jump to navigation

En handlevogn til begjær (Ida Ekblad) 13. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: For å øke kraften i uttrykket maler Ida Ekblad med handlevogner fulle av jernskrot. I gummihjulene har hun skåret inn poesi.

KUNSTANMELDELSE
Ida Ekblad
Museet for samtidskunst

25. april – 15. september 2013

Mye har vært sagt om Ida Ekblads overgang fra moteriktig konseptkunst til dagens viltre oljemalerier i retroekspresjonistisk stil. Mange er kritiske, selv om det virker tidlig å forvente kontinuitet av en kunstner som har vært aktiv under et tiår. Alt i studietida gjorde Ekblad seg bemerket med vyer og eksperimentvilje, spesielt gjennom kuratorprosjektet «Willy Wonka Inc.» sammen med Anders Nordby. De viste mye som ble toneangivende i årene etterpå, blant annet yngre New York-kunstnere i sjokoladefabrikken på Grünerløkka.

Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

De siste ukene har Banksalen i Museet for Samtidskunst vært omgjort til Ekblads atelier. Separatutstillingen som åpnet igår omfatter nylagde og eldre arbeider, og er del av serie med norske samtidskunstnere «midtveis i karrieren» som tidligere har omfattet Camilla Løw, Matias Faldbakken, Snorre Ytterstad og Marte Aas. Ida Ekblad har allerede hatt betydelig internasjonal suksess, og utfolder seg med selvtillit og energi. En avvæpnende frekkhet går tilbake til avgangsarbeidet fra Kunstakademiet i 2006, som senere vakte oppsikt på Astrup Fearnley-museets mønstring av yngre konseptkunst i 2008, Lights On. Den tidligere taggeren Ekblad satte et rebelsk fingeravtrykk på en plakat av Jessica Simpson, ved å klistre en rosa tyggis midt i øyet på den forførende popstjernen.

Ida Ekblad: "Political Song for Jessica Simpson to sing" (2006). Foto: ida-ekblad.com

Ida Ekblad: «Political Song for Jessica Simpson to sing» (2006).

Mest interessant er Ekblad fortsatt når hun nærmer seg det konseptuelle. I Banksalen viser hun et titalls bilder malt med handlevogn, hvor hjulene er dyppet i maling og kjørt fram og tilbake over lerretet. I hjulene har Ekblad skåret inn ord fra egne dikt og tekster, som nedfeller seg i motivet. Tyngden på vognene økes ved å fylle dem med jernskrot, slik at de «trykker» bedre og forsterker kraften i bevegelsen. Vognene med skrot står igjen i salen, som selvstendige verk.

Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

En liknende stram ramme savnes i den andre større bildeserien på utstillingen, hvor flere bilder er sjokkerende dårlig malt, med pastose penselstrøk og rotete komposisjoner. Det er en gåte hvordan noen mene disse bildene ligger nær remakes av Asger Jorn og andre mestere, slik Andrea Kroksnes hevder i et katalogessay. I beste fall nærmer de seg graffiti eller ekspresjonistisk pastisj.

Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er etter min mening de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Derimot skal Ekblad ha honnør for uredd utprøvning og generell vilje til å ta plass. Mange har rost henne for å gi seg inn på et mannsdominert område, men som hun selv påpekte under presse­visningen: Vi skal ikke tro at modernistisk maleri har vært utelukkende macho, bare fordi de store museene i overveiende grad har kjøpt inn mannlige kunstnere. Noe liknende ble påpekt av kuratorene bak vårens store mønstring av feministisk kunst på Kunsthall Oslo, som mente at Nasjonalmuseet burde kjøpe inn alle verkene for å bøte på forsømmelsene. Eksempler på kvinnelige kunstnere som i likhet med Ekblad har jobbet med fynd og klem i store formater er Louise Bourgeois og Niki de Saint Phalle.

Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.

Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.

Ekblad trigges av eksotiske land og turistaktige opplevelser, som når hun i en landsby på Bali møter håndverkere som lager dekorative jernporter, og straks får lyst til å lage sin egen. Hun får lov til å bruke det som blir til overs fra arbeidet (mot klekkelig betaling, får vi håpe), og skaper et verket som blir et av utstillingens beste. «Untitled (Gate)» har en etterlengtet tvetydighet, med vakre ornamenter toppet av snirklete nonsensord med beklemmende likhet til teksten over porten til Auschwitz: «Arbeit macht frei.»

Enkelte av Ekblads verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.

Enkelte verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.

På den annen side er metoden knapt nyskapende. Å leie seg inn i verksteder og få hjelp av håndverkere til å produsere i teknikker du ikke behersker har vært vanlig siden Picasso, og skrapmetall og drivved har vært brukt av så ulike kunstnere som Robert Rauschenberg, Jean Tinguely og Lars Vilks. Få av de eksotiske verkene når utosiver kulturell shopping, og framstår mest som sjarmerende anekdoter fra en ryggsekkturist.

I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Å knytte Ekblad til den kunsthistoriske retningen situasjonismen, slik mange har gjort, virker dermed noe velvillig. Situasjonismen sprang ut av marxistisk tenkning på 1950/60-tallet, og ville ta byen tilbake fra kapitalismen. Det gjaldt å finne egne veier i et landskap overtatt av konsum, ved å «drive» rundt i byen. Når Ekblad plyndrer Berlin for skrotmetall virker det mest som en askeladdmetode, mens «drifts» for situasjonistene var en ideologisk handling, en slags fysisk-geografisk versjon av Freuds frie assossiasjons metode.

Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.

Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.

Ekblad forholder seg eklektisk til kunsthistorien, og prøver ut det hun finner visuelt interessant. Enten hun plukker fysiske gjenstander fra forlatte industribygninger eller idéer fra forlatte kunstretninger, minner hun mer om sin egen generasjons byvankere enn tidligere tiders revolusjonære.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 26. april 2013

Overveldende vitalitet (Munchmuseet) 28. april 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Når Munchmuseet velger fritt fra Rimi-Hagens kunstsamling framtrer nye sammenhenger mellom Munch og senere kunst.

KUNSTUTSTILLING
Fra Munch til Slettemark
Munchmuseet
2. mars til 6. mai 2013

Det ligger noe hjerteskjærende i bildet av den gamle Munch, boende alene i sveitservillaen på Ekely, dette huset som burde blitt museum, men i stedet ble revet fjorten år etter hans død, en Munch som er berømt og respektert, men kanskje også marginalisert.

Ejler Bille: Small sculptures

Foran: Skulpturer av Ejler Bille. Bak: Malerier av Richard Mortensen, Constant (A. Nieuwenhuys), Rolf Nesch og Egill Jacobsen. Foto: Oda Bhar.

Det var jo ikke Munch som fikk i oppdrag å utsmykke Rådhuset, for eksempel, på den tida dominerte andre krefter i norsk kunstliv. De såkalte Matisse-elevene har fått skylda for at europeisk viktige retninger som surrealismen aldri fikk gjennomslag i Norge, noe som gjenspeiles i museale samlinger. Denne våren viser Munchmuseet en mønstring som søker å bøte på denne skjevheten, et bredt og spennende utvalg nordisk og nordeuropeisk kunst med vekt på det ekspresjonistiske og surrealistiske feltet.

Egill Jacobsen, detail

Detalj fra «Hømanden» av Egill Jacobsen (1943). Foto: Oda Bhar.

Verkene er utlånt fra Stein Erik Hagens private Canica-samling, kyndig oppbygd gjennom 13 år av kunsthistoriker Steinar Gjessing. Verker fra Canica har vært deponert hos Bergen Kunstmuseum og Statens Museum for Kunst i København, men dette er første gang vi får se et så bredt utvalg.

Steinar Gjessing

Gjennom 13 år har kunsthistoriker Steinar Gjessing kjøpt inn kunst til Stein Erik Hagens samling «Canica». Foto: Oda Bhar.

Utstillingen «Fra Munch til Slettemark» fyller hele Munchmuseet, så nær som ett klassikerrom (turistene må jo få sitt). Kuratorene har vært opptatt påvirkning og ringvirkninger de siste 40 årene av Munchs liv, samt perioden fra krigens slutt og fram til 1960-årene. Resultatet har blitt en fargesprakende og vital utstilling.

Sigurd Winge, detail

Sigurd Winge: «Utdrivelsen av paradiset» (1945), detalj. Foto: Oda Bhar.

Perlene kommer fra tyske ekspresjonister som Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluff, Emil Nolde og Rolf Nesch, men i enda større grad fra dansk og svensk modernisme. Vi møter kunstnergrupper som COBRA og Linien, med malerier av blant annet Asger Jorn, Else Alfelt, Karel Appel, Egill Jacobsen, Richard Mortensen og Carl-Henning Pedersen, samt Ejler Billes sjarmerende små dyreskulpturer.

Asger Jorn

Fem malerier av danske Asger Jorn fra 1950-tallet. Foto: Oda Bhar.

Norsk modernisme er representert ved Olav Strømme, Arne Ekeland, Terje Bergstad, Kai Fjell og andre. Fra Kjartan Slettemark finner vi både tidlige abstrakte malerier og Nixon-portretter fra 1970-tallet.

Kjartan Slettemark: "Nixon Visions"

Foran: «Nixon Visions» av Kjartan Slettemark (1971-74). Bak: «Militærjuntaen» av svenske Roj Friberg (1968).

En personlig favoritt er svenske GAN (Gösta Adrian-Nilsson), representert blant annet med den lekne skulpturen «Harlekin-Robot» (1922). Mest tankevekkende framstår likevel koblingen til surrealisme, med danske Wilhelm Freddie og svenske Max Walter Svanberg i spissen.

Wilhelm Freddie: "Satanic Love" kopi

Wilhelm Freddie: «Satanisk elskov» (1934-35). Foto: Oda Bhar.

Hva har surrealismen til felles med Munch? Det handler om sjeleliv framfor synsinntrykk, samt interessen for symbolikk og drifter. I et rom henger Munchs bilde «Den store torsken» (1902) ved siden av to Svanberg-tegninger med surrealistiske særtrekk som speilinger, øyne og seksualsymboler. I dette selskapet framtrer den kjøttfulle munnen til Munchs overdimensjonerte strandede torsk på en ny og nærmest vaginal måte, spesielt i kontrast til den uskyldige nymfen ved siden av.

Edvard Munch: "Den store torsken", detail

Edvard Munch: «Den store torsken» (1902). Foto fra katalogen: Oda Bhar.

Å få tilgang til en samling som Canica betyr en unik mulighet til å trekke linjer, men også en overhengende fare for å gape for høyt. «Fra Munch til Slettemark» omfatter så mange verker at det kunne ha vært nok til 4-5 ulike utstillinger, spesielt om man hadde valgt å gi innlånene kontekst ved å supplere fra egen samling (ikke minst besitter Stenersenmuseet relevante verker). Det kan være grunn til å spørre seg hva som er hovedhensikten med utstillingen, å vise hva Stein Erik Hagen har samlet, eller å belyse kunsthistorien?

Rolf Nesch: "Tre kvinner på skjæret"

Detalj fra «Tre kvinner på skjæret» av Rolf Nesch. Foto: Oda Bhar.

At samlere stiller verker til disposisjon for offentligheten er alltid gledelig, men samtidig er det ikke til å komme fra at Munchmuseet ved å stille ut en fersk privat samling bidrar til å øke dens status og verdi. Det finnes en hårfin grense mellom å bruke og bli brukt, og hvem som beholder kontrollen er ikke irrelevant. Canica-samlingen framstår så rik, unik og overveldende at ingen bør nekte seg å se den, men det er mulig at «Fra Munch til Slettemark» ville ha tjent på en mer selvstendig kuratering.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. mars 2013.

GAN: "Harlekin-Robot"

Min personlige favoritt: «Harlekin-Robot» (1922) av Gösta Adrian-Nilsson, oftest kalt GAN. Foto: Oda Bhar.