Filmfest Oslo 2012 2. mars 2012
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.Tags: festival, film, Filmfest Oslo
add a comment
Denne uka starter en helt ny filmfestival i Oslo, kalt Oslo Filmfest. Jeg har gått gjennom katalogen og skrevet en lang artikkel med anbefalinger på Rushprint – les den her! Jeg kommer også med spark til repertoaret – som besvares i kommentarfeltet av programdirektør Christin Berg ved Oslo Kino.
Bildet er fra familiefilmen Hugo Cabret, som har vunnet 5 Oscars.
Festivalen startet onsdag, men de to mest omfattende dagene er lørdag og søndag, så du rekker fortsatt å få med deg mange godbiter! Blant annet er det Barnefilmfest lørdag i Teltet på Youngstorget, og hver kveld kan du drikke øl samme sted. Festivalens program ligger her.
Festivalguide: Film fra Sør 2011 6. oktober 2011
Posted by Oda in Dagens lenke, Film, Kulturtips, Rushprint.Tags: festival, film, Film Fra Sør, Film fra Sør 2011, trassig
6 comments
Som noen vel har skjønt lever jeg nå av å skrive. Det betyr jeg sjelden har overskudd til å blogge, selv om jeg stadig planlegger det. Jeg tenker at jeg kunne legge ut bonusspor på bloggen, gullkorn som ikke fikk plass i et intervju, personlige betraktninger som ikke passer i et tidsskrift eller en avis. Hittil har det ikke blitt noe av, så jeg prøver en minimumsvariant: Å lenke til stedet hvor artikkelen finnes i original.
Forsåvidt har jeg gjort dette ei stund, uten at jeg tror mange har merket det. Mange artikler er tilgjengelige under fanen Skribentvirksomhet øverst her – enten som lenker eller nedlastbar PDF (hvis artikkelen kun er publisert på papir). Kanskje burde jeg legge ut en liten post for å varsle RSS-feeden også, slik at dere ikke selv må stikke innom for å sjekke? (Det vil si, hvis jeg fortsatt har blogglesere igjen? Litt usikker på det.)
Dagens lenke gjelder Film fra Sør 2011, Oslos største filmfestival som åpner ikveld, og som i mange år har vært en favoritt hos meg. Med 99 filmer fordelt over 10 dager er det lett å gå seg vill i programmet, og fra film- og tv-bladet Rushprint, favorittarbeidsgiveren min, fikk jeg i oppdrag å lese katalogen nøye for å skrive en personlig guide med trender og filmtips. Artikkelen kan du lese her, Film fra Sør: Den trassige festivalen, og ingressen lyder slik: «Film fra Sør gir oss rar humor, eksotisk horror og ubehagelige innsikter – enten vi vil eller ikke. De er og blir den trassige festivalen, men kanskje også den mest lekne. Les Oda Bhars festivalguide her.»
God festival!
Fjellrypa (Marthe K. Nordjordet) 15. september 2010
Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.Tags: Austli, festival, Fjellrypa, folkemusikk, Folkemusikk i fjellheimen, Hillborg Romtveit, Marthe Kristine Nordjordet, Møsvatn, musikk, Rune F. Hjemås, Samlaget, Sie Gubba, Telemark, Tinn, Trygve K. Vågen
add a comment
I sommer ble jeg lurt med på folkemusikkfestival, og lærte mye nytt. Blant annet sang ei veldig søt ung jente en visstnok superkjent låt jeg aldri hadde hørt, kalt Fjellrypa. Etterpå fant jeg ut at låta er lagd av countrydansebandet Sie Gubba, som du kan høre framføre den på YouTube. Selv foretrekker jeg den akustiske coverversjonen, som den indiesnobben jeg er. Derfor har jeg lagd en liten musikkvideo til dere, fra liveopptredenen til Vinjejenta Marthe Kristine Nordjordet på minifestivalen Folkemusikk i fjellheimen, avholdt på gården Austli ved innsjøen Møsvatn i Tinn kommune.
På Austli gård arrangeres konserter og spel, av det kulturinteresserte vertskapet Hillborg Romtveit og Trygve K. Vågen. (Foto: Oda Bhar)
I Telemark har Marthe Kristine allerede både spilt i teateroppsetninger og vunnet lokale talentkonkurranser. Jeg blir ikke overrasket om vi kommer til å høre mer til henne etterhvert, også på nasjonalt nivå. Dermed kan det passe å børste støv av en gammel kategori her på bloggen: Du leste det først hos Bharfot. Første gang jeg benyttet denne kategorien handlet det om skribenten Rune F. Hjemås, som back in 2007 slettet yndlingsbloggen min Sharing a coke is kind of like kissing. Det viste seg at Rune sto på spranget til å sende inn sitt første bokmanus, og hvordan det gikk med ham kan du sjekke på denne forfattersiden hos Samlaget (stikkord: 3 år, 2 bøker). Med andre ord ikke det verste selskapet du kan havne i, Marthe Kristine Nordjordet!
Husk, du hørte henne først hos Bharfot.
Øya 2010: Tweets og bilder 19. august 2010
Posted by Oda in Kulturtips, Musikk.Tags: Air, Øya 2010, Øyafestivalen, Øyafestivalen 2010, Broken Bells, Bugge Wesseltoft, Cymbals Eat Guitars, Die Antwoord, festival, Field Music, Flamme, Fool's Gold, Girls, hiphop, Iggy & The Stooges, Iggy Pop, Ingrid Olava, Isrosa, Jónsi, John Olav Nilsen og Gjengen, Karpe Diem, Kenneth Ishak, konsert, Kråkesølv, Lars Vaular, LCD Soundsystem, Lido Lido, Linn Strømsborg, Local Natives, Lucy Swann, M.I.A., Major Lazer, Marina & The Diamonds, Mhoo, Middelalderparken, musikk, Navigators, oslo, Ost & Kjex, Paul Weller, Pavement, pop, Pow Pow, Robyn, rock, Rubik, Serena Manesh, The Flaming Lips, The Gaslight Anthem, The Modfather, The Stooges, The Virgin Suicides, The xx, Thom Hell, Tommy Tokyo
add a comment
Jeg fortsetter tradisjonen fra tidligere år, og legger ut Øyatweets med bilder i egen post. Oppdaget at det har skjedd noe med mengden tweets siden ifjor… en logisk funksjon av overgang fra vanlig telefon til iPhone?
Hvis du lurer på hvem som tvitrer… (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)
Onsdag 11/8
08:57 Det var egentlig meninga med litt bedre vær, tror jeg?
11:33 Skal se på idag: Thom Hell, Kenneth Ishak, Ingrid Olava, Gaslight Anthem, Air, Iggy, Navigators, Ariel Pink, M.I.A.
13:57 Veteranmusikkskribentkompis prøver å belære meg om festivalplaner på sms. Hvert år gjør han det. Hehe.
14:01 «Oda, du blir utslitt av å høre på alle sammen. Velg ut færre!» Så nevner han et av valgene mine og tilføyer: «Gjesp.» #dejavu
Første Øyadag tvitret jeg med iPhone i plastpose. (Foto: Oda Bhar)
13:14 Prøver lånt arbeidsregntøy som er ca fem nummer for stort men kanskje holder meg tørr, i motsetning til Fjellräven ifjor.
13:21 Litt morsomt at den lånte regntøybuksa mi har tommestokklomme på sida av beinet! Føler meg håndverkerkul 🙂
14:52 Er ankommet – folk ser litt slappe ut. Sommersangen til Thom Hell regner bort men han er blid. @stiftet våttegner med tusj.
Å tusje i regn gikk forbausende bra. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)
15:17 Funky fra Lido Lido men han ser jo ut som en liten musegrå skolegutt på hyttetur. Makeover, anyone?
15:40 Lido Lido er bare 17 år og tilegner siste låt «Kids.. with a fake ID» til andre på som i likhet med ham har barnearmbånd! Veldig søt 🙂
Lido Lido har et ungt og moteriktig publikum. (Foto: Oda Bhar)
15:46 Kenneth Ishak er veldig dårlig, lurer på om de ikke hører seg selv? Spiller usynk og jenta synger skralling som fra en blikkboks.
15:57 Prøver å høre foredrag om Iggy, men det øsregner og er sånn kø at vi ikke kommer inn i teltet. Smuglytter utafor og ler av været.
16:17 Gratis kjærlighet på pinne i Litteraturteltet. Hviler i sofaen og lufter kroppen, tørker regntøyet. Ingrid Olava synger i bakgrunnen.
16:31 Ingrid Olava spiller veldig bra, høres det ut til. Koselig å høre på fra Litt teltet, men burde vel gått ut. #regn
17:19 Har støtt på @linnstromsborg i Litteraturteltet, vi skravler i en rød sofa, regnet trommer på taket.
17:54 The Gaslight Anthem har et gigantisk sjørøverflagg som sceneteppe og fin trøkk, deilig mørk manneskrikevokal.
18:17 Jævlig sexy vokalist, ass. Tilegnet nettopp låt til jente på første rad, Kamilla (Gaslight Anthem)
Sjørøverflagg og sexy vokalist fra Gaslight Anthem. (Foto: Oda Bhar)
18:42 Havner midt i klynge av høye folk som lukter hvitløk og røyker på Air. Ser nada, blir søvndysset av den franske robotbeaten.
18:49 Avanserer opp et trinn og ser nå scenen på fem meters hold: Mimikkløse franskmenn som lunter med gitar og keyboard (Air).
18:58 Av å stå her blir jeg veldig glad for at ikke skal se Jean Michel Jarre på festningen om noen uker. #air
Franske Air lagde fin musikk til filmen Virgin Suicides, men noe livlig festivalband var de ikke. (Foto: Oda Bhar)
19:17 Står i dokø og vurderer hotpantsmoten. Mulig den er hip, men ser ikke så hip ut på alle.
19:33 Da var Iggy igang, og kastet skjorta straks.
19:34 En bønsj av publikum får entre scenen under ei låt, først til mølla, vill kamp, blodet flyter. Belønning: gruppeklem med Iggy.
20:36 Weeeee! Iggy klapset meg i hånda! 😀
20:50 Iggy er søtest når han driter i å være skummel og bare gliser. Gjorde movesa sine hele tida, men tok lang tid før han tødde opp.
Flere band hentet opp publikum for å danse. Hos Iggy måtte ville damer eskorteres av scenen. (Foto: Oda Bhar)
20:59 Navigators er ganske bra, men etter Iggy ser de ut som søte små bjørner som danser rundt på scenen.
21:13 Lykken er stoler, øl og burger på brygga!
Navigatorbamsene. (Foto: Oda Bhar)
22:03 Havner i laserhelvete med M.I.A., får klaus og trekker ut. Drikker øl ved ruinen, hører halvhjertet på rotete joikesynging.
22:07 Hvem av de to damene på scenen er egentlig M.I.A.? Hun med solbrillene eller hun med hotpants?
22:23 M.I.A. er superskuff. Går til Serena Manesh. Eller hjem. Siste kanskje mest sannsynlig.
22:56 Høydepunkter idag: Iggy, Gaslight Anthem, Lido Lido. Helt greit: Thom Hell, Navigators. Skuffet: Air, M.I.A.
Jeg er ikke så glad i konserter hvor laser er hovedsak. (Foto: Oda Bhar)
Torsdag 12/8
14:19 Jeg hater uttrykket «selvtitulert plate» (plate med samme navn som artisten). Høres bare feil ut.
14:48 Plan for dagen på : Kråkesølv, Lars Vaular, Fool’s Gold eller Panda Bear, Broken Bells, LCD Soundsystem, Pavement eller Jónsi.
15:03 Sol!!! på Øya og Kråkesølv spiller shoegaze på Enga.
Kråkesølv spilte greit nok, men veldig orientert mot skotuppene sine. (Foto: Oda Bhar)
15:43 Stadig nye gjesterappere på scenen hos Lars Vaular, og Tommy Tee mikser bak. Solid, bra, litt mye patriot-rapping kanskje.
15:49 Alle hender opp og solbriller på – perfekt stemning til tekstene!
16:13 Vaular var fantastisk! Kjempeidé å blande hiphop m techno, og deilig at badassgreia viker for gladstil. Elsker macho hoppedans!
Kroppecrewet til Lars Vaular. (Foto: Oda Bhar)
16:15 Nå går alle til Casiokids og Panda Bear, unntatt oss som velger Fool’s Gold. Bra beat, tror det er godt valg!
16:25 Deilig uptempo syremusikk, tydelige indiske innslag, doorsy. Betyr ikke Fool’s Gold kråkesølv egentlig? #funfact
Fool’s Gold betyr visst ikke kråkesølv, men noe liknende. (Foto: Oda Bhar)
17:33 Møter @LarsOle og letter mitt hjerte. Spiser sjoko-pære-valnøtt-is. Elsker sola! Går til Broken Bells.
17:45 Ville kanskje likt Broken Bells bedre på en mindre scene hvor de kom nærmere oss. Spiller litt innadvendt til å stå så opphøyd.
18:12 Sitter i en slags sydhavsbar med plastblomstbusker og springvann og spiser kjip kjøttgryte fra Brasserie. Deilig med pause.
18:39 Diskuterer optimal gitarratio i band. Er mistenksomme mot mer enn to gitarer og en bass, fører gjerne til strengerunking.
Når været er så fint går det bra om musikken bare er okei. (Foto: Oda Bhar)
19:01 All musikken akkurat nå er liksom bare okei, ikke mer. Slenger rundt og skravler, hører litt her og der.
19:12 Surfers Blod er ganske bra men litt blodløst? Konseptet ung-mann-med-gitar føles oppbrukt akkurat nå.
19:27 Tror Fool’s Gold ble årets Grizzly Bear for meg, vanskelig å slå, resten blir nedtur. Nå går alle til LCD, blir nok slitsomt fullt.
Jeg liker plastblomstene som viser hvor søppeldunkene er, og som samler den lave sola så de virker selvlysende i solnedgangen. (Foto: Oda Bhar)
19:47 Står lent mot ruinen og spiser Akademikakjærlighet, hører på LCD Soundsystem, bra Talking Heads-klone men mindre attraktive.
19:54 Gutta i ProSec har åpenbart gitt opp å håndheve ikke-sitt-på-ruinene-skiltet. Søke jobb der til neste år? Har jo vakterfaring.
20:04 I tillegg til den lille detaljen trafikkmaskinen.. RT @satrevik: LCD: «It’s beautiful here, look you have a river and shit…»
20:22 Likte Yeasayer ganske godt forrige gang de var på Øya, men LCD er skikkelig bra. What to do?
Søppelkassemarkørblomstene på nært hold. (Foto: Oda Bhar)
21:55 Ser Pavement med Negativ Musikknerdkompis som idag ikke er negativ, men stolt av at han var en av de første som skreiv om dem i Norge.
22:03 Hm, entusiasmen varte ikke lenge. «Jeg syns egentlig dette er litt dårlig, trur jeg går bakover, ses i mårra.» #musikknerdkompis
22:16 Kul grunge dette, blir nostalgisk og samtidig litt lei (Pavement.) Passe mange her, antar Jonsi er proppfullt?
22:35 Måtte sjekke ut Jonsi også. Digger de små lysdyrene som piler over lerretet bak ham. Maur? Reinsdyr?
22:45 Vil se Jonsis indianerkostyme! Kan vi ikke bli enige om at alle over 180 cm setter seg ned – NÅ!
23:11 Går hjem gjennom gatene og synger Jonsis englesang.
Animasjonene til Jónsi var nydelige, og lagd av et firma som vanligvis lager operascenografi. (Foto: Oda Bhar)
Fredag 13/8
13:05 Været er så kjipt at jeg droppet finnene jeg hadde gledet meg til (Rubik). Angrer litt allerede.
14:16 Hjemme og legger ut bilder istedenfor å være på Øya. Innrømmer at jeg ble litt betatt av kroppingen til gutta til @larsvaular igår
15:30 Kan kanskje droppe regntøy, men gummiser bør jeg vel ta?
16:28 Die Antwoord dunker bra i Klubben, som dessverre er besvimelsesvarm.
16:36 Die Antwoord lærer oss veldig komplisert sørafrikansk bannesjargong.
17:02 Weeee! Crowdsurfing i knallgul bjørneonepiece, så jævla gøy!! Die Antwoord ftw!
17:15 Er sykt glad for at har gummiser, kan stå på bra steder midt i søledammer. Er så svett etter Die Antwoord, hår som etter regn.
Die Antwoord imponerte med og uten Pokemonkostymer. (Foto: Oda Bhar)
17:21 Field Music er dyktige, men litt slappe, og publikum står en km unna, veldig glissent foran scenen.
17:45 Spiser rabarbrais og venter på Marina og diamantene. Mye fjortiser med beskyttende førtisfedre.
17:49 En av førtisfedrene tok nettopp et skøytetrinn diagonalt inn foran lille meg. Øy, har du glemt at tilhører slackergenerasjonen?
18:00 Marina går for Pochahontashår, candyrosa lipstick og vindmaskin. Småjentene elsker det.
18:16 Kjolen til Marina har røket i stroppen og hun synger videre i skinn/ulljakke. Ser varmt ut. Søt, men utstudert mimikk.
Marina er nydelig og spiller catchy låter. (Foto: Oda Bhar)
19:01 Eller Hare Krishna-versjonen? RT @tormb: Flaming Lips – indieversjonen av Knudsen og Ludvigsen
19:04 Flaming Lips er som ei blanding av alt mulig feil: Simon&Garfunkel, puddelrock, Hare Krishna og vekkelsesmøte.
19:23 Godt spørsmål. RT @mjoendahl: 5000 hender i været med tegnet for fred på Øya. Men hva er tegnet for krig?
Jeg likte ikke Flaming Lips noe særlig, og nedprioriterte dem. Seinere fikk jeg høre at en mann hadde stagedivet innestengt i en gigantisk badeball, og da angret jeg. Men konfettimaskinen fikk jeg sett. (Foto: Oda Bhar)
19:33 Drikker øl i ruinen. Stillhet og stemmesurr er den beste musikken.
20:23 La Roux minner for mye om Hugh Grant i Music&Lyrics, når han reiser rundt på messer og spiller PoP!-hiten sin fra 80tallet.
20:37 Sitter på Hafslundtaket og hører Nilsen&Gjengen. Hele huset gynger og svaier, delvis i takt. Selv her for høy lyd til å prate.
20:54 Imponert over Jon Olav Nilsen & Gjengen, bra liveband, utrolig mye bedre enn på plate.
21:56 Hadde planlagt Major Lazer, som jeg hører var mykporno med kamasutra-demo, men droppet pga bra folk på Hafslundtaket.
Festivalområdet sett fra Hafslundtaket. (Foto: Oda Bhar)
22:14 Robyn har mye energi, men hvorfor snakker hun engelsk til publikum? How are you doing, lizm.
22:34 Robyn er bare for Madonnaaktig for meg, men alle disse småjentene som danser vilt foran scenen er jo litt søte.
22:54 Synes egentlig The Specials er for dansebandaktig til å kalles ska, men det svinger litt da. *innrømmer*
Lørdag 14/8
08:16 Er musikalsk i utakt med twitterstrømmen min. Robyn? Lillebjørn Nilsen!? Tror jeg går og legger meg igjen.
13:58 Hva er greia med å hate Øya og kalle alle som kommer hipstere?
Det er populært å klage på hipster-Øya, men jeg synes de fleste ser helt vanlige ut. Her på byggeklossene som er årets kunstprosjekt. (Foto: Oda Bhar)
14:53 Kunne ikke sagt det bedre! RT @erlendaasland: Pow Pow speler surftronica på Øya og eg likar det. Kult. Får lyst til å starta surfband.
15:14 Bra konsert med Pow Pow, som jentene likte så godt at de kastet intime klesplagg opp på scenen 😀
Jeg så bare undertøyet jentene kastet opp til disse gutta, men visstnok var det noen som flashet puppene også. (Foto: Oda Bhar)
15:22 Litt lang iskø i sola (surprise)! God tid til å tenke ut smakssammensetning. Valnøttpærerabarbra?
15:23 RT @martabreen: Kom til Litteraturteltet på Øya og hør @linnstromsborg fortelle om boka «Roskilde» kl 16! http://bit.ly/9jz32r
15:30 Isrosa-is får du til vanlig kjøpt på Helios Colosseum og Røtter St Hanshaugen (Oslo), samt steder i Bergen, Stavanger, Aurland
De fleste ble hekta på den økologiske Øya-isen. (Foto: Tor-Bjørn Adelgren)
15:52 De foran meg danser rart, som om de lister seg fram. Han ene teller plasterlappene i lommeboka si. (Cymbals Eat Guitars)
15:56 Cymbals Eat Guitars er streit laidback amerikansk gitarrock. Bedre enn forventa, men tolv på dusinet.
16:10 Hadde kanskje likt Ingeborg Selnes bedre på plate, uten langrennsdansinga (mil etter mil) og Lindexmodellpositurene. Bra stemme.
På alle bildene jeg tok har Ingeborg Selnes én arm i været. (Foto: Oda Bhar)
16:20 Han som spiller gitar for Ost og Kjex ser ut som Odd Nordstoga, komplett med vest og kåbbåjhatt.
16:32 Gult er virkelig kult på Enga! Ost og Kjex med madnessdansing, Bugge Wesseltoft og gospelkor svinger skikkelig i sola.
16:53 Forlater Osten og Kjexen for flerstemt jentefolksinging av Mhoo. Feilgrep! Løper tilbake til Enga og får danset siste låta.
Kjexen, Osten og Bugge Wesseltoft. (Foto: Oda Bhar)
17:52 Tony Allen er bra funky, synd jeg ble så slapp av den burgeren.
18:18 Får med meg skalken av Paul Weller, var uten tvil riktig valg å prioritere Tony Allen.
18:59 Local Natives er vilt samkjørte og spiller med utypisk driv for bløte californere, synger flerstemt gjør de også!
19:11 Local Natives: Hva er det med californere og flerstemt synging egentlig? (Litt lei allerede. Gå til Karpe Diem?)
Magdi Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Patel. (Foto: Oda Bhar)
19:33 Står på Karpe Diem og elsker Oslo sammen med hele Enga!
19:40 «Jeg tror bandet mitt har fryst, kan du hjelpe meg litt?» #karpe
20:25 Kan noe toppe dette? Hele Enga hopper. «Vi kanke bare ta en gig i St Tropez, vi har dere lizm, uten blire ikke brødskive.» #karpe
Karpe var helt klart på hjemmebane i Oslo. (Foto: Oda Bhar)
20:41 Hvem var svensken som stagedivet fra Karpekonserten? Noen som vet?
21:03 @stigwaage Var de småsnurte fordi han stjal showet? Kom, så, og stagedivet lizm 🙂
Midt i konserten dukket det opp en svenske på scenen – og like etter løp han ned og stagedivet! Mens de ekte Karpegutta sto igjen på scenen og virket mildt sagt overraska. (Foto: Oda Bhar)
21:18 Spiser nachos i ruinen. Kompis prøver å forklare meg hva som er så legendarisk med den plata til Motorpsycho.
Publikum kan iblant se mer spennende ut enn artisten. (Foto: Oda Bhar)
21:49 Vannliljetattis (stor!) ser ut til å være siste store jentemote. (Lucy Swann)
23:11 Vakker men innadvendt seanse med The xx avslutter Øyafesitvalen 2010 – maksimert av fyrverkeri over Sukkerbiten. Takk for i år!
For en gangs skyld sluttet ikke Øya med et brak, men lavmælt og poetisk. (Foto: Oda Bhar)
Mine øvrige poster fra Øya 2010 var forhåndstips, les dem gjerne for å sammenlikne opplevelser med forventninger (OBS! Bra videoer der):
1) Forhåndstips dag 1 og 2.
2) Forhåndstips dag 3 og 4.
Du kan se flere av bildene mine fra Øya i denne Flickr-mappa.
Jeg vil også anbefale tegnepostene til Tor-Bjørn Adelgren på Kulturkroki:
Dag 1, dag 2, dag 3 og dag 4.
Postfestival (Øya 2009, dag 1) 17. august 2009
Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Musikk.Tags: Øyafestivalen, Band of Horses, Barbie, Bjørvika, Bon Iver, Camp Indie, Ezra Koenig, festival, Firefly Effect, Gloria Flames, Hiawata!, Justin Vernons, Kulturkrokí, Linn Strømsborg, Mackatee Racket, Middelalderparken, musikk, My Little Pony, Oda Bhar, regnbue, Rise Against, Roskilde, sandaler, Sjur Lyseid, Streck, Strekhjerte, The Little Hands of Asphalt, Tim, Tor-Bjørn Adelgren, Ulver, Vampire Weekend
3 comments
Øyafestivalen var over i forgårs. Musikken surrer fortsatt rundt i hodet på meg. Dagen derpå ble ikke igår, for da sto jeg opp klokka åtte og gikk på jobb, men idag er det lov, jeg sov lenge og tar livet med ro. På iPoden min ligger masse nyoppdaget musikk, og ferske bilder av band, folk og detaljer. Jeg har ikke hatt hjerte til å klippe armbåndet ennå.
Sol på hånda mi og vannspeilet i Middelalderparken! (Foto: Oda Bhar)
Jeg sitter hjemme på balkongen og leser den fine boka Roskilde, skrevet av Linn Strømsborg og sluppet på Gloria Flames tirsdag 11. august, noe som ble starten på Øya for meg. Boka handler om en annen festival, helt ulik Øya, men også med noe felles. Nedenfor er Flamme Forlags video fra slippefesten, arrangert som en minifestival med 3 band og Linn som leste mellom låtene. Det var Hiawata!, My Little Pony, Mackatee Racket og ikke minst Tim, bandet Linn har skrevet om mange ganger på bloggen Strekhjerte, som jeg har lest i et par år. Både bok og blogg anbefales! Sjekk også ut bloggen Kulturkrokí med Strecks tegninger fra festen.
Noen av dere har fulgt meg på Twitter under festivalen. Andre på Flickr, hvor noen bilder ble lagt ut underveis. Jeg tenkte likevel å gjøre som ifjor, legge sammen tweets og bilder her på bloggen. Kanskje mest for min egen skyld, som fotoalbum, men kanskje liker noen andre det også? Jeg begynner med Øyafestivalens første dag, onsdag 12. august. Det er mine tweets hvis ikke annet blir oppgitt, men jeg har også tatt med andres kommentarer.
Dette er ikke min fot, men en annen jeg tjuvfotograferte. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 10.24): Lakker tåneglene og gjør meg klar til sandal-Øya
# Bharfot (kl 10.28): 12/8 Dagens bandtips: Pony the Pirate, Bon Iver, Vampire Weekend, Band of Horses, Firefly Effect, Ulver.
# Bharfot (kl 12.55): Men.. sandalværet mitt forsvinner?!
# Bharfot (kl 13.58): Har kjøpt banan og potetgull, og har delt øreproppene i to pga små ører. Da er spørsmålet bare: sandal eller ikke sandal?
Ruinene får gjennomgå i Middelalderparken. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 15.49): Drikker cola ved vannet – i sandaler! Blir slapp og glad av varmen. Se noen band? Hm.
# Teresetj (kl 16.49) svarer @bharfot Se, du er glad du hørte på meg nå? Deilige sandaler i solen, a gitt!
# Bharfot (kl 23.01) svarer @teresetj Veldig glad for at hørte på deg! Det var def en sandaldag. Regnet en gang, men da satt jeg tørt i et telt og hadde pause likevel.
Hipsters bruker ikke vanlige plaster, men Barbie! (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 15.56): Burde gå til Bon Iver. Men det søte Oslobandet The Little Hands of Asphalt spiller glad sommerpop i bakgrunnen her jeg er.
The Little Hands of Asphalt gjør thumbs up. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 16.10): Vokalist: Det var den koseligste låta. Nå kommer den bitreste!
Sjur Lyseid i The Little Hands of Asphalt. (Foto: Oda Bhar)
# KarstenM (kl 16.17) svarer @bharfot Herrejemini, du må da høre Bon Iver!!
Navnet Bon Iver er en amerikanisering av fransk "bon hiver", god vinter. Hovedmannen heter Justin Vernons. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 16.33): Bon Iver virker overraska over graden av applaus. Jeg skjønner det forsåvidt, spiller innadvendt.
Streck er med, og gjør kulturkroki. Her av Bon Iver. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 16.55): Fin mellow stemning på Bon Iver, flower power stemning.
Hvis noen kan skaffe meg ei frivillig-t-skjorte blir jeg veldig glad! Fargen var mye finere enn på t-skjortene du kunne kjøpe. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 16.36): Fargen på frivillig-tskjortene er så fin at jeg nesten ønsker jeg var frivillig.
Vampire Weekend blander afrorytmer med rock. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 17.15): Vampire Weekend virker gladere enn jeg forventet etter å ha lyttet i stykker debutplata. Ny plate i år, hurra!
Ezra Koenig fra New York-bandet Vampire Weekend. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 17.40): Fiiin gladtrist musikk! Har alltid likt gladtrist. Men folk kunne danset mer.
Vampire Weekende spilte på scenen Sjøsiden. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 18.51): VELDIG sur fordi bare mulig å kjøpe kaffe og ingen te på #oya ! Smugle inn termos, noen?
# Tanketom (kl 19.05) svarer @bharfot Dersom du blir pælma ut av Øya for å ha smugla TE inn på området, har du iallfall ei god historie å fortelje seinare!
# Bharfot (kl 23.06) svarer @tanketom Hehe. Vi vurderer allerede smuglertriks for imorgen. (En går inn, en er utenfor, møtes ved gjerdet, rekker over termos.)
# Hannejahren (kl 19.07) svarer @bharfot Det er vel bare å innse at te ikke er særlig rock’n roll, for å si det sånn. ;p
Øl og tattis er vel rocka nok, tenker jeg. Ikke te. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 23.08) svarer @hannejahren Men kaffe og kake er rocknroll da mener du? Og veganmat? Grr. Vil ha rocke-te.
# Hannejahren (kl 00.01) svarer @bharfot Mnja, ikke all kake, men rullekake er det nye rullebrettet. Kick ass sukkergreier! 😉
Heisekraner og skyskrapere reiser seg bak oss i Bjørvika. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 19.20): åj for en regnbyge! Men vi har kafételt og sofa (det regner litt gjennom taket)
Det regnet akkurat nok til en regnbue. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 19.55): Regnbuen står som en glorie rundt Band of Horses!
Band of Horses fra Carolina spilte på Enga. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 20.30): Band of Horses ble litt sentimentalt for meg. Men Rise Against har en jævlig trøkk!
Alt blir litt friskere med (litt!) regn. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 20.40): Noen sover utrolig nok i sofaen i teltet på Camp Indie under Firefly Effect.
Firefly Effect spiller piggtråd, men noen sover likevel. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 21.24): Ulver er enslags ambient fra helvete, og har stående blå lyssabler på scenen.
Ulver er ganske mørke greier. (Foto: Oda Bhar)
# NicolaiRygh (kl 22.55): Reading the updates from #oya by @bharfot posted with @ryghsms
# Bharfot (kl 23.13) Tusen takk til @ryghsms for å ha funket prikkfritt til sms-twitring fra Øya idag!
# NicolaiRygh (kl 23.18) svarer @bharfot så flott at det har fungert!
# Bharfot (kl 23.16) Gleder meg veldig til å se bilder tatt av @urke på #oya idag!
Skyline og kul himmel fra Gamlebyen når vi går hjem. (Foto: Oda Bhar)
# Bharfot (kl 00.11): … og vi presenterer: Oda på Øya! (foto)
Oda Bhar (meg!) i teltet under regnværet. (Foto: Oda Bhar)
Ny bloggpost med tweets og bilder fra Øya dag 2 følger forhåpentlig i morra. Flere av mine Flickr-bilder fra dag 1 finner du her. Noen av Strecks tegninger fra Øya dag 1 kan du se på Kulturkrokí her.
Les gjerne også de øvrige postene mine fra Øya i år:
2) Stolheis (Øya 2009, dag 2)
3) Namedropping (Øya 2009, dag 3)
4) Röyksuppe (Øya 2009, dag 4)
Mitt Karlovy Vary (KVIFF 2009) 19. juli 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Reiser.Tags: About Elly, Alle Anderen, Amerian Beauty, Anders & Harri, Andreas Dresen, Asghar Farhadi, Åsa Blank, Baksy, callsenter, Christian Sønderby Jepsen, Darbareye Elly, Das weisse Band, Eirik Smidesang Slåen, Elchin Musaoglu, English Strawberries, Escape from the Call Center, Everyone Else, Federico Rizzo, festival, film, filmfestival, Filmfrelst, Fuga dal Call Center, Guka Amarova, Iran, Ivan Vojnar, Johan Palmgren, Karlovy Vary, Karlsbad, Karsten Meinich, Katya Shagalova, KVIFF 2009, Larisa Sadilova, Maren Ade, Michael Haneke, Montages, Murens fall, Nothing Personal, Oksana Bychkova, Piggies, Plus One, podcast, Robert Glinski, Russland, Sam Mendes, Sestra, Side om side, Sovjetunionen, Supriyo Sen, Swinki, telefonselger, The 40th Door, Tobruk, Tsjekkia, Tsjekkoslovakia, Vaclav Marhoul, Valeria Gai Germanika, Vit Pancir, Vladimir Drha, Wagah, Whisky mit Vodka
5 comments
En filmfestival byr på utfordringer. Hvordan velge hva du vil se fra et program på 220 filmer? Noen velger utfra hvilke regissører de kjenner fra før, andre har favoritter når det gjelder land eller tema. Eller du kan tenke motsatt, lete etter slikt du ikke kjenner fra før, og ikke får sett andre steder. Du kan også følge festivalledelsens inndeling av filmene i underprogrammer, gjerne etter tema og region, eller retrospektivt omkring en regissør. Ikke minst kan det være greit å ha en plan for hva du ikke vil se.
Hotell Thermal, den kommunistiske funkisblokken som er hovedkvarter for Karlovy Vary Internasjonale Filmfestival (KVIFF). Foto: Oda Bhar.
Jeg er nettopp kommet hjem fra filmfestivalen i Karlovy Vary (Karlsbad), etter ei ukes tur med redaksjonen i Montages, den nye norske filmnettsiden jeg skriver for. På forhånd hadde jeg to klare planer: 1) Å overlate skurkefilmer, vampyrfilmer og amerikanske indiefilmer til de andre, og 2) selv se mest mulig østeuropeisk film. Karlovy Vary er kjent for godt utvalg i østeuropeisk film, noe vi sjelden ser på norske kinoer. Når det i tillegg skulle vises en serie med kvinnelige russiske regissører, hadde jeg funnet en førsteprioritet. Som fersk filmklubbgjenger på 1990-tallet var min aller første fascinasjon tsjekkisk film fra 1960/70-tallet, og siden vi befant oss i Tsjekkia var det en god anledning til oppdatering. Vil stemningen og humoren jeg likte være gjenkjennelig også i moderne tsjekkisk film? Et jubileum nærmer seg i høst, noe jeg også hadde i bakhodet. Det er 20 år siden Murens fall, og hva har skjedd i randsonene til den gamle Sovjetunionen?
Montages-gjengen sjekker inn på hotell Thermal. Foto: Oda Bhar.
Jeg rakk å se 4 filmer fra «Et kvinnelig blikk på Russland», dvs halvparten av dette underprogrammet. Også i serien «Tsjekkisk film 2008-2009» så jeg 4 filmer. I tillegg fikk jeg sett 2 sentralasiatiske filmer i serien «Øst for Vesten», samt en polsk film fra hovedprogrammet. Totalt så jeg 16 langfilmer og 3 kortfilmer, altså 19 filmer til sammen. 6 av filmene hadde kvinnelig regissør, 13 hadde mannlig. De tre kortfilmene var dokumentarer: En svensk og en dansk, samt en tysk som handlet om seremonier på grensa mellom India og Pakistan. 11 av 16 langfilmer kom fra den tidligere østblokken: 4 russiske, 4 tsjekkiske, én fra hver av Polen, Kazakhstan og Azerbaijan. Av de 3 tyske filmene jeg så fikk 2 gjeve priser (regiprisen til Andreas Dresen, og den korte dokumentarprisen til India/Pakistan-filmen). Øvrige 3 spillefilmer var fra Iran, USA og Italia, sistenevnte med dokumentariske innslag.
En av de to redaktørene i Montages, Karsten Meinich, foran festivalskiltet i lobbyen på festivalhotellet. Foto: Oda Bhar.
De 6 filmene jeg så fra andre steder enn Øst-Europa ble valgt etter tema, regissør eller anbefalinger. De tre kortdokumentarene ble først sett av andre i Montages, og sterkt anbefalt. Den italienske callsenter-filmen handlet om en problematikk jeg opplevde som personlig relevant: Folk med høy utdanning som havner i lavlønte, ufaglærte jobber. Den iranske fimen hadde vunnet regiprisen i Berlin, og siden Iran har vært sterkt oppe i nyhetsbildet var jeg blitt nysgjerrig. Den amerikanske filmen hadde en regissør jeg liker god, og hver gang håper skal skape et nytt mesterverk (men nei): Sam Mendes, som i 1999 lagde American Beauty).
Utsikten fra mitt og Agnethes hotellrom. Foto: Oda Bhar.
Hvordan var resultatet? Jeg så mye god film. Men et par unntak var alle filmene verdt å se. De russiske spillefilmene av kvinnelige regissører var (surprise!) svært forskjellige. Jeg skal ikke prøve å lete etter en trend, at folk ser trender i kvinners verker pleier å irritere meg, det handler gjerne om fordommer og skjult nisjifisering. For eksempel tanken om at kvinner skulle være ekstra gode på å skildre mellommenneskelige relasjoner. Vel, noen kvinner er gode på det, andre er elendige, og hva med alle mennene som skildrer psykologiske faktorer fantastisk? Blant filmene jeg så var 4 helt glimrende på mellommenneskelige forhold (2 laget av menn og 2 av kvinner) og 2 helt elendige (én fra hvert kjønn). Resten var midt på treet mht psykologi. Det eneste jeg kan se at kvinnelige regissører stort sett har felles, er at de ikke hater kvinner. Hvis du vil unngå misogyn film (eller litteratur) kan det være en god idé å velge kvinnelige forfattere eller filmskapere. Men det finnes selvfølgelig også menn som ikke hater kvinner. Kjønn er en usikker variabel. Det kan likevel ha en egen verdi å spesifikt lete fram filmer laget kvinner, rett og slett fordi vi så sjelden gjør det. Jeg får alltid en støkk når jeg etter en uke med film tenker at jeg har sett skikkelig mange laget av kvinner, og så viser det seg å bare handle om en tredjedel.
Hvis du lurer på hvordan tsjekkere ser ut: Noen eksempler fra filmen "English Strawberries" (2008, regi: Vladimir Drha). Foto: Oda Bhar.
De russiske filmene var ikke minst forskjellige når det gjaldt sjanger. Det var et finstemt psykologisk portrett med politiske undertoner, et melodramatisk romantisk drama, en opprørsk og realistisk ungdomsfilm, og en tåpelig romantisk komedie. Tre av dem kunne like gjerne vært laget i Norge, mens den fjerde tok opp et problem vi ikke kjenner i samme grad: En KGB-agent tar ekstrajobb som privatdetektiv, og havner i et etisk dilemma. At statsansatte må ta ekstrajobber fordi den offentlige lønna er for lav til å leve av er et ikke uvanlig problem i dagens Russland, og stiller helt nye krav til profesjonalitet. Ytterligere 3 filmer fra Sovjetunionens tidligere randsoner tok opp alvorlige sosiale problemer, med et perspektiv som minner om typiske Film fra sør– filmer: Mafiatilstander og barneprostitusjon, samt religiøs problematikk hvor eldre tradisjoner møter nye. Av de 4 tsjekkiske filmene handlet 2 om historiske forhold: Sovjetunionens invasjon i 1968 og tsjekkiske soldater under 2. verdenskrig. Begge fokuserte på det psykologiske, istedenfor action. De øvrige 2 var én impresjonistisk film i avantgarde-tradisjonen, og et tradisjonelt relasjonsdrama – begge relativt mislykkede. Også én av de tyske filmene sneiet innom øst/vest-problematikk, men totalt vil jeg si at minst 7 av filmene var svært lite eksotiske, i betydningen høyst relevante for norsk virkelighet idag. At det var en klar overvekt av psykologisk orienterte filmer kan handle om flere ting: 1) Et generelt fokus i europeisk film, basert på det faktum at filmskaperne har mindre penger enn sine amerikanske kolleger, 2) et generelt fokus ved akkurat denne festivalen – eller 3) hva denne skribenten finner mest interessant.
… og her er noen kvinnelige eksempler på hvordan tsjekkere kan se ut. De to mennene på bildet er derimot regissører (én tysk og én britisk) for den indiske og den pakistanske delen av Wagah (2009), kortfilmen som vant prisen for Beste dokumentar under 30 minutter. Foto: Oda Bhar.
En annen dag skal jeg prøve å få lagt ut en post med bilder fra byen og noen opplevelser utenfor kinosalene. Men først (kanskje for spesielt interesserte): En miniomtale av hver film jeg så, med terningkast. Spesielt er det verdt å merke seg de to filmene jeg gir en sekser-terning: Den tyske filmen Alle Anderen, som kommer til Norge rett over jul, og den polske Piggies, som burde komme hit (men neppe gjør det). Samt den allerede nevnte russiske Nothing Personal, om den villfarne spionen. Også tyske Whisky mit Vodka og italienske Escape from the Call Center kunne etter min mening fått et norsk publikum. (Mer nedenfor.)
Regissør Andres Dresen ankommer hotell Thermal foran den internasjonale premieren på sin film Whisky mit Vodka (2009). Foto: Oda Bhar.
MANDAG – ankomst og film:
Fly Gardermoen – Praha. Minibuss til Karlovy Vary. Regnvær, grønne åkre, humleplantasjer, søvnige landsbyer. Redaktørene møter oss på hotellet. Innsjekk, registrering for pressepass, tar ut billetter til neste dags visninger. Velkomstmiddag. Kino og mingling. Film:
1. Whisky mit Vodka (tysk, 2009, regi: Andreas Dresen) – metafilm om filminnspilling for alle som håper på status eller har en alder. Underfundig humor, litt slapstick, og mange uventede vendinger. Min omtale her. Terningkast 5.
Reklameposter for den polske filmen Piggies (2008) utenfor det ærverdige Grand Hotell Pupp, hvor de rikeste stjernene bor. Foto: Oda Bhar.
TIRSDAG – filmer:
2. Piggies (polsk, 2008, regi: Robert Gliński, orig tittel: Świnki) – sterk ungdomsfilm som skildrer barneprostituerte tenåringer på den polsk-tyske grensen. Agnethes omtale her. Terningkast 6.
3. My Husband’s Women (tsjek, 2009, regi: Ivan Vojnár, orig tittel: Ženy môjho muža) – irriterende relasjonsdrama som virker laget av gammel gris. Min omtale her. Terningkast 2.
4. Nothing Personal (rus, 2007, regi: Larisa Sadilova, orig tittel: Ničego ličnogo) – fascinerende om en KGB-agent turned freelance-spion som balanserer på grensa til privat stalker. Terningkast 5.
5. Escape from the Call Center (italiensk, 2008, regi: Federico Rizzo, orig tittel: Fuga dal Call Center) – italiensk dokufiksjon som tar drittjobbernes ubehag på kornet. Historien handler om telefonselgere, og har innslag av surrealisme og dokumentarisk intervju. Min omtale her. Terningkast 4.
Regissør Federico Rizzo introduserer sin film «Escape from the Call Center» i Kino Čas under KVIFF 2009. Foto: Oda Bhar.
ONSDAG – filmer:
6. Tobruk (tsjek, 2008, regi: Václav Marhoul) – en tsjekkisk variant av Max Manus. Tsjekkiske soldater blir sendt til Libya under 2. verdenskrig og må kjempe mot tyskere, ørkenen og varmen. Vellykket vektlegging av det psykologiske framfor action. Terningkast 4.
7. English Strawberries (tsjek, 2008, regi: Vladimír Drha, orig tittel: Anglické jahody) – I 1968 planlegger en ung tsjekkisk gutt å dra til England som jordbærplukker, men den dagen han skal dra blir Tsjekkoslovakia invadert av sovjetiske soldater. På sitt beste er dette en tradisjonell tsjekkisk komedie med absurd humor og politiske undertoner, men dessverre er den minst 40 min for lang. Terningkast 3.
8. The 40th Door (Azerbaijan, 2008, regi: Elchin Musaoglu, orig tittel: 40-ci qapi) – en liten gutt prøver å forsørge sin mor på lovlig vis, noe som ikke er lett i en tidligere sovjetstat hvor kaos og mafiatilstander rår. Filmen problematiserer et kjønnsrollemønster hvor det er uhørt at en ung enke tar arbeid utenfor hjemmet, selv om hun mangler andre måter å forsørge seg på. Terningkast 3.
9. Alle Anderen (tysk, 2009, regi: Maren Ade) – sterk dramakomedie om parforholdets klaustrofobiske absurditet og intimitet. Vant Sølvbjørnen for beste kvinnelige hovedrolle i Berlin i år, og får norsk kinopremiere over jul. Terningkast 6.
Også Karlovy Vary Teater tas i bruk som kinosal under festivalen. Foto: Oda Bhar.
TORSDAG – filmer:
10. Plus One (russ, 2008, regi: Oksana Bychkova, orig tittel: Pljus odin) – tøysete, irriterende romantisk komedie om en streng russisk kvinnelig tolk som faller for en fjollete britisk dokketeaterinstruktør. Terningkast 2.
11. Away We Go (am, 2009, regi: Sam Mendes) – lightversjonen av Alle Anderen som jeg så kvelden før. Småvittig bagatell om et rotløst par som venter barn og leter etter et sted å slå seg ned. Terningkast 4.
12. About Elly (iransk, 2009, regi: Asghar Farhadi, orig tittel: Darbareye Elly) – velspilt mysterielek om en flokk venner som reiser på weekendtur. En av dem forsvinner, og det viser seg at alle har hemmeligheter. Vant Sølvbjørnen for beste regi i Berlin i år. Min omtale her. Terningkast 4.
Når du ser opp i teatret kan du få øye på en engel. Foto: Oda Bhar.
FREDAG – filmer:
13. Once Upon a Time in the Provinces (russ, 2008, regi: Katya Shagalova, orig tittel: Odnaždy v provincii) – dramatisk kjærlighetsdrama med Bonnie & Clyde-overtoner om en filmstjerne som reiser til sin søster på landet for å hvile ut. Men hvile får hun ikke. Stedet har røffe omgangsformer, flotte mannfolk og ulmende konflikter, og før hun vet ordet av det har hun viklet seg inn. Terningkast 4.
14. Sister (tsjek, 2008, regi: Vít Pancíř, orig tittel: Sestra) – et forsøk på å lage impresjonistisk poesifilm inspirert av tsjekkisk kultroman. Ingen klar handling, kun litterær opplesning av svulstig poesi på voiceover, fulgt av tenksomme bilder ut av togvinduer og av føtter som går på asfalt. Jeg sovnet etter ti minutter, og ikke bare pga festen kvelden før. Terningkast 2 (under tvil, fordi musikken dog var bra).
15-17. 3 stk kortfilm, dokumentar: Side om side (dansk, 2008, regi: Christian Sønderby Jepsen) – rørende om en misforståelse som førte til en ti meter bred hekk mellom naboer. Wagah (tysk, 2009, regi: Supriyo Sen) – balansert om ritualet som hver dag finner sted på en indisk-pakistansk grensepost. Vant prisen for beste dokumentar under 30 min i Karlovy Vary. Anders & Harri (svensk, 2008, regi: Åsa Blank, Johan Palmgren) – vakkert om to gode og litt uvanlige venner som reiser med tog og synger sammen. Fikk hederlig omtale under Kortfilmfestivalen i Grimstad i år.
18. Everybody Dies But Me (russ, 2008, regi: Valeria Gai Germanika, orig tittel: Vse umrut, a ja ostanus) – tenåringsdrama om jenter på terskelen til voksenverdenen, som likner en blanding av Jenter og Bare Bea. Realistisk og underholdende, men litt forutsigbar. Terningkast 3.
Den svenske regissøren Johan Palmgren i Kino Panasonic med hovedpersonene i dokumentarfilmen sin, Anders og Harri. Foto: Oda Bhar.
LØRDAG – film og fest:
Fikk ikke billett til morgenvisningen av Michael Hanekes nye film (Das weisse Band, les Lars Oles omtale her). Var uansett filmtrøtt og bestemte meg for å gå tur. Trasket ut av sentrum, gjennom jernbanestasjonen og et boligområde, fant en rar og fin kirkegård, snudde men gikk meg vill, havnet ved bygrensa, tok bussen tilbake. Etterpå så jeg likevel en film:
19. Native dancer (Kazakhstan, 2008, regi: Guka Amarova, orig tittel: Baksy) – eksotistisk sjamanfilm med forbannelser og mafia. En eldre kvinne driver et healingsenter på landsbygda i Kazakhstan, og hjelper med alt fra alvorlige sykdommer til kjærlighetsproblemer. En mafiaboss vil bygge hotell på jorda, men hun nekter å la seg kjøpe ut. Terningkast 3.
Folk samlet seg da kjendisene ankom prisutdelingen. Foto: Oda Bhar.
Om kvelden var avslutningsshow… på tsjekkisk. Vi så det på hotell-tv og prøvde å gjette hvem som vant prisene. (Etterpå kunne vi lese det på internett.) Deretter var det avskjedsmiddag for Montages-gjengen på restaurant hvor redaktørene Eirik Smidesang Slåen og Karsten Meinich tidligere i uka spiste lunsj med Trond Giske. Det ble happy sliten mingling, enighet og uenighet om film, og mye skåling. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
SØNDAG – sightseeing og avreise:
Lang frokost og felles lunsj. Utflukt med kabelbane til utsiktspunkt øverst i dalen. Buss til flyplassen. Fly Praha – Moss. Buss til Oslo.
Da vi sto opp søndag var festivalbanneret tatt ned. Foto: Oda Bhar.
Les om Montages-gjengens favorittfilmer på årets KVIFF her. En oversikt over artiklene vi skrev her. Karsten Meinich har laget et par videomontasjer her og her. I tillegg kan du høre en Filmfrelst-podkast hvor noen av gutta snakker om festivalen fra et annerledes perspektiv enn mitt. Flere av bildene mine fra Karlovy Vary, både festivalen og byen, finner du her.
Mine artikler på Montages framover kan du følge ved å gå direkte til denne siden, som også inneholder en presentasjon av meg.
Montages i Karlovy Vary: Lars Ole, Trond, Oda, John Einar, Eirik, Agnethe, Åsmund og Karsten. Foto: Eirik Smidesang Slåen.
Prisvinnerne (Film fra Sør) 24. oktober 2008
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Video.Tags: Afghanistan, Ari Folman, Chengdu, festival, film, Film Fra Sør, Hana Makhmalbaf, Iran, Israel, Jia Zhang Ke, Julie Ova, Kina, Kino, Mohsen Makhmalbaf, Sofia Coppola, Vika, Waltz with Bashir
10 comments
Film fra Sør-festivalen er over for i år. På kinoene pakkes filmene sammen og sendes tilbake til fjerne strøk: Striekledde kasser fra India, ramponerte pappesker fra Afrika, de sekskantede blikkoffertene fra Sør-Amerika. Søndag kveld ble årets priser delt ut på Filmens Hus, noen til glede, andre til sorg for den som hadde egne favoritter.
Programsjef Julie Ova i Film fra Sør bak en stabel eksotiske filmbokser på Vika.
Waltz with Bashir (regi: Ari Folman) stakk av med både Publikumsprisen og Oslo Kinos Lanseringspris, noe som innebærer at den vil bli vist på NRK, og motta markedsføringsstøtte når den skal opp på kino. Prisdryss kan skje når én film til de grader er bedre enn alle andre, på den annen side er det jo litt synd for andre filmer som kunne trengt pengene mer. At Waltz with Bashir skal settes ordinært opp på kino var bestemt før festivalen, så prisene endrer ikke noe vesentlig for den. Når det er sagt var jeg selv så lamslått etter å ha sett den på en morgenforestilling, at jeg måtte ta filmpause i flere timer etterpå. Det kjentes som om opplevelsen ikke kunne toppes, og jeg måtte fordøye den grundig før jeg kunne ta inn noe mer.
Helt kort er dette en israelsk animasjonsfilm om krigstraumer. Tjue år etter krigen i Libanon får filmens hovedperson, som er filmregissør, besøk av en venn som har mareritt om krigsopplevelsene sine. Det slår regissøren at han selv mangler minner om krigen. Han husker bare permisjonene, ned til minste detalj. Men samme natt får han et mareritt, som deretter gjentar seg hver eneste natt. Han oppsøker en annen venn som er psykolog, og blir anbefalt å oppsøke medsoldater fra dengang. Hvis du ikke husker det som skjedde kan de kanskje fylle ut bildet for deg? Regissøren følger rådet, og så er arbeidet med traumene i gang. Historien avdekkes bit for bit, og samtidig kommer følelsene tilbake.
På forhånd hadde jeg mange fordommer mot denne filmen, men alle viste seg å bli avkreftet. Det er ingen begredelig historie, bare smertefullt menneskelig. Til tross for vakre bilder var det ingen estetisering av vold. Jeg ble sittende fjetret foran ondskapen og meningsløsheten, og det samme gjaldt visst andre, det var knappenålsstille i salen. Regien er stram, ingen scene virker overflødig – noe jeg mistenker kunne blitt annerledes i en vanlig film med samme tema. En animert scene er kanskje så dyr at det ikke frister å planlegge løst? I vanlig film er det lett å la kamera gå, vanskeligheten ligger i sammenklippinga – og det koster å legge til et par dagers ekstra etterarbeid/klipp.
Blikkbokser med film kommer ofte fra det amerikanske kontinent.
Det er også noe med det tegnede formatet som passer bra til tunge temaer. Kanskje handler det om hånda, strekene, de forenklete fargene, alt som skiller animasjon fra foto? Kanskje gir dette oss det rette paradokset av distanse som åpner for økt innlevelse. Der vanlig film kjennes for direkte og brutal, og gir meg lyst til å dekke over øynene i sterke scener, kan en tegning skrelle bort det overflødige, destillere og rette fokus mot det som er alltid er kjernen i politiske spørsmål: menneskelig opplevelse på mikroplan.
Selv amerikanske filmskapere er klar over dette, når de i det siste har gjort flere forsøk på animert behandling av kompliserte miljøspørsmål. I Biefilmen forsvinner blomster og planter når biene går til streik, noe som fører til at hele planeten trues med sult. Høyaktuelt idag hvor verdens biebestand synker dramatisk grunnet en mystisk insektsykdom. I høstens pixarfilm Wall-E må menneskeheten sirkle planløst rundt i verdensrommet i 700 år, etter å ha gjort planeten ubeboelig. Det har undret meg at det underliggende økologiske budskapet ikke har fått større oppmerksomhet, men kanskje var det for godt kamuflert under «søte» dyr og roboter med friske oneliners.
Wall-E på norsk høstløv, oktober 2008.
Film fra Sørs egen hovedpris Sølvspeilet gikk i år til den iransk-afghanske filmen Buddha Collapsed Out of Shame. Dette er en mer tradisjonell politisk film, hvor vi opplever krigens traumer indirekte ved å være vitne til barns lek. Regissør Hana Makhmalbaf har fått mye oppmerksomhet på festivaler verden over, både fordi hun er en sjarmerende og talefør ung kvinne (18 år gammel da hun laget filmen) og datter av den smått legendariske iranske filmskaperen Mohsen Makhmalbaf. Dette er bakgrunnen for at Film fra Sør markedsfører henne som en iransk Sofia Coppola, men ved nærmere ettersyn viser bildet seg å være mer komplisert. Ved å lære opp familien sin i kunsten å lage film har Mohnsen Makhmalbaf greid å få fram et helt Makhmalbaf-filmdynasti. Filmen til Hana (f. 1988) har manus av moren Marzieh (f. 1969), er produsert av broren Maysam (f. 1981), og søsteren Samira (f. 1980) blir nevnt som en viktig rådgiver. Vi kan jo bare forestille oss hvordan far Mohsen (f. 1957) sitter og trekker i trådene bak alt dette.
Filmkasser med strie kommer ofte fra India.
Dessverre greide Buddha Collapsed Out of Shame aldri å overbevise meg. Jeg fikk tvert imot inntrykk av en mediehype, grunnlagt på slektsromantiseringen ovenfor. Filmen har mange av den typen elementer som pleier å ødelegge «eksotisk» film for meg: Langsomt tempo uten åpenbar hensikt, opplagte og politisk korrekte problemstillinger (ja huff, å være kvinne i Afghanistan kan ikke være lett), vektlegging av tablåer snarere enn handling (støvete barn som løper mellom vakre fjell), og velment, men klønete personinstruksjon. Greit nok med søte unger og en påminnelse om hvor brutalt de kan behandle hverandre, men dette har vi da sett før? Den største svakheten synes jeg er at den lille jenta aldri virker redd, selv i svært skremmende situasjoner. Jeg antar hun skal være modig og tapper, men når du er fem år og en gjeng rasende tolvårige gutter prøver å grave deg ned i ei grøft og steine deg? Teorien er at jenta er for liten til å skjønne at det ikke er en lek, men de fleste barn gjør vel motsatt? Selv leken kjennes blodig alvorlig i den alderen.
Men for all del, mange var uenige med meg om kvaliteten, og filmen kommer altså ordinært på kino, ihvertfall i Oslo. Gå gjerne og se den, og døm selv. Her er traileren, dessverre tekstet på fransk, men du får uansett et visst inntrykk av barneskuespillerne.
Filmkritikerprisen FIPRESCI, som tildeles av en internasjonal jury, gikk i år til den kinesiske filmen 24 City. Fortellerspråket er dokumentarisk, og består av intervjuer med innbyggerne i et boligområde i Chengdu, en storby i provinsen Sichuan. Det handler om et lite samfunn i samfunnet, som har eksistert rundt en framgangsrik fabrikk, men som nå går i oppløsning ved overgangen til det postindustrielle samfunn. Filmens kvaliteter ligger i de sterke historiene, som aldri får en direkte negativ valør, men preges av den bittersøte ettertanken de fleste som lever lenger enn til fylte 35 vil oppleve. Jeg liker kontrasten mellom de unges naive framtidstro og egoisme, og de eldres mer nyanserte, ofte desillusjonerte, men også berikende perspektiv.
Vi møter den pene jenta som var fabrikkens «Lille Blomst», men lot frierne passere én etter én, og aldri fikk barn, og nå finner størst glede i å synge karaoke med kolleger på bar. Vi møter gutten som drømte om å studere, men lot foreldrene overtale seg til å velge «trygt» fabrikkarbeid, noe som dengang betydde en rekke privilegier: et avsperret boligområde, butikker med bedre utvalg, egne kinoer og skoler. Nå legges fabrikken ned, området bygges om til luksusboliger, og mannen, som i mellomtida er blitt underdirektør, finner ut at livet aldri er helt trygt. Og likevel virker det ikke som han angrer, der han sitter og forteller stolt om familien sin.
Julie Ova og maskinist Kjell Nyhus på bakrommet, Vika kino.
Den sterkeste historien tilhører et kvinne som har tjent godt hele livet og jevnlig sendt penger til familien på landet. Men nå er hun «gammel» (etter kinesisk målestokk, dvs midt i femtiårene), og velferdsordningene forsvinner med fabrikken, slik at søsknene på landet må sende penger til henne. Men gradvis rulles den virkelige tragedien opp. Det viser seg at kvinnen har mistet et barn, og ikke på noen vanlig måte. Som ung reiste hun til Chengdu for å arbeide på fabrikken, sammen med en rekke ungdommer i samme situasjon. De dro oppover elva Yangtze med båtbytte i byen Chongqing, og under dette båtbyttet, i mylderet på kaia, forsvant den lille sønnen hennes, bare 3 år gammel. Sammen med mannen sin lette hun i flere timer, løp omkring og ropte og gråt, uten resultat. Da tida for båtens avgang nærmet seg nektet hun å dra, men ble trukket med til båten av de andre. Individuelle hensyn kunne ikke tas i det kollektive Kina. Det er hjerteskjærende når hun sitter i intervjuet og sier: Vi var viktige for fabrikken, arbeid ventet som vi måtte gjøre, derfor måtte alle med båten, jeg skjønner jo det.
Filmkritikerprisen innebærer dvd-lansering, så 24 City kan du se hjemme hvis du vil. Jeg har ikke funnet noen trailer, men klippet ovenfor er et tv-innslag hvor regissør Jia Zhang Ke snakker om valget sitt med å blande fiksjon og virkelighet. For ja, noen av figurene som intervjues er skuespillere, og vi får ikke vite hvem. Men ifølge Jia er en blanding av fiksjon og dokumentar den beste måten en film kan fortelle sannheten på.
Oppdatering 1: Jeg glemte å fortelle at det som inspirerte meg til å se Waltz with Bashir, tross opprinnelig skepsis, var to gode bloggposter: Karsten Meinichs anmeldelse etter festivalen i Karlovy Vary, og Eirins inntrykk og tanker på ogjegbare.
Oppdatering 2: En helt annen (og positiv) opplevelse av filmen Buddha Collapsed Out of Shame kan leses på bloggen Kvinnekonger. Og jeg gir dere et kort sitat: «Far Mohsen har nå sagt seg ferdig som filmskaper og er gått over til å være en filmskaperskaper.»
Øya 2008: Snapshots 10. august 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.Tags: Ane Brun, Øyafestivalen, Dengue Fever, festival, Grinderman, Iron & Wine, José Gonzales, Kung Fu Girls, Los Campesinos, Mayhem, musikk, Nick Cave, oslo, The Mae Shi
7 comments
I år rapporterte jeg live fra Øya via Twitter, på festivalens første og siste dag (onsdag og lørdag). Jeg gikk på konserter og sendte sms underveis, med sylferske inntrykk og vurderinger. Nedenfor finner du meldingene fra onsdag, illustrert med bilder jeg tok. En tilsvarende post om lørdagen følger seinere i uka. Vil du se flere bilder fra Øya har jeg en flickr-mappe her.
«Øya nå, kl 15.16: Ane Brun, vakker, flink, litt for laidback. Mer folkaktig enn før, nærmer seg world music, mari boine»
«Øya nå, kl 15.45: Overraskelsesband på p3 scenen: Dengue Fever! Fantastisk m vokal fra Kambodsja, ny sjanse på John Dee ikveld, anbefales!»
Låta ovenfor er min favoritt med Dengue Fever: Tiger Phone Card.
«Øya nå, kl 16.52: Los Campesinos har et jævla driv og lilla tskjorter på to bassister som matcher lysene på scenen»
Los Campesinos betyr «bøndene» (eller landarbeiderne) på spansk, men bandet kommer fra Cardiff, Wales.
«Øya nå, kl 17.17: José Gonzales fin gitar singer songwriter men sitter altfor langt bak på scenen i et hull av svart sceneduk. Redd for regn?»
«Øya nå, kl 17.42: Rømmer fra The Mae Shi, ikke i humør til primalskrikrock. Vil heller gå og kjøpe is»
«Øya nå, kl 18.19: Kung Fu Girls er happy happy ville glad og gjenforent på scenen, hey!»
«Øya nå, kl 18.31: Kung Fu Girls mye basstyngde, peter parker-låta, Marshallhøyttalere!»
«Øya nå, kl 18.41: Kung Fu Girls, ok jeg trekker alt tilbake, førtiser KAN være kule!! (Dagens beste konsert?)»
«Øya nå, kl 18.54: Det er noe utrolig sexy med sånne gitarunderarmer hvor senene spiller»
«Øya nå, kl 19.17: Lykke Li, utrolig hype og så fullt foran scenen at vi lytter fra en sofa i Camp Indie istedet. Med øl!»
«Øya nå, kl 19.35: Hvordan kan det være litteratur i dette teltet mens band er på utenfor? Lurer på om Ingvild Rishøy ble noe av før idag»
«Øya nå, kl 20.23: Iron & Wine neohippiestil bra drag men irriterende fulle kids foran scenen m ryggen til som fotograferer hverandre»
«Øya nå, kl 21.05: Ser på trommisen i Mayhem som rigger et usannsynlig stort trommesett»
«Øya nå, kl 21.27: Møter en jeg kjenner som føler seg gammel: ‘Og så sto jeg der blant ungdommen og var med, liksom’ (foran Kaizers)»
«Øya nå, kl 22.06: Grinderman – nick cave, mørket faller på, trikken klatrer opplyst bak storskjermen foran Ekebergåsen»
«Øya nå, kl 22.29: Grinderman – deilig spastikerenergi, og en fiolinist m båndsalat fra buen som en piasavakost»
«Øya nå, kl 22.41: Henger på gjerdet m utsikt til tusen hender og storskjermen, bølger og regn foran nick cave»
Only just begun (Ingrid Olava) 4. februar 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.Tags: festival, Gimle, Ingrid Olava, Kino
4 comments
Konsert på Gimle kino under filmfestivalen, Ingrid Olava på piano i foajéen. Folk sitter og står omkring i lokalet, fra innerst ved baren til ytterst ved kassa, det er fullt, men ikke verre enn at du kan smyge deg rundt.
Ingrid Olava er et av årets musikkhåp, en singer/songwriter uten gitar, men med gode pianoferdigheter. Hun spiller en slags melodiøs folk/pop/rock med innslag av blant annet tango og fransk kafétradisjon.
Ingrid Olava omtaler seg selv som sjenert, men det merket vi ikke på Gimle. Hun sang sterkt og klart, med variert og klatrende stemme, og pianoet klang varmt i dette lokalet hvor alle flater er dekket av tre.
Legenden går slik: Som seksåring fant Ingrid Olava et piano i naboens kjeller, og begynte å komme så ofte på besøk at naboen måtte be foreldrene skaffe eget piano. Som 20-åring sang hun offentlig for første gang, så ble hun korist for Madrugada, men turnert sommerfestivalene alene i 2006.
I 2007 vakte hun oppsikt på By:larm i Trondheim med låta Only Just Begun, som nettopp er utgitt på single. Og jamen fins ikke videoen på Youtube!
Her kan du lese en reportasje fra Aftenposten om filmopptakene i Maridalen. Under filmingen ble musikken kjørt på høyere hastighet enn normalt, slik at bildene ble litt usynk med musikken på videoen. Tanken var at dette ville føre til en drømmende og vektløs kvalitet. Mer snacks: Låta skal være inspirert av Balladen om Bonnie & Clyde, og Ingrid Olava kaller den et forsøk på å finne sin «indre Jane Birkin». Forøvrig fikk vi vite at hun er Tim Burton-fan, og derfor glad for å få varme opp foran hans nye film Sweeney Todd i går.
Jeg fortsetter min nye tradisjon med bilder av flinke bakfolk. Ovenfor går festivalansvarlig Carina Westli Jørgensen av scenen etter å ha introdusert Ingrid Olava, og nedenfor ser du lydtekniker Willie Dynamite, som ellers spiller i rockebandet Tsunami.
Gimle filmfest fortsetter t.o.m 7. februar, med både film og gratiskonserter. Ikveld mandag 4/2 spiller Ila Auto kl 20.30, imorgen tirsdag 5/2 kan du høre Legs 11 kl 20. Torsdag 7/2 kl 20 kommer Sondre Lerche, som har laget filmmusikken til avslutningsfilmen Dan in Real Life.
Alle foto: Oda Bhar.
Fyllefilming (Øyafestivalen) 15. august 2007
Posted by Oda in Bybilder, Fashion og trend, Foto/tegninger, Kulturtips, Musikk, Stemninger.Tags: Øyafestivalen, økologisk, fashion, festival, Kino, musikk, oslo
15 comments
På Øya i år oppdaget jeg noe som ga meg mer glede av konsertene enn jeg ellers har hatt. Det gikk an å snike seg helt fram til scenen, og stå pent og rolig og henge på gjerdet foran de tøffe vaktene.
Før har jeg trodd at «foran scenen» betydde midt i ei mølje av dansende, hoppende hysterikere, i midtfeltet. Det har jeg prøvd et par ganger, siden jeg ikke er høy nok til å se lenger bak, men jeg er ingen hoppende hysteriker, så det har ikke funket særlig bra. Men i år sto jeg litt på siden av scenen og hang på gjerdet, og der var det fin og mellow stemning.
De fleste der var veloppdragne jenter med fletter i håret og gjennomsiktig regnponcho. Noen hadde halskjeder og ørepynt som matchet øreproppene. I den grad det foregikk vill hopping var det noen meter lenger bak. Har jeg gått glipp av dette vidunderstedet i så mange år?
Og vaktene var virkelig macho. Det var noe med måten de sto på, det statiske hoftearbeidet.
I Kinoteltet holdt kollegene mine gratis filmquiz og delte ut promoeffekter for nye filmer. Visste du ikke om denne sjansen? Det er et tips til neste år.
Utpå dagen får jeg i meg noen øl og blir mer oppfinnsom med kamera. Jeg skrur over fra foto til film, og retter blikket mot føtter som tramper takten, hender som klapper, og ølen som skvulper i plastglasset mitt. W står ved siden av meg og observerer. Han rister oppgitt på hodet: Hvis den filmen din havner som forfilm på kino, da vet jeg at du må ha klint med filmsjefen. Vi ler og jeg svarer: Hva mener du!? Dette blir kunst!
Øyafestivalen 2007 hadde økologisk profil. Det betyr at all maten var laget av økologiske råvarer, og søppelet ble kildesortert.
På festivalområdet var det nettingtårn hvor du kunne stikke inn plastglasset ditt når det ble tomt. Eller gi det til en småunge som løp glad til panteboden (les gjerne Marens post om å være pantebodjente).
Hele tida gikk det frivillige rundt og plukket søppel.
Blant alle festivalbabes.
Til slutt et oversiktsbilde, med byen i bakgrunnen.
Dette var den tredje og (antakelig) siste Øya-posten min for i år. Les gjerne de to forrige, de handlet om musikk (Timbuktu, Hukla, Torsken, Rakettilhimmelen og Blodlys), og om å vise fingeren (Lady Sovereign).
Tusen takk til Øyafestivalen 2007! Velkommen tilbake neste år.
