jump to navigation

Promotegning (Streck) 5. desember 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
11 comments

Et mirakel har skjedd og jeg har klatret til åttendedelsfinale i Tordenbloggen. Selv jeg som pleier å mislike konkurranser må innrømmet at dette er gøy. Enda bedre er det at jeg blir trukket til cup mot blogger jeg selv liker godt: Den første var Fullt hus (Lin), den andre Spill levende (Tomas), og nå skal jeg ut mot fotobloggen Busters notater. Noen mente etter forrige post at jeg ikke burde drevet så god reklame for motstanderen min, men det gikk jo bra mot Tomas, så da tar jeg sjansen igjen. For Buster er verdt det. Han nøyer seg ikke med å poste fine og originale bilder, men lager alltid en billedtekst som lar deg sitte tenksom igjen. Du smiler, stusser, blir overrasket, vemodig eller glad. Jeg er jo svak for kombinasjonen tekst/bilde, tilstreber den selv, synes hvert av mediene skal gi noe til hverandre når de brukes sammen. Kanskje går det an å si at jeg er prosaversjonen og Buster poesiversjonen av det samme konseptet (eller et liknende). Uansett om du stemmer idag, ta deg tid til å sjekke ut Busters notater. Du vil ikke angre, jeg lover.

Oda Bhar

Mot Buster burde jeg vel hatt noen spektakulære bilder selv, men problemet med å hoppe mot Wirkola har jo lenge vært kjent (det vil si, det var vel hoppe etter Wirkola, og da kan du jo tenke deg hvordan det er å bikke samtidig over hoppkanten). Derfor har jeg istedet fått hjelp av Streck, som var ute og drakk øl med meg etter forrige stemmerunde og fanget mitt lett berusete seiersglis. Så idag får dere en tegning. Farta i denne konkurransen gjør jo dessuten at det er umulig å delta med min vanlige postefrekvens, så dette blir et kort innlegg uten dypere tanker. For bilder og dype tanker, se forrige post. Der er det også noen lenker til tidligere innlegg jeg er fornøyd med, som nye lesere kan sjekke ut (om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur). Og deretter: Stem på meg i Tordenbloggen! Det blir tøffere for hver runde, så jeg trenger stemmen din mer enn noensinne. Jeg blir minst like glad igjen som jeg er på Strecks tegning. Stemme kan du gjøre her, og det gis separate poeng for poll og kommentarfelt, samt ekstrapoeng for gode begrunnelser.

OBS! Ikke stem i skravleboksen i høyre marg på Tordenbloggen! Du må inn i selve kommentarfeltet til posten og skrive noe, ellers gjelder ikke stemmen. (Og klikke i pollen så klart.)

Snøglaserte epler (en kladd) 2. desember 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Stemninger.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
37 comments

Livet er som en heldagsprøve. Om morgenen tror du at du har enormt lang tid. Du kikker ut av vinduet, dagdrømmer om en gutt du kjenner, spiser opp snopet ditt, og sover en halvtime med hodet på pulten. Først ved lunsjtid skjønner du at det er på tide å jobbe, men blir sulten og må spise matpakka di. Det går en time, og du får skikkelig dårlig tid. Du skriver som en galning, og hver gang læreren minner om én time mindre igjen synes du bare det har gått et kvarter. Når tida er ute fortsetter du å skrive til noen river arket ut av hendene på deg, og ender med å levere kladden.

Snowglaced apples

Dette er vel ikke historien om alles liv, men jeg tror det er historien om mitt. Jeg blir stadig mer sikker: Det er kladden jeg leverer.

Snowglaced apples

Ihvertfall idag. For da jeg kom hjem kveld, fra en tredagers tur til et vakkert sted, og det viste seg at jeg var trukket ut til Tordenbloggen igjen, denne gangen mot en god venn som jeg selv har fått til å blogge, da må jeg bare skrive en post ikveld selv om jeg er trøtt, og selv om det bare blir en kladd. Ikke bare for å be dere stemme på meg, men for å si litt om Tomas og Spill levende. Det fine med den bloggen er at den begynte som noe, har fortsatt som noe annet, og sikkert ikke er ferdig med å endre seg ennå. For ett år siden satt Tomas og jeg på kafé, og jeg fortalte ham om blogging. Hvorfor prøver du ikke selv? spurte jeg. Åh nei, han var skeptisk. Hva skulle en slik blogg handle om? Hva du vil, svarte jeg. Det du ellers ikke får sagt, det du vil finne ut av, eller gi til verden. Hva jeg vil? gjentok Tomas og så ut som han tenkte seg om. Ei knapp uke seinere begynte han å blogge. I starten planla han at det skulle handle om rollespill, som er lidenskapen hans. Men snart oppdaget han, som mange av oss, at bloggen tar sin egen retning. Plutselig skrev han om helt andre ting enn planlagt, om familieliv og hverdagstanker, han tegnet et eget univers av fantasifigurer og laget fantasihoroskop. Kort sagt, det tok av. Og dette er det fineste med blogging, synes jeg. At du ikke trenger å følge planer. At bloggen er ei fri kladdebok.

Apple with elephant shadow

Men når dette er sagt: Du må gjerne stemme på meg. Heller ikke min blogg er blitt slik jeg planla for halvannet år siden. Jeg hadde tenkt å skrive en poetisk dagboksblogg, men oppdaget snart at jeg likte bedre å skrive om noe utenfor meg selv, og ikke på en for direkte måte. Så prøvde jeg foto, og seinere film, og skjønte at jeg ikke ville begrense meg til ord. Dermed har det blitt til at jeg heller smugler det personlige stoffet inn i bilder og tekst om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur. (I den forbindelse, på eplet ovenfor: Ser du også skyggen av en elefant?) Hvis du liker det jeg gjør, kan du stemme på Bharfot her. (Hvis du liker Spill levende bedre, stem på Tomas.)

Winter sun on lake

Bildene er fra det fine stedet jeg besøkte, Tinn i Telemark. Her er epletrærne små og knudrete, med mose på barken, og fruktene blir helst spist av fugler (om dagen) og rådyr (om natta). Dette treet fant jeg i en hage i ei fjellside over Tinnsjøen. Det er Norge i rødt hvitt og blått, epleversjonen.

Snowglaced apples

Bloggedagen 2008: Anbefalinger 2. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: ,
24 comments

Det har vært Bloggedagen, og jeg har som vanlig (nåja, det er bare andre året jeg blogger) ikke rukket å skrive noen anbefalingspost. Men andre gjør det jo på etterskudd, så hvorfor ikke? Det er mange blogger jeg skulle ha anbefalt. Å velge ut 5 virker nærmest umulig, så jeg er nødt til å bruke et tilleggsprinsipp: De jeg nevner er enten ganske ferske, eller langt flere burde ha funnet dem, og alle er litt rare på en måte jeg liker. Siden det er vanskelig å beskrive det unike hos hver enkelt har jeg tatt med noen favorittsitater.

1) Rullerusk: Jeg blir alltid glad for nye kulturbloggere, det er jo ikke så mange av oss, og Rullerusk har en dyktig og innsiktsfull penn. Jeg ble litt engstelig da hun fikk seg kjæreste i sommer og det ble langt mellom innleggene (jeg vurderte å stalke dem for å ta et alvorsord med kjæresten), men nå ser hun heldigvis ut til å være tilbake i sin tidligere form.

«Det er noe forførende med melankolien, denne mørke underklangen som henger ved ting. Melankolien lar oss flørte med det dystre, men uten å dra oss under. Melankolien finner vi når vi føler et snev av livslede, av forgjengelighet. Men i stedenfor å dra ut gleden av ting slik depresjonen gjør, gjør melankolien livet enda litt søtere, fordi du vet at det ikke kan vare.» (Rullerusk 31. mars 2008)

2) Vårløk (En løk skreller seg selv): Hanne i Singapore, vår nye Tine i Taiwan? Har nettopp flyttet til Singapore og skriver morsomt og klokt om hverdagen og rare detaljer hun oppdager.

«Kanskje dét er mitt kultursjokk. Kanskje det er dét jeg kommer til å huske som det merkeligste med mitt første møte med Asia; ikke varmen, ikke maten, ikke singlish, ikke venstrekjøringa og søndagsåpne kjøpesenter, men denne enkle lille tingen: det faste handtrykkets uviktighet.» (Vårløk 11. august 2008)

De neste tre anbefalingene kunne vært dagboksblogger, hvis de ikke hadde brukt skjønnlitterære virkemidler for det de er verdt.

3) Difference (Saker du måste komma i håg): Skriver fint, snedig og desperat om å hvordan tankene blander seg i hverdagen og skaper nye sprang i livet. Jeg liker også at hun skriver fra nabolaget mitt.

«Jeg er på hipsterfest. Alle guttene går med hvite skjorter, som lyser opp under lampa. Skjortene lyser blått, og når de åpner munnen, stråler tennene deres gult. Jeg holder munnen min lukket. ‘Det er jo bare homoer her!’, sier en jente til meg, og jeg tenker at det har jeg jeg også tenkt, men jeg prøver å svare hyggelig å si at de er vel gode til sitt bruk. ‘Det spørst jo hva du har lyst å bruke dem til!’, sier hun da.» (Difference 19. februar 2008)

4) Panama (Det du ser): Lun og ofte surrealistisk humor, et skrått blikk på verden. Og så har hun jobbet på kino akkurat som meg (men i en annen by). Nå har hun begynt på forfatterskole også – lykke til!

«Jeg tror på poesi. Jeg tror på melankoli til en viss grad. Jeg tror på at noen ting i livet er lite logiske. Jeg tror mer på bevisst handling enn jeg tror på fortune-cookies. Jeg tror at man noen ganger må si følgende setning til seg selv: ‘hallo, di mus, det buret her har du snekra sjøl’ på delvis nasal nord-norsk.» (Panama i gammel blogg, 26. februar 2008)

«Når de som bor i nord blir gamle, har de en helt spesiell historieformidlingsevne. Kanskje ikke de mest spennende historiene, men de vet godt hvem alle er/var og hvem som hadde pukkelrygg eller manglet en tå.» (Panama i den nye bloggen, 27. juni 2008)

5) Utopia: Hanna Hvattum har et nydelig øre for rare dialoger og andre absurditeter i hverdagen. Hun har også en musikkblogg.

«I dag oppstod det redsel, bare et øyeblikk, men likefullt redsel. Redselen ropte ganske høyt; Hva har du gjort? Kunne du ikke la være med det! Redsel, sa jeg da. Du er en legitim følelse når man føler at man svever i løse luften, men vi har prøvd din måte og det funket ikke. Nå er det på tide å prøve en ny innfallsvinkel. Jeg prøvde å unngå den voksne belærende-stemmen, men det er ganske vanskelig når noen innleder en diskusjon med å rope til deg.» (Hanna Hvattum, 9. april 2008)

I tillegg er det et par krembloggere der ute som skriver skjønnlitterært, og som jeg veldig gjerne skulle anbefalt, men som jeg ikke er sikker på om ønsker den typen oppmerksomhet. Noen av dem har ikke engang feed på bloggen sin, andre truer stadig med å slette den – så jeg tør ikke gjøre noe som kan vippe dem av pinnen. Men hvis du blir veldig nysgjerrig går det an å finne dem via bloggrullen min (ja, den er lang, jeg vet det – men de største skattene kommer sjelden lett).

Panelhøne (STUDiO) 21. august 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
12 comments

I serien Bharfot-skriver-om-ting-som-ikke-passer-seg-helt er vi kommet til paneldebatter. Ikke at det er noe tabu i seg selv, men det blir nok betraktet som litt suspekt å skrive om en debatt hvor man selv satt i panelet. Men selv om noen misliker det tar jeg sjansen. This blog is all about experiment.

Jeg har aldri før sittet i noe panel. Jeg har holdt et par kurs og foredrag, men i avgrensete settinger. Denne gangen er scenen offentlig, de andre i panelet er hot shots, og jeg har tilbrakt dagen med å være så nervøs at jeg fikk hold i flere timer (kroppen slutter aldri å overraske meg). Men lampefeberen legger seg når jeg kommer til Chateau Neuf og merker at studentene som arrangerer debatten (eller «samtalen», som de håpefullt kaller den) er minst like nervøse. Det er i tillegg noe trygt over studentmiljøet, som ikke later til å ha forandret seg særlig siden jeg selv lusket rundt her i flere år (kanskje med unntak av det nye fokuset på søthet: minismykker og rosa klær, jenter som smiler voldsomt og tripper og svinger seg på tærne mens de prater, kjærlighet-på-pinne lagt ut på alle bord). Det hele virker uansett beroligende på meg, hjemmekjent og liksom velvillig. Jeg liker den litt surrete stemninga kombinert med klare blikk og en vilje til opposisjon, tåkelagt med osen av kjønnsmarked.

Arrangementet er del av studentfestivalen STUDiO. Tema er de såkalte hipstermediene, og jeg er invitert i egenskap av kulturblogger. I invitasjonen het det blant annet: «Natt&Dag er konkurs igjen. Betyr det at en epoke er over? Idag finnes et mylder av blader som forteller deg hva slags musikk du skal høre på, hvilke klubber og festivaler du skal gå på. Spirit, Plan B, Skum, Ikon, Campus, Mute, Dagbladet Fredag og Rocky er eksempler på gratis og mer kostbart lesestoff i sjangeren. Natt&Dag var starten, men har de utspilt sin rolle? Er bloggen framtidas arena for hipsterkultur? Idag kan alle gå på MySpace og YouTube og finne musikken og kulturen sjøl. Så trenger vi hipstermediene for å vite hva slags liv vi skal leve?»

Erlend Ofte Arntsen er redaktør i Ikon, ei gratisavis som sikter mot et mer åndelig innhold. Opprinnelig var den kristen, men det er den visst ikke lenger, selv om Erlend vil at noe skal stå på spill når du skriver, at du skal strekke deg mot noe ekte og «tenke i spennet mellom inderlig og patetisk», men hvorfor? Fordi «kultur er ånd». Om vi greier det er en annen sak, medgir han, det er en daglig kamp fra side til side, fra punktum til punktum.

Anne Gunn Halvorsen er redaktør i Dagbladet Fredag, men hun er også tidligere redaktør for gratisavisa Spirit. Der med blir det ikke noe av den (antakelig) planlagte kontroversen mellom Dagbladet Fredag og gratisavisene, for hun nekter å si noe negativt om dem. Tvert imot mener hun vanlige aviser og gratisaviser utfyller hverandre, ikke minst ved at gratisavisene gir unge og uerfarne skribenter muligheten til å prøve seg, og utvikle seg uten press. Hun er heller ikke med på at gratisavisene er like, eller skriver om det samme. Dette er en typisk fordom fra folk som ikke gidder å sette seg inn i saken, mener hun. «Et felt eller fagmiljø virker alltid ensartet når man ser det fra utsiden. Nyansene trer ikke fram før man går dypere inn.»

Audun Vinger er ny redaktør i Vinduet, men det er ikke derfor han sitter i panelet. Han var sentral i Natt & Dag under gratisblekkas storhetstid på 1990-tallet, og blir av mange ansett som hipsterkulturens norske gudfar. Nå henger han med ei hånd under kinnet og blikket konstant limt i bordet, spytter hvert ord ut av munnviken, og jeg tror ikke han smiler en eneste gang under samtalen. I likhet med de øvrige redaktørene vil han ikke sammenliknes med andre. Han mener at Natt & Dag var helt unik, og tenkte annerledes allerede i ansettelsespolitikken. Nyutdannete fra Journalisthøyskolen kunne stort sett bare glemme det, sier han spydig, det vi så etter var brutalt talent.

Jeg tenker på hva Vinger kan legge i dette begrepet. Utfra tonen i gamle Natt&Dag vil jeg tippe: Kjennskap, vennskap… og ondskap. Jeg husker godt skribentene, hvorav mange idag holder til på nettsida Smuglesning. Selv har jeg aldri likt den biten av undergrunnsstilen som går ut på å drite ut andre, kutte hoder, være bitende sarkastisk. Jeg har tenkt at dritt avler dritt, og når jeg ser Vinger her blir jeg enda sikrere. Den såkalt ironiske generasjonen, som ble stadig spydigere utover nittitallet, har overtatt mektige posisjoner i kulturlivet, men uten å bli mindre gretne. Snarere har snerten spydighet gått over i smaløyd bitterhet. Hvorfor? Suksessen har jo kommet, ihvertfall til Vinger. Kanskje på tide å se med større velvilje på omgivelsene? Men en stil er vel en stil, og hvorfor endre på noe som funker. Skjønt jeg tror nok den negative stilen kan ete seg innover personligheten din som et kjøttetende virus, og etterlate deg tørrsugd som en sprukken kvist.

På Neuf blir det aldri debatt, og knapt noen samtale. Temaet kretser rundt hva som er hipt, og hvem som definerer det, noe jeg på forhånd har sagt fra om at ikke er mitt felt. Så hva snakker jeg om? Det jeg planla på forhånd. Bloggens sterke og svake sider i kulturdekninga. Hvordan bloggere har mye frihet, men ingen status. At potensialet vårt ligger i det personlige, å kunne publisere raskt og usensurert, og dialogen med leserne. Jeg sier at det finnes en geriljafordel ved blogging, som ruster oss til uavhengig kritikk og observasjon. Om ikke alle blogger er grasrotas stemmer, så kan vi bidra med undergrunnsperspektiv. Der journalisten sneier toppene og skriver utenfra og ovenfra, kan vi skrive innenfra og nedenfra, med personlig engasjement. Jeg liker tanken på at ingen kan vite om en blogger var tilstede – før de seinere googler seg selv og havner på en blogg. Og folk googler seg selv hele tida. Særlig når noe spesielt har skjedd, som en bokutgivelse, konsert eller debatt. Tro meg, jeg får jevnlig treff på hvert eneste navn jeg har skrevet om, spesielt de ukjente, som få andre har skrevet om. Flere ganger har jeg også, direkte eller ad omveier, fått høre den aktuelle personens mening om innlegget. Du kan fint delta i samfunnsdebatten fra en blogg, selv om du gjør det mindre høylydt enn fra en avis.

Jeg nevner også de mange dyktige pennene i bloggosfæren. Folk som både kan skrive, og har greie på det de skriver om. «Og,» spør ordstyrer Kristian Meisingset, «synes du mainstream media er flinke til å plukke dere opp?» Jeg svarer nei, men Audun Vinger bryter inn. «At vi skulle overse bloggere? For noe tull. De fleste aviser leter etter talenter på blogg. Ta Dagens Næringsliv. De har nettopp ansatt en fotoblogger, noe jeg for min del tror er framtida – bilder. Jeg så noen hun tok av joggeskoene sine, og de var fine, hun er flink.»

Så hvor tror mainstream media at bloggernes potensiale ligger? Anser de, ifølge Vinger, at vi kan bidra til seriøs kulturdekning? I rest my case.

Tegningene er som vanlig laget av Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

To blog or not to blog (Morris) 30. mars 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Om å skrive/lese/blogge, Video.
Tags: , , , ,
24 comments

Jeg feirer ettårs-jubileum som blogger med nytt banner, endelig selvlaget (ja, det er min egen fot), og en relevant musikkvideo: To Blog or Not to Blog med nederlandske Maurits Fondse, også kjent som Morris. Om noen dager følger et annet jubileum, som jeg like godt tar på forskudd: 28 000 treff. Fordelt over ett år kvalifiserer det neppe til betegnelsen kanonblogg, men jeg synes det er respektabelt – og langt bedre enn jeg fryktet i min aller første bloggpost, som inkluderte musikkvideoen I Started a Blog that Nobody Read. Bloggen min er ikke blitt helt slik jeg planla den gangen, men istedet får jeg stadig nye idéer, og hva er vel bedre enn det? Det siste er microblogging, som har dukket opp i margen her den siste måneden: korte oppdateringer på maks 140 tegn: hittil både tanker, sitater og aktuelle tips. Jeg har en konto på Twitter (som betyr «kvitring»), og tar gjerne imot flere venner der, men det går også an å følge feeden uten å kvitre selv. Takk til alle gamle og nye lesere, og ikke minst til dere som kommenterer, jeg håper dere kommer ofte igjen!

“But if you ask me why I blog
I really don’t like to talk
To blog or not to blog
That’s the question
And the answers are all in me”

Alt kan hermes (Melberg, Sjölin) 16. februar 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , ,
19 comments

Daniel Sjölin er programleder for det svenske bokprogrammet Babel. Han er også forfatter av en roman om den fiktive programlederen Daniel Sjölin, som avslører pikante sannheter om seg selv i en av fjorårets svenske boksuksesser Världens sista roman. Eller vent nå. Var det omvendt? Hvem er den egentlige Daniel Sjölin? Hvor mange versjoner finnes det av ham?

daniel-animasjon.gif

På Litteraturhuset i Oslo møter Sjölin en annen svensk litterat, Arne Melberg. Han har i x antall år vært litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo, og var lenge kjent for å holde hardt på skillet mellom fiksjon og biografisk skriving, såkalt life writing. Men for et par år siden snudde han, noe som fikk blant annet Cathrine Krøger i Dagbladet til å spørre hvordan nå skulle gå med verden, når selv Arne Melberg var klar for å viske ut dette skillet? Diffuse grenser mellom biografi og fiksjon, det er jo slikt bloggere og annet pakk holder på med. Og enkelte unge forfattere som lar hovedpersonene hete det samme som seg selv, vokse opp på samme sted etc, mens de den ene dagen påstår at nei, dette er ren fiksjon, for så den andre dagen å trekke på det: tja, kanskje finnes det en kjerne av sannhet likevel.

arne-melberg-animasjon.gif

Arne Melberg finnes det altså bare to versjoner av. Men hvorfor skiftet han mening? Etter debatten på Litteraturhuset er min teori: Fordi han tok til fornuft. Eller også: For å slippe å bli en dinosaur.

Det er nemlig én ting vi frie bloggere og andre storbrukere av internett er dyktige på, og det er hemningsløs lek med identiteter. Vi både uttrykker og utforsker oss selv i stadig nye former, og blir vi misfornøyd med resultatet er det bare å starte på nytt et annet sted, gjerne med en ny identitet.

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Hvor blir det så av essensen, historieskrivningen? Selv en enkelt blogg kan jo endres fullstendig over tid, både i layout og innhold, men også historisk, for det er fritt opp til hver enkelt å slette gamle poster og kommentarer. Det er interessant at Melberg ser på blogging som litteratur, eller kanskje som en metafor på litteraturen, hvor den er på vei, en viss type litteratur som alltid har ligget på grensa til selvframstillingen. At sjangeren ikke er ny er Melberg selv klar over, og befinner seg i historikerens vanlige dilemma: Vil han være en halvtrist gamling som terper på at det nye ikke er nytt likevel, eller tvert imot en oppdagertype som roper opp at NÅ skjer det noe epokalt nytt! – for ti år senere å bli motbevist (det nye var ikke nytt likevel).

Så hva er nytt, om ikke sjangeren er det? La oss først se på Daniels roman. Det interessante med den, sier Melberg, er at forfatteren gjør seg dårligere enn han er, ikke bedre. På skjermen framstår Daniel som koselig, snill, vennlig og velforberedt. I romanen er han en alkoholisert psykopat. Bokas Daniel avfeier snillheten som herming, han hermer snillhet og empati. Hvor ligger sannheten? Og hvorfor benytter forfatteren dette grepet?

Det interessante med herming er at menneskelig atferd virker utenkelig uten. Empati er ikke noe dårlig eksempel. Vi lærer det fra barndommen av ved å herme, og hva er forfatteri, annet enn den høyeste formen for selvtrent empati? Men hva om noe så dramatisk skjer at all empati virker fattig og hul. Hva om bare tanken på å gjøre det om til fiksjon kjennes som en forbrytelse, samtidig som du er forfatter, og trenger å skape fiksjon. Mange av oss kan jo ha denne forestillingen: at ord er forvanskninger, mens ekte følelser er ordløse.

«Jeg kunne skrevet denne sorgen på en annen måte, mer inderlig. Da ville jeg sikkert fått priser for det. Men det ville på en måte vært uanstendig.»

Daniel Sjölin gir oss avsløringer i Oslo. Han vil endelig fortelle hemmeligheten: Hva som er selvbiografisk, og hva som ikke er det. Sannheten er at han har mistet et barn før det ble født. Hele boka er et sorgarbeid. Det handler om hukommelse, om ikke å glemme. Et menneske du har kjent vil alltid være i hukommelsen din. Men hva med et menneske som døde før det ble født? Det vil kanskje være i morens kroppslige hukommelse. Men hva med faren? For ham vil barnet bare være der som en drøm, en lengsel. For å kjenne den ekte sorgen, kjærligheten, empatien, må ordet og fiksjonen dø. Men problemet er at jo mer man skriver, jo dypere inn i fiksjonen kommer man.

Et annet problem er omgivelsenes grafsende hender, at alle får del i det du offentliggjør. Daniel ville skrive historien, men ikke slik at alle forsto den. Å så tvil om sannheten var å kaste et kjøttbein til kritikerne, for å avlede dem. Bare svært nøyaktige lesere skulle forstå, utfra tanken om at nærlesere er ekstra anstendige lesere, som aldri ville finne på lumre overskrifter av typen: «Daniel Sjölin snakker ut om sin sorg.»

Men det er fortsatt et problem. Hvorfor forteller han hemmeligheten nå? Jeg tar sjansen på å gjøre det her, sier han, fordi what happens in Oslo, stays in Oslo. Han vil altså inngå en slags kontrakt med oss, søke terapeutisk asyl. Skal vi tro ham nå? Eller er også dette del av maskespillet? Kanskje er han lei av å bli misforstått, og vil endelig få debatten på rett kjøl, bort fra diskusjonen om han selv er alkoholiker. Eller også vil han teste om poenget fanges opp, og hvor raskt det når den svenske offentligheten.

Men rent bortsett fra spørsmålet om sannhet. Hva er nytt? Kan tittelen Världens sista roman forsvares? Den hevder tross alt en avgjørende forskjell, om ikke nettopp enden på all fiksjon. Hva er nytt med denne typen sjangerlekende litteratur, i forhold til den tradisjonelle selvbiografiske romanen? Hvis jeg skulle ha skrevet en slik, sier Daniel Sjölin, ville jeg ha skrevet om David Sjödin som jobbet i TV4 for bokprogrammet Babbel. De ytre faktorene ville altså vært endret, slik at de indre kunne utforskes. Men har han ikke selv gjort nøyaktig det samme, bare med flere forvanskninger?

odas-moleskine.jpg

Hvis du har hengt med helt hit har du virkelig fortjent å høre Arne Melbergs sluttpoeng. Framtida ligger i å snakke om grep istedenfor sjangere. Det mest fruktbare er altså ikke å diskutere om noe er fiksjon eller virkelighet, men om «fiktive grep» blir brukt. Men helt til slutt kommer historikeren likevel fram, med sin stadige bekymring: Er alle disse problemstillingene egentlig foreldet? Er vi blitt dinosaurer? I denne verden av youtube, facebook og blogging – er skillet mellom virkelighet og fiksjon allerede uinteressant? Som blogger med sans for identitetens mystikk er jeg fristet til å svare ja.