jump to navigation

En handlevogn til begjær (Ida Ekblad) 13. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: For å øke kraften i uttrykket maler Ida Ekblad med handlevogner fulle av jernskrot. I gummihjulene har hun skåret inn poesi.

KUNSTANMELDELSE
Ida Ekblad
Museet for samtidskunst

25. april – 15. september 2013

Mye har vært sagt om Ida Ekblads overgang fra moteriktig konseptkunst til dagens viltre oljemalerier i retroekspresjonistisk stil. Mange er kritiske, selv om det virker tidlig å forvente kontinuitet av en kunstner som har vært aktiv under et tiår. Alt i studietida gjorde Ekblad seg bemerket med vyer og eksperimentvilje, spesielt gjennom kuratorprosjektet «Willy Wonka Inc.» sammen med Anders Nordby. De viste mye som ble toneangivende i årene etterpå, blant annet yngre New York-kunstnere i sjokoladefabrikken på Grünerløkka.

Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

De siste ukene har Banksalen i Museet for Samtidskunst vært omgjort til Ekblads atelier. Separatutstillingen som åpnet igår omfatter nylagde og eldre arbeider, og er del av serie med norske samtidskunstnere «midtveis i karrieren» som tidligere har omfattet Camilla Løw, Matias Faldbakken, Snorre Ytterstad og Marte Aas. Ida Ekblad har allerede hatt betydelig internasjonal suksess, og utfolder seg med selvtillit og energi. En avvæpnende frekkhet går tilbake til avgangsarbeidet fra Kunstakademiet i 2006, som senere vakte oppsikt på Astrup Fearnley-museets mønstring av yngre konseptkunst i 2008, Lights On. Den tidligere taggeren Ekblad satte et rebelsk fingeravtrykk på en plakat av Jessica Simpson, ved å klistre en rosa tyggis midt i øyet på den forførende popstjernen.

Ida Ekblad: "Political Song for Jessica Simpson to sing" (2006). Foto: ida-ekblad.com

Ida Ekblad: «Political Song for Jessica Simpson to sing» (2006).

Mest interessant er Ekblad fortsatt når hun nærmer seg det konseptuelle. I Banksalen viser hun et titalls bilder malt med handlevogn, hvor hjulene er dyppet i maling og kjørt fram og tilbake over lerretet. I hjulene har Ekblad skåret inn ord fra egne dikt og tekster, som nedfeller seg i motivet. Tyngden på vognene økes ved å fylle dem med jernskrot, slik at de «trykker» bedre og forsterker kraften i bevegelsen. Vognene med skrot står igjen i salen, som selvstendige verk.

Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

En liknende stram ramme savnes i den andre større bildeserien på utstillingen, hvor flere bilder er sjokkerende dårlig malt, med pastose penselstrøk og rotete komposisjoner. Det er en gåte hvordan noen mene disse bildene ligger nær remakes av Asger Jorn og andre mestere, slik Andrea Kroksnes hevder i et katalogessay. I beste fall nærmer de seg graffiti eller ekspresjonistisk pastisj.

Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er etter min mening de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Derimot skal Ekblad ha honnør for uredd utprøvning og generell vilje til å ta plass. Mange har rost henne for å gi seg inn på et mannsdominert område, men som hun selv påpekte under presse­visningen: Vi skal ikke tro at modernistisk maleri har vært utelukkende macho, bare fordi de store museene i overveiende grad har kjøpt inn mannlige kunstnere. Noe liknende ble påpekt av kuratorene bak vårens store mønstring av feministisk kunst på Kunsthall Oslo, som mente at Nasjonalmuseet burde kjøpe inn alle verkene for å bøte på forsømmelsene. Eksempler på kvinnelige kunstnere som i likhet med Ekblad har jobbet med fynd og klem i store formater er Louise Bourgeois og Niki de Saint Phalle.

Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.

Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.

Ekblad trigges av eksotiske land og turistaktige opplevelser, som når hun i en landsby på Bali møter håndverkere som lager dekorative jernporter, og straks får lyst til å lage sin egen. Hun får lov til å bruke det som blir til overs fra arbeidet (mot klekkelig betaling, får vi håpe), og skaper et verket som blir et av utstillingens beste. «Untitled (Gate)» har en etterlengtet tvetydighet, med vakre ornamenter toppet av snirklete nonsensord med beklemmende likhet til teksten over porten til Auschwitz: «Arbeit macht frei.»

Enkelte av Ekblads verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.

Enkelte verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.

På den annen side er metoden knapt nyskapende. Å leie seg inn i verksteder og få hjelp av håndverkere til å produsere i teknikker du ikke behersker har vært vanlig siden Picasso, og skrapmetall og drivved har vært brukt av så ulike kunstnere som Robert Rauschenberg, Jean Tinguely og Lars Vilks. Få av de eksotiske verkene når utosiver kulturell shopping, og framstår mest som sjarmerende anekdoter fra en ryggsekkturist.

I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Å knytte Ekblad til den kunsthistoriske retningen situasjonismen, slik mange har gjort, virker dermed noe velvillig. Situasjonismen sprang ut av marxistisk tenkning på 1950/60-tallet, og ville ta byen tilbake fra kapitalismen. Det gjaldt å finne egne veier i et landskap overtatt av konsum, ved å «drive» rundt i byen. Når Ekblad plyndrer Berlin for skrotmetall virker det mest som en askeladdmetode, mens «drifts» for situasjonistene var en ideologisk handling, en slags fysisk-geografisk versjon av Freuds frie assossiasjons metode.

Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.

Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.

Ekblad forholder seg eklektisk til kunsthistorien, og prøver ut det hun finner visuelt interessant. Enten hun plukker fysiske gjenstander fra forlatte industribygninger eller idéer fra forlatte kunstretninger, minner hun mer om sin egen generasjons byvankere enn tidligere tiders revolusjonære.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 26. april 2013

Reklamer

Ekstasens farger (Emil Nolde) 6. november 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNSTANMELDELSE: Nasjonalgalleriet viser oss mangfoldet hos Emil Nolde, men får ikke spenningene i kunstnerskapet klart nok fram.

«Emil Nolde. Jakten på det autentiske»
Nasjonalgalleriet
12. oktober 2012 – 20. januar 2013

Det er noe vilt over Emil Noldes bilder, som om han transponerer et indre opprør over på lerretet. Utstillingen i Nasjonalgalleriet presenterer et fint utvalg arbeider, dels kronologisk, dels tematisk. Mest kjent er de dramatiske oljemaleriene, med sterke farger og tjukke malingstrøk som får motivene til å stå ut som relieffer.

Emil Nolde: Religious motives

I hovedsalen får vi en fruktbar sammenstilling av to motivkretser: Reisen i Sørhavet, og religiøse bilder. Rett før 1. verdenskrig deltok Nolde på en tysk vitenskapsreise til det østlige Ny-Guinea (dengang en tysk koloni), og maler øyboerne med en primitiv råhet som får en interessant parallell i den nærmest ekstatiske religiøsiteten fra Bibelscenene – som siden skulle provosere nazistene.

Emil Nolde: "Ecstasy", detail

Emil Nolde: «Ecstasy» (1929), detalj.

Emil Nolde (1867-1956) vokste opp på en bondegård i grensetraktene mellom Danmark og Tyskland. Moren snakket dansk og faren nordfrisisk, og selv giftet Nolde seg med danske Ada. I likhet med vår egen Gustav Vigeland begynte Nolde som treskjærer, og jobbet som møbelsnekker før han våget å forfølge kunstnerdrømmen. Med Ada flyttet han tilbake barndommens landskap (hvor Nolde-museet idag ligger i landsbyen Seebüll).

At Seebüll

Nolde og hans kone Ada i hagen ved deres hus i Seebüll, som idag er museum. De fleste av verkene på Nasjonalgalleriets utstilling er lånt herfra.

Vintermånedene tilbrakte de oftest i Berlin, hvor Nolde i 1907 møtte Edvard Munch. På denne tida var han medlem av kunstnerkollektivet Die Brücke, som besto av ekspresjonister basert i Dresden (senere Berlin). Et rom på utstillingen sveiper raskt gjennom fasen, fra famlende impresjonisme til livlige scener fra nattelivet i Berlin, samt kyndige tresnitt og litografier.

Emil Nolde: "Slovenes"

Emil Nolde: «Slovenere» (1911).

Brücke-malerne var sterkt inspirert av van Gogh, noe som ikke minst er synlig i Noldes maleteknikk. Ønsket om å uttrykke følelser og andre sjelelige tilstander er typisk for de tyske ekspresjonistene, som også knytter an til eldre retninger som romantikken. I Frankrike var ekspresjonismen mer et fargenes opprør, som fulgte en naturlig linje via Cézanne, Gauguin og Matisse til fauvistene. Hos Nolde finner vi dette sporet i blomsterbildene, som er viet et eget rom på utstillingen. Flere av disse bildene har en ornamental skjønnhet som vil tiltale mange besøkende. Selv uttalte Nolde at farger var som musikk, «fargene er mine noter».

Emil Nolde: "Five Lilies (red, green and yellow)"

Emil Nolde: «Fem liljer (røde, grønne og gule)» (udatert).

Det umiddelbare og spontaneframheves ofte hos Nolde, og tolkes i utstillingens tittel som en søken etter autentisitet. Kurator Øystein Ustvedt har villet sette det tidlige 1900-tallets sannhetslengsel opp mot vår tids maskespill og iscenesettelser, men lykkes bare måtelig. De fire salene har noe klaustrofobisk over seg, som ikke bare handler om arkitektur. Mangfoldet i verkene er grundig belyst, men det pekes i liten grad utover det rent biografiske. Indre motsetninger i liv og verk forblir uartikulert, i likhet med linjer til andre kunstnere.

Emil Nolde: "The Sea #3"

Emil Nolde: «Havet #3» (1913).

Noldes historie inneholder elementer av klassereise, med den karakteristiske blandingen av hjemlengsel og fjernlengsel som gjerne følger med. Han var en bonde i byen og en grubler på landet. Han trengte barndommens hav og horisont, men også storbyens omgang med kunstnervenner. Det tydeligste paradokset gjelder nazismen, som belyses i utstillingens innerste rom.

Emil Nolde: "Poppies."

Emil Nolde: «Valmuer» (udatert)

Nazisympatier hadde Nolde utvilsomt, i den grad at jeg stusser over tekster som toner dem ned. Er ikke tida snart moden for å legge vekk den moralske forargelsen? Det mest interessante ved Nolde er jo ikke hvorvidt sympatiene fantes, men hvilken ulykkelig kjærlighet det handlet om.

Emil Nolde. "Paradise Lost"

Emil Nolde: «Tapt paradis» (1921).

Nolde trodde på tysk kunsts overlegenhet og rakket gjerne ned på jødiske kunsthandlere. Han ble dypt sjokkert over å havne på utstillingen med «entartete Kunst» i 1937, særlig fordi Goebbels lenge var positiv til ham – men Hitler var av en annen mening. Ville Nolde ha latt seg bruke som verktøy i propagandaen om han hadde fått sjansen? Det virker ikke usannsynlig. Men der vår egen Hamsun var mer enn velkommen, bestemte nazistene seg altså for å utstøte Nolde, noe som paradoksalt nok hjalp ham til å tre smertefritt tilbake i det gode selskap etter krigen.

Emil Nolde: "Couple in Blue", detail

Emil Nolde: «Par i blått», detalj (fra ett av de såkalte «umalte» bildene, 1938-1945).

Under krigen fikk Nolde maleforbud, og turte ikke lenger bruke oljefarger i frykt for å bli avslørt av lukten. Akvarellene fra krigens dager kalte han «umalte bilder», og så på dem som skisser og utkast. For meg er de utstillingens mest positive overraskelse, med sin fluitidet og vitalitet i beskjedne formater. Figurer og former svever iblant nærmest transparent over i hverandre, på en måte som kan minne om Chagalls drømmebilder.

Emil Nolde: "Wildly dancing girls in front of a park" kopi

Emil Nolde: «Vilt dansende jenter foran en park», detalj (fra ett av de såkalte «umalte» bildene, 1938-1945).

En forkortet utgave av denne anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. oktober 2012. Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr her.