jump to navigation

Modernitetens melankoli 26. august 2016

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.
Tags: , , , , , , , , , , ,
add a comment

Diverse kunstnere
PLEASE RETURN TO BUSAN PORT
Vestfossen Kunstlaboraborium
7. mai – 2. oktober 2016

Et sørgmodig jenteansikt ser på oss innrammet av to roser, én rød og én lilla. Ansiktet sitter på en nesten usynlig plastkropp, der bare hendene trer frem, knugende rundt hver sin blomsterstilk. På øye og kinn har hun to matchende blåmerker, en rød rosett på kinnet og en fiolett blåveis. Også føtter og legger er synlige, kledd i knestrømper som matcher den lille hunden på bakken, barnets talisman og følgesvenn.

Skulpturen er lagd av Yu Jinyoung, én av de 21 koreanske samtidskunstnerne som deltar på årets sommerutstilling i Vestfossen Kunstlaboratorium. Alle de gjennomsiktige plastfigurene til Yu utstråler smerten knyttet til det moderne, urbane menneskets problematikk: Usynlig i mengden, men synlig for seg selv, med stadig nye skrubbsår på kropp og sjel. Tittelen på verket fra 2014 er like hjerteskjærende som tapper: I’m OK.

05kulvestfossen01-500x734

 

Sårbarhet. Yu Jinyoung lager gjennomsiktige menneskefigurer der bare ansikt og hender trer fram, som et bilde på storbymenneskets sårbarhet og frykt for å forsvinne i mengden. Detalj fra I’m OK 6 (2014). Courtesy of the artist and Choi & Lager Gallery.

Latent vold

Den latente eller skjulte volden bak tilsynelatende skjønnhet går igjen i flere arbeider på utstillingen. Vakre, bandasjerte kvinner er fotografert på en klinikk for plastiske operasjoner, i positurer som signaliserer tragiske heltinner (Ji Yeo: Beauty Recovery Room, 2014). En serie malerier viser pittoreske sukkertoppfjell og paviljonger, men de er malt i en blodrød farge som gjør det nærliggende å tenke på grenselinjen mot Nord-Korea. Ved nærmere ettersyn finnes detaljer som atomkrigens soppsky, og en korsfestet Kristus liggende i Buddha-positur (Lee Seahyn: Between Red, 2014).

Sterkest forenes det vakre og skremmende i videoarbeidet Angel Soldier (2012) av Lee Yongbaek. Ved første øyekast er lerretet fylt med et hav av fargerike blomster, men så begynner deler av motivet å bevege seg. En gruppe soldater på patrulje trer fram. De lister seg stille frem med løftet gevær, i blomstrete kamuflasjeklær som glir så perfekt inn at vi aldri ville ha sett dem uten bevegelsen. Det er mye her som henspiller på ambivalens – mellom fortid og nåtid, fasade og realitet.

Når tradisjonelle idealer om lydighet og plikt møter sosialt press fra et høyteknologisk prestasjonssamfunn, er det duket for omkostninger på individnivå.

Hjemlengsel

Også utstillingstittelen bærer i seg en bittersøt bismak. Please Return to Busan Port er tittelen på et trekanals videoverk, som på sin side er oppkalt etter en lokal slager fra 1970-tallet. Under det fem minutter lange programmet synger en smektende mannsstemme om lengselen etter en tapt bror, og at han håper de skal møtes igjen på havnen i Busan – den gang trolig et mer romantisk sted enn dagens industrihavn, som skal være verdens femte største. Det vises arkivklipp fra dagligliv og idrettsarrangementer, blant annet sommer-OL i Seoul 1988, men mest interessant er visningsmåten: Noen av klippene vises på vanlig måte, mens andre spilles baklengs.

Kunstneren Kim Ayoung representerte også Sør-Korea på fjorårets Veneziabiennale, med et multimediaverk som trakk linjer mellom dagens klimatrussel og eldre katastrofefortellinger, fremfor alt Bibelens myte om Noas Ark. Hun lager ofte research-basert kunst, og er opptatt av hvordan historiske begivenheter over tid kan bli forvrengt, eller tolket på nye og til dels parodiske måter. I videoinstallasjonen på Vestfossen løser tiden seg opp, når fakkelbæreren løper baklengs gjennom gatene i Seoul. Det er som om vi befinner oss i en tidløs lomme, hvor alt foregår samtidig og vanlig kronologi trekkes i tvil.

 

05KULvestfossen03_24497

Hyperrealisme. Choi Xooang kombinerer et hyperrealistisk uttrykk med elementer av fantastisk art, som abnorme utvekster eller deformerte kroppsdeler. Et eksempel er det enorme grønne håret til paret i Dreamers (Green), 2015. Foto: Nina Ansten.

Gangnam Style

Utstillingen er satt sammen av kuratorteamet Choi & Lager, til vanlig basert i Köln. Jari Lager og søstrene Sunhee og Jinhee Choi har jobbet sammen siden 2006, og ønsker å markedsføre koreansk kunst i Europa. Fra mai 2016 har de utvidet virksomheten til Seoul, nærmere bestemt hipsterbydelen Gangnam – hos oss kjent fra poplåten Gangnam Style, der artisten Psy parodierer den nyrike livsstilen der.

For mange vil det være en bonus at disse kunstnerne åpenbart er opptatt av estetikk, også når de tar for seg mørke emner. Det konseptuelle blir aldri rent tankegods her, det finnes alltid en flørt med «det skjønne» i kunsten. Også det menneskelige er sterkt til stede, for dette er kunst som henvender seg direkte til oss: Overalt møter vi menneskers blikk, fra fotografier og figurer.

Et navn å merke seg er Choi Xooang, som lager hyperrealistiske menneskekloner med deformerte eller magiske trekk. I Walk står en dresskledd mann med blinde, slørede øyne som frosset fast i en zombieaktig gange, mens det nakne kjæresteparet Dreamers (Green) sitter omslynget under et gigantisk felles brokkolihår. Det er som om Choi foregriper neste skritt i evolusjonen, i en verden av sosial angst og utilstrekkelighet.

Velstandens slaver

Utstillingen byr på mye av den paradoksale nostalgien som kan oppstå når glanset kapitalisme møter lengselen etter et enklere og mer jordnært liv. I Sør-Korea er problemstillingen særlig aktuell, siden landet på kort tid har opplevd en enorm økonomisk vekst. Når tradisjonelle idealer om lydighet og plikt møter sosialt press fra et høyteknologisk prestasjonssamfunn, er det duket for omkostninger på individnivå.

Nykapitalismens underliggende brutalitet har lenge vært tematisert i landets kinofilm, der kjølige familiedramaer i science fiction-aktige, urbane miljøer suppleres med ultravoldelig sjangerfilm, i en variert miks av action, komedie og horror. At kunsten berører lignende emner, er ikke uventet, samtidig som uttrykket kjennes mer sofistikert.

Utstillingen Please Return to Busan Port bærer preg av et imponerende mangfold, samt en høy teknisk og tankemessig presisjon. Den gjennomgående melankolien virker knyttet til dagens koreanske modernitet, eller hypermodernitet, sett i et globalt perspektiv. Det kan handle om ressurssløseriet, som skulle ha vært en velstand, men er blitt et slaveri – ikke bare for de fattige, men også for de rike.

Problematikken er like aktuell i Norge, der vi kjemper stadig hardere for å beholde privilegiene for oss selv. Den sørkoreanske kunsten kan virke eksotisk, men også tilgjengelig og aktuell. Kanskje handler det om at mange av kunstnerne er bosatt i Vesten, til dels også utdannet her. De kan forene utenfrablikket med noe gjenkjennelig, og formulerer en uhygge vi alle bærer på.

Anmeldelsen sto på trykk i Morgenbladet 5. august 2016.

05kulvestfossen04-1000x1500

Kontorzombie. Det sør-koreanske arbeidslivet er så hardt at en kontoransatt sikkert kan føle seg som en zombie, som Choi Xooang antyder i skulpturen Walk (2014). Courtesy of the artist and Choi & Lager Gallery.

Advertisements

På sporet av den skapte tid 19. august 2016

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Hva er den norske versjonen av Monets vannliljer, Prousts madeleinekaker og Carl Larssons familieidyll? Kanskje ligger svaret hos Nikolai Astrup.

Utstilling: Nikolai Astrup
Norske landskap
Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden
10. juni – 11. september 2016 (samtidskunstdelen kun til 21. august)

15kulnikolaiastrup003
Levende bilder: Ingrid Book og Carina Hedén har tråkket i Nikolai Astrups fotspor. Resultatet er videoinstallasjonen Nikolais natt. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK

Den beste oppdateringen av kunstnerskapet til Nikolai Astrup (1880–1928), slik det møter oss på Henie Onstad, kommer fra en kunstart som kanskje kan betegnes som dagens, eller fremtidens, maleri. Videoinstallasjonen Nikolais natt (2013–16) av det norsk-svenske kunstnerparet Ingrid Book og Carina Hedén gir oss bevegelige bilder som springer ut av et slags detektivarbeid på Astrups motivkrets.

I nabosalene henger Astrups egne malerier og tresnitt, med sine fargesterke, naivistiske og ofte trolske motiver. Utvalget er den hittil største mønstringen av kunstnerskapet hans, fra tidlig realisme til førekspresjonisme og magiske elementer. Mest kjent er de Kittelsen-aktige landskapene, der snøen på fjellet blir en naken, liggende kvinne som et krokete tre strekker trollfingrene mot, eller hesjestaur tar form som hettekledde skrømt.

Utstillingen er en utvidet versjon av den som i vår ble sett av femti tusen besøkende på Dulwich Picture Gallery i London, i et første forsøk på å lansere Jølster-maleren utenfor Norden.

Europeisk blikk

Astrup-utvalget er en skattkiste, med private innlån som aldri før har vært stilt ut. Den britiske stjernekuratoren MaryAnne Stevens, nylig pensjonert etter tretti år som direktør for Royal Academy i London, har hentet kunstneren ut av en begrenset norsk sammenheng og plassert ham i en tradisjon av biografisk erindringskunst, med paralleller som Marcel Prousts På sporet av den tapte tid og Freuds vektlegging av barnets erfaring.

Ifølge Stevens finnes det i Astrups verker alltid en gjenklang av barndommen i Jølster. Det er ingen idealisert Carl Larsson-verden, men en søken etter melankolske stemninger og minner. I de mest biografiske motivene ser alvorlige kvinner ut i grønne hager, eller sankthansbål brenner på forbudte fester som preste­faren mente var djevelens verk.

Etter studier i Europa flyttet Nikolai Astrup tilbake til Jølster, noe MaryAnne Stevens mener var en klok beslutning. Kanskje måtte han hjem for å omsette kunnskapen til et originalt kunstnerisk uttrykk – oppdatert og internasjonalt, men dypt og inderlig hans eget.

Filmatisk labyrint

Mens Astrup i London var omgitt av gamle mestere som Rubens og Rembrandt, har Henie Onstad invitert et knippe samtidskunstnere som er opptatt av økologi og samspillet menneske/natur. Slike perspektiver kan med litt godvilje gjenfinnes hos Astrup, men selv om rabarbra fra Astrups egen hage dyrkes i museet, og gamle kulturvekster studeres, er det vanskelig å se hvordan dette kaster nytt lys over kunsten hans.

Unntaket er videoinstallasjonen til Book og Hedén, som forener kunstneriske sitat med visuell styrke og originalitet. Med utgangspunkt i Astrups brev og notater har de laget en bildereise vi kan gå rundt i, lik en narrativ labyrint. De syv filmene får en utmerket visningsramme, på flere meter høye lerreter i en mørk sal. Lyddusjer minsker strølyden effektivt og diskret, så vi slipper høretelefoner. Materialet er omfangsrikt og følger i malerens fotspor – også dit han ikke rakk å gå: Astrup skrev lister over det meste, også motiver han planla å male, og Book og Hedén tar oss med på en vandring til noen av hans umalte motiver.

15kulnikolaiastrup001

Levende bilder: Ingrid Book og Carina Hedén har tråkket i Nikolai Astrups fotspor. Resultatet er videoinstallasjonen Nikolais natt. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK

Figurer i landskap

Alle opptak er gjort av filmskaperne selv, med en høy teknisk kvalitet som fortjener det kinoaktige formatet. Oppløsningen er sylskarp fra forgrunn til horisont, noe som er et poeng fordi Astrup malte slik. Han mente at luften på Vestlandet var for klar til at avstandsdis oppsto, og droppet denne vanlige måten å skape dybde i maleriene på. Book og Hedén har også unngått nærbilder som kan minne om portretter, og vi må ofte myse for å se hva de små skikkelsene gjør – som i et bilde av Astrup.

Filmene skaper en nærmest fysisk illusjon av landskapet i Jølster, ikke bare som noe vakkert, men truende og farlig. De høye, grågrønne bildene lar oss kjenne det dampende klimaet mot huden – fuktig og frodig som en kjølig regnskog. Før dagens velisolerte boliger var ikke dette sunne omgivelser: I den trekkfulle og mørke prestegården lå Astrup mye syk som barn, og mistet en gang tre søsken på én uke. Han var plaget av astma og senere tuberkulose, og døde av lungebetennelse bare 46 år gammel.

Land art

Astrups forhold til Jølster kan minne om en forelskelse, men også en lang studie i kjærlighetssorg. Jølstravatnet ligger som et tretti kilometer langt skjevt smil mellom høye fjell et stykke nord for Sognefjorden, lyst og solfylt på den ene siden, mørkt og nordvendt på den andre. Helst ville maleren bosette seg nær barndomshjemmet ved Ålhus kirke, der jordene skrånet mildt og sørvendt mot strandenger gule av bekkeblom. Da han ikke fikk kjøpt noe her, flyttet han stadig lenger unna, til han endte med sin barnerike familie i en nordvendt, karrig skrent på motsatte bredd, med utsikt mot barndommens rike.

En strandeiendom han nesten fikk kjøpt, lå på gården Myklebust, men da han formet den etter sin smak, plantet trær og blomster, ble det så vakkert at bonden ombestemte seg og ikke ville selge likevel. Til slutt kjøpte Astrup Sandalstrand, et småbruk som gikk for å ha områdets verste tomt, med stupbratte jorder høyt over vannet.

Selv dette greide han å forvandle, og Astruptunet er i dag et av Norges vakreste museer. Ifølge Astrup-forsker Tove Haugsbø gestaltet han landskapet på måter som gikk langt utover bondens nyttetanker, og nærmer seg det vi i dag kan kalle land art. I senere bilder benytter han også det skapte landskapet som motiver.

Hagekunst

Det er Astrups interesse for dyrking og artsmangfold Henie Onstad forsøker å videreføre i samtidsdelen av utstillingen. Ideen henger sammen med neste Astrup-satsning fra hovedsponsor Sparebankstiftelsen DNB, et forskningsprosjekt for å tilbakeføre hagen på Sandalstrand til sin fordums prakt.

At dette forblir underkommunisert, tåkelegger den mest sannsynlige grunnen til at økologisk orienterte samtidskunstnerne er valgt, og bidrar til et uforløst inntrykk. En rekonstruert hage vil forhåpentlig ta vare på Astrups unike landskapsprosjekt, som av kurator Stevens blir sammenlignet med berømte europeiske kunstnerhager som Monets vannliljepark i Giverny.

Det står respekt av satsningen på Henie Onstad, men den virkelige bragden må tilskrives Sparebankstiftelsen DNB ved Anders Bjørnsen, som gjennom nesten ti år har jobbet for å få Stevens med på laget. Når hun trekker frem det lokale hos Nikolai Astrup, fra landskapet i Jølster, til barndom og familieliv, gjør dette ham langt fra til noen norsk kuriositet. Tvert imot ser vi noe som ofte er tilfelle i kunsten: Jo mer særegent og lokalt blikket er, jo mer evner kunstneren å nærme seg noe gjenkjennelig og universelt.

Anmeldelsen sto på trykk i Morgenbladet 15. juli 2016.

Når det harde mykner (Bård Breivik) 28. oktober 2014

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment
Det harde gjør seg best i møte med det myke hos Bård Breivik.

Borggården-Vigeland-med-Breivik

Bård Breivik
En annen historie
Vigelandmuseet i Oslo

27. september – 9. november 2014

History
KODE i Bergen

23. mai – 21. september 2014

De blanke stålskulpturene til Bård Breivik trenger dialog med omgivelsene for virkelig å komme til sin rett. Et tomt og åpent landskap kan gjøre dem kalde og avvisende, mens et klaustrofobisk miljø paradoksalt nok henter fram noe mer generøst.

På Vigelandmuseets separatutstilling En annen historie ser vi dette i to bølgende søyler foran inngangen, og enda mer i fire søyler plassert inne i Borggården. Det indre kvadratet i bygningen er trangt nok til å tvinge seg på denne høypolerte overfalten, og fylle den med varme og intrikate speilbilder av mursteinsvegger, springvann og høstgule løvtrær.

Obelisk-i-Vigelandmuseet

Noe liknende skjer i det overlyste trapperommet på Permanenten i Bergen, hvor den flere etasjer høye skulpturen «Helix 18m» speiler arkitekturen fra 1800-tallet. På Vigeland­museet er inntrykket likevel sterkere, når vi sirkler rundt søylene og følger en snurrende verden med øynene, mens det skarpe utendørslyset forsterker kontrastene.

Helix-18m-2-Bård-Breivik-KODE

I bredere forstand er det naturligvis vanskelig for det lille Vigelandmuseet å konkurrere med KODE. Sommerens retrospektiv i Bergen var omfattende, og fylte rom i tre bygninger samt plassen utenfor. Verkene spente fra fra antropologiske samlinger med amuletter, beinbiter og fjær til store skulpturer i tre, naturfiber, stein og metall.

Tårnsalen-Bård-Breivik

De fleste av Breiviks ikoniske serier var representert; årer, båtformer, indianerhoder, og belgformene fra «Partitur for en lengre samtale», hvor håndverkere fra hele verden bidrar med ulike teknikker og materialer (sistnevnte kan ses i Tårnsalen fram til 26. oktober). Til sammenlikning har Vigelandmuseet måttet velge et smalere fokus, men har til gjengjeld i stor grad funnet andre verker enn KODE, og i sitt format skapt en høyst severdig utstilling.

Partitur-detalj

Rik produksjon

Gjennom førti år har Bård Breivik (f. 1948) hatt en framstående posisjon i skandinavisk kunst. Han er født og oppvokst i Bergen og utdannet ved Kunsthåndverkskolen der og St. Martins School of Art i London. Tidlig på 1970-tallet introduserte han konseptkunst og land art i Norge, og var aktiv i den bergensbaserte kunstnergruppen LYN. På 1980-tallet ble han skulpturprofessor ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm.

Borggården-Vigeland-søyler-Breivik

De siste årene har han pendlet mellom Oslo, Sverige, New York og Beijing, og markert seg med store utsmykninger som Tusenårsstaden Gulatinget i Sogn, de omstridte søylene på Torgalmenningen i Bergen (som må skiftes ut grunnet sprekkdannelser), og den stadig forsømte Klosterenga skulpturpark i Oslo, som med sine elefanter, buddhahoder, forgylte relieffer og fontener var planlagt som et storslått «Vigelandsanlegg for Østkanten». Dette gjør det litt vemodig å møte kunsten hans nettopp i Vigelandmuseet.

Vigelandmuseet-med-Breivik

Triumfbuer

Innendørs på museet stiller Breivik ut en rekke massive gulvarbeider, samt en diger rominstallasjon. Steinverkene er hovedsakelig lagd av diabas, en hard vulkansk bergart som blant annet ble brukt til redskaper i steinalderen. Breivik har siden 1980-tallet benyttet en kullsvart variant fra Sibbhult i Skåne. Både nye og eldre arbeider er med på utstillingen, uten at det blir klart for meg hva dette gir, utover å vise hvor lite uttrykket endrer seg. Det handler om formal utforskning av materiale og håndverk, oftest gjennom variasjoner over et lite knippe figurer, for eksempel det firbeinte monumentet, navngitt som alt fra «bord» til «gorilla», som for meg likner mest på en triumfbue.

Steinarbeider-Bård-Breivik

Et besnærende verk er det femdelte «One Block City» (2014), hvor alle stykkene er presisjonsskåret ut av samme steinblokk; en firbeint og en tobeint triumfbue samt tre obelisker, med noen glattpolerte og noen råhogd sider. Elementene kan enkelt pusles sammen med blikket; den firbeinte buen ser ut til nøyaktig å romme de andre.

One-Block-City

Utstillingens største savn er skriftlig informasjon. Mangelen på kontekstuali-sering har lenge vært Vigelandmuseets svakhet; fantastiske verker hentes inn, men det skrives for lite om dem, ekstra uheldig fordi en stor del av publikum består av turister som kun forventer å møte Vigelands egne verker. Denne gangen ble jeg forklart at veggtekster ville komme, selv om vi alt befant oss to uker inn i utstillingsperioden. En trøst kan være at den velskrevne katalogen fra KODE er til salgs i museumsbutikken.

Three-Organic-Strings-total

Organisk

Høydepunktet på utstillingen En annen historie er utvilsomt installasjonen «Three Organic Strings» (2006), som fyller hele den vakre overlyssalen i museets sørvestre hjørne. De bølgende stålbåndene kan minne om en slyngplante eller et insekt, kanskje en seksbeint variant av edderkoppene til Louise Bourgeois, her fanget i et bur av strenger tynget ned av kjegleformete lodd. Det likner et verk fra separatutstillingen Vortex på Nasjonalgalleriet i 2005, bare at dét var av kobber og festet i veggene, ikke gulvet.

Three-Organic-Strings-detail

Da jeg besøkte Vigelandmuseet var det samtidig med en skoleklasse, som animere verket ved å myldre mellom båndene, banke og dytte i dem, slik at hele figuren ble til en dirrende bevegelse. Under åpningen skal den også ha blitt spilt på med trommestikker, en seanse jeg gjerne skulle ha opplevd, for det er nok her som med speilsøylene: Magien oppstår helst i samspill med verket; miljø mot metall og mykt mot hardt.

Anmeldelsen ble publisert i Morgenbladet 17. oktober 2014.
Alle foto: Oda Bhar.

Three-Organic-Strings-detail-2

Ny jobb: Kunstanmelder i Morgenbladet 15. oktober 2014

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
8 comments

Hei alle gode lesere! I september fikk jeg ny jobb som hovedanmelder i kunst for Morgenbladet, og har vært hektisk opptatt med å avslutte gamle oppdrag og rulle i gang de nye. Framover er det meningen at jeg skal anmelde kunst i Morgenbladet minst tre ganger i måneden, og hittil har det stort sett skjedd ukentlig, så det er veldig gøy.

Artiklene legges på nett, men bak betalingsmur, så om jeg har noen blodfans der ute er dere velkomne til å abonnere! Er ennå litt usikker på hvordan jeg skal tilgjengeliggjøre artiklene for flere, men inntil videre kan abonnenter besøke følgende lenker:

  1. «Insisterende romantikk» om tegneren Sverre Malling på Galleri Haaken, 13. juni 2014.
  2. «Kunst ved verdens ende» om malernestor Inger Sitter på Galleri Brandstrup, 5. september 2014.
  3. «Maleriets hemmelighet» om An Appetite for Painting. Samtidsmaleri 2000-2014Museet for samtidskunst, 19. september 2014.
  4. «Når kunsten hvisker» om Høstutstillingen, 26. september 2014.
  5. «Fargenes tenker» om Bauhaus-kunstner Josef Albers på Henie Onstad Kunstsenter, 3. oktober 2014.
  6. «Streiftog i Europa» om utstillingen Europe, EuropeAstrup Fearnley Museet, 10. oktober 2014.

Kommende fredag følger en anmeldelse av Bård BreivikVigelandmuseet, så det er bare å følge med!

Skal se om jeg etter hvert får lagt ut noen PDFer til nedlastning, eller også begynner jeg å publisere tekstene i sin helhet her, men da må jeg nok vente til uka etter (siden Morgenbladet er en ukeavis).

Her er forøvrig forfattersiden min hos Morgenbladet, hvor nye artikler skal komme opp automatisk (selv om det ikke alltid skjer).

Håper uansett at dere blir med meg videre!