jump to navigation

Helse i vann (Karlovy Vary) 9. august 2009

Posted by Oda in Bybilder, Film, Kulturtips, Natur, Reiser.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

«Hun er russisk!» sier min russiske kollega og peker på et av bildene mine fra Karlovy Vary, Tsjekkia. Ei eldre kone henter vann fra en de helsebringende brønnene, som i sin tid ga byen ryktet som et av Europas beste steder for kurbad, kanskje bare slått av Baden Baden, som ifølge min kollega var mest for de svært rike. Hit til Karlsbad, som byen dengang het, dro de litt mindre velstående på jakt etter helse, deriblant en mengde russere.

Park spring colonnade

Ung og gammel henter vann i Parkfontenen. (Foto: Oda Bhar)

Tsar Peter den store besøkte Karlovy Vary i 1711, og samme år ble det første kurhotellet bygd. Hundre år seinere kom den virkelige storhetstiden. I 1870 ble byen knyttet til det europeiske jernbanenettet, og fram til 1. verdenskrig var de innom her alle sammen: det europeiske jetsetet og kunstnerne med navn som Goethe, Schiller, Dostojevskij, Freud, Marx, Leibniz, Beethoven, Brahms, Chopin, Dvořák, Wagner, Liszt og vår egen Grieg.

Czech landscape, red

Slettelandskap i Nordvest-Böhmen. (Foto: Oda Bhar)

Selv skal jeg til byen sammen med redaksjonen i Montages, for å dekke den internasjonale filmfestivalen som finner sted her hvert år i juli. Vi reiser i festivalens minibusser, som plukker opp og leverer fra flyplassen. Det blir en fin kjøretur gjennom det nordvest-böhmiske slettelandskapet, tross øsende regnvær. Vi ser enger, treklynger, humleplantasjer, landsbyer med fine kirker og bergtopper med borgruiner.

Humulus, Hopfen, Humle

Humle-plantasje i det nordvestlige Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)

I baksetet skravler gutta kontinuerlig om film. I forsetet sover Agnethe og jeg fotograferer, med regnværet på bilruta som naturlig softfilter. (Flere bilder fra kjøreturen her.)

Poppys on a field

Eng med valmuer ved veien, Praha – Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Russere drar fortsatt til Karlovy Vary, men det gjør mange andre folk også. Så hvorfor tror kollegaen min at kona på bildet er russisk? Er det noe med klærne, fargene, det røde og brune? Eller det blomstrete skautet, grønt med knallrøde roser, et vanlig folkloristisk plagg på landsbygda i Russland. Jeg så det selv langs den transsibirske jernbanen: Hver gang toget stanset var perrongen full av små koner med stakk og blomstretet skaut, som solgte opptenningsved eller bunter med gulrøtter.

Dvořák  Park: Woman drinking healthy water

(Mulig) russisk kone drikker vann i Dvořák-parken.

Kona setter seg på en benk og drikker fra den medbrakte plastkoppen sin. «Jeg er sikker,» sier kollegaen min. «Russisk hun er.» Jeg liker når hun høres ut som Yoda, den gamle jedi-mesteren i Star Wars: Morsom hun er. Jeg liker den slaviske aksenten, og holdningen, det litt bryske, av mange forvekslet med uvennlighet, men jeg tolker det helst som motvilje mot bullshit, et ønske om å skjære gjennom.

Mill Spring Colonnade

For å beskytte kurbadgjestene mot dårlig vær ble det bygget tak over springvannene, slik at du kunne gå tørrskodd mellom dem. Her, den staselige Møllekolonnaden. (Foto: Oda Bhar)

Det finnes mange teorier om hvordan du bør drikke vannet i brønnene. Før frokost for at effekten skal bli størst, fulgt av en halvtimes rask gange. Eller til bestemte tider på dagen, og aldri mindre enn 2 dl på 2 minutter. Selv prøvde jeg flere av de 14 kildene, og mest påfallende var hvor ulikt de smakte. Noen hintet om svovel, de fleste var salte og minnet om hav.

Mill Spring

Springvann i Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Som nordmann er jeg vant til å drikke fra fjellbekker med hendene som skål, derfor brydde jeg meg ikke om å ta med meg en kopp. Noe som gikk greit de første par gangene – helt til jeg stakk hånda inn i en stråle og ble skoldet. Jeg lot som ingenting, tok hånda rolig ut og slurpet i meg vannet. Men seinere prøvde jeg ingen ukjente fontener uten kopp.

Mill Spring Colonnade

Torget foran Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Karlovy Vary er en vakker by. Gjennom historien har den vært herjet av branner, oversvømmelser og krig, men i likhet med tyskerne er tsjekkerne glade i å bygge opp igjen og restaurere gammel bebyggelse.

Karlovy Vary: Market spring colonade

Hotel Romance og Markedskolonnaden. (Foto: Oda Bhar)

I Norge blir denne typen «kopier» sett ned på, ekspertene foretrekker å bygge nytt, siden kongstanken er at alt skal uttrykke tida det bygges i. Dermed ender vi med svært uensartede bykjerner, i motsetning til Sentral-Europa, hvor du kan gå omkring som i nykonstruerte historiebøker.

Karlovy Vary: Moser glass

Böhmisk krystall er verdenskjent for sin høye kvalitet. Dette gjelder ikke minst Karlovy Varys lokale variant, Moser-glass. (Foto: Oda Bhar)

Da Donau-monarkiet falt etter 1. verdenskrig ble Tsjekkoslovakia opprettet av de tidligere tyske regionene Böhmen og Mähren, samt det nordlige Ungarn. Karlovy Vary ligger i det gamle nordvestlige Böhmen, og majoriteten av befolkningen var tysk fram til 2. verdenskrig.

Karlovy Vary: Ice cream

Yoghurtis som faktisk smaker yoghurt! (Foto: Oda Bhar)

At byen ble internasjonal lasarettstad hindret ikke amerikanske fly fra å bombe den mot slutten av krigen. Selv store og godt merkede bygninger dekket med Røde Kors-flagg ble rammet, og mange liv gikk tapt. Etter 1945 ble mesteparten av den tyskættede befolkningen fordrevet, og tapte alle verdier. De nye innbyggerne kom for det meste fra Sentral-Böhmen.

Saint Peter & Paul Orthodox Church

Den russisk-ortodokse kirken i Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

I 1946 ble kurbadene statlige, og først etter kommunismens fall i 1989 ble virksomheten igjen rettet inn mot et internasjonalt publikum. Idag er ifølge Wikipedia en tredjedel av alle hoteller og underholdningssteder (som kasinoet) eid av «private investorer fra Russland og andre tidligere Sovjetrepublikker», ifølge en tsjekkisk bekjent i Norge en omskrivning for mafia.

The Becherovka Kiosk

Becherovka er byens kjente krydderbrennevin. Den smaker pepperkake og ble utviklet av tyskeren Jan Becher. (Foto: Oda Bhar)

Karlovy Vary International Film Festival (KVIFF) ble startet i kommunisttida (1946), men har først de siste 20 årene blitt en virkelig internasjonal arena. Hotel Thermal ble bygget spesielt for filmfestivalen, og inneholder opptil flere kinosaler og konferanserom hvor det kan vises film.

River Tepla

Den lille elva Teplá krysser Karlovy Varys historiske bykjerne, før den renner ut i elva Ohře. I midten ser du sovjetblokka Hotel Thermal, av mange kalt byens styggeste hus. (Foto: Oda Bhar)

En morgen er det fullt på filmen jeg planla, dessuten er jeg lei av bykjernen. Jeg rusler avgårde i en tilfeldig retning, og kommer snart til et område hvor husene er mindre bløtkakeaktige. Som mange sentraleuropeiske byer ligger Karlovy Vary der en elv renner ut i en annen, i dette tilfellet den smale Teplá, som krysser den historiske bykjernen, og den brede Ohře (tyske Eger), som seinere munner ut i Elbe.

Karlovy Vary Railway Station

Jernbanestasjonen ligger litt utenfor bykjernen. (Foto: Oda Bhar)

Jeg finner en bro over begge elvene, klatrer opp en liten ås og havner ved den gamle jernbanestasjonen. Her går jeg på jakt etter graffiti. Jeg finner ikke mye, men noe er det alltid i nærheten av toglinjer.

Karlovy Vary: Graffiti

Sjablonggraffiti på jernbro over toglinjene. (Foto: Oda Bhar)

Mitt neste funn er et boligområde med moderne sovjetblokker og utsikt over den brede Egerdalen. Jeg surrer rundt og fotograferer litt, før jeg krysser et friområde med grasplen og kløver og store trær.

Karlovy Vary: Suburbia

Boligområde nord for sentrum, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Her snubler jeg over en kirkegård, ulik alle andre jeg har sett. Urnene er plassert i små glassmontre, stablet oppå hverandre og murt sammen til en slags boligblokk for døde.

Soul windows

Kirkegård hvor de døde har vinduer. (Foto: Oda Bhar)

Det fine er at folk har satt små fotografier og pyntegjenstander inne i montrene, noe som gjør tanken på den avdøde klarere, ihvertfall for meg, enn om de bare var markert med en enkel stein.

Soul windows

De dødes vinduer mot livet. (Foto: Oda Bhar)

Fra kirkegården prøver jeg å finne tilbake til sentrum, men går meg vill og trasker til føttene verker. Hvorfor skjer dette nesten alltid når jeg går på oppdagelsesferd, særlig utenfor kantene på kartet?

Blue flower & bumble bee

Selv ugresset er vakkert i Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)

Etter en laaang strekning langs ei gate som aldri tar slutt (men jeg vil ikke gi meg, nekter å snu!) møter jeg et skilt hvor navnet Karlovy Vary er streket gjennom med rødt. Jeg er ved bygrensa. Der er det heldigvis også en holdeplass med oppslåtte rutetider og et gjenkjennelig navn, slik at jeg kan ta bussen tilbake.

Forest at the Diana Tower

Bratt skog sett fra fløybanen i Teplá-dalen. (Foto: Oda Bhar)

Stort sett er hele Montages-gjengen opptatt med filmer og skriving (og litt øl) uka gjennom. Først den siste dagen, søndag når vi skal reise hjem, tar vi en felles utflukt på dagtid. Det er en fløybane av liknende type som i Bergen, som fører opp til et utsiktstårn i de grønne åsene øverst i Tepládalen.

Diana Tower: Karlovy Vary

Utsikt over Karlovy Vary fra utsiktstårnet Diana. (Foto: Oda Bhar)

Herfra ser jeg det alt sammen igjen: Det store brune festivalhotellet, bygårdene i jugend- og barokkstil, den russiske kirken med løkkuplene, forstedene utenfor bykjernen med pastellfargete blokker.

Diana Tower: Hotel Thermal

Hotel Thermal og den russiske kirken sett fra utsiktstårnet. (Foto: Oda Bhar)

Når jeg ser på bildene fra utflukten synes jeg vi minner om et band på tur. Et band i den happy første tida, før alle stridene begynner, mens alle ennå tror at ingenting ondt kan skje.

Bad ass Montages

Bad ass Montages: Karsten, Trond, Oda, Eirik og Agnethe.

Jeg har mange flere bilder fra denne turen. Hardcore-interesserte kan se dem på Flickr (oversiktsside her). Du kan også gå rett til lysbildeshow: 1) Gatene i den historiske bykjernen, 2) vandringen min til forstedene, 3) detaljer fra den fine kirkegården, og 4) bilturen til og fra byen fra Praha.

Du kan også lese den forrige posten min, som handler om selve filmfestivalen, ikke minst filmene jeg så. Her gir jeg noen gode råd om hvordan du kan velge filmer blant flere hundre på en festival.

Treet som vinker farvel 18. mai 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Natur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
18 comments
Duetre (Nyssaceae)

Duetreet i full blomst. Oslo, 20. mai 2007. (Foto: Oda Bhar)

Duetreet stammer fra Kina. Den første europeeren som kom hjem og fortalte om det var en fransk misjonær som het A. David, og med vanlig frekkhet kalte europeerne treet opp etter ham (Davidia involucrata). Dette var i 1869, og i år 1900 dro engelskmannen Ernest H. Wilson til Kina for å finne treet. Han brakte frø til Europa, og det var hans poetiske beskrivelse som ga treet navn:

«Blomstene beveger seg ved det minste vindpust og ligner kjempestore sommerfugler eller små duer som svever rundt treet.» (Ernest H. Wilson)

Men jeg liker det andre kallenavnet bedre: Lommetørkletre. Det kommer av de store hvite svøpbladene som vinker i vinden mens treet blomstrer, så lette at de nesten aldri henger stille nok til å bli skarpe på nærbilder. Selve blomsterstanden er unnselig: bittesmå røde stilker som sitter sammen i en kule, gradvis mer glissen ettersom blomstringen skrider fram. På bildet under er det helt i starten av blomstringen, så blomsterhodene er brune og sitter tett sammen, slik at de likner sjokoladekuler. Ennå er «lommetørklærne» ganske små, og de er ikke blitt hvite ennå. Men etter ei uke kan de bli ca 10 cm brede og 20 cm lange.

Duetre (Nyssaceae)

Duetreet i starten av blomstringen. Oslo, 16. mai 2009. (Foto: Oda Bhar)

Duetreet i Botanisk hage ble plantet i midten av 1950-årene, men blomstret ikke før etter 30 år. Du finner det helt øverst mellom Botanisk og Geologisk museum, ved det som kalles Systematisk hage (fordi plantene er ordnet etter familie, og ikke etter utseende eller opprinnelsesland som ellers i parken). Blomstringa varer bare ca 10 dager, så skynd deg!

Duetre (Nyssaceae)

Grein av duetreet i starten av blomstringa. (Foto: Oda Bhar)

Mosegrodd (Gundersen) 29. mars 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kunst, Natur.
Tags: , , , , , , ,
11 comments

Denne mannen har nettopp gitt meg et helt nytt syn på moser. Han heter Helge G. Gundersen og har for tida utstilling på Tøyen Hovedgård (det store trehuset midt i Botanisk Hage) med nærbilder av mosearter.

Helge G Gundersen

Naturfotograf Helge G. Gundersen viser mosebilder i Botanisk Hage.

Mosene formerer seg på to måter: Ukjønnet, ved at biter brytes av og utvikler seg til nye planter, eller kjønnet, ved hjelp av sporer. De vakre, fargerike og svulstige formene er altså ikke blomster, men sporekapsler. De trekker seg sammen i vått vær, men åpner seg i tørt, slik at vinden lettere kan føre sporene avgårde.

Gundersen: "Knappmøkkmose"

Helge G. Gundersen: «Knappmøkkmose.» (Foto av foto: Oda Bhar)

Det er ingen tvil om at Gundersen kan mye om moser. Men jeg liker at utstillingen også har kunstneriske kvaliteter, ved at fotografen har et tydelig blikk og eget fokus. Prosjektet hans er å vise fram den frodige, sexy, nesten uanstendige kvaliteten, og det fungerer godt. Når han peker på den ene som strekker seg etter kontakt, mens den andre rister forførende på skjørtet, er det ikke vanskelig å se hva han mener.

Gundersen: "Klobleikmose"

Helge G. Gundersen: «Knobleikmose.» (Foto av foto: Oda Bhar)

De fotograferte utsnittene er bare litt større enn et knappenålshode, mens forstørrelsene måler 50×50 cm. Det handler om en mikro/nanoverden omdannet til noe vi faktisk kan se, og med farger, former og mønstre minst like intrikate som på vekster vi kan se med det blotte øye. Det får meg til å tenke på fiksjonsfilmene hvor bittesmå verdener er innkapslet i større. Vi befinner oss blant mennesker og dyr… men så plutselig zoomer kamera ut og jorda blir til ei klinkekule noen digre fingre knipser bort. Som alltid gjør tanken meg svimmel og vantro. Kan vi være like små (eller mindre) for noen andre, som disse plantene virker for oss?

Gundersen: "Small, green & sexy"

Helge G. Gundersen: «Små, grønne og sexy - nærgående bilder av mose.» Fotoutstilling på Tøyen Hovedgård. (Foto: Oda Bhar)

Bildene i denne posten er gjenfotografert av meg på utstillingen, og kan ikke yte originalene til Helge G. Gundersen full rettferdighet. Gå gjerne til den nystartede hjemmesiden hans for å se flere eksempler (siden er under utvikling, så det kommer flere bilder etterhvert, også med andre motiver enn mose). Han fotograferer iblant for Naturhistorisk Museum, som har lagt ut noen tidligere bilder av ham her.

Tøyen Hovedgård

Tøyen Hovedgård med fotoutstilling. Plakat av Helge G. Gundersen. (Foto: Oda Bhar)

Utstillingen Små, grønne og sexy – nærgående bilder av mose vises i Tøyen Hovedgård fram til 31. august. Du har altså sommeren på deg – men hvorfor vente på den? I Botanisk Hage er våren allerede begynt, og hvordan vet jeg det? Fordi trollhasselen blomstrer. Den er alltid første busk ute, og hvis du vil se må du raske på, for den er godt i gang. (Noen flere bilder jeg tok av Tøyen og Botanisk Hage idag kan du se her.)

Kinatrollhassel (Hamamelis mollis)

Kinatrollhassel blomstrer i Botanisk Hage, Oslo. Foto: Oda Bhar.

Med tog gjennom Skottland 6. august 2008

Posted by Oda in Natur, Reiser.
Tags: , , , , , , , , , , ,
25 comments

– Som bestefaren min pleide å si: Er du misfornøyd med været, bare vent i ti minutter. Innen da har det endret seg igjen.

Det er jenta på butikken i Arisaig som sier dette. Hun ser at vi er våte, med mørke bukser og mine altfor store gummistøvler, lånt av reisevennen for å slippe ut av blaute fjellstøvler og kanskje unngå forkjølelse. Vi har nettopp kommet inn med båten fra øya Eigg, og er innom for å spørre etter busstider til fiskerbyen Mallaig, hvor vi bor. På Eigg prøvde vi å gå opp på et fjell som kunne ha gitt utsikt helt til de ytre Hebridene. Men været var ikke godt nok, vi måtte gi opp rett under toppen, fordi det blåste så vi kunne lene hele kroppen mot vinden. Jeg hører en foss, mente jeg, men hvor er den? Det er ingen foss, svarte reisevennen, det er vinden som bruser over fjellet.

Vi har tilbrakt ei drøy uke i Skottland allerede. Vi fløy fra Oslo til Aberdeen, tok toget til Glasgow og nordvestover mot kysten. Fra Glasgow minnet togturen om strekningen Oslo-Bergen, med høyland og topper, myrull og fjellvann, og til slutt en nedstigning gjennom trange daler. Noen av innsjøene har skogkledde øyer, et minne om landskapet før avskogning og sauebeiting. På siste del av strekningen åpner fjordene seg mot oss, og deretter havet.

At været er er skiftende plager oss sjelden, landskapet blir bare vakrere av lagene med lys og skygge, tåke og sol som fyker over innsjøer og heier. I byene finner vi alltid en kafé eller pub å søke ly i til det klarer opp igjen. Å dra til fjells uten gummistøvler, derimot, får jeg angre på. Vi skulle jo gå på en sti, da holdt det vel med vanntette fjellstøvler? Jeg var ikke forberedt på at halve landet er ei myr, med stier som minner om gjørmete bekker.

Alle øyene her har korte, fyndige, keltiske og norrøne navn: Eigg, Rum, Muck, Canna, Skye, Mull, Coll, Barra, Tiree. Noen av dem tilhører Hebridene, eller kanskje alle, jeg er ikke sikker. Ordet for fjelltopp er Sgurr og innsjø heter Loch, og på skiltene står det keltiske navnet under det engelske.

På Eigg finner jeg en brosjyre om fugler hvor lokale betegnelser er med, og de er ofte mistenkelig norske, som havsule: sulaire (på engelsk gannet). Og det er ikke rart, vi er midt i vikingenes plyndringsbelte. Utenfor Eigg ligger ei miniøy kalt Castle Island, beryktet for at norske pirater brukte den som base og terroriserte de fastboende på øyene og fastlandet omkring. Også navnet Eigg er norrønt og viser til øyas siluett, som minner om en knivsegg.

Myten bak Skottlands nasjonalsymbol, tistelen, er også knyttet til vikingene. Under et nattlig snikangrep skal de ha snublet over piggplantene og bannet så høyt at lokalbefolkningen våknet og rakk å forsvare seg.

Det skotske er en vennlig blanding av høflig anglifisert og langsomt nordisk. Den rolige måten folk snakker på, de åpne blå blikkene som ser rett på deg, at de alltid tar seg tid til en hilsen, en pause og et lite smil, før det egentlige ærendet bæres fram. De vanlige motsetningene by/land nord/sør er høyst merkbare, og forsterkes jo lenger fra England du kommer. Under ferjeturen snakker vi med ei bestemor fra the borders, grenseområdet mot England, som gjør et nummer ut av hvor forskjellig hennes hjemtrakter er fra den karrige vestkysten. Vi får inntrykk av at det ikke bare er landskapet hun sikter til, men folkene, at de er litt røffe for henne tweedkledde smak.

Ikke minst er historien røff på disse kanter. Klanene var ikke rene familier, men en høvding og leilendingene hans. Tradisjonelt trengte høvdingen småbøndene for å reise en hær, men dette ble forbudt under engelskmennene, som ikke ville gi andre enn sentralmakta tilgang på en våpenstyrke. Den nye regelen gjorde folket som bodde på jorda uinteressante for høvdingen, han ville heller bruke landet til saueavl og dra inn penger på kjøtt og ull.

På vestkysten huskes 1800-tallet som ei tid for sosiale katastrofer. Potetpest, hungersnød og regelrette utrenskninger, på lokalmuseet i Mallaig hører vi grusomme historier. MacDonaldene ville ha landet til MacLeodene, jaget dem inn i en hule og tente bål foran inngangen så alle døde av røykforgiftning. En høvding ville starte sauehold og kastet ut leilendingene midt på vinteren, rev husene og lot høygravide kvinner sove utendørs og fryse ihjel.

Med denne kunnskapen i bakhodet er det ikke lenger med like stor glede jeg ser sauene som beiter i det åpne landskapet, de hvite ulldottene mot de grønne heiene, de svarte hodene med krumme horn og våkne øyne når du kommer for nær. De virker perfekt tilpasset omgivelsene, men kom hit til fortrensel for fattige bønder.

Men idag er dette fjerne minner. Innbyggerne langs kysten lever nå av fiske og turisme. Om sommeren strømmer det reisende til for å fiske, gå i fjellet, kikke på fugler og dra på hvalsafari. Ved Eigg ser vi skarv og sel som hviler på et skjær, skarven sprer ut vingene og tørker dem i vinden. På hjemveien ser vi halene til to småhvaler i vannskorpa, de ligger lenge og vipper før de dykker og forsvinner. Seinere spretter bestemoren opp og mener at hun ser dem igjen, peker opphisset for barnebarnet, og ingen protesterer, enda alle ser det bare er to dykkender som svømmer.

Småbyen Mallaig er knutepunkt for jernbane, bussruter og ikke minst ferjer, til den store øya Skye, hvor hytteprisene ifølge lokalavisa nærmer seg to millioner, og den mindre utbygde øygruppa The Small Isles, som Eigg er en del av. Mange turister reiser rett gjennom Mallaig på vei til disse stedene, men vi har valgt småbyen som utgangspunkt for dagsutflukter.

Fordelen med å bo i en by er et godt utvalg puber, fiskerestauranter og småbutikker. De nærmeste øyene ligger kun én times ferjereise unna, og i tillegg begynner det flere vandrestier i åsene som omkranser byen, bare på en halvtime er du langt oppe i fjellet. Mallaig har også en levende havn, som gir en livlig og autentisk stemning.

Vil du reise hit i høysesongen er det lurt å booke rom på forhånd, spesielt om du vil bo på Bed&Breakfast i sentrum. Det er rolig, praktisk, utsikt til havna, gangavstand til alt, rommene er så rene at du kan sleike gulvet, frokosten inkluderer egg, bacon, bønner, toast, müsli og frukt – alt dette for kr 300 pr person/natt. Et kvarters gange fra sentrum kommer du ned i kr 200 og har fortsatt tilgang på turstier og utfluktsmuligheter.

Jeg kan også varmt anbefale reisemåten vår. Togpass er en rimelig form for interrail i miniformat, og en bra ordning for deg som vil se mer av Skottland enn de største byene. Scotrail tilbyr to varianter: 8-dagers pass til ca 1000 kr (fri reise 4 av 8 dager), eller 15-dagers pass til kr 1400 (du kan reise 8 dager av 15). Spesielt på lengre strekninger blir det anbefalt å reservere sete i tillegg, men dette er gratis. Togpasset gir rabatt på flere buss- og ferjestrekninger, samt sightseeingturer i storbyene.

Strekningen mellom Glasgow og Mallaig blir kalt Skottlands vakreste. Ikke bare er det fin natur, du får også glimt av skottenes tekniske bragder. Skotske ingeniører har gjort mange store oppfinnelser, ikke minst innen transport og kommunikasjon. Lufthjulet, veidekket, sykkelen, stålskipet, jernplogen, oljeraffineringen, det elektriske lyset, fjernsynet, telefonen, radaren og termosen ble alle oppfunnet av skotter. Dessuten videreutviklet en skotte den rudimentære dampmaskinen (oppfunnet av en engelskmann) til den avanserte maskinen som fikk en så sentral plass i 1800-tallets industri.

På toget mot nordvest reiser du over flere viaduktbroer, og du kan legge inn en to timers tur med damptoget fra Harry Potter-filmene (Hogwart Express, eller the Jacobite, som den egentlig heter) mellom Fort William og Mallaig. Jeg satt med nesa (og kameralinsa) trykket mot togvinduet gjennom hele turen, så hvis du vil se overkill mange bilder av skotsk høyland kan du gjøre det her. Jeg har også flickr-mapper med flere bilder fra øya Eigg og havnebyen Mallaig.

En bookingside for rimelig overnatting i Skottland finner du her. Eller gå hit for en oversikt over steder i området rundt Mallaig. For større byer som Glasgow, Edinburgh og Aberdeen kan denne, denne eller denne siden være bedre. Booking av vanlige togbilletter i Skottland kan du gjøre her.

I like birds (Eels) 28. april 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Natur, Video.
Tags: , , , ,
19 comments

Hvis du lurer på om det er vår, ta en tur i Botanisk hage og hør plystrekoret. Eller lytt til denne låta med Eels, I like birds, en favoritt fra det fantastiske albumet Daisies of the Galaxy fra 2000. Eels er et amerikansk band, eller først og fremst en førtis ved navn Mark Oliver Everett, som tidlig i karrieren kalte seg Mr E, eller bare E. Etter hvert fant han ut at navnet gjorde det litt vanskelig å bli forstått ved booking av spillejobber, dessuten fikk han faste musikere som gjorde det naturlig med et felles bandnavn. Dermed ble E til Eels, som for alvor slo igjennom med to låter på soundtracket til Shrek 3 i 2007. Men I like Birds var den første hiten deres (les hele teksten her).

Fin video også, laget av den russiske animasjonskunstneren Vladimir Posokhin (bosatt i St Petersburg). Jeg liker særlig når den lille fuglen blir enormt stor og skummel, og menneskene ikke skjønner det, men lener seg til nebbet som om det var en trestamme. Eller når monsterfuglen kommer forbi tre små strutser, som skynder seg å stikke hodet i sanden mens den går forbi.

I don’t care for walkin’ downtown
Crazy autocar gonna mow me down
Look at all the people like cows in a herd
Well, I like
birds

If you’re small and on a search
I’ve got a feeder for you to perch on

(Eels, Daisies of the Galaxy, 2000)

Vind og vinger (Telemark) 23. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur.
Tags: , , , , , , , , , ,
21 comments

Jeg får ikke tenkt tankene mine de neste dagene heller. På vidda blåser de rett gjennom hodet, uansett hvor tett jeg snører hetta på anorakken, og inne i hytta steker de på vedovnen eller tørker i gamle tegneseriealbum.

vind-skavler.jpg

Vinden uler, men det er rart hvordan de beste bildene sjelden blir tatt i finvær. Er du pysete kan de til og med tas gjennom hyttevinduet.

lysrand-fjell-vind.jpg

På hovda vi ser fra kjøkkenet skinner sola samtidig som det føyker, slik at lyset samler seg i et gyllent bånd langs den slake konturen.

lysrand-fjell-vind-close.jpg

Men vi går turer også. Nede i lia er det nesten vindstille, og du kan fortsatt se rypesporene fra morgenbeitinga i fjellbjørkeskogen.

rypespor-diagonal.jpg

Sporlinja går i sikksakk, gjerne fire-fem striper parallellt, og det er slepespor ved siden av de nøyaktige fotavtrykkene. Jeg lurer på om slepinga kommer fra vingene eller de dunete fjærsokkene til rypa?

rypespor-vinge-m-busk.jpg

Her kan du ihvertfall se hva som skjer når den lander. Den setter ned én fot etter den andre i snøen, men har fortsatt vingene utspredt. Én vinge stryker fem fjær mot puddersnøen på ene sida av sporet, motsatt side får et liknende strøk av den andre vingen, det hele gjentar seg under neste skritt, før den rekker å samle vingene langs kroppen.

rypespor-vinge-semiclose.jpg

Jeg elsker presisjonen i disse sporene. Først skjønte jeg ikke hva de kunne være, stripene var så lette og smale at jeg tok dem for merker av klør. Men hva slags dyr ville laget skrapemønster med klørne mens det gikk?

rypespor-vinge-close.jpg

Hvis du vil studere hvordan rypa lager spor, og se den beite, kikk på denne franske amatørvideoen fra det svenske Lappland. Her ser du godt de dunete beina, mot slutten av filmen når den klatrer opp på kvisten. Det ser ut som om sokkene eller tærne lager slepesporet i snøen.

I Norge finnes det to rypearter, fjellrype og lirype, men jeg veit ikke hvordan du ser forskjell på dem. En morsom ting er at de graver seg ned for å sove, ligger i ei grop og er usynlige på snøhuletur, et snøfall er bare bonus, det er både varmere og relativt trygt, selv om reven veit om taktikken.

graner-blue-shadows.jpg

Når du går i lia kan du iblant se disse gropene, gjerne ved rota på en busk eller et lite tre. Er det ei bjørk ser jeg for meg at rypa står opp neste morgen, rister av seg snøen og beiter maten av taket.

ski-blue-shadows.jpg

Les også de forrige påskepostene mine fra Telemark:
1. Fjelltanker (langfredag)
2. Gaustayama (påskeaften)

Gaustayama (Telemark) 22. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur.
Tags: , , , , ,
19 comments

Dette landskapet har en spesialitet: Gaustatoppen er synlig nesten overalt. Du klatrer opp på en høyde, nærmer deg kanten av et fjellplatå, kikker ut mellom greinene på et tre, og der ligger den, majestetisk og hvit, med loddrette kløfter og en krateraktig skål, som en død vulkan.

gaustapanorama-fra-slepa.jpg

Turkameraten min er fascinert av Japan, og sier den minner ham om Fujiyama. Seinere kaller han den Gaustayama, Telemarks hellige fjell.

gaustatoppen-busk-close.jpg

Gaustatoppen strekker seg 1883 m.o.h og ligger rett ovenfor industristedet Rjukan i Tinn kommune. Den er Telemarks høyeste fjell, og fra toppen har du kanskje den mest vidstrakte utsikten i landet. Under ideelle forhold ser du et område på 60 000 kvm, dvs en sjettedel av fastlands-Norge.

gaustapanorama-skalnatten.jpg

Ovenfor ser du Tinnsjøen som en dyp trekant til venstre, og Gaustatoppen som en høy kjegle til høyre. Kløfta i forgrunnen heter Tessungdalen, og vi befinner oss helt øst på Hardangervidda, et par snaue mil fra Numedal.

gaustatoppen-m-stabbur.jpg

Dette er mine forfedres land, her representert ved ei løe fra 1700-tallet. Vi sitter på onkels og tantes hytteveranda med tekopp og nistemat, fordi det blåste for mye til å ta seg en rast lenger oppe i fjellet.

flystripe-snow.jpg

Men vi var der, altså. Jeg har bildebevis. Som jeg holdt på å fryse fingrene av meg for å skaffe.

gaustatoppen-foran-skispor.jpg

Og Gaustatoppen ser du like godt fra hytta vår.

gul-gausta-kveld.jpg

Fjelltanker (Telemark) 21. mars 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur, Stemninger.
Tags: , , , , , , , ,
21 comments

Noen ganger har jeg så mange tanker i hodet at jeg frykter jeg aldri får tenkt dem ferdig. Dette er hva jeg tenker på veien til fjellet, i bussen med vindu fra midje til tak, mens jeg lener meg bakover og ser opp i himmelen, mot toppen av åsene, når vi legger det flate bak oss og ruller oppover dalene.

bratt-der-vi-klatrer.jpg

Det er bratt der vi går noen timer seinere, til fots i scootersporet, fordi det er for ulendt til å klatre på ski. Fjellvåken seiler over oss, på langs gjennom lia, vi bøyer nakken og følger den svarte rovfuglsiluetten: de runde fjærbuene langs spissen av vingene, de hvite feltene på undersida.

skygger-diagonal-gran.jpg

Ettermiddag og skyggene blir lange, blå. Greinene strekker seg langs bakken, som om trærne speiler seg i snø.

skog-skygger-panorama.jpg

Snart ser vi fjellene på motsatt side av dalen, den korte luftlinja, langsomt stigende, vi klatrer dem opp i øyenhøyde.

vestsida-skygger-close.jpg

Det er spor i snøen etter hare og rev. En rest av nærvær, aldri rette linjer.

spor-mot-skogbryn.jpg

Det finnes en ensomhet i skogens spor.

spor-striper-diagonal.jpg

Men så er vi oppe, og skrittene blir lettere.

fjellskog-soppsky-striper.jpg

Skyggene flyter som smale striper over myrdragene.

striper-snow.jpg

Det blå og hvite, på snøen og himmelen.

fjellbjork-skygger-himmel.jpg

Jeg har planlagt å tenke underveis mens jeg går. Men i skogen er sporene og skyggene alt jeg tenker på.

sol-spor-skygger.jpg

Fjellpusen 23. november 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Foto/tegninger, Natur, Om å skrive/lese/blogge.
21 comments

Jeg ser bare en mulig løsning på dagens umulige utfordring: katteblogging. Siden dette er en delvis bildeblogg, kan jeg til og med legge inn et kattebilde eller to, som sjarmoffensiv. Og det kan jeg trenge. Når bittelille Bharfot blir trukket ut til tordenduell mot store, kloke, flinke Undre, får jeg en anelse om hva naboens dvergschnauzervalp må ha følt, da den her om dagen møtte en grand danois i bakgården og ga fra seg et høylydt men ynkelig kvink.

Men dette blir hundeblogging. Jeg har mer tro på katter. Hvilken katt skal jeg velge? Naboen som eier valpen har katt, men den har jeg blogget om før. Snusen er søt og nysgjerrig, men lavt på katterangstigen i bakgården. Som matmoren påpekte i kommentarfeltet er den skvetten og blir ofte jaget opp i trær. Dessuten mangler jeg bilde av Snusen. Jeg har heller ikke tatt bilde av de langhårete skogkattene som hersker over bakgården, Satan og Bakgårdens Skrekk. Satan bor hos en ung fyr som liker satanistrock, derav navnet. Han minner om en langhåret hippieversjon av O’Malley i Aristokattene, og er den typen mann som flyter på sjarmen. Bakgårdens Skrekk derimot, er en grovbygd slåsskjempe med gaupeaktige øyenbryn. Han er alltid ute, så jeg vet ikke om noen mennesker bekjenner seg til ham, men han regjerer beinhardt over brostein, fugler, pinnsvin og katter. Han kommer løpende når du går inn porten, mjauer og stryker seg mot beinet ditt, ikke for å kose, langt ifra, kun for å avsette luktstoffer. Det er ren eiendomsmarkering, tøm og røm, han gidder ikke engang late som, gir deg bare det onde øyet over skulderen.

Vel, dette er for tiden kattene i mitt liv. Ikke mye til relasjoner. Så etter nøye overveielser har jeg besluttet å gi hedersplassen til… Fjellpusen!

fjellpus-panorama.jpg

I mange år var dette den viktigste katten i mitt liv. Den var født på et høyloft og ble aldri helt tam, ingen utenfor familien fikk lov til å klappe den, men vi fikk både stryke den på magen og klø den mellom tærne. Da rullet den over på ryggen og ga seg over – før den brått kunne hugge til med tenner og klør. Ofte lå den og hvilte med ei hoggtann ut av munnen, og om natta måtte vi låse den inne, for den kunne åpne dører ved å hoppe opp på dørhåndtaket. En gang så jeg Fjellpusen løfte ei mus etter halen og kikke skjeløyd på offeret som dinglet fram og tilbake fra poten, før den gikk lei og lot musa løpe. Den brakte hjem mus og firfisler for å vise sin hengivenhet, men foretrakk å spise brunost eller slangeagurk. Dens daglige arbeid gikk ut på rive opp ryggen på lenestolene ved å kvesse klørne, klatre i stuegardinene, stjele mat fra kjøkkenbenken, eller sove under badekaret – helt til noen skrudde på dusjen og den fornæmet kom løpende ut. Da jeg hadde vært utenlands ett år kjente den meg likevel igjen, stanset midt på plenen med stive øyne og mjauet høyt, før den kom løpende. Jeg pleide å erte den ved å etterlikne lydene den lagde. Noen ganger satt vi på hver vår side av dodøra og mjauet, og når jeg kom ut måtte den inn for å se etter den andre katten. Hver påske og sommer bar vi pusen opp på fjellet i ei pappeske fastsurret til en meis. Der inne satt den og jamret med øyet mot kikkhullet, men straks vi kom opp var prøvelsene glemt og den ble lykkelig Dronning over fjellheimen.

fjellpus-portrett.jpg

Dessverre er Fjellpusen idag like død som Bharfot om noen timer kommer til å være i Tordenbloggen. Men hvis dere vil gjøre min utgang litt mindre brutal, kan dere stemme på meg her.

PS. Nå oppdaget jeg nettopp at også Streck skal i ilden idag, mot Krematoriet. Stem på ham også!

Ståstein (Cunningham) 24. mai 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Kulturtips, Natur.
3 comments

En vestlending går i fjellet og setter opp steiner på høykant. De står i siluett mot den blå horisonten, på randen av stupet mot fjorden. Hvorfor gjør du dette? spør intervjueren. Alle steiner vil egentlig stå, sier mannen.

Men jeg jukser. Det er ingen ekte vestlending. Eller kanskje mer ekte enn noen, siden han ikke er født til stedet, men har valgt det. Det handler om Dee Cunningham, en av disse utlendingene som elsker norsk natur og flytter til uveisomme steder for å nyte den, samtidig som de skaffer seg et levebrød, og nye inntekter til bygda. Dee Cunningham og kona har kjøpt fjellgården Stigen ved Nærøyfjorden (en plass som fikk navnet sitt fordi du trengte stige for å klatre dit), og tar imot turister om sommeren. Området rundt Nærøyfjorden havnet på UNESCOs verdensarvliste i 2005.

Dee viser fram steinene sine i et tv-program på NRK. Han er en lettbeint mann med et raskt smil under ei høy og lykkelig panne. Journalisten blir med ham på vandring i høylandet. Det er sol og skyer, engblomster og lyng, utsikt mot blå fjell og dypgrønn fjord. Journalisten undrer over hellene som står på høykant langs stien. Noen er runde, andre spisse, men alle står oppreist. Har de stått sånn i generasjoner? spør journalisten. Neida! utbryter Dee begeistret, det er jeg som setter dem opp!

Han løper bort til ei helle som ligger slengt i lyngen, og begynner å bale med den. Journalisten betrakter ham skeptisk. Steinen er asymmetrisk, omrisset er skeivt og rart. Det virker usannsynlig at den skal kunne stå. Dee greier å reise den opp, men slipper den halvveis og får den i fanget. Han rugger og dytter den omkring. Det går ikke, sier journalisten trøtt. Joda, svarer Dee energisk, bare vent! Han står stille og kjenner på steinen, ser ut som om han lytter. En siste gang rugger han svakt, og så slipper han. Jeg holder pusten. Alle stirrer på steinen. Nå er den i ro. Den står bergstøtt i mosen.

Den første som slapper av er Dee. Han retter seg opp og ser i kamera med lysende øyne. Hvordan visste du at det ville gå? spør journalisten vantro. Alle steiner ønsker å stå, gjentar Dee. Det vil vi jo alle? Han smiler, og jeg kjenner hva han mener. Steinen er formet av livet, den virker uperfekt, med hakk og skår. Men det er dette som får den til å stå. Det gjelder bare å finne balansepunktet. Kanskje er det et annet enn du tror.