jump to navigation

FFS: Prisutdeling (fotoreportasje) 18. oktober 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

Det er nest siste dag på Film Fra Sør, med festforestilling hvor årets prisvinnere skal deles ut. Jeg har sitteplass høyt oppe i salen på Filmens Hus, men henger nede ved scenen med de andre fotografene.

Payam Madjlessi

Skuespiller Pajam Madjlessi tar imot publikumsprisen. (Foto: Oda Bhar)

Det første som deles ut er Publikumsprisen. Vinneren er For a Moment, Freedom (2008), som vil bli vist på NRK i løpet av påfølgende år. Det er en original film som ser et vanlig tema fra en ny vinkel: Flyktninger portretteres under venting i et transittland. Prisen mottas av skuespiller Payam Madjlessi, som var den første jeg intervjuet under festivalen. I takketalen håper han at filmen vil bidra til å gjøre vår holdning til flyktninger mer individuell og menneskelig. Han retter også en pekefinger mot vestlige lands restriktive flyktningpolitikk:

– Jeg ser min ambassadør i salen, den franske ambassadøren. Jeg vil gjerne si til ham: Herr ambassadør, Frankrike sendte tilbake tretti tusen flyktninger ifjor. Det er altfor mange!

Nita Kapoor

Nina Kapoor er nyutnevnt leder for Fredskorpset. (Foto: Oda Bhar)

Den neste som taler er Nita Kapoor, indisk-norsk AP-politiker og nyutnevnt leder for Fredskorpset. Hun snakker om internasjonalt samarbeid, men jeg får ikke med meg detaljene. Hun forsvinner nesten bak den høye talerstolen, noe som fører til hektisk aktivitet i fotografrekka.

Agnethe S. Buus Jensen

Produsent og Montages-medarbeider Agnethe S. Buus Jensen deler ut prisen for beste dokumentar. (Foto: Oda Bhar)

Dokumentarfilmprisen deles ut av Agnethe S. Buus Jensen, produsent i Ekkofilm og dessuten skribent i Montages. De øvrige medlemmene i juryen har vært produsent Helga Fjordholm og filmkritiker Truls Lie. Prisen går til Rough Aunties (2008), som er laget av Kim Longinotto. Filmen handler om en sørafrikansk organisasjon som hjelper misbrukte barn. Mye tyder på at juryen her har lagt vekt på rørende karakterer og viktig tematikk, snarere enn filmatisk originalitet, noe som ikke er uvanlig for dokumentarpriser. Etter min mening er det synd, fordi det undergraver dokumentarens mulighet til å framstå som selvstendig filmkunstsjanger, framfor en rent diskuterende sjanger av den typen vi kjenner fra tv-produksjon.

Det fantes uten tvil langt mer filmatisk spennende dokumentarer på festivalen, ihvertfall når det gjelder virkemidler, ikke minst den meksikanske El General (2009) av Natalia Almada. Både Almada og hovedperson i vinnerfilmen Rough Aunties, Jackie Branfield, har forøvrig kommet til orde hos meg tidligere denne uka, under debatten om kvinner og film.

Karen Moe Møllerup, Magnus Vartdal Kristoffersen & Jon Iversen

Juryen for FIPRESCI-prisen besto av Karen Moe Møllerop, Marius Vartdal Kristoffersen og Jon Iversen. (Foto: Oda Bhar)

FIPRESCI-prisen er en internasjonal filmkritikerpris som går til beste film i et sideprogram kalt Nye Retninger. Premien er støtte til dvd-lansering i Norge med distribusjon gjennom Platekompaniet. Juryen besto av filmjournalistene Karen Moe Møllerop, Marius Vartdal Kristoffersen og Jon Iversen, og prisen går til den thailandske A Moment in June (2008), regissert av O. Nathapon.

Karen Moe Møllerup

Karen Moe Møllerop deler ut FIPRESCI-prisen til A Moment in June. (Foto: Oda Bhar)

Prisen blir delt ut av Karen Moe Møllerup, som legger vekt på filmens komplekse struktur, kombinert med røtter i lokal thailandsk kultur og fortellertradisjon. Jeg har sett filmen, og syntes den var et vakkert og ganske interessant forsøk på å følge i fotsporene til In the Mood for Love av Wong Kar-Wai. Også A Moment in June handler om en tapt kjærlighet i fortida, den har samme typen glidende estetiske bilder og undertrykte sensualitet, men er i tillegg en blanding av multiplotthistorie og metafilm om det å sette opp et teaterstykke.

Montages-city-of-life-and-death

Stillbilde fra vinner av Sølvspeilet, den kinesiske filmen City of Life and Death (2009).

Sølvspeilet går til beste film i Hovedprogrammet, og premien er støtte til import av filmen på norske kinoer. Prisen går til den kinesiske City of Life and Death (Nanjing! Nanjing!), regissert av Lu Chuan. Den vever sammen slag og individuelle skjebner i den grusomme krigen mellom Kina og Japan i 1937. Jeg har ikke sett filmen, men klippet vi så på Filmens Hus var skremmende og storslagent. Juryen som delte ut Sølvspeilet besto av direktør for Norsk Filminstitutt, Nina Refseth, spillefilmregissør Eva Sørhaug (Lønsj, 2008), kortfilmregissør Hisham Zaman (Bawke, 2005).

Refseth, Sørhaug, Zaman & Herrera

Produsent Paola Herrera mottar hederlig omtale for Parque Via (2008) av juryen for Sølvspeilet: Nina Refseth, Eva Sørhaug og Hisham Zaman. (Foto: Oda Bhar.)

Hederlig omtale gikk også til den meksikanske filmen Parque Via, om en portner som får problemer når huset han har passet i 30 år blir solgt. Denne filmen har jeg sett, og den var i langsomste laget for meg, men publikum skal ha likt den godt på festivalen. Produsent Paola Herrera, som er bosatt i Norge og tidligere har jobbet bl.a. med sin berømte landsmann Carlos Reygadas, var tilstede og tok imot æren under seremonien.

Hirokazu Kore-eda

Regissør Kore-eda har med seg egen tolk under seremonien. I bakgrunnen ses skuespiller Pajam Madjlessi, som mottok publikumsprisen, og jurymedlem Agnethe S. Buus Jensen. (Foto: Oda Bhar.)

Vi er nå kommet til den gjeveste prisen på festivalen, Film fra Sørs ærespris. Den går ikke til en enkeltfilm, men til en filmskaper for hele produksjonen hans, et såkalt «framragende bidrag til filmkunsten». Det er tradisjon for å gi denne til en utenlandsk storhet som gjester festivalen, og gjerne er gjenstand for et retrospektiv i programmet. I år går prisen til japanske Kore-eda Hirokazu, kjent for langsomme, følsomme filmer om nære relasjoner, fortalt i et realistisk fortellerspråk med utstrakt bruk av symboler. Hans nye film Still Walking (2008) har ordinær premiere på norske kinoer 30. oktober.

Hirokazu Kore-eda

Den japanske filmskaperen Kore-eda Hirokazu med æresprisen. (Foto: Oda Bhar.)

Kore-eda holder dessverre ingen takketale, noe jeg antar handler om språkproblemer, siden han under hele seremonien sitter med egen tolk og blir fortalt hva som skjer, uansett om det snakkes norsk eller engelsk. Han er heller ikke kjent for å være spesielt kroppslig uttrykksfull, men det er kanskje mulig å se antydningen til et smil?

Lasse Skagen & Julie Ova

Festivalsjef Lasse Skagen og programsjef Julie Ova. (Foto: Oda Bhar.)

Til slutt takker generalene Lasse Skagen (festivalsjef) og Julie Ova (programsjef) sine medarbeidere, både de offisielle, som (såvidt) får plass på scenen, og alle de anonyme frivillige, som er helt nødvendige for at Film Fra Sør-festivalen kan finne sted. Og mens de fine kjolene rader seg opp foran publikum slår det meg at ihvertfall denne filmfestivalen ikke har noen problemer med kvinnerepresentasjonen.

Festival crew

Film Fra Sør 2009: Landets vakreste festivalstab? (Foto: Oda Bhar)

Etter prisutdelingen er det klart for avslutningsfilmen, den chilenske La Nana (The Maid). Det er et kammerdrama om en selvutslettende hushjelp som har tjent en familie i tjue år, og forviklingene når hun brått får andre tjenere å forholde seg til. Skal de hjelpe henne, slik fruen påstår? Eller er de konkurrenter? Filmen er severdig og full av svart humor. Den vises også ikveld, 18. oktober kl 21 på Filmens Hus. Det er altså noen FFS-visninger igjen, selv om prisene er delt ut. Søndagens program finner du her.

Julie Ova & Hirokazu Kore-eda

Kore-eda bukker høflig japansk som takk for hedersprisen. (Foto: Oda Bhar)

For en nærmere gjennomgang av den offisielle siden av prisutdelingen, med juryens fullstendige begrunnelser, gå gjerne til denne artikkelen publisert av Montages’ redaktør Eirik Smidesang Slåen igår kveld.

(Denne reportasjen blir også publisert på Montages.)

Norsk zombielønsj (Sørhaug) 31. januar 2008

Posted by Oda in Film, Foto/tegninger, Kulturtips.
Tags: , , ,
20 comments

Den norske filmen Lønsj har premiere fredag, og markedsføres som «et svart drama med en stor dose humor». Jeg er uenig i sjangerbeskrivelsen. For meg minnet den mer om en zombiefilm med overdrevne ambisjoner.

ane-elegant-journalist.jpg

Regissør er Eva Sørhaug, en spillefilmdebutant som tidligere har laget reklame og kortfilmer, samt noen episoder av Hotell Cæsar. Hun har fått med seg en rekke kjendisskuespillere, ned til minste birolle. Vi møter den vanlige hotte «unge» gjengen: Ane Dahl Torp, Pia Tjelta, Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch (og jeg kunne ha fortsatt), samt eldre kanoner som Bjørn Floberg. Har Sørhaug nok pondus til å dra nytte av disse skuespillerne?

ane-closeup-team.jpg

Marius Lien spurte i forrige ukes Morgenblad om det ville vært mulig for noen regissør å mestre et slikt topplag. I norsk sammenheng er de superstjerner, og Lien trekker paralleller til Steven Sonderbergs problem med å få gjengen i Oceans-filmene (Eleven, Twelve, Thirteen) til å framstå som noe annet enn coole utstillingsversjoner av seg selv.

«Kan en film med dette stjernelaget unngå å bli en kalkun? Hvordan får man en slik gjeng til å dra i samme retning?» (Marius Lien i Morgenbladet, 25. januar 2008)

Etter å ha sett Lønsj tror jeg snarere problemet var å hente ut potensialet av skuespillerne, enn å tøyle dem. Når den ellers fysisk aktive Ane Dahl Torp går rundt som en uttrykksløs zombie, eller Pia Tjelta leverer replikkene monotont som et pugget salmevers, selv under en voldtekt… Da skylder jeg ikke på skuespillerne, men på regissør og dreiebok.

Og når du tenker etter: Hvor vanskelig kan det være å styre skuespillere? Er ikke jobben deres nettopp å ta instruksjon? Men selvfølgelig har de også en egen kreativitet, og denne vil en god regissør ikke bare gi rom, men pleie fram. Som skuespiller Maria C. Bock (snart aktuell i novellefilmen Sommerhuset, som vant Tromsøpalmen under årets TIFF), uttalte under arrangementet Blått lerret på Parkteatret igår: «Hvis regissøren stoler på meg, kan jeg utvikle rollen til den brenner i meg. Og når jeg brenner – det er da filmen blir bra!»

ane-hender-stor.jpg

I Lønsj er det lite som tyder på at skuespillerne brenner. Sørhaug får høre at filmen har «et veldig sterkt regigrep», men er ikke enig, tvert imot mener hun den er «veldig karakterdrevet». I Store Studio forteller hun om arbeidsmåten sin, hvor mye hun snakket med skuespillerne. Det lyder jo bra. Eller også ikke. Hva handlet samtalene om? «Jo,» sier Sørhaug, «vi snakket om karakterenes bakgrunn. Hvordan var barndommen hennes. Når hadde han sist sex. Alle slike detaljer er relevante for filmen.» Ja, mon det? For meg lyder det som psykobabbel. Førte all denne snakkingen til bedre skuespill? Eller kan den like gjerne ha ødelagt muligheten for selvstendig undertekst, ved å tilby for enkle og platte forklaringer? En god undertekst handler jo ikke om å få alt opp på bordet, men å beholde noe uklart eller uuttalt som skaper spenning. Har regissøren snakket skuespillet ihjel?

ane-ler-cut2.jpg

Jeg kan heller ikke skjønne at det psykologiske holder vann. Ane Dahl Torps karakter virker nesten aldri redd, selv om hun er ute i verden for første gang på flere år, og går rundt med alle eiendelene sine i en koffert, uten å vite hvor hun skal sove om natta. Ifølge regissøren er Leni ganske riktig uredd, men skeptisk og irritert på den nye virkeligheten. «Man kan godt være innesperra hele livet og ha det greit med det,» påstår Sørhaug. Javel? Ane Dahl Torp beskriver karakteren sin som «fornøyd med det lille livet», noe «flere av oss kanskje burde være». Men de fleste små liv foregår tross alt på en større arena. Å trekke Lenis liv fram som ideal, uansett om hun lærer å shoppe og dra på badetur, virker i beste fall komisk, eller også arrogant, overfor alle oss som faktisk lever helt vanlige liv, kanskje «små», dog relativt harmoniske.

Eller hva med Heidi, Pia Tjeltas karakter. På den ene siden skal hun være underkuet av en voldelig ektemann. På den andre siden følger hun etter ham rundt i leiligheten når han ikke er fornøyd, maser om at han skal tilgi henne, gir seg ikke selv om han svarer: det er greit, vi snakker ikke mer om dette. Hvis han var voldelig ville hun vel ikke ha turt å mase slik? Istedenfor å synes synd på henne, slik regissøren sikkert vil, ender jeg med å bli uutholdelig irritert, og når ektemannen denger til henne (kun én gang, med flat hånd over kinnet), virker det som en klaustrofobisk handling fra hans side, snarere enn umotivert brutalitet. Jeg skammer meg over å innrømme det, men jeg heier nesten på ham. At mannen ønsker seg langt vekk er høyst forståelig.

ane-mot-veggen.jpg

Og så er det filmreferansene. Lønsj er en såkalt mosaikkfilm, så hva er mer naturlig enn å legge inn pekere til andre (og bedre) mosaikkfilmer? Dette er ihvertfall eneste grunn jeg kan tenke meg til å innlede filmen med et bilkræsj (jfr Hawaii, Oslo), tilsynelatende uten sammenheng med resten av fortellingen, eller å la aggressive måker flomme inn over Oslo (jfr froskeregnet i Magnolia, og selvfølgelig Hitchcocks Fuglene). Når pressemeldingen også gir oss en unødvendig tolkning av måkefenomenet («her griper høyere makter inn og straffer menneskene»), forsterker det inntrykket av en filmskaper med behov for å fôre publikum med teskje.

inge-strand-at-vika.jpg

Til slutt, spesielt for dere, mine kjære lesere: En bilde av maskinisten som viste filmen under pressevisningen, den utmerkede Inge Strand. Resten av bildene viser Ane Dahl Torp presset opp mot veggen av fotografer ved Vika kino, foran en plakat med hennes egen karakter fra filmen. Utseendemessig er det en imponerende forvandling. Alle foto: Oda Bhar.

Denne artikkelen er også publisert på iNorden (med langt færre bilder).