jump to navigation

Bevegelsens magi (Astrup Fearnley) 26. desember 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST OG ARKITEKTUR: Lyset, lettheten og utsikten i det nye Astrup Fearnley Museet er flott når det spiller med kunsten. Men det gjør den ikke alltid.

«To Be With Art Is All We Ask»
Astrup Fearnley Museet
29. september 2012 – 31. januar 2013

Åpningsutstillingen på det splitter nye Astrup Fearnley Museet er omfattende og sprikende, kanskje som forventet. Museet virker denne gangen mest opptatt av å vise fram bygningen til stjernearkitekt Renzo Piano, samt profilere seg som et slags nasjonalt opplevelsessenter for kunst.

Takashi Murakami

Takashi Murakami: «3-Meter Girl» (2011). Fra inngangspartiet til det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen. Foto: Oda Bhar.

Vi gjenkjenner USA-orienterte temaer som popkunst, kitsch og sexkonsum. Jeff Koons’ oppblåsbare delfin og porselensfigur av Michael Jackson konkurrerer med yngre New York-kunst, som Dan Colens fargerike tyggegummimalerier eller vår egen Gardar Eide Einarssons mørkere installasjoner.

Jeff Koons

Detalj fra Jeff Koons: «Michael Jackson and Bubbles» (1988) på Astrup Fearnley-museet. Foto: Oda Bhar.

Også høydepunkter fra museets nyere samling av kinesisk kunst vekker oppsikt, med yngre videokunstnere og eldre klassikere som Huang Yong Pings Colosseum, en ruin av den romerske arenaen i terrakotta med ekte planter.

Huang Yong Ping: "Colosseum"

Huang Yong Ping: «Colosseum» (2007). Foto: Oda Bhar.

Fotosamlingen er viet dominerende plass på utstillingen, noe som har medført en gledelig bedring av kjønnsbalansen. De siste årene har Astrup Fearnley fått mye kritikk for sine utelukkende mannlige separatutstillinger. Kanskje er det et forsøk på å imøtegå kritikken når store kvinnelige navn som Cindy Sherman, Nan Goldin og norske Vibeke Tandberg denne gangen får bred eksponering. I motsetning til maleri har fotografi som ny kunstart vært mindre knyttet til patriarkalske maktstrukturer og motivtradisjoner, noe som kan være en grunn til at mange kvinnelige kunstnere utforsker mediet med framgang.

Vibeke Tandberg: "Living Together"

Vibeke Tandberg «Living Together» (1996), utsnitt. Foto: Oda Bhar.

Arkitekt Renzo Piano framstår, slik navnet musikalsk skulle tilsi, som en rolig og mild italiener. Under pressekonferansen sitter jeg på gulvet foran podiet og hører ham predike, mens han dirigerer ordene med kontrollerte håndbevegelser. «Lys er essensielt. Det gjaldt å få lyset inn uten at det konkurrerte med kunsten. Jeg ville bringe vann inn i bygningen, både med vinduer og en liten kanal. Vann er magisk fordi det alltid beveger seg, dobler bildet og skaper vibrasjon.»

Renzo Piano

Byggets arkitekt Renzo Piano (som også står bak Pompidousenteret i Paris) foran et av Dan Colens tyggegummimalerier. Foto: Oda Bhar.

At lys og vann preger bygningen er bare delvis sant. I tillegg til åpne saler med vinduer finnes mange mindre rom, hvorav noen nærmest likner smale tunneller. Hvor godt disse ivaretar verkenes behov er variabelt. For å oppleve Damien Hirsts delte ku gjør den tvungne nærheten ingenting, den skrekkblandede fryden ved å spasere gjennom ei ku blir sterkere, du våger kanskje til og med å studere noen indre detaljer. Mindre vellykket er det å henge videoskjermer tett i en gang. Hvert verk forstyrrer det neste, i sterk kontrast til den nye trenden med å vise videoverk på noe som likner kinolerreter, slik årets Høstutstilling for eksempel gjør.

Damien Hirst

På det nye Astrup Fearnley-museet kan du spasere gjennom ei ku og en kalv. Damien Hirst: «Mother and Child (Divided)» (1993). Foto: Oda Bhar.

De lyse salene skaper andre utfordringer som heller ikke alltid er like godt løst. Bruce Naumans aluminiumshester med tittelen Large Butt to Butt henger foran et vindu med så sterkt motlys at du knapt skjelner detaljene.

Bruce Nauman

Bruce Nauman: «Large Butt to Butt» (1989). Foto: Oda Bhar.

Enda mer påtakelig er lyset når det gjelder Anselm Kiefers berømte blybokhylle, som i det gamle museet sto dystert og imposant i et mørkt kjellerrom. Her er det plassert mot en hvit vegg i annen etasje, strålende opplyst og pluselig slett ikke visuelt tungt. Gulvet måtte forsterkes enormt for å tåle de 25 tonnene med bly, men var det virkelig den beste løsningen?

Anselm Kiefer

En pianist forbereder konsert foran den store blybokhylla til Anselm Kiefer: «The High Priestess/Zweistromland» (1985-1989). Foto: Oda Bhar.

For meg blir verkets tyngde nærmest kvalt av denne plasseringen. Å vite at noe så tungt befinner seg så høyt skaper en følelse av uvirkelighet, i tillegg til at det sterke lyset får metallet til å skinne nærmest eterisk. Visste jeg ikke at dette var bly ville jeg ha antatt at bøkene besto av lett blikk presset i et bilopphuggeri, og aldri forbundet det med denne truende kunnskapens tyngde jeg hittil har kjent.

Astrup Fearnley

Det nye Astrup Fearnley-museet ligger ytterst på Tjuvholmen, med utsikt over fjorden. Her ser du spissen av taket, foran Aker Brygge og Oslo Rådhus. Foto: Oda Bhar.

Verdt et førstegangsbesøk er det nye Astrup Fearnley Museet uansett om du er interessert i kunst, på grunn av den spektakulære beliggenheten. Den lave fasaden bøyer seg mot vannet ytterst på Tjuvholmen, omgitt av badestrand og skulpturpark. Museet er delt i to bygninger for å kunne bli gjennomskåret av en kanal.

Astrup Fearnley & kanoner

Astrup Fearnley-museet sett fra kanonene på Hovedøya. Foto: Oda Bhar.

Taket har vært omtalt på en måte som allerede før åpningen smaker av forslitt metafor, «et seil i vinden», og kombinasjonen av tre, buer og glass gjør det en anelse for lett å tenke på en viss flyplass. Samtidig har du en panoramautsikt til Hovedøya, Lindøya og Nesoddtangen som får meg til å avslutte med enda et Piano-sitat: «Blir du lei av kunsten er det bare å snu seg mot naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 28. september 2012.

Astrup Fearnley-museet holder åpent i romjula, og den omtalte utstillingen står ut januar. Museet har også flotte nye nettsider hvor du kan lese om alle kunstnerne og se nærmere på verkene deres. Flere av mine bilder fra museet kan du se her: Innendørs og Skulpturparken.

Når livet blir for skarpt (Per Inge Bjørlo) 18. april 2012

Posted by Oda in Intervju, Klassekampen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

I forrige uke var jeg som medlem av Kritikerlaget med på å stemme fram Per Inge Bjørlos retrospektive utstilling fra ifjor til Kunstkritikerprisen 2011. Denne utstillingen er det fortsatt mulig å få med seg, riktignok ikke på Henie Onstad i Oslo, hvor den startet, men i Bergen Kunstmuseum. Dermed tenkte jeg  det passet å publisere et intervju jeg gjorde for Klassekampen i oktober, med utstillingens kurator Caroline Ugelstad. Hun har i mellomtida publisert ei flott bok om Per Inge Bjørlo, hvor det inngår et essay skrevet av avdøde Stig Sæterbakken. Han skal ha vært svært grepet av Bjørlos kunst, noe jeg godt kan forstå. Dette er mørkt, taggete, poetisk og svært emosjonelt.

Når livet blir for skarpt

Caroline Ugelstad

Caroline Ugelstad var kurator for Bjørlo-utstillingen. Hun har også nylig kommet med ei bok om ham. Foto: Oda Bhar.

– Det industrielle og sanselige forenes hos Per Inge Bjørlo, sier Caroline Ugelstad, sjefskurator ved Henie Onstad Kunstsenter om hans første retrospektiv.

Av Oda Bhar (tekst og foto)

At det blir Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden som gir den første omfattende presentasjonen av Per Inge Bjørlo, en av Norges største kunstnere de siste 30 årene, er ikke tilfeldig.

– Vi har hatt et langt og godt forhold til Bjørlo. I 1984 viste vi hans legendariske verk Indre Rom I, ofte kalt «gummirommet». En vindeltrapp tok deg ned i et halvmørkt rom med bildekk og linoleumssnitt hengende fra taket i store flak. Verket blir ansett for å være installasjonskunstens gjennombrudd i Norge, forteller sjefskurator Caroline Ugelstad, som snart utgir ei bok om kunstneren.

Seinere har Bjørlo gått over til å jobbe mest med enkeltskulptur, og dagens publikum kjenner ham kanskje best for de store objektene Alexis på Gardermoen flyplass.

– Et møte med arbeidene hans er veldig sanselig. Et sterkt lys eller et metallrør med pigger kan vekke ubehag, samtidig som inntrykket er estetisk. Dette er en spenning som hele tiden er til stede i kunsten hans, mener Ugelstad.

Per Inge Bjørlo

Bjørlo kombinerer lyseffekter med industrimaterialer som glass og stål. Kombinasjonen av myke former og skarpe pigger utforsker det emosjonelle. Foto: Oda Bhar.

Samarbeid med industrien

Per Inge Bjørlo er født og oppvokst i Spjelkavik utenfor Ålesund. Han tok først grafikerutdanning ved Kunst- og håndverksskolen i Bergen, før han studerte maleri ved Kunstakademiet i Oslo. Fra starten av 1980-tallet har han vært bosatt i industribyen Hønefoss.

– Samarbeidet med industrien har vært viktig for Bjørlo. Det er et miljø han føler seg hjemme i, og han er opptatt av kunnskap som kommer fra praksis, forklarer Ugelstad.

I forrige århundre var Spjelkavik et sted der vannkraft fra den lokale elva muliggjorde produksjon av fiskeutstyr, sko, møbler og plaststoff. Herfra har Bjørlo et ladet forhold til ulike materialer.

– Gummi har en sjelelig side som minner ham om oppveksten. På Hønefoss kjørte han rundt i en blå folkevognbuss og samlet gummirester fra industrien, noe han selv kaller en sosial undersøkelse av sitt nye hjemsted. På et tidspunkt fikk han lage scenografien til kulturprogrammet Pan på NRK. Det ble en forløper til gummirommet, forteller Ugelstad.

Per Inge Bjørlo

Utstillingen viser bredden i Bjørlos kunstnerskap med både malerier, skulptur og installasjon. Foto: Oda Bhar.

Follum papirfabrikker

På 1980-tallet samarbeidet Bjørlo tett med Follum papirfabrikker på Hønefoss. De ga ham gratis atelier, lot ham overta materialer de hadde til overs, og bisto ham i produksjonen av arbeider. Bjørlos uttrykk ble påvirket av industriens materialvalg, ifølge Ugelstad:

– De største bildene på utstillingen er malt med eddiksyre på ullfilt fra fabrikken.

Idag har Bjørlo flyttet til et eget atelier, men har fortsatt samarbeidspartnere i industrien, nå i den svenske stålbyen Degerfors.

– De store offentlige arbeidene hans har kompliserte konstruksjoner som ikke kan lages hvor som helst. Bjørlo kommer med en idé, får hjelp av tekniske tegnere, og til slutt produseres objektet på fabrikken.

Per Inge Bjørlo

Selv er jeg veldig svak for Bjørlos filtmalerier, lagd av overskuddsmaterialer fra Follum papirfabrikker på Hønefoss. Foto: Oda Bhar.

Smerte og skjønnhet

Liv og verk er tett sammenvevd hos Per Inge Bjørlo.

– Mye av det han henter fram handler om oppveksten i Spjelkavik, som var problematisk og ble et materiale han stadig jobber med.

Kunstnerens særpreg ligger i ambivalensen mellom tunge temaer og vakre uttrykk. Selv om overflatene i verkene hans kan skinne, hentyder knust glass og skarpe kanter til noe annet.

– Du ser at han jobber med plagsomme og tunge psykiske rom, men alltid på en estetisk og gjennomarbeidet måte. Unntaket er offentlige utsmykninger, som blir stående på steder hvor publikum møter dem uten å kunne velge. At han lager dem mindre aggressive er helt bevisst. Her utforsker han i mindre grad det private, forteller Ugelstad.

Per Inge Bjørlo (2003): Larger body

Når Bjørlo lager offentlige utsmykninger prøver han å gi verkene et mindre aggressivt uttrykk, siden publikum ikke selv kan velge om de vil oppsøke dem. Et eksempel er Larger Body (2003) som er plassert permanent utenfor Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Oda Bhar.

Maleri mest utfordrende

Å male betyr mye for Per Inge Bjørlo, selv om det tredimensjonale gir ham ro.

– Bjørlo sier selv at maleri er det mest utfordrende mediet, men at han trenger en spesiell sinnsro for å male. Flere av bildene på årets utstilling springer ut av en nyekspresjonistisk tradisjon med sterke penselstrøk, sier Ugelstad.

Utstillingen på Henie Onstad omfatter alt fra tidlig politisk orientert grafikk til nyere skulptur, samt en videodokumentasjon av gummirommet. Ugelstad forteller at Bjørlo som mange kunstnere var skeptisk til en retrospektiv.

– Per Inge Bjørlo var opptatt av å sprenge rammen for en retrospektiv, siden han er en kunstner i full vigør. Han har lagd en serie markante nye arbeider som gir oss en flott utgang til noe nytt, istedenfor en lukket framstilling av det som var.

Per Inge Bjørlo

Denne installasjonen lagde Bjørlo spesielt for utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter, som nå er å se i Bergen Museum. Han kaller den «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag». Foto: Oda Bhar.

– Hvor vil du plassere Bjørlo i en kunsthistorisk sammenheng?

– Per Inge Bjørlo er artikulert og verbal i formidlingen av sin egen kunst, men han tenker ikke teoretisk. Han forholder seg fritt til bildetradisjoner. For ham handler kunst ikke om kunsthistorisk tradisjon, men om å bearbeide det som er psykisk vanskelig. Indirekte vrenger han ut sine egne private rom, samtidig som han inviterer oss til å møte verkene med våre egne indre rom. Han har stor tro på kunstens eksistensielle kraft og klangbunn.

Per Inge Bjørlo

Skulpturell detalj som er del av installasjonen til Per Inge Bjørlo (2011): «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag». Foto: Oda Bhar.

Faktaboks: Per Inge Bjørlo

  • Norsk maler og skulptør f. 1952 som er oppvokst i Spjeltavik ved Ålesund, men bor og arbeider på Hønefoss.
  • Mange utsmykkingsoppdrag, blant annet flere store objekter på Gardermoen lufthavn.
  • Installasjonen Indre rom I (1984), også kalt «gummirommet», kom i 2005 med på Morgenbladets liste over de 12 viktigste verkene i norsk knst etter 1945.
Per Inge Bjørlo

Bjørlo er glad i skarpe og spisse former, gjerne kombinert med speil eller glass. Her en detalj fra installasjonen «www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag» (2011). Foto: Oda Bhar.

Utstillingen «Per Inge Bjørlo» ble vist Henie Onstad Kunstsenter fra 20. oktober 2011 til 26. februar 2012. I Bergen Kunstmuseum åpnet den 16. mars og vises fram til 27. mai 2012. Intervjuet ble publisert i Klassekampen torsdag 20. oktober 2011, men er utvidet med flere bilder (tatt av meg). Flere av mine bilder fra Bjørlo-utstillingen kan du se her.

Per Inge Bjørlo

Jeg liker de lodne konturene som blir resultatet når Bjørlo maler med eddiksyre på ullfilt. Foto: Oda Bhar.

Vestre tårn (Rådhuset) 11. februar 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , ,
16 comments

Vet du at det er atelierer øverst i vestre tårn på Rådhuset, som noen heldige kunstnere får leie? Denne uka har du sjansen til å ta en titt på dem selv. Og samtidig kan du se noen av verkene til de fem billedkunstnerne som har arbeidet her de siste to årene: Per Jonas Lindstrøm, Lars Paalgaard, Niklas Mulari, Kine Lillestrøm og Heidi Marie Wien.

Snow on swan

Den dagen jeg var her snødde det kraftig. Vi kom inn fra snødrevet til den store hallen på bakkeplan, hvor gult lys varmet arbeidermaleriene på veggen og det var helt stille. Så rundet vi en vegg og fant heisene, hvorav én kun går til sjette etasje, de to øvrige helt opp. I ellevte etasje måtte vi klatre videre opp ei smal steintrapp, før tre atelierer åpnet seg med enorm takhøyde og overlys. I det største er det til og med en liten balkong, hvor du kan se utover havna, Akershus festning, Vestbanen og Aker Brygge.

Snow storm

Her oppe skal steinhoggerne ha holdt til under byggingen av Rådhuset. De hugget ut digre skulpturer som seinere ble heist ned og montert på fasaden. Når du kommer inn er det som om takhøyden skriker etter slike enorme figurer også idag, men problemet er at det ikke lenger finnes muligheter til å frakte dem inn eller ut. Eneste atkomst er den smale trappa fra ellevte etasje, derfor er det billedkunstnerne som administrerer atelierene idag.

Lindström & Paalgaard

Lindstrøm & Paalgaard: «DobbelDekker» (2009, installasjoner i atelier).

Noen prøver riktignok å utnytte takhøyden til å lage større installasjoner som kan demonteres relativt enkelt, som her i det største ateliéret hvor Per Jonas Lindstrøm og Lars Paalgaard har holdt til. Det er ikke slik at kunstnere flest begrenser seg til ett materiale eller én teknikk: Malere kan like gjerne lage skulptur, fotografer jobber også tredimensjonalt med installasjon osv. Det var ikke uvanlig før heller, f.eks. Picasso var kjent for å fuske i alles fag, men idag virker det som om vekselbruk er blitt mer regelen enn unntaket.

Lindström & Paalgaard

Lindstrøm & Paalgaard: «DobbelDekker» (2009, installasjoner i atelier).

Lindstrøm og Paalgaard har samarbeidet om flere prosjekter, både utstillinger og utsmykning. De jobber konseptuelt og vanligvis med installasjon, hvor det gjerne er en humoristisk vri, ikke minst i titlene. Lars Paalgaard er også kjent som hovedmannen bak Sound of Mu.

"Black Square/White Square"

Kine Lillestrøm: «Black Square/White Square.»

Kine Lillestrøm har benyttet det minste ateliéret til å lage et stort monokromt verk hvor et svart kvadrat på veggen speiler seg i et hvitt på gulvet, rammet inn av gråmaling omkring. Jeg har tidligere sett langt mer fargerike verker fra henne, på Akershus Kunstsenter ifjor vår. Også da samarbeidet Lilleström med Heidi Marie Wien, som har delt ateliér med henne.

Atelier

Gulvet i Niklas Mularis ateliér.

I det siste ateliéret ser gulvet ut mer slik jeg er vant til hos en maler. Det tilhører Niklas Mulari, en svensk kunstner jeg la merke til første gang på Finsk-norsk kulturinstitutt våren 2008. Jeg liker godt de fargesterke, ofte geometrisk inndelte flatene, som jeg synes bærer en vitaliserende og ikke sjelden humoristisk kraft.

"The last night of the earth poems", detail

Niklas Mulari: "The last night of the earth poems" (Bukowski), detalj.

At Mulari liker å gi bildene sine navn etter sangtekster og poesi tilfører en ekstra dimensjon. Det går an å gå hjem og google titlene, og plutselig finner du en nydelig sang eller en diktsamling det er verdt å sjekke ut.

"Is it my guilt or does it belong to someone else"

Niklas Mulari: "Is it my guilt or does it belong to someone else."

Denne utstillingen i Rådhuset kan du se fram til 18. februar, dvs ei uke til. I tillegg til atelierene i tårnet stiller kunstnerne ut i Rådhusgalleriet, dvs det store lokalet i fronten av Rådhuset på bakkeplan (inngang fra Sjøsiden) og i garderobene (fortsett innover fra galleriet). Åpningstidene er alle dager kl 11-15.30 og det er gratis inngang. Jeg har flere bilder fra utstillingen på flickr her, og noen flere av utsikten fra tårnet. Bilder fra Finsk-norsk kulturinstitutt våren 2008, hvor Niklas Mulari stilte ut sammen med Christian Kolverud, kan du se her. Og her kan du se litt mer av Kine Lillestrøm og Heidi Marie Wien, fra Akershus kunstsenter våren 2008. (Det er også bilder av kunstnerne.)

PS. Like før vi skulle gå så jeg et dødninghode i takvinduet til Niklas Mulari. Deretter ble vi sittende fast i heisen på vei ned, og folk fikk panikk i det lille rommet. Jeg tenkte: Hva er dette, skulptørenes hevn?

Glass ceiling

Ser du dødninghodet i takvinduet?