jump to navigation

Mer av det samme? (2010) 2. januar 2010

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Reiser, Sitater, Stemninger.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
16 comments

Slutten på det gamle året skal være springbrettet inn i det nye. Denne gangen et helt nytt tiår. Starten på det nye året skal gi et rutsj inn i framtida, som tyskerne sier når de ønsker godt nytt år. Denne nyttårshelgen er den første på veldig mange år hvor jeg håper at det neste året skal gi mer av det samme. Hvor jeg ikke drømmer om å bryte over, kaste alt det gamle, men helst vil famle videre i samme retning som nå.

 

Colosseum: Icicles

I vårhalvåret 2009 jobbet jeg mye på Colosseum kino, måkte snø og slo ned istapper fra takene. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 var året da helt nye ting skjedde: nye, blanke, overraskende ting. Det var året da jeg solgte noen tekster og bilder, og prøvde noen skrivefellesskaper, med vekslende hell. 2009 har vært et år for førsteganger, og 2010 må gjerne også bli slik, men de nye førstegangene kan godt følge i de gamles fotspor. Jeg har endelig våget å møte folk i RL som jeg kjente fra VR. Jeg har lagt ut bilder av meg selv på nett, blitt mer offentlig, tydelig, har turt stå for det jeg vil være. Jeg vet ikke hvorfor alt dette, som virker så naturlig for andre, sitter så langt inne hos meg. Kanskje er jeg mer sjenert, kanskje har jeg vært i krise, men det gir seg nå, det tror jeg, kanskje blir jeg modigere.

 

Colosseum: Fugleføtter

Jeg kan leve med brødjobber, så lenge kameratskapet er godt. Men det kjennes som jeg bare setter fuglespor på verden. (Foto: Oda Bhar)

 

Jeg avsluttet året før i en litterær fanzine, ble tråkket på, og gikk videre alene. Utpå våren 2009 ble jeg kontaktet av et nytt nettidsskrift for film, og dermed fikk jeg prøve meg som journalist og anmelder. Jeg har vært på to festivaler, og vært med og lagd podcast fra den ene. I sommer startet jeg firma for å kunne fakturere. For et filmbyrå fikk jeg skrive en lengre filmomtale til en katalog, og oppdaget stolt at forrige og neste skribent i samme katalog var Kjartan Fløgstad og Finn Skårderud.

 

Under baldakinen

I september hadde jeg et todagers fotooppdrag for filmbyrået Arthaus under Nordisk filmpris-helgen på Gimle. (Foto: Oda Bhar)

 

Innimellom fusket jeg også litt som fotograf. Jeg solgte reportasjebilder fra en vernissage som ble trykket i en kunstkatalog. Mange ba om å få låne bilder gratis, jeg sa nei til mange, ja til noen få. I høst fikk jeg gjøre et fotooppdrag over to hele dager, noe som var kjempegøy, og ga litt penger i kassa. Alt dette skjedde på grunn av bloggen, fordi jeg var blitt synlig her.

 

Kanongjengen

Under helgen på Gimle var det også mottakelse på Den finske ambassaden, hvor jeg møtte igjen gamle kjente fra tida i filmavdelingen ved Oslo Kino. Nummer to fra venstre er Sigurd Moe Hetland, tidligere markedskonsulent og fotograf ved utallige festivaler gjennom førti år. Han var den første som ga meg råd om hvordan du kan snike deg under armer og albuer og nå fram til første rekke selv om du er en kortvokst fotograf. De øvrige på bildet er skuespiller Anders Baasmo Christiansen og regissør Rune Denstad Langlo fra filmen «Nord», samt den legendariske Pål Bang-Hansen. (Foto: Oda Bhar)

 

I juni kom en mail fra en fyr jeg beundret, redaktør for et papirtidsskift om film. Han nevnte Mark Twain-sitatet i selvpresentasjonen min her på bloggen: «Write without pay until somebody offers to pay.» Hadde jeg lyst til å gjøre et intervju? Jeg ville gjerne, men fryktet at jeg ikke ville få det til, for hvordan kunne jeg intervjue, som har sittet på utallige debatter og aldri lurt på noen verdens ting? Hvordan finner folk på noe å spørre om? har jeg tenkt under spørsmålsrundene. Det er enda godt jeg ikke er journalist. Men redaktøren bare blåste: for noe tull! Her har du fem spørsmål å starte med, det går nok bra. Og det gjorde det jo. For det viste seg at intervjuer ikke handlet særlig mye om smarte spørsmål. Det handlet om å samtale, og lytte til den andre. (Og ganske mye om research. Men det er bare gøy!)

 

Sol & skygger

En av brødjobbene mine i 2009 har vært som vakt på det vakre Vigelandmuseet, rett sør for parken. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble året da jeg droppet en brødjobb, og fant meg en annen. Jeg gikk fra kino til museum (særlig dette, men også dette fram til denne endringen, og helt på slutten av året dette). Jeg lever fortsatt av vaktjobb, men lærer andre ting og møter andre folk, i et mindre kommersielt miljø.

 

Adventdalen

Det jeg helst skulle ha blogget om i 2009, men ikke rakk, var ferien min på Svalbard. Her fra Adventsdalen, med høstfarger. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble også året da jeg gikk fra blogg til twitter, uten helt å slippe taket i bloggen, riktignok. Men hverdagen foregår på twitter, strøtankene og tøyset, ideene og spontaniteten, de nye kontaktene. Ofte har jeg villet skrive blogg, men prioritert det bort, som da jeg hadde vært på Svalbard som gjorde stort inntrykk på meg, men likevel ikke rakk mer enn å flickre noen bilder. Hvor bloggen er på vei har mange spurt om. Jeg kan bare svare at den fortsatt vil finnes, for bloggen er hjemmet mitt, det var her jeg begynte, og jeg liker å ha et eget hjørne på nettet for å ta imot personlig besøk.

Så til alle gode lesere, både her og andre steder:
Godt nytt år! Happy New Year! Einen guten Rutsch!

Magnetisk aften (med dasspoesi) 28. april 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur, Sitater.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
21 comments
Magneten: Toilet Poetry

Dassdikt på Magneten, 24. april 2009. Foto: Oda Bhar.

Jeg liker dette diktet noen har skriblet på jentedoen på Magneten, den brune puben i kjelleren på Soria Moria. Det passet jo ekstra bra at jeg var der på poesiarrangement – men dasspoesi er gjerne mer direkte og følelsesrik. Jeg liker ekstra godt at Tore tydeligvis er en homme fatal, og at poeten vil Gud skal advare oss mot sånne.

Jeg elsker Tore!
Han er min drøm.
Hvorfor har ikke Gud sagt ifra?
Advarsel!
Tore! Tore!

Kveldens andre store attraksjon var performancekunstneren Kate Pendry, som gjorde en opptreden inspirert av twitterverset. Hun hadde to mikrofoner, en med mye ekko hvor hun laget en kakofoni av lyder, som illustrasjon på det store bruset av enkeltstemmer, og en vanlig mikrofon hvor enkelte poetiske setninger trådte tydeligere fram. Why do women talk like this? hvisket hun inn i mikrofonen. Det har jeg også lurt på.

Kate Pendry

Kate Pendry opptrer på Magneten, 24. april 2009. Foto: Oda Bhar.

Arrangementet het Magisk Aften og var en såkalt piratopplesning, dvs at en del folk som driver med musikk og poesi var blitt enige om å treffes og gjøre noe sammen. Det ble avholdt et liknende arrangement ifjor, dengang i en privat leilighet (jeg var dessverre ikke der), og håpet er at konseptet vil vokse og gro. Andre som leste på Magneten var (i kortversjon):

Ellen Grimsmo Foros, fra fjorårets diktsamling Jordbok.
Kristin Berget, fra årets diktsamling Der ganze Weg.
Susanne Christensen, To drømmer om John Erik Riley, korte tekster hvor John Erik Riley og Tore Renberg opptrer, fulgt av fotnoter med googlet informasjon om de to forfatterne.
Paal Bjelke Andersen (initivativtaker), med konseptdikt fra en vandring i Oslos gater, bygget rundt klokkeslett og navn på butikkskilt.

Fra venstre: Susanne Christensen, Ellen Grimsmo Foros og Kristin Berget. Tegnet av Streck, aka Tor-Bjørn Adelgren.

Fra venstre: Susanne Christensen, Ellen Grimsmo Foros og Kristin Berget.

Mot slutten av kvelden ble det musikk ved Arild Hammarø (gitar og sang  – samt initiativtaker til arrangementet sammen med Paal Bjelke Andersen) og Hayden Powell (trompet). Noen flere kom etterhvert opp på scenen og bidro til musikalsk improvisasjon.

Gordon Powell og Kate Pendry, tegnet av Streck aka Tor-Bjørn Adelgren.

Hayden Powell og Kate Pendry, tegnet av Streck aka Tor-Bjørn Adelgren.

Tegningene over er laget av Tor-Bjørn Adelgren, og finnes i større og bedre versjon på flickr her (pluss noen flere tegninger fra samme kveld). Tor-Bjørn er i ferd med å opprette en ny blogg for denne typen bilder, kalt Kulturkrokí. I tillegg vil han fortsatt ha den gamle bloggen sin, Streck, som inneholder en tegnefortelling om fuglegutten Emo.

Oppdatering: Tekstene til Susanne Christensen, To drømmer om John Erik Riley, finnes publisert i Signaler 2006 (hvor hun var invitert bidragsyter, ikke debutant), samt i et dansk tidsskrift for poesi og kunst, Hvedekorn (1/07). En kortere og mindre litterær versjon, dvs uten de googlede fotnotene, kan leses på hennes egen blogg Tigerclaws her og her. (Takk for tilleggsinformasjonen, Susanne!)

Poeter til folket 2. april 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Sitater.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
53 comments

Hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, kommer jeg til å få med meg mer enn en setning her og der? På raden foran meg sitter Johan Harstad. Han lytter med urørlig ansikt, blikket våkent festet på poeten der framme, og når kjæresten lener seg mot ham og hvisker noe reagerer han knapt, men rykker noen millimeter unna henne, som om spørsmålet, uansett hvor kløktig det kan ha vært, gir ham et uvelkomment avbrudd.

Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.

johan-harstad-lite.jpg tove-nilsen.jpg

Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.

edward-hoem-henning-sommero.jpg

Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?

kristin-austad-danielsen.jpg auestad-danielsen-foto.jpg

Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»

einar-okland1.jpg torgeir-schjerven.jpg

Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)

Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)

gro-dahle.jpg gro-dahle-cut.jpg

Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»

pedro-carmona-alvarez.jpg pedro-leser-ser-ned.jpg

Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?

terje-dragseth2.jpg terje-dragseth-foto.jpg

Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»

tale-naess.jpg

Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»

geir-gulliksen.jpg geir-gulliksen-foto.jpg

Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»

rebolledo-pedersen.jpg torgeir-rebolledo-pedersen.jpg

Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»

triztan-vindtorn.jpg triztan-vindtorn-foto.jpg

Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»

morten-wintervoll.jpg morten-wintervold-ser-opp.jpg

Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»

Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.

Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.

Kinesisk visdom (M. Ward) 31. desember 2007

Posted by Oda in Musikk, Sitater, Video.
21 comments

Jeg skal ikke oppsummere 2007 måned for måned, slik mange bloggere gjør. Jeg skal heller ikke avsløre nyttårsforsetter, for hvis jeg hadde noen var de dypt hemmelige. Derimot får dere en filosofisk musikkvideo. Animert kinesisk tusjtegning, amerikansk nykøntri av M. Ward, og en tekst om evige spørsmål unge folk gjerne håper at gamle folk har svar på. Særlig hvis gamlingen sitter på en fjelltopp med langt hvitt skjegg og ser mystisk ut.

Gamlingen tillater bare tre spørsmål, siden han har knapt med tid igjen på jorda. Du skal legge spørsmålene ved føttene hans, men istedenfor å svare vil han spille denne låta for deg. Fikk du ikke tak i svarene? Isåfall finnes teksten her. Men husk, det er alltid en risk for at svarene på livets store spørsmål ikke kan fanges i ord. Spørsmålene får du uansett av meg for ettertankens skyld, og for at du skal skjønne hvor dyp denne bloggen faktisk er, og komme tilbake for mer visdom neste år. Livets 3 store spørsmål: (1) Hva gjør du med bitene av et knust hjerte? (2) Hvordan kan en raring som deg forbli i lyset? (3) Hvis livet er så kort som de sier, hvorfor er natta så lang?

What do you do with the pieces of a broken heart
and how can a man like me remain in the light
and if life is really as short as they say
then why is the night so long
Matt Ward i «Chinese Translation» (2006)

Si gjerne fra om du finner egne svar. Godt nytt år! Klem fra Oda

Flygaris fisker og smaken av hund 16. desember 2007

Posted by Oda in Debatt, Kulturtips, Kunst, Sitater.
Tags: , , , , , ,
13 comments

Flygaris fisker dør én etter én. På vernissagen ser de allerede slappe ut, og jeg går tilbake etter noen uker, da er det andre fisk i bollene, det er jeg sikker på. Hvor ble det av den svarte? Fiskene dør, og hvis ikke burde det ha skjedd. Den typen fisk skal ikke leve slik, så goldt og mørkt.

gullfisk-boller-doorway.jpg

Kunst eller interiør som gjør dyr til konsepter har jeg aldri kunnet godta. Jeg spiser både kjøtt og fisk, det er ikke dét, jeg er et rovdyr og lever ut mitt rovdyrvesen, men det å være menneske burde innebære noe mer, en viss moral som lar oss spise uten å leke med maten.

gullfisk-i-bolle-dobbel.jpg

Dyr burde slippe å leve slik, som kalde objekter. Det er ingen metafor, jeg må beholde kåpa og skjerfet på, det kan knapt være tjue grader i rommet. Og fiskene dør, de synker til bunnen med flagrende haler som tropiske slør, før de fjernes og bollene gjøres klar til nye fisker, så lenge utstillingen varer.

gullfisk-i-bolle.jpg

Ei uke senere slutter jeg å spise laks. Det er ikke Flygaris skyld, men han murrer i bakhodet, og kanskje er det derfor jeg legger merke til Niels Chr. Geelmuydens artikkel i Morgenbladet. Den får meg til aldri, og jeg gjentar, ALDRI! mer å ville spise laks så lenge det kan være oppdrettsfisk. Artikkelen handler om laksens liv, eller død, i norske oppdrettsanlegg.

«Antagelig må det kunne tolkes som et mulig tegn på mistrivsel at fiskene er kommet i vane med å spise øynene ut av hodet på hverandre.» (Niels Chr. Geelmuyden, Morgenbladet 23/11-07)

Er fisk sunt? Jeg tviler etter dette. Det handler også om forurensning av norske fjorder: Utslipp av antibiotika, miljøgifter, kloakk (fiskene avgir mer avføring enn alle nordmenn til sammen), og forstyrret økobalanse. Nå overfiskes ikke bare arter vi spiser, men arter vi tidligere lot være i fred, og som alltid har vært viktig føde for større fisk (f eks torsk) og sjøfugl (som massedør av sult rundt kysten vår i høst: alke, lomvi, lundefugl – selv om industrifolkene som vanlig påstår at årsaken ikke kan bevises).

«For å fremstille ett kilo syk laks i fangenskap, kreves det at man fanger fire kilo frisk villfisk. Fordi Norge hvert år produserer om lag 600 000 tonn oppdrettslaks, må det årlig drepes over to millioner tonn villfisk til laksefôr.» (Niels Chr. Geelmuyden, Morgenbladet 23/11-07)

fishbowls-darkness.jpg

Peter An­dre­as Heuch forsvarer fiskeindustrien ved å påpeke at ikke bare oppdrettfisk, men også burfugl fôres med fiskemel. Mener han at andres feil gjør dine egne bedre? Heuch tilføyer at fisken får soyamel i tillegg til fiskemel. Dette burde ikke berolige noen. Tidligere i år gikk Smaken av hund på kino, en dokumentarfilm som opprinnelig var avtalt vist på TV2, men ble avvist etter påtrykk fra Tine. Filmskaperne Are Syvertsen og Jon Martin Førland fant ut at soyabønner i norsk dyrefôr kom fra Amazonas, hvor regnskogen brennes ned for å opprette soyaplantasjer. Som om dette ikke er ille nok, slår det beina under et av de viktigste slagordene til kjøtt- og melkeindustrien. Kan vi virkelig snakke om kortreist mat, når fôret til dyra er alt annet enn kortreist?

gullfisk-boller-tak-rom.jpg

Dette innlegget skulle egentlig ikke ha handlet om mat, men om den nordnorske kunstneren Svein Flygari Johansen. Han har en politisk hensikt med gullfiskbollene, selv om det er en annen enn jeg opplevde. Lysorgelet er koblet online til børsen i New York, og fargene skifter i takt med aksjesalget. Vi styres alle av den globaliserte kapitalismen, som gullfisker i bolle – en platt og overtydelig symbolikk, knapt verdt ett fiskeliv. Så til neste gang, Flygari, en alternativ idé: Ta deg en tur til den pakistanske kitschbutikken i Brugata. Der finner du kunstige akvarier med svømmende plastfisk, som sikkert gjør samme nytten rent symbolsk. Eller hva med en titt på det nederste verket her, hvor filmopptak av fugler projiseres på tomme fuglebur, til et levende skyggeteater uten tap av frihet eller liv.

gullfiskboller-takspeiling.jpg

Flygarifiskene kan du se i Vigelandsmuseet fram til 17. februar 2008. Dokumentarfilmen Smaken av hund er tilgjengelig på dvd. Niels Chr. Geelmuydens artikkel om oppdrettsfisk kan du lese i Morgenbladets nettutgave. Les ihvertfall artikkelen. Hvis du ikke er feig.

Trojansk chicklit (Mara Lee) 9. desember 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge, Sitater.
15 comments

Mara Lee med små bevegelser og utsøkt presise ord i Litteraturhusets mest japansk-minimalistiske rom. Mot de enkle jordfargene minner hun om en zen-installasjon: de lekkert danderte svarte hårlokkene, den nøye oppmalte rødbrune munnen, de horisontale sprossene i talerstolen som kunne ha vært geometrisk rakede furer i grusen på en lavmælt hage.

mara-lee-eyes.jpg

Det føles merkelig å objektifisere en forfatter som til de grader er bevisst sin egen rolle som subjekt. For Mara er språk en politisk handling, fordi det alltid inneholder implisitte vurderinger (moralske, maktmessige). «Språket er et utilstrekkelig og iblant lumsk verktøy. Det har alltid politiske implikasjoner.» Men vi trenger språket fordi vi er atskilte, og har behov for å forbinde oss.

«Språket har vi fått som straff eller kompensasjon for våre isolerte kroppskonturer.»

Foredraget er fullt av glitrende onelinere, og grunntesen trekkes videre mot en logisk konsekvens som forklarer Mara Lees litterære valg og eksperimenter. Når vi erkjenner at det finnes kroppskonturer, blir oppgaven å omskrive disse konturene, på stadig nye måter. Dette kaller hun «litteraturens tiltale». Dikteren gjenskaper tiltalen og må derfor henvende seg til et du, ikke til en konsument (bokkjøper, publikum). Her skiller dikteren seg fra massemedia, som tiltaler oss på måter som er upersonlige, og samtidig altfor intime.

mara-lee-finger.jpg

Følger du med? Mara Lee krever intens konsentrasjon av tilhørerne, mer enn egentlig kunnskap i fagene hun behersker (litteraturvitenskap, lingvistikk). Skjønnlitterært er hun kjent for eksperimentell og poetisk prosa, men har i år beveget seg over i en helt annen sjanger. Romanen Ladies blir karakterisert som den svenske bokhøstens største overraskelse. De fleste mente boka var en slags intellektuell chicklit. Andre mente det eneste intellektuelle ved den var forfatterens renommé. Mara Lee hadde tidligere markert seg som sofistikert essayist, eksperimentell prosalyriker, og lærer ved skrivekunstlinjen på Biskops Arnö. Kom dette i veien for en objektiv vurdering?

Mara Lee sier selv at hun er god på eksakthet, men dårlig på inderlighet. Når jeg leser Ladies synes jeg dette stemmer godt. Boka er flink og fiffig, men for meg mangler den nerve, og gir samme inntrykk som når jeg leser romanene til en annen språkviter, Helene Uri. Begge er gode til å tenke, men dårlige til å føle, ihvertfall greier de ikke å formidle følelser til meg, annet enn som grunne påstander – han smilte forelsket, hun leverte replikken med ondsinnet glede, de gamle venninnene både hatet og elsket hverandre – javel, slikt kan hvem som helst påstå, men det skal mer til før jeg bryr meg.

mara-lee-konsentrert.jpg

Selv om Mara Lee ikke skriver slikt jeg liker å lese, er det interessant å høre henne snakke om skriving. Før Ladies hadde hun utgitt to bøker: Kom (2000) og Hennes vård (2004). Begge var godt plantet i litteraturteori og behovet for å eksperimentere, men hun følte seg «domestisert» av kritikerne. Uansett om temaene var politisk orienterte (kjøttindustri, barnemishandling) ble hun lest som en slags «kvinnelig lyriker». Den tredje boka ble til som en protest mot dette, både tittelen Ladies og valget av en klassisk romanstruktur. Nå ville Mara Lee skrive en pageturner, og mener selv at hun lyktes. Men hva betyr dette? Hva slags forfatter er hun blitt?

«Den tradisjonelle romanen er en forførerisk-forræderisk måte å si vanskelige ting enkelt på. Har jeg bukket under for den tradisjonelle romanstrukturens dominans? Eller går det an å være subversiv innenfra, som en trojansk hest?»

Jeg runder av med noe langt lettere, nemlig et fashionbilde. Slik kan høstens versjon av skandinavisk litteraturmote se ut, representert ved Mara Lee og programansvarlig ved Litteraturhuset, Silje Riise Næss.

mara-og-prog-sjef.jpg

Også Aina på Flimre var tilstede under foredraget 14. november. Hun likte det dårligere enn meg, men var raskere ute med anmeldelsen.

Av bloggere som har anmeldt Ladies har jeg ikke funnet noen norske, men her er et utvalg svenske: The girl least likely to synes boka gjør en kompromissløs avkledning av kvinnelighet og seksualitet. Lilaplaneten mener den fanger en ondskapsfull jentehet i kvinnene. Ida er positiv, men ikke bergtatt, og liker Lees to første bøker bedre. Maria Yvell mener boka handler om makt. Annika Marusarz vil ha den som pensum i skolen, og gir et fyldig innholdsreferat. På fellesbloggen Bokhora mener Caroline at Ladies fikk gode kritikker kun utfra forfatterens tidligere meritter, Johanna K sammenlikner boka med å pakke inn IKEA-glass i svinedyrt gavepapir, mens Jessica kaller den voldsom og vakker, selv om hun mener at den heller burde hett De kjølige.

mara-arty-blurry-flower.jpg

En forkortet versjon av dette innlegget er publisert på iNorden.

Kyss i heisen (Halldis) 25. november 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Sitater.
14 comments

«Vi tar alltid heisen.» Halldis Moren Vesaas’ vakre kjærlighetsdikt til Gisle Straume, som hun var kjæreste med fra 1984, da var hun 77 år og han ti år yngre, til han døde 3 og et halvt år senere. Halldis forteller, i dokumentarfilmen fra 1995 som nå går i reprise på Oslokinoene, at følelsene langtfra er mindre stormende i syttiårene enn i ungdommen. «Men du er bedre i stand til å takle dem. Du vet bedre enn å prøve å forandre på den andre, gjøre ham til det du ønsker at han var.» Det er noe fantastisk håpefullt over denne historien, en svimlende trøst, beviset på at det aldri er for sent å oppleve en ny kjærlighet, så lenge du er åpen for livet.

halldisfilm-logo-forside.jpg

Da filmen var ny gråt jeg i kinosalen, og jeg gråter ikke mindre nå, under reprisen. Regissør René Bjerke er tilstede under festpremieren på Gimle kino, og forteller hvordan han brukte måneder på å overtale Halldis til å la seg filme, 87 år gammel. «Eg er for gamal og stygg,» mente hun, mens Bjerke mente hun var vakrere enn noen gang. Han var bygutt med bygderomantiske interesser (på Gimle opptrer han i bunad), og var blitt kjent med Halldis da han skulle filmatisere en historie av hennes avdøde mann Tarjei Vesaas. Nå begynte René Bjerke å besøke Halldis jevnlig i Oslo, utstyrt med god vin og bygdesladder, og etter en vinter med intens kurtise (sier han selv) lot Halldis seg overtale. Resultatet ble en 45 minutters dokumentar hvor hun leser dikt foran publikum, helt fra den første diktsamlingen da hun var 22 år gammel, til den siste som kom det året hun døde, i 1995. Mellom diktene forteller hun hvordan de ble til, hva som skjedde rundt dem, og om livet. Det handler om samfunn, krig og fred, men aller mest om kjærlighet og vennskap.

Det fineste diktet, foruten dette om heisen, synes jeg er et kjærlighetsdikt som sto på baksiden av det opprinnelige kinoprogrammet. Lyset er en protest mot myten om at kjærlighet gjør blind. Tvert imot, mener Halldis, kjærligheten er som ei lykt i hånda, den hjelper deg til å se det andre går glipp av.

LYSET

Kjære, alt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjend land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

(fra diktsamlingen I ein annan skog, 1955)

Rene Bjerke forteller at Halldis deltok aktivt i redigeringen av filmen. Hun hadde sterke meninger om hva som skulle med, og hvordan hun ønsket å framstå. Særlig var hun bekymret for at kjærlighetsdiktene ville gi inntrykk av at hun hadde vært uengasjert i samfunnet utenfor familien. Og da hun omsider sa seg fornøyd med filmen, fryktet hun at ingen skulle gidde å se den. «Den beste reklamen for filmen din,» skal hun ha sagt til regissøren, «er vel om eg døyr like før premieren.» Og slik ble det.

Men hva var grunnen til at Halldis og Gisle Straume alltid tok heisen, selv om de bare skulle opp én etasje? Jo, for da kunne de kysse hverandre når dørene gikk igjen, og kjenne på den boblende spenninga: «Rekk vi det? Rekk vi det før heisen stansar og vi må ut?»

FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

(fra diktsamlingen Livshus, 1995)

Filmen Møte med Halldis går på Vika kino i Oslo kl 17.30 denne uka, til og med torsdag (billettpris kr 50). Den ble også utgitt på dvd den 18. november, i anledning 100-årsjubileet for Halldis’ fødsel.

Slå opp når du vil 16. november 2007

Posted by Oda in Om å skrive/lese/blogge, Sitater.
9 comments

Plakat i vinduet på en bokhandel jeg går forbi (som trøst til alle med kjærlighetssorg i høstmørket):

Fordelen med å elske bøker
er at du kan slå opp når du vil.

Ellers: Stem gjerne på meg i Tordenbloggen idag! Det er en sterk pulje, så strengt tatt har jeg vel ingen sjanse. Men jeg blir likevel glad for alle stemmer.

Stemmereglene på Tordenbloggen er litt anarkistiske: Du kan BÅDE klikke i pollen, OG legge igjen opptil 4 stemmer i kommentarfeltet til denne posten. Har du en god begrunnelse kan det til og med vanke ekstrapoeng, ifølge Hjorthen. Uansett, følg med på Tordenbloggen framover, det er en god anledning til å bli kjent med nye blogger.

Monolittisk lengsel (Vaagsholm) 14. oktober 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge, Sitater.
23 comments

Jeg står ved skranken på Deichman og skal låne boka Det er noen mennesker her av Oddmund FJ Vaagsholm. Den eldre mannlige bibliotekaren kikker på omslaget og sier: Jaha, denne så jo lystig ut. Han plirer mot meg, og jeg holder på å svare, men så tar jeg meg i det. Hva skulle jeg si? Jeg vil unnskylde boka, som om jeg har lest den, som om den var skrevet av meg, men det er den jo ikke. Den er ikke mitt ansvar, og likevel, når jeg låner den smitter omslaget av, det gjør meg til noen, en som låner slike bøker, rare med dystre omslag, og sannsynligvis deprimerende innhold. Omslaget er dystert, det må jeg medgi, et svarthvitt bilde av en mann klint opp mot en vegg av en diger bjelke. Det likner en rambukk, og mannen henger framstups oppunder taket som en død, med hår foran ansiktet og tunge støvler på føttene. Etter omslaget å dømme må det være ei dyster bok, men jeg tror ikke det, jeg venter meg mer.

Foto: Oda Bhar.

Og som det skal vise seg: Ja, det er mer. Det er ikke behagelig, så langt vil jeg ikke gå, men det er smertefullt, deilig, intenst og fullt av kraft. Det er øyeblikk, små fra utsiden, sterke inni. Det handler om å være menneske, at det er noen mennesker her, og sikkert om fremmedgjøring, å streve med å leve, henge sammen med seg selv og andre, eller også ikke, om hvordan det stikker når andre berører deg, eller du berører dem, ikke bare frivillig, men motvillig, som når hovedpersonen både vil og ikke vil være del av monolitten.

Det sitter to jenter i Frognerparken og tenker moderne tanker om hverandre, du blåser en røyksky inn i munnen min, og jeg kan fortelle deg at du er levende, jeg sitter i en lånt stol og drømmer om å bli avstøpt i Monolitten, bli en del av den, eller av et fellesskap som ligner. Jeg sitter helt stille og drømmer om å bli sittende. (s48)

Det handler også om kaos, om kampen for å finne sammenheng, eller ikke prøve på det, bare la seg falle, la inntrykkene renne over seg og gjennom seg. Det er følelsen av dette tilfeldige livet, de svimlende valgmulighetene, som kan brukes til å velge nesten ingenting. At alt som er, like gjerne kunne vært noe annet, og kanskje er det også, for du kan aldri være helt sikkert på livet, hvor virkelig det er, selv mens du lever.

Og noen netter, når lyset på nattbordet er slått av, slår det også meg at det er forbløffende lite jeg kan om det å leve. For hvert valg jeg tok, kunne jeg tatt et annet, for hvert sted jeg gikk til, kunne jeg gått et annet sted, for hver dag jeg våkna og stod opp av senga, kunne jeg blitt liggende og sove, for hver reise jeg la ut på, kunne jeg blitt hjemme, for hvert ord jeg sa, kunne jeg sagt et annet, for hvert smil jeg sendte, kunne jeg holdt maska, for hvert blikk jeg kasta, kunne jeg lukket øynene, for hver natt jeg ikke fikk sove, kunne jeg ligget og drømt alt dette, nok en gang. (s52)

Hva anmelderne mener har Susanne Christensen glitrende oppsummert her, i en tekst som først ble trykt i Klassekampen (les den! les den!). Dette kaoset, flimmeret, som hovedpersonen prøver å takle, og som er nettopp det jeg liker ved boka, det later til å gjøre anmelderne skeptiske (unntatt Susanne da, som skriver «syng, mitt hjerte, syng»). Som en av dem skriver: «Det er ingen tvil om at verden er kaotisk, men trenger vi like kaotiske bøker til å beskrive den?»

Det er noen mennesker her, og jeg tenker at det eneste sikre er å være alene. Jeg spør høflig om å få låne toalettet, og det går fint, det går helt fint, jeg setter meg i dusjen, jeg kjenner igjen vannet fra klokka to i dag, eller var det i går, jeg tenker på deg, tenker at jeg tenker på deg, jeg elsker deg, jeg tenker at jeg elsker deg. Det må jo nesten være elske jeg gjør, som sitter her innimellom alle dråpene og stadig er inne på tanken om å gråte. (s45)

Jeg leser boka i et sveip, men venter lenge med å levere den tilbake. Jeg bærer den med meg i veska, blar i den på kafé, finner det jeg har streket under. Det er vakkert og klokt, prosalyrisk og morsomt, på vippen til absurd. Men jo mer jeg leser, jo mer tviler jeg på at boka er kaotisk. Kompleks, ja. Snapshots, tanker som vandrer, de spikrer ikke noe tema. Og likevel: Jeg får et klart bilde av personen som snakker, tenker og traver omkring, som prøver å få fatt i noe, en slags sammenheng. Og jeg kjenner meg igjen. Hva sier det om meg? Kanskje er jeg kaotisk, og livet mitt planløst. Hvorfor skulle ellers denne boka kjennes som hjemme?

Kule gamlinger (Ebba og Mia) 10. oktober 2007

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Sitater.
24 comments

Ebba og Mia, de fantastiske gamle damene. Når jeg ser og hører dem, og merker mottakelsen de får, tenker jeg at det ikke stemmer, dette som står i avisene, om at vi i Norge mangler respekt for de gamle.

intervjuer-mia-ebba-away.jpg

Åpningsfest på Litteraturhuset, fredag 5. oktober 2007. Samtale mellom Aslak Nore (ung journalist og forfatter, sønn av Kjartan Fløgstad) og to gamle damer: Ebba Haslund, forfatterinne og debattør, 90 år gammel, og Mia Berner, den hjemvendte svorske filosofen, «bare» 84. Ingen av dem har problemer med ordet «gammel», de syntes «eldre» er en tåpelig omskrivning, middelalderen starter rundt femti-seksti, alt forut for dette er å være ung. Aslak Nore stiller lune, tilbakelente, lyttende spørsmål, slike jeg ønsker at programlederen for NRKs bokprogram ville stilt, framfor den konfronterende, respektløse stilen han benytter (gi Bokprogrammet til Nore, NÅ!)

Ebba og Mia, og publikum som lytter.
Den takknemlige latteren. Applausen full av ærefrykt.

Jeg opplevde noe liknende i 2005, under premieren på Loop, den norske dokumentarfilmen om å leve ekstremt. Filosofen Arne Næss senior var med i filmen, stabbende rundt i sine elskede fjell, med sviktende koordinasjon, men tårevått begeistret over mønsteret i nedtrampede strå. Han var også tilstede i Colosseum kino, 92 år gammel, lykkelig over hyllesten, og vi gledet oss med ham. Den lille evigheten det tok ham å gå ned trappa til bordet hvor han skulle intervjues, den lette forvirringen i noen av setningene, ablegøyene som truet med å vippe over, når han sa: det er deilig å leke, og en gamling gjør hva han vil, og løftet opp papirduken for å gjemme hodet under den, men holdt på å rive ned vannglasset sitt. Alt ved ham hadde fått dette skjøre, flyktige, typiske for oldingen, som minner om at vi har ham nå, men hvem vet hvor lenge, og vi klapper begeistret, mens vi holder pusten.

intervjuer-mia-ebba-ler.jpg

Men tilbake til Ebba og Mia. Begge er sylskarpe i tanken, men dette skjøre har de ved seg, særlig Ebba. Og når publikum lytter med blanke øyne, til Ebba som skjærer gjennom politisk svada eller Mia som dissikerer dårlig logikk, da blir jeg overbevist om at vi gjerne vil beundre, om de gamle lar oss få lov. Men det er ikke likegyldig hva de sier. Det finnes nok av sytende, mimrende, bitre gamlinger. Men den gamle mannen eller kvinnen som ser verden med våkent blikk, som ikke melder seg ut, men tar inn det nye og setter det i perspektiv, hun eller han får høvdingens aura.

ebba-dame-helfig-cut.jpg

Som når Ebba Haslund snakker engasjert om Irak, og svarer på spørsmålet om hvorfor hun bryr seg:

– Jeg har selv opplevd Norge okkupert i 5 lange år. Og derfor, når jeg tenker på at unge norske soldater skal være med på å okkupere et annet land… det synes jeg er helt forferdelig!

ebba-close1.jpg

Eller den varme latteren fra publikum når hun forteller, med nesten hundre års perspektiv, om møtet med en maskulin offentlighet.

– Yngre menn, som nettopp hadde debutert, skrevet ei bok eller to, de ble titulert som «forfatter». Mens jeg, jeg var alltid «fru» Ebba Haslund. Selv ikke min akademiske tittel brukte de. Så jeg ble usikker selv. Det gikk lang tid før jeg turte å kalle meg forfatter. Jeg tror faktisk ikke det skjedde før jeg ble formann i Den Norske Forfatterforening!

mia-prater-cut.jpg

Så er det Mia Berner, mindre frampå, mer av en posør, med tilbakeholdne svar, som om intervjueren må gjøre seg fortjent til dem. Hun ruver rent fysisk, med sine overdådige gammeldamekilo og vanlige knallrøde effekter: Kjole, jakke, enorme plastbriller, plastøredobber og spaserstokk, og det solbrente ansiktet, usannsynlig mørkt mot det hvite håret – alt er så skjærende rødt at det nesten spolerer fotografiene, jeg må jobbe intenst i photoshop for å dempe signalfargene og få fram kontraster, konturer. Mia er en helt annen type gammel dame enn Ebba, ekstravagant, barokk og arrogant. Enda et befriende eksempel på at oldingers liv ikke trenger å forfalle til klisjé.

mia-og-ebba-1.jpg

Intervjuet er over, og applausen enorm. Jeg sier imponert:

– Kvinnelige forbilder.

Da svarer en av mennene noe som selvfølgelig er riktig, og som gjør meg skamfull, som om jeg nettopp er blitt avslørt som grisk.

– Jeg vil heller si: Menneskelige forbilder.

Les mer om åpningsfesten på Litteraturhuset hos Flimre og i Bokavisen.