da han plutselig befant seg liggende på panseret av en parkert bil, og forsto at han på et tidspunkt hadde veltet. Ei jente fra en kunstnerfamilie er vokst opp med fulle malere og diktere: Bestefaren hennes snublet i fylla og satte foten gjennom et maleri av Karl Erik Harr, ei tante kastet opp i en slottsmiddag ved bordet til kronprinsesse Sonja. Jeg sitter og lurer på hvorfor de kunstnerne jeg kjenner ikke er sånn, de er nesten streitere enn andre folk. Legger seg tidlig, tar ferien på hytta, henter og bringer i barnehagen, kjøper og selger leiligheter, prioriterer brødjobb framfor kunst.

lounge-oppe.jpg

Lompa heter egentlig Olympen, og har vært serveringssted siden 1892. Helt i starten var det teater og revy i 1. etasje, og nattklubben Pigalle i 2. etasje var gogo-bar med striptease på 1960-tallet. Nå er Pigalle blitt en lounge i retro sekstitallsstil, rød og laidback, med en rund bardisk hvor plastprismene kaster matte flatterende skinn over ansiktene.

lounge-barkrone-detalj.jpg

Tapeten har glitter og slyngplanteornamenter, som minner om jugendstil og kanskje horehus. På bordene står gamle telefoner som muligens, sier ryktene, kan brukes til å ringe folk ved andre bord, slik var det ihvertfall i gamle dager.

lounge-tapet-detalj.jpg

På loftet i 3. etasje får vi middag med fisk og potet. Det er hvitmalt mur og brunbeisete bjelker, langbord og nervøst personale. En brisen gjest vil spøke med en stresset servitør, han spør hva slags fisk som ligger der på hjørnet. Det er ål, svarer servitøren. Aha, sier gjesten fornøyd, er det ål fra Ålesund? Han gliser vennlig til den andre, som står foran et bord med utallige flasker rød og rosa vin, stiv i ryggen, mens han rister beklagende på hodet: Nei dessverre, det er ål, det er jeg bombesikker på, men neppe ål fra Ålesund.

(En mer faktaorientert tekst om nye Lompa er publisert på iNorden.)

Reklamer

Spøkelsesfashion (Cossais) 28. oktober 2007

Posted by Oda in Fashion og trend, Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
25 comments

Idag tenkte jeg å fashionblogge litt. Jeg var på en utstilling jeg ikke skjønte stort av, Ghost Outlines med Joachim Cossais, men det var mange pene mennesker der, så jeg tok bilde av dem istedet.

cossais-m-venner-lysere.jpg

La meg begynne med kunstneren og vennene hans. De stilte seg opp for en kjenning, og liknet en motereportasje i seg selv. Paret til venstre er Joachim Cossais og kjæresten hans. For fashion freaks: Legg merke til de knallgrønne støvlene hennes, ankelhøye og semskete, med stilletthæler. Og nei, mannen i midten har ikke kaninører, det er øynene på spøkelseskladdens hvite fetter, som står i kjelleren med en lyskolbe i hånda og ser skummel ut.

galleristene-gad-spook-hel.jpg

Ovenfor ser vi de to som driver Galleri GAD, Knut Blomstrøm og Alexandra Dyvi. De holder tale på vernissagen, overvåket av den hvite kladden. Og nedenfor står noen pene mennesker og hører på dem.

jente-ser-gutt.jpg

Se på den forelskete jenta, som står noen meter unna kjæresten sin, men ikke kan ta blikket fra ham. Jeg liker hvordan snakke- og tenkeboblene på maleriet omringer henne, men foreløpig er tomme, som om hun prøver å holde tilbake det hun egentlig drømmer om å si.

converse-babe.jpg babe-i-trapp-mini.jpg green-lady-alone.jpg

Ovenfor er det noen pene folk som fortjente en closeup. Legg merke til jenta i mønstret kjole, svart og hvitt, med røde converse. Hun har ikke tights, som de fleste på byen for tida, men ørlite sleng i buksebeina. Poenget er at leggene skal være markert, noe du også kan se på flere andre av jentene, enten i form av leggvarmere eller høye støvler (ikke stramme, løstsittende). De elegante unngår den kjegleformete siluetten, hvor du blir veldig tjukk øverst i forhold til nederst, og ser ut som om du balanserer på en spiss der føttene skulle vært. Er du stor i kroppen kan løsningen være å kompensere med kraftige sko, som jenta helt til høyre blant kunstnerens venner (på det øverste bildet i posten min, med mønstret kjole og brune støvletter).

Noen har spurt om jeg ber folk om å få legge ut bilde av dem på bloggen min. Svaret er vanligvis nei. Jeg prøver å velge flatterende bilder, og alle befinner seg på offentlig sted, så da tenker jeg at det ikke er så farlig. Men her ga jeg faktisk kortet mitt til flere. Så hvis du leser dette, og ikke vil ha bildet ditt her, eller tvert imot, vil ha navn under bildet, så bare si fra.

cossais-sprellemann-mini.jpg converse-babe-portrett.jpg

Kunstneren Joachim Cossais er født i 1972 og har laaang utdannelse. Han har gått på Kunstakademiet og Kunst- og håndverkskolen i Oslo, animasjonslinja i Volda, og Oslo Tegne- og maleskole (i motsatt rekkefølge). Innimellom har han tilbrakt et år på Akademiet i Amsterdam. Men som galleristen sa i talen sin: «All denne utdannelsen, og hva har du egentlig lært?» Det ble sagt med smil i stemmen, men han hadde et poeng, for uttrykket er naivistisk, på grensen til barnslig. Det er sterke flate farger, motivene er ofte hentet fra tegneserier, og satt sammen i en slags gutteromsestetikk.

rosa-spokelseskladd.jpg

Favoritten er spøkelseskladden, som jeg synes er skumlere her enn i Donald. Han minner vel mer om de onde svarte rytterne i Ringenes Herre-filmene? Galleristen sa at bildene inneholder fragmenter av populærkultur, som ved å gjennomsyre alt i samfunnet, samtidig går i oppløsning. Dette kan vi se i noen av bildene, når spøkelseskladden ikke lenger er hel, men blir spredt utover lerretet, halvt oppløst i sine bestanddeler. «Som svarte oljeflekker?» foreslo galleristen, noe som fikk alle til å le, siden bildet var innkjøpt av Statoil.

spokelseskladden-utsnitt.jpg

Det hele var sikkert vel og bra. Men det virket en anelse overflatisk på meg. Ikke at jeg trenger dypere mening i kunst, men jeg trenger en gjenklang, og den fant jeg ikke her. Bare ett kunstverk ble jeg gående og kretse rundt, og det var av en helt annen type. En mørkebrun kule med blank overflate, hvor du kunne se hele rommet hvis du bøyde deg fram. Det skjulte en sommerfugl i filigran, montert over speil så den fordoblet seg når du så den i riktig vinkel, som en avspeiling, et mirage. Klart jeg falt for denne, jeg med min svakhet for speilinger og det tredimensjonale.

mirage-and-feet.jpg

Mange lurer på dette med prising av kunst. For å si noe generelt: Det har mer med etterspørsel å gjøre, enn produksjonskostnader. En ny kunstner har en balanse å tenke på: Ikke prise seg for billig, så folk tror han ikke passer i det øverste skiktet, men heller ikke for dyrt, så han virker pretensiøs. Å ha en dyktig mentor, eller en entusiastisk gallerist som selger deg inn, er nærmest en nødvendighet. Etterhvert som du blir mer kjent, gjerne ved at store selskaper og/eller museer kjøper deg inn, kan prisene økes. Men straks du beveger deg inn på et nytt område, for eksempel ved å lage skulpturer når du var kjent for malerier, er det vanlig å senke prisen. Hos Cossais ble dette tydelig ved at maleriene var priset til mellom 16 000 og 55 000 kroner (unntatt noen små, som kostet 5-7000), mens den blanke kulen med sommerfuglhologram bare kostet kr 6500. Når jeg likte denne best kunne jeg altså gjort et varp, fordi en Cossais-skulptur antakelig vil øke i pris på sikt (hvis han fortsetter å lage dem, og blir anerkjent for det).

mirage-m-rom.jpg

Dette ble vel ikke ordentlig fashionblogging. Jeg er nok mer interessert i kunst og folk, enn i klær og sminke. Men det ble da et par situasjoner og portretter, og hvem vet, kanskje noen får litt fashion ut av det? (I motsatt fall, unnskyld til dem som googlet fashion+blogging og havnet her).

trippel-portrett-close.jpg

Moralen er at du godt kan gå på kunstutstilling uten å skjønne stort. Du er neppe alene, så ikke føl deg dum. Det er viktigere å oppleve enn å forstå. Du kan likevel få en fin tur. Bare tenk over det: på en vandring i skogen, hvor mye skjønner du egentlig av fugler og trær?

skjaere-m-virvel.jpg

Siden jeg har somlet med å anmelde denne utstillingen, begynner det å haste med å få den med seg. Joachim Cossais’ bilder henger i GAD ei knapp uke til, fram til søndag 4. november 2007.

Fyllefilming (Øyafestivalen) 15. august 2007

Posted by Oda in Bybilder, Fashion og trend, Foto/tegninger, Kulturtips, Musikk, Stemninger.
Tags: , , , , , ,
15 comments

På Øya i år oppdaget jeg noe som ga meg mer glede av konsertene enn jeg ellers har hatt. Det gikk an å snike seg helt fram til scenen, og stå pent og rolig og henge på gjerdet foran de tøffe vaktene.

no-crowdsurfing.jpg

Før har jeg trodd at «foran scenen» betydde midt i ei mølje av dansende, hoppende hysterikere, i midtfeltet. Det har jeg prøvd et par ganger, siden jeg ikke er høy nok til å se lenger bak, men jeg er ingen hoppende hysteriker, så det har ikke funket særlig bra. Men i år sto jeg litt på siden av scenen og hang på gjerdet, og der var det fin og mellow stemning.

blomsterkjede1.jpg flette-propp-liten.jpg

De fleste der var veloppdragne jenter med fletter i håret og gjennomsiktig regnponcho. Noen hadde halskjeder og ørepynt som matchet øreproppene. I den grad det foregikk vill hopping var det noen meter lenger bak. Har jeg gått glipp av dette vidunderstedet i så mange år?

machohofter-stor.jpg

Og vaktene var virkelig macho. Det var noe med måten de sto på, det statiske hoftearbeidet.

kinoboden.jpg

I Kinoteltet holdt kollegene mine gratis filmquiz og delte ut promoeffekter for nye filmer. Visste du ikke om denne sjansen? Det er et tips til neste år.

sandal-bakfra-mini.jpg sandal-front-liten.jpg

Utpå dagen får jeg i meg noen øl og blir mer oppfinnsom med kamera. Jeg skrur over fra foto til film, og retter blikket mot føtter som tramper takten, hender som klapper, og ølen som skvulper i plastglasset mitt. W står ved siden av meg og observerer. Han rister oppgitt på hodet: Hvis den filmen din havner som forfilm på kino, da vet jeg at du må ha klint med filmsjefen. Vi ler og jeg svarer: Hva mener du!? Dette blir kunst!

redrubberboots.jpg nettingbein.jpg

Øyafestivalen 2007 hadde økologisk profil. Det betyr at all maten var laget av økologiske råvarer, og søppelet ble kildesortert.

glasstorn-mot-himmel.jpg

På festivalområdet var det nettingtårn hvor du kunne stikke inn plastglasset ditt når det ble tomt. Eller gi det til en småunge som løp glad til panteboden (les gjerne Marens post om å være pantebodjente).

tomglass.jpg

Hele tida gikk det frivillige rundt og plukket søppel.
Blant alle festivalbabes.

festivalbabes-middels.jpg trashplukk-mini.jpg

Til slutt et oversiktsbilde, med byen i bakgrunnen.

oya-mot-byen.jpg

Dette var den tredje og (antakelig) siste Øya-posten min for i år. Les gjerne de to forrige, de handlet om musikk (Timbuktu, Hukla, Torsken, Rakettilhimmelen og Blodlys), og om å vise fingeren (Lady Sovereign).

Tusen takk til Øyafestivalen 2007! Velkommen tilbake neste år.

Pinnsvin-panty 16. juli 2007

Posted by Oda in Fashion og trend, Foto/tegninger.
22 comments

Står på balkongen og henger opp tøy, og spekulerer over dagens mysterium.

hvite-pinnsvin.jpg

Hvordan kan pinnsvinene på underbuksa mi være hvite mens tøyet er vått…

bronsepinnsvin.jpg

… og bli bronsefarget så snart tøyet tørker?

bronsepinnsvin-panty.jpg

Var dette en pirrende post? Si fra hvis den virker. 😉

Rynkepynt (Kjeldtoft) 25. april 2007

Posted by Oda in Fashion og trend, Kulturtips, Kunst.
9 comments

Jeg ser kvinner i forfall og kjemper med meg selv. Den danske designeren Karoline Kjeldtoft har laget en protestkolleksjon med dameklær, hvor hun stiller ut rynkene og forfallet. Eldre kvinner med svarte kjoler og perler rundt halsen, de er vakkert sminket, men det er også alt som følger idealet. Kjolene har strategiske hull der kroppens alder synes best, rynkene tildekkes ikke, men framheves, som om de er en stolthet og et smykke. Gjeddeheng under armene, dype kløfter mellom hengebrystene, en naken rygg med skråstilt rysjemønster, framhevet av et perlenett fra hals til midje. Foldene framtrer som naturlige draperinger, en kroppslig opphengsmetode for vide hudgevanter. Kunstneren sier: ”Jeg bruker kroppen som en del av designet, og hudens folder som del av materialet.”

Jeg kjemper med en blanding av fascinasjon og forskrekkelse. Alle modellene er i 80-årene. Noen av dem liker kjolene, andre ville foretrukket å få gjemme kroppen bort. For meg er det en ukjent type kvinnekropp, som jeg har lært å tenke at er stygg, nesten uanstendig. Men er den gamle kvinnekroppen stygg? Kan det finnes en helt annen estetikk, som åpner for synlige spor? Gammel hud er jo vennlig. Den kan gi vakker berøring, er mild å ta på, mye mjukere enn ung hud. Det veit alle som har blitt klappet av ei bestemorshånd, eller har fått en klem av et løst bestemorskinn. Det er ikke berøringen som skremmer oss, men synet. Det er synet vi ikke er vant til. Det er gjennom blikket skammen setter inn. La oss ta blikket tilbake!

Kolleksjonen til Karoline Kjeldtoft kan ses i Oslo 15. mai 2007.

Postskrift: En annen blogger har lagt ut bilder fra Oslo-visningen her.