jump to navigation

Game of Drones (intervju Tonje Hessen Schei) 13. mai 2014

Posted by Oda in Film, Intervju, Rushprint.
Tags: , , , , ,
add a comment

Den norske filmskaperen Tonje Hessen Schei har lagd en dokumentar om militære droner som allerede har gjort furore i USA. Den er nettopp vist på SVT, og TV2 skal vise en norsk versjon til høsten.

Jeg gjorde et lengre intervju med dokumentaristen til Rushprint nyeste papirutgave, og nå har vi gjort det tilgjengelig på nett!

Lenke med tittel og ingress nedenfor.

Foto: Anna Myking

Dokumentarfilmskaper Tonje Hessen Schei. Foto: Anna Myking

Game of Drones – en slagmark mellom dataspill og krig

– Steget mellom å ha en drone som observerer og en drone med våpen er kort, sier dokumentarfilmskaper Tonje Hessen Schei. Hun er aktuell med Drone, en internasjonal film full av sprengkraft.

Munch og naturens raritet (Munchmuseet) 9. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Når bildene til Edvard Munch møter de naturhistoriske samlingene på Tøyen står to av vår tids populærkulturelle ikoner fram som fetter og kusine – maleriet «Skrik» og fossilet «Ida».

KUNSTUTSTILLING

Edvard Munch
«Gjennom naturen»
Munchmuseet og Naturhistorisk museum
med Botanisk hage
26. april 2014 – 4. januar 2015

Hva var Munchs forhold til natur? Dette er merkelig nok ikke grunnspørsmålet i den nye samarbeidsutstillingen mellom Munchmuseet og Naturhistorisk museum, som begynner i Munchmuseet og fortsetter tvers over gata ut i Botanisk hage. Det er valgt en tilnærming hvor både Munch og naturen benyttes som rekvisitter i en totalinstallasjon, beslektet med konseptkunstens integrering av readymades og manglende ærbødighet for enkeltverker. Resultatet er blitt en utstilling som bare vagt evner å forene de to innfallsvinklene, og ender som et raritetskabinett av fossiler, stein og utstoppede dyr, med Munchs malerier som et blekt og fortumlet innslag i det hele.

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier på utstillingen «Gjennom naturen» i Munchmuseet. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Effekten kan minne om Matias Faldbakkens stunt for et par år siden, da han brukte verker av to av norsk kunsthistories største bildekunstnerne, Gustav Vigeland og Arnold Haukeland, som råmateriale i sin egen utstilling. Blant annet satte han Vigelands skulptur «Ung pike med hendene foran munnen» på hodet og fylte den med vodka. Dengang skrev kunstanmelder Lars Elton i VG at det på tross av at Faldbakken ikke hadde «lagd» noe som helst i lokalene ble en åpenbar Faldbakken-utstilling, ikke en Haukeland- og Vigeland-utstilling. Noe liknende skjer nå i Munchmuseet: Den naturvitenskapelige innramningen blir for slående til at dette kjennes som en Munch-utstilling.

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Dermed ikke sagt at «Gjennom naturen» mangler underholdningsverdi. Det minner om å legge kultur og idrett under samme departement: Et møte kan i beste fall skje på den minst spesialiserte delen av hvert felt, noe som kanskje fremmer det folkelige og brede, uten at vi bør regne med synergieffekter. Det er godt mulig at utstillingen vil treffe publikum og få de finkulturelle til å sette kaffen i halsen, noe som knapt er en dårlig kombinasjon.

Monter med eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Selv ønsker jeg virkelig å like dette, siden det fortjener honnør at to så ulike kunnskaps-institusjoner vil forene krefter. Det er unektelig morsomt når mineraltypene i Munchs malefarger danderes så vakkert i montrene at de selv likner kunstgjenstander, og tvinger fram tanker om hvor mye av det kunstmagiske som ligger i gallerikonteksten, ikke i verkene selv.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Problemet er at den kuratoriske refleksjonen verken virker forløst eller særlig selvsikker. Begrepsparet natur/kultur vingler for ofte mellom det luftig symbolske, hvor «alt handler om liv og død», og det ekstremt konkrete, hvor sammenhengen virker tilfeldig og krystet. Når det stilles ut fossiler i samme bergart som benyttes i litografiske trykkplater er det nok ment å vekke tanker om kulturens materielle basis, men denne besøkeren havner snarere i villrede om hva forhistoriske krepsdyr har med Munch å gjøre. Det er som om paraplyen er slått litt for høyt opp, slik at tankegangen blir for generell til å romme mening.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Det mest vellykkede møtet handler dog også om et fossil, av den forhistoriske primaten «Ida». For fem år siden ble hun verdensberømt da paleontolog Jørn Hurum på beste Indiana Jones-vis forhandlet seg fram til et kjøp på en bar i Hamburg, etter at samleren hadde holdt funnet hemmelig i 24 år. Munchmuseets kurator Jon-Ove Steinhaug er opptatt av hvordan historiefortelling kan endre oppfatningen av en gjenstand, noe Hurum virkelig lyktes med da han kalte opp fossilet etter sin lille datter, og formidlet til en hel verden hvordan det lille dyret, med brukket hånd og fortsatt intakte melketenner, falt i en vanndam og druknet for 47 millioner år siden.

Fossilet «Ida» er nettopp ankommet Munchmuseet i en transportkasse. Foto: Oda Bhar.

Fossilet «Ida» i en transportkasse på Munchmuseet. Foto: Oda Bhar.

I Munchmuseet henger fossilet «Ida» og maleriet «Skrik» ved siden av hverandre som to ikoner i populærkulturen, og her er klangbunnen klarere enn noe annet sted i museet, både utseendemessig og symbolsk. Geolog Anne Birkeland fra Naturhistorisk museum assossierer begge med det nakent menneskelige; «Ida» er menneskedyret avskrelt et hav av evolusjon, mens Munchs «Skrik» er den rene angsten, individet ribbet for fasade. Om inspirasjonen bak «Skrik» har Edvard Munch selv formulert ordene bak utstillingens tittel: «Jeg følte at det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 28. april 2014.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

Halvhjertet kunstnerbiografi (Elmgreen & Dragset) 25. mars 2014

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Dagsavisen.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Den store utstillingen til Elmgreen og Dragset på Astrup Fearnley kjennes resirkulert. Og det er nettopp hva den er.

KUNSTUTSTILLING

Elmgreen & Dragset
«Biography»

Astrup Fearnley Museet
23. mars – 24. august 2014

En retrospektiv med to verdenskjente kunstnere som har samarbeidet i tjue år kan virke som en god idé. Så god at da kunstnerne nølte insisterte museet likevel, og endte med noe som liknet. Utstillingen «Biography» på Astrup Fearnley Museet gir langtfra noe dekkende bilde av kunstnerskapet til danske Michael Elmgreen (f. 1961) og norske Ingar Dragset (f. 1969). Mange verker er representert, i sin helhet eller delvis, noe som kunne ha blitt nye historier av gamle puslebiter, men som ender halvhjertet og fragmentert.

Elmgreen & Dragset: «The Death of a Collector» (2009, foran) og «The Future» (2013, bak på veggen). Foto: Oda Bhar.

Elmgreen & Dragset: «The Death of a Collector» (2009, foran) og «The Future» (2013, bak på veggen). Foto: Oda Bhar.

Mest forbausende er det hvor tomme salene virker, tross store installasjoner som et helt diskotek og et halvt venterom, en stabel søppelsekker veltende ut av en dunk, og bassenget med en flytende død mann fra Venezia 2009 («Death of a Collector»). Alt er resirkulert fra tidligere utstillinger og ingenting ser ut til å være på rett plass. Vi møter tre etasjer med ulik stemning: intimitet i kjelleren, hvor garderoben er blitt til massasjesalong; (hyper)realisme i første etasje og abstraksjon i overetasjen. Likevel er det som om kunstnerne ikke har greid å fylle museet, verken med materie eller mening.

Elmgreen & Dragset (2014): «Powerless Structures, Fig. 529». Foto: Oda Bhar.

Elmgreen & Dragset (2014): «Powerless Structures, Fig. 529». Foto: Oda Bhar.

Refleksjonen handler i stor grad om kunstverdenen, som når hvite kuber påskrevet «Museum» ligger stablet som vrengte gallerier på gulvet, eller hvite lerreter har ørsmå nyanser; fargen gulere her, overfalten glattere der. Det fiffige er at malingen stammer fra ekte museumsvegger, overført flak for flak av en konservator som ellers reparerer malerier. Som tilskuer finner vi den forgylte hushjelpen «Irina» (2007), og en husmaler utfører et sisyfosarbeid av en performance; stryker hvitt på hvitt i usynlige lag, et kraftfullt arbeid med kraftløst resultat.

Elmgreen & Dragset: «The Named Series» (2012) og «Irina» (2007). Foto: Oda Bhar.

Elmgreen & Dragset: «The Named Series» (2012), «Irina» (2007) og «Zwischen anderen Ereignissen» (2000). Foto: Oda Bhar.

Det ligger nok noen meningslag her, om kunstneren som herre og tjener, institusjonenes makt og et kunstmarked hvor selv visningsstedene virker masseprodusert. Men altfor ofte får jeg trang til å gjespe, fordi symbolikken kjennes flat, som en avslørt kode. To gribber skal forestille kunstkritikere: Jaha. Det byråkratiske venterommet har ei dør som ikke kan åpnes: Jaha. Denne formen for jaha-kunst er jo ikke uvanlig i dagens gallerier, men av Elmgreen & Dragset forventet jeg mer.

Elmgreen & Dragset: Gribben over barnesenga bærer tittelen «Eternity» (2014), og skal symbolisere en kunstkritiker. Verket med putene i bakgrunnen blir omtalt som et slags dobbelt selvportrett, og heter «The Agony and the Ecstasy» (2010). Foto: Oda Bhar.

Elmgreen & Dragset: Gribben over barnesenga bærer tittelen «Eternity» (2014), og skal symbolisere en kunstkritiker. Verket med putene i bakgrunnen blir omtalt som et slags dobbelt selvportrett, og heter «The Agony and the Ecstasy» (2010). Foto: Oda Bhar.

Etter mitt syn er duoen best når de tør å løfte blikket fra den interne kunstdebatten og retter skytset mot samfunnet, gjerne med fandenivoldsk humor. Det var dette som gjorde gyngehestmonumentet på Trafalgar Square så genialt, der det sto under OL 2012 og pekte nese mot rytterstatuen av kong George IV og den selvhøytidelige admiral Nelson på altfor høy søyle. Den lille gutten på gyngehesten ble både kontrast og parallell, siden erobring av land knapt er den eneste formen for heroisme; en vanlig oppvekst krever også mot.

Elmgreen & Dragset: «Powerless Structures, Fig. 101» (2012) på Trafalgar Square (pressefoto).

Elmgreen & Dragset: «Powerless Structures, Fig. 101» på Trafalgar Square (pressefoto fra 2012).

Homofil identitet er framtredende på utstillingen, kanskje ikke overraskende når tittelen er «Biografi» og kunstnerne er ex-kjærester. Samtidig er det som om noe skurrer, for er det fortsatt slik at homofile betrakter seg som lukket klubb? Ulike sider ved homsekulturen blir behandlet; festfokuset, vennefamilien og ekshibisjonismen.

Nattklubben «The Mirror» (2008) ble først bygd opp i Victoria Miro Gallery. Her er en detalj fra årets utgave i Astrup Fearnley Museet. Foto: Oda Bhar.

Nattklubben «The Mirror» (2008) ble først konstruert i Victoria Miro Gallery i London. Her en del av årets utgave på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.

Jeg tipper at diskoteket kjentes mindre som en gymsal etter skolefesten da det ble vist i et mindre galleri i London. Andre verker fungerer bedre, som et rom med «familiebilder» hvor snapshots fra hverdag og fest eksponerer en livsstil. I naborommet sitter en forgylt mannsfigur og ser utover fjorden, ung og slank som en gresk ynglingstatue i posituren til Den lille havfrue i København, eksponert og sårbar på en måte vi er mer vant til å se hos kvinner.

Elmgreen & Dragset: «He (Gold)» (2012). Foto: Oda Bhar.

Elmgreen & Dragset: «He (Gold)» (2012). Foto: Oda Bhar.

Å gjøre mannen til objekt har kunstnerne lykkes med, og jeg tar meg i å ønske at jeg som kvinne fant nytelse i dette, istedenfor å kjenne det som om jeg er på feil fest. Jeg er mer fremmedgjort på nattklubben med bilder av nakne menn med digre kuker enn jeg ville ha vært på en tilsvarende med kvinnelige strippere, selv om ingen av stedene strengt tatt har invitert meg.

Detalj fra «familiebildene» i verket «The Brightness of Shady Lives / The Black and White Diary» (2005/2009). Foto: Oda Bhar.

Detalj fra «familiebildene» i verket «The Brightness of Shady Lives / The Black and White Diary» (2005/2009). Foto: Oda Bhar.

Det får meg til å tenke over hva som er skjedd med det kvinnelige blikket, for er det slik at begge kjønn idag helst ser til kvinnekroppen etter skjønnhet? Bortsett fra homsene, selvsagt. Og her ligger referansen til antikkens Hellas, hvor ynglingen Elmgreen & Dragset viser fram var selve sukkertøyet for et grådig øye.

Arbeidet hvor en enorm mengde søppelsekker velter ut av en liten søppeldunk heter «The Landslide» (2002). Foto: Oda Bhar.

Arbeidet hvor en enorm mengde søppelsekker velter ut av en liten søppeldunk heter «The Landslide» (2002). Foto: Oda Bhar.

Fakta: Elmgreen og Dragset

  • Michael Elmgreen (f. 1961) er dansk.
  • Ingar Dragset (f. 1969) er norsk.
  • De har samarbeidet siden 1995 og var lenge kjærester, men forholdet tok slutt for noen år siden. Idag bor og arbeider de i Berlin og London.
  • Mange av verkene ligger i skjæringspunktet mellom kunst, arkitektur, design og teater.
  • Tematisk står homoseksuell erfaring sentralt.
  • De har stilt ut ved prestisjetunge institusjoner som Serpentine Gallery, Tate Modern og V&A i London, og representerte i 2009 Norge og Danmark på Veneziabiennalen ved å stille ut i begge paviljonger.
  • Utstillingen på Astrup Fearnley er den første i en tredelt serie, som bare delvis vil inneholde samme verker. De neste utstillingene vil finne sted på Statens Museum for Kunst i København og Tel Aviv Museum of Art.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen lørdag 22. mars 2014.

Film! Film! Film! (Fjodor Khitruk, 1968) 23. mars 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , ,
add a comment

En glimrende bivirkning av å bli kjent med folk fra andre deler av verden er at de kan presentere deg for spennende kulturuttrykk du aldri ville ha funnet av deg selv. Dere som leste min forrige post her på bloggen vil vite at jeg i forrige uke ble kjent med en filmkritikerkollega fra Armenia, Artsvi Bakhchinyan, fordi vi satt i samme jury under kortfilmfestivalen Minimalen i Trondheim. Igår sendte Artsvi meg lenken til en liten russisk animasjonsfilm han fortalte om i Trondheim, og den ble jeg så begeistra for at jeg bare må dele den med dere.

Historien handler om alle prøvelsene du kan komme ut for mens du lager film, og det er ingen dialog, så det er ikke vanskelig å følge med. Den heter Film! Film! Film! og er lagd i 1968 av den russiske regissøren Fjodor Khitruk, som er kjent for sine satiriske arbeider. Det fantastiske med denne animasjonen er blandingen av slapstick og bakgrunner som er rene mesterverk, med visuelle referanser til en rekke verdensberømte malere fra 1900-tallet, som Vasilij Kandinskij, Paul Klee og Marc Chagall, samt de berømte ekspresjonistiske filmkulissene fra gamle tyske filmer som Dr. Caligaris kabinett. Jeg tenker derfor at dette må være noe for både mine kunstinteresserte lesere og dere som først og fremst leser bloggen pga filminnleggene.

Tusen takk til kollega Artsvi for tipset, og god fornøyelse til dere!

Eurodok, Minimalen og Fotokunstprisen 2014 22. mars 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Kunst, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
1 comment so far

De siste to ukene har jeg vært veldig travel, med én tur til Trondheim for å sitte i jury på kortfilmfestivalen Minimalen, og et juryoppdrag i Oslo, hvor jeg var med på å dele ut Fotokunstprisen 2014 (som er på hele 100.000 kroner), i tillegg til at jeg har begynt et vikariat som redaksjonssjef i Rushprint (varer fram til sommeren). Alt dette har jeg selvsagt også skrevet om, noe som betyr at jeg allerede er i ferd med å bryte årets nyttårsforsett om å legge ut lenker til at jeg skriver her på bloggen. Derfor et lite sammendrag nå.

Fra filmen «Sepideh – Reaching for the Stars» som er regissert av danske Berit Madsen og handler om ei iransk jente som kikker på stjerner og vil bli astronom – eller helst astronaut.

Fra filmen «Sepideh – Reaching for the Stars» som er regissert av danske Berit Madsen og handler om ei iransk jente som kikker på stjerner og vil bli astronom – eller helst astronaut.

Lenken som haster mest er mine anbefalinger til Eurodok, dokumentarfestivalen som finner sted i Oslo denne helgen. Tipsene kan sikkert vært til nytte senere også, særlig for dere som leter etter gode dokumentarer på TV og nett, men for å være sikker på å få sett disse er det lureste altså å kaste seg avgårde til Filmens Hus idag og imorgen. Lenke og ingress på artikkelen min hos Rushprint:

Eurodok 2014: Jenter som kikker på stjerner og andre anbefalinger

Årets Eurodok-festival er i gang på Cinemateket, med nærmere 30 filmer fra fjern og nær. Oda Bhar gir deg noen trender og anbefalinger, med blant annet norske ballettgutter, burmesiske sjønomader, filminnspilling i Afghanistan og iranske jenter som kikker på stjerner.

Her er programmet, og en liten trailer festivalen har satt sammen:

Forrige uke tilbrakte jeg altså på kortfilmfestivalen Minimalen i Trondheim, hvor jeg satt i den nordiske juryen sammen med Roger Sellberg fra Sverige (filmregissør og lærer ved Den norske filmskolen på Lillehammer) og Artsvi Bakhchinyan fra Armenina (filmhistorier, kritiker og forfatter av flere bøker om film). Vi fikk velge ut hele fem priser, i tillegg til tre hederlige omtaler, og hadde mange utrolig hyggelige filmsamtaler underveis.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med meg. Foto: Oda Bhar.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med meg. Foto: Oda Bhar.

Etterpå skrev jeg en artikkel i Rushprint med prisene og begrunnelsene våre, samt litt bakgrunn om vinnerne. Det ble også plass til et avsnitt om hovedgjesten på festivalen, den legendariske armensk-sovjetiske filmskaperen Artavazd Pelesjan (f. 1938) som i Frankrike og Russland er like berømt Tarkovskij og Eisenstein. Han var en ganske fryktinngytende fyr, men kona hans var superhyggelig. Lenke og ingress:

Minimalen 2014: Armensk regissørlegende og nordiske vinnere

Kortfilmfestivalen Minimalen ble i år arrangert for 26. gang, og markerte seg med et solid og variert program. Hovedgjest i år var den armenske legenden Artavazd Pelesjan, som i Frankrike er like berømt som Tarkovskij og Eisenstein. Rushprint gir deg stemning, kontekst og prisvinnere.

Sist men ikke minst har jeg denne uka vært med på å dele ut Fotokunstprisen, en pris som hvert år går til et verk på den tradisjonsrike Vårutstillingen i Fotogalleriet. Foruten meg besto juryen av bildekunstner Maren Juel Kristensen (juryleder) og Stina Högkvist (kurator ved Museet for samtidskunst). Fotokunstprisen gikk i år til Ole Hagen (f. 1967) som bor i London og arbeider med video, skulptur, tegning og performance.

Glad vinner av Fotokunstprisen 2014 ble Ole Hagen. Foto: Oda Bhar.

Glad vinner av Fotokunstprisen 2014 ble Ole Hagen. Foto: Oda Bhar.

Hos Rushprint skrev jeg en liten artikkel om vinnerfilmen, med juryens begrunnelse og et lite sitat fra Ole Hagens egen tekst i katalogen.

Fotokunstprisen til kortfilm

Ikveld ble Fotokunstprisen delt ut på Fotogalleriet i Oslo. Prisen er på 100.000 kroner og gikk i år til en kortfilm av Ole Hagen. Filmen Universets opprinnelse er en leken blanding av dokketeater, live action og bevegelig skulptur, filmet i én eneste tagning på seks minutter.

Nedenfor kan du se filmen i sin helhet:

Tilværelsens abstrakte spor (Aase Texmon Rygh) 9. mars 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

Den norske modernismens grand old lady Aase Texmon Rygh framstår på Museet for Samtidskunst med et formspråk som er personlig, renskåret og grasiøst. Hun inntar plassen som en av våre aller største skulptører.

KUNSTUTSTILLING

Aase Texmon Rygh
Modernisme for alltid!

Museet for samtidskunst
7. mars – 28. september 2014

Å se så mange av skulpturene fra Aase Texmon Ryghs 60 år lange karriere på ett sted er en opplevelse som overvelder og vekker til ettertanke. Hvordan kan det ha seg at denne nestoren innen norsk modernisme ikke er mer kjent i allmennheten? Kanskje handler det om den lange kampen hennes for å bli akseptert, som førte til at hun lenge gikk glipp av utsmykningsoppdrag og utførte de fleste av sine tidlige verker i relativt små formater. En annen faktor kan være kjønnsaspektet, siden kvinnelige kunstnere som markerer seg i sin samtid likevel ikke nødvendigvis blir innkjøpt til museene. Det er å håpe at årets utstilling på Museet for samtidskunst bidrar til å trekke henne fram i lyset og gi henne sin rettmessige plass i publikums bevissthet.

Aase Texmon Rygh har kommet i skyggen av de mannlige modernistene, og har ikke fått den plassen i offentligheten hun fortjener, til tross for at hun i dag er en anerkjent klassiker. Nå vises hennes verker i en stor utstilling på Samtidskunstmuseet. FOTO: ANNAR BJØRGLI / NASJONALMUSEET

Aase Texmon Rygh har kommet i skyggen av de mannlige modernistene, og har ikke fått den plassen i offentligheten hun fortjener, til tross for at hun i dag er en anerkjent klassiker. Nå vises hennes verker i en stor utstilling på Samtidskunstmuseet. FOTO: ANNAR BJØRGLI / NASJONALMUSEET

Skulpturene er gjerne det vi kan kalle ekte tredimensjonale, i den forstand at de ofte ser helt ulike ut fra nye vinkler. Et lite skritt til siden og du oppdager en ny linje, gå til motsatt side og du kjenner dem knapt igjen. Som mange modernister legger Texmon Rygh formen like mye i mellomrommet som i materialet, og overraskelsene kan like gjerne oppstå av luft som av bronse og tre. Små forskyvninger og dreininger av elementer skaper et forbløffende inntrykk av bevegelse, uten at figuren mister slutning eller balanse. To myke trekanter kan minne om en piruett, selv om det bare handler om to enkle former hektet i hverandre. Det vi ser er ikke menneskekroppen, men spor etter den, lik en metafor for grasiøs koreografi.

Aase Texmon Rygh: «Piruett» (1951/2003). FOTO: NASJONALMUSEET/BØRRE HØSTLAND.

Den enkleste måten å visualisere en bevegelse på kan være gjennom geometriske grunnformer. Aase Texmon Rygh: «Piruett» (1951/2003). FOTO: NASJONALMUSEET / BØRRE HØSTLAND.

Det var på tide vi fikk en større utstilling av Aase Texmon Ryghs arbeider på et offentlig kunstmuseum i Norge, over tjue år etter at Henie Onstad viet henne en retrospektiv i 1992. Hun er en av våre største modernister, og har i motsetning de fleste kollegene vært tro mot det abstrakte formspråket gjennom hele karrieren.

Aase Texmon Rygh: «Sittende piker» (1974). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «Sittende piker» (1974). FOTO: ODA BHAR.

Det går an å snakke om to hovedfaser, én hvor hun jobbet med forenkling av menneskelig figur, og én hvor hun jobber mer formalt med konstruksjon etter en geometrisk idé. Begge er godt representert på årets utstilling i Museet for Samtidskunst, som tar for seg kunstnerskapet på en bred og redelig, om enn noe tradisjonell måte. For meg var det en særlig glede å møte de tidligste skulpturene ansikt til ansikt, for ikke å si «live», for de kommer til liv når du sirkler rundt dem, som om de trenger en partner for å hengi seg til dansen.

Aase Texmon Rygh, noen verker fra den tidlige delen av karrieren. Foran: «Dans» (1955). Bak til venstre: «Reinlender» (1958). Bak til høyre: «Stor trepike» (1953). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh, noen verker fra den tidlige delen av karrieren. Foran: «Dans» (1955). Bak til venstre: «Reinlender» (1958). Bak til høyre: «Stor trepike» (1953). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh (født 1925) var den første norske kunstneren som satset på abstrakt skulptur, noe som ga henne problemer med å bli anerkjent i samtida. Riktignok fikk hun gode kritikker, og vakte en viss oppsikt utenlands, men kunne ikke få utsmykningsoppdrag i Norge så lenge den naturalistisk orienterte billedhuggerforeningen avslo søknadene hennes om medlemsskap.

Om de stadige refusjonene skal en kollega ha sagt til Aase Texmon Ryghs mann: «Slipper vi henne inn, godtar vi en retning!» Her en faksimile fra Morgenbladet, 1959. (Foto fra utstillingen: Oda Bhar.)

Om de stadige refusjonene skal en kollega ha sagt til Aase Texmon Ryghs mann: «Slipper vi henne inn, godtar vi en retning!» Her en faksimile fra Morgenbladet 1959. Foto: Oda Bhar.

Idag er vi så vant til det modernistiske formspråket at motstanden på 1950-tallet er vanskelig å forstå, men Texmon Rygh slapp ikke inn i foreningen før i 1963. Senere kom hun i skyggen av mannlige modernister som Arnold Haukeland, som skal ha fått æren for mye hun var først ute med. Idag er hun for lengst anerkjent som klassiker, og ble i 2001 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. I 2012 representerte hun Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA i Kassel.

Aase Texmon Rygh: «TV-tittere» (1961). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «TV-tittere» (1961). FOTO: ODA BHAR.

Møbiusbåndet er kanskje den formen Texmon Rygh sterkest forbindes med idag. Den ble oppdaget på 1800-tallet av en tysk matematiker, August Ferdinand Möbius, og kjennetegnes ved at en og samme flate både vender utover og innover. Ta et flatt bånd, vri det en halv gang og før endene sammen, så blir det mulig å følge overflaten med fingeren fra en side til en annen. Texmon Rygh oppdaget møbiusbåndet på 1980-tallet, og siden har arbeidene blitt mer formalt abstrakte og inspirert av matematikk.

Aase Texmon Rygh: «Rampejente» (1951). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «Rampejente» (1951). FOTO: ODA BHAR.

Hun har fjernet seg fra slektskapet med skulptører som tar utgangspunkt i menneskefiguren, som Henry Moore, Constantin Brancusi og Hans Arp, og nærmet seg uttrykket til konstruktivister som Antoine Pevsner. Det handler ikke lenger om avskalling og forenkling, men om geometrisk renhet og estetisering av matematiske symboler.

Flere av møbius-skulpturene til Aase Texmon Rygh har fått plass på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Flere av møbius-skulpturene til Aase Texmon Rygh har fått plass på utstillingen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

For meg kan disse senere formene virke kjedeligere, men jeg skjønner jo at kjedsomheten baserer seg på en basal misforståelse. Jeg har problemer med å se objektene som annet enn fysiske gjenstander, men disse er egentlig ikke gjenstander, de er tanker. Tidligere var Aase Texmon Rygh opptatt av jordnære fenomener som dans, mens hun idag orienterer seg mot tilværelsens store sammenhenger, som evigheten og kosmos. Ved å vri og vende på en form som allerede er perfekt er det som om hun prøver ut universets egenskaper. Mens de tidlige skulpturene var spor etter bevegelse, er de senere spor etter tanker.

At Aase Texmon Rygh kan tegne er det ingen tvil om. Her noen skisser fra salen med de eldre verkene. Foto: Oda Bhar.

At Aase Texmon Rygh også kan tegne er det ingen tvil om. Her noen skisser fra salen med eldre, mer figurative verker. Foto: Oda Bhar.

Fakta: Aase Texmon Rygh

  • Født 1925 i Langhamn i Troms.
  • Begynner på Statens håndverks- og industriskole i Oslo.
  • Får stipend og begynner ved Kunstakademiet i København.
  • Gifter seg i 1949 med industridesigner Thorbjørn Rygh.
  • Debuterer på Høstutstillingen i 1950.
  • Første separatutstilling i Galleri Moderne Kunst i Oslo 1952.
  • Deltar på skulpturbiennalen i Antwerpen 1957.
  • Blir i 1963 endelig medlem av Norsk billedhuggerforening, etter flere avslåtte søknader. Stiller samme år ut ved kunstbiennalen i São Paulo, Brasil.
  • Oppdager møbiusprinsippet i Paris 1981, men stiller ikke ut sin første møbiusskulptur før i 1989.
  • Stor retrospektiv utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 1992.
  • Blir utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2001.
  • Representerte Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA 13 i Kassel i 2012.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 7. mars 2014.

Materiell romantikk (Sverre Bjertnes) 23. februar 2014

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Dagsavisen.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Sverre Bjertnes utforsker kjærlighet, vitenskap og materialisme i en slående gigantutstilling på Stenersenmuseet.

KUNSTUTSTILLINGER

Sverre Bjertnes:

«Nervous Fluids»
Stenersenmuseet
Til 30. mars

«Cold Reading»
Galleri K
Til 9. februar

Sverre Bjertnes (f. 1976) er en av disse kunstnerne som blander privatliv og kunst, på en skamløs og rørende måte som gjør den personlige biografien hans interessant. Vi kan følge inspirasjonen fra tenåringstida hos Odd Nerdrum, til det ambivalente vennskapet med Bjarne Melgaard, ekteskapet med Unni Askeland og dagens kjæresteforhold til den unge alveaktige sangeren og skuespilleren Hanna Maria Grønneberg. Dynamikken ender ofte et sted mellom romantikk og kynisme, utført med en udiskutabelt teknisk ferdighet og visuell teft det er lett å glede seg over – selv når sansene nærmer seg overbelastning.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Sverre Bjertnes blant bildene sine av kjæresten Hanna Maria Grønneberg. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Om Stenersenmuseet var forberedt på mangfoldet av gjenstander som nærmest sprenger i mellometasjen og den store trappehallen er uvisst. På den annen side er det kanskje en slik vitamininnsprøytning det nedprioriterte museet trenger, etter de siste årenes indre turbulens og glidning innover i Munch-museets skygge. Bjertnes tar for seg kunstnerrollens behov for å søke originalitet, og kretser omkring temaer like evige som kunsten: Kjærlighet, vitenskap og materialisme. Mellom disse går det usynlige tråder: Den elskede som objekt, tingene som religion, og evolusjonens fysiske grunnlag.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Trappehallen på Stenersenmuseet er blitt til et mylder av gjenstander. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Opprinnelig kommer Bjertnes fra Trondheim, men pendler idag mellom Fredrikstad, Oslo og New York. Sin første separatutstilling hadde han i Bjarne Melgaards Oslo-galleri, fortsatt som klassisk figurativ maler, før han for vel ti år siden begynte å utforske en mer konseptuell tilnærming. Samtidig ble han tilknyttet Galleri K, som for øyeblikket viser en mindre utstilling med ham. Også denne kan være verdt å få med seg, siden maleri er mer vektlagt i Galleri K, og utstillingen framstår mer rolig og kontemplativ enn Stenersenutstillingen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Et viktig element både på Stenersenmuseet og i Galleri K er denne typen stående froskefigur. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

De siste årene har Bjertnes samarbeidet mye med Bjarne Melgaard, og de to har stilt ut sammen både i Oslo og New York. I 2011 havnet duoutstillingen deres på New York Times’ liste over årets beste, og den norske oppfølgeren i Galleri K og Rod Bianco vakte lokal ros. Det spesielle var at de hadde skriblet på hverandres tegninger, et konsept som minner om Warhol/Basquiat-samarbeidet på 1980-tallet. Eksempler finnes også på Stenersenmuseet, og kontrasten mellom uttrykkene er alltid stor: Røff ekspresjonisme vs. sirlig figurasjon, kynisk homosex vs. heterofil romantikk.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Evolusjonstemaet bringer fram ukjente skapninger som kanskje kunne ha eksistert, om historien var annerledes? Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Tittelen på Stenersenutstillingen er hentet fra den før-darwinistiske evolusjonsteoretikeren Jean-Baptiste Lamarck, som tilskrev alle organismer en iboende «nervøs væske», foranderlig gjennom livsløpet og i stand til å overføre tilegnede egenskaber til neste generasjon. At ikke-arvede egenskaper kan arves har en viss støtte i moderne genetisk forskning, men Lamarcks teorier må regnes som kvasivitenskaplige. Både Stenersenmuseet og Galleri K viser verker fra serien «Nervous fluids», hvor motivene er dyr som kunne ha stammet fra en alternativ evolusjon. Skrekkøgler og froskeprinser er skåret ut i mahogny av tempelkunstnere på Sri Lanka, relativt fritt etter tilsendte skisser.

Det samme gjelder menneskefigurene, som ender med ansiktstrekk mellom det europeisk og asiatiske selv når forelegget var Bjertnes’ egne selvportretter. Figurene vekker ikke bare tanker om kulturoversettelse, slik kunstneren ønsker, men minner om eksotisme og kolonialisme. Også regnskogtreet vekker ubehag, for selv om det angivelig er statsautorisert, hvem vet hva som er nedfallstrær i et land fullt av korrupsjon?

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

I noen av treskulpturene som er skåret ut på Sri Lanka har kunstneren fått halvveis asiatiske trekk. Pressefoto: Øystein Thorvaldsen.

Kvinnelig akt settes også under lupen, eller snarere kjæler Bjertnes ved sin forlovedes rødhårete vakre gestalt, mest iøynefallende som prerafaelittisk Ofelia eller Bonnard-aktig flytende akt i et badekar. Uttrykket vipper farlig nær kitsch, noe kunstneren sikkert er klar over. Er vi velvillige kan det fungere som kommentar til kunsthistoriens objektifisering av kvinnen, dagens retusjerte reklamefotografier, eller umuligheten av å yte en elsket person rettferdighet som bilde. Tross åpenbare innslag av publikumsfrieri virker utforskningen oftest oppriktig. Kombinasjonen av høy- og lavkultur kan både være utstillingens styrke og svakhet, som i kunst/musikkfilmen «De ensomme ting», hvor en kryptisk samtale mellom Bjertnes’ muse og skuespiller Gard Eidsvold avsluttes med et dikt av Herman Wildenvey, tonesatt av Hanna Marias far, den tidligere CC Cowboys-vokalisten Magnus Grønneberg. Teksten gir en romantisk-syrlig bismak til den semireligiøse materialismen i vårt moderne samfunn, som heller ikke denne utstillingen er tenkbar uten.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 27. januar 2014.

Fersk filmperle fra Estland på Cinemateket! (Kertu, 2013) 21. februar 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Rushprint.
Tags: , , , , , ,
add a comment

Siden Aftenposten siterer meg idag har jeg besluttet å også sitere meg selv, i anledning at Cinemateket denne helgen setter opp en av favorittene mine fra filmfestivalen i Tromsø, den nydelige kjærlighetshistorien Kertu (med regi av estlandske Ilmar Raag). Jeg har fortsatt et bittelite håp om at en distributør skal plukke filmen opp for kommersielle kinoer, hvor gode kjærlighetsdramaer jo ikke nettopp finnes i overflod, men har du anledning er nok det sikreste å styrte til Cinemateket i Oslo ikveld kl 18 eller søndag kl 16.

Nedefor finner du en trailer for filmen, samt det jeg skrev om filmen hos Rushprint i januar. Denne gangen byr jeg også på hele Halldis Moren Vesaas’ dikt, i tilfelle du ikke kjenner det fra før.

Som del av Kritikeruka i Tromsø oppdaget jeg den nydeligste, morsomste og mest nervepirrende kjærlighetshistorien jeg har sett på lenge, Kertu (2013), regissert av Ilmar Raag. På engelsk har filmen den misvisende tittelen Love is blind, misvisende fordi det tvert imot handler om en kjærlighet som er ekstra klartseende. Dette minner mer om det kanskje vakreste kjærlighetsdiktet til Halldis Moren Vesaas, «Lyset», hvor kjærligheten blir til ei lykt i hånda som hjelper deg å se og forstå den andres mørkeste kroker.

LYSET

Kjære, alt ditt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

Halldis Moren Vesaas

Om noen virkelig har behov for å bli opplyst av en slik kjærlighetslykt må det være Kertu, en 30 år gammel kvinne som er så stille og forsagt at hele bygda anser henne for å være litt tilbakestående. Familien holder henne nærmest innelåst, bortsett fra de timene hun tråkker langs veiene i jobben sin som landpostbud. Men snart skal det vise seg at Kertu legger merke til mer enn noen har trodd, særlig når det gjelder den forfylla rundbrenneren Villu, som hun omsider tar mot til seg og sender et selvskrevet dikt.

Dette blir starten på et drama hvor halve bygda styrtes ut i angst, raseri, vold og mørke avsløringer – for det kan vel ikke være mulig at Kertu har blitt med Villu hjem fra strandfesten frivillig, han må vel ha voldtatt henne, og bør straffes for det? Midt i det hele sliter de to med egne demoner, samtidig som de prøver å beholde et lysende håp.

Ilmar-Raag-Kertu-&-Villu-web

Det ville ha gledet meg stort å se Kerttu få ordinær distribusjon på norske kinoer. Kanskje er det mulig, siden Ilmar Raags tidligere film Une estonienne à Paris har hatt det, selv om det jo ellers er sjelden vi får oppleve baltiske filmer hos oss. Om ingen distributør fanger denne perlen bør i det minste Cinematekene slå til!

Teksten er tidligere publisert i en større artikkel hos Rushprint 23. januar 2014; Nordiske filmperler som bør komme på kino. Jeg sender en takk til Cinemateket i Oslo som faktisk slo til, og oppfordrer øvrige cinemateker å følge etter. Dette er nemlig ingen smal eller utilgjengelig film, men en bred og rørende kjærlighetshistorie!

Deilig å være norsk i Berlin (Berlinale 2014) 19. februar 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

For tre dager siden kom jeg hjem fra Berlin etter to hektiske uker med mye kultur; bittelitt kunst, men først og fremst masse film, film, film. Berlinalen er nok den filmfestivalen jeg liker aller best (Cannes eller ikke Cannes), og i år var det ekstra morsomt fordi flere av de norske filmene markerte seg positivt.

Det var nydelig sol og vårluft i Berlin under hele festivalen. Her er jeg på det lille fjellet i bydelen Kreuzberg, med utsikt mot byen. Foto: Tor-Björn Adelgren.

Det var nydelig sol og vårluft i Berlin under hele festivalen. Her er jeg på det lille fjellet i Victoria-parken i bydelen Kreuzberg, med utsikt mot sentrum. Foto: Tor-Björn Adelgren.

Hans Petter Molands Kraftidioten ble vist i Hovedkonkurransen og høstet både latter og applaus under pressevisningen, og Eskil Vogts Blind ble vist i Panorama-programmet og vant European Label-prisen, som skal sikre europeisk kinodistribusjon (Blind vant forøvrig også nylig manusprisen på Sundance-festivalen i USA).

Eskil Vogt var ikke tilstede da Blind fikk European Label-prisen, derfor ble det Martha Otte fra Tromsø Internasjonale Filmfestival som tok imot den. Her er hun sammen med diplomet, og med Kristin Aalen fra Stavanger Aftenblad. Vi var alle superglade for tildelingen – gratulerer så mye til alle som lagde denne flott filmen! Foto: Oda Bhar.

Eskil Vogt var ikke tilstede da Blind fikk European Label-prisen, derfor ble det Martha Otte fra Tromsø Internasjonale Filmfestival som tok imot den. Her holder hun diplomet sammen med Kristin Aalen fra Stavanger Aftenblad. Vi var alle tre superglade for tildelingen – gratulerer så mye til alle som lagde denne flotte filmen! Foto: Oda Bhar.

Begge disse filmene er det bare å glede seg til (særlig Blind, som jeg er helt forelska i, og som er lagd av mannen som skrev manus til både Reprise og Oslo, 31. august sammen med Joachim Trier), og det er ikke lenge til de norske premierene: Kraftidioten kan ses på kino fra førstkommende fredag 21. februar, og Blind kommer neste uke, 28. februar.

Fra staben på Kraftidioten har jeg intervjuet både manusforfatter Kim Fupz Aakeson (denne artikkelen kommer i Rushprints papirutgave nå i februar), og Jakob Oftebro som spiller en av de norske gangsterne Stellan Skarsgård legger seg ut med i filmen.

Noe av stjernelaget fra Kraftidioten: Pål Sverre Hagen, Bruno Ganz, Hans Petter Moland, Stellan Skarsgård, Anders Baasmo Christiansen, Jakob Oftebro. Foto: Oda Bhar.

Noe av stjernelaget fra Kraftidioten: Pål Sverre Hagen, Bruno Ganz, regissør Hans Petter Moland, Stellan Skarsgård, Anders Baasmo Christiansen, Jakob Oftebro. Foto: Oda Bhar.

Intervjuet med Jakob Oftebro er nettopp blitt lagt ut på nett:

Ut å stjæle danske triks

– Det beste med norsk film er at den spriker i alle retninger, sier skuespiller Jakob Oftebro, aktuell i den mørke komedien ‘Kraftidioten’ og utvalgt til årets norske Shooting Star under Berlinalen.

De to oppsummeringsartiklene jeg skrev under Berlinalen 2014 kan du lese under lenkene nedenfor, den første publisert midtveis i festivalen (mandag 10. februar) og den andre fredag 14. februar, altså dagen før prisutdelingen. Noe av det jeg gjør i artiklene er å prøve å gjette hvem som vinner gull- og sølvbjørnene, så du kan gjerne sammenlikne med prisresultatene her. Men artiklene inneholder også mye annet, som sitater fra pressekonferansene, sladder og stemningsrapporter.

Et lite stemningsbilde fra kaoset på presserommet. Bakerst ser du boksene hvor simultanoversetterne sitter. Foto: Oda Bhar.

Et lite stemningsbilde fra rommet hvor pressekonferansene holdes. Bakerst ser du boksene hvor simultanoversetterne sitter. Foto: Oda Bhar.

Her er lenkene, med overskrift og ingress:

Berlinale 2014: De beste filmene – så langt

To filmer peker seg ut etter de første fire dagene i Berlin, en britisk thriller fra Nord-Irland og et katolsk coming of age-drama fra Tyskland. I tillegg gir vi sjarmpoeng til et kostymedrama om dikteren Friedrich Schiller, en Berlinerfortelling om to forsømte barn, og Wes Andersons europastisj «The Grand Budapest Hotel».

Berlinale 2014: Deilig å være norsk i Berlin

– Jevnt over er det et uvanlig «macho» program til å være Berlin, med den mannlige ensomme ulven som ideal og fokuspunkt, skriver Rushprints utsendte Oda Bhar, som gleder seg over responsen på de norske filmene i Berlin, og gir deg en oversikt over de beste filmene, de beste skuespillerprestasjonene og de sterkeste tendensene i årets program.

Mer stemning fra presserommet, her under samtalen med folkene bak den kinesiske Gullbjørn-vinneren «Black Coal, Thin Ice» rett etter prisseremonien. Foto: Oda Bhar

Mer stemning fra hverdagen som journalist, her under pressekonferansen med folkene bak den kinesiske Gullbjørn-vinneren «Black Coal, Thin Ice» rett etter prisseremonien. Foto: Oda Bhar

Nordiske filmperler og Tromsø-festival (TIFF 2014) 25. januar 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

I år har jeg tenkt å bli flinkere til å legge ut lenker til artikler jeg skriver for film- og tv-bladet Rushprint. Det meste jeg gjør der er dybdeintervjuer for papirutgaven, men det hender også at jeg lager festivalstoff, nyhetssaker eller aktualitetsintervjuer for nett, og dem kan det jo hende noen av dere som leser bloggen også er interessert i?

Her er forøvrig skribentsiden min hos Rushprint, hvor dere kan finne lenker til tidligere artikler.

Jeg med Rushprint på Kortfilmfestivalen i Grimstad 2012. Foto: Carsten Aniksdal.

Jeg med et nummer av Rushprints papirutgave (utkommer annenhver måned) på Kortfilmfestivalen i Grimstad 2012. Foto: Carsten Aniksdal.

La meg begynne med to artikler fra årets filmfestival i Tromsø, som jeg besøkte i januar. Den første handler om seks nordiske filmer jeg håper vil bli satt opp ordinært på norske kinoer etter hvert – og hvis ikke går det jo an å lete etter dem på DVD om noen måneder.

Den andre artikkelen handler om to seminarer jeg var med på, det første om hvordan moderne teknologi kan brukes i markedsføring (med presentasjon blant annet av en snøbrettfilm), og filmkritikernes interne seminar med en debatt om hva slags filmer avisene bør anmelde i framtida – bare kinofilmer, eller også gode filmer som ikke havner på kino? Spørsmålet blir stadig mer aktuelt i dagens kinosituasjon, hvor mange av de beste filmene må nøye seg med festivalvisning. En utilsiktet virkning av digitaliseringen er nemlig at de gode, fortellende filmene med middels stort budsjett (i bransjen gjerne kalt mellomskiktsfilmer) oftere faller utenfor programmet, mens distributørene satser på blockbustere og de aller smaleste filmene.

Her er lenkene, med overskrifter og ingress:

TIFF 2014: Nordiske filmperler som bør komme på kino

Skal det være en klassegjenforening, litt jenteboksing, noen islandshester eller en episk kjærlighetshistorie fra Estland? Oda Bhar har valgt ut nordiske filmperler fra TIFF som fortjener ei framtid på norske kinoer.

TIFF 2014: Om droner, snøbrett og filmkritikkens tilstand

Seminarene under årets filmfestival i Tromsø sto i framtidas tegn. Rushprint var tilstede både da teknologene diskuterte viral markedsføring, og da filmkritikerne diskuterte hvor aviskritikken er på vei.

(Trailerne er hentet fra artikkelen om nordiske filmperler.)