jump to navigation

Å velge som seg selv (Debra Zimmerman) 12. januar 2010

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
6 comments

Hvorfor får jeg så lyst til å være enig med gutta om hvilke filmer som er bra? Ifølge filmfeminist Debra Zimmerman er det helt normalt.

Debra Zimmerman er leder for organisasjonen Women Make Movies som kun distribuerer kvinners film. (Foto: Oda Bhar)

Det hender jeg sitter rundt et bord med kule filmgutter og diskuterer. Det er en film de liker, og jeg tenker: Nå burde jeg late som om jeg også liker den. Hvorfor? Det vil gi meg status. Så hva gjør jeg? Om jeg hater filmen sier jeg nok ikke det motsatte. Men jeg holder kanskje kjeft, og lar deres syn råde. Jeg forteller dette til Debra Zimmerman, leder for organisasjonen Women Make Movies gjennom 27 år. Hun nikker.

– Ja, slikt gjør vi alle sammen.

Women Make Movies distribuerer film fra hele verden i USA og Canada. De tar kun inn film laget av kvinnelige filmskapere, og er så framgangsrike at mannlige filmskapere tigger om å bli tatt inn. WMM arrangerer også workshops om hvordan du kan skaffe penger, hvordan du får filmen distribuert etc. Denne delen av virksomheten er bare åpen for amerikanske filmskapere.

Debra og jeg snakker om å gå inn på guttas domene og føle at du må vite enormt mye. Hvis de tar deg i å være uvitende føler du deg straks som den dumme jenta igjen. Når de namedropper regissører og filmhistorie, og du står famlende og sier: hva het den nå igjen… Jeg husker ikke navn, sa en kvinnelig filmarbeider til meg, jeg husker hva filmen handlet om. På den annen side er det ikke slik at menn og kvinner aldri liker det samme. Kvinner ser gjerne film som handler om menn. Men gjelder det samme motsatt vei?

My-Dau_the-Terror1_2

Beate Arnestads «Min datter terroristen» (2007) er en av få norske filmer som blir distribuert av Women Make Movies. (CNN-intervju med Arnestad i et YouTube-klipp nedenfor.)

Menn velger menn

Forskning viser at små gutter ikke vil se film om jenter, men små jenter vil se film om både gutter og jenter. Tendensen holder seg for voksne. Reflekteres dette også der viktige beslutninger blir tatt? Bedømmer kvinner oftere menns og kvinners søknader på like fot, mens menn oftere velger andre menn? Ja, sier Zimmerman, dessverre er det slik.

– På filmfestivalen i Toronto 2009 var det nesten ingen dokumentarfilmer laget av kvinner. Jeg stusset over dette. Slik har det ikke pleid å være. Så fant jeg ut at de hadde skiftet ut en av programmererne sine. Det pleide å være en kvinne, nå var det en mann. Her ble årsaken tydelig, fordi det var en endring. Men på de fleste festivaler er det nesten bare menn som programmerer. Samme tendens gjelder kritikere, og ikke minst distributører.

Hun forteller at det gjerne finnes mange kvinnelige ansatte i bransjen, spesielt hos små distributører, men straks du når et visst nivå er det menn som tar beslutningene. Noe liknende gjelder de statlige støtteordningene.

– I USA får kvinner samme antall tildelinger som menn. Men summene er mindre. Når stipendet er lite, blir det likt fordelt på kjønn, men den totale mengden penger som gis til hvert kjønn er svært ulik.

Er de fleste filmene hos WMM politiske dokumentarer?

– Vi pleide å distribuere mer fiksjon, men for ti år siden oppsto et skille. Alle disse fantastiske dokumentarene begynte å dukke opp på festivalene. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje var det noe med støtteordningene. Men de passet til markedet vårt, som er universiteter og høyskoler. Det er der vi tjener pengene våre. Dermed begynte vi å fokusere mer på dokumentarer. Men de trenger ikke være politiske.

Hun kan også hjelpe festivalene å sette opp et program for kvinners film, som på Film fra Sør 2009.

– Vi ønsker å fungere som et veikryss for kvinners film. Hvis en festival vil øke andelen av kvinners filmer, kan vi samarbeide med dem. Hvis noen ønsker å starte en festival for kvinnefilm kan vi låne dem filmer gratis det første året. Det er ikke bare at vi ønsker flere kvinner skal lage film. Vi håper å se film om temaer som er viktig for kvinner, framstilt på måter som appellerer til kvinner. Vi vil bidra til tenkning om verden på en annen måte.

Skandinavisk film

Debra reiser mye over hele verden, og ser etter film WMM kan distribuere. Dette året har det blitt slik at hun stadig havnet i Skandinavia.

– I mange år distribuerte vi ikke en eneste skandinavisk film. En ting jeg la merke til er at kvinnelige filmskapere i Skandinavia stadig lagde filmer om barn. Jeg er ikke glad i filmer om barn. De er for trygge. Barn kan ikke utfordre menn. Filmer om barn blir en slags ghetto for kvinner.

At skandinavisk film sjelden velges kan også handle om likhet.

– Film fra den vestlige verden tar gjerne opp spørsmål vi også har hos oss i USA, og da har vi våre egne filmer, der trenger vi ikke ta inn andre. Men i det siste har det begynt å skje noe i Skandinavia. I år distribuerer vi en svensk film om det politiske partiet Feministisk initiativ (trailer nedenfor). Den er midt i blinken fordi den handler om kvinner og makt, kvinner som jobber sammen om makt.

Av norske filmer på WMMs liste finnes Mørketid av Karoline Frogner, og Min datter terroristen av Beate Arnestad (CNN-intervju med Arnestad lenger opp på siden). En annen filmskaper Zimmerman har hatt i kikkerten er Margreth Olin.

– Det er en ting jeg angrer på, og det er at jeg ikke prøvde å distribuere Kroppen min i USA. Det ville ha vært vanskelig, siden hun var helt ukjent. Men jeg skulle ha prøvd.

Debra Zimmerman kommer tilbake til Norge neste år, men ikke til Oslo. Hun er invitert til Bergen under Nordisk Panorama, også kalt 5 Cities Film Festival. Denne lille festivalen er et nordisk treffsted for kortfilm og dokumentar, som avholdes årlig, men vandrer mellom fem byer i fem nordiske land. I 2010 skal Debra sette sammen et sideprogram kalt «Film bare kvinner kunne laget».

25_margrethbakfra_2

Margreth Olins «Kroppen min» (2002) er en film Debra Zimmerman angrer på at hun ikke prøvde å distribuere i USA.

Lager kvinner dårligere film?

Finnes det virkelig film bare kvinner kunne laget? Og er det i så fall et marked for slike filmer? Women Make Movies har bevisst unngått å satse på statlige tilskudd, for å bli tatt alvorlig. Som i Norge er feminisme et betent begrep i USA, spesielt når det knyttes til praktiske tiltak som kvotering og særtilskudd.

– Vi har hatt en bevisst strategi om å snakke minst mulig om feminisme. Vår løsning har vært å bli veldig framgangsrike. Bare 10% av budskjettet vårt er statlige midler, resten kommer fra penger vi tjener inn selv. På den måten viser vi at det finnes et publikum. Og filmene våre vinner priser. De vinner relativt flere priser enn filmer fra andre distributører.

Men i mange kretser har kvinnelige filmskapere et dårlig rykte. Debra forteller om en nattlig samtale på en pub i Oslo under årets Film fra Sør, med de to mexicanske regissørene Carlos Reygadas (Stille lys, Battle of Heaven, Japón etc) og Natalia Almada.

– Vi hadde en fantastisk spennende samtale. Carlos startet fra standpunktet: Vel, kanskje skulle vi bare innrømme det, kvinner lager ikke særlig god film. Og jeg: Really!? Han begynte å forklare: Jeg har tenkt på dette, kanskje er det bare slik at kvinner er gode på visse ting, og ikke andre. Han sa det ikke nedlatende, men gjennomtenkt… så gjennomtenkt et slikt utsagn kan være. Det finnes gode kvinnelige forfattere, sa han. Hvorfor er det ingen gode kvinnelige komponister? Natalia og jeg trengte ikke se på hverandre engang. Orkestre! svarte vi i kor. For å være kvinnelig komponist må du få et orkester til å spille musikken din. For å lage film trenger du et filmcrew, et produksjonsapparat. Det handler om så mye penger! Og straks det blir penger involvert handler det om makt. Dermed faller kvinnene ut.

Hvorfor skjer dette? Handler det bare om selvtillit? Kanskje delvis, sier Debra. Kvinner blir sjelden oppdratt til å være sentrum for oppmerksomheten. Vi lærer å tenke på dem rundt oss, hvordan vi kan passe inn, heller enn hvordan vi kan få verden til å snurre rundt oss. Slike faktorer kan tilskrives 25% av årsakene, mener hun. De resterende 75% handler om makt. Kvinners historier blir lagt i skuffen for spesielt interesserte. Fortsatt er det slik at universelle historier er menns historier. Dette er kjernen av problemet.

Carlos Reygadas deltok på FFS med en stor retrospektiv, ble intervjuet på scenen i Filmens Hus og hyllet i avisene som mesterregissør. Natalia Almada deltok med sin andre ganske smale dokumentarfilm, El General, som jeg har skrevet om tidligere. Dagen etter pubsamtalen så jeg Carlos snike seg inn på en visning av Natalias film på Vika kino, og jeg liker å tenke at han kanskje var på gli, at han heretter vil være mer nysgjerrig på film laget av kvinner.

Carlos-Reygadas

Den mexicanske filmskaperen Carlos Reygadas ble intervjuet om karrieren sin på scenen under Film fra Sør 2009. (Foto: Oda Bhar)

Fakta og det subjektive

Når jeg intervjuer Debra Zimmerman snakker hun om en annen visning av El General, hvor jeg også var til stede. Etter filmen begynte to menn å presse Natalia. De ville hatt en annen film. De savnet fakta. De ville hatt et mer direkte fokus på oldefaren til Natalia, den tidligere presidenten. Calles er filmens mørke figur, men Natalia er like opptatt av bestemoren som fortalte henne historien, og sitt eget blikk på nåtidas Mexico. Nå ville de to mennene vite nøyaktig hva hun mente om Calles. Var han en diktator? Kanskje, sa Natalia, men det var ikke det jeg ønsket å lage film om. Jeg bryr meg ikke om filmen din! utbrøt den ene mannen. Det jeg vil vite er hva du mener om Calles!

– Denne mannen tok et tradisjonelt mannlig perspektiv, sier Debra. Det typiske er at de så gjerne vil ha fakta. Gi meg fakta! Gi meg noe objektivt! Uansett om det ikke er helt objektivt. Uansett om det er helt subjektivt! Gi meg noe som likner på objektivitet! De vil ha en konklusjon. En åpen slutt er det verste de kan tenke seg. They don’t want it to be open ended.

– Hvis du ser historisk på kvinner og dokumentarfilm, så var dette noe av det første de gjorde. De kvittet seg med den mannlige, allvitende fortelleren, en slags Guds stemme som forteller deg: Dette skal du se, dette ser du, og dette har du nettopp sett. De ville bort fra det «objektive». Hvorfor? Fordi kvinner så lenge hadde blitt definert av menn, blitt gjort til objekt. Det hadde lært dem at perspektiv er relativt, at avsenderen ikke er irrelevant. Det lå også en trass i det, at de endelig kunne vise seg, kvinnene, som synlige. Nå viste de seg selv fram i filmen: Her er jeg, personen som lager denne filmen, her blir alt sett fra min synsvinkel. På denne måten endret de hele dokumentarsjangeren.

Privat og personlig

Hvem avsenderen er kan ha stor betydning. Oppfattes historien annerledes når den kommer fra en mann enn fra en kvinne? Spørsmålet er høyaktuelt i Norge etter høstens litterære braksuksess, flerbindsverket Min kamp av Karl Ove Knausgård. Mange har spurt seg om et såpass selvutleverende verk fra en kvinne ville blitt like høyt vurdert. Et annet ferskt eksempel kan finnes i norsk film. Margreth Olin velger i Engelen å legge en personlig, essayistisk voiceover på en fiksjonsfilm. I tillegg leser hun den selv, også når ordene tilhører filmens hovedkarakter, et grep som har vist seg kontroversielt. Ifølge Debra Zimmerman er dette helt typisk.

– Kvinner blir kritisert for personlige synsvinkler, mens det er greit når menn gjør det. Både Woody Allen og Michael Moore er helt sentrale i egne filmer. Hvis en kvinne gjør det samme blir det gjerne opplevd som for personlig, privat, intimt. Da mannlige filmskapere begynte å lage subjektive dokumentarer fikk det stor oppmerksomhet, man snakket om the new documentary. Men kvinner hadde gjort det samme lenge!

Natalia-&-Debra

Filmskaper Natalia Almada og filmdistributør Debra Zimmerman i en paneldebatt under Film fra Sør 2009. (Foto: Oda Bhar)

Kvinner rundt bordet

Det er befriende at Zimmerman ikke prøver å gi noen enkle svar på hva som er typisk mannlig eller kvinnelig innen film. Hun avviser alle klisjéer av typen «kvinner skildrer nære relasjoner», «kvinner er mer empatiske», og påpeker at menn og kvinner kan gjøre det samme og likevel bli ulikt vurdert. Det er ikke viktig å finne noe konkret som skiller, sier hun. Vi trenger heller ikke spekulere over årsakene. Det holder å konstatere at noen ulikheter kan finnes, at det derfor er viktig å la begge kjønn komme til orde. Deretter må vi legge forholdene til rette for å utlikne skjevheten.

– Jeg tror det er rimelig å anta at menn alltid vil foretrekke menn, og film laget av menn. Det vi må gjøre er å sørge for at det alltid sitter kvinner rundt bordet. Kvinnene vil velge menn, i tillegg til kvinner, så menn risikerer ikke mye. Men da blir det i det minste noen som velger kvinner. Og kvinnene må være mange nok. To av ti holder ikke, da blir kvinnene for opptatt av å bli godtatt av mennene i gruppa. Nei, det må være tilnærmet halvparten kvinner. Først da vil kvinnene våge å velge som kvinner, velge som seg selv.

(Artikkelen er også publisert på Montages.)

FFS: Prisutdeling (fotoreportasje) 18. oktober 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

Det er nest siste dag på Film Fra Sør, med festforestilling hvor årets prisvinnere skal deles ut. Jeg har sitteplass høyt oppe i salen på Filmens Hus, men henger nede ved scenen med de andre fotografene.

Payam Madjlessi

Skuespiller Pajam Madjlessi tar imot publikumsprisen. (Foto: Oda Bhar)

Det første som deles ut er Publikumsprisen. Vinneren er For a Moment, Freedom (2008), som vil bli vist på NRK i løpet av påfølgende år. Det er en original film som ser et vanlig tema fra en ny vinkel: Flyktninger portretteres under venting i et transittland. Prisen mottas av skuespiller Payam Madjlessi, som var den første jeg intervjuet under festivalen. I takketalen håper han at filmen vil bidra til å gjøre vår holdning til flyktninger mer individuell og menneskelig. Han retter også en pekefinger mot vestlige lands restriktive flyktningpolitikk:

– Jeg ser min ambassadør i salen, den franske ambassadøren. Jeg vil gjerne si til ham: Herr ambassadør, Frankrike sendte tilbake tretti tusen flyktninger ifjor. Det er altfor mange!

Nita Kapoor

Nina Kapoor er nyutnevnt leder for Fredskorpset. (Foto: Oda Bhar)

Den neste som taler er Nita Kapoor, indisk-norsk AP-politiker og nyutnevnt leder for Fredskorpset. Hun snakker om internasjonalt samarbeid, men jeg får ikke med meg detaljene. Hun forsvinner nesten bak den høye talerstolen, noe som fører til hektisk aktivitet i fotografrekka.

Agnethe S. Buus Jensen

Produsent og Montages-medarbeider Agnethe S. Buus Jensen deler ut prisen for beste dokumentar. (Foto: Oda Bhar)

Dokumentarfilmprisen deles ut av Agnethe S. Buus Jensen, produsent i Ekkofilm og dessuten skribent i Montages. De øvrige medlemmene i juryen har vært produsent Helga Fjordholm og filmkritiker Truls Lie. Prisen går til Rough Aunties (2008), som er laget av Kim Longinotto. Filmen handler om en sørafrikansk organisasjon som hjelper misbrukte barn. Mye tyder på at juryen her har lagt vekt på rørende karakterer og viktig tematikk, snarere enn filmatisk originalitet, noe som ikke er uvanlig for dokumentarpriser. Etter min mening er det synd, fordi det undergraver dokumentarens mulighet til å framstå som selvstendig filmkunstsjanger, framfor en rent diskuterende sjanger av den typen vi kjenner fra tv-produksjon.

Det fantes uten tvil langt mer filmatisk spennende dokumentarer på festivalen, ihvertfall når det gjelder virkemidler, ikke minst den meksikanske El General (2009) av Natalia Almada. Både Almada og hovedperson i vinnerfilmen Rough Aunties, Jackie Branfield, har forøvrig kommet til orde hos meg tidligere denne uka, under debatten om kvinner og film.

Karen Moe Møllerup, Magnus Vartdal Kristoffersen & Jon Iversen

Juryen for FIPRESCI-prisen besto av Karen Moe Møllerop, Marius Vartdal Kristoffersen og Jon Iversen. (Foto: Oda Bhar)

FIPRESCI-prisen er en internasjonal filmkritikerpris som går til beste film i et sideprogram kalt Nye Retninger. Premien er støtte til dvd-lansering i Norge med distribusjon gjennom Platekompaniet. Juryen besto av filmjournalistene Karen Moe Møllerop, Marius Vartdal Kristoffersen og Jon Iversen, og prisen går til den thailandske A Moment in June (2008), regissert av O. Nathapon.

Karen Moe Møllerup

Karen Moe Møllerop deler ut FIPRESCI-prisen til A Moment in June. (Foto: Oda Bhar)

Prisen blir delt ut av Karen Moe Møllerup, som legger vekt på filmens komplekse struktur, kombinert med røtter i lokal thailandsk kultur og fortellertradisjon. Jeg har sett filmen, og syntes den var et vakkert og ganske interessant forsøk på å følge i fotsporene til In the Mood for Love av Wong Kar-Wai. Også A Moment in June handler om en tapt kjærlighet i fortida, den har samme typen glidende estetiske bilder og undertrykte sensualitet, men er i tillegg en blanding av multiplotthistorie og metafilm om det å sette opp et teaterstykke.

Montages-city-of-life-and-death

Stillbilde fra vinner av Sølvspeilet, den kinesiske filmen City of Life and Death (2009).

Sølvspeilet går til beste film i Hovedprogrammet, og premien er støtte til import av filmen på norske kinoer. Prisen går til den kinesiske City of Life and Death (Nanjing! Nanjing!), regissert av Lu Chuan. Den vever sammen slag og individuelle skjebner i den grusomme krigen mellom Kina og Japan i 1937. Jeg har ikke sett filmen, men klippet vi så på Filmens Hus var skremmende og storslagent. Juryen som delte ut Sølvspeilet besto av direktør for Norsk Filminstitutt, Nina Refseth, spillefilmregissør Eva Sørhaug (Lønsj, 2008), kortfilmregissør Hisham Zaman (Bawke, 2005).

Refseth, Sørhaug, Zaman & Herrera

Produsent Paola Herrera mottar hederlig omtale for Parque Via (2008) av juryen for Sølvspeilet: Nina Refseth, Eva Sørhaug og Hisham Zaman. (Foto: Oda Bhar.)

Hederlig omtale gikk også til den meksikanske filmen Parque Via, om en portner som får problemer når huset han har passet i 30 år blir solgt. Denne filmen har jeg sett, og den var i langsomste laget for meg, men publikum skal ha likt den godt på festivalen. Produsent Paola Herrera, som er bosatt i Norge og tidligere har jobbet bl.a. med sin berømte landsmann Carlos Reygadas, var tilstede og tok imot æren under seremonien.

Hirokazu Kore-eda

Regissør Kore-eda har med seg egen tolk under seremonien. I bakgrunnen ses skuespiller Pajam Madjlessi, som mottok publikumsprisen, og jurymedlem Agnethe S. Buus Jensen. (Foto: Oda Bhar.)

Vi er nå kommet til den gjeveste prisen på festivalen, Film fra Sørs ærespris. Den går ikke til en enkeltfilm, men til en filmskaper for hele produksjonen hans, et såkalt «framragende bidrag til filmkunsten». Det er tradisjon for å gi denne til en utenlandsk storhet som gjester festivalen, og gjerne er gjenstand for et retrospektiv i programmet. I år går prisen til japanske Kore-eda Hirokazu, kjent for langsomme, følsomme filmer om nære relasjoner, fortalt i et realistisk fortellerspråk med utstrakt bruk av symboler. Hans nye film Still Walking (2008) har ordinær premiere på norske kinoer 30. oktober.

Hirokazu Kore-eda

Den japanske filmskaperen Kore-eda Hirokazu med æresprisen. (Foto: Oda Bhar.)

Kore-eda holder dessverre ingen takketale, noe jeg antar handler om språkproblemer, siden han under hele seremonien sitter med egen tolk og blir fortalt hva som skjer, uansett om det snakkes norsk eller engelsk. Han er heller ikke kjent for å være spesielt kroppslig uttrykksfull, men det er kanskje mulig å se antydningen til et smil?

Lasse Skagen & Julie Ova

Festivalsjef Lasse Skagen og programsjef Julie Ova. (Foto: Oda Bhar.)

Til slutt takker generalene Lasse Skagen (festivalsjef) og Julie Ova (programsjef) sine medarbeidere, både de offisielle, som (såvidt) får plass på scenen, og alle de anonyme frivillige, som er helt nødvendige for at Film Fra Sør-festivalen kan finne sted. Og mens de fine kjolene rader seg opp foran publikum slår det meg at ihvertfall denne filmfestivalen ikke har noen problemer med kvinnerepresentasjonen.

Festival crew

Film Fra Sør 2009: Landets vakreste festivalstab? (Foto: Oda Bhar)

Etter prisutdelingen er det klart for avslutningsfilmen, den chilenske La Nana (The Maid). Det er et kammerdrama om en selvutslettende hushjelp som har tjent en familie i tjue år, og forviklingene når hun brått får andre tjenere å forholde seg til. Skal de hjelpe henne, slik fruen påstår? Eller er de konkurrenter? Filmen er severdig og full av svart humor. Den vises også ikveld, 18. oktober kl 21 på Filmens Hus. Det er altså noen FFS-visninger igjen, selv om prisene er delt ut. Søndagens program finner du her.

Julie Ova & Hirokazu Kore-eda

Kore-eda bukker høflig japansk som takk for hedersprisen. (Foto: Oda Bhar)

For en nærmere gjennomgang av den offisielle siden av prisutdelingen, med juryens fullstendige begrunnelser, gå gjerne til denne artikkelen publisert av Montages’ redaktør Eirik Smidesang Slåen igår kveld.

(Denne reportasjen blir også publisert på Montages.)