jump to navigation

Sexy forfall (Andreas Dresen) 12. august 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
11 comments

Hva betyr alder? Når slutter vi å være oss? Svaret ligger i kortene: Svært seint, kanskje aldri. Hva med romantikk? De fleste av oss bærer på klisjéfylte idéer om kjærlighet i alderdommen. Arm i arm gjennom parken, ei mjuk hånd over kinn, noen milde blikk over kaffekoppen. Og alltid mellom to som har vært sammen halve livet. Den tyske regissøren Andreas Dresen vil vise oss at det ikke trenger bli slik. Kjærligheten trenger verken å bli satt eller sukkersøt, den kan ramme oss hardt, lidenskapelig og vakkert hele livet.

Den_niende_himmel_4_146822m

Inge (Ursula Werner) og Karl (Horst Westphal) faller pladask for hverandre.

Den niende himmel (Wolke Neun) er et klassisk trekantdrama mellom tre eldre mennesker, to menn og en kvinne. Inge (Ursula Werner) er en impulsiv kvinne i sekstiåra som tar syoppdrag for å spe på pensjonen. Hun er gift med Werner (Horst Rehberg), en traust men sympatisk mann som er opptatt av tog. En dag kommer 76 år gamle Karl (Horst Westphal) for å få lagt opp ei bukse. Inge forelsker seg, og det er i høyeste grad er gjengjeldt. Forholdet blir fysisk allerede i filmens første scene, etter noens mening for mye, siden kamera dveler ved gamle kropper med valker, hudfolder og pigmentflekker. Men det ytre forfallet hindrer verken slørete blikk eller andpustne kyss, alle slike tegn som gjør forelskede mennesker så skinnende.

Både den nye og den gamle kjærligheten er presist og ømt beskrevet. Inge trekker pusten før hun ringer på døra, Karl løper gutteaktig glad rundt og gjør leiligheten klar for henne. Også den hverdagslige harmonien med ektemannen Werner skildres varmt, når de sitter i stua med hvert sitt tidsfordriv, hun løser kryssord, han lytter til ei gammel grammofonplate med toglyder. Det er ikke ulikt togquiz-scenen i den norske filmen O’Horten (Bent Hamer, 2007), som Andreas Dresen også har sett, viser det seg, når jeg etter førpremieren er så heldig å ha ham til bords under en middag. Noen direkte inspirasjon er det ikke snakk om, scenen er snarere et pek til tognerder, spesielt fra DDR, dette landet som ikke lenger finnes, men den pussige grammofonplata er blitt et samleobjekt fra tida før Murens fall, og et av regissørens vanlige subtile tegn på at historiene hans foregår i det gamle øst.

Den_syvende_himmel__135911m

Inge (Ursula Werner) prøver å kjempe imot, men til slutt må hun fortelle Werner (Horst Rehberg) at hun har funnet en annen.

Skuespillerne i Den niende himmel er relativt kjente i Tyskland, men ingen av dem pleier å ha hovedroller. Andreas Dresen har hentet dem fra teateret, et bevisst valg siden dialogen skulle utvikles gjennom improvisasjon. Også andre manuselementer fikk skuespillerne være med og skape: Ursula Werner hadde sunget i kor, slik karakteren gjør i filmen, og Horst Rehberg var interessert i tog – ikke like mye som Werner, men han reiser helst med tog og hater fly. Realismen forsterkes av at Dresen ville bruke forståelige, virkelighetsnære lyder, ikke manipulerende filmlyd og stemningsskapende musikk. Det vi hører er kirkeklokker, kaffetraktere og stillheten innendørs.

En erkjennelse regissøren kom til i løpet av innspillinga er at kjærligheten ikke trenger noen «grunn». I starten ønsket han å vise hvilken «god» mann Karl var, en enkemann som hadde pleid sin syke kone i flere år før hun døde. Disse opplysningene ble fjernet fra filmen. Hvorfor? Fordi de var overflødige. Hva er en forelskelse? Hvor ussel virker ikke en kjærlighet som er basert på objektive kriterier for sympati?

– Vi var i ferd med å skyte scenen hvor Karl fortalte Inge om den syke kona si. Noe ville ikke klaffe, men jeg skjønte ikke hva. Så gjorde jeg et eksperiment og ba han som spiller Karl fortelle en bløt vits. Først ville han ikke, men jeg overtalte ham. Hele teamet ventet på en hjerteskjærende monolog, og så kom det en sexvits for åttiåringer! Ursula brøt ut i en hysterisk latter. Stemninga ble lettere, og det fungerte mye bedre!

I filmen er Inges latter ekte etter Karls vits, siden skuespilleren ikke var forberedt på endringen i scenen. Det samme er Werners reaksjon når Inge gjenforteller vitsen til ham, og han rister på hodet: Er det slikt dere forteller hverandre i koret? Den åpne og lekne prosessen har gjort Den niende himmel til en humoristisk film. Men lettbeint er den ikke.

– Jeg visste at den ville kreve emosjonell energi fra publikum, og engstet meg for mottakelsen.

Men filmen er blitt en suksess i Tyskland, og går fortsatt på kino ett år etter premieren. Ikke minst får regissøren fine reaksjoner fra publikum, noe som også skjer på Gimle, hvor han raskt blir omringet av damer i foajéen. Etter en forestilling i Münster kom et ektepar og takket ham: Du er jo mye yngre enn meg, sa mannen, og enda har du laget en film for min generasjon. Min kone og jeg har vært gift i femti år, men nå er vi blitt inspirert til å gå hjem og hygge oss!

sjundehimlen2_copy_135910m

Skuespillerne fikk være med å skape rollene sine gjennom improvisasjon.

Det mest interessante ved filmens suksess er kanskje at den viser hvor lite bortskjemt denne aldersgruppen er med god og relevant fiksjon. Eldre mennesker framstår sjelden som selvstendige subjekter på film. De får i beste fall være med i relasjon til andre, som foreldre eller besteforeldre, eller framstilles klisjépreget latterliggjørende eller «rørende». Som skrekkens eksempel på det siste nevner Dresen den argentinske filmen Elsa & Fred (2005), som noen sikkert kjenner fra Film fra Sør (den vant Publikumsprisen i 2006, og ble vist som reprise i 2007 og 2008, sist fordi forfatteren Hans Petter Blad anbefalte den – usett). Ifølge Dresen viser Elsa & Fred et eldre filmpar i verste klisjéform, med rituelle kinnkyss og sentimentalitet.

– Jeg gikk ut av kinosalen og var så irritert. Jeg tenkte: Det må da være mulig å ta eldre mennesker mer på alvor? Gi dem rett på det livet de fortsatt har. Innse at de kan ha ekte pasjoner.

Eldre kan få like mye sommerfugler i magen som yngre folk. Men mye er også vanskeligere. Det er liten tid igjen, færre sjanser å håpe på, noe som kan gjøre det langt tyngre å bli forlatt. I filmen har Werner ikke mye annet å leve for enn Inge. Han har toginteressen og bøkene, men utover det opplever han gjennom henne. Under overflaten er han heller ikke så sindig. Og selv om Inge og han kan virke ulike har de noe felles: Begge tar sterke beslutninger. Filmen slutter ikke muntert, men i et moralsk dilemma uten svart/hvitt-konklusjon. Hvem fortjener mest sympati, den som insisterer på å velge eventyret, klemme siste dråpe ut av livet, eller den som bare vil gjøre så godt han kan? Når bruddet er et faktum, lenge etter at onde ord har falt og den nye kjærligheten har tvunget seg fram, sier Werner til Inge: Hva gjorde jeg galt? Hun svarer: Du gjorde jo ingenting galt! Da kunne vi aldri ha levd sammen i tretti år.

Den_syvende_himmel_135909m

Ursula Werner vant Den tyske filmprisen i 2008 for sin rolle som Inge.

Den offentlige diskusjonen i Tyskland har handlet om sex, og hvor sjokkerende det er å se den så eksplisitt framstilt mellom eldre. Et norsk eksempel er Ulrik Eriksen, som har viet en hel artikkel i Morgenbladet til å ramse opp kjærlighetsscener mellom gamle mennesker som har frastøtt ham (og andre) gjennom filmhistorien. Andreas Dresen sier at reaksjonene var ventet, men samtidig gjør det ham oppgitt at sex og alder er det eneste folk ser. For ham er Den niende himmel først og fremst en film om hvilket jordskjelv kjærligheten kan være.

– It can shake you at any time of your life. Don’t feel safe!

Den niende himmel har jevnt over fått strålende kritikker i norske aviser. Den hadde premiere i Oslo 7. august, og kommer til Bergen fredag 14. august. Løp avgårde på kino, denne filmen fortjener gode besøkstall!

Den_syvende_himmel_135908m

Andreas Dresen står bak både manus og regi på Den niende himmel (2008). Han har tidligere laget filmer som Halbe Treppe (2002) og Sommer i Berlin (2005). Hans nyeste film Whisky mit Vodka (2009) hadde premiere på KVIFF (filmfestivalen i Karlovy Vary, Tsjekkia) i sommer.

En del av sitatene i denne artikkelen er hentet fra førpremieren på Gimle kino, hvor Andreas Dresen ble intervjuet på scenen av Kjetil Lismoen. Lismoens referat fra samtalen kan du lese hos Rushprint. I tillegg vil jeg anbefale Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten, og Vegard Larsens intervju i Dagbladet.

BONUSMATERIALE (for spesielt interesserte):

Et stykke ut i Den niende himmel hører Werner en setning fra et hørespill: «Det eneste som er verdt å gjøre er det du ikke har gjort før.» Replikken får ham til å slå av radioen, antakelig fordi han ikke er den eventyrlystne typen. Men dette er en referanse til Andreas Dresens nyeste film, Whisky mit Vodka, som hadde verdenspremiere under årets filmfestival i Karlovy Vary. Whisky mit Vodka er en metafilm om en filminnspilling, og «filmen i filmen» handler blant annet om alder og kjærlighet – om enn ikke like eksplisitt som i Den niende himmel. Dresen blir glad, men også beskjemmet over at jeg merket dette.

– Jeg ville vanligvis ikke ha sitert meg selv, i betydningen brukt en sekvens fra en tidligere film. Det synes jeg er for ubeskjedent. Men omvendt, å sitere en film som ikke fantes ennå, det gikk an.

At noen kom til å se de to filmene i motsatt rekkefølge hadde han ikke helt forutsett. De to filmene ble spilt inn samtidig, men Whisky mit Vodka ble klippet etterpå og fikk premiere ett år seinere. Den vant regiprisen i Karlovy Vary, men kommer etter hva jeg forstår antakelig ikke til Norge. Min omtale for Montages fra KVIFF 2009 kan du lese her.

Denne artikkelen er også publisert på Montages.

Det hellige triangel (Filmskolen) 29. juni 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
11 comments

Er det flere enn meg som har lurt på hva som egentlig foregår på Lillehammer? Altså ved Filmskolen, dette hellige stedet for alle som drømmer om å lage film i Norge. Årets eksamensfilmer ble presentert på Blått Lerret for en måned siden, ikke i sin helhet, men i et utvalg klipp og intervjuer med regissør og produsent for hver film. Jeg gikk til Parkteatret for å se etter nye trender, men endte med å synes filmskolehverdagen var vel så interessant. Denne posten handler litt om begge deler.

Filmskolen på Lillehammer er en 3-årig høyskoleutdanning, den eneste i sitt slag i Norge. Studiet er delt mellom fellesundervisning og spesialisering på sju ulike linjer: Manus, regi, produksjon, foto, lyd, klipp og produksjonsdesign. Betegnelsene skulle være selvforklarende, kanskje unntatt produksjon, som handler om finansiering (budsjett, skaffe sponsorer), og produksjonsdesign, som er planlegging av kulisser og annen formgivning.

Arbeidene vi får se er samarbeidsprosjekter mellom studentene på ulike linjer. På hvert prosjekt deltar én fra hver yrkesgruppe, omtrent som i en vanlig filmproduksjon. Budsjettet er på 380 000 kroner (med mulighet til å oppfinansiere), innspillingstida er ca 10 dager, filmen skal skytes på 16 mm, og resultatet blir en 25 minutter lang novellefilm. (Hvis du ikke er helt med på kategoriene: En langfilm/spillefilm er det du vanligvis ser på kino, med lengde fra 1 time 20 min og oppover. En kortfilm er vanligvis på 5-10 min, noen ganger mer, men fra 20 min snakker vi gjerne om novellefilm.) Høstsemesteret går til planlegging og forarbeid, vårsemesteret til innspilling og etterarbeid. En konsekvens av dette er at handlingen i filmene gjerne ender med å foregå om vinteren, iallefall hvis det skal være utendørsopptak.

Kjønnsaspektet er perfekt symmetrisk: To guttepar, to jentepar, og to par med regissør og produsent fra ulikt kjønn (men i begge mix-parene er jenta regissør og gutten produsent, så du kan si det er uvanlig mange kvinnelige regissører i år). To filmer har klar regional forankring, mest fordi sjansene for tilleggsfinansiering er større på mindre steder. Regissør Helen Komini Olsen la innspillingen av We will all be stars til hjembyen Kristiansund, og fikk støtte fra en entusiastisk ordfører: «Nå skal vi endelig sette Kristiansund på kartet!» Det hjalp vel også at samme ordfører hadde et barnebarn i Idol, samtidig som filmens tema var tenåringsdrømmer om å bli stjerne. Handlingen er lagt til året 1987, midt i storhetstida til musikalfilmer som Flashdance, og det var viktig å kunne bruke originalmusikk. I likhet med fjorårets kinofilm Mannen som elsket Yngve ble eksamensfilmen dermed langt dyrere enn produksjonskostnadene, og oppfinansiering var nødvendig. Ovenfor ser du regissør Helen og produsent Janne Mæle i samtale med Kjetil Lismoen fra filmmagasinet Rushprint.

Men det er ikke bare fordeler ved å jobbe på et lite sted. Det fikk teamet erfare da de uforvarende kom til å fyre opp under en pågående konflikt i dansemiljøet i Kristiansund. Helen ville legge innspillingen til et dansestudio hvor hun selv gikk som barn, men dermed møtte ingen utenfra opp til audition, i protest mot at dette studioet skulle få reklame framfor andre.

Kanskje var det liknende farer regissør Itonje Sølmer Guttormsen så for seg, da hun løste utvelgelsen av statister ved å la hele lokalteatergruppa delta i filmen Den utvalgte. «Vi valgte ikke noen,« sier Itonje, «vi valgte alle.» (Navnet på filmen gjør jo dette ekstra vittig.) Produsent Gisle Norman Melhus hadde sørget for location i sine hjemtrakter på Ørlandet i Sør-Trøndelag, dessuten fikk han Trondheim symfoniorkester til å stille opp gratis bare ved å ringe og spørre! «Holder det i Trondheim å bare være jovial!» spør Kjetil Lismoen. «Vel…» sier Gisle og ler, «du kommer langt.»

Tre av årets filmer minner om tradisjonelle kammerspill, i retning melodrama. Det gjelder Itonjes og Gisles film De utvalgte (om en kunstnerisk prosess som går til helvete), antakelig gjelder det Oasen, et trekantdrama fra fjellheimen jeg dessverre kom for sent til å se klippene fra, laget av Kristoffer Metcalfe (regi) og Frederick Howard (produsent), og ikke minst Hotellstäderskan, et klaustrofobisk ødipalt drama fra den svensk-norske duoen Ann Holmgren (regi) og Åshild Sollien (foto nedenfor). Jeg gikk også glipp av klippene fra Sarah83, noe jeg i etterkant var svært ergelig over. Sarah83 er laget av Vibeke Heide (regi) og Christian Bakke (produsent) og handler om identitetsskapning i en youtube-verden med vekt på kjønn.

Det varierer hvor mye Lismoen spør studentene om filmene deres, og hvor mye han fokuserer på praktiske forhold. Det første gutteparet, Metcalfe og Howard, blir nærmest utelukkende spurt om studentpolitikk, noe som får meg til å lure på om de er blant hovedpersonene i årets studentopprør ved Filmskolen.

Årets kull er blitt omtalt som det «mest krevende» siden skolen ble startet for ti år siden. Det har vært skarpe protester mot den valgte pedagogiske modellen, som visstnok skal skille seg fra tilsvarende utdanninger i andre land. På Lillehammer er hovedprinsippet Det hellige trianglet, dvs et nært samarbeid mellom regissør, manusforfatter og produsent. Tredje studieår starter med en hyttetur hvor denne trioen sendes ut i villmarka, og ikke får komme tilbake før de har utviklet en brukbar idé. For tida skjer dette på Skeikampen, et navn som utover kvelden får en smått legendarisk klang. Ikke én eneste student unnlater å nevne stedet, noe som gir en (utilsiktet?) reklamevirkning. Jeg hadde ihvertfall ikke hørt om det før, men googlet det straks jeg kom hjem (for at du skal slippe: Skeikampen er et skiområde i Gausdal).

Opprøret blant studentene handlet om regissørens makt, som noen mener blir for liten med triangelmodellen. På årets kull skal det ha vært mange sterke regissørtalenter, som ønsket seg en regivridning mer i tråd med europeisk auteurtradisjon. Hvordan dyrke fram en ny Bergman eller Fellini hvis viktige beslutninger må tas triangeldemokratisk?

Når siste duo kommer inn på scenen må jeg le. En ny rolle er bekledt: her kommer de kule på kullet. Hvis dette var animasjonsfilmen Finding Nemo ville disse gutta ha spilt skilpaddene, som flyter sørover på ryggen med hendene under nakken og lar havstrømmen gjøre jobben for seg. De er på vei til det gode liv, surfing og ferie, hey dude. Rollen er tydelig allerede på fottøyet, den ene i converse, den andre i flipflaps, og ganglaget når de lofser fram og klatrer opp på barkrakkene, lute i ryggen og med skeive flir.

Martin Lund (regi) og Ruben Thorkildsen (prod.) har laget Baloon Moods, en slags episodefilm i kategorien unge menn som liker Erlend Loe. Det er mye Detektor i klippet vi får se, kanskje også noe Bent Hamer og Roy Andersson, eller for å si det med Lismoen: «Forrest Gump i bobil.» Men historien og måten den fortelles på er sjarmerende, om enn kanskje ikke fullt så original som filmskaperne tror. Jeg tipper uansett vi får høre mer til dem i årene framover, siden stilen virker så perfekt tilpasset det siste tiårets feelgoodtradisjon.

Alle studentene får spørsmål om hvordan de ser for seg framtida, og alle har vansker med å svare. Ikke rart, siden de er midt i eksamensinnspurten, etterarbeidet på filmene er ikke ferdig på dette tidspunktet. «Jeg er midt i en kreativ boble», sier Martin Lund. Journalist Lismoen smiler lurt og svarer: «Vel, da skal vi ikke pirke i den boblen… før den sprekker av seg selv.»

Men studentene fra Lillehammer er ettertraktet i filmbransjen. De virker da også optimistiske. Det blir påpekt at selv om presset er stort, så er sjansene for å komme seg inn større i Norge enn i land som har hatt filmskoler lenger. Her i landet finnes det fortsatt et vakuum å fylle, ifølge Ruben Thorkildsen: «Bransjen har fortsatt en sult etter ungt og billig talent.»

Intervjuene med studentene fra Filmskolen kan i sin helhet ses på Rushprints hjemmesider (men uten klipp fra eksamensfilmene). En oversikt over filmer og hvem som har deltatt i produksjonen ligger her. Neste Blått Lerret finner sted på Parkteatret 8. oktober.