jump to navigation

Munch og naturens raritet (Munchmuseet) 9. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Når bildene til Edvard Munch møter de naturhistoriske samlingene på Tøyen står to av vår tids populærkulturelle ikoner fram som fetter og kusine – maleriet «Skrik» og fossilet «Ida».

KUNSTUTSTILLING

Edvard Munch
«Gjennom naturen»
Munchmuseet og Naturhistorisk museum
med Botanisk hage
26. april 2014 – 4. januar 2015

Hva var Munchs forhold til natur? Dette er merkelig nok ikke grunnspørsmålet i den nye samarbeidsutstillingen mellom Munchmuseet og Naturhistorisk museum, som begynner i Munchmuseet og fortsetter tvers over gata ut i Botanisk hage. Det er valgt en tilnærming hvor både Munch og naturen benyttes som rekvisitter i en totalinstallasjon, beslektet med konseptkunstens integrering av readymades og manglende ærbødighet for enkeltverker. Resultatet er blitt en utstilling som bare vagt evner å forene de to innfallsvinklene, og ender som et raritetskabinett av fossiler, stein og utstoppede dyr, med Munchs malerier som et blekt og fortumlet innslag i det hele.

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier på utstillingen «Gjennom naturen» i Munchmuseet. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Effekten kan minne om Matias Faldbakkens stunt for et par år siden, da han brukte verker av to av norsk kunsthistories største bildekunstnerne, Gustav Vigeland og Arnold Haukeland, som råmateriale i sin egen utstilling. Blant annet satte han Vigelands skulptur «Ung pike med hendene foran munnen» på hodet og fylte den med vodka. Dengang skrev kunstanmelder Lars Elton i VG at det på tross av at Faldbakken ikke hadde «lagd» noe som helst i lokalene ble en åpenbar Faldbakken-utstilling, ikke en Haukeland- og Vigeland-utstilling. Noe liknende skjer nå i Munchmuseet: Den naturvitenskapelige innramningen blir for slående til at dette kjennes som en Munch-utstilling.

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Dermed ikke sagt at «Gjennom naturen» mangler underholdningsverdi. Det minner om å legge kultur og idrett under samme departement: Et møte kan i beste fall skje på den minst spesialiserte delen av hvert felt, noe som kanskje fremmer det folkelige og brede, uten at vi bør regne med synergieffekter. Det er godt mulig at utstillingen vil treffe publikum og få de finkulturelle til å sette kaffen i halsen, noe som knapt er en dårlig kombinasjon.

Monter med eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Selv ønsker jeg virkelig å like dette, siden det fortjener honnør at to så ulike kunnskaps-institusjoner vil forene krefter. Det er unektelig morsomt når mineraltypene i Munchs malefarger danderes så vakkert i montrene at de selv likner kunstgjenstander, og tvinger fram tanker om hvor mye av det kunstmagiske som ligger i gallerikonteksten, ikke i verkene selv.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Problemet er at den kuratoriske refleksjonen verken virker forløst eller særlig selvsikker. Begrepsparet natur/kultur vingler for ofte mellom det luftig symbolske, hvor «alt handler om liv og død», og det ekstremt konkrete, hvor sammenhengen virker tilfeldig og krystet. Når det stilles ut fossiler i samme bergart som benyttes i litografiske trykkplater er det nok ment å vekke tanker om kulturens materielle basis, men denne besøkeren havner snarere i villrede om hva forhistoriske krepsdyr har med Munch å gjøre. Det er som om paraplyen er slått litt for høyt opp, slik at tankegangen blir for generell til å romme mening.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Det mest vellykkede møtet handler dog også om et fossil, av den forhistoriske primaten «Ida». For fem år siden ble hun verdensberømt da paleontolog Jørn Hurum på beste Indiana Jones-vis forhandlet seg fram til et kjøp på en bar i Hamburg, etter at samleren hadde holdt funnet hemmelig i 24 år. Munchmuseets kurator Jon-Ove Steinhaug er opptatt av hvordan historiefortelling kan endre oppfatningen av en gjenstand, noe Hurum virkelig lyktes med da han kalte opp fossilet etter sin lille datter, og formidlet til en hel verden hvordan det lille dyret, med brukket hånd og fortsatt intakte melketenner, falt i en vanndam og druknet for 47 millioner år siden.

Fossilet «Ida» er nettopp ankommet Munchmuseet i en transportkasse. Foto: Oda Bhar.

Fossilet «Ida» i en transportkasse på Munchmuseet. Foto: Oda Bhar.

I Munchmuseet henger fossilet «Ida» og maleriet «Skrik» ved siden av hverandre som to ikoner i populærkulturen, og her er klangbunnen klarere enn noe annet sted i museet, både utseendemessig og symbolsk. Geolog Anne Birkeland fra Naturhistorisk museum assossierer begge med det nakent menneskelige; «Ida» er menneskedyret avskrelt et hav av evolusjon, mens Munchs «Skrik» er den rene angsten, individet ribbet for fasade. Om inspirasjonen bak «Skrik» har Edvard Munch selv formulert ordene bak utstillingens tittel: «Jeg følte at det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 28. april 2014.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

Tilværelsens abstrakte spor (Aase Texmon Rygh) 9. mars 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

Den norske modernismens grand old lady Aase Texmon Rygh framstår på Museet for Samtidskunst med et formspråk som er personlig, renskåret og grasiøst. Hun inntar plassen som en av våre aller største skulptører.

KUNSTUTSTILLING

Aase Texmon Rygh
Modernisme for alltid!

Museet for samtidskunst
7. mars – 28. september 2014

Å se så mange av skulpturene fra Aase Texmon Ryghs 60 år lange karriere på ett sted er en opplevelse som overvelder og vekker til ettertanke. Hvordan kan det ha seg at denne nestoren innen norsk modernisme ikke er mer kjent i allmennheten? Kanskje handler det om den lange kampen hennes for å bli akseptert, som førte til at hun lenge gikk glipp av utsmykningsoppdrag og utførte de fleste av sine tidlige verker i relativt små formater. En annen faktor kan være kjønnsaspektet, siden kvinnelige kunstnere som markerer seg i sin samtid likevel ikke nødvendigvis blir innkjøpt til museene. Det er å håpe at årets utstilling på Museet for samtidskunst bidrar til å trekke henne fram i lyset og gi henne sin rettmessige plass i publikums bevissthet.

Aase Texmon Rygh har kommet i skyggen av de mannlige modernistene, og har ikke fått den plassen i offentligheten hun fortjener, til tross for at hun i dag er en anerkjent klassiker. Nå vises hennes verker i en stor utstilling på Samtidskunstmuseet. FOTO: ANNAR BJØRGLI / NASJONALMUSEET

Aase Texmon Rygh har kommet i skyggen av de mannlige modernistene, og har ikke fått den plassen i offentligheten hun fortjener, til tross for at hun i dag er en anerkjent klassiker. Nå vises hennes verker i en stor utstilling på Samtidskunstmuseet. FOTO: ANNAR BJØRGLI / NASJONALMUSEET

Skulpturene er gjerne det vi kan kalle ekte tredimensjonale, i den forstand at de ofte ser helt ulike ut fra nye vinkler. Et lite skritt til siden og du oppdager en ny linje, gå til motsatt side og du kjenner dem knapt igjen. Som mange modernister legger Texmon Rygh formen like mye i mellomrommet som i materialet, og overraskelsene kan like gjerne oppstå av luft som av bronse og tre. Små forskyvninger og dreininger av elementer skaper et forbløffende inntrykk av bevegelse, uten at figuren mister slutning eller balanse. To myke trekanter kan minne om en piruett, selv om det bare handler om to enkle former hektet i hverandre. Det vi ser er ikke menneskekroppen, men spor etter den, lik en metafor for grasiøs koreografi.

Aase Texmon Rygh: «Piruett» (1951/2003). FOTO: NASJONALMUSEET/BØRRE HØSTLAND.

Den enkleste måten å visualisere en bevegelse på kan være gjennom geometriske grunnformer. Aase Texmon Rygh: «Piruett» (1951/2003). FOTO: NASJONALMUSEET / BØRRE HØSTLAND.

Det var på tide vi fikk en større utstilling av Aase Texmon Ryghs arbeider på et offentlig kunstmuseum i Norge, over tjue år etter at Henie Onstad viet henne en retrospektiv i 1992. Hun er en av våre største modernister, og har i motsetning de fleste kollegene vært tro mot det abstrakte formspråket gjennom hele karrieren.

Aase Texmon Rygh: «Sittende piker» (1974). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «Sittende piker» (1974). FOTO: ODA BHAR.

Det går an å snakke om to hovedfaser, én hvor hun jobbet med forenkling av menneskelig figur, og én hvor hun jobber mer formalt med konstruksjon etter en geometrisk idé. Begge er godt representert på årets utstilling i Museet for Samtidskunst, som tar for seg kunstnerskapet på en bred og redelig, om enn noe tradisjonell måte. For meg var det en særlig glede å møte de tidligste skulpturene ansikt til ansikt, for ikke å si «live», for de kommer til liv når du sirkler rundt dem, som om de trenger en partner for å hengi seg til dansen.

Aase Texmon Rygh, noen verker fra den tidlige delen av karrieren. Foran: «Dans» (1955). Bak til venstre: «Reinlender» (1958). Bak til høyre: «Stor trepike» (1953). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh, noen verker fra den tidlige delen av karrieren. Foran: «Dans» (1955). Bak til venstre: «Reinlender» (1958). Bak til høyre: «Stor trepike» (1953). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh (født 1925) var den første norske kunstneren som satset på abstrakt skulptur, noe som ga henne problemer med å bli anerkjent i samtida. Riktignok fikk hun gode kritikker, og vakte en viss oppsikt utenlands, men kunne ikke få utsmykningsoppdrag i Norge så lenge den naturalistisk orienterte billedhuggerforeningen avslo søknadene hennes om medlemsskap.

Om de stadige refusjonene skal en kollega ha sagt til Aase Texmon Ryghs mann: «Slipper vi henne inn, godtar vi en retning!» Her en faksimile fra Morgenbladet, 1959. (Foto fra utstillingen: Oda Bhar.)

Om de stadige refusjonene skal en kollega ha sagt til Aase Texmon Ryghs mann: «Slipper vi henne inn, godtar vi en retning!» Her en faksimile fra Morgenbladet 1959. Foto: Oda Bhar.

Idag er vi så vant til det modernistiske formspråket at motstanden på 1950-tallet er vanskelig å forstå, men Texmon Rygh slapp ikke inn i foreningen før i 1963. Senere kom hun i skyggen av mannlige modernister som Arnold Haukeland, som skal ha fått æren for mye hun var først ute med. Idag er hun for lengst anerkjent som klassiker, og ble i 2001 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. I 2012 representerte hun Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA i Kassel.

Aase Texmon Rygh: «TV-tittere» (1961). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «TV-tittere» (1961). FOTO: ODA BHAR.

Møbiusbåndet er kanskje den formen Texmon Rygh sterkest forbindes med idag. Den ble oppdaget på 1800-tallet av en tysk matematiker, August Ferdinand Möbius, og kjennetegnes ved at en og samme flate både vender utover og innover. Ta et flatt bånd, vri det en halv gang og før endene sammen, så blir det mulig å følge overflaten med fingeren fra en side til en annen. Texmon Rygh oppdaget møbiusbåndet på 1980-tallet, og siden har arbeidene blitt mer formalt abstrakte og inspirert av matematikk.

Aase Texmon Rygh: «Rampejente» (1951). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «Rampejente» (1951). FOTO: ODA BHAR.

Hun har fjernet seg fra slektskapet med skulptører som tar utgangspunkt i menneskefiguren, som Henry Moore, Constantin Brancusi og Hans Arp, og nærmet seg uttrykket til konstruktivister som Antoine Pevsner. Det handler ikke lenger om avskalling og forenkling, men om geometrisk renhet og estetisering av matematiske symboler.

Flere av møbius-skulpturene til Aase Texmon Rygh har fått plass på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Flere av møbius-skulpturene til Aase Texmon Rygh har fått plass på utstillingen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

For meg kan disse senere formene virke kjedeligere, men jeg skjønner jo at kjedsomheten baserer seg på en basal misforståelse. Jeg har problemer med å se objektene som annet enn fysiske gjenstander, men disse er egentlig ikke gjenstander, de er tanker. Tidligere var Aase Texmon Rygh opptatt av jordnære fenomener som dans, mens hun idag orienterer seg mot tilværelsens store sammenhenger, som evigheten og kosmos. Ved å vri og vende på en form som allerede er perfekt er det som om hun prøver ut universets egenskaper. Mens de tidlige skulpturene var spor etter bevegelse, er de senere spor etter tanker.

At Aase Texmon Rygh kan tegne er det ingen tvil om. Her noen skisser fra salen med de eldre verkene. Foto: Oda Bhar.

At Aase Texmon Rygh også kan tegne er det ingen tvil om. Her noen skisser fra salen med eldre, mer figurative verker. Foto: Oda Bhar.

Fakta: Aase Texmon Rygh

  • Født 1925 i Langhamn i Troms.
  • Begynner på Statens håndverks- og industriskole i Oslo.
  • Får stipend og begynner ved Kunstakademiet i København.
  • Gifter seg i 1949 med industridesigner Thorbjørn Rygh.
  • Debuterer på Høstutstillingen i 1950.
  • Første separatutstilling i Galleri Moderne Kunst i Oslo 1952.
  • Deltar på skulpturbiennalen i Antwerpen 1957.
  • Blir i 1963 endelig medlem av Norsk billedhuggerforening, etter flere avslåtte søknader. Stiller samme år ut ved kunstbiennalen i São Paulo, Brasil.
  • Oppdager møbiusprinsippet i Paris 1981, men stiller ikke ut sin første møbiusskulptur før i 1989.
  • Stor retrospektiv utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 1992.
  • Blir utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2001.
  • Representerte Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA 13 i Kassel i 2012.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 7. mars 2014.