jump to navigation

Whisky med vodka (Andreas Dresen) 6. april 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

I april viser Cinemateket en retrospektiv med en av mine favorittregissører, tyske Andreas Dresen. Jeg har tidligere blogget om ham flere ganger, og ifjor sommer fikk jeg gleden av å møte ham etter en førpremiere på Gimle. Filmen som ble vist den gang var Den niende himmel (2008), historien om de tyske oldingene som verken hadde gitt opp å forelske seg eller ha sex. Denne uka besøker Dresen Oslo, blant annet for å undervise norske filmskapere, og ikveld kan også du møte ham på Cinemateket! Det skjer i forbindelse med visningen av hans nyeste film, Whisky med vodka (2009). Den får ikke ordinær kinodistribusjon i Norge, så grip sjansen!

Regissør Andreas Dresen vant den høythengende regiprisen under KVIFF 2009 for Whisky med vodka. (Foto: KVIFF/presse)

Jeg anmeldte filmen for Montages under festivalen i Karlovy Vary ifjor, men publiserte ikke teksten her på bloggen. Dermed gjør jeg det nå, ikke minst fordi Whisky med vodka veldig snart blir tilgjengelig på DVD (23. april). Det er en lett og munter fortelling med såre undertoner, satt i teatermiljø, og med spesiell snacks for oss som liker Tyskland og øst/vest-problematikk. Jeg anbefaler virkelig arrangementet ikveld, ikke minst fordi Andreas Dresen snakker utmerket engelsk (ingen selvfølge i Tyskland) og etter min vurdering må være verdens hyggeligste regissør. Her følger anmeldelsen.

12713-whisky-with-vodka

Den gamle regissøren har problemer med alkohol og arbeidsdisiplin, men fortsatt drag på damene. Stillbilde fra Whisky med vodka (2009).

– Vi har ikke engang distributør til filmen ennå. Men vi kan sende den til en liten filmfestival utenfor landet, og se om den innkasserer noen priser, så skal du nok se at hjemmemarkedet får øynene opp.

KVIFF’09: Replikken kommer fra den tyske regissør Andreas Dresen, ikke i et intervju, men som replikk i den siste filmen hans, Whisky mit Vodka. Den ble vist for første gang på filmfestivalen i Karlovy Vary, og Montages var tilstede. Hva kan være en bedre start på en filmfestival enn å se en film om å lage film, regissert av en godt voksen mann som i sin tid startet karrieren sin på nettopp denne festivalen, omtrent på den måten som skisseres?

Whisky med vodka handler om et filmsett som får problemer med den største stjernen sin, en eldre skuespiller ved navn Otto (Henry Hübchen). Han er kjent for problemer med flaska, og kollapser en dag på settet så hele produksjonen må ta pause. Da bestemmer produsenten at det må bringes inn en reserve, noe som jo ikke er vanlig på film, men derimot i teater. Heretter skal hver scene skytes ikke bare med Otto, men også med reserven, for å sikre at filmen kan fullføres også i tilfelle Otto selv ikke står løpet ut. Tanken er også at konkurransen vil anspore Otto, slik at det aldri blir nødvendig å slippe filmen uten hans navn som trekkplaster.

– Det kan man da ikke gjøre mot ham!?
– Joda. Man kan gjøre alt mot alle.

Slik blir det, og ikke overraskende skaper den ukonvensjonelle løsningen en dominoeffekt av forviklinger. Det blir rivalisering, tiltrekning, krangel, kanskje vennskap og kjærlighet… og etterhvert et sjokkerende inntak av whisky og vodka. Det kunne lett ha blitt forutsigbart og overdrevent, men nei. I en verden av slappe komedier som satser på klisjeer og «gjenkjennelse» fra en triviell hverdag, noe jeg personlig aldri har syntes var morsomt, viser Dresen vilje til å ta dialogen lenger. Han gir seg sjelden før det kommer en ekstra vri eller oneliner, noe som gjentatte ganger får publikum til å gispe, le og klappe av overraskelse. Ikke minst er det mye bra metahumor omkring det som skjer bak kulissene i en film.

– Den som får knulle mest er kameraassistenten!

Andreas Dresen arriving

Regissør Andreas Dresen ankommer festivalhotellet i Karlovy Vary til festpremieren på Whisky med vodka, under KVIFF 2009. Foran ham går to av skuespillerne. (Foto: Oda Bhar)

Whisky med vodka er en tysk komedie, noe jeg antar betyr at den ikke blir tatt inn på det norske markedet (når så du sist en tysk komedie på kino?), men det er synd. I Karlovy Vary ble filmen introdusert som «noe så sjeldent som tysk humor, og ikke bare det, subtil tysk humor», hvorpå hele salen lo, noe som fikk meg til å stusse over at tsjekkerne, dette nabofolket til tyskerne, tydelig bærer på samme typen fordommer som nordmenn gjør – men kanskje pleier hele Europa disse forestillingene, som en usannsynlig lang pågående hevn for å ha tapt den gamle Krigen, og vi som kjenner Tyskland fra innsiden får gang på gang lov til å ergre oss. Men rett skal være rett, det lages mye buskisfilm i Tyskland, med en humor ikke ulik den i norske folkelige komedier. Men dette er heldigvis ikke en av dem.

– Du blir ikke eldre. En dag våkner du bare opp og er gammel.

Et kjennetegn ved humor som ikke er plump og klisjéfylt er gjerne at den tar opp dypere konfliktstoff på en indirekte måte. I dette tilfellet handler det om hva som skaper status, i et filmsett som på mange måter blir et samfunn i miniatyr. Hva betyr alder og bakgrunn? Er det nødvendigvis slik at den yngre konkurrerer ut den eldre? Er det fortsatt slik at når en tysker sier til en annen, «du kommer opprinnelig fra øst, gjør du ikke?», da er det en måte å trykke til den andre på? Under ordene ligger en antydning om at forskjellen synes, du mangler selvtillit eller en verdensvanthet, det synes på deg at du står med lua i hånda overfor din rike bror i vest. Ottos reserve Arno (Markus Hering) kommer altså fra øst. Han er yngre og mer atletisk enn Otto, vennlig og relativt godt likt, utvilsomt en dyktig skuespiller – likevel går han gjennom filmen som en underdog ingen helt vil assossieres med. Kanskje har outsider-rollen også å gjøre med at han er midlertidig ansatt? Som de fleste vikarer ser han aldri noen skriftlig kontrakt… før han får den i hånda samtidig med oppsigelsen.

Dresen on stage

Regissør Andreas Dresen under premieren på KVIFF 2009. (Foto: Oda Bhar)

Vi ser heller ikke bare Otto og rivalen hans. Lyset kaster på alle omkring dem: regissør, andre skuespillere og alle filmarbeiderne. Når noe går bra, hvem bærer omkostningene? Hvem er inne og ute, sentrum og periferi? Ikke minst handler filmen om utenforskap. Hva ligger bak klisjeen om at en gruppe ble «som en stor familie»? Er det overhodet mulig? Og forresten, hva er egentlig så bra med en familie? Er ikke nettopp familien det beste eksemplet på utstøting, disiplin og maktovergrep som finnes? Den mest hjerteskjærende scenen i filmen kommer helt til slutt. Den kvinnelig produksjonsassistenten, som har brukt all tida på å ta seg av andre og prøve å bli likt, dessverre på en litt irriterende måte, det skal innrømmes, og dette blir hun omsider fortalt av en kollega, når hele teamet (unntatt reserven til Otto, som nettopp har fått avskjed) står oppstilt og fellesbildet skal tas.

– Siden vi nå straks er ferdige vil jeg endelig si deg noe: Du har irritert meg gjennom hele produksjonen!

Produksjonsassistenten skvetter, går et skritt til siden, snur og sniker seg unna i skam. Så knipses bildet og det hele avsluttes med ordene: Her er vi alle sammen! Men slik er det altså ikke.

Dresen on stage

Regissør Andreas Dresen taler til publikum etter premieren i Karlovy Vary 2009. Bak ham står mange av skuespillerne. (Foto: Oda Bhar)

Ekstramateriale 6. april 2010: Til slutt vil jeg nevne noe Dresen fortalte meg sist sommer i Oslo, om innspillingen av Whisky med vodka. Mens filmen handler om en vesttysk teatergruppe med en østtysk inntrenger, var det motsatt i staben bak Whisky med vodka. Alle skuespillerne kom opprinnelig fra øst, mens han som spilte inntrengeren (Markus Hering) var fra det gamle Vest-Tyskland. Det interessante er at spenningen merkes så godt i filmen – selv om det altså denne gang var vesttyskeren som ble lillebror.

Andre poster om Andreas Dresen

  1. Sexy forfall (Andreas Dresen): Anmeldelse av filmen Den niende himmel (Wolke 9, 2008), om tyske pensjonister med lengsel etter kjærlighet og sex.
  2. Mitt Karlovy Vary (KVIFF 2009): En oppsummeringspost om mine erfaringer fra den berømte tsjekkiske filmfestivalen ifjor, inkl tips om hvordan du finner fram i jungelen av filmer på en slik festival.
  3. Filmskolen bak Muren (Babelsberg): Om film i tidligere DDR, med omtale av en eldre og mer surrealistisk Dresen-film, Zug in die Ferne (1990). Teksten er skrevet etter et foredrag av professor Jens Becker, professor ved den berømte filmskolen i Babelsberg (Potsdam), som besøkte Oslo i 2008.

Filmskolen bak Muren (Babelsberg) 16. november 2009

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments
Die-Mauer-Bharfot

Det fantes et sted i Vest-Berlin hvor trikkeskinnene forsvant rett inn i Muren. Dette ble for meg det beste symbolet på delingens brutalitet. (Foto: Oda Bhar, august 1989)

Hvordan få ekte spenning ut av kampen mellom det gode og det bedre? Dette dilemmaet møtte filmskapere i DDR. Jeg har vært på historieseminar med professor Jens Becker, regissør og lærer ved filmhøyskolen i Babelsberg.

– Filmskolen i Babelsberg lå direkte i Murens skygge. I min hukommelse var det alltid høst på skolen. Den stemninga preget også filmene våre, de var tunge, melankolske, noe som slett ikke passet med DDRs kulturpolitikk.

Hvordan ble man filmstudent i DDR? Opptakskvoten ble bestemt etter prinsippene for planøkonomi. Det ble gjort avtaler med tv om hvor mange filmarbeidere som trengtes, derfor var det lurt å jobbe for tv først, og skaffe seg en avtale om framtidig arbeid. Fantes det uavhengige filmskapere i DDR? Nei, fordi all film måtte gjennom samme framkallingssted. Det var kun to laboratorier i landet og all film som fantes var registrert. Den som prøvde seg på noe uavhengig kunne fort få besøk av Stasi.

Sensur

Skolen lå ved bredden av en sjø på grensa mot Vest-Berlin, forteller Becker. Det fantes et vakttårn for å holde utkikk over grensa, og grensevaktene skulle se mot Vesten, men likte bedre å kikke på de søte filmjentene som hadde pause. Filmstudentene var nøye utvalgt til det som var DDRs nest dyreste utdanning, etter pilotutdanningen. Dette medførte en forpliktelse til seinere å lage filmer i god sosialistisk tradisjon – men i praksis var dette ikke noen vanlig holdning. Tvert imot ga det status å lage noe som kanskje kunne bli forbudt.

For å omgå sensuren benyttet skolen ulike strategier. Mot slutten 1980-tallet, da Jens Becker var student, ble filmene delt inn i to typer: Sendefilmer og øvingsfilmer. Studentene var unge og frekke og ville endre verden, og lagde iblant filmer som ikke gikk gjennom sensuren. Da skyndte ledelsen seg å kalle det en «øvingsfilm», noe som forhindret at studenten ble utvist. Noen «stjal» sine egne filmer og viste dem hemmelig, gjerne på ungdomsklubber. Stasi visste om dette, men det ble stort sett akseptert.

Green-man-DDR

Selv trafikklysene var spesielle i Øst-Tyskland. (Foto: Oda Bhar, august 1989)

Skiftende tider

Filmstudioene i Babelsberg har vært sentrale i europeisk filmhistorie. Becker kaller dem «et magisk sted hvor filmkunsten ble medoppfunnet». Opprinnelig var bygningene et gartneri, men ble ombygd til filmstudio. Glasshusene ga godt lys, noe som på begynnelsen av 1900-tallet var helt nødvendig for å lage film. Først ble det lagd stumfilmer, seinere kom de legendariske UFA-filmene. Etter 2. verdenskrig ble Babelsberg nystartet under navnet DEFA-Ateliers, delvis på ordre fra den sovjetiske administrasjonen. Lenin mente nemlig at film var den viktigste kunstarten, fordi den kunne påvirke massene.

I årene fra 1954 til 1989 sto politikken langt fra fast. Filmhøyskolen merket godt svingningene i storpolitikken, og ved hvert klimaskifte ble rektor byttet ut, for å passe til tidsånden. Iblant kunne man lage «frekkere» film, i andre perioder ble det slått ned på mer uskyldige ting.

Rett etter krigen var det to strømninger i DDR, borgerlig og sosialistisk realisme. Begge var klart antifascistiske, noe som ikke var like uttalt i Vest-Tyskland (BRD). De to retningene eksisterte side om side fram til 1952, da staten DDR ble mer uttalt «demokratisk sosialistisk». Mange forlot DDR på denne tida. I 1961 ble Muren bygd, og brått befant Babelsberg filmhøyskole seg rett på ei stengt grense. Gateadressen endret navn 3 ganger på 1900-tallet, fra Keisterstr, via SA-str, til Karl Marx-Str. Mange gamle filmer ble straks forbudt.

I 1968 kom en liberalisering under Praha-våren, men håpet ble raskt slått ned. Deretter fulgte sterk innskjerpning med nytt slagord: «Den som ikke er for oss, er mot oss.» Filmstudentene var usikre. Hvem kan jeg snakke fritt med, hvem tyster til Stasi? Perioden 1968-1973 var verst. Deretter fulgte et nytt tøvær, da Erich Hoenecker avløste Walter Ulbricht som stats- og partisjef. DDR ble nå mer anerkjent i verden og fikk FN-medlemskap.

Fred-Frihet

Sosialistiske slagord og oppbyggelige veggmalerier var en del av bybildet. Propagandaen kalte Berlin Fredens By, «Stadt des Friedens». (Foto: Oda Bhar, august 1989)

Kampen mellom det gode og det bedre

For å forstå kulturlivet i DDR, sier Jens Becker, må vi se hvilke dogmer som lå til grunn. De kunne utfordres og brytes, men du måtte forholde deg til dem. Han lister opp 7 grunnsetninger.

  1. Arbeiderklassen er den ledende klasse som bestemmer historiens gang.
  2. Historien er klassekampens historie, og sosialismens seier er lovmessig.
  3. Kapitalismen kommer til å dø, og all kunst som bruker borgerlige verdier er reaksjonær.
  4. Partiet har alltid rett, og er samfunnets spydspiss.
  5. Motstanderen sover ikke. Den som ikke er med oss er mot oss, og får smake partipisken.
  6. Kunst er klassekampens våpen, den skal tjene folkets beste, og hva som er best bestemmer partiet.
  7. I sosialismen finnes bare kampen mellom det gode og det bedre.

Særlig det siste medførte et stort problem for dramaturgien. Kunst springer ut av konflikt, sier Becker, men her måtte konflikt dysses ned. Hvordan få ekte spenning ut av kampen mellom det gode og det bedre!?

«Film i DDR handlet om den sosialistiske helten i kampen mellom det gode og det bedre.» (Jens Becker, østtysk filmregissør og professor)

Før studentene ved filmhøyskolen begynte å filme måtte de gjøre knefall for Politbyrået, og love å rette seg etter de sosialistiske dogmene. Vanligvis skjedde det frivillig, for mange i DDR trodde genuint på de sosialistiske idealene, spesielt på 1950- og 60-tallet. Etter hvert ble enigheten mindre entydig, spesielt når det gjaldt praktiske løsninger.

Surrealisme og humor

Mens de systemtro filmene oftest benyttet hyperrealisme og slagord, ble systemkritikk gjerne uttrykt gjennom surrealistime og absurd humor. Et eksempel fra Murens siste år er Zug in die Ferne (1989) av Andreas Dresen. Han er idag en av Tysklands viktigste regissører. Tidligere i år har jeg skrevet om hans seineste to filmer: Whisky mit Vodka (2009) og Den niende himmel (2008).

«Zug in die Ferne er en vennlig film fra ei tid hvor alle var rasende. Den er en hyllest til de som ble, og en hyllest til filmen.» (Jens Becker om Andreas Dresens film.)

Dresens filmer har gjerne en vennlig, humoristisk tone, noe som også gjelder denne. Ifølge Becker av mange filmskapere i DDR på 1980-tallet Bergman-inspirerte, noe som i Zug in die Ferne merkes på drømmesekvenser og lett surrealisme. Noen mennesker venter på en jernbanestasjon, blant annet en eldre mann og en ung kvinne, men alle tog er forsinket fordi ekspresstoget fra Vest-Berlin skal passere. Det såkalte Intersohnenzug var et vestlig tog som fikk lov til å passere over østtysk mark, men måtte kjøre enormt fort slik at ingen DDR-borger skulle kunne kaste seg på. Ellers gikk ingen tog spesielt fort i DDR, noe som forsterket følelsen av et enormt lufttrykk når det suste forbi. Den eldre mannen på plattformen påstår at hans kone er med lyntoget, hun skal reise til Vesten i begravelse til ei tante, som de deretter skal arve, kanskje, og isåfall skal han komme etter til Praha, kanskje. Endelig kommer toget, men den unge jenta ramler av lufttrykket. Mannen må hjelpe henne, og rekker ikke vinke til kona. Vel, sier han, forhåpentlig så hun meg i det minste. Men like etter kommenterer stasjonsmannen: Du forteller alltid samme historie.

Brandenburger-Tor1

Brandenburder Tor lå i øst, men så nær Muren at ingen privatpersoner fikk lov å komme nær. (Foto: Oda Bhar, september 1988)

Realisme med begrensninger

Dokumentaristene i DDR droppet gjerne kommentarspor i filmene sine, fordi propagandaen ble forventet å ligge i kommentarene. Uten voiceover kom du unna med mer, fordi budskapet ble mindre synlig. Østeuropeiske kunstnere ble flinke til å si ting mellom linjene. Verre var det å ikke kunne lage film om uperfekte sider ved samfunnet. Arbeidsløshet og psykososiale problemer skulle nemlig ikke finnes under sosialismen.

En av studentene ved filmhøyskolen, Thomas Heise, lagde likevel en film om såkalte Assis, «asosiale tilfeller», dvs folk som falt utenfor, ble småkriminelle eller bare var ungdom i opposisjon. Filmen het Wozu denn über diese Leute einen Film (1980), «hvorfor lage film om slike folk», etter innvendingene han møtte fra lærerne. Filmen fikk så mye oppmerksomhet under filmingen at den ikke kunne forbys, ikke før den var ferdig og godkjent, men da ble den forbudt, og Heise ble exmatrikulert. Han begynte å jobbe ved DEFA-studioene som assistent, og lagde etterhvert flere filmer som også ble forbudt. Idag lager han fremdeles såre, sinte, smertefulle filmer, sier Becker, og har det antakelig ikke enklere med filmskapingen sin enn han hadde i DDR-tida.

Liberalisering på 1980-tallet

I 1986 seilte Gorbatsjov opp som den store overraskelsen, og filmhøyskolen fikk ny rektor igjen.

Lothar Bisky var helt annerledes enn de foregående rektorene. Uformell og vennlig, alltid med åpen dør – og dus med studentene, noe som var uhørt i tysk sammenheng! Hvis det kom klager fra sensuren lot han som ingenting: Beklager, da må det ha skjedd en feil. Likevel forbød propagandasjefen alle filmene i 1987, men Bisky lot dem vises «hemmelig». Han fikk nye klager og lot som han angret, «det skal aldri skje igjen», men neste år gjentok det seg. DDR prøvde nå å holde på sin egen konservative linje, og distansere seg fra Sovjetunionen, men rektor beskyttet filmstudentene. (Idag er Bisky leder for det venstreradikale partiet Die Linke, og er omstridt pga anklager om å ha vært informant for Stasi.)

I 1989 ble det klart at noe stort var i ferd med å skje i DDR. Grensene ble åpnet sørover mot Tjekkoslovakia og Ungarn, og mange forlot landet, også fra filmhøyskolen. De øvrige ble oppfordret til å dokumentere den «fredelige revolusjonen», og dermed startet en enormt produktiv tid. Studentene drev journalistisk aktivitet, de var ute og filmet i gatene hele tida, det foregikk knapt undervisning.

Dom-&-Trabi

Idag er gatebildet på Under den Linden helt annerledes enn dette. Republikkpalasset til høyre er revet, det er flere og helt andre biler, og reklameplakater finnes overalt. (Foto: Oda Bhar, september 1988)

Et system klapper sammen

Jens Becker er født i 1963. Han var 26 år og avgangsstudent da Muren falt. Siden har han jobbet både med film og tv, i tillegg til undervisning. Men langt fra alle har vært like heldige. Generelt greide mange fra øst seg dårlig etter gjenforeningen. Det tok minst ett år før noen kunne orientere seg på nytt, sier Becker, og mange har aldri greid å omstille seg. Det var ikke bare friheten som økte, usikkerheten ble også av en helt annen art enn før. Gjenforeningen av Tyskland handlet ikke om å slå sammen to likeverdige land. Det var ett land som overtok ett annet. Østtysk ungdom hadde vokst opp i et land som ikke lenger eksisterte, og ble nødt til å greie seg i et helt fremmed system. Alle erfaringer og nettverk ble meningsløse over natta, mange utdanninger ble verdiløse. Hvem hadde bruk for en planøkonom i en verden av kapitalisme?

Ved filmhøyskolen i Babelsberg ble 1990 et år av depresjon. Etter den hektiske journalistiske tida i 1989 falt produktiviteten nå helt sammen. Plutselig kunne alt sies, ingenting ble lenger sensurert. Men dermed ble kulturinstitusjoner som filmhøyskolen mye mindre viktige enn før. Det er slik i dårlige tider, sier Becker, at folk prøver å si gjennom kultur det de ikke får lov å si rett ut. Derfor blir kulturlivet enormt betydningsfullt.

«Dårlige tider er alltid gode for kunsten.» (Heiner Müller, østtysk forfatter)

For filmarbeiderne forsvant produksjonsmulighetene brått, siden DDR-tv og alle filmstudioene i Øst-Tyskland ble avviklet. Etter ei stund ble nye tv-kanaler og produksjonsselskaper opprettet, men lederne var vesttyskere. Lenge var det usikkert om skolen i Babelsberg ville bli nedlagt, siden det allerede fantes andre filmhøyskoler i Vest-Tyskland. Men den lot seg redde, og er idag den teknisk best utstyrte filmhøyskolen i Tyskland.

Studioene i Babelsberg har også fått en renessanse, og nylig vært åsted for innspillingen av filmer som V for Vendetta (2005), The Bourne Ultimatum (2007), Flammen og Citronen (2008), Valkyrie (2008) og Inglourious Basterds (2009).

Nye tabuer

At den statlige sensuren var borte etter gjenforeningen betydde ikke ubegrenset frihet. Også i markedet ligger sensurpotensiale, selv om reglene ikke er uttalt eller formalisert. Østtyske filmskapere oppdaget at nye tabuer oppsto, en ny type historier lot seg vanskelig fortelle.

Et slikt tabu var Treuhand, selskapet som ble dannet for å privatisere de statlige eiendommene i DDR. I ettertid føler mange seg lurt, fordi «arvesølvet» deres ble solgt for en slikk og ingenting. Det handlet om store verdier, siden DDR var et land hvor nær sagt alt tilhørte staten. Slike historier var ikke populære i det nye markedsorienterte Tyskland. Kapitalistene i filmindustrien var ikke interessert i å støtte dem, og mange østtyske filmskapere fikk aldri lage film igjen.

Hva står igjen som Jens Beckers viktigste erfaring?

– Jeg vet nå at et system veldig fort kan klappe sammen og bli borte. Dette er en viktig bevissthet, for det kan også gjelde dagens samfunn. Dermed er det alltid lurt å ha kamera klart. En erfaring kan når som helst bli historisk.

Jens-Becker1

Jens Becker på Cinemateket i Oslo, januar 2008. (Foto: Oda Bhar)

Alle bilder i denne artikkelen er ©Oda Bhar.

Det faglige stoffet er hentet fra et seminar på Cinemateket i januar 2008: «Det undergravende blikk – filmstudenter betrakter DDR.»

Jeg legger ved filmografien fra kurset, hvis noen ønsker fordypning.

(Artikkelen blir også publisert på Montages.)

Filmografi fra seminar om DDR-film

Fiksjon

  1. Die erste Seite einer Chronik (1961), regi Kurt Tetzlaff.
  2. Sorgenkinder (1961), regi Helmut Nitzschke.
  3. Wilkommen in der Kantine (1988), regi Peter Welz.
  4. Leb wohl, Joseph (1989), regi Andreas Kleinert.
  5. Zug in die Ferne (1989), regi Andreas Dresen.

Dokumentar

  1. Solang’ noch untern Lindern (1958) regi Kurt Tetzlaff.
  2. Alarm (1958) regi Werner Wüste.
  3. Was jeder muß (1988) regi Andreas Dresen.
  4. Mehr als das Übliche (1969) regi Dieter Jäger/Gerhard Knopfe.
  5. Karl Marx – Dr Henne (1968) regi Alexander Ziebell.
  6. Rote aus der Demo raus (1989) regi Jens Becker.
  7. Die Kinder von Golzow (dokuserie) regi Winfried Junge.
  8. Notwendige Lehrjahre (1960) regi Jürgen Böttcher.
  9. Wozu denn über diese Leute einen Film (1980) regi Thomas Heise.
  10. Aber wenn man so leben will wie ich (1988) regi Bernd Sahling.

Sexy forfall (Andreas Dresen) 12. august 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
11 comments

Hva betyr alder? Når slutter vi å være oss? Svaret ligger i kortene: Svært seint, kanskje aldri. Hva med romantikk? De fleste av oss bærer på klisjéfylte idéer om kjærlighet i alderdommen. Arm i arm gjennom parken, ei mjuk hånd over kinn, noen milde blikk over kaffekoppen. Og alltid mellom to som har vært sammen halve livet. Den tyske regissøren Andreas Dresen vil vise oss at det ikke trenger bli slik. Kjærligheten trenger verken å bli satt eller sukkersøt, den kan ramme oss hardt, lidenskapelig og vakkert hele livet.

Den_niende_himmel_4_146822m

Inge (Ursula Werner) og Karl (Horst Westphal) faller pladask for hverandre.

Den niende himmel (Wolke Neun) er et klassisk trekantdrama mellom tre eldre mennesker, to menn og en kvinne. Inge (Ursula Werner) er en impulsiv kvinne i sekstiåra som tar syoppdrag for å spe på pensjonen. Hun er gift med Werner (Horst Rehberg), en traust men sympatisk mann som er opptatt av tog. En dag kommer 76 år gamle Karl (Horst Westphal) for å få lagt opp ei bukse. Inge forelsker seg, og det er i høyeste grad er gjengjeldt. Forholdet blir fysisk allerede i filmens første scene, etter noens mening for mye, siden kamera dveler ved gamle kropper med valker, hudfolder og pigmentflekker. Men det ytre forfallet hindrer verken slørete blikk eller andpustne kyss, alle slike tegn som gjør forelskede mennesker så skinnende.

Både den nye og den gamle kjærligheten er presist og ømt beskrevet. Inge trekker pusten før hun ringer på døra, Karl løper gutteaktig glad rundt og gjør leiligheten klar for henne. Også den hverdagslige harmonien med ektemannen Werner skildres varmt, når de sitter i stua med hvert sitt tidsfordriv, hun løser kryssord, han lytter til ei gammel grammofonplate med toglyder. Det er ikke ulikt togquiz-scenen i den norske filmen O’Horten (Bent Hamer, 2007), som Andreas Dresen også har sett, viser det seg, når jeg etter førpremieren er så heldig å ha ham til bords under en middag. Noen direkte inspirasjon er det ikke snakk om, scenen er snarere et pek til tognerder, spesielt fra DDR, dette landet som ikke lenger finnes, men den pussige grammofonplata er blitt et samleobjekt fra tida før Murens fall, og et av regissørens vanlige subtile tegn på at historiene hans foregår i det gamle øst.

Den_syvende_himmel__135911m

Inge (Ursula Werner) prøver å kjempe imot, men til slutt må hun fortelle Werner (Horst Rehberg) at hun har funnet en annen.

Skuespillerne i Den niende himmel er relativt kjente i Tyskland, men ingen av dem pleier å ha hovedroller. Andreas Dresen har hentet dem fra teateret, et bevisst valg siden dialogen skulle utvikles gjennom improvisasjon. Også andre manuselementer fikk skuespillerne være med og skape: Ursula Werner hadde sunget i kor, slik karakteren gjør i filmen, og Horst Rehberg var interessert i tog – ikke like mye som Werner, men han reiser helst med tog og hater fly. Realismen forsterkes av at Dresen ville bruke forståelige, virkelighetsnære lyder, ikke manipulerende filmlyd og stemningsskapende musikk. Det vi hører er kirkeklokker, kaffetraktere og stillheten innendørs.

En erkjennelse regissøren kom til i løpet av innspillinga er at kjærligheten ikke trenger noen «grunn». I starten ønsket han å vise hvilken «god» mann Karl var, en enkemann som hadde pleid sin syke kone i flere år før hun døde. Disse opplysningene ble fjernet fra filmen. Hvorfor? Fordi de var overflødige. Hva er en forelskelse? Hvor ussel virker ikke en kjærlighet som er basert på objektive kriterier for sympati?

– Vi var i ferd med å skyte scenen hvor Karl fortalte Inge om den syke kona si. Noe ville ikke klaffe, men jeg skjønte ikke hva. Så gjorde jeg et eksperiment og ba han som spiller Karl fortelle en bløt vits. Først ville han ikke, men jeg overtalte ham. Hele teamet ventet på en hjerteskjærende monolog, og så kom det en sexvits for åttiåringer! Ursula brøt ut i en hysterisk latter. Stemninga ble lettere, og det fungerte mye bedre!

I filmen er Inges latter ekte etter Karls vits, siden skuespilleren ikke var forberedt på endringen i scenen. Det samme er Werners reaksjon når Inge gjenforteller vitsen til ham, og han rister på hodet: Er det slikt dere forteller hverandre i koret? Den åpne og lekne prosessen har gjort Den niende himmel til en humoristisk film. Men lettbeint er den ikke.

– Jeg visste at den ville kreve emosjonell energi fra publikum, og engstet meg for mottakelsen.

Men filmen er blitt en suksess i Tyskland, og går fortsatt på kino ett år etter premieren. Ikke minst får regissøren fine reaksjoner fra publikum, noe som også skjer på Gimle, hvor han raskt blir omringet av damer i foajéen. Etter en forestilling i Münster kom et ektepar og takket ham: Du er jo mye yngre enn meg, sa mannen, og enda har du laget en film for min generasjon. Min kone og jeg har vært gift i femti år, men nå er vi blitt inspirert til å gå hjem og hygge oss!

sjundehimlen2_copy_135910m

Skuespillerne fikk være med å skape rollene sine gjennom improvisasjon.

Det mest interessante ved filmens suksess er kanskje at den viser hvor lite bortskjemt denne aldersgruppen er med god og relevant fiksjon. Eldre mennesker framstår sjelden som selvstendige subjekter på film. De får i beste fall være med i relasjon til andre, som foreldre eller besteforeldre, eller framstilles klisjépreget latterliggjørende eller «rørende». Som skrekkens eksempel på det siste nevner Dresen den argentinske filmen Elsa & Fred (2005), som noen sikkert kjenner fra Film fra Sør (den vant Publikumsprisen i 2006, og ble vist som reprise i 2007 og 2008, sist fordi forfatteren Hans Petter Blad anbefalte den – usett). Ifølge Dresen viser Elsa & Fred et eldre filmpar i verste klisjéform, med rituelle kinnkyss og sentimentalitet.

– Jeg gikk ut av kinosalen og var så irritert. Jeg tenkte: Det må da være mulig å ta eldre mennesker mer på alvor? Gi dem rett på det livet de fortsatt har. Innse at de kan ha ekte pasjoner.

Eldre kan få like mye sommerfugler i magen som yngre folk. Men mye er også vanskeligere. Det er liten tid igjen, færre sjanser å håpe på, noe som kan gjøre det langt tyngre å bli forlatt. I filmen har Werner ikke mye annet å leve for enn Inge. Han har toginteressen og bøkene, men utover det opplever han gjennom henne. Under overflaten er han heller ikke så sindig. Og selv om Inge og han kan virke ulike har de noe felles: Begge tar sterke beslutninger. Filmen slutter ikke muntert, men i et moralsk dilemma uten svart/hvitt-konklusjon. Hvem fortjener mest sympati, den som insisterer på å velge eventyret, klemme siste dråpe ut av livet, eller den som bare vil gjøre så godt han kan? Når bruddet er et faktum, lenge etter at onde ord har falt og den nye kjærligheten har tvunget seg fram, sier Werner til Inge: Hva gjorde jeg galt? Hun svarer: Du gjorde jo ingenting galt! Da kunne vi aldri ha levd sammen i tretti år.

Den_syvende_himmel_135909m

Ursula Werner vant Den tyske filmprisen i 2008 for sin rolle som Inge.

Den offentlige diskusjonen i Tyskland har handlet om sex, og hvor sjokkerende det er å se den så eksplisitt framstilt mellom eldre. Et norsk eksempel er Ulrik Eriksen, som har viet en hel artikkel i Morgenbladet til å ramse opp kjærlighetsscener mellom gamle mennesker som har frastøtt ham (og andre) gjennom filmhistorien. Andreas Dresen sier at reaksjonene var ventet, men samtidig gjør det ham oppgitt at sex og alder er det eneste folk ser. For ham er Den niende himmel først og fremst en film om hvilket jordskjelv kjærligheten kan være.

– It can shake you at any time of your life. Don’t feel safe!

Den niende himmel har jevnt over fått strålende kritikker i norske aviser. Den hadde premiere i Oslo 7. august, og kommer til Bergen fredag 14. august. Løp avgårde på kino, denne filmen fortjener gode besøkstall!

Den_syvende_himmel_135908m

Andreas Dresen står bak både manus og regi på Den niende himmel (2008). Han har tidligere laget filmer som Halbe Treppe (2002) og Sommer i Berlin (2005). Hans nyeste film Whisky mit Vodka (2009) hadde premiere på KVIFF (filmfestivalen i Karlovy Vary, Tsjekkia) i sommer.

En del av sitatene i denne artikkelen er hentet fra førpremieren på Gimle kino, hvor Andreas Dresen ble intervjuet på scenen av Kjetil Lismoen. Lismoens referat fra samtalen kan du lese hos Rushprint. I tillegg vil jeg anbefale Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten, og Vegard Larsens intervju i Dagbladet.

BONUSMATERIALE (for spesielt interesserte):

Et stykke ut i Den niende himmel hører Werner en setning fra et hørespill: «Det eneste som er verdt å gjøre er det du ikke har gjort før.» Replikken får ham til å slå av radioen, antakelig fordi han ikke er den eventyrlystne typen. Men dette er en referanse til Andreas Dresens nyeste film, Whisky mit Vodka, som hadde verdenspremiere under årets filmfestival i Karlovy Vary. Whisky mit Vodka er en metafilm om en filminnspilling, og «filmen i filmen» handler blant annet om alder og kjærlighet – om enn ikke like eksplisitt som i Den niende himmel. Dresen blir glad, men også beskjemmet over at jeg merket dette.

– Jeg ville vanligvis ikke ha sitert meg selv, i betydningen brukt en sekvens fra en tidligere film. Det synes jeg er for ubeskjedent. Men omvendt, å sitere en film som ikke fantes ennå, det gikk an.

At noen kom til å se de to filmene i motsatt rekkefølge hadde han ikke helt forutsett. De to filmene ble spilt inn samtidig, men Whisky mit Vodka ble klippet etterpå og fikk premiere ett år seinere. Den vant regiprisen i Karlovy Vary, men kommer etter hva jeg forstår antakelig ikke til Norge. Min omtale for Montages fra KVIFF 2009 kan du lese her.

Denne artikkelen er også publisert på Montages.