jump to navigation

Fjellrypa (Marthe K. Nordjordet) 15. september 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

I sommer ble jeg lurt med på folkemusikkfestival, og lærte mye nytt. Blant annet sang ei veldig søt ung jente en visstnok superkjent låt jeg aldri hadde hørt, kalt Fjellrypa. Etterpå fant jeg ut at låta er lagd av countrydansebandet Sie Gubba, som du kan høre framføre den på YouTube. Selv foretrekker jeg den akustiske coverversjonen, som den indiesnobben jeg er. Derfor har jeg lagd en liten musikkvideo til dere, fra liveopptredenen til Vinjejenta Marthe Kristine Nordjordet på minifestivalen Folkemusikk i fjellheimen, avholdt på gården Austli ved innsjøen Møsvatn i Tinn kommune.

Austli gård, Møsvatn

På Austli gård arrangeres konserter og spel, av det kulturinteresserte vertskapet Hillborg Romtveit og Trygve K. Vågen. (Foto: Oda Bhar)

I Telemark har Marthe Kristine allerede både spilt i teateroppsetninger og vunnet lokale talentkonkurranser. Jeg blir ikke overrasket om vi kommer til å høre mer til henne etterhvert, også på nasjonalt nivå. Dermed kan det passe å børste støv av en gammel kategori her på bloggen: Du leste det først hos Bharfot. Første gang jeg benyttet denne kategorien handlet det om skribenten Rune F. Hjemås, som back in 2007 slettet yndlingsbloggen min Sharing a coke is kind of like kissing. Det viste seg at Rune sto på spranget til å sende inn sitt første bokmanus, og hvordan det gikk med ham kan du sjekke på denne forfattersiden hos Samlaget (stikkord: 3 år, 2 bøker). Med andre ord ikke det verste selskapet du kan havne i, Marthe Kristine Nordjordet!

Husk, du hørte henne først hos Bharfot.

Reklamer

Slott og filmkaniner (Adelgren) 20. mai 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Reiser, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Dette er siste helgen av den lumske kaninutstillinga til Tor-Bjørn Adelgren i Sverige. Etter pinse reiser vi tilbake til Nääs og tar den ned. Men skulle du tilbringe noen feriedager på Västkusten, eller ha lyst på en utflukt til et slott på landet ved Gøteborg, så har du fortsatt sjansen noen dager!

Nääs Slott

Vi bodde på Björkenääs, den gamle direktørboligen, med utsikt til Slottet tvers over innsjøen. Nääs er også et kjent ridesenter, til venstre for hovedbygningen ser du stallene. (Foto: Oda Bhar.)

Jeg kan varmt anbefale området. Ikke bare kan du besøke et slott med intakte 1800-tallsinteriører, du kan også bo i et av de mindre husene på området. Vi bodde i den gamle direktørboligen, som ikke tok mer for overnattinga enn en vanlig Bed & Breakfast.

Björkenääs Guest House

Et helt vanlig rom på et vanlig vertshus? (Foto: Oda Bhar.)

Vi lagde vår egen mat i et digert landkjøkken, drakk te og spiste knäckebröd i den antikke spisestuen, og på Valborgsmässoafton (natt til 1. mai) så vi fyrverkeriet over Slottet fra direktørbiblioteket.

Swedish lunch

Dinkelknäcke med paté, røkt makrell og karse til lunsj. Og te drukket av fint gammelt flortynt porselen. (Foto: Oda Bhar.)

Selve utstillinga Bad Bunnies har jeg beskrevet utførlig i en tidligere post. Her skal du bare få en bonus i et annet medium, gjennom en selvlaget film! Lyd og bilde er ikke all verden, tekstinga er mer for gøy enn til informasjon, men hvem sier at livet og kunsten alltid skal være seriøst? Enjoy! Det gjorde jeg. Å lage film er så gøy at jeg blir dritmisunnelig på dem som kan det.

Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr. Her kan du se mer av bygningene og naturen rundt Nääs (som ligger i Lerum kommune, mellom Göteborg og Alingsås), og her er noen bilder fra monteringen av utstillinga.

Bitchende bikkjer (Bob Hund) 1. mai 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , ,
8 comments

Jeg hadde gledet meg til Bob Hund-konserten igår, men er skuffa. Vokalisten burde ha brukt mer energi på å synge og mindre på å bitche om at publikum skulle «fortjene» flere låter. Det var bra trøkk i starten, men midtpartiet var labert med mye slapp skravling fra scenen. Under ekstranumrene tok det seg opp, men jeg sitter igjen med inntrykket av et turnétrøtt band som helst ville ha spart seg konserten i Oslo. Et råd til artister som ønsker en kokende sal: Ikke mas, gi heller av deg selv! Da kan du ikke feile med et så motivert publikum som på Rockefeller igår. Når halve salen kan låtene utenat og synger av full hals, come on, hva er problemet? Du vil ha enda mer lyd, enda flere hender i været, enda flere folk som hopper opp og ned? Eller ville du helst ha ligget hjemme på sofaen og spist chips?

Bob Hund (Rockefeller)

Som konsertpublikum ønsker jeg meg et band med nok uttrykk til at publikum glemmer seg selv. Først da kan stemninga bli elektrisk, da blir vi revet med og jubler alt vi kan, og de som ikke jubler lytter henført, noen hopper og danser, andre gynger med kroppen, men poenget er at en artist som maser ødelegger for både oss og seg selv! Vi vil IKKE bli selvbevisste og måtte vurdere oss selv: om vi er bra nok, presterer nok, sånt har vi ellers i livet, det er ikke derfor vi kommer! Jeg ble stående og ergre meg over dette minst en halvtime igår, mens vokalist Thomas Öberg gikk fram og tilbake langs scenekanten og truet med å avslutte konserten hvis jublinga vår ikke holdt mål. Det er dere som bestemmer, skal vi gå eller bli? Det ble sagt med en kvasi munter tone, men funket ikke for meg, særlig fordi han ikke ga seg, men gjentok til stadighet. Var jeg den eneste som ble drittlei av å høre på dette? Å sette publikum i ulike byer opp mot hverandre, kreve at Oslo skal juble mer enn Stavanger, hva slags teit konkurranse er det? En annen ting: Når hvite lyskastere slås på og rettes mot publikum kjennes det som når en pub blinker med lysene for å få gjestene til å gå. Okei at dere gjør det én gang, som en slags anerkjennelse til oss – men til stadighet? Nei!!

Bob Hund (Rockefeller)

Nå ble det visst mye bitching fra min side også. Bare så det er sagt: Jeg digger Bob Hund. Jeg elsker vitaliteten på platene deres, den gladtriste tonen, de poetiske tekstene, den halvt hysteriske stemmen til Thomas. Og jeg fikk med meg en av de lyseblå klassiske t-skjortene hjem igår.

Bob Hund, classic t-shirt

Men den halvgode konsertopplevelsen får meg til å lure på om den nye plata vil bli deres siste? Folk har jo lurt på dette før og tatt feil. Men jeg synes det blir noe tragisk over dette å turne og hoppe omkring, klatre på høyttalere, kaste mikrofonen i været og sjonglere med den, så lenge du samtidig utstråler en slags matlei attitude som varsler at dette er gamle moves, noe du gjentar fra gamle øyeblikk av spontan glede. Så kjære Bob Hund, vi godtar mindre gjøgling hvis det gir dere spillegleden tilbake. (Men forresten: Jeg digger at sceneteppet hadde påskriften bob hnud!)

Bob Hnud (Rockefeller)

Til slutt en smakebit fra den seineste plata til Bob Hund, Folkmusik för folk som inte kan bete sig som folk. Her gir jeg dere hiten «Tinnitus i hjärtat», rett og slett fordi det var den som fantes på YouTube. Selv om jeg enda heller skulle gitt dere tittellåta, som kanskje var det nummeret jeg likte best igår, eller favorittlåta mi «Siffran vill bli fel», som ikke ble spilt, sikkert fordi den ble betraktet som for rolig til å spilles på konsert. (Ja, hva med at band tror de må «rocke seg opp» på konsert, gjøre seg mer bråkete og mindre melodiøse? Jeg hater når favorittlåtene mine blir bråket opp på den måten.) Lenkene ovenfor er til Spotify, for dem av dere som bruker det – ellers finnes hele plata til salgs hos iTunes.

Kneipp Sleeps Alone (Mühleisen) 18. april 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Kunst, Video.
Tags: , , , , , , , , ,
2 comments

I alt snakket om 3D-film kan det være lett å glemme at også 2D kan brukes tredimensjonalt. Dette skjer i kunstverdenen, hvor bevegelige bilder og lyd anvendes som integrerte deler av en større rominstallasjon. Riktignok kan disse verkene ha variabel kvalitet og kompleksitet. Ofte blir vi avspist med en flimrete videoskjerm bak en mørk gardin, noe som sikkert er grunnen til at videokunst sjelden har funnet gehør hos tradisjonelt filminteresserte. Desto hyggeligere er det å en sjelden gang finne noen som har greid å sette sammen lyd, film, stillbilder og fysiske konstruksjoner til en vellykket totalopplevelse. Denne helgen kan vi finne et slikt eksempel i Oslo, hvor Mercedes Mühleisen viser sin mystiske installasjon Kneipp Sleeps Alone (a journey should be done alone and by oneself because the heart is a lonely hunter).

Oslo: Gallery 21.24-21.25

Det hele foregår relativt bortgjemt i det gule lagerskuret som for tida er kunstakademistudentenes utstillingslokale på Vestbanetomta, kalt Galleri 21.24 og 21.25. Mercedes Mühleisen er BA-student og mest kjent som den ene halvparten av performancegruppa Slutburger. Makkeren Stine Sterk står for musikken, på noe jeg først tror er et balkaninspirert sigøynertrekkspill, men som viser seg å være et lite oransje elektronisk piano.

Mühleisen: "Kneipp Sleeps Alone" (detail)

Navnet på utstillingen, Kneipp Sleeps Alone (Kneipen sover alene) er bare kryptisk fram til du ser et av objektene. Her er det sovende kneipbrødet, men den såre klynkingen rundt køyesenga må du bare forestille deg.

Mühleisen: "Kneipp Sleeps Alone" (detail)

Det var heller ikke kneipbrødet som fascinerte meg mest ved utstillingen. Lokalet var for anledningen inndelt i tre rom: dvs en sal og to avlukker bak røde fløyelsdraperier, som i et gammelt horehus. Aller best likte jeg musikken, som var proppet med surrealistisk melankoli. De mørke og marerittaktige videoinstallasjonene i hovedrommet virket verken tunge eller triste, tross den påtatte dysterheten gir de et fandenivoldsk inntrykk, som svart humor. Men det kan være jeg tar feil av kunstnerens intensjoner her, for senere forklarer Mühleisen, på spørsmål om musikken som spilles:

– Stine vet ikke hva sangen heter, men tror kanskje den har noe med ørkenen å gjøre. Hun lærte den av en streng og hatefull pianolærer da hun var liten. Derfor er det en sorgens sang.

Mühleisen: "Kneipp Sleeps Alone" (detail)

På det største lerretet står tre alvorlige menn med urørlige ansikter og hvert sitt stjerneskudd i hendene. I samme rom står et kvasirustikt bord av den typen som finnes i tømmerhuggerinspirerte feriehus særlig i USA, hvor det en vanlig rekvisitt i amerikanske indiefilmer fra Midtvesten. Bordet skal illudere en gjennomskåret trestamme, enormt tjukk og gammel, og stolene likner mindre stubber – bortsett fra at hele greia gjerne er laget i plast. Det er for mørkt til å avgjøre om Mühleisen har fått fatt i the real thing, eller nøyer seg med imitasjonstre. Men hovedsaken er den undereksponerte filmen som projiseres ned på bordplata. Den viser et vekslende antall hender som dunker og klasker i bordet, iblant med åpne håndflater, iblant med knyttet neve, som en rytmisk klappelek. Det minner om et symbolsk forenklet kortspill, som i den gamle låta med Kenny Rogers, The Gambler:

You got to know when to hold ’em,
know when to fold ’em,
Know when to walk away and know when to run.

Mühleisen: "Kneipp Sleeps Alone" (detail)

Det siste avlukket er formet som en korridor hvor du kommer inn i den ene enden, og møter en spøkelsesaktig skikkelse i motsatt ende, kledd i lyseblå burkaliknende gevanter. Også dette er en projeksjon av bevegelig film. Du ser skikkelsen komme inn og nærme seg litt, før den blir stående stille mens kjortelen flagrer svakt, og den forsvinner. At figuren ikke vandrer ut av bildet igjen, men fader ut, understreker inntrykket av et gjenferd i et hjemsøkt hus – skremmende, men også forheksende, tiltrekkende.

Mühleisen: "Kneipp Sleeps Alone" (detail)

Nedenfor kan du se en liten video jeg har satt sammen fra installasjonen til Mercedes Mühleisen. Det er dårlig lydkvalitet, men til gjengjeld er filmsnutten kort, og jeg tror uansett den gir en viss idé om opplevelsen.

Utstilling: Kneipp Sleeps Alone (a journey should be done alone and by oneself because the heart is a lonely hunter)
Sted: Galleri 21.25 (Vestbanetomta)
Tid: Fredag 17. april – søndag 19. april kl. 12-16

Delt ansikt (Oslo Poesifestival) 9. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
59 comments

På Litteraturhuset får jeg stadig lyst til å riste de teknisk ansvarlige. Som lar poetene fomle med mikrofonstativet, til og med stanse opplesninga og si ut i lufta, «jeg tror noen må hjelpe meg å gjøre noe med dette mikrofonstativet», altså stille det, justere høyden etter forrige altfor høye oppleser, siden stativet nå skjuler mesteparten av den mer kortvokste poetens ansikt, men ingenting skjer, ingen reiser seg og iler til, slik jeg selv ville gjort, om dette foregikk på kino, hvis en innleder foran en film trengte justering av mikk eller lyd, men nei, her på Litteraturhuset (forresten er det ikke bedre på Mono) blir poetene overlatt til seg selv, slik at for eksempel Ingvild Burkey i går måtte lese videre med feiljustert mikrofonstativ i femten minutter, mens publikum så ansiktet hennes tredelt av svarte streker som ei kubistisk maske.

Ingvild Burkey med mikrofonen foran ansiktet på Litteraturhuset.

Ingvild Burkey med mikrofonen foran ansiktet på Litteraturhuset.

Det er Oslo Poesifestival denne helgen, med norske og utenlandske poeter. Innimellom er det korte innledninger og noen få lengre samtaler. Ingvild Burkey er en av fire heldige som har Torgeir Schjerven til å innlede for seg, noe som betyr en presentasjon like lyrisk som diktene selv. Han forteller at hun har bodd i flere krigsherjete land: «Hun har levd som vitne, og prøver å sette ord på det hun har sett, men også på det utenkelige i å være den som ser.» Og Burkey leser: Jeg sitter på terrassen og prøver å høre meg selv tenke, og erfaring med datamaskiner får meg til å tenke på minnet som en harddisk, med lyden av tanken som noe summende, hvinende.

Torgeir Schjerven holder en lyrisk innledning for poetene Hans Petter Blad, Simen Hagerup, Ingvild Burkey og Erlend O. Nødtvedt.

Torgeir Schjerven holder en lyrisk innledning for poetene Hans Petter Blad, Simen Hagerup, Ingvild Burkey og Erlend O. Nødtvedt.

Schjerven innleder også for Hans Petter Blad, som tidligere har utgitt to romaner og har skrevet for teater og film (Erik Poppes Schpaa, Hans Petter Molands Gymnaslærer Pedersen, etter Dag Solstads roman). I høst er han aktuell med diktsamlingen Biblioteket, som handler om ekstremt konkrete ting, sier Schjerven: «Han lar seg distrahere av det absolutt beskrivelige.» Og så leser Blad fra boka om bøkene, materialet de er laget av, og (kanskje) det som står i dem: Les og forestill deg at du leser det leste. Bøkene har merker etter bokorm, og er assossiasjonseksemplarer.

Streck (Tor-Bjørn Adelgren).

Erlend O. Nødtvedt. Foto: Oda Bhar. Tegning: Streck (Tor-Bjørn Adelgren).

Erlend O. Nødtvedt er hordalendingen som skriver og leser som en slått. Det handler dels om vestlandsnatur (rrregn, rrregn, rrrangarokk), dels er teksten tett av referanser til det norrøne og moderne populærkultur (tveittr geirr, suddelidi, volvens sang). Men for meg er diktene utenkelige uten Nødtvedts egen opplesning: rytmisk, musikalsk og intens, med tramp i bakken, bjeller som ringler etc. Du finner en smakebit i den lille videoen jeg har laget fra festivalen, som ligger helt nederst i posten.

Simen Hagerup flørter denne gangen med tysk, som han medgir han ikke behersker, på tross av at han for tida oppholder seg i Berlin. Han snakker om das Schnabeltier, et ord han lenge trodde betydde snabeldyr, men som viste seg å være nebbdyr, fordi Schnabel på tysk ikke betyr det en nordmann først tror, men nebb (og dessuten pikk, om jeg ikke tar helt feil). Hagerup leser en lang ramse assossiasjoner som utarter til en slags samfunnskritisk Gorgon Vaktmester-regle på tulletysk (tolerieren, regulieren, dividieren), men har også metapassasjer: «Å splintre språket viste seg som eneste mulighet.» Torgeir Schjerven sier om Hagerup at «jeg vet ikke om et slikt språk er beregnet på hukommelsen, og jeg vet heller ikke om det er beregnet på øyeblikket – jeg tror det ligger et sted imellom».

Simen Hagerup (no.), Eric Engelbracht (ty.) og Kris Genijn (hol.) presenterer animerte kortfilmer fra årets poesifilmfestival i Berlin.

Simen Hagerup (no.), Eric Engelbracht (ty.) og Kris Genijn (hol.) presenterer animerte kortfilmer fra årets poesifilmfestival i Berlin.

Simen Hagerup deltar også på et annet interessant arrangement denne lørdagen, når Litteraturhuset får besøk fra en annen festival: Zebra Poetry Film Festival i Berlin. Dette årlige arrangementet har som formål å få poeter og animatører til å samarbeide med hverandre, og gir midler og eksponering til filmskapere som ønsker å sette bilder til et dikt. Simen Hagerup sitter i panelet fordi hans dikt Såkorn ble animert til årets festival av norske Kristian Pedersen. Kristian P. er student ved KHiB og har tidligere gjort seg bemerket ved å lage Norges første boktrailer for Samlaget, noe jeg vet fordi han har vært på besøk her i bloggen (bl.a. i denne kommentaren).

Ifølge Simen Hagerup var Kristian for beskjeden til å be ham om noe som helst, derfor blir diktet lest av en annen i filmen, men nå samarbeider de to om et nytt prosjekt, hvor Simen er aktivt med. «Selv tenkte jeg at Såkorn var et svært abstrakt dikt, og ville ikke selv greid å finne bilder til det. For det neste diktet prøver jeg å tenke i bilder, men jeg er forberedt på at Kristian kan være uenig i hva som er de opplagte bildene. Eller også tenker han: Ja, det er det opplagte, derfor velger jeg noe annet.»

Dessverre har jeg ikke greid å finne Såkorn-animasjonen på nett, men jeg har funnet årets nydelige (og superkorte) vinnerfilm fra Berlin: The Dead av Juan Delcán (USA), basert på et dikt av Billy Collins.

Det er mange andre poeter jeg kunne presentert. Høydepunktene sto i kø, bare på den ene dagen jeg var til stede (lørdag 8. november). Men for at denne posten skal ta slutt en gang vil jeg gjøre resten kort og oppramsende. Du får er en oversikt over poetene jeg hørte, med et par linjer sitater, og kanskje et par ord til. Jeg har satt hermetegn rundt sitatene selv om jeg helt sikkert ikke har husket dem ordrett, forhåpentligvis vil poetene ha meg unnskyldt. Hvis sitatene gir mersmak kan du ser mer i videoen min – og selvfølgelig skaffe deg de aktuelle diktsamlingene.

Poesien åpner dørene på gløtt under festivalen på Litteraturhuset.

Poesien åpner dørene på gløtt under festivalen på Litteraturhuset.

Pia Juul (Danmark), leser med mjuk aggresjon: «Barna leker. Deres leketøy er økenavn, kallenavn, skjellsord.» «Det er et spill av den gode urin å helle den ut i kloakken. Tenk alt den kunne testes for… og alle jeg kunne ha pisset på.»

David Vikgren (Sverige), er en av disse poetene som er mer opptatt av ordenes lyder enn meningen i dem. Opplesningen minner om en performance, virkemidlene er bokstavrim og rytmelek, lydmalende vokaler, blandet med utdrag fra avisnyheter. «Ut i skogen, bortover veien, i skriveretningen.»

Tone Hødnebø, etablert norsk poet og professor ved Litterær Gestaltning i Gøteborg. «For hånden som skriver og skriver forandrer verden seg.» «Hånden skriver ikke fordi jeg vil, men fordi jeg vil det hånden skriver.»

Øyvind Rimbereid tydeliggjør en annen trend i samtidas poesi, som er å blande naturvitenskapelige elementer med de mer tradisjonelt lyriske. Der tidligere tiders poeter lot seg inspirere av det landskapet de så med det blotte øye, er dagens mer opptatt av naturens strukturer, kunnskapen som ligger under, og ikke bare skjønnheten, men brutaliteten. Rimbereid kom i høst med diktsamlingen Herbarium, hvor ikke bare plantenes egenskaper, men deres historie er sentral. «Å kaste alle blomsternavn og gå langs ville enger.» «Bier flagrer forbi… og jeg skriver på pollengult papir.»

Gunnar Wærness oversetter Sigitas Parulskis (Litauen) til norsk.

Gunnar Wærness oversetter Sigitas Parulskis (Litauen) til norsk.

Sigitas Parulskis (Litauen) opptrer sammen med Gunnar Wærness, sin norske oversetter (også en anerkjent poet). De to gjør den beste opplesningen jeg har sett av typen oversetter-etterlikner-forfatter-i-ord-og-ånd: Begge leser sterkt, tonløst og messende, mørke dikt om døden og jorda. De minner om prester i ei dyster dødsmesse, f.eks under det gamle temaet med vegguret som stopper når de gamle dør. Er vi siste generasjon som kan bruke denne metaforen? Når jeg dør vil ingenting slutte å tikke, mobiltelefonen blir utladet, laptopen ikke slått på, men det virker liksom mye mindre kraftfullt enn: «Tida har slutta å slå, sier far med klokka mot øret og jord på leppan. Æ må ha glemt å trækk den opp, den stoppa som et hjerte.» Eller bondemetaforene: «Dyran tålte itj folk som rømte fra båsen.» «Han vart satt i jorda samtidig med potetan.» (Pardon my trøndersk.)

Triztan Vindtorn intervjues av Arild Linneberg på Oslo Poesifestival 2008.

Triztan Vindtorn intervjues av Arild Linneberg på Oslo Poesifestival 2008.

Triztan Vindtorn opptrer i samtale med professor Arild Linneberg (UiB). Også Vindtorn har kommet med ny diktsamling i høst, Sirkus for usynlige elefanter, og Linneberg sier: «Du pleier jo alltid å kle deg ut, med tanke på tittelen trodde jeg du ville komme som elefant idag? Men jeg ser jo at det handler om usynlige elefanter, så dette er kanskje et usynlig elefantkostyme?» Dermed er tonen satt, dette er lun og burlesk gammelmannshumor, men jeg har likevel sans for Vindtorns absurde og assossierende bilder, han er flink til å få tankerekken til å snu, gjerne med et ordspill, dessuten er han uhøytidelig, og gjør seg ikke mystisk når det gjelder tolkning. «Usynlige elefanter? Nei, det er helt konkret. Jeg har jobbet i 13 år bak kulissene på et teater, og slikt setter spor, jeg fikk interesse for dem som står bak showet og trekker i trådene, men er like viktige for forestillingen som klovnene, trapeskunstnerne og de andre synlige elefantene.» Andre sitater: «Jeg liker alle rytmer, særlig de som ikke kan telles.» «Frykten for å bli gal skal aldri få oss til å la fantasien flagre på halv stang.»

Hm. Det ble visst ikke så kort likevel. Jeg var proppfull av opplevelser. Og her er altså videoen min: 6 minutter er litt langt, men det var vanskelig å klippe mer, poeter bruker lenger tid på å komme til poenget enn jeg trodde. Husk at det er lov å spole, men få med deg den animerte edderkoppen mot slutten. Og fortvil ikke om du har vansker med å høre alt som blir sagt: Jeg har lagt inn noen tekstlinjer du kan lese underveis. Ellers har Streck laget flere tegninger av poetene, se dem hos ham på flickr her.

PS. Forresten er det snart siste sjanse til å sikre seg første utgave av fanzinen Jeg!, hvor jeg har med en tekst. Kanskje skriver jeg mer om dette senere, hvis gutta lar meg få bidra flere ganger. Men blekka kan kjøpes på Tronsmo, Tiger og Torpedo i Oslo – eller bestilles på mail (jegutropstegn@gmail.com). Du kan lese en omtale på Flammebloggen her, og lese noen av artiklene på Jeg!s eget nettsted. Nummer 2 vil være i salg fra 14. november, for kun kr 10. (Jeg er muligens med der også.)

PPS. Og helt til slutt er jeg visst med i kvalifiseringsrunde til Tordenbloggen idag. Forsåvidt har jeg inntrykk av at mange som leser hos meg ikke er så interesserte i resten av bloggmiljøet, og om jeg går videre fra kvalifiseringen blir det sikkert ikke langt (noe som forsåvidt er helt greit). Men har du lyst til å stemme på meg (fram til kl 22-23 søndag) er det altså mulig her.

Oppdatering 15/11: Brageprisens nettsted har nå lagt ut enkeltdikt av nominerte poeter, deriblant Ingvild Burkeys dikt om minnet som en harddisk, som jeg likte så godt og prøvde å gjengi en bit fra hukommelsen ovenfor. Les hele diktet! Og nå kunne jeg strøket ut mine egne feilsitater, men jeg legger heller ut den riktige ordlyden i tillegg, for jeg tenker at et feilsitat også kan ha interesse, som sammenlikningsgrunnlag for hvordan hukommelsen virker. De første linjene lød egentlig slik: «jeg sitter i skyggen på terrassen / og forsøker å høre meg selv tenke / og forestiller meg lyden som en slags summing / kanskje fordi forestillingen om minnet som en harddisk / har konfigurert min evne til å forestille meg ting // som lyden av en tanke idet den tenkes / en slags summing, eller mer som et hvin?» (Hentet fra samlingen Den mest tenkelige av alle verdener, 2008.) Les mer om poetene som er nominert til Brageprisen her på bloggen Poesiportalen.

Prisvinnerne (Film fra Sør) 24. oktober 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
10 comments

Film fra Sør-festivalen er over for i år. På kinoene pakkes filmene sammen og sendes tilbake til fjerne strøk: Striekledde kasser fra India, ramponerte pappesker fra Afrika, de sekskantede blikkoffertene fra Sør-Amerika. Søndag kveld ble årets priser delt ut på Filmens Hus, noen til glede, andre til sorg for den som hadde egne favoritter.

Programsjef Julie Ova i Film fra Sør bak en stabel eksotiske filmbokser på Vika.

Programsjef Julie Ova i Film fra Sør bak en stabel eksotiske filmbokser på Vika.

Waltz with Bashir (regi: Ari Folman) stakk av med både Publikumsprisen og Oslo Kinos Lanseringspris, noe som innebærer at den vil bli vist på NRK, og motta markedsføringsstøtte når den skal opp på kino. Prisdryss kan skje når én film til de grader er bedre enn alle andre, på den annen side er det jo litt synd for andre filmer som kunne trengt pengene mer. At Waltz with Bashir skal settes ordinært opp på kino var bestemt før festivalen, så prisene endrer ikke noe vesentlig for den. Når det er sagt var jeg selv så lamslått etter å ha sett den på en morgenforestilling, at jeg måtte ta filmpause i flere timer etterpå. Det kjentes som om opplevelsen ikke kunne toppes, og jeg måtte fordøye den grundig før jeg kunne ta inn noe mer.

Helt kort er dette en israelsk animasjonsfilm om krigstraumer. Tjue år etter krigen i Libanon får filmens hovedperson, som er filmregissør, besøk av en venn som har mareritt om krigsopplevelsene sine. Det slår regissøren at han selv mangler minner om krigen. Han husker bare permisjonene, ned til minste detalj. Men samme natt får han et mareritt, som deretter gjentar seg hver eneste natt. Han oppsøker en annen venn som er psykolog, og blir anbefalt å oppsøke medsoldater fra dengang. Hvis du ikke husker det som skjedde kan de kanskje fylle ut bildet for deg? Regissøren følger rådet, og så er arbeidet med traumene i gang. Historien avdekkes bit for bit, og samtidig kommer følelsene tilbake.

På forhånd hadde jeg mange fordommer mot denne filmen, men alle viste seg å bli avkreftet. Det er ingen begredelig historie, bare smertefullt menneskelig. Til tross for vakre bilder var det ingen estetisering av vold. Jeg ble sittende fjetret foran ondskapen og meningsløsheten, og det samme gjaldt visst andre, det var knappenålsstille i salen. Regien er stram, ingen scene virker overflødig – noe jeg mistenker kunne blitt annerledes i en vanlig film med samme tema. En animert scene er kanskje så dyr at det ikke frister å planlegge løst? I vanlig film er det lett å la kamera gå, vanskeligheten ligger i sammenklippinga – og det koster å legge til et par dagers ekstra etterarbeid/klipp.

Blikkbokser med film kommer ofte fra det amerikanske kontinent.

Blikkbokser med film kommer ofte fra det amerikanske kontinent.

Det er også noe med det tegnede formatet som passer bra til tunge temaer. Kanskje handler det om hånda, strekene, de forenklete fargene, alt som skiller animasjon fra foto? Kanskje gir dette oss det rette paradokset av distanse som åpner for økt innlevelse. Der vanlig film kjennes for direkte og brutal, og gir meg lyst til å dekke over øynene i sterke scener, kan en tegning skrelle bort det overflødige, destillere og rette fokus mot det som er alltid er kjernen i politiske spørsmål: menneskelig opplevelse på mikroplan.

Selv amerikanske filmskapere er klar over dette, når de i det siste har gjort flere forsøk på animert behandling av kompliserte miljøspørsmål. I Biefilmen forsvinner blomster og planter når biene går til streik, noe som fører til at hele planeten trues med sult. Høyaktuelt idag hvor verdens biebestand synker dramatisk grunnet en mystisk insektsykdom. I høstens pixarfilm Wall-E må menneskeheten sirkle planløst rundt i verdensrommet i 700 år, etter å ha gjort planeten ubeboelig. Det har undret meg at det underliggende økologiske budskapet ikke har fått større oppmerksomhet, men kanskje var det for godt kamuflert under «søte» dyr og roboter med friske oneliners.

Wall-E på norsk høstløv, oktober 2008.

Wall-E på norsk høstløv, oktober 2008.

Film fra Sørs egen hovedpris Sølvspeilet gikk i år til den iransk-afghanske filmen Buddha Collapsed Out of Shame. Dette er en mer tradisjonell politisk film, hvor vi opplever krigens traumer indirekte ved å være vitne til barns lek. Regissør Hana Makhmalbaf har fått mye oppmerksomhet på festivaler verden over, både fordi hun er en sjarmerende og talefør ung kvinne (18 år gammel da hun laget filmen) og datter av den smått legendariske iranske filmskaperen Mohsen Makhmalbaf. Dette er bakgrunnen for at Film fra Sør markedsfører henne som en iransk Sofia Coppola, men ved nærmere ettersyn viser bildet seg å være mer komplisert. Ved å lære opp familien sin i kunsten å lage film har Mohnsen Makhmalbaf greid å få fram et helt Makhmalbaf-filmdynasti. Filmen til Hana (f. 1988) har manus av moren Marzieh (f. 1969), er produsert av broren Maysam (f. 1981), og søsteren Samira (f. 1980) blir nevnt som en viktig rådgiver. Vi kan jo bare forestille oss hvordan far Mohsen (f. 1957) sitter og trekker i trådene bak alt dette.

Filmkasser med strie kommer ofte fra India.

Filmkasser med strie kommer ofte fra India.

Dessverre greide Buddha Collapsed Out of Shame aldri å overbevise meg. Jeg fikk tvert imot inntrykk av en mediehype, grunnlagt på slektsromantiseringen ovenfor. Filmen har mange av den typen elementer som pleier å ødelegge «eksotisk» film for meg: Langsomt tempo uten åpenbar hensikt, opplagte og politisk korrekte problemstillinger (ja huff, å være kvinne i Afghanistan kan ikke være lett), vektlegging av tablåer snarere enn handling (støvete barn som løper mellom vakre fjell), og velment, men klønete personinstruksjon. Greit nok med søte unger og en påminnelse om hvor brutalt de kan behandle hverandre, men dette har vi da sett før? Den største svakheten synes jeg er at den lille jenta aldri virker redd, selv i svært skremmende situasjoner. Jeg antar hun skal være modig og tapper, men når du er fem år og en gjeng rasende tolvårige gutter prøver å grave deg ned i ei grøft og steine deg? Teorien er at jenta er for liten til å skjønne at det ikke er en lek, men de fleste barn gjør vel motsatt? Selv leken kjennes blodig alvorlig i den alderen.

Men for all del, mange var uenige med meg om kvaliteten, og filmen kommer altså ordinært på kino, ihvertfall i Oslo. Gå gjerne og se den, og døm selv. Her er traileren, dessverre tekstet på fransk, men du får uansett et visst inntrykk av barneskuespillerne.

Filmkritikerprisen FIPRESCI, som tildeles av en internasjonal jury, gikk i år til den kinesiske filmen 24 City. Fortellerspråket er dokumentarisk, og består av intervjuer med innbyggerne i et boligområde i Chengdu, en storby i provinsen Sichuan. Det handler om et lite samfunn i samfunnet, som har eksistert rundt en framgangsrik fabrikk, men som nå går i oppløsning ved overgangen til det postindustrielle samfunn. Filmens kvaliteter ligger i de sterke historiene, som aldri får en direkte negativ valør, men preges av den bittersøte ettertanken de fleste som lever lenger enn til fylte 35 vil oppleve. Jeg liker kontrasten mellom de unges naive framtidstro og egoisme, og de eldres mer nyanserte, ofte desillusjonerte, men også berikende perspektiv.

Vi møter den pene jenta som var fabrikkens «Lille Blomst», men lot frierne passere én etter én, og aldri fikk barn, og nå finner størst glede i å synge karaoke med kolleger på bar. Vi møter gutten som drømte om å studere, men lot foreldrene overtale seg til å velge «trygt» fabrikkarbeid, noe som dengang betydde en rekke privilegier: et avsperret boligområde, butikker med bedre utvalg, egne kinoer og skoler. Nå legges fabrikken ned, området bygges om til luksusboliger, og mannen, som i mellomtida er blitt underdirektør, finner ut at livet aldri er helt trygt. Og likevel virker det ikke som han angrer, der han sitter og forteller stolt om familien sin.

Julie Ova og maskinist Kjell Nyhus på bakrommet, Vika kino.

Julie Ova og maskinist Kjell Nyhus på bakrommet, Vika kino.

Den sterkeste historien tilhører et kvinne som har tjent godt hele livet og jevnlig sendt penger til familien på landet. Men nå er hun «gammel» (etter kinesisk målestokk, dvs midt i femtiårene), og velferdsordningene forsvinner med fabrikken, slik at søsknene på landet må sende penger til henne. Men gradvis rulles den virkelige tragedien opp. Det viser seg at kvinnen har mistet et barn, og ikke på noen vanlig måte. Som ung reiste hun til Chengdu for å arbeide på fabrikken, sammen med en rekke ungdommer i samme situasjon. De dro oppover elva Yangtze med båtbytte i byen Chongqing, og under dette båtbyttet, i mylderet på kaia, forsvant den lille sønnen hennes, bare 3 år gammel. Sammen med mannen sin lette hun i flere timer, løp omkring og ropte og gråt, uten resultat. Da tida for båtens avgang nærmet seg nektet hun å dra, men ble trukket med til båten av de andre. Individuelle hensyn kunne ikke tas i det kollektive Kina. Det er hjerteskjærende når hun sitter i intervjuet og sier: Vi var viktige for fabrikken, arbeid ventet som vi måtte gjøre, derfor måtte alle med båten, jeg skjønner jo det.

Filmkritikerprisen innebærer dvd-lansering, så 24 City kan du se hjemme hvis du vil. Jeg har ikke funnet noen trailer, men klippet ovenfor er et tv-innslag hvor regissør Jia Zhang Ke snakker om valget sitt med å blande fiksjon og virkelighet. For ja, noen av figurene som intervjues er skuespillere, og vi får ikke vite hvem. Men ifølge Jia er en blanding av fiksjon og dokumentar den beste måten en film kan fortelle sannheten på.

Oppdatering 1: Jeg glemte å fortelle at det som inspirerte meg til å se Waltz with Bashir, tross opprinnelig skepsis, var to gode bloggposter: Karsten Meinichs anmeldelse etter festivalen i Karlovy Vary, og Eirins inntrykk og tanker på ogjegbare.

Oppdatering 2: En helt annen (og positiv) opplevelse av filmen Buddha Collapsed Out of Shame kan leses på bloggen Kvinnekonger. Og jeg gir dere et kort sitat: «Far Mohsen har nå sagt seg ferdig som filmskaper og er gått over til å være en filmskaperskaper.»

Russisk skogsorkester (Alexeev) 18. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Video.
Tags: , , , , ,
22 comments

Det er noe med denne videoen. Jeg har ikke greid å finne ut noe som helst om animatøren, so if you are the artist behind this wonderful film, please leave a comment and tell us who you are! På YouTube står alt på russisk, til og med overskriften… og det russiske semesteremnet mitt ligger åpenbart for langt tilbake i tid. Men google translator er min venn og forteller at videoen heter «skogsorkester». Hun som tipset meg skrev som intro til lenken: «kan. ikke. slutte. må. kikke. en. gang. til.»

kann. nicht. aufhören. muss. noch. einmal. gucken
(@marthadear på twitter, 5. september 2008)

Jeg ble selvfølgelig nysgjerrig… og like etter satt jeg selv der og kikket på klippet om og om igjen. Jeg sendte det videre til venner, og dagen etter ringte en av dem og sa: – Nå hører jeg den trommelyden fra alle kontorene rundt meg samtidig, og sånn har det vært halve morgenen, og innimellom begynner folk å le så de nesten faller av stolene!

Så hva er det med denne filmen? Jeg lar dere bedømme selv.

Oppdatering: Med god hjelp fra en av bloggens lesere har jeg nå funnet en kort biografi om animatøren. (Takk til Senikk.)

Alexei Alexeev er født i Moskva 1965. Han har jobbet med animasjon i 12 år, og laget egne filmer og serier i 8 år. Han er tilknyttet flere animasjonsstudioer (Pilot i Moskva, Varga og Baestarts i Budapest) og internasjonale tv-kanaler (Cartoon Network, TV8, MTV). Han behersker de fleste delene av prosessen (regi, animasjon, AD, layout, storyboard, postproduksjon), og etterhvert har han vunnet en drøss med priser. Også denne filmen, som er laget i Ungarn, har vunnet en festivalpris.

Kreativt kaos (Høstutstillinga 2008) 7. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
19 comments

Høstutstillinga er ei skattekiste. Den er broket, mangfoldig, og har enkeltverk i sentrum, i motsetning til andre (og angivelig mer seriøse) utstillinger, som gjerne prøver å samle seg rundt klare linjer eller temaer. Høstutstillinga har vært forsøkt temmet, men det ble med ett forsøk (på nittitallet, såvidt jeg husker), allerede året etter var vi tilbake i det viltre kaoset.

Flisespikkeri.

Mona Nordaas: Transformation Games.

Et kreativt kaos, som en av mine lærere ville sagt, og godt er dét. Hvorfor skal alle utstillinger være like? Eller strømlinjeformete? Nei, gi meg dette frodige, kanskje folkelige, én gang i året. Hit kommer massene, og noen finner kanskje en inngang, som gjør at de siden våger seg på andre utstillinger.

Transformation Games, detalj

Mona Nordaas: Transformation Games, detalj

Nina Marie Haugen Holmefjord i Dagsavisen har en god beskrivelse av utvalget, slik det arter seg mer eller mindre hvert år: «En salig samling av yngre kunstnere på vei inn i, eller nyutdannet fra, landets kunstinstitusjoner, rariteter fra hobbykunstnere som har hatt et gyllent øyeblikk, og enkelte bidrag fra etablerte kunstnere som av en eller annen grunn har sendt inn til juryering.» Hun prøver også å si noe om tendensene i år: Mindre politisk enn ifjor (men ikke upolitisk), lite ironi (men nok av andre typer humor), mindre konseptualisme (og mer sanselighet), mer tegning og maleri, og ikke minst (domestisert) graffiti, samt mange sterke videoverk. Okei, parantesene var mine. Og jeg vil føye til for egen del:

«Fanget fri.» Akryl/kull på trefiberplate.

Mette Schau: Fanget fri (akryl/kull på trefiberplate)

(1) Fantasyinspirasjon: Myteromantikk og dyrefigurer, mørke malerier og tegninger i naturalistisk stil, ofte med new age-elementer og/eller vakre naturlandskaper. Det er gjerne et harmonisk samspill med materialet, som i bildet ovenfor hvor finérens mønstre danner landskapsformer.

The Route.

Juan Andres Milanes (Cuba): The Route.

(2) Materialkaotisk skulptur: Store, ofte monumentale verker bestående av mindre elementer i uensartet materiale, gjerne readymades og regelrett søppel. Enkelte objekter minner om bygningskonstruksjoner. Eksempler: En gulvmandala av knapper og glansbilder (øverst i posten). En finérfigur surret med frottéhåndklær. Gamle sko festet sammen til en bil med polyuretanskum (ovenfor). Et klatrestativ med stiger og utsiktsplattformer, malt med graffiti og befolket av gigantiske legomenn (åpent for publikum «på eget ansvar»).

The Route, detalj.

Juan Andres Milanes (Cuba): The Route, detalj.

(3) Ornamental bevegelighet: Videoer og mekaniske innretninger som gir oss geometriske mønstre i bevegelse, mer og mindre figurative. Bier kravler i en bikube, fargesirkler flyter på veggen som bobler i ei lavalampe, en karusell av messing kaster sirkelskygger på veggene, røyk fra ei pipe stiger sakte over pastellfarget by, krigsmaskineri danner formasjoner sett ovenfra.

Uten tittel (metallkarusell i bevegelse)

Jannicke Lie: Uten tittel (metallkarusell i bevegelse)

(4) Estetisk ambivalens: Objekter som virker vakre ved første øyekast, men har noe grusomt ved seg når du ser nærmere på dem. Messingkarusellen viser seg å bestå av krigerste figurer med våpen, fra palmen som kaster de vakre flikete skyggene er to figurer hengt etter halsen. Når kaleidoskopvideoen zoomer inn på strekmennene snurrer de blødende mot oss, med avkuttede lemmer, som krigsofre i et dataspill.

Stillbilde fra video.

Jørgen Evil Ekvoll & Can Sayinli: Stillbilde fra video.

Mye av dette slo meg som inspirert av Pushwagner, noe jeg kanskje ikke ville tenkt hvis ikke han selv hadde vært tilstede, både i egen person og med flere verk: 3 store malerier, og en animasjon over tegneserien Soft City. En snutt av animasjonen kan du se i videoen min fra vernissagen (nederst i denne posten). Soft City har jeg skrevet om tidligere her.

Anne Gry Løland fikk KEMs debutantpris 2008 for Pastell (etset tekstil).

Anne Gry Løland fikk KEMs debutantpris 2008 for Pastell (etset tekstil).

Også fr.martinsen fikk øye på Pushwagner denne kvelden: «Han har fått pris, alle flokker seg, det er folk som bærer blomstene, tar vare på glassklompen han får. Likevel sitter han alene ved et hjørnebord om kvelden, så tynn og spinkel i kroppen. Jeg får lyst til å si noe til ham, hva skal jeg si. Lille venn? Men det går ikke bra. Når han venter på pris har han ingen å tiske med, bare dokumentarfilmere som er der nesten hele tiden.»

High Society (olje på lerret)

Pushwagner: High Society (olje på lerret)

Men jeg ser Push gå ned trappa med armen til en stor mann rundt skuldrene (jeg filmer dem, andre klipp i videoen). Seinere treffer jeg den samme store mannen i ei annen trapp, og han stanser og spør interessert: Går det bra? Jeg svarer ja. Kanskje er det omsorgsengelen?

Iblant sitter vi alle ved et hjørnebord og venter.

High Society, detalj.

Pushwagner: High Society, detalj.

Høstutstillinga 2008 kan du se på Kunstnernes Hus i Oslo fram til 5. oktober. Deretter flytter alle verkene til Stavanger, hvor de kan ses fra 15. oktober til 2. november. Og nedenfor kan du altså se videoen min, med musikk av Mulatu Astatke (etiopisk jazz fra 1970-tallet, blant annet brukt i Broken Flowers, Jim Jarmusch-filmen fra 2005. Låta heter «Yegelle Tezeta».)

Etterhvert kommer det muligens også flere bilder her.

Melafestivalen 2008 29. august 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , , , , , , , ,
14 comments

Varm melk med krydder og hakkede pistasjnøtter, potetkaker med gyllen saus og kikerter, grillburger med lime og mynte, og tandoorikylling i nanbrød. Alt dette for bare to hundre spenn, her vi sitter på Rådhustrappa og ser Henrik Wergeland paradere forbi, fulgt av trommer og falske kameler.

Det er Melafestival. Vi var her for alvor igår, og idag er vi innom for mat, i ei pause fra en annen festival, på Litteraturhuset. (Mer om den en annen gang.) Der oppe var maten for dyr til å nytes raskt i ei pause, eller i det hele tatt, og seinere i uka skal dette diskuteres på Underskog: Hvorfor er maten i Europas hus for kunst og litteratur mer tilpasset fiffen enn bohemen? Hvorfor vil de ha meg til å drikke rosa sjampanje? spør en deltaker som nettopp har vært i Berlin, og en annen svarer: føkk sjampanjen.

Men på Mela er det billig, enten det er enkel kebab eller gourmetmat. Det virker som cateringfirmaene prøver å vise seg fram, med hele kundemassen på ett sted. For det er jo ikke slik som mange nordmenn tror at alle folk fra andre verdensdeler lager all maten sin hjemme. Selv til store selskaper står generasjoner av kvinner på kjøkkenet i dagevis? Neida, ofte gjør de som oss, bestiller selskapsmaten fra en restaurant. Og som ei jente i teboden sier når jeg kommer for påfyll med et mmm: Ja, ikke sant den er god? Vi får heller ikke slikt så ofte, hjemme drikker jeg mest brus.

Det første vi opplevde var vietnamesisk vanndokketeater. Først ble forslaget mitt møtt med skepsis, for dokketeater? Men jeg hadde sett ei slik forestilling i Vietnam, og visste at det var action. De store dokkene (opptil én meter høye, og 15 kg tunge) styres under vann, så det ser ut som de går på overflaten. Dyrefigurene rører seg raskt og naturtro, fisken hopper, dragen spytter vann, og det er alltid fyrverkeri, for å skremme bort de onde åndene. Denne gangen så vi selveste Vietnam National Puppetry Theatre fra Hanoi på turné. Etter Oslo-besøket reiser de videre til andre steder i Norden.

Det er flere som filmer under forestillinga, og minst én annen video ligger på YouTube, men dessverre hadde ikke Tang bedre utstyr enn meg. Når han i tillegg sto på siden av scenen, mens jeg sto midt foran, så lagde jeg likevel mitt eget YouTube-klipp (tatt med kompakt fotoapparat, så ikke vent deg noe under). Blir du hekta kan du også se dette opptaket en amerikansk turist gjorde i Hanoi, ikke noe mesterverk, men i det minste klippet.

Det er mye eksotisk musikk på Melafestivalen. Hovedvekten ligger nok på India og Pakistan, men det er også mye Afrika, som legenden Miriam Makeba, noe Vietnam og Latin-Amerika. Selv synes jeg kanskje det mest interessante er de mange norske bandene med mangfoldig bakgrunn, både de helnorske som lar seg inspirere av world music (Transjoik, Farmers Market), men ikke minst de mange små, hvor medlemmene enten er vokst opp i Norge med foreldre fra andre steder, eller har flyttet hit og bringer impulser utenfra.

Et godt eksempel er det multietniske bandet Studio Live. Jeg var på en konsert hvor de spilte en form for afronorsk reggae, med norskafrikaneren Ras Steven (Tønsberg, Oslo og Kenya) som forgrunnsfigur. I programmet står det at Studio Live står for gode vibber, love and overstanding, og det stemmer godt med stemninga i Scene2-teltet, spesielt Ras Stevens energi.

Studio Live brukte flere språk på scenen, og jeg skulle aller helst ha gitt dere en av de norskteksta låtene, for å bevise hvor dumt det er når folk tror norsk er et dårlig sangspråk. Jeg mener, når folk utenfra greier det så utrolig bra – jeg ønsker dere fikk høre den låta hvor Ras Steven synger om frukt, spis mango, banan og appelsin, og så rimer han på alle fruktordene, kule rim jeg dessverre ikke husker, men som likner på dem fra tv-serien Glatte Gater, «det var da jeg nettopp hadde kommet til Norge, lenge før jeg visste hva var Jernbanetorget», med fri bruk av ordstilling og rytme, så fritt du bare kan greie når du ikke er innfødt og fortsatt hører, istedenfor å vite.

Folka fra Glatte Gater kommer på kino i høst, filmen heter 99% ærlig og tar opp tråden der tv-serien slapp. Gå og se den, og framfor alt, lytt til norsken deres, og musikken. Men inntil da har jeg funnet en video til dere, hvor Ras Steven tekster på fransk og Stella Mwangi (aka STL) på engelsk, mens de går og kjører rundt i et Oslo som veksler mellom rått og pittoresk, slik de færreste er vant til å tenke på denne byen, men hvor vi som bor her, særlig i øst, kjenner oss bedre igjen enn i turistversjonen.

Jeg har flere bilder fra Melafestivalen på flickr her. Husk at det alltid er mulig å se flickr-bilder i bildespill (slideshow). Da slipper du å klikke på hver enkelt bilde, og kan istedet lene deg tilbake og studere dem i ro og mak med svart bakgrunn. Mela-bildespillet mitt finner du direkte her.

Øya 2008: Snapshots 10. august 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
7 comments

I år rapporterte jeg live fra Øya via Twitter, på festivalens første og siste dag (onsdag og lørdag). Jeg gikk på konserter og sendte sms underveis, med sylferske inntrykk og vurderinger. Nedenfor finner du meldingene fra onsdag, illustrert med bilder jeg tok. En tilsvarende post om lørdagen følger seinere i uka. Vil du se flere bilder fra Øya har jeg en flickr-mappe her.

«Øya nå, kl 15.16: Ane Brun, vakker, flink, litt for laidback. Mer folkaktig enn før, nærmer seg world music, mari boine»

«Øya nå, kl 15.45: Overraskelsesband på p3 scenen: Dengue Fever! Fantastisk m vokal fra Kambodsja, ny sjanse på John Dee ikveld, anbefales!»

Låta ovenfor er min favoritt med Dengue Fever: Tiger Phone Card.

«Øya nå, kl 16.52: Los Campesinos har et jævla driv og lilla tskjorter på to bassister som matcher lysene på scenen»

Los Campesinos betyr «bøndene» (eller landarbeiderne) på spansk, men bandet kommer fra Cardiff, Wales.

«Øya nå, kl 17.17: José Gonzales fin gitar singer songwriter men sitter altfor langt bak på scenen i et hull av svart sceneduk. Redd for regn?»

«Øya nå, kl 17.42: Rømmer fra The Mae Shi, ikke i humør til primalskrikrock. Vil heller gå og kjøpe is»

«Øya nå, kl 18.19: Kung Fu Girls er happy happy ville glad og gjenforent på scenen, hey!»

«Øya nå, kl 18.31: Kung Fu Girls mye basstyngde, peter parker-låta, Marshallhøyttalere!»

«Øya nå, kl 18.41: Kung Fu Girls, ok jeg trekker alt tilbake, førtiser KAN være kule!! (Dagens beste konsert?)»

«Øya nå, kl 18.54: Det er noe utrolig sexy med sånne gitarunderarmer hvor senene spiller»

«Øya nå, kl 19.17: Lykke Li, utrolig hype og så fullt foran scenen at vi lytter fra en sofa i Camp Indie istedet. Med øl!»

«Øya nå, kl 19.35: Hvordan kan det være litteratur i dette teltet mens band er på utenfor? Lurer på om Ingvild Rishøy ble noe av før idag»

«Øya nå, kl 20.23: Iron & Wine neohippiestil bra drag men irriterende fulle kids foran scenen m ryggen til som fotograferer hverandre»

«Øya nå, kl 21.05: Ser på trommisen i Mayhem som rigger et usannsynlig stort trommesett»

«Øya nå, kl 21.27: Møter en jeg kjenner som føler seg gammel: ‘Og så sto jeg der blant ungdommen og var med, liksom’ (foran Kaizers)»

«Øya nå, kl 22.06: Grindermannick cave, mørket faller på, trikken klatrer opplyst bak storskjermen foran Ekebergåsen»

«Øya nå, kl 22.29: Grinderman – deilig spastikerenergi, og en fiolinist m båndsalat fra buen som en piasavakost»

«Øya nå, kl 22.41: Henger på gjerdet m utsikt til tusen hender og storskjermen, bølger og regn foran nick cave»