En handlevogn til begjær (Ida Ekblad) 13. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anders Nordby, Andrea Kroksnes, Asger Jorn, Astrup Fearnley, Auschwitz, Bali, Berlin, Camilla Løw, ekspresjonisme, Ida Ekblad, Jean Tinguely, Jessica Simpson, Lars Vilks, Lights On, Louise Bourgeois, Marte Aas, Matias Faldbakken, Museet for samtidskunst, Nasjonalmuseet, Niki de Saint Phalle, oslo, Picasso, Robert Rauschenberg, Samtidskunstmuseet, situasjonismen, Snorre Ytterstad, Willy Wonka Inc
add a comment
KUNST: For å øke kraften i uttrykket maler Ida Ekblad med handlevogner fulle av jernskrot. I gummihjulene har hun skåret inn poesi.
KUNSTANMELDELSE
Ida Ekblad
Museet for samtidskunst
25. april – 15. september 2013
Mye har vært sagt om Ida Ekblads overgang fra moteriktig konseptkunst til dagens viltre oljemalerier i retroekspresjonistisk stil. Mange er kritiske, selv om det virker tidlig å forvente kontinuitet av en kunstner som har vært aktiv under et tiår. Alt i studietida gjorde Ekblad seg bemerket med vyer og eksperimentvilje, spesielt gjennom kuratorprosjektet «Willy Wonka Inc.» sammen med Anders Nordby. De viste mye som ble toneangivende i årene etterpå, blant annet yngre New York-kunstnere i sjokoladefabrikken på Grünerløkka.
Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.
De siste ukene har Banksalen i Museet for Samtidskunst vært omgjort til Ekblads atelier. Separatutstillingen som åpnet igår omfatter nylagde og eldre arbeider, og er del av serie med norske samtidskunstnere «midtveis i karrieren» som tidligere har omfattet Camilla Løw, Matias Faldbakken, Snorre Ytterstad og Marte Aas. Ida Ekblad har allerede hatt betydelig internasjonal suksess, og utfolder seg med selvtillit og energi. En avvæpnende frekkhet går tilbake til avgangsarbeidet fra Kunstakademiet i 2006, som senere vakte oppsikt på Astrup Fearnley-museets mønstring av yngre konseptkunst i 2008, Lights On. Den tidligere taggeren Ekblad satte et rebelsk fingeravtrykk på en plakat av Jessica Simpson, ved å klistre en rosa tyggis midt i øyet på den forførende popstjernen.
Ida Ekblad: «Political Song for Jessica Simpson to sing» (2006).
Mest interessant er Ekblad fortsatt når hun nærmer seg det konseptuelle. I Banksalen viser hun et titalls bilder malt med handlevogn, hvor hjulene er dyppet i maling og kjørt fram og tilbake over lerretet. I hjulene har Ekblad skåret inn ord fra egne dikt og tekster, som nedfeller seg i motivet. Tyngden på vognene økes ved å fylle dem med jernskrot, slik at de «trykker» bedre og forsterker kraften i bevegelsen. Vognene med skrot står igjen i salen, som selvstendige verk.
Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.
En liknende stram ramme savnes i den andre større bildeserien på utstillingen, hvor flere bilder er sjokkerende dårlig malt, med pastose penselstrøk og rotete komposisjoner. Det er en gåte hvordan noen mene disse bildene ligger nær remakes av Asger Jorn og andre mestere, slik Andrea Kroksnes hevder i et katalogessay. I beste fall nærmer de seg graffiti eller ekspresjonistisk pastisj.
Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er etter min mening de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.
Derimot skal Ekblad ha honnør for uredd utprøvning og generell vilje til å ta plass. Mange har rost henne for å gi seg inn på et mannsdominert område, men som hun selv påpekte under pressevisningen: Vi skal ikke tro at modernistisk maleri har vært utelukkende macho, bare fordi de store museene i overveiende grad har kjøpt inn mannlige kunstnere. Noe liknende ble påpekt av kuratorene bak vårens store mønstring av feministisk kunst på Kunsthall Oslo, som mente at Nasjonalmuseet burde kjøpe inn alle verkene for å bøte på forsømmelsene. Eksempler på kvinnelige kunstnere som i likhet med Ekblad har jobbet med fynd og klem i store formater er Louise Bourgeois og Niki de Saint Phalle.
Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.
Ekblad trigges av eksotiske land og turistaktige opplevelser, som når hun i en landsby på Bali møter håndverkere som lager dekorative jernporter, og straks får lyst til å lage sin egen. Hun får lov til å bruke det som blir til overs fra arbeidet (mot klekkelig betaling, får vi håpe), og skaper et verket som blir et av utstillingens beste. «Untitled (Gate)» har en etterlengtet tvetydighet, med vakre ornamenter toppet av snirklete nonsensord med beklemmende likhet til teksten over porten til Auschwitz: «Arbeit macht frei.»
Enkelte verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.
På den annen side er metoden knapt nyskapende. Å leie seg inn i verksteder og få hjelp av håndverkere til å produsere i teknikker du ikke behersker har vært vanlig siden Picasso, og skrapmetall og drivved har vært brukt av så ulike kunstnere som Robert Rauschenberg, Jean Tinguely og Lars Vilks. Få av de eksotiske verkene når utosiver kulturell shopping, og framstår mest som sjarmerende anekdoter fra en ryggsekkturist.
I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.
Å knytte Ekblad til den kunsthistoriske retningen situasjonismen, slik mange har gjort, virker dermed noe velvillig. Situasjonismen sprang ut av marxistisk tenkning på 1950/60-tallet, og ville ta byen tilbake fra kapitalismen. Det gjaldt å finne egne veier i et landskap overtatt av konsum, ved å «drive» rundt i byen. Når Ekblad plyndrer Berlin for skrotmetall virker det mest som en askeladdmetode, mens «drifts» for situasjonistene var en ideologisk handling, en slags fysisk-geografisk versjon av Freuds frie assossiasjons metode.
Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.
Ekblad forholder seg eklektisk til kunsthistorien, og prøver ut det hun finner visuelt interessant. Enten hun plukker fysiske gjenstander fra forlatte industribygninger eller idéer fra forlatte kunstretninger, minner hun mer om sin egen generasjons byvankere enn tidligere tiders revolusjonære.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 26. april 2013.
Ekstasens farger (Emil Nolde) 6. november 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: autentisk, Øystein Ustvedt, Berlin, bonde, Danmark, Die Brücke, Dresden, Edvard Munch, ekspresjonisme, Emil Nolde, entartete kunst, grubler, Gustav Vigeland, jakten på det autentiske, klassereise, Knut Hamsun, kunstnervenner, Nasjonalgalleriet, Nasjonalmuseet, nazisme, Ny-Guinea, Seebüll, Tyskland
add a comment
KUNSTANMELDELSE: Nasjonalgalleriet viser oss mangfoldet hos Emil Nolde, men får ikke spenningene i kunstnerskapet klart nok fram.
«Emil Nolde. Jakten på det autentiske»
Nasjonalgalleriet
12. oktober 2012 – 20. januar 2013
Det er noe vilt over Emil Noldes bilder, som om han transponerer et indre opprør over på lerretet. Utstillingen i Nasjonalgalleriet presenterer et fint utvalg arbeider, dels kronologisk, dels tematisk. Mest kjent er de dramatiske oljemaleriene, med sterke farger og tjukke malingstrøk som får motivene til å stå ut som relieffer.
I hovedsalen får vi en fruktbar sammenstilling av to motivkretser: Reisen i Sørhavet, og religiøse bilder. Rett før 1. verdenskrig deltok Nolde på en tysk vitenskapsreise til det østlige Ny-Guinea (dengang en tysk koloni), og maler øyboerne med en primitiv råhet som får en interessant parallell i den nærmest ekstatiske religiøsiteten fra Bibelscenene – som siden skulle provosere nazistene.
Emil Nolde: «Ecstasy» (1929), detalj.
Emil Nolde (1867-1956) vokste opp på en bondegård i grensetraktene mellom Danmark og Tyskland. Moren snakket dansk og faren nordfrisisk, og selv giftet Nolde seg med danske Ada. I likhet med vår egen Gustav Vigeland begynte Nolde som treskjærer, og jobbet som møbelsnekker før han våget å forfølge kunstnerdrømmen. Med Ada flyttet han tilbake barndommens landskap (hvor Nolde-museet idag ligger i landsbyen Seebüll).
Nolde og hans kone Ada i hagen ved deres hus i Seebüll, som idag er museum. De fleste av verkene på Nasjonalgalleriets utstilling er lånt herfra.
Vintermånedene tilbrakte de oftest i Berlin, hvor Nolde i 1907 møtte Edvard Munch. På denne tida var han medlem av kunstnerkollektivet Die Brücke, som besto av ekspresjonister basert i Dresden (senere Berlin). Et rom på utstillingen sveiper raskt gjennom fasen, fra famlende impresjonisme til livlige scener fra nattelivet i Berlin, samt kyndige tresnitt og litografier.
Emil Nolde: «Slovenere» (1911).
Brücke-malerne var sterkt inspirert av van Gogh, noe som ikke minst er synlig i Noldes maleteknikk. Ønsket om å uttrykke følelser og andre sjelelige tilstander er typisk for de tyske ekspresjonistene, som også knytter an til eldre retninger som romantikken. I Frankrike var ekspresjonismen mer et fargenes opprør, som fulgte en naturlig linje via Cézanne, Gauguin og Matisse til fauvistene. Hos Nolde finner vi dette sporet i blomsterbildene, som er viet et eget rom på utstillingen. Flere av disse bildene har en ornamental skjønnhet som vil tiltale mange besøkende. Selv uttalte Nolde at farger var som musikk, «fargene er mine noter».
Emil Nolde: «Fem liljer (røde, grønne og gule)» (udatert).
Det umiddelbare og spontaneframheves ofte hos Nolde, og tolkes i utstillingens tittel som en søken etter autentisitet. Kurator Øystein Ustvedt har villet sette det tidlige 1900-tallets sannhetslengsel opp mot vår tids maskespill og iscenesettelser, men lykkes bare måtelig. De fire salene har noe klaustrofobisk over seg, som ikke bare handler om arkitektur. Mangfoldet i verkene er grundig belyst, men det pekes i liten grad utover det rent biografiske. Indre motsetninger i liv og verk forblir uartikulert, i likhet med linjer til andre kunstnere.
Emil Nolde: «Havet #3» (1913).
Noldes historie inneholder elementer av klassereise, med den karakteristiske blandingen av hjemlengsel og fjernlengsel som gjerne følger med. Han var en bonde i byen og en grubler på landet. Han trengte barndommens hav og horisont, men også storbyens omgang med kunstnervenner. Det tydeligste paradokset gjelder nazismen, som belyses i utstillingens innerste rom.
Emil Nolde: «Valmuer» (udatert)
Nazisympatier hadde Nolde utvilsomt, i den grad at jeg stusser over tekster som toner dem ned. Er ikke tida snart moden for å legge vekk den moralske forargelsen? Det mest interessante ved Nolde er jo ikke hvorvidt sympatiene fantes, men hvilken ulykkelig kjærlighet det handlet om.
Emil Nolde: «Tapt paradis» (1921).
Nolde trodde på tysk kunsts overlegenhet og rakket gjerne ned på jødiske kunsthandlere. Han ble dypt sjokkert over å havne på utstillingen med «entartete Kunst» i 1937, særlig fordi Goebbels lenge var positiv til ham – men Hitler var av en annen mening. Ville Nolde ha latt seg bruke som verktøy i propagandaen om han hadde fått sjansen? Det virker ikke usannsynlig. Men der vår egen Hamsun var mer enn velkommen, bestemte nazistene seg altså for å utstøte Nolde, noe som paradoksalt nok hjalp ham til å tre smertefritt tilbake i det gode selskap etter krigen.
Emil Nolde: «Par i blått», detalj (fra ett av de såkalte «umalte» bildene, 1938-1945).
Under krigen fikk Nolde maleforbud, og turte ikke lenger bruke oljefarger i frykt for å bli avslørt av lukten. Akvarellene fra krigens dager kalte han «umalte bilder», og så på dem som skisser og utkast. For meg er de utstillingens mest positive overraskelse, med sin fluitidet og vitalitet i beskjedne formater. Figurer og former svever iblant nærmest transparent over i hverandre, på en måte som kan minne om Chagalls drømmebilder.
Emil Nolde: «Vilt dansende jenter foran en park», detalj (fra ett av de såkalte «umalte» bildene, 1938-1945).
En forkortet utgave av denne anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. oktober 2012. Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr her.
Kokker, kaniner og Lynch (Eurodok 2011) 10. mars 2011
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.Tags: Bartosz Konopka, Berlin, Cooking History, David Lynch, David Sieveking, David Wants to Fly, dokumentar, Eurodok 2011, Murens fall, personlig, Peter Kerekes, politisk, privat, Rabbit a la Berlin, Rushprint, sosiale medier, transcendental meditasjon, virtual reality
2 comments
I neste uke er det Eurodok 2011 på Filmens Hus, festivalen som bringer europeisk dokumentar til Norge. Vi fôres ellers med norsk og amerikansk dokumentar, både på tv og kino, noe som var bakgrunnen for å opprette Eurodok i 2002. Du kan se alle de 9 norske filmene på programmet gratis, ved å hente ut billetter i luka på Filmens Hus (fra onsdag 9. mars). Festivalen finner sted uka etter, fra onsdag 16. til søndag 20. mars. Det er mange filmer jeg kunne anbefalt, og det gjør jeg også på Rushprint, hvor du samtidig kan lese litt om trender i norsk og europeisk dokumentar. Stikkord er personlig, privat og politisk, med avstikkere til sosiale medier og virtual reality, samt gråsonen mot fiksjon.
Eurodok byr både på filmer er sosialt engasjerte, og først og fremst underholdende og lekne. Her skal jeg nøye meg med å gi 3 feelgood-anbefalinger, av de filmene jeg selv har aller mest lyst til å se.
Aller mest begeistra jeg over å oppdage den filmen jeg har vært mest lei meg over at jeg ikke rakk å se på filmfestivalen i Karlovy Vary for halvannet år siden: Cooking History (2009) av tsjekkiske Péter Kerekes. Krig studerers fra militærkokkenes perspektiv, med humor og alvorlig undertone. Kan kokken påvirke soldatenes motivasjon, og dermed krigens utfall? Hvordan føles det å mate krigsfanger, altså fienden? Hvor mange kilo chili kreves for å lage «ungarsk pølse til 120.000 sovjetiske okkupanter»?
En annen godfotfilm er tysk-polske Rabbit à la Berlin (2009) av Bartosz Konopka, hvor Murens historie ses fra kaninperspektiv! Da dødssonen mellom øst og vest i Berlin ble bygd kunne kaninene leve der ganske trygt, siden grensevaktene måtte loggføre hvert skudd, som fortrinnsvis skulle brukes på menneskelige flyktninger. Men hva skjedde da Muren falt og kaninene måtte lære seg å leve i frihet? Kanskje ikke helt uten paralleller til menneskelivet… Filmen var Oscar-nominert i 2010. (Traileren under er søt, men den som ligger her er enda finere, dessverre får jeg ikke lagt den inn her, men hvis du gidder, stikk over og se den hos Institute of Documentary Film! Klikk på det lille kanintegningen midt på siden hvor det står «Play».)
Frihet er også tema i tyske David Sievekings David Wants to Fly (2010), om et møte med mesterregissøren David Lynch. Da han nylig var i Norge snakket Lunch varmt for transcendental meditasjon, noe han også gjør denne gangen. Den yngre regissøren beslutter seg dermed å prøve, for å se om meditasjon kan gjøre forskjellen i hans egen langt mindre vellykkede filmkarriere. Men hva om han finner mørket, istedenfor opplysning?
For mer info om festivalen: Katalog, program og praktiske opplysninger. Og artikkelen min på Rushprint finner du som sagt her.
Gi meg året som collage (Morell) 7. januar 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst, Stemninger.Tags: Berlin, collage, decollage, galleri GAD, lars morell
28 comments
Hva er forskjellen på collage og décollage? I collage settes noe sammen, i décollage blir noe fjernet. I begge tilfeller er hensikten å skape noe nytt av gammelt. Kanskje blir dette forskjellen på 2007 og 2008 for meg.
Lars Morell tilhører den norske kunstnerkolonien i Berlin. Han jobber for tida med décollage av gamle filmplakater. Først limer han plakatene på hverandre i tjukke lag, deretter går han løs på dem og river ned flak og biter, slik at et nytt uttrykk oppstår av rester og sprekker.
Kanskje burde vi alle gjør slik med livene våre iblant: Rive ned biter og se hva som skinner gjennom, la eldre lag få stikke ut gjennom sprekker i fasaden, finne ut om tida og dybden kan si noe om hvem vi er. Hva måler du deg mot? Har du glemt noen drømmer?
På vernissagen er det mye fasade, men knapt noen sprekker.
Bortsett fra i bildene, som taler for seg, men er fort ferdigsnakket.
Gjestene virker da også mer opptatt av hverandre.
De utveksler julepresanger, med ryggene skrubbende mot veggen.
Selv kunstneren finner ganske raskt et annet fokus.
Inspirasjonen til Lars Morell kommer fra gamle plakatsøyler, runde tårn hvor folk limte opp informasjon om arrangementer. Det var greit å rive ned andres for å finne plass til egne, eller lime dem oppå, skeivt og rart. Men idag, sier Morell, er slike vegger passé. Lysreklame tar over etter papiroppslaget. Både i Oslo og Berlin blir de nye reklamesøylene utformet som lystårn.
Jeg kjenner ingen her, så jeg surrer rundt alene, vinglasset i høyre hånd og kamera i venstre, begge mot ansiktet, en lumsk kombinasjon.
Men blikket flyter fint og jeg blir stadig mer dristig.
Jeg tenker på året som kommer og de to som har gått. Livet mitt er avkledt og oppstykket, mye har forsvunnet, rutiner og folk, en personlig décollage. Noen ganger desperat og nødvendig, andre ganger uflaks og tilfeldighet. Et par ting har kommet til, som bloggen min og et par venner, ikke mange, men utvalgte. Hva slags år blir 2008? Ei tid for mer skrelling? Jeg ønsker: ei tid for å plukke opp biter, mest nye, noen gamle, og lime opp en håpefull collage.
Utstillingen til Lars Morell kan du se i Galleri GAD fram til 20. januar.
Bharfot 