jump to navigation

Ung og gammel klar til dysth (Sven Ivar Dysthe) 11. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

DESIGN: Tror du at norske Sven Ivar Dysthe designet sittemøblene i tv-serien «Mad Men»? Da tar du feil. Men langt unna er det ikke.

UTSTILLINGER

Dysthe Design. Swinging 60
Kunstindustrimuseet
5. mai til 25. august

Under 40. Ung norsk arkitektur 2013
Nasjonalmuseet – Arkitektur
3. mai til 29. september

Finnes det nordmenn som ikke har sittet i et Dysthe-møbel? Klassikeren Laminette står i møtesaler og venterom over hele landet, sittemøblene på Gardermoen er designet av ham, og plaststolen Akkurat står i utallige skoler. Planet-stolen er blitt ikonisk, med sin halvkule hvor to stoler kan settes sammen til en nøyaktig ball. Popcorn-stolene og de andre møblene i popdesign-serien Prisma ble lagd for Henie Onstad Kunstsenter til åpningen i 1968, og kom i nyproduksjon ifjor. I utlandet er Sven Ivar Dysthe mest kjent for eksklusive kontormøbler i svart skinn, stålrør og palisandertre, og det er denne 1001-serien noen mener å ha gjenkjent på reklamebyrået til Don Draper i tv-serien «Mad Men».

Sven Ivar Dysthe. Prismastoler, 1968. Foto: Møre Lenestolfabrikk.

Sven Ivar Dysthe. Prismastoler, 1968. Foto: Møre Lenestolfabrikk.

Utstillingen «Dysthe Design. Swinging 60» vises på Kunstindustrimuseet i Oslo, med et helt rom viet disse eksklusive kontor- og loungemøblene. Kuratorene Widar Halén og Thomas Flor rister bare på hodet av Mad Men-spørsmålet mitt. «Den myten vil vi gjerne punktere. I nærbilde ser du at Mad Men-sofaen mangler flere typiske Dysthe-detaljer, som synlige bolter,» sier Flor og peker på metallsirklene i det mørke treverket. Derimot kunne Dysthe ha vært kalt virkelighetens Mad Men-designer, mener Flor, siden slike eksklusive kontorer i utlandet var typiske kunder for denne typen møbler. I Norge ble mer beskjedne varianter i eik og ullstoff foretrukket.

Sven Ivar Dysthes eksklusive 1001-serie vises på Kunstindustrimuseet i Oslo i sommer. (Foto: Oda Bhar)

Sven Ivar Dysthes eksklusive 1001-serie vises på Kunstindustrimuseet i Oslo i sommer. (Foto: Oda Bhar)

Framtidsoptimisme og økonomisk vekst var tidsånden da Dysthe startet karrieren sin. Han er utdannet i London under det ofte kalles gullalderen i nordisk formgivning, Scandinavian Design. For det meste har han vært tilknyttet norske møbelfabrikker, men på begynnelsen av 1950-tallet arbeidet han i København blant folk som Verner Panton og Arne Jacobsen. Han har også vært opptatt av design fra USA, der flere tidligere Bauhaus-medlemmer havnet etter flukten fra Hitlers Tyskland. Resultatet er blitt alt fra møbler tilpasset 1960/70-tallets brutale høyhusarkitektur til drabantbyhjemmenes ønske om enkle og lette hverdagsmøbler. Kunstindustrimuseet viser også oppfinnelser som skibindingene hans, en sterk konkurrent til Rottefella, og flere visjonære møbelprototyper som aldri kom i vanlig produksjon.

Da Oddvar Brå brakk staven gikk han på en Dysthe-binding. Foto: Oda Bhar.

Da Oddvar Brå brakk staven gikk han på en Dysthe-binding. Foto: Oda Bhar.

Dagens unge formgivere har en annen virkelighet å forholde seg til, men noen hevder at vi er på vei inn i en ny nordisk gullalder. Det kan derfor være interessant å sammenlikne med en annen utstillingsåpning denne uka, «Under 40. Ung norsk arkitektur 2013» på Nasjonal­museet for Arkitektur. Hvordan ser dagens trender ut? Noen stikkord ser ut til å være global, bærekraftig, digital (mange 3D-printere har vært i sving) og opptatt av kommunikasjon. Som kurator Anne Marit Lunde skriver i katalogen: «Den alvorlige, stillearbeidende arkitekten med enmannsforetak uten hjemmeside, eksisterer knapt lenger.» Dagens unge arkitekter deltar i internasjonale konkurranser og reiser gjerne ut på arbeids- og studieopphold. Mange er opptatt av lokal egenart og kortreiste materialer, både i Norge og på mer eksotiske steder. Eksempelvis vil MDH Arkitekter fange den skrå arktiske sola på Grønland ved å løfte opp taket på glasskarnapper, og Tyin Tegnestue bruker kanelstenger som dekorativt lysfilter i gluggene på en kanelfabrikk i varme Sumatra.

Kurator Anne Marit Lunde under monteringen av installasjonen «Hus for et utvalg norske fugler» av Huus og Heim Arkitektur. (Foto: Oda Bhar)

Kurator Anne Marit Lunde under monteringen av installasjonen «Hus for et utvalg norske fugler» av Huus og Heim Arkitektur. (Foto: Oda Bhar)

Særlig interessant er grepet kurator Anne Marit Lunde har tatt i Sverre Fehns paviljong, hvor to arkitektkontorer etter intern konkurranse fikk fylle den glassinnrammede kuben med hver sin store rominstallasjon. Dette er like mye kunst som arkitektur, deilig frigjort fra små pappmodeller, dataanimasjon og fotomateriale slikd vi er vant til det fra arkitekturutstillinger. Verket «Hus for et utvalg norske fugler» av Huus og Heim Arkitektur er en veritabel jungel av fritthengende fuglekasser, hver tilpasset én sårbar fugleart i norsk natur. Noen er utstyrt med bevegelses­sensor og lyd, slik at du kan gå omkring og sette igang kvekking, tuting og kvitring. Den andre installasjonen er «Kroppsrom» av Atelier Oslo, en organisk labyrint av formpresset finér til å gå, klatre og smyge gjennom, en sannsynlig hit for besøkende barn, men også for voksne med kroppslig nysgjerrighet.

Installasjonen «Kroppsrom» av Atelier Oslo. Foto: Arkitekturmuseet.

Installasjonen «Kroppsrom» av Atelier Oslo. Foto: Arkitekturmuseet.

I en alder av 82 er Sven Ivar Dysthe fortsatt virksom som møbel- og industridesigner, og framstår med like stor energi som de unge formgiverne på Arkitekturmuseet. Fellestrekk mellom de unge og den gamle har ellers vært en orientering mot det internasjonale, og en sterk interesse for å prøve ut nye materialer og industriell teknologi. En kanskje like viktig forbindelse påpekes av kurator Widar Halén: «Dysthes design er jo nettopp slikt dagens unge arkitekter møblerer hjemmene sine med!»

Artikkelen er publisert i Dagsavisen 3. mai 2013.

Reklamer

Bevegelsens magi (Astrup Fearnley) 26. desember 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST OG ARKITEKTUR: Lyset, lettheten og utsikten i det nye Astrup Fearnley Museet er flott når det spiller med kunsten. Men det gjør den ikke alltid.

«To Be With Art Is All We Ask»
Astrup Fearnley Museet
29. september 2012 – 31. januar 2013

Åpningsutstillingen på det splitter nye Astrup Fearnley Museet er omfattende og sprikende, kanskje som forventet. Museet virker denne gangen mest opptatt av å vise fram bygningen til stjernearkitekt Renzo Piano, samt profilere seg som et slags nasjonalt opplevelsessenter for kunst.

Takashi Murakami

Takashi Murakami: «3-Meter Girl» (2011). Fra inngangspartiet til det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen. Foto: Oda Bhar.

Vi gjenkjenner USA-orienterte temaer som popkunst, kitsch og sexkonsum. Jeff Koons’ oppblåsbare delfin og porselensfigur av Michael Jackson konkurrerer med yngre New York-kunst, som Dan Colens fargerike tyggegummimalerier eller vår egen Gardar Eide Einarssons mørkere installasjoner.

Jeff Koons

Detalj fra Jeff Koons: «Michael Jackson and Bubbles» (1988) på Astrup Fearnley-museet. Foto: Oda Bhar.

Også høydepunkter fra museets nyere samling av kinesisk kunst vekker oppsikt, med yngre videokunstnere og eldre klassikere som Huang Yong Pings Colosseum, en ruin av den romerske arenaen i terrakotta med ekte planter.

Huang Yong Ping: "Colosseum"

Huang Yong Ping: «Colosseum» (2007). Foto: Oda Bhar.

Fotosamlingen er viet dominerende plass på utstillingen, noe som har medført en gledelig bedring av kjønnsbalansen. De siste årene har Astrup Fearnley fått mye kritikk for sine utelukkende mannlige separatutstillinger. Kanskje er det et forsøk på å imøtegå kritikken når store kvinnelige navn som Cindy Sherman, Nan Goldin og norske Vibeke Tandberg denne gangen får bred eksponering. I motsetning til maleri har fotografi som ny kunstart vært mindre knyttet til patriarkalske maktstrukturer og motivtradisjoner, noe som kan være en grunn til at mange kvinnelige kunstnere utforsker mediet med framgang.

Vibeke Tandberg: "Living Together"

Vibeke Tandberg «Living Together» (1996), utsnitt. Foto: Oda Bhar.

Arkitekt Renzo Piano framstår, slik navnet musikalsk skulle tilsi, som en rolig og mild italiener. Under pressekonferansen sitter jeg på gulvet foran podiet og hører ham predike, mens han dirigerer ordene med kontrollerte håndbevegelser. «Lys er essensielt. Det gjaldt å få lyset inn uten at det konkurrerte med kunsten. Jeg ville bringe vann inn i bygningen, både med vinduer og en liten kanal. Vann er magisk fordi det alltid beveger seg, dobler bildet og skaper vibrasjon.»

Renzo Piano

Byggets arkitekt Renzo Piano (som også står bak Pompidousenteret i Paris) foran et av Dan Colens tyggegummimalerier. Foto: Oda Bhar.

At lys og vann preger bygningen er bare delvis sant. I tillegg til åpne saler med vinduer finnes mange mindre rom, hvorav noen nærmest likner smale tunneller. Hvor godt disse ivaretar verkenes behov er variabelt. For å oppleve Damien Hirsts delte ku gjør den tvungne nærheten ingenting, den skrekkblandede fryden ved å spasere gjennom ei ku blir sterkere, du våger kanskje til og med å studere noen indre detaljer. Mindre vellykket er det å henge videoskjermer tett i en gang. Hvert verk forstyrrer det neste, i sterk kontrast til den nye trenden med å vise videoverk på noe som likner kinolerreter, slik årets Høstutstilling for eksempel gjør.

Damien Hirst

På det nye Astrup Fearnley-museet kan du spasere gjennom ei ku og en kalv. Damien Hirst: «Mother and Child (Divided)» (1993). Foto: Oda Bhar.

De lyse salene skaper andre utfordringer som heller ikke alltid er like godt løst. Bruce Naumans aluminiumshester med tittelen Large Butt to Butt henger foran et vindu med så sterkt motlys at du knapt skjelner detaljene.

Bruce Nauman

Bruce Nauman: «Large Butt to Butt» (1989). Foto: Oda Bhar.

Enda mer påtakelig er lyset når det gjelder Anselm Kiefers berømte blybokhylle, som i det gamle museet sto dystert og imposant i et mørkt kjellerrom. Her er det plassert mot en hvit vegg i annen etasje, strålende opplyst og pluselig slett ikke visuelt tungt. Gulvet måtte forsterkes enormt for å tåle de 25 tonnene med bly, men var det virkelig den beste løsningen?

Anselm Kiefer

En pianist forbereder konsert foran den store blybokhylla til Anselm Kiefer: «The High Priestess/Zweistromland» (1985-1989). Foto: Oda Bhar.

For meg blir verkets tyngde nærmest kvalt av denne plasseringen. Å vite at noe så tungt befinner seg så høyt skaper en følelse av uvirkelighet, i tillegg til at det sterke lyset får metallet til å skinne nærmest eterisk. Visste jeg ikke at dette var bly ville jeg ha antatt at bøkene besto av lett blikk presset i et bilopphuggeri, og aldri forbundet det med denne truende kunnskapens tyngde jeg hittil har kjent.

Astrup Fearnley

Det nye Astrup Fearnley-museet ligger ytterst på Tjuvholmen, med utsikt over fjorden. Her ser du spissen av taket, foran Aker Brygge og Oslo Rådhus. Foto: Oda Bhar.

Verdt et førstegangsbesøk er det nye Astrup Fearnley Museet uansett om du er interessert i kunst, på grunn av den spektakulære beliggenheten. Den lave fasaden bøyer seg mot vannet ytterst på Tjuvholmen, omgitt av badestrand og skulpturpark. Museet er delt i to bygninger for å kunne bli gjennomskåret av en kanal.

Astrup Fearnley & kanoner

Astrup Fearnley-museet sett fra kanonene på Hovedøya. Foto: Oda Bhar.

Taket har vært omtalt på en måte som allerede før åpningen smaker av forslitt metafor, «et seil i vinden», og kombinasjonen av tre, buer og glass gjør det en anelse for lett å tenke på en viss flyplass. Samtidig har du en panoramautsikt til Hovedøya, Lindøya og Nesoddtangen som får meg til å avslutte med enda et Piano-sitat: «Blir du lei av kunsten er det bare å snu seg mot naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 28. september 2012.

Astrup Fearnley-museet holder åpent i romjula, og den omtalte utstillingen står ut januar. Museet har også flotte nye nettsider hvor du kan lese om alle kunstnerne og se nærmere på verkene deres. Flere av mine bilder fra museet kan du se her: Innendørs og Skulpturparken.

Helse i vann (Karlovy Vary) 9. august 2009

Posted by Oda in Bybilder, Film, Kulturtips, Natur, Reiser.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

«Hun er russisk!» sier min russiske kollega og peker på et av bildene mine fra Karlovy Vary, Tsjekkia. Ei eldre kone henter vann fra en de helsebringende brønnene, som i sin tid ga byen ryktet som et av Europas beste steder for kurbad, kanskje bare slått av Baden Baden, som ifølge min kollega var mest for de svært rike. Hit til Karlsbad, som byen dengang het, dro de litt mindre velstående på jakt etter helse, deriblant en mengde russere.

Park spring colonnade

Ung og gammel henter vann i Parkfontenen. (Foto: Oda Bhar)

Tsar Peter den store besøkte Karlovy Vary i 1711, og samme år ble det første kurhotellet bygd. Hundre år seinere kom den virkelige storhetstiden. I 1870 ble byen knyttet til det europeiske jernbanenettet, og fram til 1. verdenskrig var de innom her alle sammen: det europeiske jetsetet og kunstnerne med navn som Goethe, Schiller, Dostojevskij, Freud, Marx, Leibniz, Beethoven, Brahms, Chopin, Dvořák, Wagner, Liszt og vår egen Grieg.

Czech landscape, red

Slettelandskap i Nordvest-Böhmen. (Foto: Oda Bhar)

Selv skal jeg til byen sammen med redaksjonen i Montages, for å dekke den internasjonale filmfestivalen som finner sted her hvert år i juli. Vi reiser i festivalens minibusser, som plukker opp og leverer fra flyplassen. Det blir en fin kjøretur gjennom det nordvest-böhmiske slettelandskapet, tross øsende regnvær. Vi ser enger, treklynger, humleplantasjer, landsbyer med fine kirker og bergtopper med borgruiner.

Humulus, Hopfen, Humle

Humle-plantasje i det nordvestlige Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)

I baksetet skravler gutta kontinuerlig om film. I forsetet sover Agnethe og jeg fotograferer, med regnværet på bilruta som naturlig softfilter. (Flere bilder fra kjøreturen her.)

Poppys on a field

Eng med valmuer ved veien, Praha – Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Russere drar fortsatt til Karlovy Vary, men det gjør mange andre folk også. Så hvorfor tror kollegaen min at kona på bildet er russisk? Er det noe med klærne, fargene, det røde og brune? Eller det blomstrete skautet, grønt med knallrøde roser, et vanlig folkloristisk plagg på landsbygda i Russland. Jeg så det selv langs den transsibirske jernbanen: Hver gang toget stanset var perrongen full av små koner med stakk og blomstretet skaut, som solgte opptenningsved eller bunter med gulrøtter.

Dvořák  Park: Woman drinking healthy water

(Mulig) russisk kone drikker vann i Dvořák-parken.

Kona setter seg på en benk og drikker fra den medbrakte plastkoppen sin. «Jeg er sikker,» sier kollegaen min. «Russisk hun er.» Jeg liker når hun høres ut som Yoda, den gamle jedi-mesteren i Star Wars: Morsom hun er. Jeg liker den slaviske aksenten, og holdningen, det litt bryske, av mange forvekslet med uvennlighet, men jeg tolker det helst som motvilje mot bullshit, et ønske om å skjære gjennom.

Mill Spring Colonnade

For å beskytte kurbadgjestene mot dårlig vær ble det bygget tak over springvannene, slik at du kunne gå tørrskodd mellom dem. Her, den staselige Møllekolonnaden. (Foto: Oda Bhar)

Det finnes mange teorier om hvordan du bør drikke vannet i brønnene. Før frokost for at effekten skal bli størst, fulgt av en halvtimes rask gange. Eller til bestemte tider på dagen, og aldri mindre enn 2 dl på 2 minutter. Selv prøvde jeg flere av de 14 kildene, og mest påfallende var hvor ulikt de smakte. Noen hintet om svovel, de fleste var salte og minnet om hav.

Mill Spring

Springvann i Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Som nordmann er jeg vant til å drikke fra fjellbekker med hendene som skål, derfor brydde jeg meg ikke om å ta med meg en kopp. Noe som gikk greit de første par gangene – helt til jeg stakk hånda inn i en stråle og ble skoldet. Jeg lot som ingenting, tok hånda rolig ut og slurpet i meg vannet. Men seinere prøvde jeg ingen ukjente fontener uten kopp.

Mill Spring Colonnade

Torget foran Møllekolonnaden, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Karlovy Vary er en vakker by. Gjennom historien har den vært herjet av branner, oversvømmelser og krig, men i likhet med tyskerne er tsjekkerne glade i å bygge opp igjen og restaurere gammel bebyggelse.

Karlovy Vary: Market spring colonade

Hotel Romance og Markedskolonnaden. (Foto: Oda Bhar)

I Norge blir denne typen «kopier» sett ned på, ekspertene foretrekker å bygge nytt, siden kongstanken er at alt skal uttrykke tida det bygges i. Dermed ender vi med svært uensartede bykjerner, i motsetning til Sentral-Europa, hvor du kan gå omkring som i nykonstruerte historiebøker.

Karlovy Vary: Moser glass

Böhmisk krystall er verdenskjent for sin høye kvalitet. Dette gjelder ikke minst Karlovy Varys lokale variant, Moser-glass. (Foto: Oda Bhar)

Da Donau-monarkiet falt etter 1. verdenskrig ble Tsjekkoslovakia opprettet av de tidligere tyske regionene Böhmen og Mähren, samt det nordlige Ungarn. Karlovy Vary ligger i det gamle nordvestlige Böhmen, og majoriteten av befolkningen var tysk fram til 2. verdenskrig.

Karlovy Vary: Ice cream

Yoghurtis som faktisk smaker yoghurt! (Foto: Oda Bhar)

At byen ble internasjonal lasarettstad hindret ikke amerikanske fly fra å bombe den mot slutten av krigen. Selv store og godt merkede bygninger dekket med Røde Kors-flagg ble rammet, og mange liv gikk tapt. Etter 1945 ble mesteparten av den tyskættede befolkningen fordrevet, og tapte alle verdier. De nye innbyggerne kom for det meste fra Sentral-Böhmen.

Saint Peter & Paul Orthodox Church

Den russisk-ortodokse kirken i Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

I 1946 ble kurbadene statlige, og først etter kommunismens fall i 1989 ble virksomheten igjen rettet inn mot et internasjonalt publikum. Idag er ifølge Wikipedia en tredjedel av alle hoteller og underholdningssteder (som kasinoet) eid av «private investorer fra Russland og andre tidligere Sovjetrepublikker», ifølge en tsjekkisk bekjent i Norge en omskrivning for mafia.

The Becherovka Kiosk

Becherovka er byens kjente krydderbrennevin. Den smaker pepperkake og ble utviklet av tyskeren Jan Becher. (Foto: Oda Bhar)

Karlovy Vary International Film Festival (KVIFF) ble startet i kommunisttida (1946), men har først de siste 20 årene blitt en virkelig internasjonal arena. Hotel Thermal ble bygget spesielt for filmfestivalen, og inneholder opptil flere kinosaler og konferanserom hvor det kan vises film.

River Tepla

Den lille elva Teplá krysser Karlovy Varys historiske bykjerne, før den renner ut i elva Ohře. I midten ser du sovjetblokka Hotel Thermal, av mange kalt byens styggeste hus. (Foto: Oda Bhar)

En morgen er det fullt på filmen jeg planla, dessuten er jeg lei av bykjernen. Jeg rusler avgårde i en tilfeldig retning, og kommer snart til et område hvor husene er mindre bløtkakeaktige. Som mange sentraleuropeiske byer ligger Karlovy Vary der en elv renner ut i en annen, i dette tilfellet den smale Teplá, som krysser den historiske bykjernen, og den brede Ohře (tyske Eger), som seinere munner ut i Elbe.

Karlovy Vary Railway Station

Jernbanestasjonen ligger litt utenfor bykjernen. (Foto: Oda Bhar)

Jeg finner en bro over begge elvene, klatrer opp en liten ås og havner ved den gamle jernbanestasjonen. Her går jeg på jakt etter graffiti. Jeg finner ikke mye, men noe er det alltid i nærheten av toglinjer.

Karlovy Vary: Graffiti

Sjablonggraffiti på jernbro over toglinjene. (Foto: Oda Bhar)

Mitt neste funn er et boligområde med moderne sovjetblokker og utsikt over den brede Egerdalen. Jeg surrer rundt og fotograferer litt, før jeg krysser et friområde med grasplen og kløver og store trær.

Karlovy Vary: Suburbia

Boligområde nord for sentrum, Karlovy Vary. (Foto: Oda Bhar)

Her snubler jeg over en kirkegård, ulik alle andre jeg har sett. Urnene er plassert i små glassmontre, stablet oppå hverandre og murt sammen til en slags boligblokk for døde.

Soul windows

Kirkegård hvor de døde har vinduer. (Foto: Oda Bhar)

Det fine er at folk har satt små fotografier og pyntegjenstander inne i montrene, noe som gjør tanken på den avdøde klarere, ihvertfall for meg, enn om de bare var markert med en enkel stein.

Soul windows

De dødes vinduer mot livet. (Foto: Oda Bhar)

Fra kirkegården prøver jeg å finne tilbake til sentrum, men går meg vill og trasker til føttene verker. Hvorfor skjer dette nesten alltid når jeg går på oppdagelsesferd, særlig utenfor kantene på kartet?

Blue flower & bumble bee

Selv ugresset er vakkert i Tsjekkia. (Foto: Oda Bhar)

Etter en laaang strekning langs ei gate som aldri tar slutt (men jeg vil ikke gi meg, nekter å snu!) møter jeg et skilt hvor navnet Karlovy Vary er streket gjennom med rødt. Jeg er ved bygrensa. Der er det heldigvis også en holdeplass med oppslåtte rutetider og et gjenkjennelig navn, slik at jeg kan ta bussen tilbake.

Forest at the Diana Tower

Bratt skog sett fra fløybanen i Teplá-dalen. (Foto: Oda Bhar)

Stort sett er hele Montages-gjengen opptatt med filmer og skriving (og litt øl) uka gjennom. Først den siste dagen, søndag når vi skal reise hjem, tar vi en felles utflukt på dagtid. Det er en fløybane av liknende type som i Bergen, som fører opp til et utsiktstårn i de grønne åsene øverst i Tepládalen.

Diana Tower: Karlovy Vary

Utsikt over Karlovy Vary fra utsiktstårnet Diana. (Foto: Oda Bhar)

Herfra ser jeg det alt sammen igjen: Det store brune festivalhotellet, bygårdene i jugend- og barokkstil, den russiske kirken med løkkuplene, forstedene utenfor bykjernen med pastellfargete blokker.

Diana Tower: Hotel Thermal

Hotel Thermal og den russiske kirken sett fra utsiktstårnet. (Foto: Oda Bhar)

Når jeg ser på bildene fra utflukten synes jeg vi minner om et band på tur. Et band i den happy første tida, før alle stridene begynner, mens alle ennå tror at ingenting ondt kan skje.

Bad ass Montages

Bad ass Montages: Karsten, Trond, Oda, Eirik og Agnethe.

Jeg har mange flere bilder fra denne turen. Hardcore-interesserte kan se dem på Flickr (oversiktsside her). Du kan også gå rett til lysbildeshow: 1) Gatene i den historiske bykjernen, 2) vandringen min til forstedene, 3) detaljer fra den fine kirkegården, og 4) bilturen til og fra byen fra Praha.

Du kan også lese den forrige posten min, som handler om selve filmfestivalen, ikke minst filmene jeg så. Her gir jeg noen gode råd om hvordan du kan velge filmer blant flere hundre på en festival.

Veldig egen by (Lundeby) 5. februar 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
13 comments

Jeg er fortsatt så barnslig når det gjelder kunst. Jeg kommer inn i lokalet, sveiper blikket omkring, og vet på et øyeblikk om jeg liker utstillingen. Det kan være fargene, formene, trøkket eller humoren. En slags gnist må tennes og trekke meg inn, gjøre meg åpen, nysgjerrig, interessert.

Art crowd

Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).

Som på denne vernissagen forrige torsdag. Tor-Magnus Lundeby har fylt en hvit kube av et galleri med fargerike, organiske og lekende bylandskap, delvis på lerret og delvis som installasjon. En jungel av tårn står utover gulvet, en flygende tallerken henger fra taket, alt konstruert av plastbiter og papp. De fargerike mønstrene kommer fra små lapper med fargekode, bl.a. klippet ut av bunnen på melkekartonger. Det hele får et herlig nerdete og samleraktig preg, lettbeint og skjørt, enda du omsluttes på alle kanter. Installasjonen kalles Very Owntown, et treffende navn på en egenartet by.

"Skyline" & "Very Owntown", details

Tor-Magnus Lundeby: "Skyline" & "Very Owntown" (utsnitt).

På lerretene går det samme fargespekteret igjen, men inntrykket er mykere og mer organisk. Det største maleriet kalles Skyline og minner om et vegetabilsk New York, voksende opp av bakken med stabilitet i bunnen, mens det lenger opp gradvis forvandler seg til mer slingrende og uberegnelige former, som slyngplanter, havorganismer og bakteriekulturer.

"Skyline" & "Very Owntown", details

Tor-Magnus Lundeby: "Skyline", 2008 (detalj).

Når jeg liker noe kan jeg godt være grundig. Jeg leser titlene nøye og tenker over dem, spør kunstvenner ut om teknikk, snakker kanskje med kunstneren selv. Jeg kommer hjem og jobber med bildene, får fram fargene klarere, ser detaljer jeg ikke så først. Jeg leser utstillingsteksten og får kanskje tak i en katalog, finner anmeldelser og kunstnerens hjemmeside (hvis han har). Jeg vurderer påvirkning og røtter i kunsthistorien, får assossiasjoner til det andre har ment. Men jeg er helt avhengig av den første gnisten.

"Skyline" & "Very Owntown", details

Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).

Uten den blir jeg barnslig, trassig og uinteressert. Jeg subber rundt i salen, skuler på bildene, leser titlene fientlig, nekter å fotografere. Akkurat slik går det på en annen utstilling samme kveld. Jeg bare liker den ikke, på tross av hypen som blir denne andre kunstneren til del. Han skal ha gjort store ting på nittitallet, sier de som har vært med en stund, for noen ER han selve nittitallet, og nå flyter han på det. Alle andre virker imponert, mens jeg går rundt og skuler. Der de ser perfeksjon ser jeg pedantisk drodling. Den såkalt dristige utforskningen av mentale prosesser blir for meg bare halvfordøyd mystifistisk svada, basert på skumlesning av Lacan og Jung.

"Satellite of Love", detail

Tor-Magnus Lundeby: "Satellite of Love", 2008 (detalj).

Men pga trassigheten har jeg ingen bilder å underbygge med. Derfor sitter jeg nå her og er irritert på meg selv. Oda, du må bli mer proff! Hvis du vil lære om kunst, så må du også vurdere det du ikke liker. Du behøver ikke godta andres vurdering eller blikk. Men du trenger heller ikke skule.

"Very Owntown", detail

Tor-Magnus Lundeby: "Very Owntown", 2008 (detalj).

Alle bildene i denne posten er hentet fra utstillingen jeg likte, «Drawn by Numbers (Prospect Disorder III)» av Tor-Magnus Lundeby i Galleri Erik Steen. Du kan se den på Skøyen i Oslo fram til 8. mars (flere bilder på flickr her). Anbefaler ellers denne anmeldelsen i Dagsavisen, hvor Nina Marie Haugen Holmefjord trekker linjer til organisk inspirerte arkitekter som Gaudi og Hundertwasser, samt hus-blir-levende-fantasier i skrekkfilm.

Tor-Magnus Lundeby

Tor-Magnus Lundeby foran to av sine egne verk.

Vil du se bilder fra den utstillingen jeg ikke likte, av Ole Jørgen Ness og Marit Følstad på Galleri Riis, så kan du gjøre det her hos den alltid grundige André Gali. Det er også mulig å lese den psykomystifistiske utstillingsteksten, men da må du selv klikke deg fram på galleriets lite tilgjengelige nettsted, hvor det ikke er mulig å lenke til enkeltsider. Eller du kan lese et intervju fra 2006 med hovedkunstneren Ole Jørgen Ness (Marit Følstad er kjæresten hans), om bl.a inspirasjon fra fantasy i arbeidene hans.