Halvhjertet kunstnerbiografi (Elmgreen & Dragset) 25. mars 2014
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: antikken, Astrup Fearnley, Biography, Den lille havfrue, Elmgreen & Dragset, gribb, gyngehest, Hellas, homofili, Ingar Dragset, installasjon, Kunst, kunstkritikk, Michael Elmgreen, Trafalgar Square, yngling
add a comment
Den store utstillingen til Elmgreen og Dragset på Astrup Fearnley kjennes resirkulert. Og det er nettopp hva den er.
KUNSTUTSTILLING
Elmgreen & Dragset
«Biography»
Astrup Fearnley Museet
23. mars – 24. august 2014
En retrospektiv med to verdenskjente kunstnere som har samarbeidet i tjue år kan virke som en god idé. Så god at da kunstnerne nølte insisterte museet likevel, og endte med noe som liknet. Utstillingen «Biography» på Astrup Fearnley Museet gir langtfra noe dekkende bilde av kunstnerskapet til danske Michael Elmgreen (f. 1961) og norske Ingar Dragset (f. 1969). Mange verker er representert, i sin helhet eller delvis, noe som kunne ha blitt nye historier av gamle puslebiter, men som ender halvhjertet og fragmentert.
Elmgreen & Dragset: «The Death of a Collector» (2009, foran) og «The Future» (2013, bak på veggen). Foto: Oda Bhar.
Mest forbausende er det hvor tomme salene virker, tross store installasjoner som et helt diskotek og et halvt venterom, en stabel søppelsekker veltende ut av en dunk, og bassenget med en flytende død mann fra Venezia 2009 («Death of a Collector»). Alt er resirkulert fra tidligere utstillinger og ingenting ser ut til å være på rett plass. Vi møter tre etasjer med ulik stemning: intimitet i kjelleren, hvor garderoben er blitt til massasjesalong; (hyper)realisme i første etasje og abstraksjon i overetasjen. Likevel er det som om kunstnerne ikke har greid å fylle museet, verken med materie eller mening.
Elmgreen & Dragset (2014): «Powerless Structures, Fig. 529». Foto: Oda Bhar.
Refleksjonen handler i stor grad om kunstverdenen, som når hvite kuber påskrevet «Museum» ligger stablet som vrengte gallerier på gulvet, eller hvite lerreter har ørsmå nyanser; fargen gulere her, overfalten glattere der. Det fiffige er at malingen stammer fra ekte museumsvegger, overført flak for flak av en konservator som ellers reparerer malerier. Som tilskuer finner vi den forgylte hushjelpen «Irina» (2007), og en husmaler utfører et sisyfosarbeid av en performance; stryker hvitt på hvitt i usynlige lag, et kraftfullt arbeid med kraftløst resultat.
Elmgreen & Dragset: «The Named Series» (2012), «Irina» (2007) og «Zwischen anderen Ereignissen» (2000). Foto: Oda Bhar.
Det ligger nok noen meningslag her, om kunstneren som herre og tjener, institusjonenes makt og et kunstmarked hvor selv visningsstedene virker masseprodusert. Men altfor ofte får jeg trang til å gjespe, fordi symbolikken kjennes flat, som en avslørt kode. To gribber skal forestille kunstkritikere: Jaha. Det byråkratiske venterommet har ei dør som ikke kan åpnes: Jaha. Denne formen for jaha-kunst er jo ikke uvanlig i dagens gallerier, men av Elmgreen & Dragset forventet jeg mer.
Elmgreen & Dragset: Gribben over barnesenga bærer tittelen «Eternity» (2014), og skal symbolisere en kunstkritiker. Verket med putene i bakgrunnen blir omtalt som et slags dobbelt selvportrett, og heter «The Agony and the Ecstasy» (2010). Foto: Oda Bhar.
Etter mitt syn er duoen best når de tør å løfte blikket fra den interne kunstdebatten og retter skytset mot samfunnet, gjerne med fandenivoldsk humor. Det var dette som gjorde gyngehestmonumentet på Trafalgar Square så genialt, der det sto under OL 2012 og pekte nese mot rytterstatuen av kong George IV og den selvhøytidelige admiral Nelson på altfor høy søyle. Den lille gutten på gyngehesten ble både kontrast og parallell, siden erobring av land knapt er den eneste formen for heroisme; en vanlig oppvekst krever også mot.
Elmgreen & Dragset: «Powerless Structures, Fig. 101» på Trafalgar Square (pressefoto fra 2012).
Homofil identitet er framtredende på utstillingen, kanskje ikke overraskende når tittelen er «Biografi» og kunstnerne er ex-kjærester. Samtidig er det som om noe skurrer, for er det fortsatt slik at homofile betrakter seg som lukket klubb? Ulike sider ved homsekulturen blir behandlet; festfokuset, vennefamilien og ekshibisjonismen.
Nattklubben «The Mirror» (2008) ble først konstruert i Victoria Miro Gallery i London. Her en del av årets utgave på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.
Jeg tipper at diskoteket kjentes mindre som en gymsal etter skolefesten da det ble vist i et mindre galleri i London. Andre verker fungerer bedre, som et rom med «familiebilder» hvor snapshots fra hverdag og fest eksponerer en livsstil. I naborommet sitter en forgylt mannsfigur og ser utover fjorden, ung og slank som en gresk ynglingstatue i posituren til Den lille havfrue i København, eksponert og sårbar på en måte vi er mer vant til å se hos kvinner.
Elmgreen & Dragset: «He (Gold)» (2012). Foto: Oda Bhar.
Å gjøre mannen til objekt har kunstnerne lykkes med, og jeg tar meg i å ønske at jeg som kvinne fant nytelse i dette, istedenfor å kjenne det som om jeg er på feil fest. Jeg er mer fremmedgjort på nattklubben med bilder av nakne menn med digre kuker enn jeg ville ha vært på en tilsvarende med kvinnelige strippere, selv om ingen av stedene strengt tatt har invitert meg.
Detalj fra «familiebildene» i verket «The Brightness of Shady Lives / The Black and White Diary» (2005/2009). Foto: Oda Bhar.
Det får meg til å tenke over hva som er skjedd med det kvinnelige blikket, for er det slik at begge kjønn idag helst ser til kvinnekroppen etter skjønnhet? Bortsett fra homsene, selvsagt. Og her ligger referansen til antikkens Hellas, hvor ynglingen Elmgreen & Dragset viser fram var selve sukkertøyet for et grådig øye.
Arbeidet hvor en enorm mengde søppelsekker velter ut av en liten søppeldunk heter «The Landslide» (2002). Foto: Oda Bhar.
Fakta: Elmgreen og Dragset
- Michael Elmgreen (f. 1961) er dansk.
- Ingar Dragset (f. 1969) er norsk.
- De har samarbeidet siden 1995 og var lenge kjærester, men forholdet tok slutt for noen år siden. Idag bor og arbeider de i Berlin og London.
- Mange av verkene ligger i skjæringspunktet mellom kunst, arkitektur, design og teater.
- Tematisk står homoseksuell erfaring sentralt.
- De har stilt ut ved prestisjetunge institusjoner som Serpentine Gallery, Tate Modern og V&A i London, og representerte i 2009 Norge og Danmark på Veneziabiennalen ved å stille ut i begge paviljonger.
- Utstillingen på Astrup Fearnley er den første i en tredelt serie, som bare delvis vil inneholde samme verker. De neste utstillingene vil finne sted på Statens Museum for Kunst i København og Tel Aviv Museum of Art.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen lørdag 22. mars 2014.
En handlevogn til begjær (Ida Ekblad) 13. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anders Nordby, Andrea Kroksnes, Asger Jorn, Astrup Fearnley, Auschwitz, Bali, Berlin, Camilla Løw, ekspresjonisme, Ida Ekblad, Jean Tinguely, Jessica Simpson, Lars Vilks, Lights On, Louise Bourgeois, Marte Aas, Matias Faldbakken, Museet for samtidskunst, Nasjonalmuseet, Niki de Saint Phalle, oslo, Picasso, Robert Rauschenberg, Samtidskunstmuseet, situasjonismen, Snorre Ytterstad, Willy Wonka Inc
add a comment
KUNST: For å øke kraften i uttrykket maler Ida Ekblad med handlevogner fulle av jernskrot. I gummihjulene har hun skåret inn poesi.
KUNSTANMELDELSE
Ida Ekblad
Museet for samtidskunst
25. april – 15. september 2013
Mye har vært sagt om Ida Ekblads overgang fra moteriktig konseptkunst til dagens viltre oljemalerier i retroekspresjonistisk stil. Mange er kritiske, selv om det virker tidlig å forvente kontinuitet av en kunstner som har vært aktiv under et tiår. Alt i studietida gjorde Ekblad seg bemerket med vyer og eksperimentvilje, spesielt gjennom kuratorprosjektet «Willy Wonka Inc.» sammen med Anders Nordby. De viste mye som ble toneangivende i årene etterpå, blant annet yngre New York-kunstnere i sjokoladefabrikken på Grünerløkka.
Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.
De siste ukene har Banksalen i Museet for Samtidskunst vært omgjort til Ekblads atelier. Separatutstillingen som åpnet igår omfatter nylagde og eldre arbeider, og er del av serie med norske samtidskunstnere «midtveis i karrieren» som tidligere har omfattet Camilla Løw, Matias Faldbakken, Snorre Ytterstad og Marte Aas. Ida Ekblad har allerede hatt betydelig internasjonal suksess, og utfolder seg med selvtillit og energi. En avvæpnende frekkhet går tilbake til avgangsarbeidet fra Kunstakademiet i 2006, som senere vakte oppsikt på Astrup Fearnley-museets mønstring av yngre konseptkunst i 2008, Lights On. Den tidligere taggeren Ekblad satte et rebelsk fingeravtrykk på en plakat av Jessica Simpson, ved å klistre en rosa tyggis midt i øyet på den forførende popstjernen.
Ida Ekblad: «Political Song for Jessica Simpson to sing» (2006).
Mest interessant er Ekblad fortsatt når hun nærmer seg det konseptuelle. I Banksalen viser hun et titalls bilder malt med handlevogn, hvor hjulene er dyppet i maling og kjørt fram og tilbake over lerretet. I hjulene har Ekblad skåret inn ord fra egne dikt og tekster, som nedfeller seg i motivet. Tyngden på vognene økes ved å fylle dem med jernskrot, slik at de «trykker» bedre og forsterker kraften i bevegelsen. Vognene med skrot står igjen i salen, som selvstendige verk.
Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.
En liknende stram ramme savnes i den andre større bildeserien på utstillingen, hvor flere bilder er sjokkerende dårlig malt, med pastose penselstrøk og rotete komposisjoner. Det er en gåte hvordan noen mene disse bildene ligger nær remakes av Asger Jorn og andre mestere, slik Andrea Kroksnes hevder i et katalogessay. I beste fall nærmer de seg graffiti eller ekspresjonistisk pastisj.
Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er etter min mening de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.
Derimot skal Ekblad ha honnør for uredd utprøvning og generell vilje til å ta plass. Mange har rost henne for å gi seg inn på et mannsdominert område, men som hun selv påpekte under pressevisningen: Vi skal ikke tro at modernistisk maleri har vært utelukkende macho, bare fordi de store museene i overveiende grad har kjøpt inn mannlige kunstnere. Noe liknende ble påpekt av kuratorene bak vårens store mønstring av feministisk kunst på Kunsthall Oslo, som mente at Nasjonalmuseet burde kjøpe inn alle verkene for å bøte på forsømmelsene. Eksempler på kvinnelige kunstnere som i likhet med Ekblad har jobbet med fynd og klem i store formater er Louise Bourgeois og Niki de Saint Phalle.
Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.
Ekblad trigges av eksotiske land og turistaktige opplevelser, som når hun i en landsby på Bali møter håndverkere som lager dekorative jernporter, og straks får lyst til å lage sin egen. Hun får lov til å bruke det som blir til overs fra arbeidet (mot klekkelig betaling, får vi håpe), og skaper et verket som blir et av utstillingens beste. «Untitled (Gate)» har en etterlengtet tvetydighet, med vakre ornamenter toppet av snirklete nonsensord med beklemmende likhet til teksten over porten til Auschwitz: «Arbeit macht frei.»
Enkelte verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.
På den annen side er metoden knapt nyskapende. Å leie seg inn i verksteder og få hjelp av håndverkere til å produsere i teknikker du ikke behersker har vært vanlig siden Picasso, og skrapmetall og drivved har vært brukt av så ulike kunstnere som Robert Rauschenberg, Jean Tinguely og Lars Vilks. Få av de eksotiske verkene når utosiver kulturell shopping, og framstår mest som sjarmerende anekdoter fra en ryggsekkturist.
I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.
Å knytte Ekblad til den kunsthistoriske retningen situasjonismen, slik mange har gjort, virker dermed noe velvillig. Situasjonismen sprang ut av marxistisk tenkning på 1950/60-tallet, og ville ta byen tilbake fra kapitalismen. Det gjaldt å finne egne veier i et landskap overtatt av konsum, ved å «drive» rundt i byen. Når Ekblad plyndrer Berlin for skrotmetall virker det mest som en askeladdmetode, mens «drifts» for situasjonistene var en ideologisk handling, en slags fysisk-geografisk versjon av Freuds frie assossiasjons metode.
Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.
Ekblad forholder seg eklektisk til kunsthistorien, og prøver ut det hun finner visuelt interessant. Enten hun plukker fysiske gjenstander fra forlatte industribygninger eller idéer fra forlatte kunstretninger, minner hun mer om sin egen generasjons byvankere enn tidligere tiders revolusjonære.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 26. april 2013.
Horror og humor (Cindy Sherman) 13. mai 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Astrup Fearnley, Cindy Sherman, Cinemateket, film, grotesk, horror, humor, Karl Ove Knausgård, Kathy Acker, Kunst, Kunsthaus Zürich, Lars Norén, Miranda July, Moderna Museet, MoMA, New York, oslo, Sara Stridsberg, Sibylle Berg, Sjón, Stockholm
add a comment
KUNST: Det komiske og urovekkende står i fokus når Astrup Fearnley-museet åpner sin mønstring av Cindy Shermans fotografier, tydelig inspirert av film.
KUNST
Cindy Sherman – Untitled Horrors
Astrup Fearnley Museet
4. mai – 22. september 2013
Astrup Fearnely har ventet lenge med å gi oss en ny utstilling etter åpningen av det nye museet på Tjuvholmen. I sju måneder har den faste samlingen hengt i begge bygningene. Denne helgen åpnet endelig en ny satsning, hvor museet som vanlig beveger seg innenfor det postmoderne feltet. I samarbeid med Moderna Museet i Stockholm og Kunsthaus Zürich presenteres den amerikanske fotografen Cindy Sherman (f. 1954), som gjennom tre tiår har gitt oss urovekkende og vittige fotografier, gjerne med seg selv i hovedrollen. Det er ikke selvportretter, men en lek med fiktive gestalter, ofte inspirert av populærkultur.
Cindy Sherman under pressevisningen 2. mai 2013. Foto: Oda Bhar.
Utstillingen tar oss gjennom mange faser i Shermans karriere, fra den spede starten hvor hun danser som pyntesyk papirdukke i en liten svart/hvitt-film (Doll Clothes, 1975), via de fiktive filmstillbildene hun slo igjennom med på slutten av 1970-tallet, til senere serier med eventyr, myter og historiske portretter som tema, fram til den siste tidas surrealistaktige tablåer med plastdokker, proteser, masker og syntetiske kjønnsdeler.
Noen nyere verk er uten menneskefigurer. Foto: Oda Bhar.
Ikke alle bildene har menneskefigurer, men generelt er Sherman kjent for å jobbe med sminke som maling og kroppen som lerret. Hun har alltid vært interessert i horrorfilm, og har selv regissert den horrorinspirerte Office Killer (1997), som blir vist på Cinemateket i Oslo i mai. Hun har også valgt ut et knippe favorittfilmer til Cinemateket.
Mange av Shermans bilder er tydelig inspirert av film. Foto: Oda Bhar.
Det filmatiske er åpenbart også i stillbildene til Sherman. Hvert motiv blir sagt å ha nok stoff til en hel film, og estetikken er gjerne filmaktig, enten hun drar bildeflaten ut til vide, cinemascopeliknende formater eller iscenesetter eksentriske figurer på glanset papir, lik filmplakater. Tematisk er hun opptatt av identitet, og behandler selvet som konstruksjon og konvensjon, spesielt med fokus på kjønn. Det sosiale maskespillet, kampen og leken med klisjéer, er lett å forbinde med med filmkarakterer. Vi er mange som sitter i kinosalen og identifiserer oss med helter og skurker, både komiske og avskrekkende figurer.
Utkledning er Shermans varemerke. Foto: Oda Bhar.
Katalogen fortjener noen ord, siden den framstår som sjeldent vellykket. Bildene kommer godt til sin rett på trykk, hvor de ikke forstyrres av glassreflekser slik tilfellet ofte er i museet. Framfor alt har kuratorene valgt utradisjonelle skribenter. Istedenfor teoretiske essays får vi poesi fra Lars Norén og islandske Sjón (kollega av Björk fra The Sugarcubes), en analyse av ubehagets psykologi fra Karl-Ove Knausgård, med hans vanlige selvgranskende stemme, og en undrende, nydelig tekst fra Miranda July (filmskaperen bak Me and You and Everyone We Know), dels i dialogform, dels som et personlig brev til kunstneren. Øvrige forfattere er svenske Sara Stridsberg, tyske Sibylle Berg og amerikanske Kathy Acker.
Cindy Shermans utskriftstapet «Untitled» (2010) har tidligere vært montert på MoMA i New York. Her på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.
Det nyeste verket på utstillingen er en utskriftstapet over hele veggen på mezzaninen. En variant av verket er tidligere vist på MoMA i New York, hvor det var limt opp på en vegg med mange hjørner, som et trekkspill. På Astrup Fearnley er det ikke mindre imponerende, synlig helt nede fra gulvet i hovedsalen. Det er første gang Sherman manipulerer bilder digitalt, og endrer sitt eget utseende uten sminke. Interessant er det at endringene med dette blir mer subtile, et ansikt får lengre nese, et annet mindre øyne, men jevnt over ser det naturlig ut. Framfor alt later Sherman til å leke med sin egen alder, ved å vise oss flere middelaldrende kvinnefigurer som ihverfall hos meg vekker mer ømhet enn avsky og latter. Samtidig stusser jeg på at verket inngår i utstillingens selverklærte fokus på det groteske. Blir kvinneligheten i seg selv grotesk, når den fjerner seg fra dukkeaktigheten i ungdommen?
Utsnitt fra Cindy Shermans «Untitled» (2010). Foto: Oda Bhar.
Shermans halvt ertende, halvt alvorlige gestalter leker med fordommene våre mot voksne kvinner og hva de får lov til å gjøre. Vi ser en lubben kvinne i hipsterlue og batikkkjole, en annen i slags mannlig middelalderdrakt, en tredje i blå sommerkjole med en tyllgardin over skuldrene som sjal. Min favoritt står med et sverd i hånda, kledd i en hudfarget kroppsoverall med påsydde bryster og kjønnshår. Drakten gir ingen illusjon om nakenhet, men likner en spøk med avkledde kvinner i offentligheten. Stoffet er ikke ettersittende, men ledig og løst, som en avslappet variant av Catwoman-drakten. Jeg liker hvordan de voksne damene står stødig og litt nonchalant, som om de endelig gir blaffen i skjønnhetsidealene, heller enn å bli avvist av dem.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 6. mai 2013. Flere bilder her.
Bevegelsens magi (Astrup Fearnley) 26. desember 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anselm Kiefer, arkitektur, Astrup Fearnley, bildekunst, billedkunst, blybokhylle, Bruce Nauman, Cindy Sherman, Colosseum, Damien Hirst, Dan Colen, fotokunst, Gardar Eide Einarsson, Hovedøya, Huang Yong Ping, Jeff Koons, Kunst, Michael Jackson, Nan Goldin, Renzo Piano, Takashi Murakami, Tjuvholmen, To Be With Art Is All We Ask, Vibeke Tandberg
add a comment
KUNST OG ARKITEKTUR: Lyset, lettheten og utsikten i det nye Astrup Fearnley Museet er flott når det spiller med kunsten. Men det gjør den ikke alltid.
«To Be With Art Is All We Ask»
Astrup Fearnley Museet
29. september 2012 – 31. januar 2013
Åpningsutstillingen på det splitter nye Astrup Fearnley Museet er omfattende og sprikende, kanskje som forventet. Museet virker denne gangen mest opptatt av å vise fram bygningen til stjernearkitekt Renzo Piano, samt profilere seg som et slags nasjonalt opplevelsessenter for kunst.
Takashi Murakami: «3-Meter Girl» (2011). Fra inngangspartiet til det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen. Foto: Oda Bhar.
Vi gjenkjenner USA-orienterte temaer som popkunst, kitsch og sexkonsum. Jeff Koons’ oppblåsbare delfin og porselensfigur av Michael Jackson konkurrerer med yngre New York-kunst, som Dan Colens fargerike tyggegummimalerier eller vår egen Gardar Eide Einarssons mørkere installasjoner.
Detalj fra Jeff Koons: «Michael Jackson and Bubbles» (1988) på Astrup Fearnley-museet. Foto: Oda Bhar.
Også høydepunkter fra museets nyere samling av kinesisk kunst vekker oppsikt, med yngre videokunstnere og eldre klassikere som Huang Yong Pings Colosseum, en ruin av den romerske arenaen i terrakotta med ekte planter.
Huang Yong Ping: «Colosseum» (2007). Foto: Oda Bhar.
Fotosamlingen er viet dominerende plass på utstillingen, noe som har medført en gledelig bedring av kjønnsbalansen. De siste årene har Astrup Fearnley fått mye kritikk for sine utelukkende mannlige separatutstillinger. Kanskje er det et forsøk på å imøtegå kritikken når store kvinnelige navn som Cindy Sherman, Nan Goldin og norske Vibeke Tandberg denne gangen får bred eksponering. I motsetning til maleri har fotografi som ny kunstart vært mindre knyttet til patriarkalske maktstrukturer og motivtradisjoner, noe som kan være en grunn til at mange kvinnelige kunstnere utforsker mediet med framgang.
Vibeke Tandberg «Living Together» (1996), utsnitt. Foto: Oda Bhar.
Arkitekt Renzo Piano framstår, slik navnet musikalsk skulle tilsi, som en rolig og mild italiener. Under pressekonferansen sitter jeg på gulvet foran podiet og hører ham predike, mens han dirigerer ordene med kontrollerte håndbevegelser. «Lys er essensielt. Det gjaldt å få lyset inn uten at det konkurrerte med kunsten. Jeg ville bringe vann inn i bygningen, både med vinduer og en liten kanal. Vann er magisk fordi det alltid beveger seg, dobler bildet og skaper vibrasjon.»
Byggets arkitekt Renzo Piano (som også står bak Pompidousenteret i Paris) foran et av Dan Colens tyggegummimalerier. Foto: Oda Bhar.
At lys og vann preger bygningen er bare delvis sant. I tillegg til åpne saler med vinduer finnes mange mindre rom, hvorav noen nærmest likner smale tunneller. Hvor godt disse ivaretar verkenes behov er variabelt. For å oppleve Damien Hirsts delte ku gjør den tvungne nærheten ingenting, den skrekkblandede fryden ved å spasere gjennom ei ku blir sterkere, du våger kanskje til og med å studere noen indre detaljer. Mindre vellykket er det å henge videoskjermer tett i en gang. Hvert verk forstyrrer det neste, i sterk kontrast til den nye trenden med å vise videoverk på noe som likner kinolerreter, slik årets Høstutstilling for eksempel gjør.
På det nye Astrup Fearnley-museet kan du spasere gjennom ei ku og en kalv. Damien Hirst: «Mother and Child (Divided)» (1993). Foto: Oda Bhar.
De lyse salene skaper andre utfordringer som heller ikke alltid er like godt løst. Bruce Naumans aluminiumshester med tittelen Large Butt to Butt henger foran et vindu med så sterkt motlys at du knapt skjelner detaljene.
Bruce Nauman: «Large Butt to Butt» (1989). Foto: Oda Bhar.
Enda mer påtakelig er lyset når det gjelder Anselm Kiefers berømte blybokhylle, som i det gamle museet sto dystert og imposant i et mørkt kjellerrom. Her er det plassert mot en hvit vegg i annen etasje, strålende opplyst og pluselig slett ikke visuelt tungt. Gulvet måtte forsterkes enormt for å tåle de 25 tonnene med bly, men var det virkelig den beste løsningen?
En pianist forbereder konsert foran den store blybokhylla til Anselm Kiefer: «The High Priestess/Zweistromland» (1985-1989). Foto: Oda Bhar.
For meg blir verkets tyngde nærmest kvalt av denne plasseringen. Å vite at noe så tungt befinner seg så høyt skaper en følelse av uvirkelighet, i tillegg til at det sterke lyset får metallet til å skinne nærmest eterisk. Visste jeg ikke at dette var bly ville jeg ha antatt at bøkene besto av lett blikk presset i et bilopphuggeri, og aldri forbundet det med denne truende kunnskapens tyngde jeg hittil har kjent.
Det nye Astrup Fearnley-museet ligger ytterst på Tjuvholmen, med utsikt over fjorden. Her ser du spissen av taket, foran Aker Brygge og Oslo Rådhus. Foto: Oda Bhar.
Verdt et førstegangsbesøk er det nye Astrup Fearnley Museet uansett om du er interessert i kunst, på grunn av den spektakulære beliggenheten. Den lave fasaden bøyer seg mot vannet ytterst på Tjuvholmen, omgitt av badestrand og skulpturpark. Museet er delt i to bygninger for å kunne bli gjennomskåret av en kanal.
Astrup Fearnley-museet sett fra kanonene på Hovedøya. Foto: Oda Bhar.
Taket har vært omtalt på en måte som allerede før åpningen smaker av forslitt metafor, «et seil i vinden», og kombinasjonen av tre, buer og glass gjør det en anelse for lett å tenke på en viss flyplass. Samtidig har du en panoramautsikt til Hovedøya, Lindøya og Nesoddtangen som får meg til å avslutte med enda et Piano-sitat: «Blir du lei av kunsten er det bare å snu seg mot naturen.»
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 28. september 2012.
Astrup Fearnley-museet holder åpent i romjula, og den omtalte utstillingen står ut januar. Museet har også flotte nye nettsider hvor du kan lese om alle kunstnerne og se nærmere på verkene deres. Flere av mine bilder fra museet kan du se her: Innendørs og Skulpturparken.
Tyggis Remix (Dan Colen) 12. mars 2011
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: abstrakt ekspresjonisme, appropriasjon, Astrup Fearnley, Bowery, Bowery-skolen, Dagsavisen, Dan Colen, Dash Snow, fotorealistisk, Gardar Eide Einarsson, impasto, Jackass, Jackson Pollock, konfetti, Kunst, kunstanmeldelse, Nate Lowman, New York, objets trouvés, Peanuts, pop art, remix, Ryan McGinley, Terence Koh, tyggegummi, tyggis
add a comment
Jord, gras, blomster og tyggegummi remixes med Disneyfigurer og personlige minner når New York-kunstneren Dan Colen stiller ut på Astrup Fearnley.
Peanuts av Dan Colen
Astrup Fearnley-museet
20.01 – 24.04.2011
Jeg går rundt i museet og lukter på bilder. Er de laget av tyggegummi merkes det straks på den søtlige, kvalmende duften. De pussige materialene tiltrekker meg: grønske, knuste blomster, klumpete maling som etterlikner dueskitt.
Dan Colen under pressekonferansen på Astrup Fearnley, foran konfettibildet "All the things I’m not but wish I was", 2010. (Foto: Oda Bhar)
Jeg faller for at framgangsmåten nesten alltid er komplisert. Colen bryr seg ikke om tid så lenge potensialet blir realisert. Tid betyr lite, det er peanuts. Utstillingens tittel stammer fra en 140 minutter lang film hvor Colen rusler rundt i New York og spiser peanøtter. Han går i gater og parker, står stille og ser utover vann, veksler ord i en butikk. Det går ikke fort, det er ingen hast. I kjølvannet ligger peanøttskallene som et sneglespor.
Stillbilde fra Dan Colens videoverk "Peanuts", 2011. (Foto: Oda Bhar)
Dan Colen (f. 1979) er del av et kunstnermiljø omkring Bowery på Lower East Side i New York, beryktet for hard festing og frekke stunts. Andre kjente navn er Nate Lowman (vist på Astrup Fearnley ifjor), Terence Koh, Ryan McGinley og avdøde Dash Snow, samt i noen grad vår egen Gardar Eide Einarsson. De har en felles interesse for skating og gatekunst, og verkene kan i det ytre minne om eldre retninger som pop art og abstrakt ekspresjonisme, men springer i større grad ut av kunstnernes egen biografi.
Utsnitt av Dan Colens fotorealistiske maleri "The Firecracker and the Old Man (Just leave me alone)", 2003. (Foto: Oda Bhar)
Utstillingen er visuelt attraktiv, full av fargeglede og lek med referanser. Colen trekker på tradisjonen med appropriasjon, men ved nærmere ettersyn er det få objéts trouvés. Dueskitt er oljemaling, det som likner en stein er pappmasjé, et tilsynelatende fotografi er ekstremt fotorealistisk maleri.
I en periode hadde Dan Colen atelier på bakrommet i bestefarens antikvitetsbutikk. I dette materiet (se hele ovenfor) dukker bestefaren selv opp som minidetalj. (Foto: Oda Bhar)
Colen er en teknisk svært dyktig maler, med et behov for å blande inn opprør og lek i perfeksjonismen. Noen ganger maler han videre på andres bilder, funnet i bestefarens antikvitetsbutikk: Obscøne figurer og slagord settes i romantiske landskap, en korsfestet Kristus får hans egne ansiktstrekk.
Det gir en pussig effekt når et tilsynelatende superromantisk maleri viser seg å ha obscøne detaljer. Utsnitt av Dan Colens "Self-portrait as the Wanderer (As I pause to ponder: do real men break hearts? I decide yes! They do. Only to later change my mind)", 2004. (Foto: Oda Bhar)
Bruken av tyggegummi begynte under arbeidet med Missing Schmissing (2006), en monumental «stein» påklistret lapper med etterlysning av personer og kjæledyr. Lappene er dekket med tagging, «dueskitt» og tyggisklumper, som bevis på at noen var her, at det handler om et urbant samlingssted.
Første gang Dan Colen benyttet tyggegummi som materiale var i skulpturen "Missing Schmissing", 2006. (Foto: Oda Bhar)
Colen falt for tyggegummiens farge og tekstur, og fikk lyst til å teste den på lerretet. I starten måtte assistentene tygge frenetisk, likevel lagde han kun tre bilder det første året.
I "Missing Schmissing" er en stor stein av pappmasjé dekket med Savnet-lapper, tyggiser og skriblerier slik et virkelig monument i en storby kan bli. (Foto: Oda Bhar)
Tempoet økte da han varmet opp tyggegummimassen, og kastet den på lerretet i en slags Pollock-teknikk. Resultatet blir et tredimensjonalt uttrykk som likner impasto-maling.
Detalj fra tyggegummibildet "Don’t Judge a Book by its Cover (Another Country)" av Dan Colen, 2010. (Foto: Oda Bhar)
Hvordan tilfeldigheter kan forvandle er et av Colens favorittemaer. I et nyere verk benytter han konfetti: kaster fargeglade papirbiter opp i lufta, tar bilde av hvordan de faller, projiserer bildene på lerretet og maler etter dem. Tanken er å innføre et element av tilfeldighet, fryse et øyeblikk som unngår oppfinnelse og kontroll. Poenget er ikke å finne noe ekte – det som tiltrekker Colen er slump og remix.
I en serie bilder fra 2010 setter Dan Colen farge på lerretene sine ved å klistre på rester av døde blomster. (Foto: Oda Bhar)
En annen metode minner om et jackasstunt: Store lerreter ble dratt gjennom terrenget etter en motorsykkel, mens Colen står oppå for å øke tyngden slik at grønske og skitt kan feste seg. Farlig? Neida, sier Colen og smiler bredt. Det er gøy, som å stå på vannski.
Detalj fra et bilde som er blitt til ved grønskesurfing: "Nobody move, nobody get hurt" av Dan Colen, 2010. (Foto: Oda Bhar)
Tross leken materialbruk gir få av Dan Colens arbeider inntrykk av humor. Snarere finnes det et skjørt poetisk alvor, og en sanselighet som skiller ham fra kollegene. Fordelen ved Astrup Fearnleys noe nærsynte fokus på en liten kunstnerklikk er at slik nyansering blir mulig. Det kan virke ensporet å satse så store ressurser på å vise fram den ene unge, hvite, kommersielt vellykkete, neo-popart-orienterte mannen etter den andre, basert i et bittelite geografisk område. Samtidig er det liten tvil om at New York og Bowery-skolen har stor innflytelse på norsk samtidskunst, og som sådan kan være interessant for et bredere publikum å fordype seg i.
Poesien er tydelig i "An Allegory of Faith", 2008. (Foto: Oda Bhar)
Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 28. januar 2011 (faksimile her). Utstillingen står i Astrup Fearnley-museet fram til 24. april 2011. Vil du se flere bilder fra utstillingen har jeg noen på Flickr her. Anbefaler også dette intervjuet, gjort av en kompis av kunstneren, fotografen Ryan McGinley, for Interview Magazine.
Ikke rør. Stup! (Ernesto Neto) 24. oktober 2010
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Alexander Calder, Antoni Gaudi, art noveau, arte povera, Assume vivid astro focus, Astrup Fearnley, balanse, Brasil, brasiliansk kunst, Constantin Brancusi, Ernesto Neto, Ikea, konstruktivisme, kroppslig, Lygia Clark, Marcel Duchamp, mobile, modernisme, organisk, Piet Mondrian, pingpong, relasjonelt, Richard Serra, surrealisme
7 comments
Organisk fest for sansene i brasilianske Ernesto Netos utstilling på Astrup Fearnley-museet.
Ernesto Neto: "While nothing happens, baby" (2010). Foto: Oda Bhar
Ergrer du deg over skilt med «ikke rør» på museer? Savner du opplevelser for nese og hud? Er pingponghavet på Ikea for signalfarget for deg, eller drømmer du om å stupe og base selv om du er voksen? Alt dette kan bøtes på i høstens utstilling på Astrup Fearnley-museet.
Ernesto Neto, kunstneren selv i pingponghavet: "Eurekinside, poolball" (2010). Foto: Oda Bhar
Ernesto Neto (f. 1964) jobber i forlengelsen av en særegen brasiliansk form for modernisme, ofte fargerik og frodig, inspirert av spansk og fransk surrealisme, russisk konstruktivisme og italiensk arte povera. Den viktigste eksponenten er Lygia Clark (1920-1988), kjent for et subjektivt, organisk og kroppslig orientert kunstsyn som seinere brakte henne over til psykologi og kunstterapi. Neto nevner også inspirasjonskilder blant europeiske klassikere, som Duchamp, Brancusi og Mondrian, samt amerikanere med verker i stor skala av industrielle materialer, som Richard Serras stålplateskulpturer. I Oslo viser Neto en direkte hommage til mobile-kunstneren Alexander Calder, et tekstilnett på edderkoppskjelett av kryssfiner. Andre skulpturer minner om Gaudí, den katalanske kunstnerarkitekten som kombinerte organisk art noveau med ambisiøse balanseprinsipper.
Denne installasjonen er inspirert av Alexander Calders mobiler. Ernesto Neto: "Stone Lips, Pepper Tits, Clove Love, Fog Frog" (2008). Foto: Oda Bhar
Det relasjonelle er viktig for Ernesto Neto, både sosialt og spatialt. Et tomrom er ikke tomt, sier han, men arena for kontakt og intimitet. I et verks indre rom møtes enkeltelementene, som alle står i forhold til hverandre og er underlagt gravitasjon. Noe lite kan balanseres mot noe stort, men da må det fylles av et tyngre materiale.
Ernesto Neto: "Stone Lips, Pepper Tits, Clove Love, Fog Frog" (2008, detalj). Foto: Oda Bhar
Fra taket henger slanke gigantiske soppsporer, balansert mot tre steiner i motsatt hjørne. En vid grønn pose med isoporkuler holder oppe en smalere gul fylt av glasskuler. Brune bønner vektes mot hvite, et stort nett gurkemeiepulver utlikner tre strømper lett skjellsand. Grensene til verket krysses gjennom lukt og berøring. Neseborene fylles med en svak eim av krydder, og ørene plukker opp utforskningslyder: Kneppende hardplast fra pingponghavet, dryss fra putene med isoporkuler, skraping fra erteposene, klirring av klinkekuler.
Ernesto Neto: "La concentración del cuerpo" (2007). Foto: Oda Bhar
Ikke alt skal berøres. Bare 70% av verkene er ment for nærkontakt, resten er skjørt og må beskyttes. Museumsteknikerne sliter med å skilte riktig, derfor tenkte jeg å bidra med en miniguide.
Ernesto Neto: "– Hi, how's it going? – Fine, what about you? – I'm okay, still there? – Yes, we're still here, where should we go? – I don't know! You always think you know everything. – Well, I came from you. – That's what you always believed, but..." (2005). Foto: Oda Bhar
Ligg på den hvite madrassen, stikk armen i strømpehullet og kjenn hva som dekker bunnen. Ta av deg skoene, krabb over knyteteppet, prøvesitt knytestolen. Lukt og gni på frøposene. Stup i det rosa boblehavet – har du ei prinsessejente hjemme er du pålagt å ta henne med. Stikk gjerne hodet inn i ei kroppsmaske av barbatypen, selv om jeg advarer, det finnes veltefare. Gurkemeieposen bør du derimot ikke røre. Da blir du gul på fingrene (det ble jeg).
Ernesto Neto: "While nothing happens, baby" (2010). Foto: Oda Bhar
Dette er første retrospektiv over arbeidene til Ernesto Neto, som ellers bygger installasjoner tilpasset arkitekturen på hvert nytt sted. Utstillingen på Astrup Fearnley er lett å like, med femten enkeltarbeider hentet ut av større tidligere prosjekter. Estetikken er leken, vakker og opplevelsesbasert, og kan nytes uten forkunnskaper. Museet gir oss en unik mulighet til å møte denne typen organisk uttrykk, sjelden i et Norge hvor forenkling har vært betraktet som selve beviset på god smak.
Ernesto Neto: "Simple and light as a dream... the gravity don’t lie... just loves the time" (2006). Foto: Oda Bhar
Likevel, på vei gjennom de vante rommene funderer jeg på om en retrospektiv var rett valg. Hva kunne Neto ha utrettet med friere tøyler? Ville vi fått et mer helhetlig og omfattende landskap, som da kunstnerkollektivet Assume vivid astro focus forvandlet Tulinløkka (bilder her) under fjorårets brasilianske besøk? Ifølge Ernesto Neto selv er tendensen til å skille skarpt mellom figur og bakgrunn en svakhet ved europeisk tenkning. I Brasil, påstår han, finnes en hel skog mellom disse ytterpunktene. Er behovet for å skille ut enkeltverker fra kontekst og plassere dem i et nakent rom nettopp tegn på denne svakheten?
Og her er jeg i pingponghavet. (Foto: Børre Haugstad)
Utstillingen står i Astrup Fearnley til 2. januar 2011. Anmeldelsen sto på trykk i Dagsavisen 11. september 2010. Hvis du vil se teksten med avisens bilder og oppsett ligger det en faksimile her. Museet har også laget en nettkatalog, med bilder og lydfiler hvor museets kuratorer leser opp en beskrivelse/tolkning av hvert enkelt verk. Fra pressekonferansen har jeg klippet sammen en liten film (15 min lang), hvor Erneste Neto forteller om verkene og kunstsynet sitt. Du kan også få et lite glimt av meg (ved 13 min), et annet sted bader kunstneren selv i pingponghavet, og en av kuratorene blir overfalt av en kroppsmaske!
Jeg kan varmt anbefale utstillingen – for hele familien.
Maktens duft og stank (Gardar Eide Einarsson) 29. juli 2010
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: Astrup Fearnley, Dirty Harry, duft, Gardar Eide Einarsson, Jesus saves, konseptkunst, Kunst, makt, Marius Engh, Matias Faldbakken, pop art, Power has a fragrance, stank, USA, World Trade Center
add a comment
Makt og avmakt forenes med kjølig estetikk i Gardar Eide Einarssons utstilling på Astrup Fearnley-museet, Power Has a Fragrance.
Har makt en sanselig dimensjon? Hvis den har en lukt, er det en duft eller en stank? Jeg tipper at det kommer an på perspektivet. For den mektige dufter makten søtt, mens den undertrykte holder seg for nesa.
Gardar Eide Einarsson under pressekonferansen 6. mai 2010. Foto: Oda Bhar.
Gardar Eide Einarssons nye utstilling på Astrup Fearnley-museet har valgt det søte blikket på makt, ikke uten bismak. Navnet Power Has a Fragrance er lånt fra en sangtittel av industrirockebandet Death in June. En fragrance er en søt og behagelig duft, mens utstillingen framtrer som besk, politisk og kjølig estetisk. Er tittelen en ertende påstand, eller bitende ironi?
Amerikansk paranoid retorikk
I Norge forbindes Gardar Eide Einarsson med samarbeidspartnere som Matias Faldbakken og Marius Engh. De siste årene har han vært mer involvert med kunstnere fra amerikansk avantgarde-miljø, og gjort internasjonal suksess. Han flyttet til New York 10. september 2001, dagen før terroranslaget mot World Trade Center. Å bivåne de siste ti årenes amerikanske offentlighet på nært hold har vekket interessen hans for paranoid retorikk, behandling av kriminelle, oppfatning av hvem som er innenfor og utenfor etc.
Allerede det første verket setter tonen, når et rødt og blått neonskilt snurrer med de loddrette ordene «Jesus saves». Filmglade vil gjenkjenne referansen fra Dirty Harry, hvor et liknende neonskilt skytes i stykker i den første filmen. Herfra trår vi inn i en verden av skurker, politifolk, presidentmasker, bomber og skytemanualer, med klare assossiasjoner til terrordiskursen under Bush og all dens Dirty Harry-aktige hevnlyst. Det svart-hvite uttrykket blir ikke bare et estetisk valg, men en antydning om stereotypier.
Migrantens forvirring
Verkene er hentet fra de siste fem årenes produksjon, sammensatt av kunstneren til en helhetlig installasjon. Gardar Eide Einarsson ville integrere arkitektur og kunst, heller enn å fokusere på objektene som enkeltverk. Dermed tør ingen å love nøyaktig samme utvalg når utstillingen reiser videre til Reykjavik, Stockholm og Kassel.
Et tema knyttet til arkitektur blir den globale migrantens forvirring i møtet med fremmede tegn og symboler. Selv bygningstekniske innretninger kan miste sin mening ved forflytning, som når et veggspeil på den japanske t-banen skal hindre selvmord, fordi synet av deg selv på nippet til å hoppe angivelig hemmer gjennomføring. I museets rolige omgivelser får speilet snarere karakter av bevegelse og overblikk enn egenfokus.
Iblant skal det små nyanser til for å vekke følelsen av fremmedhet, som når trafikkkjeglene på gata, som her viser vei gjennom det største rommet, i Japan er hvite og svarte, ikke oransje som hos oss. Det fremmede skyves videre av en lek med materialer, som når kjeglene viser seg ikke å være readymades, men naturtro imitasjoner i malt bronse.
Onlinekatalog
Gardar Eide Einarsson blir ofte kritisert for å være utilgjengelig og kryptisk. Dette er minimalistisk konseptkunst med innslag av popart, men referansene er gjerne ikke allment kjente, noe som kan etterlate en uforberedt betrakter hjelpeløs og tom. Jeg tror derfor det er klokt når museet byr på en detaljert onlinekatalog, med forklarende lydfiler til hvert enkelt verk. Du kan lytte på din egen mobiltelefon underveis, eller forberede deg hjemme.
Samtidig er det verdt å merke seg advarselen på et neonskilt: Don’t believe anything you hear and only half of what you can see. Bakgrunnskunnskap er nyttig, men bør ikke stå i veien for den umiddelbare estetikkens speilinger, både fysisk i blanke gulv og innholdsmessig mellom verkene. Utstillingen er mangfoldig, og det er befriende å endelig få kaste et mer omfattende lys på dette produktive kunstnerskapet. Verkene kler en museal sammenstilling bedre enn den sparsomme utvelgelsen vi kjenner fra mindre utstillinger, kanskje fordi estetikken er så avskallet og narrativene så fragmenterte.
Anmeldelsen er skrevet for Dagsavisen, hvor den sto på trykk lørdag 8. mai (faksimile nedenfor). Utstillingen kan du se i Astrup Fearnley-museet drøye to uker til, fram til søndag 15. august.
(Alle foto i blogginnlegget, men ikke i avisen: Oda Bhar.)
Faksimile fra Dagsavisen 8. mai 2010. Klikk for større versjon.
På med lyset (Astrup Fearnley) 16. januar 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.Tags: Astrup Fearnley, Jan Christensen, konseptkunst, Lights On
36 comments
Alle bildene her er stjålet. Jeg er vel en skurk, da. Så skyt meg. Vernissage på Astrup Fearnley, men det viser seg å være fotoforbud. Altså får du ikke se de verkene jeg likte best, men de som var dårligst bevoktet.
Det aller dårligst bevoktede verket var dette, av Jan Christensen. Det passer jo bra, siden han er en hyggelig fyr og allerede har vært på besøk her i bloggen (sjekk kommentarfeltet på denne posten). Til alt hell likte jeg dessuten verket hans, så da pøser jeg på med bilder av det.
For å være ærlig tror jeg ikke så mange skjønte at dette var kunst. Kanskje var det derfor det fikk stå i fred for vaktene. De fleste må ha trodd det var design, reklame, et vanlig skilt, bare malt opp på veggen. De ble kanskje forvirret av utstillingsplakaten som henger i midten. Men Jan Christensens verk er definitivt en ytring. Det blir klart når du ser nærmere på teksten.
En tankesky av ord som har med kunst å gjøre. Ikke det å skape, men å leve i kunstens verden. Oppfatte, vurdere og mingle. Beundre, forkaste, gjør opprør, drive skinnangrep, bli lagt merke til, være viktigper. Originalitet, å forholde seg til tradisjonen: sampling, referanser, lån og tyveri. All støyen omkring, like mye kunst som kunsten selv. Kanskje. Eller også er støyen bare støy.
Det er mye støy på denne vernissagen. Det virker som om halve byen er her, både kjendiser og halvkjendiser. Folk hilser, presenterer seg, peker i smug: Se, der er han eller hun. Jeg er ikke den eneste som snikfotograferer. En jeg snakker med tar lynraskt opp mobilen og knipser «den mystiske Oda Bhar». Du kan si jeg får smake min egen medisin (den smaker greit).
Jeg treffer på Demian, som jeg danset med på Litteraturhuset i denne posten. Novellen hans er antatt i Utflukt, altså den teksten som skulle stått i antologien vi planla, Det Knuste Vinduet. Jeg har droppet min egen novelle, den var ikke god nok. Men jeg har andre på trappene (de blir vel også refusert).
Vi står foran denne plankehaugen, og prøver å lese bokstavene. De er spredt utover plankene i større og mindre flekker. Ordene skal kun være leselige fra ett eneste punkt, og vi prøver oss fram, men finner det ikke. Til slutt tror vi punktet må være over hodene på oss, det er et kunstverk for kjemper. Senere finner jeg reportasjer fra utstillingen som alle har bilder fra det rette punktet. Merkelig nok liker jeg fortsatt vår versjon bedre: mysteriet mens det mangler løsning (Deceptive outward appearance av Ole Martin Lund Bø).
Sjekk gjerne ut noen av disse fotoreportasjene, for eksempel André Gali på Kunstkritikk.no (redelig, omfattende). De andre fotografene har ikke jobbet i smug, så jeg antar det var lov å ta bilder på pressevisningen. Men der var det til gjengjeld ikke publikum, så alle bildene har det samme tomme uttrykket, typisk for offisielle pressebilder. Det virker gammeldags, som en tilsløring av virkeligheten. Er ikke utstillinger interaktive per definisjon? Blir ikke tilskuerne automatisk del av det som vises? Og bør ikke fotoreportasjen understreke dette? Hva ville bildet nedenfor ha vært foruten Demian?
Dette er et interaktivt verk. Selv om finérkikkerten også er fin i seg selv (The Seer av Jørgen Craig Lello og Tobias Arnell).
De beste samtalene på vernissage kan handle om helt andre ting enn kunst. Som livet, eller kaffe. Jeg møter M som er barista på Stockfleth’s, og om noen dager skal reise til Nicaragua for å smake på og velge ut kaffe. Fem måneder i kaffens tjeneste, og han blir allerede sendt på ekspedisjon. Det er en deilig historie, oppløftende, et bevis på noe jeg ønsker er sant: At du ikke alltid må slite i årevis, at en luke kan åpne seg brått, og så gjelder det å fly.
Dette verket var ikke dårlig bevoktet. Men vakten var ute et øyeblikk, og jeg benyttet sjansen (You will hardly know av Håvard Homstvedt).
Fotoforbudet fikk meg til å reflektere. Hvorfor blir opplevelsen mindre når jeg ikke kan ta bilder? Det er som jeg ser mindre når jeg ikke leter etter vinkler, når jeg ikke får skape med. Her greide jeg ikke å la være, men hadde stadig et øye etter vaktene, noe som gjorde det vanskelig å glemme seg selv, falle inn i den vanlige flyten. Hva ville jeg ha vært, hvis jeg aldri fikk lov til å skrive eller fotografere? En ren konsument, som aldri tenkte videre?
Utstillingen Lights On kan du se i Astrup Fearnley fram til 23. mars. For mer teoretiske analyser av utstillingen, les denne artikkelen på NRK eller denne i Aftenposten. Når det gjelder Jan Christensen, som laget ordveggen, så har han en egen vernissage i Stenersenmuseet imorgen (torsdag 17. januar kl 18). Den blir nok noe helt annet, lyd og lys, med tittelen All those moments will be lost. Hvis du er nysgjerrig, ta en tur innom (fram til 9. mars).
Til venstre på bildet: Jan Christensen. Alle foto: Oda Bhar.
Oppdatering: Av kunstkritiske analyser må jeg tilføye denne kommentaren fra Tommy Olsson i Morgenbladet. Han mener utstillingen er mindre aktuell enn den later som, fordi kuratorene ikke er tilstrekkelig oppdatert. Når etablerte museer skal vise «nye trender» fra en kunstscene de ikke forstår, hva får vi da? «Den klamme følelsen av å se barne-tv laget av voksne som ikke selv har barn, eller turister som entusiastisk viser lokalbefolkningen rene selvfølgeligheter som om det hadde vært en fantastisk oppdagelse.» (18. januar 2008)
