jump to navigation

Eurodok, Minimalen og Fotokunstprisen 2014 22. mars 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Kunst, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
1 comment so far

De siste to ukene har jeg vært veldig travel, med én tur til Trondheim for å sitte i jury på kortfilmfestivalen Minimalen, og et juryoppdrag i Oslo, hvor jeg var med på å dele ut Fotokunstprisen 2014 (som er på hele 100.000 kroner), i tillegg til at jeg har begynt et vikariat som redaksjonssjef i Rushprint (varer fram til sommeren). Alt dette har jeg selvsagt også skrevet om, noe som betyr at jeg allerede er i ferd med å bryte årets nyttårsforsett om å legge ut lenker til at jeg skriver her på bloggen. Derfor et lite sammendrag nå.

Fra filmen «Sepideh – Reaching for the Stars» som er regissert av danske Berit Madsen og handler om ei iransk jente som kikker på stjerner og vil bli astronom – eller helst astronaut.

Fra filmen «Sepideh – Reaching for the Stars» som er regissert av danske Berit Madsen og handler om ei iransk jente som kikker på stjerner og vil bli astronom – eller helst astronaut.

Lenken som haster mest er mine anbefalinger til Eurodok, dokumentarfestivalen som finner sted i Oslo denne helgen. Tipsene kan sikkert vært til nytte senere også, særlig for dere som leter etter gode dokumentarer på TV og nett, men for å være sikker på å få sett disse er det lureste altså å kaste seg avgårde til Filmens Hus idag og imorgen. Lenke og ingress på artikkelen min hos Rushprint:

Eurodok 2014: Jenter som kikker på stjerner og andre anbefalinger

Årets Eurodok-festival er i gang på Cinemateket, med nærmere 30 filmer fra fjern og nær. Oda Bhar gir deg noen trender og anbefalinger, med blant annet norske ballettgutter, burmesiske sjønomader, filminnspilling i Afghanistan og iranske jenter som kikker på stjerner.

Her er programmet, og en liten trailer festivalen har satt sammen:

Forrige uke tilbrakte jeg altså på kortfilmfestivalen Minimalen i Trondheim, hvor jeg satt i den nordiske juryen sammen med Roger Sellberg fra Sverige (filmregissør og lærer ved Den norske filmskolen på Lillehammer) og Artsvi Bakhchinyan fra Armenina (filmhistorier, kritiker og forfatter av flere bøker om film). Vi fikk velge ut hele fem priser, i tillegg til tre hederlige omtaler, og hadde mange utrolig hyggelige filmsamtaler underveis.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med meg. Foto: Oda Bhar.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med meg. Foto: Oda Bhar.

Etterpå skrev jeg en artikkel i Rushprint med prisene og begrunnelsene våre, samt litt bakgrunn om vinnerne. Det ble også plass til et avsnitt om hovedgjesten på festivalen, den legendariske armensk-sovjetiske filmskaperen Artavazd Pelesjan (f. 1938) som i Frankrike og Russland er like berømt Tarkovskij og Eisenstein. Han var en ganske fryktinngytende fyr, men kona hans var superhyggelig. Lenke og ingress:

Minimalen 2014: Armensk regissørlegende og nordiske vinnere

Kortfilmfestivalen Minimalen ble i år arrangert for 26. gang, og markerte seg med et solid og variert program. Hovedgjest i år var den armenske legenden Artavazd Pelesjan, som i Frankrike er like berømt som Tarkovskij og Eisenstein. Rushprint gir deg stemning, kontekst og prisvinnere.

Sist men ikke minst har jeg denne uka vært med på å dele ut Fotokunstprisen, en pris som hvert år går til et verk på den tradisjonsrike Vårutstillingen i Fotogalleriet. Foruten meg besto juryen av bildekunstner Maren Juel Kristensen (juryleder) og Stina Högkvist (kurator ved Museet for samtidskunst). Fotokunstprisen gikk i år til Ole Hagen (f. 1967) som bor i London og arbeider med video, skulptur, tegning og performance.

Glad vinner av Fotokunstprisen 2014 ble Ole Hagen. Foto: Oda Bhar.

Glad vinner av Fotokunstprisen 2014 ble Ole Hagen. Foto: Oda Bhar.

Hos Rushprint skrev jeg en liten artikkel om vinnerfilmen, med juryens begrunnelse og et lite sitat fra Ole Hagens egen tekst i katalogen.

Fotokunstprisen til kortfilm

Ikveld ble Fotokunstprisen delt ut på Fotogalleriet i Oslo. Prisen er på 100.000 kroner og gikk i år til en kortfilm av Ole Hagen. Filmen Universets opprinnelse er en leken blanding av dokketeater, live action og bevegelig skulptur, filmet i én eneste tagning på seks minutter.

Nedenfor kan du se filmen i sin helhet:

Tilværelsens abstrakte spor (Aase Texmon Rygh) 9. mars 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

Den norske modernismens grand old lady Aase Texmon Rygh framstår på Museet for Samtidskunst med et formspråk som er personlig, renskåret og grasiøst. Hun inntar plassen som en av våre aller største skulptører.

KUNSTUTSTILLING

Aase Texmon Rygh
Modernisme for alltid!

Museet for samtidskunst
7. mars – 28. september 2014

Å se så mange av skulpturene fra Aase Texmon Ryghs 60 år lange karriere på ett sted er en opplevelse som overvelder og vekker til ettertanke. Hvordan kan det ha seg at denne nestoren innen norsk modernisme ikke er mer kjent i allmennheten? Kanskje handler det om den lange kampen hennes for å bli akseptert, som førte til at hun lenge gikk glipp av utsmykningsoppdrag og utførte de fleste av sine tidlige verker i relativt små formater. En annen faktor kan være kjønnsaspektet, siden kvinnelige kunstnere som markerer seg i sin samtid likevel ikke nødvendigvis blir innkjøpt til museene. Det er å håpe at årets utstilling på Museet for samtidskunst bidrar til å trekke henne fram i lyset og gi henne sin rettmessige plass i publikums bevissthet.

Aase Texmon Rygh har kommet i skyggen av de mannlige modernistene, og har ikke fått den plassen i offentligheten hun fortjener, til tross for at hun i dag er en anerkjent klassiker. Nå vises hennes verker i en stor utstilling på Samtidskunstmuseet. FOTO: ANNAR BJØRGLI / NASJONALMUSEET

Aase Texmon Rygh har kommet i skyggen av de mannlige modernistene, og har ikke fått den plassen i offentligheten hun fortjener, til tross for at hun i dag er en anerkjent klassiker. Nå vises hennes verker i en stor utstilling på Samtidskunstmuseet. FOTO: ANNAR BJØRGLI / NASJONALMUSEET

Skulpturene er gjerne det vi kan kalle ekte tredimensjonale, i den forstand at de ofte ser helt ulike ut fra nye vinkler. Et lite skritt til siden og du oppdager en ny linje, gå til motsatt side og du kjenner dem knapt igjen. Som mange modernister legger Texmon Rygh formen like mye i mellomrommet som i materialet, og overraskelsene kan like gjerne oppstå av luft som av bronse og tre. Små forskyvninger og dreininger av elementer skaper et forbløffende inntrykk av bevegelse, uten at figuren mister slutning eller balanse. To myke trekanter kan minne om en piruett, selv om det bare handler om to enkle former hektet i hverandre. Det vi ser er ikke menneskekroppen, men spor etter den, lik en metafor for grasiøs koreografi.

Aase Texmon Rygh: «Piruett» (1951/2003). FOTO: NASJONALMUSEET/BØRRE HØSTLAND.

Den enkleste måten å visualisere en bevegelse på kan være gjennom geometriske grunnformer. Aase Texmon Rygh: «Piruett» (1951/2003). FOTO: NASJONALMUSEET / BØRRE HØSTLAND.

Det var på tide vi fikk en større utstilling av Aase Texmon Ryghs arbeider på et offentlig kunstmuseum i Norge, over tjue år etter at Henie Onstad viet henne en retrospektiv i 1992. Hun er en av våre største modernister, og har i motsetning de fleste kollegene vært tro mot det abstrakte formspråket gjennom hele karrieren.

Aase Texmon Rygh: «Sittende piker» (1974). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «Sittende piker» (1974). FOTO: ODA BHAR.

Det går an å snakke om to hovedfaser, én hvor hun jobbet med forenkling av menneskelig figur, og én hvor hun jobber mer formalt med konstruksjon etter en geometrisk idé. Begge er godt representert på årets utstilling i Museet for Samtidskunst, som tar for seg kunstnerskapet på en bred og redelig, om enn noe tradisjonell måte. For meg var det en særlig glede å møte de tidligste skulpturene ansikt til ansikt, for ikke å si «live», for de kommer til liv når du sirkler rundt dem, som om de trenger en partner for å hengi seg til dansen.

Aase Texmon Rygh, noen verker fra den tidlige delen av karrieren. Foran: «Dans» (1955). Bak til venstre: «Reinlender» (1958). Bak til høyre: «Stor trepike» (1953). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh, noen verker fra den tidlige delen av karrieren. Foran: «Dans» (1955). Bak til venstre: «Reinlender» (1958). Bak til høyre: «Stor trepike» (1953). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh (født 1925) var den første norske kunstneren som satset på abstrakt skulptur, noe som ga henne problemer med å bli anerkjent i samtida. Riktignok fikk hun gode kritikker, og vakte en viss oppsikt utenlands, men kunne ikke få utsmykningsoppdrag i Norge så lenge den naturalistisk orienterte billedhuggerforeningen avslo søknadene hennes om medlemsskap.

Om de stadige refusjonene skal en kollega ha sagt til Aase Texmon Ryghs mann: «Slipper vi henne inn, godtar vi en retning!» Her en faksimile fra Morgenbladet, 1959. (Foto fra utstillingen: Oda Bhar.)

Om de stadige refusjonene skal en kollega ha sagt til Aase Texmon Ryghs mann: «Slipper vi henne inn, godtar vi en retning!» Her en faksimile fra Morgenbladet 1959. Foto: Oda Bhar.

Idag er vi så vant til det modernistiske formspråket at motstanden på 1950-tallet er vanskelig å forstå, men Texmon Rygh slapp ikke inn i foreningen før i 1963. Senere kom hun i skyggen av mannlige modernister som Arnold Haukeland, som skal ha fått æren for mye hun var først ute med. Idag er hun for lengst anerkjent som klassiker, og ble i 2001 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. I 2012 representerte hun Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA i Kassel.

Aase Texmon Rygh: «TV-tittere» (1961). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «TV-tittere» (1961). FOTO: ODA BHAR.

Møbiusbåndet er kanskje den formen Texmon Rygh sterkest forbindes med idag. Den ble oppdaget på 1800-tallet av en tysk matematiker, August Ferdinand Möbius, og kjennetegnes ved at en og samme flate både vender utover og innover. Ta et flatt bånd, vri det en halv gang og før endene sammen, så blir det mulig å følge overflaten med fingeren fra en side til en annen. Texmon Rygh oppdaget møbiusbåndet på 1980-tallet, og siden har arbeidene blitt mer formalt abstrakte og inspirert av matematikk.

Aase Texmon Rygh: «Rampejente» (1951). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «Rampejente» (1951). FOTO: ODA BHAR.

Hun har fjernet seg fra slektskapet med skulptører som tar utgangspunkt i menneskefiguren, som Henry Moore, Constantin Brancusi og Hans Arp, og nærmet seg uttrykket til konstruktivister som Antoine Pevsner. Det handler ikke lenger om avskalling og forenkling, men om geometrisk renhet og estetisering av matematiske symboler.

Flere av møbius-skulpturene til Aase Texmon Rygh har fått plass på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Flere av møbius-skulpturene til Aase Texmon Rygh har fått plass på utstillingen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

For meg kan disse senere formene virke kjedeligere, men jeg skjønner jo at kjedsomheten baserer seg på en basal misforståelse. Jeg har problemer med å se objektene som annet enn fysiske gjenstander, men disse er egentlig ikke gjenstander, de er tanker. Tidligere var Aase Texmon Rygh opptatt av jordnære fenomener som dans, mens hun idag orienterer seg mot tilværelsens store sammenhenger, som evigheten og kosmos. Ved å vri og vende på en form som allerede er perfekt er det som om hun prøver ut universets egenskaper. Mens de tidlige skulpturene var spor etter bevegelse, er de senere spor etter tanker.

At Aase Texmon Rygh kan tegne er det ingen tvil om. Her noen skisser fra salen med de eldre verkene. Foto: Oda Bhar.

At Aase Texmon Rygh også kan tegne er det ingen tvil om. Her noen skisser fra salen med eldre, mer figurative verker. Foto: Oda Bhar.

Fakta: Aase Texmon Rygh

  • Født 1925 i Langhamn i Troms.
  • Begynner på Statens håndverks- og industriskole i Oslo.
  • Får stipend og begynner ved Kunstakademiet i København.
  • Gifter seg i 1949 med industridesigner Thorbjørn Rygh.
  • Debuterer på Høstutstillingen i 1950.
  • Første separatutstilling i Galleri Moderne Kunst i Oslo 1952.
  • Deltar på skulpturbiennalen i Antwerpen 1957.
  • Blir i 1963 endelig medlem av Norsk billedhuggerforening, etter flere avslåtte søknader. Stiller samme år ut ved kunstbiennalen i São Paulo, Brasil.
  • Oppdager møbiusprinsippet i Paris 1981, men stiller ikke ut sin første møbiusskulptur før i 1989.
  • Stor retrospektiv utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 1992.
  • Blir utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2001.
  • Representerte Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA 13 i Kassel i 2012.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 7. mars 2014.

Materiell romantikk (Sverre Bjertnes) 23. februar 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Sverre Bjertnes utforsker kjærlighet, vitenskap og materialisme i en slående gigantutstilling på Stenersenmuseet.

KUNSTUTSTILLINGER

Sverre Bjertnes:

«Nervous Fluids»
Stenersenmuseet
Til 30. mars

«Cold Reading»
Galleri K
Til 9. februar

Sverre Bjertnes (f. 1976) er en av disse kunstnerne som blander privatliv og kunst, på en skamløs og rørende måte som gjør den personlige biografien hans interessant. Vi kan følge inspirasjonen fra tenåringstida hos Odd Nerdrum, til det ambivalente vennskapet med Bjarne Melgaard, ekteskapet med Unni Askeland og dagens kjæresteforhold til den unge alveaktige sangeren og skuespilleren Hanna Maria Grønneberg. Dynamikken ender ofte et sted mellom romantikk og kynisme, utført med en udiskutabelt teknisk ferdighet og visuell teft det er lett å glede seg over – selv når sansene nærmer seg overbelastning.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Om Stenersenmuseet var forberedt på mangfoldet av gjenstander som nærmest sprenger i mellometasjen og den store trappehallen er uvisst. På den annen side er det kanskje en slik vitamininnsprøytning det nedprioriterte museet trenger, etter de siste årenes indre turbulens og glidning innover i Munch-museets skygge. Bjertnes tar for seg kunstnerrollens behov for å søke originalitet, og kretser omkring temaer like evige som kunsten: Kjærlighet, vitenskap og materialisme. Mellom disse går det usynlige tråder: Den elskede som objekt, tingene som religion, og evolusjonens fysiske grunnlag.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Opprinnelig kommer Bjertnes fra Trondheim, men pendler idag mellom Fredrikstad, Oslo og New York. Sin første separatutstilling hadde han i Bjarne Melgaards Oslo-galleri, fortsatt som klassisk figurativ maler, før han for vel ti år siden begynte å utforske en mer konseptuell tilnærming. Samtidig ble han tilknyttet Galleri K, som for øyeblikket viser en mindre utstilling med ham. Også denne kan være verdt å få med seg, siden maleri er mer vektlagt i Galleri K, og utstillingen framstår mer rolig og kontemplativ enn Stenersenutstillingen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

De siste årene har Bjertnes samarbeidet mye med Bjarne Melgaard, og de to har stilt ut sammen både i Oslo og New York. I 2011 havnet duoutstillingen deres på New York Times’ liste over årets beste, og den norske oppfølgeren i Galleri K og Rod Bianco vakte lokal ros. Det spesielle var at de hadde skriblet på hverandres tegninger, et konsept som minner om Warhol/Basquiat-samarbeidet på 1980-tallet. Eksempler finnes også på Stenersenmuseet, og kontrasten mellom uttrykkene er alltid stor: Røff ekspresjonisme vs. sirlig figurasjon, kynisk homosex vs. heterofil romantikk.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Tittelen på Stenersenutstillingen er hentet fra den før-darwinistiske evolusjonsteoretikeren Jean-Baptiste Lamarck, som tilskrev alle organismer en iboende «nervøs væske», foranderlig gjennom livsløpet og i stand til å overføre tilegnede egenskaber til neste generasjon. At ikke-arvede egenskaper kan arves har en viss støtte i moderne genetisk forskning, men Lamarcks teorier må regnes som kvasivitenskaplige. Både Stenersenmuseet og Galleri K viser verker fra serien «Nervous fluids», hvor motivene er dyr som kunne ha stammet fra en alternativ evolusjon. Skrekkøgler og froskeprinser er skåret ut i mahogny av tempelkunstnere på Sri Lanka, relativt fritt etter tilsendte skisser.

Det samme gjelder menneskefigurene, som ender med ansiktstrekk mellom det europeisk og asiatiske selv når forelegget var Bjertnes’ egne selvportretter. Figurene vekker ikke bare tanker om kulturoversettelse, slik kunstneren ønsker, men minner om eksotisme og kolonialisme. Også regnskogtreet vekker ubehag, for selv om det angivelig er statsautorisert, hvem vet hva som er nedfallstrær i et land fullt av korrupsjon?

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Kvinnelig akt settes også under lupen, eller snarere kjæler Bjertnes ved sin forlovedes rødhårete vakre gestalt, mest iøynefallende som prerafaelittisk Ofelia eller Bonnard-aktig flytende akt i et badekar. Uttrykket vipper farlig nær kitsch, noe kunstneren sikkert er klar over. Er vi velvillige kan det fungere som kommentar til kunsthistoriens objektifisering av kvinnen, dagens retusjerte reklamefotografier, eller umuligheten av å yte en elsket person rettferdighet som bilde. Tross åpenbare innslag av publikumsfrieri virker utforskningen oftest oppriktig. Kombinasjonen av høy- og lavkultur kan både være utstillingens styrke og svakhet, som i kunst/musikkfilmen «De ensomme ting», hvor en kryptisk samtale mellom Bjertnes’ muse og skuespiller Gard Eidsvold avsluttes med et dikt av Herman Wildenvey, tonesatt av Hanna Marias far, den tidligere CC Cowboys-vokalisten Magnus Grønneberg. Teksten gir en romantisk-syrlig bismak til den semireligiøse materialismen i vårt moderne samfunn, som heller ikke denne utstillingen er tenkbar uten.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 27. januar 2014.

Skulpturenes tale (Skulpturbiennalen 2013) 7. oktober 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST

Skulpturbiennalen 2013
«Over bekken etter vann»

Vigelandmuseet
13. september – 10. november 2013

Skulpturbiennalen 2013 er minst like kompleks som Høstutstillingen, og praktiserer et utvidet skulpturbegrep som vil overraske noen.

Min første tanke på Skulpturbiennalen 2013 er hvor mye den likner på Høstutstillingen. Maleri og tegning er fraværende, og dimensjonene er ofte større, men begge steder vises foto, video, lydkunst, performance og installasjon, i tillegg til skulptur. Er Høstutstillingen blitt mer tredimensjonal med årene? Hva med årsutstillingen til Kunsthåndverkerne som åpner i Kunstindustrimuseet kommende helg, vil materialene tre, tekstil, leire og metall benyttes på en annen måte der? Hva skiller Skulpturbiennalen fra andre gruppeutstillinger?

Den lille glasskula til Randi Strand har fått navnet «Pure Verities», rene sannheter, og står i Monolittsalen på Vigelandmuseet. Foto: Oda Bhar.

Den lille glasskula til Randi Strand har fått navnet «Pure Verities», rene sannheter, og står i Monolittsalen på Vigelandmuseet. Navnet på verket er inngravert i overflaten i blindeskrift (braille). Foto: Oda Bhar.

Norsk Billedhoggerforening arrangerer Skulpturbiennalen for sjuende gang, for femte gang på Vigelandmuseet. Denne gangen deltar 38 kunstnere og 36 verker. Undertittel på utstillingen er det lite velklingende «Over bekken etter vann», som ifølge katalogen ikke henspiller på unødvendighet, men på kunstens omveier for å se det vante i nytt perspektiv. I større grad enn før er omgivelsene trukket inn, både foran museet og i Vigelandsparken. I tillegg til de temporære salene benyttes deler av Gustav Vigelands faste utstilling, noe som gir en fin totalitet og rom for interessante møter med klassisk skulptur.

Joar Nango har lagd den samiske versjonen av kongledyr i gigantversjon på plenen foran museet. Foto: Oda Bhar.

Joar Nango har lagd den samiske versjonen av kongledyr i gigantversjon på plenen foran museet. Foto: Oda Bhar.

Naturens nærvær er tydelig i flere visuelt sterke arbeider. Utendørs nærmer Sverre Hoel seg «land art» med sin rad av gravsteiner halvt nedsenket i plenen, og Joar Nango sjarmerer med overdimensjonerte lekedyr av bjørkekvister, den samiske versjonen av våre kongledyr, nomadisk spinkle foran den monumentale steinbygningen.

Mattias Härenstam: «Skisser for en re-animasjon» (2013). Foto: Mattias Härenstam.

Blant Vigelands ungdomsverker står Mattias Härenstams tre skulpturer «Skisser for en re-animasjon» (2013). Foto: Mattias Härenstam.

Innendørs imponerer Mattias Härenstam med flere meter høye hengende skulpturer, skåret ut av forvridde trestammer og plassert mellom Vigelands knoklete ungdomsverker. Detajlene nærmer seg surrealismen: oppbundne hender og føtter, bryster med stirrende øyne, hårete baller formet som digre maracas. På toppen skimtes en liten villa, som toppen av isfjellet i den nordiske psykens selvmordsplagede, lengtende, rotaktige mørke.

Detalj fra Mattias Härenstams «Skisser for en re-animasjon». Foto: Oda Bhar.

Detalj fra Mattias Härenstams «Skisser for en re-animasjon». Foto: Oda Bhar.

Mer direkte politisk er Helene Sommers «Nybyggeren», som i likhet med to andre verker på utstillingen består av et fysisk objekt og én film. I Vindussalen står en rekonstruksjon av den siste slumhytta som ble bygd Oslomarka etter krigen, under boligmangelen da familier og par ble prioritert, mens mange enslige falt utenfor, deriblant flere krigsveteraner. På hytteveggen projiseres en film om manne som bodde i hytta i 40 år, lenge etter at alle liknende skur var brent av myndighetene. Historien har åpenbare paralleller til romfolkets leirplasser idag. Også andre arbeider utforske menneskers hjemløshet og søken etter et hjem, som Pfelders liggende uteliggerdokke eller Shwan Dler Quaradakis avslagsbrev om oppholdstillatelse omskrevet til piggtråd.

Detalj fra piggtrådbrevet «Vært tålmodig» (Be patient) av Shwan Dler Quaradaki. Foto: Oda Bhar.

Detalj fra piggtrådbrevet «Vært tålmodig» (Be patient) av Shwan Dler Quaradaki. Foto: Oda Bhar.

Det stedsspesifikke er et viktig element når Roddy Bell fyller Monolittsalen med lysende gjenstander, formet etter søppel funnet på Monolittplatået i parken. På funnstedet ble små stilleben 3D-scannet, og senere 3D-printet i plastmateriale. Tekstilkunster Hanne Friis får sette preg på Eventyrsalen, med et stramt foldet og sammensydd lerretsstoff som nærmest velter ned fra en liten balkong, i kompakte lag som kan minne om hurtigvoksende sopp. Anna Daniell kompinerer roadmovie med skulptur ved å ta et objekt med på reise gjennom steder og status. Hvordan endrer skulpturen verdi som galleriobjekt, filmrekvisitt, eller stativ i en butikk? Skulpturen vil vandre gjennom museet i løpet av utstillingsperioden.

Detalj fra Roddy Bell: «Some Small Sculptures» (2013). Foto: Oda Bhar.

Detalj fra Roddy Bells avstøpninger av søppel fra Vigelandsparken, «Some Small Sculptures» (2013). Foto: Oda Bhar.

Alt i alt er Skulpturbiennalen 2013 blitt en fin introduksjon til feltet, fra klassisk skulptur til konseptkunst, sanselighet og eksperiment. Det finnes arbeider som verken er godt tenkt eller utført, som Erfjord og Wolffs studentøvelser av ubrente, sprukne leirklumper, og Stefan Schröders installasjon av skoleelevers banale visdomsord skrevet i melis, men jevnt over er utvalget bredt med glimrende enkeltverker. Vi møter et skulpturfelt som ikke bare er fysisk, men kommer til orde i utvidet forstand. Alt vi ser er ikke skulptur, men alt forholder seg til det skulpturelle.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 4. oktober 2013.

Tekstilverket «Portal» av Hanne Friis velter som en slags kjempesopp utover døråpningen til Fontenesalen. Foto: Oda Bhar.

Tekstilverket «Portal» av Hanne Friis velter som en kjempesopp utover døråpningen til Fontenesalen. Foto: Oda Bhar.

Den søte kløe (Høstutstillingen 2013) 15. september 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST

Høstutstillingen 2013
Statens 126. Kunstutstilling
Kunstnernes Hus
14. september – 13. oktober 2013

Årets Høstutstilling er mer sprelsk enn fjorårets, og best når den nærmer seg det sanselige og groteske.

Anja Carr: «Banana Blues» (2012). Også fotografiene bak installasjonen er lagd av Anja Carr. Foto: Oda Bhar.

Anja Carr: «Banana Blues» (2012). Også fotografiene bak installasjonen er lagd av Anja Carr. Foto: Oda Bhar.

Lørdag åpnet den 126. utgaven av Statens kunstutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo. Der fjorårets utstilling var preget av lavmælt alvor, kanskje som en ettervirkning av terroråret 2011, er lekenhet og humor tilbake for fullt i 2013. Arbeidene er likevel sjelden blott til lyst, under overflaten ligger et mørke og presser. Allerede på toppen av trappa settes tonen av Sten Are Sandbecks «Fountainhead», en skulptur med underdel av metall og ei plastbøtte med fontene til hode. Like innenfor står Anja Carrs installasjon «Banana Blues», en kube bygd av banankasser malt rosa og blå, med plastbananer i luftehullene. Innvendig lukter det kvalmende sterkt av overmoden banan, og publikum tilbys en smakebit mens kunstneren selv gumler bananer på en monitor.

Detalj fra Cecilie Lind: «What the fuck is wrong with VISUAL CANDY» (2012).

Detalj fra Cecilie Linds rominstallasjon «What the fuck is wrong with VISUAL CANDY» (2012). Foto: Oda Bhar.

Maksimalismen er enda sterkere i Cecilie Linds «What the fuck is wrong with VISUAL CANDY», en rominstallasjon med dekorerte porselenshoder. Et leopardmønstret hode bærer en kyllingsteik som hatt, et lilla hode har iskremmerhus stukket inn i øynene, et grønt hode hviler på ei seng av barnehoder. Det likner en morbid offerinstallasjon, og på gulvet sitter djevelens sendebud i form av en kullsvart, rødprikkete og morderisk stirrende katt. Det er fristende å gi seg hen til slike visuelle sukkertøy etter tiår med minimalisme, men samtidig klør det i øynene, som om noe er for godt til å være sant.

Vilde von Krogh: «Sjakk Matt» (2013). Foto: Oda Bhar.

Vilde von Krogh: «Sjakk Matt» (2013). Foto: Oda Bhar.

Like tydelig er mørket i «Sjakk Matt» av Vilde von Krogh, hvor et interiør ser ut til å befinne seg i storm eller under et jordskjelv. Fra taket henger en sverm av lampeskjermer, et fuglebur er spent fast diagonalt i lufta, og på gulvet strever to deformerte skapninger med balansen. Scenen er burlesk og utrygg, som vrengebildet på en vaklende sivilisasjon.

Janne Kruse: «In Search of Temporality.» (2013) Stålplatene er kun formet med kroppen. I bakgrunnen: Aleksi Wildhagens diptyk «Til Det Norske Kongehuset» (2013) og Else Marie Jakobsens bildevev «Dromedarene II (Skriket)» (1994). Foto: Oda Bhar.

Janne Kruse: «In Search of Temporality.» (2013) Stålplatene er kun formet med kroppen. I bakgrunnen: Aleksi Wildhagens diptyk «Til Det Norske Kongehuset» (2013) og Else Marie Jakobsens bildevev «Dromedarene II (Skriket)» (1994), med tekstilversjonen av Munchs «Skrik». Foto: Oda Bhar.

Sober skjønnhet er en annen trend på Høstutstillingen 2013. Janne Kruses kroppsfoldete skulptur i rustfritt stål, «In Search of Temporality», har en overraskende mykhet som minner om sammenkrøllet papir. Edith Lundebrekke har i «Multi Meander» malt trelamellene slik at relieffet skifter farge etter hvor du står i rommet.

Tro det eller ei: Sett fra motsatt side er dette bildet gult og oransje. Edith Lundebrekke: «Multi Meander» I og IV (2013). Foto: Oda Bhar.

Tro det eller ei: Sett fra motsatt side er dette bildet gult og oransje. Edith Lundebrekke: «Multi Meander» I og IV (2013). Foto: Oda Bhar.

Veggskulpturen «Hendelser i stor høyde» av Susanne Kathlen Mader har den visuelle styrken og skjøre balansen til en Calder-uro.

Susanne Kathlen Mader beveger seg i et konstruktivistisk landskap med vegginstallasjonen «Hendelser i stor høyde» (2013), som vant Norske Kunstforeningers debutantpris på Høstutstillingen.

Susanne Kathlen Mader beveger seg i et konstruktivistisk landskap med vegginstallasjonen «Hendelser i stor høyde» (2013), som vant Norske Kunstforeningers debutantpris på Høstutstillingen.

En lettere og mer skjødesløs estetikk finnes i Petter Napstads små tusjbilder, som befinner seg i skjæringspunktet mellom poesi og tegning. Små portretter og skisser følges av strøtanker og aforismer: «Farvel interessante samtaler/jeg skal ikke ha noen av dere igjen.»

Petter Napstad: Detalj fra tegneveggen «Utitulert» (2013). Foto: Oda Bhar.

Detalj fra Petter Napstads tegnevegg (2013). Foto: Oda Bhar.

Videokunst har fått relativt stor plass på årets Høstutstilling, men fortsatt er det få som utnytter galleriets potensiale for å vise film på mer komplekse måter enn en kinosal. To hederlige unntak er iranskfødte Farhad Kalantary, som viser film på et kjegleformet lerret i «Stars of Umbria», og den litauiske komponisten og billedkunstneren Ignas Krunglevicius, som i trekanalsverket «Narrative with an unexpected outcome» benytter tre lerreter for å vise en skriftig dialog mellom tre personer, ett lerret for hver person, supplert med suggererende lyd. Innholdet er hentet fra en terapisituasjon mellom en ung gutt, en mor og en veileder, og setningene trykkes fram ord for ord fulgt av dumpe dunk som minner om morse.

Stillbilde fra videoarbeid for tre skjermer: «Narrative with an unexpected outcome» (2011) av Ignas Krunglevicius.

Stillbilde fra videoarbeid for tre skjermer: «Narrative with an unexpected outcome» (2011) av Ignas Krunglevicius.

Mens alvor og vold ifjor dirret under mange verk er det direkte politiske sjeldnere i år. Tydeligst finner vi det i dokumentasjonsverket «Fences», hvor Lise Bjørne Linnert viser bilder og tekst fra et performanceprosjekt som har pågått siden 2009. Hun reiser rundt i verden og syr røde sting på gjerder, ofte på politisk kontroversielle steder. I Norge har hun blant annet valgt ut interneringsleiren på Trandum, samt den skadde Regjeringsblokka med flagrende presenning fra 2011. Gjerdene med røde broderier minner meg om Joseph Beuys, som brukte fett og filt som symbolske helbredelsesmidler for verden. I «Fences» er den røde ulltråden mer tvetydig: Blir gjerdet reparert, eller understrekes hullet? Som så mange omsorgshandlinger har stingene et problem: De både ivaretar og invaderer.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 13. september 2013.

Det er også blitt plass til et bilde fra Utvika camping ved Utøya. Lise Bjørne Linnert: «Fences» (2009-2013). Foto av foto: Oda Bhar.

Det er også blitt plass til et bilde fra Utvika camping ved Utøya. Lise Bjørne Linnert: «Fences» (2009-2013). Foto av foto: Oda Bhar.

Det umuliges kunst (Momentum 2013) 30. august 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST
MOMENTUM 2013
Momentum kunsthall i Moss
22. juni – 29. september 2013

Årets Momentum-biennale i Moss viser bredde og brodd, men lider iblant av forklaringsproblemer.

I juni åpnet den sjuende utgaven av Momentum-biennalen i Moss. Årets kuratorer har valgt å dele kunsthallen i to separate deler. Svensk-norske Power Ekroth har kalt sin utstilling Six Impossible Things Before Breakfast, mens Erlend Hammer har valgt tittelen Dare 2 Love Yourself. Til sammen deltar 28 kunstnere, 9 kvinner og 19 menn, omtrent halvparten med verk spesielt lagd for biennalen. Ulike veggfarger markerer hver territoriet til hver kurator, hennes er rosa, hans oransje.

Power Ekroth og Erlend Hammer er i ulik grad glade i å formidle, noe som illustreres tydelig på dette bildet. Foto: Oda Bhar.

Power Ekroth og Erlend Hammer er i ulik grad glade i å formidle, noe som illustreres tydelig på dette bildet. Foto: Oda Bhar.

Skulpturene på utstillingen har sterke estetiske kvaliteter. Ekroth presenterer «Babels tårn» av iranskfødte Goran Hassanpour, en pyramide av digre lysbilder som viser en tropisk foss i sukkertøyfarger, en type kitsch som er vanlige i Kinarestauranter og private norsk-asiatiske hjem. For kunstneren vekker de minner om fra barndommen, da bestefaren fortalte ham om Babels tårn og Babylons hengende hager, legender som i guttens fantasi smeltet sammen til ett paradisisk sted. Verket favner gammelt og nytt, dagdrøm og populærkultur, leirbålets fortellinger og moderne konseptkunst.

Goran Hassanpour: «Babels tårn.» (Foto: Oda Bhar)

Goran Hassanpour: «Babels tårn.» (Foto: Oda Bhar)

Erlend Hammer påstår at hans eneste idé var å få helheten til å «se bra ut». Det handler om «å like», noe som for en kurator er et problematisk kriterium, siden det bærer med seg en smak av interiørdesign snarere enn kunstnerisk refleksjon. Han har ikke gitt kunstnerne andre rammer enn de fysiske, noe som fører til at de fleste går i vante spor. Sverre Wyller viser skulpturer i skrapmetall fra serien «Miramichi», bøyd i myke organiske former, grønne og blå, slik vi kjenner dem fra Galleri Riis de siste årene. Rustflekker i skjøtene har inspirert fargen på Ane Graffs batikkaktige tekstiler, drapert over store stativer. Det blir et vakkert møte mellom mykt og hardt, en skulpturell tango i stoff og stål.

Installasjonene til Sverre Wyller (stål) og Ane Graff (tekstil) spiller fint sammen i utstillingsrommet. Foto: Oda Bhar.

Installasjonene til Sverre Wyller (metall) og Ane Graff (tekstil) spiller fint sammen i utstillingsrommet. Foto: Oda Bhar.

Power Ekroth ga kunstnerne en tematisk oppfordring, hentet fra «Alice i Eventyrland»: Prøv å tro på seks umulige ting før frokost. Den som tok oppfordringen mest alvorlig var svenske Johan Zetterquist, kjent for ufullførte prosjekter på grensa til det fantastiske. Til Momentum foreslo han å dra en supertanker opp på land og sette den på høykant, og da det ikke gikk, å la en stuntmann spinne i bil over Mossekanalen etter mønster av en scene i en James Bond-film. Til slutt har han nøyd seg med modeller av forslagene.

Johan Zetterquist har spesialisert seg på modeller av utopiske prosjekter. Foto utlånt fra Momentum.

Johan Zetterquist har spesialisert seg på modeller av utopiske prosjekter. Foto utlånt fra Momentum.

Videokunst oppleves av mange som en krevende sjanger, men verkene på utstillingen spenner fra det lette til det eksperimentelle. I Mai Hofstad Gunnes’ «Bike & Bolex» sykler glade mennesker rundt i en park og filmer hverandre med 16mm-kameraer, mens Gabriel Lester i «The Blank Stare» utforsker det indre blikket ved å vise mennesker fortapt i egne tanker. Videoene er tiltalende utstilt i mørke rom med store veggprojeksjoner.

Lars Monrad Vaages store malerier henger til venstre, Bjarne Melgaards små henger inne i buen. Foto: Oda Bhar.

Lars Monrad Vaages store, duse malerier henger til venstre, Bjarne Melgaards små og fargerike inne i buen. Foto: Oda Bhar.

Alle maleriene er utvalgt av Erlend Hammer, og inkluderer Lars Monrad Vaages duse storformatsbilder, Bjarne Melgaard grelle små abstraksjoner (langtfra hans beste) og kanskje mest overraskende Charlotte Wankels avantgardistiske malerier fra midten av 1900-tallet. Disse er i seg selv verdt et besøk, selv de er et uventet valg på en utstilling for samtidskunst. Wankel var født i Moss og ble en av våre første modernister. Hun studerte i Paris under Matisse og Léger, dro til Norge og stilte ut kubistiske verker i 1927, var forut for sin tid og fikk dårlige kritikker, ble bitter og skuffet. I sommer stiller også Lillehammer kunstmuseum ut Wankel-malerier, sammen med andre kvinnelige kunstnere fra fortid og nåtid, under felles tittel «Kvinnelige pionerer – nye stemmer».

Charlotte Wankel: «Portrett» (1940). Foto: Terje Holm.

Charlotte Wankel: «Portrett» (1940). Foto: Terje Holm.

Tross gode enkeltverker er Momentum-biennalen 2013 som helhet vanskelig å få grep om. Kuratorene hevder at de utfyller hverandre, men mangler åpenbart en felles visjon. Ekroths tilnærming framstår gjennomtenkt og ambisiøs, mens Hammers får et skjødesløst og tilfeldig preg. Mest markant er forskjellen i tilgang på informasjon. Ekroth gir oss velskrevne og interessante introduksjoner til hver enkelt kunstner, Hammer forblir kategorisk taus også om verker som uten kontekst gir liten mening. Ifølge katalogen misliker han å skrive, noe som lyder maniert fra en kunstkritiker som ifjor fikk tekstene sine samlet i ei bok.

Bjørn-Kowalski Hansen har designet årets Momentum-logo. Foto: Oda Bhar.

Bjørn-Kowalski Hansen har designet årets Momentum-logo. Foto: Oda Bhar.

Verdien av forklaringer illustreres ved et sjarmerende verk fra Ekroths utstilling. Bjørn-Kowalski Hansen har lagd et kaféliknende installasjon kalt «Coffiest», hvor det skal deles ut gratis kaffe og selges promoeffekter med årets Momentum-logo (en stilisert elefant designet av kunstneren). Hensikten er ikke å tjene penger, men å gi en kommentar til den etterhvert lukrativ binæringen for mange museer. Å gjøre kunst til merkevare reiser spørsmål omkring snylting på kunstnernes arbeid, og publikums rolle som kulturelle forbrukere.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 24. juni 2013.

Hypnotisk geometri (Are Mokkelbost) 20. august 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

KUNST
Are Mokkelbost: OK
Henie Onstad Kunstsenter
14. juni – 29. september 2013

Are Mokkelbosts installasjon på Henie Onstad Kunstsenter er en mektig og hypnotisk opplevelse.

Utsnitt av Are Mokkelbosts installasjon på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar

Are Mokkelbosts installasjon, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Å komme inn i Are Mokkelbosts lyd- og rominstallasjon «OK» på Høvikodden er som å entre en geometrisk verden for kjemper. Fra taket henger gigantiske tekstiler i korthusformasjon: to trekanter med spissene mot hverandre. Motivene er av to typer, grå med kurvede mønstre, og fargede med trekantbaserte mønstre i blått, rødt og gult. De grå konturene er røykaktig myke. Bare to tepper inneholder noe figurativt: et farget har insektliknende figurer, et grått har dyreansikter med runde bedende øyne. Den siste fungerer klart dårligst, en slags Disney-pastisj av koalabjørner, som banaliserer. Mellom tekstilene henger vertikale lysstoffrør og skaper en kjølig science fiction-stemning.

En Disney-pastisj av koalabjørner? Det mest figurative av Are Mokkelbosts tepper på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

En Disney-pastisj av koalabjørner? Dette er det mest figurative av Are Mokkelbosts tepper på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

Are Mokkelbost (f. 1976) har arbeidet innen ulike kunstarter, som tegning, design, lyd og musikk, blant annet i de eksperimentelle lydgruppene KILLL, ARM, Juv og soloprosjektet Single Unit. I kunstmiljøet er han mest kjent for prosjektet «ION», hvor han klipper i stykker glansede magasiner og limer bitene sammen til pinlig nøyaktige, storslagne collager. Om dette lyder som nerdekunst er det ikke feil, men vi må skille mellom tilblivelse og opplevelse. Her kan utstillingskatalogen bli et problem, for særlig Kåre Bulies intervju er så fullt av tung teori at mange kan bli avskrekket fra et besøk. Skal du lese kan det lønne seg å vente til etterpå. Metoden er nerdebonanza, opplevelsen er storslagen.

Are Mokkelbost på Høvikodden, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Are Mokkelbost på Høvikodden, utsnitt. Foto: Oda Bhar

Lydteppene i utstillingen «OK» minner om tekstilteppene. Også lydene bygger rom, også de kan virke geometriske: noen runde, andre kantede, en dobbel dans av motsetninger, parallell i lyd og bilde. Først synes jeg det er ubehagelig å høre på, deretter hypnotisk. Jeg legger meg på en benk og lukker øynene, vil se hva jeg hører. Noen lyder er fuktige, som bobler under vann, andre er tørre, lik bruset fra et gammelt radioapparat. Iblant oppstår en rytme, som flydur eller tog mot skinnegang. Korte hendelser kvikker opp: skarpe smell som terningkast mot bordflaten, dumpe klikk som fra ei grashoppe fanget i en kopp.

I dette bildet synes jeg det gjemmer seg ei grashoppe. Hva synes du? Foto: Oda Bhar

I dette bildet synes jeg det gjemmer seg ei grashoppe. Hva synes du? Foto: Oda Bhar

Det grafiske språket er inspirert av Bauhausskolen, særlig fargekodingen til Kandinskij, den russiske kunstneren som pleide å male en blå firkant, en rød sirkel og en gul trekant. Mokkelbost har modifisert systemet, supplert med gråtoner og droppet firkanten, som han mener består av to trekanter. Grafikken er lagd i det vektorbaserte programmet Illustrator, ikke å forveksle med det pixelbaserte Photoshop. Med vektorgrafikk kan store dimensjoner lettere håndteres, fordi en liten og en kjempestor sirkel tar like stor plass. En vektor er en kraft med retning, noe som også symbolsk lyder bra.

Utstillingens tittel er «OK». Hvorfor? Jo, bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Foto: Oda Bhar

Utstillingens tittel er «OK». Hvorfor? Jo, bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Foto: Oda Bhar

Utstillingens tittel «OK» er neppe et forsøk på å berolige publikum (jeg er ok, du er ok), men handler igjen om formale premisser. Bokstavene O og K utgjør vokal og konsonant, sirkel og trekant. Mokkelbost genererer gjerne lyd og bilde gjennom binære opposisjoner: stille/høyt, enkelt/komplekst, raskt/sakte, bråkete/melodisk, rytmisk/flatt, rent/forvrengt. Installasjonen skapes ikke element for element, men gjennom en dialektisk audiovisuell prosess. Ifølge kunstneren selv har han overlatt kontrollen til systemet, og blir i beste fall like overrasket som oss over resultatet. Helst vil han bli en tilskuer i sin egen installasjon.

En kortere versjon av anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. juli 2013.

Fargerik bredde (Munch150) 26. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST
MUNCH 150
Nasjonalgalleriet og Munchmuseet
2. juni – 13. oktober

Jubileumsutstillingen Munch 150 er en muskelsterk oppvisning i bredde, men kunne ha tjent på mindre grelle omgivelser.

De dramatiske fargevalgene på veggene fungerer iblant, andre ganger slett ikke. Foto: Oda Bhar.

De dramatiske fargevalgene på veggene fungerer iblant, andre ganger slett ikke. Her et av de bedre rommene på Nasjonalgalleriet. Foto: Oda Bhar.

Å velge undertittelen «århundrets Munch-utstilling» bare 13 år inn i et hundreår er i beste fall optimistisk, i verste fall uambisiøst. Blir dette virkelig det beste jeg kan se av Munch i min levetid, uansett om jeg overlever til 200-årsjubileet? Bør ikke Oslos to kommende splitternye museer kunne skape noe enda mer spektakulært? Når dette er sagt: Årets retrospektiv en imponerende oppvisning. Nasjonalmuseet og Munchmuseet har samarbeidet om å lage en tvillingutstilling som begynner kronologisk i sentrum og fortsetter på Tøyen. Å legge siste fase til Tøyen er naturlig, siden tyngdepunktet i Munchs testamentariske gave til Oslo Kommune lå i den modne delen av kunstnerskapet.

Kulturminister Hadia Tajik åpnet utstillingen Munch150 for den internasjonale pressen 31. mai 2013. Foto: Oda Bhar.

Kulturminister Hadia Tajik åpnet utstillingen Munch150 for den internasjonale pressen 31. mai 2013. Foto: Oda Bhar.

Blant innlånene til årets utstilling står Reinhard-frisen i særstilling. De smale, horisontale arbeidene har fått et eget rom på Munchmuseet, hvor de henger i enkle gullrammer mot svart bakgrunn høyt oppe på veggen. Monteringen gir et godt hint om hvordan det må ha sett ut i den lille teaterfoajéen i Berlin, hvor Max Reinhard i bare fem år hadde råd til å la bildene henge, før han ble nødt til å selge dem da kammerteatret hans kom i økonomiske vansker. Heldigvis er bildeserien senere blitt samlet igjen og gitt til Neue Nationalgallerie i Berlin, hvor de vanligvis befinner seg i magasinene.

Deler av Reinhard-frisen, som kan ses i sin helhet på Munchmuseet i sommer. Foto: Oda Bhar. (Bildet er fra pressevisningen.)

Deler av Reinhard-frisen, som kan ses i sin helhet på Munchmuseet i sommer. Foto: Oda Bhar. (Bildet er fra pressevisningen.)

Å se dem i Norge er en sjelden anledning, i seg selv er verdt et museumsbesøk. På denne utstillingen skiller de seg ut med sine matte, temperamalte overflater i duse, vakre farger. Reinhard-rommet blir en en rolig oase i en utstilling som ellers er preget av glorete og til dels forstyrrende fargevalg. Veggene er tapetsert i sterke farger: rødt og oransje, blått og lysslukende svart. Det fungerer bedre på Munchmuseet enn i Nasjonalgalleriet, antakelig fordi de høyloftede funkissalene gir mer lys og pusterom. Det er vanskelig å fatte hvorfor nettopp disse fargene er valgt, og jeg synes altfor mange malerier blir skadelidende. Noen veggfarger blasser ned bildefargene, andre skjærer mot dem.

Eksempel på bilde som ikke har godt av veggfargen på Nasjonalgalleriet: «Visjon» (1892). Foto: Oda Bhar.

Eksempel på bilde som ikke har godt av veggfargen på Nasjonalgalleriet: «Visjon» (1892). Foto: Oda Bhar.

Rundt 260 arbeider har fått plass på utstillingen, hovedsakelig malerier. Det er ikke søkt etter skjulte skatter, vekten ligger på kjente og kjære motiver. Livsfrisens sentrale plass blir tydelig i begge museer, fra de første bildene på 1890-tallet til han tok temaene opp igjen etter hjemkomsten til Norge. Nasjonalgalleriet vier det sentrale rommet til en rekonstruksjon av en utstilling i Berlin i 1903, med verker hengt opp bak en gigantisk hvit passepartout. Når et arbeid ikke har vært å få tak i er det erstattet med en reproduksjon.

I rommet hvor Nasjonalgalleriet rekonstruerer den opprinnelige Livsfrisen blir «Skrik» bare ett av fler bilder i en serie, hengt opp bak passepartout. Her: Live og røre pressevisningen. Foto: Oda Bhar.

I rommet hvor Nasjonalgalleriet rekonstruerer den opprinnelige Livsfrisen blir «Skrik» bare ett av fler bilder i en serie, hengt opp bak passepartout. Her: Live og røre på pressevisningen. Foto: Oda Bhar.

Selv om betegnelsen «Livsfrisen» ikke ble brukt før i 1918, var temakretsen klar lenge før. De mest kjente verkene til Munch kan alle ordnes til Livsfrisen: Kyss, Melankoli, Vampyr og Skrik. Det handler om livets store temaer, som kjærlighet, angst, begjær og død. Her fant Munch sin form som symbolist og førekspresjonist, og ble den verdenskjente maleren vi kjenner.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. juni 2013.

Jubileumsmagasinet Munch150 er både en arrangementskalender og en katalog. Kan hentes gratis på museene, eller lastes ned som PDF.

Jubileumsmagasinet Munch150 er både en arrangementskalender og en katalog. Kan hentes gratis på museene, eller lastes ned som PDF.

Last gjerne også ned jubileumsmagasinet Munch150. Her finner du oversikt over årets arrangementer rundt om i landet, samt omtaler og intervjuer. På side 32-35 har jeg intervjuet den indiske regissøren Dheeraj Akolkar, som er igang med å lage en dokumentarfilm om Edvard Munch (muligens premiere i løpet av høsten). Akolkar er tidligere kjent for intervjufilmen «Liv og Ingmar» (2012) som nylig gikk på norske kinoer, hvor Liv Ullmann forteller om sitt forhold til Ingmar Bergman.

Apenes konge (Vestfossen Kunstlaboratorium) 25. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Hvor mange apefigurer er det egentlig i Morten Viskums samling? Selv mener han fem. Jeg fant flere.

KUNSTUTSTILLING
1986 – 2013 / En kunstner som samler kunst
Vestfossen kunstlaboratorium

4. mai – 6. oktober 2013

Ved inngangen til årets utstilling ved Vestfossen Kunstlaboratorium står en voksdukke av Morten Viskum (21) vendt mot det aller første verket han kjøpte, et trykk av Marc Chagall. I nabobygningen står en voksdukke av Morten Viskum (48) med utstillingskatalogen under armen og blikket rettet mot noen nylig anskaffede verk av Bjarne Melgaard, Fredrik Værslev og Rose Wylie. Av disse tre kunstnerne har Viskum en større samling enn han stiller ut, men all annen kunst han har samlet de siste 27 årene kan du nå se på Vestfossen.

Morten Viskum anno 1986 – i voks.

Morten Viskum anno 1986 – i voks. Foto: Oda Bhar.

Som utstilling vil «1986 – 2013 / En kunstner som samler kunst» garantert få kritikk for mangel på kuratorisk fokus, men kan også ses som et overflødighetshorn. Her er nytt og gammelt, stort og smått, fire etasjer med alt fra Salvador Dalí til Unni Askeland. Det er maleri, grafikk, videokunst, installasjon og en svimlende mengde skulpturer.

Gisle Harr: "Bjørnstjerne Bjørnson" (2007). Foto: Oda Bhar.

Gisle Harr: «Bjørnstjerne Bjørnson» (2007). Foto: Oda Bhar.

For en gangs skyld møter vi ikke kunstneren Viskum, men samleren. Hva er forskjellen? Selv anser han utstillingen for å være en installasjon, et nytt verk der andres arbeider blir benyttet som readymades. Han vil ikke eksponere sin egen smak, men skape et slags totalkunstverk, i katalogen formulert på denne måten: «Jeg vil gi meg selv, og publikum, det jeg har søkt hele veien – det ultimate kunstverket, som omslutter deg totalt, som en labyrint.»

Detalj fra Jes Brinch: "Death" (2006). Foto: Oda Bhar.

Detalj fra Jes Brinch: «Death» (2006). Foto: Oda Bhar.

Mens du går omkring i de fire fullstappete etasjene er det vanskelig å la være å tenke over hva slags person han kan være, denne kunstnergalleristen. Han har lagt rotter på formalin og malt med døde hender, men også skapt en veldrevet kunsthall på et usannsynlig sted, i en industribygning i ei jordbruksbygd. Kunstlaboratoriet feirer tiårsjubileum i år, og er på god vei mot helårsdrift. Ferden gjennom samlingen blir også en ferd gjennom Morten Viskums liv, ikke bare som samler, men som kunstner inspirert av andre. I framtida ønsker han å ta samlingen i en ny retning, med færre kunstnere og større dybde. Dagens utvalg skal bevares som det er, og tilgjengeliggjøres for utlån til andre utstillinger.

Luis Vidal: "Lam – Lindo Mutation II" (2004). Foto: Oda Bhar.

Luis Vidal: «Lam – Lindo Mutation II» (2004). Foto: Oda Bhar.

Best fungerer øverste og nederste etasje. Toppetasjen er utvidet med nye kvadratmeter i år. Under den luftige takhøyden står små montere tett i tett, og lar lekne skulpturer komme til sin rett. Eksempler er en rekke små voksfigurer av Gisle Harr, samt Luis Vidals Yoda-versjon med lammefot og Kalle Runesons vittige «Broken Spirit»: et knust og sammenlimt spøkelse av porselen.

Kalle Runeson: "Broken Spirit" (2006). Foto: Oda Bhar.

Kalle Runeson: «Broken Spirit» (2006). Foto: Oda Bhar.

Kjelleren er som vanlig godt utnyttet, med mørke katakomber fylt av horroraktige projeksjoner. «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid stjeler showet, med et vekselvis skoggerleende og brølende hode som svinger i mørket foran en blå animasjon. Tross livaktige grimaser er dette ingen dokke, men et hodeformet lerret.

Stillbilde av den bevegelige installasjonen «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid. Foto: Oda Bhar.

Stillbilde av den bevegelige installasjonen «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid. Foto: Oda Bhar.

Kakofonien av verker, omtrent 600 av 200 kunstnere, gjør det nesten umulig å få oversikt. Enhver vil finne noe å elske, og sannsynligvis hate. Monteringen virker kaotisk, den er ikke kronologisk og følger heller ikke kunstner. Du snubler stadig over nye arbeider av kunstnere som er rikt representert, som Steinar Haga Kristensen, Tommy Høvik, Gisle Harr og danske Jes Brinch. Motivene spenner fra det figurative til det konseptuelle, ofte preget av humor og mørke. Antallet dyrefigurer er også påfallende. «Hvorfor så mange aper?» spør jeg Morten Viskum, som svarer: «Aper? Det er da enda flere hunder.»

Ida Lennartsson: «Skinny» & «Gold» (2008). Foto: Oda Bhar.

Ida Lennartsson: «Skinny» & «Gold» (2008). Foto: Oda Bhar.

Han hevder at det bare er fem apeverk, men etter få minutter har jeg telt det dobbelte. Joachim Cossais har en sjimpanse i strie, Andreas Skjelde en skummel marekatt med vinger, Sigri Welhaven en sittende orangutang, Jonas T. Daatland en pjuskete og kanskje nyfødt ape. Troels Carlsen har to apeverker: En marekatt i lenke, og ni bittesmå apebarn festet til en drikkekartong med sonde.

Troels Carlsen: "Extinction Group" (2006). Foto: Oda Bhar.

Troels Carlsen: «Extinction Group» (2006). Foto: Oda Bhar.

Ennå ikke montert er et lakkert bavianskjelett av Javier Barrios. Kristian Øverland Dahl har en stor figur med smeltet ansikt som bærer et skilt rundt halsen, «Ape Looking for a Cage», og en gorillaliknende figur som sitter i samme positur som Rodins «Tenkeren» (muligens en mann og ingen ape). Et fotografi signert Andreas Serrano viser to figurer på korset, Kristus og en blodig apeskikkelse. Kebbedamene Vanessa Baird og Mette Hellenes har stilt opp fem syltetøyglass med rødbeter, agurk og en «gorillafigur i plast», en mulig parodi på Viskums eget rotteprosjekt.

Kristian Øverland Dahl: "Ape Looking for a Cage" (2007). Foto: Oda Bhar.

Kristian Øverland Dahl: «Ape Looking for a Cage» (2007). Foto: Oda Bhar.

Minst ni apeverker altså, men Viskum har rett, det er også mange hunder. Dra gjerne til Vestfossen og tell.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 13. mai 2013. Flere bilder her.

En handlevogn til begjær (Ida Ekblad) 13. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: For å øke kraften i uttrykket maler Ida Ekblad med handlevogner fulle av jernskrot. I gummihjulene har hun skåret inn poesi.

KUNSTANMELDELSE
Ida Ekblad
Museet for samtidskunst

25. april – 15. september 2013

Mye har vært sagt om Ida Ekblads overgang fra moteriktig konseptkunst til dagens viltre oljemalerier i retroekspresjonistisk stil. Mange er kritiske, selv om det virker tidlig å forvente kontinuitet av en kunstner som har vært aktiv under et tiår. Alt i studietida gjorde Ekblad seg bemerket med vyer og eksperimentvilje, spesielt gjennom kuratorprosjektet «Willy Wonka Inc.» sammen med Anders Nordby. De viste mye som ble toneangivende i årene etterpå, blant annet yngre New York-kunstnere i sjokoladefabrikken på Grünerløkka.

Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

De siste ukene har Banksalen i Museet for Samtidskunst vært omgjort til Ekblads atelier. Separatutstillingen som åpnet igår omfatter nylagde og eldre arbeider, og er del av serie med norske samtidskunstnere «midtveis i karrieren» som tidligere har omfattet Camilla Løw, Matias Faldbakken, Snorre Ytterstad og Marte Aas. Ida Ekblad har allerede hatt betydelig internasjonal suksess, og utfolder seg med selvtillit og energi. En avvæpnende frekkhet går tilbake til avgangsarbeidet fra Kunstakademiet i 2006, som senere vakte oppsikt på Astrup Fearnley-museets mønstring av yngre konseptkunst i 2008, Lights On. Den tidligere taggeren Ekblad satte et rebelsk fingeravtrykk på en plakat av Jessica Simpson, ved å klistre en rosa tyggis midt i øyet på den forførende popstjernen.

Ida Ekblad: "Political Song for Jessica Simpson to sing" (2006). Foto: ida-ekblad.com

Ida Ekblad: «Political Song for Jessica Simpson to sing» (2006).

Mest interessant er Ekblad fortsatt når hun nærmer seg det konseptuelle. I Banksalen viser hun et titalls bilder malt med handlevogn, hvor hjulene er dyppet i maling og kjørt fram og tilbake over lerretet. I hjulene har Ekblad skåret inn ord fra egne dikt og tekster, som nedfeller seg i motivet. Tyngden på vognene økes ved å fylle dem med jernskrot, slik at de «trykker» bedre og forsterker kraften i bevegelsen. Vognene med skrot står igjen i salen, som selvstendige verk.

Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

En liknende stram ramme savnes i den andre større bildeserien på utstillingen, hvor flere bilder er sjokkerende dårlig malt, med pastose penselstrøk og rotete komposisjoner. Det er en gåte hvordan noen mene disse bildene ligger nær remakes av Asger Jorn og andre mestere, slik Andrea Kroksnes hevder i et katalogessay. I beste fall nærmer de seg graffiti eller ekspresjonistisk pastisj.

Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er etter min mening de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Derimot skal Ekblad ha honnør for uredd utprøvning og generell vilje til å ta plass. Mange har rost henne for å gi seg inn på et mannsdominert område, men som hun selv påpekte under presse­visningen: Vi skal ikke tro at modernistisk maleri har vært utelukkende macho, bare fordi de store museene i overveiende grad har kjøpt inn mannlige kunstnere. Noe liknende ble påpekt av kuratorene bak vårens store mønstring av feministisk kunst på Kunsthall Oslo, som mente at Nasjonalmuseet burde kjøpe inn alle verkene for å bøte på forsømmelsene. Eksempler på kvinnelige kunstnere som i likhet med Ekblad har jobbet med fynd og klem i store formater er Louise Bourgeois og Niki de Saint Phalle.

Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.

Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.

Ekblad trigges av eksotiske land og turistaktige opplevelser, som når hun i en landsby på Bali møter håndverkere som lager dekorative jernporter, og straks får lyst til å lage sin egen. Hun får lov til å bruke det som blir til overs fra arbeidet (mot klekkelig betaling, får vi håpe), og skaper et verket som blir et av utstillingens beste. «Untitled (Gate)» har en etterlengtet tvetydighet, med vakre ornamenter toppet av snirklete nonsensord med beklemmende likhet til teksten over porten til Auschwitz: «Arbeit macht frei.»

Enkelte av Ekblads verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.

Enkelte verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.

På den annen side er metoden knapt nyskapende. Å leie seg inn i verksteder og få hjelp av håndverkere til å produsere i teknikker du ikke behersker har vært vanlig siden Picasso, og skrapmetall og drivved har vært brukt av så ulike kunstnere som Robert Rauschenberg, Jean Tinguely og Lars Vilks. Få av de eksotiske verkene når utosiver kulturell shopping, og framstår mest som sjarmerende anekdoter fra en ryggsekkturist.

I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Å knytte Ekblad til den kunsthistoriske retningen situasjonismen, slik mange har gjort, virker dermed noe velvillig. Situasjonismen sprang ut av marxistisk tenkning på 1950/60-tallet, og ville ta byen tilbake fra kapitalismen. Det gjaldt å finne egne veier i et landskap overtatt av konsum, ved å «drive» rundt i byen. Når Ekblad plyndrer Berlin for skrotmetall virker det mest som en askeladdmetode, mens «drifts» for situasjonistene var en ideologisk handling, en slags fysisk-geografisk versjon av Freuds frie assossiasjons metode.

Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.

Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.

Ekblad forholder seg eklektisk til kunsthistorien, og prøver ut det hun finner visuelt interessant. Enten hun plukker fysiske gjenstander fra forlatte industribygninger eller idéer fra forlatte kunstretninger, minner hun mer om sin egen generasjons byvankere enn tidligere tiders revolusjonære.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 26. april 2013