jump to navigation

Null-ett-null-ett (Tekstallianse 2008) 10. september 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
26 comments

Bra kommer dette ikke til å bli. Observasjonsevnen min idag begrenser seg til sånne han-er-rar-på-håret-tanker. Han er rar på håret. Det er han virkelig. Den neste forfatteren også, men på en annen måte, og ikke kan jeg si deg hvordan heller, da måtte jeg ha funnet en metafor, eller tatt et bilde. Hvorfor tok jeg ingen bilder? Nå sitter jeg hjemme etterpå og ergrer meg over det. Et bilde gjør nesten alltid susen. Hva om jeg tar bilde av alt skrotet jeg bar med meg hjem etter festivalen? Brosjyrene, katalogene, antologiene, de litterære tidsskriftene. (Jeg tar bilde av dem.)

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

De siste setningene var jug. Jeg sitter fortsatt i salen og hører en poet lese opp, eller var det en prosaist, forskjellen er ikke så klar i dagens litteratur, det har professor Arne Melberg nettopp forklart, for ikke å snakke om Tomas Espedal, som mener språket alltid bør utfordres. Espedal er min nye guru etter at Per Petterson ble verdensberømt og nesten ikke skriver lenger, såvidt jeg vet, selv om neste bok visstnok skal komme til høsten, og jeg lurer på om den er like god, men dette burde jeg ikke tenke på nå, jeg burde lytte til poeten, eller var det prosaisten, som løfter det åpne barneansiktet mot oss og leser om å spy. Det er han langt fra den eneste som har gjort idag, men kanskje den som har gjort det utførligst. Og det er synd for meg, for dermed skrur jeg av, selv om han like før har lest ei vittig tankerekke om avskjed på fest: først klemte han alle, men så kom verten jamen etter ham ned trappa for å si ha det, og han tenkte, men faen, skal du si ha det også, nå som du har fått klem!

Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Flammepoetene Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Hvorfor greier jeg aldri å høre på folk som leser om kroppsfunksjoner? Jo mer de leser, jo mer skrur jeg av. Tidligere leste én om flatulens, da skrudde jeg umiddelbart av og hørte ikke mer på fem minutter. Og det selv om jeg like før hadde snakket med ham nede på messeområdet, og kjøpte kråkenummeret til Kuiper av ham, og seinere viste det seg at han skulle lese, og jeg ble glad, for jeg likte ham godt og nå var han i tillegg forfatter – men i samme øyeblikk flatulensen dukket opp var det ute med den kontakten.

«Drikker alle øl, bortsett fra oss? Jeg går og kjøper øl,» sier Streck. Han har tegnet begge poetene til Flamme, så da gjør det ikke noe at jeg glemte å ta bilder av dem: Ole-Petter Arneberg (festen og kvalmen), og Bård Torgersen som også var på Øyafestivalen (foto i denne posten).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Men seinere tar jeg bilde av Hildegunn Dale, som leser fra sin nye H Press-miniatyr, vakker og sjelfull, med dyp stemme, men med en pussig siluett (knestrømper og hoppeskjørt, ville mormoren min ha sagt). Aina på Flimre har lagt ut et av de fine diktene hennes her.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

For ikke å snakke om Ratatosk-jentene Kjersti og Guri, som framfører en dramatisert telefonsamtale i dobbeltrollen som redaksjonsmedlemmer og venninner. Jeg er fortsatt høy på selvironien, når de søker Fritt Ord om støtte uten resultat, og må høre på andres selvgode skryt: Det er bare å søke Fritt Ord asså, vi har gjort det flere ganger og fått masse penger hver eneste gang! (Akk, du evne til identifikasjon.)

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Nå følger et tre forfattere fra Gasspedal. Svenske Annelie Axén leser fra en lingvistisk krim med science fiction-elementer (Langz, 2005).

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser kortprosa fra sin bok Gæa (2007), og jeg tror det er åpningsteksten, ifølge Bergens Tidende «en landbeskrivelse av et øyrike med usikker status som drømmeland, realitet eller vrengebilde».

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombologi. Jeg er ikke blitt mer interessert i zombier siden sist, men konstaterer at de er et tegn i tida. Det morsomste er egentlig t-skjorta hans, som får publikum til å le så kraftig at han må spørre hva det er («Humor er tull»).

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Neste post på programmet er et foredrag av «Aud Olsen», for innvidde et pseudonym for Arve Kleiva, som han brukte under en utgivelse på H Press i vår. Han snakker begeistret om Valerie Solanas’ SCUM-manifest, som han overraskende mener er rasende morsomt (eller var det rasende OG morsomt): «En stand up-act du setter i halsen pga volden og grusomheten.»

Valerie Solanas var kvinnen som skjøt Andy Warhol, og som antakelig gikk lenger i aggressiv feminisme (eller femigalskap) enn noen annen, både før og etter henne. SCUM-manifestet avviser den vestlige meningsproduksjonen i sin helhet, fordi den er skrevet av menn. Solanas vil avskaffe pengesystemet, arbeidet, gud, døden (vha genetikken), og ikke minst mannen, ja, hun skriver faktisk at menn bør utryddes. «Verden skal bestå av kule kvinner som sitter sammen og har det kult,» ifølge Kleiva. Han forteller hvordan hun lager en katalog over alle de idiotiske tingene som er sagt om kvinner gjennom tidene, før hun snur dem opp ned, og sier det samme om menn. «Og dette skaper interessante urimeligheter, som til tider er hysterisk morsomme.»

På dette tidspunktet blir det uro i salen. «Du tar ikke Solanas alvorlig når du snakker om henne på denne distanserte, intellektuelle måten,» roper en mann. Aud Olsen tenker seg om. «Du har helt rett.» «Dette er absurd!» roper en annen mann. «En mann står og snakker om en kvinnelig feminist, under et kvinnelig pseudonym!» Aud Olsen nikker langsomt. «Ja, nå praktiserer du Solanas metode. Du gnir det inn.» Sidekvinnen min, som flere ganger under foredraget har ropt etter «eksempler!», spretter opp og hevder at kun kvinner burde kritisere dette, ikke menn. Nytt utrop fra salen: «Du må presentere deg, du bor jo sammen med Aud Olsen!»

Jeg blir så oppglødd over all viraken at jeg noterer altfor mye. Mens jeg lynskriver merker jeg plutselig et ansikt tjue centimenter unna – det er samboeren til Aud Olsen som leser om seg selv over skuldera mi. Jeg skvetter, men hun bare gliser og gir meg tommelen opp. Aud Olsen medgir fra scenen at SCUM-manifestet ikke gir noen åpning for at menn kan kommentere eller svare på kritikken. «Det ligger en absurditet i manifestet som kan oppfattes som humor. Men snart setter du latteren i halsen, fordi det trekkes så langt.» En kvinne bak i salen roper til en mann: «Ikke lat som om manifestet kan være til hjelp, at det er konstruktivt! Det var helt og holdent destruktivt ment fra Solanas.» Mannen nikker beskjemmet. «Ja, du tok meg der.»

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Det er langt utpå kvelden og Streck går lei, men jeg overtaler ham til å holde ut en halvtime til. Nettbokhandelen Audiatur og nettidsskriftet Nypoesi har invitert 3 skandinaviske poeter, og jeg venter meg noe alt annet enn streit. Førstemann er Martin Larsen, en dansk forfatter som nettopp har utgitt et åttebindsverk (hver bok er på 700 sider og består av oppramsete navn, til sammen 2,4 millioner navn, men ikke alfabetisk – en slags poetisk utgave av telefonkatalogen). Han er med andre ord en megalomann, og jeg er fornøyd med den tanken, roser meg selv for å bli kreativt sliten, som om grensene mellom bevissthet og fantasi er slitt ned av dagens intense ordstrøm.

Martin Larsen går i gang med å lese opp remser av tall, akkompagnert av et lydbånd med flere tall, på et fremmed språk, og noen dataspillaktige lyder. Seansen varer usannsynlig lenge, jeg begynner å tro at den aldri tar slutt, så jeg får god tid til å tenke. Og det slår meg at dette må være dagens mest radikale svar på Tomas Espedals oppfordring på starten av dagen: «Skriv en bok som ikke likner på en bok! Spreng formene! Gi leseren det leseren ikke vil ha – noe vanskelig!» I tillegg kan den være et svar på Arne Melbergs ønske om en digitalisert poesi (eller var det prosa).

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Nå har Martin Larsen nemlig gått over til å lese kun to tall, ett og null. Han snakker, roper, puster og peser, 0–1–1–0–1–0–1–0–0, og det skjer i vill fart, som et binærkodet inferno, hvor han prøver å fortelle oss at alle datamaskiner har løpt løpsk, mens vi i bakgrunnen hører noe som minner om heismuzak, delfiners sang og havbrus i uskjønn forening.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

De neste to poetene kan ikke måle seg med Martin Larsen, men er gode alternativer i denne poetiske utkanten som grenser mot kunst og teater (performance). Svenske Karl Larsson leser hakkete og skurrende som en dårlig innstilt radiostasjon. Han ligger på kant mellom to stasjoner, på to ulike språk, og noe som likner scratching fra ei vinylplate. Teksten handler om nyheter og historiske fakta, geografi og andres poesi, særlig amerikanske beatpoeter som Ginsberg. Finske Leevi Lehto leser på finsk, iblandet ville utfall og dyrelyder. Neste dikt blir forklart som en referanse til Bernsteins dikt, utformet på et ikke-eksisterende språk. Men etterhvert lyder det som om han går over til svensk, krydret med nonsenslyder.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Denne teksten har vært overmoden lenge, men som du skjønner vokste den utover alle proporsjoner. Vil du se flere tegninger og bilder av forfattere, så har Streck og jeg gjort noe liknende før i en post fra april. På flickr har jeg noen flere bilder fra Tekstallianse 2008, som altså var en anledning for små og alternative forlag til å presentere seg for et bredere publikum. Bokmesse og opplesninger foregikk på Litteraturhuset 23. og 24. august.

Og hvis det var noen tvil: En fantastisk festival!

Alle foto: ©Oda Bhar.
Alle tegninger: ©Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

(Vil du bruke noen av bildene? Bare si fra, vi er medgjørlige 🙂 )

Reklamer

Alt kan hermes (Melberg, Sjölin) 16. februar 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , ,
19 comments

Daniel Sjölin er programleder for det svenske bokprogrammet Babel. Han er også forfatter av en roman om den fiktive programlederen Daniel Sjölin, som avslører pikante sannheter om seg selv i en av fjorårets svenske boksuksesser Världens sista roman. Eller vent nå. Var det omvendt? Hvem er den egentlige Daniel Sjölin? Hvor mange versjoner finnes det av ham?

daniel-animasjon.gif

På Litteraturhuset i Oslo møter Sjölin en annen svensk litterat, Arne Melberg. Han har i x antall år vært litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo, og var lenge kjent for å holde hardt på skillet mellom fiksjon og biografisk skriving, såkalt life writing. Men for et par år siden snudde han, noe som fikk blant annet Cathrine Krøger i Dagbladet til å spørre hvordan nå skulle gå med verden, når selv Arne Melberg var klar for å viske ut dette skillet? Diffuse grenser mellom biografi og fiksjon, det er jo slikt bloggere og annet pakk holder på med. Og enkelte unge forfattere som lar hovedpersonene hete det samme som seg selv, vokse opp på samme sted etc, mens de den ene dagen påstår at nei, dette er ren fiksjon, for så den andre dagen å trekke på det: tja, kanskje finnes det en kjerne av sannhet likevel.

arne-melberg-animasjon.gif

Arne Melberg finnes det altså bare to versjoner av. Men hvorfor skiftet han mening? Etter debatten på Litteraturhuset er min teori: Fordi han tok til fornuft. Eller også: For å slippe å bli en dinosaur.

Det er nemlig én ting vi frie bloggere og andre storbrukere av internett er dyktige på, og det er hemningsløs lek med identiteter. Vi både uttrykker og utforsker oss selv i stadig nye former, og blir vi misfornøyd med resultatet er det bare å starte på nytt et annet sted, gjerne med en ny identitet.

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Hvor blir det så av essensen, historieskrivningen? Selv en enkelt blogg kan jo endres fullstendig over tid, både i layout og innhold, men også historisk, for det er fritt opp til hver enkelt å slette gamle poster og kommentarer. Det er interessant at Melberg ser på blogging som litteratur, eller kanskje som en metafor på litteraturen, hvor den er på vei, en viss type litteratur som alltid har ligget på grensa til selvframstillingen. At sjangeren ikke er ny er Melberg selv klar over, og befinner seg i historikerens vanlige dilemma: Vil han være en halvtrist gamling som terper på at det nye ikke er nytt likevel, eller tvert imot en oppdagertype som roper opp at NÅ skjer det noe epokalt nytt! – for ti år senere å bli motbevist (det nye var ikke nytt likevel).

Så hva er nytt, om ikke sjangeren er det? La oss først se på Daniels roman. Det interessante med den, sier Melberg, er at forfatteren gjør seg dårligere enn han er, ikke bedre. På skjermen framstår Daniel som koselig, snill, vennlig og velforberedt. I romanen er han en alkoholisert psykopat. Bokas Daniel avfeier snillheten som herming, han hermer snillhet og empati. Hvor ligger sannheten? Og hvorfor benytter forfatteren dette grepet?

Det interessante med herming er at menneskelig atferd virker utenkelig uten. Empati er ikke noe dårlig eksempel. Vi lærer det fra barndommen av ved å herme, og hva er forfatteri, annet enn den høyeste formen for selvtrent empati? Men hva om noe så dramatisk skjer at all empati virker fattig og hul. Hva om bare tanken på å gjøre det om til fiksjon kjennes som en forbrytelse, samtidig som du er forfatter, og trenger å skape fiksjon. Mange av oss kan jo ha denne forestillingen: at ord er forvanskninger, mens ekte følelser er ordløse.

«Jeg kunne skrevet denne sorgen på en annen måte, mer inderlig. Da ville jeg sikkert fått priser for det. Men det ville på en måte vært uanstendig.»

Daniel Sjölin gir oss avsløringer i Oslo. Han vil endelig fortelle hemmeligheten: Hva som er selvbiografisk, og hva som ikke er det. Sannheten er at han har mistet et barn før det ble født. Hele boka er et sorgarbeid. Det handler om hukommelse, om ikke å glemme. Et menneske du har kjent vil alltid være i hukommelsen din. Men hva med et menneske som døde før det ble født? Det vil kanskje være i morens kroppslige hukommelse. Men hva med faren? For ham vil barnet bare være der som en drøm, en lengsel. For å kjenne den ekte sorgen, kjærligheten, empatien, må ordet og fiksjonen dø. Men problemet er at jo mer man skriver, jo dypere inn i fiksjonen kommer man.

Et annet problem er omgivelsenes grafsende hender, at alle får del i det du offentliggjør. Daniel ville skrive historien, men ikke slik at alle forsto den. Å så tvil om sannheten var å kaste et kjøttbein til kritikerne, for å avlede dem. Bare svært nøyaktige lesere skulle forstå, utfra tanken om at nærlesere er ekstra anstendige lesere, som aldri ville finne på lumre overskrifter av typen: «Daniel Sjölin snakker ut om sin sorg.»

Men det er fortsatt et problem. Hvorfor forteller han hemmeligheten nå? Jeg tar sjansen på å gjøre det her, sier han, fordi what happens in Oslo, stays in Oslo. Han vil altså inngå en slags kontrakt med oss, søke terapeutisk asyl. Skal vi tro ham nå? Eller er også dette del av maskespillet? Kanskje er han lei av å bli misforstått, og vil endelig få debatten på rett kjøl, bort fra diskusjonen om han selv er alkoholiker. Eller også vil han teste om poenget fanges opp, og hvor raskt det når den svenske offentligheten.

Men rent bortsett fra spørsmålet om sannhet. Hva er nytt? Kan tittelen Världens sista roman forsvares? Den hevder tross alt en avgjørende forskjell, om ikke nettopp enden på all fiksjon. Hva er nytt med denne typen sjangerlekende litteratur, i forhold til den tradisjonelle selvbiografiske romanen? Hvis jeg skulle ha skrevet en slik, sier Daniel Sjölin, ville jeg ha skrevet om David Sjödin som jobbet i TV4 for bokprogrammet Babbel. De ytre faktorene ville altså vært endret, slik at de indre kunne utforskes. Men har han ikke selv gjort nøyaktig det samme, bare med flere forvanskninger?

odas-moleskine.jpg

Hvis du har hengt med helt hit har du virkelig fortjent å høre Arne Melbergs sluttpoeng. Framtida ligger i å snakke om grep istedenfor sjangere. Det mest fruktbare er altså ikke å diskutere om noe er fiksjon eller virkelighet, men om «fiktive grep» blir brukt. Men helt til slutt kommer historikeren likevel fram, med sin stadige bekymring: Er alle disse problemstillingene egentlig foreldet? Er vi blitt dinosaurer? I denne verden av youtube, facebook og blogging – er skillet mellom virkelighet og fiksjon allerede uinteressant? Som blogger med sans for identitetens mystikk er jeg fristet til å svare ja.