jump to navigation

Svenske boktips (Nilsson, Zennström) 30. januar 2011

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

Bokmerker.org idag skrev den dyktige og ferske litteraturviteren Kristin Storrusten en fin post om å være bevisst på å tipse om kvinnelige forfattere vi leser, siden kvinnelige kvalitetsforfattere generelt får mindre oppmerksomhet enn de mannlige. Kristins post var igjen inspirert av denne posten hos Ann Helen HaugenMigrating Coconuts, en bokblogg jeg ikke kjente fra før (takk for tipset, Kristin!). Jeg ble straks inspirert til å dele to av mine svenske favoritter, og hamret dem inn i kommentarfeltet hos Bokmerker… før jeg kom på at mine egne trofaste lesere så klart fortjener de samme tipsene! Derfor denne miniposten, som vel er det nærmeste jeg har kommet en gammeldags bloggpost på lang tid.

House of Foundation

Mitt andre forfattertips i denne posten oppdaget jeg under Møllebyen litteraturfestival i Moss, mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Første tips er Johanna Nilsson, som jeg har ventet spent på hver bok fra siden den nydelige debuten Hon går genom tavlan, ut ur bilden fra 1996. Da var hun bare 21 år, og alle som har vært eller er 21 år bør egentlig lese den. Siden har det kommet flere bøker, hun har dessuten blogget (fram til juni 2010, dessverre har hun gitt seg nå, men gamle innlegg ligger ute). I bloggen fikk jeg vite at hun skriver krimromaner på si under pseudonymet Amanda Lind, også her med tilhørende blogg. Har ikke fått sjekket krimmen hennes ennå, men tipper hun mestrer dette også.

House of Foundation

Møllebyen litteraturfestival fant sted i Audiaturbokhandelen House of Foundation, som ligger i et nedlagt fabrikklokale i Moss. Hvis du ser etter er det mange litterære kjendiser på bildet… (Foto: Oda Bhar)

Den andre jeg vil tipse om er Maria Zennström, svensk-russisk og dessuten filmutdannet fra Moskva. Jeg hørte henne lese på Møllebyen litteraturfestival i Moss ifjor vår, og ble hekta både på opplesningen og det hun leste. Det var fra hennes andrebok, en slags dagboksroman kalt Hur ser ett liv ut om man inte har tillräckligt med kärlek?, blant annet om håpløse kjærester og det (for noen) vanskelige valget om å få barn eller ikke. I denne anmeldelsen kaller Eva Ström (en annen flink svensk forfatterinne som blogger) Maria Zennström en kvinnelig Knausgård eller Norén.

Maria Zennström

Den svensk-russiske forfatterinnen Maria Zennström leser på Møllebyen Litteraturfestival i Moss, 14. mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Da jeg googlet Maria Zennström for denne posten ble jeg oppmerksom på at hennes bror, motefotografen Per Zennström, nå har lagt ut filmen sin til Marias første bok på YouTube, så da kan jeg vise dere den samtidig! Det er en visuell collage til lyden av Marias ord, ingen sammenhengende tekst, men vakre bruddstykker fra den prisbelønte debutromanen hennes, Katarinas sovjetiska upplevelser. (Også Per Zennström har forøvrig en blogg.)

Nydelig og poetisk liten film. Enjoy!

Har du egne tips til gode og (i Norge) ikke så kjente kvinnelige forfattere, legg dem gjerne igjen her og/eller i posten på Bokmerker.

Reklamer

Den djupe togna (meme) 25. mai 2008

Posted by Oda in Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , ,
24 comments

Jeg lar meg sjelden tægge. Men nå er jeg tægget med dette bokmemet, og Iversen gjør det på en så kul måte at jeg må til pers: «Og med på veien til Helvete tar jeg… Oda (jeg håper det dukker opp noen pinligheter der)

Ja, kanskje dette blir pinlig? Her følger prosessen. Jeg sitter i sofaen med laptopen i fanget. Ser meg rundt etter ei bok, men nei. Ingen bok innen rekkevidde. Nærmeste ting med skrift på er en dvdfilm, The Usual Suspects. Men snart finner jeg ei bok. Det er en kunstkatalog noen har stjålet på jobben sin og lagt igjen hos meg. Og på s123… er det null skrift! Bare et bilde av kinesiske gnomer i jade, som minner om hagedverger.

Så jeg leter videre. Aha, der finner jeg Nils-Øivind Haagensens Møt meg, møt meg, møt meg. På s123… Ingen skrift! Bare et foto av et gateskilt i Italia: Via Beatrice Alighieri (det er ei emo-bok om en interrailtur).

Vel-vel. Jeg begynner å bla i en søppelbunke med aviser. Aha! Der ligger ei pocketbok, det er Jon Fosses Gnostiske essay, mistet på gulvet midt i et gjesp. Den skulle være safe, her er det nok av skrift. På s123, og jeg leser den femte setningen, som handler om at det du ikke kan si, det skal du skrive. Lovende. Dermed siterer jeg de neste tre setningene:

«Eg forstår, på min måte, kva dei begge meiner. Så togna er kanskje det beste ein kan omgi det ein djupast veit med. Kanskje er det også taust i seg sjølv, slik at det berre er som det usagde i det sagde.»

Hvis ikke dette var dypt, så vet ikke jeg. Nå er ikke jeg særlig stiv i nynorsk, men «togna» betyr vel taushet, eller snarere «det å tie»? Altså: Er du dyp, så omgi den dypeste dybden din med taushet. (Antakelig en omskrivning av det som står på russekortene: Det er bedre å holde kjeft og la folk lure på om du er idiot, enn å åpne munnen og fjerne all tvil.)

Over ser du rollelista: de som var med. Inni boka til Jon Fosse ligger et postkort fra Madeira, med form som en firkløver. Det pinligste ved dette er vel at det avslører hvor lite jeg leser for tida (annet enn blogger)? Jeg tægger noen nylig ankomne på bloggrullen min: Rullerusk, Hypsnos, Smuss, Utsnitt (PrinsesseR), samt min gamle venn Tomas. Med forbehold om at noen av dere kan ha svart på memet før, eller ikke gidder. I motsatt fall:

* Plukk opp den boka som ligger nærmest.
* Slå opp på side 123.
* Finn den femte setningen.
* Post de neste tre setningene.
* Tægg fem andre stakkarer.
* Husk å nevne hvem som tægget deg.

Og til slutt fant jeg ut at dette var en god anledning til å poste et bilde av skrivebordet mitt. Mens jeg først er personlig… eller var det privat?

Litterære heltinner (Ebba, Cora og Anaïs) 10. november 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , ,
17 comments

For noen uker siden spurte Minneapolise om jeg hadde lest noe av Ebba Haslund. Det var under posten min om Ebba og Mia i Litteraturhuset, og jeg svarte nei. Men der tok jeg feil. Årsaken til at jeg oppdaget dette var Aina på Flimre, som tægget meg til å nevne mine litterære heltinner. De to første var enkle å velge, men den tredje krevde forarbeid. Jeg måtte lete gjennom egne bokhyller, ringe til min mor som gjennomsøkte sine bokhyller, før hun sendte ei pakke (takk mamma!), som jeg hentet på postkontoret. Deretter leste jeg boka på nytt, og ble begeistret. Kort sagt, min første litterære heltinne viste seg å være skapt av Ebba Haslund, i boka Frøken Askeladd fra 1953.

fr-askeladd-boka.jpg

Men la meg begynne med de to øvrige heltinnene.

ANAÏS NINS DAGBØKER

Den første er Anaïs Nin. Hun er både hovedperson og forfatter i sine egne dagbøker som handler om en 44 års tidsperiode, og som på 1990-tallet ble nyutgitt i dansk pocket (7 tjukke bøker, jeg leste alle unntatt én, 1944-1947, som var utsolgt fra forlaget). Grunnen til at jeg oppdaget Anaïs Nin var filmen Henry & June, om hennes forhold til den amerikanske forfatteren Henry Miller og hans kone June i bohemtidas Paris på 1930-tallet. Det som fascinerte meg var Anaïs’ eget lidenskapelige liv, men også skrivemåten hennes. Den lette og flytende, men også dype og ærlige stilen, de poetiske bildene og fokuset på detaljer: øyeblikk, gjenstander og reiser, samt miniportrettene av kjente personer, datidas kunstnere. Anaïs observerte mennesker med kjærlig blikk, uten den ondskapsfulle vittigheten som er så lett å ty til. Hun kunne fange en personlighet i en oneliner: «Han styrte oss rundt i leiligheten som når man flytter brikkene i sjakk.»

anais-nins-dagboker.jpg

ALBERTE OG FRIHETEN (CORA SANDEL)

Den tredje litterære heltinnen er Alberte, hovedperson i Cora Sandels triologi Alberte og Jacob, Alberte og friheten, og Bare Alberte, som ble utgitt første gang mellom 1926 og 1939. Historien starter i Tromsø, hvor Alberte vokser opp ensom, kald og misforstått (Cora Sandel vokste selv opp i Tromsø, i et hus jeg var så heldig å få besøke ifjor høst, fordi bymuseet nå holder til der). I den andre boka flytter Alberte til Paris for å studere kunst, og leve bohemliv på liknende måte som Anaïs Nin ovenfor (du kan jo gjette hva slags liv jeg selv drømte om). Den siste boka handler om en voksen Alberte med mann og barn, først i et kunstnerfellesskap i Bretagne, deretter i Norge hvor hun finner sin egen vei: å skrive. Alberte-bøkene ble jeg tipset om av norsklæreren min på videregående. De var hennes forslag til tema for særoppgaven min: «Vet du hva du skal skrive om? Neivel, da har jeg et forslag. Disse tre bøkene passer utmerket som tema. Kanskje tar jeg feil, men jeg tror at du vil like dem.»

alberte-bokene.jpg

Her kommer en oppsummering av denne posten så langt.
Mine (hittil) tre største litterære heltinner, i kronologisk rekkefølge:

  1. Kari i Frøken Askeladd av Ebba Haslund, 1953.
  2. Alberte i Alberte og friheten av Cora Sandel, 1931.
  3. Anaïs Nin, i sine egne dagbøker, 1931-1974.

Ekte heltinner skal jo påvirke. Hvordan har disse tre påvirket meg?

Frøken Askeladd lærte meg at det er bedre å være modig og handlekraftig, enn forfengelig og pysete. Alberte har ansvaret for at jeg reiste til Paris som aupair, noe som førte til at jeg snakker fransk og kan litt om kunst (jeg studerte begge deler ved Sorbonne).

Og Anaïs Nin? Hun har skylda for at jeg blogger. Ihvertfall har hun påvirket måten jeg prøver å gjøre det på. For meg var Anaïs Nin den første bloggeren, selv om dette var lenge før internett og hun publiserte på papir. Men jeg leste alle dagbøkene og fikk lyst til å gjøre som henne: Leve nysgjerrig, møte verden med velvilje, og skrive om mennesker som gjorde inntrykk på meg. Helst ville jeg skrive på en personlig måte, og gjerne skjønnlitterært.

FRØKEN ASKELADD (EBBA HASLUND)

Men tilbake til Ebba Haslund og Frøken Askeladd. Kari er 11 år i boka, men jeg var nok yngre da jeg leste den første gang. Som de fleste andre bøkene fra barndommen min var den lånt på biblioteket, og jeg lånte den om igjen et utall ganger. Men du fikk den jo nettopp tilsendt av moren din? sier du. Ja, fordi jeg mange år seinere fant et eksemplar i tilbudskassa på biblioteket, som jeg fikk kjøpt for 5 kroner fordi det skulle kasseres. Dermed kom jeg i besittelse av originalutgaven fra 1953, med illustrasjoner av Vinni Okolow Moa.

bokside-frk-askeladd.jpg

Frøken Askeladd er en ekte actionhistorie. Den omfatter skurker og helter, snakkende reptiler, en magisk ring, hemmelige labyrinter (bekledd med kandis og tyggegummi), og selvfølgelig en sammensvergelse. Kari er smart, modig og besluttsom, altså en skikkelig actionheltinne. Hun redder til og med den pene jenta, som er snill, men pysete (dette er tross alt 1950-tallet). Toppskurkene er en gigantisk edderkopp med boksehansker, og ei ond dronning som byr på forgiftede drops. Dropsene er forvandlingspiller: De røde skaper deg om til et dyr (gris, ku, maursluker), de grønne gjør deg sprø (men bare på en fjollete, latterlig måte), og med de hvite kan du velge selv hva du vil bli.

illustrasjon1-frk-askeladd.jpg

Det finnes også en rammehistorie, som antakelig var det første jeg falt for, og som starter med at Kari føler seg utenfor på skolen, noe jeg selv ofte gjorde. Klassens mest populære jente, den slemme og overlegne Annelise, har bedt Kari komme i bursdagen sin, og først blir Kari glad, men så overhører hun at moren har tvunget Annelise til å be hele klassen. Kari går hjem og gråter for seg selv, leser eventyr på senga og sovner. Deretter drømmer hun hele den spennende historien, hvor Annelise har en dobbeltrolle som den pysete venninnen og en ond prinsesse utkledd som henne, Annelei.

Når Kari våkner neste morgen må hun skynde seg til skolen, og på veien støter hun på Annelise. Men nå har de jo kjempet på samme lag hele natta, så hun glemmer at de er fiender, og løper bort til henne. Og plutselig viser det seg at Annelise egentlig er hyggelig, hun har nok bare vært litt sjenert – eller også var det Kari selv som virket avvisende. Jeg husker at for meg virket dette som det minst sannsynlige i hele boka, mindre sannsynlig enn både forvandlingspiller og snakkende drager. Allerede på denne tida hadde jeg nok en mistanke om at de som virker slemme, faktisk er det.