jump to navigation

Postfestival (Øya 2009, dag 1) 17. august 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Øyafestivalen var over i forgårs. Musikken surrer fortsatt rundt i hodet på meg. Dagen derpå ble ikke igår, for da sto jeg opp klokka åtte og gikk på jobb, men idag er det lov, jeg sov lenge og tar livet med ro. På iPoden min ligger masse nyoppdaget musikk, og ferske bilder av band, folk og detaljer. Jeg har ikke hatt hjerte til å klippe armbåndet ennå.

Armbåndet

Sol på hånda mi og vannspeilet i Middelalderparken! (Foto: Oda Bhar)

Jeg sitter hjemme på balkongen og leser den fine boka Roskilde, skrevet av Linn Strømsborg og sluppet på Gloria Flames tirsdag 11. august, noe som ble starten på Øya for meg. Boka handler om en annen festival, helt ulik Øya, men også med noe felles. Nedenfor er Flamme Forlags video fra slippefesten, arrangert som en minifestival med 3 band og Linn som leste mellom låtene. Det var Hiawata!, My Little Pony, Mackatee Racket og ikke minst Tim, bandet Linn har skrevet om mange ganger på bloggen Strekhjerte, som jeg har lest i et par år. Både bok og blogg anbefales! Sjekk også ut bloggen Kulturkrokí med Strecks tegninger fra festen.

Noen av dere har fulgt meg på Twitter under festivalen. Andre på Flickr, hvor noen bilder ble lagt ut underveis. Jeg tenkte likevel å gjøre som ifjor, legge sammen tweets og bilder her på bloggen. Kanskje mest for min egen skyld, som fotoalbum, men kanskje liker noen andre det også? Jeg begynner med Øyafestivalens første dag, onsdag 12. august. Det er mine tweets hvis ikke annet blir oppgitt, men jeg har også tatt med andres kommentarer.

Dotted foot

Dette er ikke min fot, men en annen jeg tjuvfotograferte. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 10.24): Lakker tåneglene og gjør meg klar til sandal-Øya

# Bharfot (kl 10.28): 12/8 Dagens bandtips: Pony the Pirate, Bon Iver, Vampire Weekend, Band of Horses, Firefly Effect, Ulver.

# Bharfot (kl 12.55): Men.. sandalværet mitt forsvinner?!

# Bharfot (kl 13.58): Har kjøpt banan og potetgull, og har delt øreproppene i to pga små ører. Da er spørsmålet bare: sandal eller ikke sandal?

Ikke sitt på ruinene

Ruinene får gjennomgå i Middelalderparken. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.49): Drikker cola ved vannet – i sandaler! Blir slapp og glad av varmen. Se noen band? Hm.

# Teresetj (kl 16.49) svarer @bharfot Se, du er glad du hørte på meg nå? Deilige sandaler i solen, a gitt!

# Bharfot (kl 23.01) svarer @teresetj Veldig glad for at hørte på deg! Det var def en sandaldag. Regnet en gang, men da satt jeg tørt i et telt og hadde pause likevel.

Barbie band aids

Hipsters bruker ikke vanlige plaster, men Barbie! (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 15.56): Burde gå til Bon Iver. Men det søte Oslobandet The Little Hands of Asphalt spiller glad sommerpop i bakgrunnen her jeg er.

The Little Hands of Asphalt

The Little Hands of Asphalt gjør thumbs up. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.10): Vokalist: Det var den koseligste låta. Nå kommer den bitreste!

The Little Hands of Asphalt

Sjur Lyseid i The Little Hands of Asphalt. (Foto: Oda Bhar)

# KarstenM (kl 16.17) svarer @bharfot Herrejemini, du må da høre Bon Iver!!

Bon Iver

Navnet Bon Iver er en amerikanisering av fransk "bon hiver", god vinter. Hovedmannen heter Justin Vernons. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.33): Bon Iver virker overraska over graden av applaus. Jeg skjønner det forsåvidt, spiller innadvendt.

Drawing Bon Iver

Streck er med, og gjør kulturkroki. Her av Bon Iver. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.55): Fin mellow stemning på Bon Iver, flower power stemning.

Worn out volunteers

Hvis noen kan skaffe meg ei frivillig-t-skjorte blir jeg veldig glad! Fargen var mye finere enn på t-skjortene du kunne kjøpe. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 16.36): Fargen på frivillig-tskjortene er så fin at jeg nesten ønsker jeg var frivillig.

Vampire Weekend

Vampire Weekend blander afrorytmer med rock. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 17.15): Vampire Weekend virker gladere enn jeg forventet etter å ha lyttet i stykker debutplata. Ny plate i år, hurra!

Vampire Weekend

Ezra Koenig fra New York-bandet Vampire Weekend. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 17.40): Fiiin gladtrist musikk! Har alltid likt gladtrist. Men folk kunne danset mer.

Vampire Weekend

Vampire Weekende spilte på scenen Sjøsiden. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 18.51): VELDIG sur fordi bare mulig å kjøpe kaffe og ingen te på #oya ! Smugle inn termos, noen?

# Tanketom (kl 19.05) svarer @bharfot Dersom du blir pælma ut av Øya for å ha smugla TE inn på området, har du iallfall ei god historie å fortelje seinare!

# Bharfot (kl 23.06) svarer @tanketom Hehe. Vi vurderer allerede smuglertriks for imorgen. (En går inn, en er utenfor, møtes ved gjerdet, rekker over termos.)

# Hannejahren (kl 19.07) svarer @bharfot Det er vel bare å innse at te ikke er særlig rock’n roll, for å si det sånn. ;p

Dophin tattoo

Øl og tattis er vel rocka nok, tenker jeg. Ikke te. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 23.08) svarer @hannejahren Men kaffe og kake er rocknroll da mener du? Og veganmat? Grr. Vil ha rocke-te.

# Hannejahren (kl 00.01) svarer @bharfot Mnja, ikke all kake, men rullekake er det nye rullebrettet. Kick ass sukkergreier! 😉

Skyline with audience

Heisekraner og skyskrapere reiser seg bak oss i Bjørvika. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 19.20): åj for en regnbyge! Men vi har kafételt og sofa (det regner litt gjennom taket)

Rainbow at Øya

Det regnet akkurat nok til en regnbue. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 19.55): Regnbuen står som en glorie rundt Band of Horses!

Band of Horses

Band of Horses fra Carolina spilte på Enga. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 20.30): Band of Horses ble litt sentimentalt for meg. Men Rise Against har en jævlig trøkk!

After the rain

Alt blir litt friskere med (litt!) regn. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 20.40): Noen sover utrolig nok i sofaen i teltet på Camp Indie under Firefly Effect.

Sleeping through a concert

Firefly Effect spiller piggtråd, men noen sover likevel. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 21.24): Ulver er enslags ambient fra helvete, og har stående blå lyssabler på scenen.

Ulver

Ulver er ganske mørke greier. (Foto: Oda Bhar)

# NicolaiRygh (kl 22.55): Reading the updates from #oya by @bharfot posted with @ryghsms

# Bharfot (kl 23.13) Tusen takk til @ryghsms for å ha funket prikkfritt til sms-twitring fra Øya idag!

# NicolaiRygh (kl 23.18) svarer @bharfot så flott at det har fungert!

# Bharfot (kl 23.16) Gleder meg veldig til å se bilder tatt av @urke på #oya idag!

Skyline at sunset

Skyline og kul himmel fra Gamlebyen når vi går hjem. (Foto: Oda Bhar)

# Bharfot (kl 00.11): … og vi presenterer: Oda på Øya! (foto)

Oda på Øya

Oda Bhar (meg!) i teltet under regnværet. (Foto: Oda Bhar)

Ny bloggpost med tweets og bilder fra Øya dag 2 følger forhåpentlig i morra. Flere av mine Flickr-bilder fra dag 1 finner du her. Noen av Strecks tegninger fra Øya dag 1 kan du se på Kulturkrokí her.

Les gjerne også de øvrige postene mine fra Øya i år:
2) Stolheis (Øya 2009, dag 2)
3) Namedropping (Øya 2009, dag 3)
4) Röyksuppe (Øya 2009, dag 4)

Opera mints (Bjørvika, Irak) 13. april 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Stemninger.
Tags: , , , , ,
36 comments

Jeg står på brua over motorveien i Bjørvika med en hel del folk som i likhet med meg har sett for mange agentfilmer. Vi ser rett ned på en sperring satt opp av politiet, som vi bare kaller Secret Service, og hver gang de stopper en fotgjenger eller en vinglete syklist roper noen fra brua: Bombe!

Vi venter på fyrverkeriet, men ventinga trekker ut. Syklistene kommer ikke over motorveien fordi brua er for full, men politiet nekter å slippe dem bortover kaia mot innfarten til Operaen. Det er fullt av eksellenser på åpninga, og da må folket holdes unna. De latterlige bestrebelsene på å framstille det nye bygget som Folkets Opera er plutselig likegyldige. Vi hutrer i sjølufta og diskuterer om alle politifolkene er Secret Service, eller bare den skumle mannen i trenchcoat (til venstre på bildet).

Like før har jeg vært nede ved Innvik og spanet. Teaterbåten har operafest i kveld, med orkesterplass til det opplyste bygget, men det er lang kø foran landgangen, så jeg gir opp å prøve.

På kaia rundt båten står folk i klynger, klokka er blitt halv tolv, men det er fortsatt mulig å komme nær vannet.

Lenger ute mot Vippetangen ligger Statsraad Lehmkuhl. Mellom mastene er det heist trekantede stagseil som fanger den rosa flombelysningen.

Klokka nærmer seg midnatt, og folk er utålmodige. Ei gammel dame setter krykkene sammen til et slags stativ, som hun lener seg mot for å spare bein og rygg. Noen peker på en lang rekke med svarte biler, som er i ferd med å kjøre fram foran inngangen. De krabber langsomt ned den slake skråninga, som sultne biller med apetitt på kjendiser.

Samtidig står politiet og diskuterer med syklistene igjen. Flere biler har blitt vinket rett gjennom, tilsynelatende uten å bli kontrollert, og sidemannen min sier: Hvis du har en feit svart bil er det visst bare å kjøre.

Det blir stadig tydeligere at vi er Folket, mens de andre er Noe Annet. Vi står her på betryggende avstand og venter på brød og sirkus, mens de paraderer omkring i en opplyst osteklokke og elsker opera og ballett.

Hvis de er kremen, er vi opera mints.

Men så begynner fyrverkeriet, og vi glemmer alle prøvelser. Det er digre lysblomster som dekker halve himmelen, og mindre søyler av ild som reiser seg fra Sørengakaia tvers over vannet. Det drønner og buldrer, og det varer lenge, med mønstre som stiger og synker, tennes og slukner. Jeg står stille og lar meg overvelde, og likevel, midt i all skjønnheten kan jeg ikke la være å tenke, som vanlig når jeg ser fyrverkeri, ikke bare på pengene, hvor mange munner de kunne ha mettet, men også på den vanligste bruken av smell og eksplosjoner i verden, som tross alt er en helt annen.

Jeg kommer rett fra vakt på kinoen, hvor jeg har sittet og snakket med en kollega fra Irak. Han viste meg bilder fra dagens Bagdad, i en nettavis med arabisk skrift, hvor røyken fra siste bombeangrep fortsatt hang i lufta, mens folk løp fra stedet med skrekkslagne uttrykk i ansiktene. Kollegaen min forlot byen i 1994, og de neste tretten årene hadde han bare kontakt med moren og de ni søsknene sine over telefon. Ifjor traff han endelig moren og en søster igjen, da de greide å komme seg ut til en ferieuke i nabolandet Syria. Dette er en historie jeg kjenner igjen fra andre kolleger, og jeg spør om han deltok i krigen mellom Iran og Irak, det åtte år lange helvetet flere andre jeg kjenner har tjenestegjort i. Men S var heldigvis student på den tida, og greide seg såvidt unna militærtjenesten ved å utsette siste eksamen ett år, så han slapp å være soldat, men merket krigen godt likevel, gjennom drepte venner og slektninger, og raketter og flyangrep mot byen.

Samme kveld har jeg også sett filmen In the Valley of Elah, hvor Tommy Lee Jones spiller en amerikansk far som sakte oppdager hvilke grusomheter hans soldatsønn har deltatt i mens han var stasjonert i Irak. Jeg vil derfor tilegne denne posten til det hardt prøvede irakiske folket, og andre i verden som daglig opplever grusomhetens fyrverkeri.

Oppdatering: Andre bloggere har også skrevet om denne kvelden. Avil kritiserer gjestelista og spør om finanstoppene er blitt vår nye adel (få også med deg Tomas’ historikk i kommentarfeltet, om privilegier, veldedighet og velferd). Og se gjerne de flotte fyrverkeribildene til Lothiane (tatt med stativ og lang lukkertid, slik at lyset fra ulike raketter blir synlige samtidig).