jump to navigation

Festivalguide: Film fra Sør 2011 6. oktober 2011

Posted by Oda in Dagens lenke, Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , ,
6 comments

Som noen vel har skjønt lever jeg nå av å skrive. Det betyr jeg sjelden har overskudd til å blogge, selv om jeg stadig planlegger det. Jeg tenker at jeg kunne legge ut bonusspor på bloggen, gullkorn som ikke fikk plass i et intervju, personlige betraktninger som ikke passer i et tidsskrift eller en avis. Hittil har det ikke blitt noe av, så jeg prøver en minimumsvariant: Å lenke til stedet hvor artikkelen finnes i original.

Forsåvidt har jeg gjort dette ei stund, uten at jeg tror mange har merket det. Mange artikler er tilgjengelige under fanen Skribentvirksomhet øverst her – enten som lenker eller nedlastbar PDF (hvis artikkelen kun er publisert på papir). Kanskje burde jeg legge ut en liten post for å varsle RSS-feeden også, slik at dere ikke selv må stikke innom for å sjekke? (Det vil si, hvis jeg fortsatt har blogglesere igjen? Litt usikker på det.)

Dagens lenke gjelder Film fra Sør 2011, Oslos største filmfestival som åpner ikveld, og som i mange år har vært en favoritt hos meg. Med 99 filmer fordelt over 10 dager er det lett å gå seg vill i programmet, og fra film- og tv-bladet Rushprint, favorittarbeidsgiveren min, fikk jeg i oppdrag å lese katalogen nøye for å skrive en personlig guide med trender og filmtips. Artikkelen kan du lese her, Film fra Sør: Den trassige festivalen, og ingressen lyder slik: «Film fra Sør gir oss rar humor, eksotisk horror og ubehagelige innsikter – enten vi vil eller ikke. De er og blir den trassige festivalen, men kanskje også den mest lekne. Les Oda Bhars festivalguide her

God festival!

Advertisements

FFS 2010: Kortomtaler 7. oktober 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

I ettermiddag rullet Film fra Sør 2010 i gang i Oslo, og foran oss ligger ti dager med kinofilm fra alle verdensdeler. Jeg hadde først tenkt å lage en post med anbefalinger, men på grunn av masse gøy skrivejobb har jeg ikke fått finlest programmet ennå. Istedet vil jeg legge ut kortomtaler etter hvert som jeg ser nye filmer. Foreløpig har jeg bare fått med meg to, i tillegg til den jeg selv valgte til Montages’ sideprogram (artikkel igår). Jeg kommer ikke til å legge ut nye poster hver dag, men la denne vokse nedover. Eller er det best å legge siste film øverst, etter god bloggeskikk? Kanskje finner jeg trailere også. Stikk innom igjen hvis du er interessert! Klikk på filmens navn om du vil se når den vises, og sjekk gjerne ut resten av festivalprogrammet her.

Og ja, det glemte jeg nesten: Ser du disse eller andre filmer på festivalen, som du vil anbefale eller advare mot, legg gjerne igjen et tips til meg (og andre) i kommentarfeltet!

13. A Brand New Life (2009, Sør-Korea, fr), regi: Ounie LECOMTE
Nydelig film om ei liten jente som blir forlatt av sin far på et barnehjem for å bli adoptert. Regissør Ounie Lecomte er selv koreansk adoptivbarn oppvokst i Frankrike, og har brukt sine egne erfaringer for å utvikle manus. Vi møter først den lille jenta i tryggheten bak på fars sykkel en kveld, deretter neste morgen i bakerbutikken for å kjøpe en kake til en uklar anledning vi får bange anelser om. Faren har ikke sagt hva de skal, bare at hun skal på en reise, og vantroen hennes når han reiser fra barnehjemmet uten å etterlate så mye som et telefonnummer er hjerteskjærende. Filmen handler om den karaktersterke jentas kronglete vei mot å akseptere situasjonen, en forutsetning for å finne nye venner på barnehjemmet, og kanskje til sist en ny familie i et nytt land – et flunkende nytt liv hun jo aldri bedt om. Den som ikke griner under den angstfylte, men håpefulle sluttscenen må nesten ha et hjerte av stein.

A Brand New Life vant FIPRESCI-prisen (filmkritikernes pris) under årets Film fra Sør, noe som innebærer støtte til norsk DVD-distribusjon, så hold utkikk framover. Det er den beste barndomsskildringen jeg har sett på ekstremt lenge, og kommentarfeltet på Film fra Sørs nettsted flommet over av folk som syntes den slo alle filmer de noensinne hadde sett. (Traileren nedenfor er dessverre bare tekstet på fransk, men jeg limer den inn likevel.)

12. She, A Chinese (2009, Kina, brit/ty), regi: Xiaolu GUO
Som forfatter er Xialu Guo kjent i Norge, for romanen Fremmedordbok for kjærester. Jeg likte boka og gledet meg til hennes første spillefilm She, A Chinese, en slags girlpower roadmovie om ei ung jentes ferd fra landsbygda i Kina, via en av de harde storbyene der, til Vesten og London. Dessverre ble jeg litt skuffet, for selv om heltinna er kul i sin halvt likegyldige lakoni og vilje til å bruke menn for å komme dit hun vil, så engasjerer aldri historien meg helt. Mye minner om romanen hennes, men forskjellen er en kaldere beskrivelse av karakterene, særlig den eldre mannen jenta lever sammen med i London. På den annen side er det flere lekre, halvnakne mannekropper med tattiser i filmen, hvis du liker sånt.

Xialou Guo har også lagd en dokumentarfilm som vises under årets Film fra Sør, Once Upon a Time a Proletarian, om misfornøyde kinesere i Kina. Se den med regissørintervju ikveld lørdag 16. oktober kl 19 på Parkteatret, eller på søndag klokka 18 samme sted.

11. Searching for the Elephant (2009, Sør-Korea), regi: Seung-goo JHUNG
En film om tredveårskrisa til folk som ser ut som asiatiske fotomodeller, komplett med opererte øyelokk for å virke mer vestlige. Det blir dermed et vittig paradoks når deler av handlingen foregår på en klinikk for plastisk kirurgi, hvor en ung lege har sex med jentene den ene dagen og opererer dem den andre. Mye klinisk og kjedelig knulling, og etterhvert en del blod og splatter. Alt i alt kjentes dette som to og en halv time av mitt liv jeg aldri får igjen – jeg holdt på å gå etter halvannen, men så kom det fem fantastiske minutter som lurte meg til å bli, noe som kanskje var en tabbe, selv om svaret på de fascinerende minuttene ikke kom før i sluttscenen. Formildende trekk er lekkert foto, eksperimentelle kameravinkler, og glatte fin scenografi av den typen mange koreanske filmer har for tida, med kjølige mennesker i et iskaldt urbant skyskrapermiljø.

10. Stolen (2009, Vest-Sahara, Bolivia, Australia), regi: Violeta Ayala & Daniel Fallshaw
Filmer som denne får meg til å tenke at modige journalister er det verden trenger mest. To australske journalister drar til en flyktningleir i Sahara (Algerie) for å filme en gjenforening mellom en mor og en datter. Planen snus på hodet når de hører afrikanerne snakke som om slaveriet aldri har blitt avskaffet. Er det fortsatt slik at lyshudede arabere hersker over den afrikanske minoriteten på uakseptable måter? Stemmer det at risken er stor ved å få barn? Kan den hvite «herren» bare komme å ta barnet fra deg, og gi det videre til hvilken slektning han vil, uten at politiet og domstolene vil hjelpe deg? Besteforeldregenerasjonen forteller om barn som ble røvet til ørkenen fra land lenger sør, for å vokse opp til tjenere i arabiske («hvite») familier, derav filmens tittel Stolen. Filmskaperne har hatt mye trøbbel både under og etter filmingen, i Afrika ble videokassetter stjålet eller måtte smugles ut, de ble satt i husarrest og fikk ikke slippe ut da de ville, og nå får de ikke slippe inn igjen. Både Marokko og Vest-Sahara blander seg inn. Til premieren i Australia ble intervjuobjekter sendt (av myndighetene) for å trekke tilbake alt de hadde sagt, stå på kamera og si de var blitt manipulert, betalt for å snakke etc. Bare denne kontroversen gjør filmen verdt å se. (Filmskaperne svarer på alle innvendinger som er reist under FAQ på filmens hjemmeside.)

Debatt på Parkteatret etter visning fredag 15. oktober kl 19, men filmen kan også ses lørdag kl 15 og søndag kl 16 samme sted.

9. Pink Saris (2010, Storbritannia), regi: Kim Longinotto
«Nei, du må ikke kaste deg under toget. Hva skulle det være godt for? Du må leve. Du må vise dem at du kan leve. Kanskje må du lide, men du kan ihvertfall leve.» Selvmord er ikke en uvanlig løsning på familieproblemer i India, heller ikke mord, og særlig når det gjelder unge kvinner. Ordene klinger derfor sterkt som trøst til ei ung jente som bare vil gi opp: jeg vil dø, kaste meg på togskinnene slik nabojenta gjorde. Det er et deprimerende miljø fullt av analfabeter som ikke vet bedre enn å denge hverandre med kukjepper, voldta svigerdøtre og la jentebabyer dø av mangel på medisiner. Men filmen er severdig og har rørende kvinneportretter, særlig hovedpersonen Sampat Pal, bulldoserkvinnen som har startet en organisasjon kalt Den rosa gjengen. Damene møter kvinnsterke opp som en hær av rosa sarier, enten det er på politistasjonen eller hjemme hos svigerforeldrene til ei mishandlet jente, for å påvirke beslutninger og tvinge fram bedre løsninger. Ofte lykkes de… selv om det sjelden blir direkte happy endings. Før visning innledet regissør Kim Longinotto, som under fjorårets Film fra Sør vant Dokumentarprisen for Rough Aunties (2008). Den filmen har jeg nevnt i to reportasjer tidligere: Fra prisutdelingen, og en debatt om kvinner som lager film.

8. Secrets of the Tribe (2009, Brasil), regi: José Padilha
Spennende, godt dramatisert dokumentar om sosialantropologer som har gjort lite godt for indianerne i Amazonas. Tittelen refererer til antropologene som «stamme», ikke hemmelighetene til indianerfolket de studerer, men deres egne. Regissøren (kort intervju nedenfor) prøver altså å snu blikket tilbake på forskerne. Første del av filmen er morsom, når selvhøytidelig amerikanske gubber med skjegg krangler om faglige ting. Det klippes vittig fra Z som sier «jeg tror X hater Y», til X som sier «jeg synes Y har en helt ynkelig forståelse av Yanomamö-folket!» Midtveis i filmen setter latteren seg i halsen, når informasjon om direkte overgrep kommer fram: Giftemål med mindreårig innfødt jente, pedofil homofil som betalte stammens smågutter for sex, vaksinasjoner som førte til hundretalls døde. Helt klart en film ALLE studenter på sosialantropologi bør se – og salen var full av dem. Litt dumt at vi ikke fikk sett de siste 7 minuttene fordi dvden streiket – og ENDA dummere at antropologen som skulle fortelle slutten av filmen, fordi han hadde sett en påsynskopi, tok mikrofonen og sa: «Jeg husker faktisk ikke hvordan den sluttet.» !!!??? Hvis noen har sett hele, avslør gjerne konklusjonen i kommentarfeltet.

7. The Blue Generation (2009, Indonesia), regi Garin Nugroho
Ganske kul og veldig eksotisk (og kanskje litt lang) musikkdokumentar om indonesisk rockeband… men det trakk litt ned at også undertekstene var indonesiske. Sangene var åpenbart politiske og innholdet vesentlig for band og publikum, så når tekstene kom opp på lerretet burde en oversettelse ha fulgt med. Intervjuet på scenen med regissør etterpå oppklarte en del av mysteriene – ædabæda til dem som forlot salen før filmen var slutt.

6. Let the Wind Carry Me (2009, Taiwan), regi: Chiang Hsiu-Chiung
Denne filmen var lørdagens høydepunkt for meg! Allerede da jeg gikk ut av salen ville jeg bare gå inn og se den en gang til. Heldigvis vises den to ganger til under festivalen. Det er en dokumentar om mesterfilmfotografen Mark Lee, som har jobbet over hele verden, også i Hollywood, og bl.a. hadde kamera på multiprisbelønte In the Mood for Love (Hongkong 2000, regi: Wong Kar-wai), som jeg synes er verdens vakreste og såreste kjærlighetsdrama. Denne gang følger vi Mark Lee gjennom tre år, bl.a. under Oslobesøket under Film fra Sør 2007, da han for første gang i livet hadde tatt med sin (80 år gamle) mor på reise! Utrolig rørende, vakkert, innsiktsfullt. Filmens tittel skal beskrive måten han bruker kamera på, ved aldri å planlegge faste rammer, men jobbe intuitivt med været og lyset som oppstår underveis, bevegelig som vinden selv. (Selv traileren nedenfor er nydelig, se den!)

5. Opium War (2008, Afghanistan), regi Siddiq Barmak
Det er morsomt at afghanerne flytter inn i gamle russiske stridsvogner, og opiumsvalmuer er vakre foran rustne tanks, men ellers fikk jeg absolutt ingenting ut av denne filmen. Jo forresten, alle folkeslag er kjipe, og særlig kvinner som misunner hverandre hus? Styr unna!

4. The Housemaid (2010, Sør-Korea), regi: Im Sang-soo
Klaustrofobisk kammerspill om å være ung, litt dum og litt vill, og tro at du kan spille høyt spill mot de rike. Forutsigbart hushjelp-knuller-ektemannen-plott, men velspilt. Det mest uforutsigbare var slutten, som likevel dessverre trakk ned. Remake av sør-koreansk klassiker fra 1960 (regi: Kim Ki-young), som også vises på årets Film fra Sør-festival.

Oppdatering 18. oktober: The Housemaid vant Sølvspeilet under årets Film fra Sør, altså festivalens gjeveste pris.

3. Sannhetens mange ansikter (2010, Norge), regi: Beate Arnestad
Denne dokumentaren fra en rettsak etter Rwanda-folkemordet var litt utilfredsstillende, som rettsaken må ha vært for de involverte. Alle lyver og alle er redde for å snakke. Merker at jeg mistet litt troen på denne typen oppgjør, tross den enormt sympatiske norske dommeren. Fint foto og bra regi, men synes likevel ikke filmen helt var verdt tida.

2. The Queen and I (2009, Iran/Sv), regi Nahid Persson Sarvestani
Dokumentar om møtet mellom to iranske kvinner i eksil. Den ene er Farah Diba, enken etter den tidligere Shahen av Iran, den andre er en venstrevridd regissør (nå bosatt i Sverige) som i 1979 deltok i revolusjonen som førte til Shahens avgang. Vil regissøren våge å konfrontere damen med Shahens overgrep? Når Farahs assistent oppdager fortida hennes, vil Farah Diba la henne gjøre ferdig filmen? Spenningsfylt, ambivalent og rørende.

9/10 OBS! Fikk nettopp vite at Farah-filmen ligger streamet på NRK, og blir liggende fram til 2012! Se den her.

1. Kvinner uten menn (2009, Iran/Ty/Fr), regi Shirin Neshat
Vakker men symboltung film om fire kvinners liv i Teheran 1953. Det er interessant å møte et Iran før den islamske revolusjonen. Debutspillefilmen til Shirin Neshat, som fra før er berømt som foto- og videokunstner. Bygger på magisk-realistisk roman av den iranske kvinnelige forfatteren Shahrnush Parsipur. Får ordinær kinopremiere 29. oktober.

Oppdatering 18. oktober: Kvinner uten menn vant Oslo Kinos lanseringspris, som er kr 50 000 til markedsføring i Oslo.

FFS 2010: Den fortapte datter (Paju 2009) 6. oktober 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Denne uka begynner Film fra Sør, og i år har Montages et eget sideprogram på festivalen. Jeg var en av de heldige som fikk lov til å plukke en film, og nedenfor kan du lese artikkelen min om filmen jeg valgte. Oppdraget vårt var å finne ny «asiatisk sjangerfilm», et vidt begrep hver av oss tolket på ulike måter. Resten av Montages-filmene kan du lese om her. Filmen «min» heter Paju og er laget av den kvinnelige sørkoreanske regissøren Park Chan-ok. Den blir vist i Klingenberg 2 lørdag 9. oktober kl 21.10 og mandag 11. oktober kl 19, og anbefales varmt!

Hva er sannhet? Finnes det rene motiver? Bør nysgjerrighet stilles, eller lever vi best i «lykkelig uvitenhet»? I den vakkert filmede sørkoreanske dramathrilleren Paju strever karakterene med slike moralske spørsmål, mot et bakteppe av politisk symbolikk. Den kvinnelige regissøren Park Chan-ok (f. 1968) har lagd et psykologisk avansert relasjonsdrama med innslag av film noir, om tre kvinner i omfeltet til en homme fatal.

Handlingen begynner når den ung kvinnen Eun-mo (Seo Woo) returnerer til hjembyen hun flyktet fra etter søsterens brå og mystiske død. Nå vil hun undersøke hva som skjedde, spesielt mistanken om at svoger Joong-shik (Lee Sun-gyun) hadde noe å gjøre med dødsfallet. Det viser seg snart at hun har en annen agenda for å konfrontere ham. Som tenåring svermet Eun-mo for søsterens mann på ei utagerende skolejentes ambivalente vis, snart med tilbedelse, snart med raseri og trass. Joong-shik var heller ikke upåvirket, og gjensynet deres virvler opp mye uforløst følelsesmateriale. Enklere blir det ikke når Joong-shiks egne fortidsdemoner dukker opp, i form av en kvinne han deler en mørk hemmelighet med.

Tross det thrilleraktige plottet er Paju (2009) en karakterdrevet film med politiske konnotasjoner. Vi møter et psykologisk komplekst drama som finner sted i skjæringspunktet mellom kjærlighet, skyld, hat, ensomhet og frykt, mot et bakteppe av politisk betent geografi. Hovedintrigen avdekkes gradvis, gjennom hopp fram og tilbake i tid. Det tar tid å forstå hvem karakterene er, hva de føler og vil, hva som har skjedd med dem. For hvert tilbakeblikk blir flere detaljer avslørt, og det kommer stadig nye overraskelser. Hver gang du synes bildet klarner kan det like gjerne være du tar feil.

Doble historier og krigsestetikk

Noe jeg liker ved denne typen østasiatisk film er at uttrykket får en slags dobbel natur. Dels møter vi en klar historie som belyser moralske spørsmål, gjerne med sterke karakterer og gjenkjenningsverdi. Men samtidig ligger det noe uklart under overflaten, en annen historie som antydes med en annen type språk: poetisk, surrealistisk, absurd, ustrukturert. I beste fall vil de to historiene doble hverandre, slik at helheten tilføres en dybde hver av dem ikke kan oppnå i seg selv. De moralske dilemmaene får tilført noe lett og lekent, de arty partiene får kjøtt og blod gjennom møtet med sterke karakterer. Der den åpne historien møter deg med et enkelt drama og en klar intrige, som en detektivhistorie eller vittig love story, byr underteksten på en symbolikk du bare delvis kan gripe, enten fordi filmskaperen ønsker det slik, eller på grunn av din egen kulturelle kunnskapsmangel.

Det symbolske bakteppet i filmen Paju er mangfoldig og omfatter geografi, politikk og etisk-religiøse myter. Virkelighetens Paju er en by nær den demilitariserte sonen mot Nord-Korea, hvor amerikanerne har beholdt en militær base. Uten denne kunnskapen kan filmen vanskelig forstås fullt ut. Visse partier blir nærmest ubegripelige, som når den mannlige hovedpersonen Joong-shik skal lede en gruppe aktivister i kampen mot et rivningsprosjekt. Disse partiene blir ikke enklere av at regissør Park Chan-ok slipper løs sine ambisjoner om å forene mainstream med kunstfilm, gjennom en dose kaotisk undergangsestetikk. Rivningsfirmaet er korrupt og brutalt, konflikten blir voldelig, alt handler om å ødelegge det gamle og bane vei for utviklingen. Allusjonen til grensekonflikt og krig blir ekstra tydelig etter en gatekamp, hvor kamera tar oss med på en langsom kjøring blant støvete ruiner og skadede mennesker. Ingenting av det vi ser ville vært malplassert i en klassisk slagmarkscene.

Kvinnelig regissør i Sør-Korea

Sørkoreansk filmproduksjon har ifølge det engelskspråklige lokale tidsskriftet The One One Four ikke bare vært dominert av mannlige filmskapere, men av temaer relatert til maskulinitet. Inntil 1996 fantes det totalt bare 5 kvinnelige regissører i hele Sør-Koreas filmhistorie. Deretter skal det ha løsnet, noe som falt sammen med at koreansk film generelt gikk over fra sterk politisk til mer personlig terreng. Fra 1998 ble Seoul sågar arrangør for en årlig internasjonal festival for film laget av kvinner. Likevel er antallet kvinnelige regissører fortsatt ikke høyere enn 29 personer totalt, og kvinners andel av den totale filmproduksjonen ligger på under 10%. I denne sammenhengen er det unikt at Paju ikke bare vises internasjonalt, men har nådd utover festivalverdenen og fått ordinær kinodistribusjon i hjemlandet.

Regissør Park Chan-ok er født i 1968, og har studert både film og teater. Hun har jobbet som assistent for den etablerte regissøren Hong Sang-soo, men minner stilistisk kanskje mer om  Bong Joon-ho og Park Chan-wook. Karakteristisk er at hun blander et konvensjonelt og et ekspressivt filmspråk, slik at en klassisk fortelling brytes opp av mer estetiske eller surrealistiske partier. Park Chan-ok er prisbelønt både for kortfilmer og debutspillefilmen Jealousy Is My Middle Name (2002), men har sagt til nettidsskriftet Indiewire at planen med andrefilmen Paju var å lage noe mest mulig ulikt debutfilmen. Årsaken var at hun ønsket å utvide repertoaret.

– Folk sa at den forrige filmen min var realistisk og undersøkte hverdagslivet i stor detalj. Nå var jeg nysgjerrig på det motsatte: Om jeg kunne lage en film med stort drama og sterk fortellerstemme.

Den sør-koreanske regissøren Park Chan-ok (bildet er fra den koreanske filmdatabasen Hancinema).

Bibelen, female gothic og homme fatal

Park Chan-ok oppgir selv to bibelske myter som inspirasjon til Paju: Judas, som uten dårlige hensikter forråder dem som stoler på ham, og den fortapte sønnen som reiser ut og bruker opp farsarven, kommer tilbake tas imot med åpne armer… men antakelig kommer til å dra sin vei igjen.

– Jeg blir trukket mot motivene til slike mennesker, antakelig fordi det er et element av dem i meg selv. Det handler om angsten, hva som får dem til å lide, denne evige trangen til å rømme og unnslippe.

Det er også elementer i Paju som kan minne om sjangeren female gothic, kjent fra Hollywoodfilmer fra 1940-tallet, som Hitchcocks Rebecca og Suspicion, Stevensons adaptasjon av Jane Eyre, samt flere av filmene til Max Ophüls. Opprinnelig ble begrepet female gothic brukt om en type europeisk litteratur fra 1800-tallet, hvor en ung kvinne typisk utforsker seksualiteten gjennom en eldre mann, som kanskje, men ikke nødvendigvis, prøver å skade henne. Female gothic kan ses som en pendant til mannlig melodrama innen film noir, hvor maskuline elementer trues av en eksotisk kvinnelig kraft, en såkalt femme fatale.

På tilsvarende måte blir den mannlige helten i Paju en homme fatal, en mørk kraft den langt yngre Eun-mo aldri helt kan forstå, delvis fordi han holder informasjon tilbake,  delvis fordi han mangler kontroll over det han setter i gang. Joong-shik framstår aldri som noen vanlig patriarkalsk figur, men en opprører mot makthaverne. De heroiske anstrengelsene hans får noe tragisk, kanskje også latterlig ved seg, siden de stadig ender i kaos. Mot slutten av filmen medgir Joong-shik å verken ha forstått sine egne handlinger eller konsekvensene for andre. Kritikeren Marc Raymond i The One One Four har en interessant tolkning av dette, når han leser det som en politisk kritikk av unnfallende ledere på den sørkoreanske venstresida. En annen mulighet er å se den forvirrede helten som en feministisk dekonstruksjon av den heroiske mannlige rebellen i klassisk østasiatisk film.

PS. Jeg bare elsker de asiatiske filmplakatene. De er så herlig dramatiske, og skuespillerne smiler nesten aldri, men er innsmigrende på en slags trompete måte. Jeg ble nødt til å vise dere alle. Er de ikke fine?

Macho på esel (Djevelens trekkspill) 4. juni 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , ,
14 comments

To spelemenn kjemper mot hverandre i en colombiansk landsby. De spiller om kapp på trekkspill, og mellom låtene fornærmer de hverandre med ord, som i en hiphop battle. Du er gammel og ferdig, jeg er ung og sterk. Hah, veit du ikke at de gamle er eldst? Ingen legger merke til deg, så lenge jeg setter spor før foten min når bakken!

Den colombianske filmen Djevelens trekkspill (Los viajes del viento, regi: Ciro Guerra) har ordinær kinopremiere denne uka, men gjorde inntrykk på meg alt under Film fra Sør 2009. Endelig skjønte jeg hva ordet kappleik må ha betegnet før den norske folkemusikken mistet vitaliteten.

Jeg kommer selv fra ei slekt av felespillere, og veit at musikk ikke alltid gikk fredelig for seg. Forfedrene mine var skrytepaver og slåsskjemper, rosemalere og rundbrennere, knivmakere og knivstikkere. Ikke sjelden ble de kjeppjagd fra bygda eller kastet i kasjotten. Som i den colombianske filmen ble ekstra gode spelemenn i Norge gjerne beskyldt for å ha djevelen i instrumentet, ikke bare på grunn av de gode slåttene, men fordi damene ble forhekset av spillet og lausungene grodde i kjølvannet deres.

Det henger en mystikk ved denne typen omstreifere, en eim av machismo. Det er noe ved dette å spille om kapp, vinne og tape i en kamp mann mot mann. Du trenger ikke slåss med nevene hvis du kan spille. Istedenfor å drepe kan du imponere.

Djevelens trekkspill gir oss ikke bare musikalsk mystikk og vakre bilder fra den forblåste pampasen, eller hva nå denne høyfjellssletta kalles i Colombia. Vi får også en spennende intrige, som er lavmælt men intens. Rammen er noe så eksotisk som en road movie på esel.

En gammel spelemann og en ung gutt legger ut på veien som en slags Don Quixote og Sancho Panza. Gutten blir med mot gamlingens vilje, og får lite takknemlighet igjen for strevet.

Det viser seg snart at reisen heller ikke er ufarlig. Gutten utfordrer et afrikansk trommelag i skogen, gamlingen blir tvunget til å akkompagnere en dødelig sverdkamp. Framfor alt prøver skumle typer å få kloa i gamlingens trekkspill, som ikke helt tilfeldig er prydet med to djevelske horn.

Dette instrumentet er årsaken til ferden. Gamlingen er i sorg over sin kones nylige død, og raser mot trekkspillet som altfor ofte har fått ham til å forlate henne og legge ut på landeveien. Nå vil han levere det (bokstavelig talt) forbannede instrumentet tilbake til den rettmessige eieren, en viss maestro Guerra (hvor tilfeldig er det at han har samme etternavn som regissøren?),

Guerra skal i sin tid ha vunnet trekkspillet fra Djevelen selv i en kappleik. Mørkets fyrste kvitterte med en forbannelse som rammer alle som våger å spille på trekkspillet hans. Nå håper gamlingen at Guerra kan oppheve forbannelsen for hans del, men vil de to følgesvennene finne ham?

Gutten på sin side har en egen agenda. Han var langtfra uselvisk da han kranglet seg med på reisen. Det er ikke den gamle han vil hjelpe, men seg selv. Han vil lære å spille, fravriste den andre hemmeligheter, kanskje også overta instrumentet.

I tillegg jakter gutten på sin egen opprinnelse, årsaken til sitt eget talent. Hvem var faren han aldri har kjent? Ifølge ryktene en av disse rundbrennerne av noen spelemenn, men hvilken? Prøv om du kan gjette. Gå og se filmen.

Denne omtalen er tidligere publisert på Montages. Alle bildene i posten er hentet fra filmen. Les også gjerne denne fine anmeldelsen, skrevet av Kjetil Lismoen i Aftenposten.

Et øyeblikk frihet (Arash Riahi) 25. april 2010

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
3 comments

Et øyeblikk frihet (2008) er en annerledes film om mennesker på flukt. Her er ingen motløshet eller traurighet, men et knippe morsomme og rørende fortellinger om møter og livsglede. «Hver gang jeg redder noen spiller jeg min spesielle flyktningkassett for dem,» sier grenselosen som hjelper to familier over fjellet fra Iran til Tyrkia. Han skrur av Radio Iran og erstatter den med energisk bilmusikk. «Det setter dem i riktig stemning.» Når han forlater dem utenfor Ankara får de med seg kassetten.

Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over disse fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt. Han husker flukten som en James Bond-film, hvor han ikke bare var redd, det var også spennende. I filmen ble det viktig å få begge perspektivene fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.

Når grensa er krysset tror de fleste at lykken er gjort. Men nei, det er nå det begynner. Å vente på flyktningstatus i et transittland betyr at du ikke får ta lovlig arbeid. Ungene får ikke skolegang, annet enn hva du selv og naboen kan lære dem. Men ingen byråkrat kan hindre glimtene av frihet. Vissheten om at du kan kysse din kone åpenlyst på gata uten å bli arrestert. Å kunne gå ut med venner om kvelden, danse og flørte. Vennskap oppstår, og du lærer å trikse deg fram. Den sultne kurderen (svensk-libanesiske Fares Fares, kjent fra filmer som Jalla! Jalla! og Kopps) har så lyst på kylling at han fanger en svane i parken. Romkameraten hans, den eldre iraneren, lærer tysk fra en lommeparlør og synger kjærlighetssanger foran FN-bygningen.

Ovenfor kan du hilse på regissøren og Fares Fares under et Oslobesøk i vår.

Tyrkia framstår som et farlig land for flyktningene, men også et sted for håp. Grådige hotellverter leier ut celleliknende rom. Du må passe deg for korrupte angivere til det iranske hemmelige politiet. Men mange er hjelpsomme. Den idealistiske ungjenta i gågata legger vekk underskriftskampanjen for å hjelpe ekte mennesker av kjøtt og blod. De som greier seg best gir aldri slipp på medmenneskeligheten, humoren og livsgleden.

Å se denne filmen betyr å aldri mer kunne betrakte flyktninger som en masse. Ordet menneskehandel skjuler ikke bare profittmakere, men idealister som risikerer sitt eget liv for andre. Ingen kan flykte alene, alle trenger hjelpere. Rettferdighet er ingen fast størrelse. Heretter vil du spørre deg selv for hver fremmed du ser i gatene våre: Hvilket utvalg ble gjort? Av personene du likte i filmen, hvem ble avvist? Den unge forelskete fyren? Den tøysete småjenta? Den morsomme gamlingen?

Et øyeblikk frihet var Østerrikes Oscar-kandidat i 2009. Den er en østerriksk-fransk produksjon, delvis innspilt på location i Tyrkia. Flere av skuespillerne har egen erfaring som flyktninger. I Norge vant filmen pris som publikums favoritt både under Film fra Sør 2009 og i Tromsø 2010.

Gå å se den! Unn deg et øyeblikk frihet.

Faksimile av teksten in slik den tar seg ut på den fine kinoflyeren. Klikk på bildet for å se en større (og leselig) versjon.

Et øyeblikk frihet har norsk kinopremiere denne helgen. Teksten er skrevet for filmens norske distributør, Arthaus.

Tidligere har jeg intervjuet en av skuespillerne i filmen, Payam Madjlessi. Det skjedde under Film fra Sør 2009. Les intervjuet her.

Å velge som seg selv (Debra Zimmerman) 12. januar 2010

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
6 comments

Hvorfor får jeg så lyst til å være enig med gutta om hvilke filmer som er bra? Ifølge filmfeminist Debra Zimmerman er det helt normalt.

Debra Zimmerman er leder for organisasjonen Women Make Movies som kun distribuerer kvinners film. (Foto: Oda Bhar)

Det hender jeg sitter rundt et bord med kule filmgutter og diskuterer. Det er en film de liker, og jeg tenker: Nå burde jeg late som om jeg også liker den. Hvorfor? Det vil gi meg status. Så hva gjør jeg? Om jeg hater filmen sier jeg nok ikke det motsatte. Men jeg holder kanskje kjeft, og lar deres syn råde. Jeg forteller dette til Debra Zimmerman, leder for organisasjonen Women Make Movies gjennom 27 år. Hun nikker.

– Ja, slikt gjør vi alle sammen.

Women Make Movies distribuerer film fra hele verden i USA og Canada. De tar kun inn film laget av kvinnelige filmskapere, og er så framgangsrike at mannlige filmskapere tigger om å bli tatt inn. WMM arrangerer også workshops om hvordan du kan skaffe penger, hvordan du får filmen distribuert etc. Denne delen av virksomheten er bare åpen for amerikanske filmskapere.

Debra og jeg snakker om å gå inn på guttas domene og føle at du må vite enormt mye. Hvis de tar deg i å være uvitende føler du deg straks som den dumme jenta igjen. Når de namedropper regissører og filmhistorie, og du står famlende og sier: hva het den nå igjen… Jeg husker ikke navn, sa en kvinnelig filmarbeider til meg, jeg husker hva filmen handlet om. På den annen side er det ikke slik at menn og kvinner aldri liker det samme. Kvinner ser gjerne film som handler om menn. Men gjelder det samme motsatt vei?

My-Dau_the-Terror1_2

Beate Arnestads «Min datter terroristen» (2007) er en av få norske filmer som blir distribuert av Women Make Movies. (CNN-intervju med Arnestad i et YouTube-klipp nedenfor.)

Menn velger menn

Forskning viser at små gutter ikke vil se film om jenter, men små jenter vil se film om både gutter og jenter. Tendensen holder seg for voksne. Reflekteres dette også der viktige beslutninger blir tatt? Bedømmer kvinner oftere menns og kvinners søknader på like fot, mens menn oftere velger andre menn? Ja, sier Zimmerman, dessverre er det slik.

– På filmfestivalen i Toronto 2009 var det nesten ingen dokumentarfilmer laget av kvinner. Jeg stusset over dette. Slik har det ikke pleid å være. Så fant jeg ut at de hadde skiftet ut en av programmererne sine. Det pleide å være en kvinne, nå var det en mann. Her ble årsaken tydelig, fordi det var en endring. Men på de fleste festivaler er det nesten bare menn som programmerer. Samme tendens gjelder kritikere, og ikke minst distributører.

Hun forteller at det gjerne finnes mange kvinnelige ansatte i bransjen, spesielt hos små distributører, men straks du når et visst nivå er det menn som tar beslutningene. Noe liknende gjelder de statlige støtteordningene.

– I USA får kvinner samme antall tildelinger som menn. Men summene er mindre. Når stipendet er lite, blir det likt fordelt på kjønn, men den totale mengden penger som gis til hvert kjønn er svært ulik.

Er de fleste filmene hos WMM politiske dokumentarer?

– Vi pleide å distribuere mer fiksjon, men for ti år siden oppsto et skille. Alle disse fantastiske dokumentarene begynte å dukke opp på festivalene. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje var det noe med støtteordningene. Men de passet til markedet vårt, som er universiteter og høyskoler. Det er der vi tjener pengene våre. Dermed begynte vi å fokusere mer på dokumentarer. Men de trenger ikke være politiske.

Hun kan også hjelpe festivalene å sette opp et program for kvinners film, som på Film fra Sør 2009.

– Vi ønsker å fungere som et veikryss for kvinners film. Hvis en festival vil øke andelen av kvinners filmer, kan vi samarbeide med dem. Hvis noen ønsker å starte en festival for kvinnefilm kan vi låne dem filmer gratis det første året. Det er ikke bare at vi ønsker flere kvinner skal lage film. Vi håper å se film om temaer som er viktig for kvinner, framstilt på måter som appellerer til kvinner. Vi vil bidra til tenkning om verden på en annen måte.

Skandinavisk film

Debra reiser mye over hele verden, og ser etter film WMM kan distribuere. Dette året har det blitt slik at hun stadig havnet i Skandinavia.

– I mange år distribuerte vi ikke en eneste skandinavisk film. En ting jeg la merke til er at kvinnelige filmskapere i Skandinavia stadig lagde filmer om barn. Jeg er ikke glad i filmer om barn. De er for trygge. Barn kan ikke utfordre menn. Filmer om barn blir en slags ghetto for kvinner.

At skandinavisk film sjelden velges kan også handle om likhet.

– Film fra den vestlige verden tar gjerne opp spørsmål vi også har hos oss i USA, og da har vi våre egne filmer, der trenger vi ikke ta inn andre. Men i det siste har det begynt å skje noe i Skandinavia. I år distribuerer vi en svensk film om det politiske partiet Feministisk initiativ (trailer nedenfor). Den er midt i blinken fordi den handler om kvinner og makt, kvinner som jobber sammen om makt.

Av norske filmer på WMMs liste finnes Mørketid av Karoline Frogner, og Min datter terroristen av Beate Arnestad (CNN-intervju med Arnestad lenger opp på siden). En annen filmskaper Zimmerman har hatt i kikkerten er Margreth Olin.

– Det er en ting jeg angrer på, og det er at jeg ikke prøvde å distribuere Kroppen min i USA. Det ville ha vært vanskelig, siden hun var helt ukjent. Men jeg skulle ha prøvd.

Debra Zimmerman kommer tilbake til Norge neste år, men ikke til Oslo. Hun er invitert til Bergen under Nordisk Panorama, også kalt 5 Cities Film Festival. Denne lille festivalen er et nordisk treffsted for kortfilm og dokumentar, som avholdes årlig, men vandrer mellom fem byer i fem nordiske land. I 2010 skal Debra sette sammen et sideprogram kalt «Film bare kvinner kunne laget».

25_margrethbakfra_2

Margreth Olins «Kroppen min» (2002) er en film Debra Zimmerman angrer på at hun ikke prøvde å distribuere i USA.

Lager kvinner dårligere film?

Finnes det virkelig film bare kvinner kunne laget? Og er det i så fall et marked for slike filmer? Women Make Movies har bevisst unngått å satse på statlige tilskudd, for å bli tatt alvorlig. Som i Norge er feminisme et betent begrep i USA, spesielt når det knyttes til praktiske tiltak som kvotering og særtilskudd.

– Vi har hatt en bevisst strategi om å snakke minst mulig om feminisme. Vår løsning har vært å bli veldig framgangsrike. Bare 10% av budskjettet vårt er statlige midler, resten kommer fra penger vi tjener inn selv. På den måten viser vi at det finnes et publikum. Og filmene våre vinner priser. De vinner relativt flere priser enn filmer fra andre distributører.

Men i mange kretser har kvinnelige filmskapere et dårlig rykte. Debra forteller om en nattlig samtale på en pub i Oslo under årets Film fra Sør, med de to mexicanske regissørene Carlos Reygadas (Stille lys, Battle of Heaven, Japón etc) og Natalia Almada.

– Vi hadde en fantastisk spennende samtale. Carlos startet fra standpunktet: Vel, kanskje skulle vi bare innrømme det, kvinner lager ikke særlig god film. Og jeg: Really!? Han begynte å forklare: Jeg har tenkt på dette, kanskje er det bare slik at kvinner er gode på visse ting, og ikke andre. Han sa det ikke nedlatende, men gjennomtenkt… så gjennomtenkt et slikt utsagn kan være. Det finnes gode kvinnelige forfattere, sa han. Hvorfor er det ingen gode kvinnelige komponister? Natalia og jeg trengte ikke se på hverandre engang. Orkestre! svarte vi i kor. For å være kvinnelig komponist må du få et orkester til å spille musikken din. For å lage film trenger du et filmcrew, et produksjonsapparat. Det handler om så mye penger! Og straks det blir penger involvert handler det om makt. Dermed faller kvinnene ut.

Hvorfor skjer dette? Handler det bare om selvtillit? Kanskje delvis, sier Debra. Kvinner blir sjelden oppdratt til å være sentrum for oppmerksomheten. Vi lærer å tenke på dem rundt oss, hvordan vi kan passe inn, heller enn hvordan vi kan få verden til å snurre rundt oss. Slike faktorer kan tilskrives 25% av årsakene, mener hun. De resterende 75% handler om makt. Kvinners historier blir lagt i skuffen for spesielt interesserte. Fortsatt er det slik at universelle historier er menns historier. Dette er kjernen av problemet.

Carlos Reygadas deltok på FFS med en stor retrospektiv, ble intervjuet på scenen i Filmens Hus og hyllet i avisene som mesterregissør. Natalia Almada deltok med sin andre ganske smale dokumentarfilm, El General, som jeg har skrevet om tidligere. Dagen etter pubsamtalen så jeg Carlos snike seg inn på en visning av Natalias film på Vika kino, og jeg liker å tenke at han kanskje var på gli, at han heretter vil være mer nysgjerrig på film laget av kvinner.

Carlos-Reygadas

Den mexicanske filmskaperen Carlos Reygadas ble intervjuet om karrieren sin på scenen under Film fra Sør 2009. (Foto: Oda Bhar)

Fakta og det subjektive

Når jeg intervjuer Debra Zimmerman snakker hun om en annen visning av El General, hvor jeg også var til stede. Etter filmen begynte to menn å presse Natalia. De ville hatt en annen film. De savnet fakta. De ville hatt et mer direkte fokus på oldefaren til Natalia, den tidligere presidenten. Calles er filmens mørke figur, men Natalia er like opptatt av bestemoren som fortalte henne historien, og sitt eget blikk på nåtidas Mexico. Nå ville de to mennene vite nøyaktig hva hun mente om Calles. Var han en diktator? Kanskje, sa Natalia, men det var ikke det jeg ønsket å lage film om. Jeg bryr meg ikke om filmen din! utbrøt den ene mannen. Det jeg vil vite er hva du mener om Calles!

– Denne mannen tok et tradisjonelt mannlig perspektiv, sier Debra. Det typiske er at de så gjerne vil ha fakta. Gi meg fakta! Gi meg noe objektivt! Uansett om det ikke er helt objektivt. Uansett om det er helt subjektivt! Gi meg noe som likner på objektivitet! De vil ha en konklusjon. En åpen slutt er det verste de kan tenke seg. They don’t want it to be open ended.

– Hvis du ser historisk på kvinner og dokumentarfilm, så var dette noe av det første de gjorde. De kvittet seg med den mannlige, allvitende fortelleren, en slags Guds stemme som forteller deg: Dette skal du se, dette ser du, og dette har du nettopp sett. De ville bort fra det «objektive». Hvorfor? Fordi kvinner så lenge hadde blitt definert av menn, blitt gjort til objekt. Det hadde lært dem at perspektiv er relativt, at avsenderen ikke er irrelevant. Det lå også en trass i det, at de endelig kunne vise seg, kvinnene, som synlige. Nå viste de seg selv fram i filmen: Her er jeg, personen som lager denne filmen, her blir alt sett fra min synsvinkel. På denne måten endret de hele dokumentarsjangeren.

Privat og personlig

Hvem avsenderen er kan ha stor betydning. Oppfattes historien annerledes når den kommer fra en mann enn fra en kvinne? Spørsmålet er høyaktuelt i Norge etter høstens litterære braksuksess, flerbindsverket Min kamp av Karl Ove Knausgård. Mange har spurt seg om et såpass selvutleverende verk fra en kvinne ville blitt like høyt vurdert. Et annet ferskt eksempel kan finnes i norsk film. Margreth Olin velger i Engelen å legge en personlig, essayistisk voiceover på en fiksjonsfilm. I tillegg leser hun den selv, også når ordene tilhører filmens hovedkarakter, et grep som har vist seg kontroversielt. Ifølge Debra Zimmerman er dette helt typisk.

– Kvinner blir kritisert for personlige synsvinkler, mens det er greit når menn gjør det. Både Woody Allen og Michael Moore er helt sentrale i egne filmer. Hvis en kvinne gjør det samme blir det gjerne opplevd som for personlig, privat, intimt. Da mannlige filmskapere begynte å lage subjektive dokumentarer fikk det stor oppmerksomhet, man snakket om the new documentary. Men kvinner hadde gjort det samme lenge!

Natalia-&-Debra

Filmskaper Natalia Almada og filmdistributør Debra Zimmerman i en paneldebatt under Film fra Sør 2009. (Foto: Oda Bhar)

Kvinner rundt bordet

Det er befriende at Zimmerman ikke prøver å gi noen enkle svar på hva som er typisk mannlig eller kvinnelig innen film. Hun avviser alle klisjéer av typen «kvinner skildrer nære relasjoner», «kvinner er mer empatiske», og påpeker at menn og kvinner kan gjøre det samme og likevel bli ulikt vurdert. Det er ikke viktig å finne noe konkret som skiller, sier hun. Vi trenger heller ikke spekulere over årsakene. Det holder å konstatere at noen ulikheter kan finnes, at det derfor er viktig å la begge kjønn komme til orde. Deretter må vi legge forholdene til rette for å utlikne skjevheten.

– Jeg tror det er rimelig å anta at menn alltid vil foretrekke menn, og film laget av menn. Det vi må gjøre er å sørge for at det alltid sitter kvinner rundt bordet. Kvinnene vil velge menn, i tillegg til kvinner, så menn risikerer ikke mye. Men da blir det i det minste noen som velger kvinner. Og kvinnene må være mange nok. To av ti holder ikke, da blir kvinnene for opptatt av å bli godtatt av mennene i gruppa. Nei, det må være tilnærmet halvparten kvinner. Først da vil kvinnene våge å velge som kvinner, velge som seg selv.

(Artikkelen er også publisert på Montages.)

Mer av det samme? (2010) 2. januar 2010

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Reiser, Sitater, Stemninger.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
16 comments

Slutten på det gamle året skal være springbrettet inn i det nye. Denne gangen et helt nytt tiår. Starten på det nye året skal gi et rutsj inn i framtida, som tyskerne sier når de ønsker godt nytt år. Denne nyttårshelgen er den første på veldig mange år hvor jeg håper at det neste året skal gi mer av det samme. Hvor jeg ikke drømmer om å bryte over, kaste alt det gamle, men helst vil famle videre i samme retning som nå.

 

Colosseum: Icicles

I vårhalvåret 2009 jobbet jeg mye på Colosseum kino, måkte snø og slo ned istapper fra takene. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 var året da helt nye ting skjedde: nye, blanke, overraskende ting. Det var året da jeg solgte noen tekster og bilder, og prøvde noen skrivefellesskaper, med vekslende hell. 2009 har vært et år for førsteganger, og 2010 må gjerne også bli slik, men de nye førstegangene kan godt følge i de gamles fotspor. Jeg har endelig våget å møte folk i RL som jeg kjente fra VR. Jeg har lagt ut bilder av meg selv på nett, blitt mer offentlig, tydelig, har turt stå for det jeg vil være. Jeg vet ikke hvorfor alt dette, som virker så naturlig for andre, sitter så langt inne hos meg. Kanskje er jeg mer sjenert, kanskje har jeg vært i krise, men det gir seg nå, det tror jeg, kanskje blir jeg modigere.

 

Colosseum: Fugleføtter

Jeg kan leve med brødjobber, så lenge kameratskapet er godt. Men det kjennes som jeg bare setter fuglespor på verden. (Foto: Oda Bhar)

 

Jeg avsluttet året før i en litterær fanzine, ble tråkket på, og gikk videre alene. Utpå våren 2009 ble jeg kontaktet av et nytt nettidsskrift for film, og dermed fikk jeg prøve meg som journalist og anmelder. Jeg har vært på to festivaler, og vært med og lagd podcast fra den ene. I sommer startet jeg firma for å kunne fakturere. For et filmbyrå fikk jeg skrive en lengre filmomtale til en katalog, og oppdaget stolt at forrige og neste skribent i samme katalog var Kjartan Fløgstad og Finn Skårderud.

 

Under baldakinen

I september hadde jeg et todagers fotooppdrag for filmbyrået Arthaus under Nordisk filmpris-helgen på Gimle. (Foto: Oda Bhar)

 

Innimellom fusket jeg også litt som fotograf. Jeg solgte reportasjebilder fra en vernissage som ble trykket i en kunstkatalog. Mange ba om å få låne bilder gratis, jeg sa nei til mange, ja til noen få. I høst fikk jeg gjøre et fotooppdrag over to hele dager, noe som var kjempegøy, og ga litt penger i kassa. Alt dette skjedde på grunn av bloggen, fordi jeg var blitt synlig her.

 

Kanongjengen

Under helgen på Gimle var det også mottakelse på Den finske ambassaden, hvor jeg møtte igjen gamle kjente fra tida i filmavdelingen ved Oslo Kino. Nummer to fra venstre er Sigurd Moe Hetland, tidligere markedskonsulent og fotograf ved utallige festivaler gjennom førti år. Han var den første som ga meg råd om hvordan du kan snike deg under armer og albuer og nå fram til første rekke selv om du er en kortvokst fotograf. De øvrige på bildet er skuespiller Anders Baasmo Christiansen og regissør Rune Denstad Langlo fra filmen «Nord», samt den legendariske Pål Bang-Hansen. (Foto: Oda Bhar)

 

I juni kom en mail fra en fyr jeg beundret, redaktør for et papirtidsskift om film. Han nevnte Mark Twain-sitatet i selvpresentasjonen min her på bloggen: «Write without pay until somebody offers to pay.» Hadde jeg lyst til å gjøre et intervju? Jeg ville gjerne, men fryktet at jeg ikke ville få det til, for hvordan kunne jeg intervjue, som har sittet på utallige debatter og aldri lurt på noen verdens ting? Hvordan finner folk på noe å spørre om? har jeg tenkt under spørsmålsrundene. Det er enda godt jeg ikke er journalist. Men redaktøren bare blåste: for noe tull! Her har du fem spørsmål å starte med, det går nok bra. Og det gjorde det jo. For det viste seg at intervjuer ikke handlet særlig mye om smarte spørsmål. Det handlet om å samtale, og lytte til den andre. (Og ganske mye om research. Men det er bare gøy!)

 

Sol & skygger

En av brødjobbene mine i 2009 har vært som vakt på det vakre Vigelandmuseet, rett sør for parken. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble året da jeg droppet en brødjobb, og fant meg en annen. Jeg gikk fra kino til museum (særlig dette, men også dette fram til denne endringen, og helt på slutten av året dette). Jeg lever fortsatt av vaktjobb, men lærer andre ting og møter andre folk, i et mindre kommersielt miljø.

 

Adventdalen

Det jeg helst skulle ha blogget om i 2009, men ikke rakk, var ferien min på Svalbard. Her fra Adventsdalen, med høstfarger. (Foto: Oda Bhar)

 

2009 ble også året da jeg gikk fra blogg til twitter, uten helt å slippe taket i bloggen, riktignok. Men hverdagen foregår på twitter, strøtankene og tøyset, ideene og spontaniteten, de nye kontaktene. Ofte har jeg villet skrive blogg, men prioritert det bort, som da jeg hadde vært på Svalbard som gjorde stort inntrykk på meg, men likevel ikke rakk mer enn å flickre noen bilder. Hvor bloggen er på vei har mange spurt om. Jeg kan bare svare at den fortsatt vil finnes, for bloggen er hjemmet mitt, det var her jeg begynte, og jeg liker å ha et eget hjørne på nettet for å ta imot personlig besøk.

Så til alle gode lesere, både her og andre steder:
Godt nytt år! Happy New Year! Einen guten Rutsch!

Flerstemt maktanalyse (Natalia Almada) 29. oktober 2009

Posted by Oda in Film, Intervju, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
1 comment so far

Den mexicansk-amerikanske filmskaperen Natalia Almada har lagd en dokumentarfilm basert på sin bestemors stemme, om sin oldefars skremmende og betydningsfulle liv.

Natalia-med-orkide-Montages2

Natalia Almada besøkte Oslo under Film fra Sør 2009. Jeg intervjuet henne for Montages. (Foto: Oda Bhar)

Det begynte da Natalia Almada arvet seks lydbånd etter bestemoren sin. De inneholdt et lengre intervju Tita Calles gjorde med en journalist fordi hun planla å skrive selvbiografien sin. Hun var datter av Mexicos sterke mann på 1920/30-tallet, Plutarco Elías Calles, general i den mexicanske revolusjonen og president fra 1924 til 1928, men det sies at han styrte landet mye lenger fra maktas skygger. På folkemunne kalles han Generalen, og Natalia har gitt filmen sin navn etter ham. Men El General (2009) handler om mye mer enn Calles. Den er ikke rent biografisk eller historisk, men benytter fortida til å kaste lys over nåtidas Mexico, og omvendt. Resultatet er en rik collage av lydklipp, arkivfilm og stillbilder, blandet opp med poetiske bilder av søppel, øyeblikksintervjuer fra Mexico City og klipp fra populærkultur. Traileren nedenfor gir et godt inntrykk. Hvorfor velge en så kompleks form?

Mystiske lydbånd

Å legge halve filmen til nåtida var ikke planlagt fra starten. Først jobbet hun bare med lydopptakene, valgte ut sekvenser og lette fram arkivbilder. Endringen kom under et stipendopphold i ei ensom hytte i snøen.

– Jeg satt alene i time etter time og hørte på lydopptakene. Bestemor døde da jeg var tretten, men når jeg lyttet kom hun stadig nærmere. Snart virket det ikke lenger som en tilfeldig samtale med en journalist og et prosjekt som aldri var blitt noe av. Det var som jeg selv fikk sjansen til å ha denne samtalen med henne.

Calles_acuarela_3

Karikatur av Calles gitt i gave ved presidentinnsettelsen i 1924.

Hvorfor ville Tita Calles skrive selvbiografi? Antakelig for å gi faren sin en slags oppreisning i offentligheten. Han har rykte som en mørk figur i Mexicos historie, spesielt hard mot den katolske kirken. Paradoksalt nok sendte han sine egne barn på katolsk kostskole i USA, og i de verste revolusjonsårene ble Tita plaget av medelevene til å se bilder i amerikanske aviser av torturerte og brente nonner i Mexico. Hun fikk høre at faren hadde ansvaret for overgrepene. Hvordan få bildet av en grusom general til å stemme med den kjærlige faren hun kjente?

«Siden alle tenker på min far som en despot vil jeg vise mitt eget bilde av General Calles – som far, mexicaner og mann.» (Tita Calles, 1978)

Da Tita Calles døde i 1989 kom lydbåndene for en dag. Intervjuet har ingen ende, ingen naturlig avslutning. Ingen i familien kjente til planene om en selvbiografi, og ingen hørte på båndene før Natalia fikk dem. Ingen vet om det fantes flere bånd, eller hvorfor prosjektet ble avsluttet. Mystikken rundt det hele gjorde lyttingen enda mer personlig.

– Det kjentes som hun hadde spart dem til meg. Jeg vet at det ikke var tilfellet, men det kjentes slik.

Tita-Calles

Tita Calles som ung kvinne (arkivfoto).

Fortida som ekko

Gradvis endret lydopptakene Natalias syn på dagens Mexico. Bestemorens stemme, som hun hadde hørt på igjen og igjen, begynte å gå som et talespor i hodet og gi ekko til ting hun selv opplevde. Det var som å ta på seg et par briller og se verden på en ny måte.

«It’s like I carried her voice with me in the present. And so I would look at things, and they would echo with things that she had said.» (Natalia Almada i intervju.)

Lydbåndene var ikke lenger et hellig dokument fra fortida som hun ikke turte å jobbe videre med. Det ble naturlig å utvide filmen til nåtidas Mexico. Hun gikk ut i gatene og filmet, kom tilbake med materiale og gikk til klippebordet med en gang, redigerte og vevde alt gradvis sammen.

– Det var en veldig flytende prosess. Jeg ønsket en spontanitet, et umiddelbart og intuitivt uttrykk, snarere enn planlagt og faktaorientert.

Arkivopptakene handler om maktmennesker og store hendelser. Opptakene fra dagens Mexico viser derimot småfolks hverdag, noe som skaper en ekstra sterk kontrast mellom nåtid og fortid. Var dette et bevisst valg?

– Delvis. Filmen handler om makt, hvordan maktsystemer konstrueres. Jeg kunne ha intervjuet dagens politikere, folk som minner om Calles, men det ville blitt en helt annen film. Jeg ville heller gi stemme til folk som vanligvis ikke blir hørt. Særlig fordi revolusjonen handlet om dem.

TinTan-markedsmann

Mann i Mexico City med heltebilde fra revolusjonen (fra filmen El General).

Voiceover (narration)

Noe av det jeg likte best i filmen var voiceoveren. Den er poetisk og knapp, hvert ord virker nøye utvalgt. Natalia forteller ikke hva vi skal mene, men gir et klart og personlig bilde av prosessen. Vi får også et metaperspektiv, om hvordan det å lage film kan endre seg hver gang nytt lys kastes inn fra en uventet vinkel. Heller ikke voicen var opprinnelig planlagt.

– Jeg merket snart at det trengtes en annen stemme i tillegg til bestemors. Det var for mange elementer: Nåtida, det historiske og hennes fortelling. Jeg trengte en annen stemme for å binde det sammen og fylle hullene.

Lydbåndene er jo ikke komplette, det finnes ingen naturlig slutt eller logisk struktur, det er en samtale mellom to personer som springer fram og tilbake. Journalisten avbryter Tita, de kommenterer og hopper videre. Planen var jo å skrive ei hel bok, og iblant sier han: Don’t worry, vi kommer tilbake til dette, detaljene fyller vi inn senere. Men det skjedde aldri.

«Min bestemor fullførte aldri selvbiografien. Det som gjenstår er disse innspillingene, fulle av tvil og pauser, og skurringen fra båndet som løper over nåtida.» (Natalia Almada i voiceover).

– Jeg syntes også det var nødvendig element å få fram at filmskaperen er den som har arvet lydbåndene. At jeg faktisk er oldebarnet, barnebarnet, ikke en nøytral eller fremmed person.

Marked-i-Mexico-City

Helgner og kasser på markedet i Mexico City (fra filmen El General).

Brando og Eisenstein

Natalia ville også se på hva historieskrivning er. Hvordan konstruerer vi hukommelsen i ettertid? Hun studerte arkivfoto fra revolusjonen, men det kjentes som om noe manglet i forhold til forventningene. Hun innså at mexicanernes forestillinger om revolusjonen stammer like mye fra fiksjon, hvor bildet er langt mer glamorøst. Derfor satte hun populærkulturelle referanser inn i filmen, delvis humoristisk, delvis for å slå an en tone. Blant annet finner vi den berømte talen til Marlon Brando fra femtitallsfilmen Viva Zapata! (halvveis ut i klippet nedenfor):

Vi ser også scener fra det påbegynte, men aldri fullførte Mexico-verket til Sergej Eisenstein. I oldefarens arkiver fant Natalia en bestillingsseddel fra den berømte russiske regissøren, hvor han ber Calles om hjelp med statister og utstyr. Han ønsker seg noen hundre fotsoldater, hester og ryttere, og kanoner som ikke ser for moderne ut.

– Eisenstein filmet aldri scenene, fullførte aldri verket. Ønskelista hans står igjen som en rørende påminnelse om store planer som forblir en drøm. Den ufullførte filmen hans kan være en metafor for den mexicanske revolusjonen. De fleste i Mexico betrakter fortsatt revolusjonen som en suksess, siden vi fikk en konstitusjon og kvittet oss med en diktator. Likevel sliter vi fortsatt med liknende problemer som for hundre år siden.

Eisenstein-filmplakat-split

Polyfon tilnærming

Natalia forklarer den komplekse strukturen i El General med at hun ville snakke med flere stemmer, kaste lys fra ulike vinkler, framfor å argumentere rett fram. En slik polyfon eller flerstemt tilnærming mener hun gir et mer nyansert bilde, med flere fasetter enn et mer lineært filmspråk kan gi.

– Jeg er veldig opptatt av håndverk. Veldig mange dokumentarister er ikke det. De drives av sosiale spørsmål, et politisk engasjement, aktivisme. Jeg har en annen interesse. Hvis min første prioritet hadde vært å endre verden, ville jeg gjort det på en annen måte. Film kan sikkert endre måten vi tenker på. Men jeg tror politikere og aktivister er bedre til slikt enn meg.

Natalias fokus er på hvordan vi kan bruke bilde og lyd til å konstruere og reflektere. Det kan handle om å godta kontradiksjoner, å vise fram ulike sider av virkeligheten uten å kreve entydighet eller konklusjon.

– Folk skal alltid spørre: Hva mener du? Hvordan bedømmer du dette? De vil du skal svare: Historien var slik, den var skurk og den var helt. Jeg synes det er så mistenkelig! Behovet for å skape klarhet og «sannhet» blir viktigere enn virkeligheten. Hvis vi ser på våre egne liv er de fulle av motsetninger. Veldig få mennesker lever liv som har sammenheng eller følger en klar retning.

Gasstransport-i-Mexico-City

Gasstransport i Mexico City (fra filmen El General).

En feministisk film?

Kan denne holdningen være et kvinnelig perspektiv?

– Ja, det tror jeg. Flere akademikere har kalt El General en feministisk film, fordi den ikke har et mannlig driv i fortellerstrukturen. En mannlig stemme ville ha vært mer direkte, poengtert, singulær. Den polyfone strukturen gjør det til en feminin og feministisk film.

Et annet feministisk særtrekk at kun kvinnelige stemmer kommer til orde. Med unntak av drosjesjåfører og noen gateselgere er det kvinnestemmer vi hører. Bestemorens stemme er ikke alltid sikker, hun nøler og hukommelsen er ikke alltid problemet. Vi hører hvordan hun skjeler til mannen som intervjuer henne, ønsker bekreftelse fra ham på det hun sier. Slike oppdagelser ga Natalia lyst til å styrke det kvinnelige perspektivet.

– Kvinner har tradisjonelt blitt ekskludert fra historien. Her er det kvinner som forteller historien. Den bæres av min og min bestemors stemmer. På et tidspunkt i arbeidet forsøkte jeg å la min far lese ordene som tilhører Calles. Den mannlig stemmen ga filmen en helt annen karakter, og noe skurret. Jeg husker så tydelig hvordan jeg en dag tenkte: Hvorfor kan ikke jeg være den stemmen? Jeg prøver jo ikke å late som om den tilhører Calles. Hvorfor kan ikke jeg sitere ham and read this voice of power? Det tror jeg var et veldig feministisk valg.

Calles_Presidente_2

President Calles under valget i 1924.

Organisasjonen som brakte El General til årets Film fra Sør heter Women Make Movies. De har gjennom tretti år hjulpet fram film laget av kvinner. Hvor viktig er dette samarbeidet for Natalia?

– Helt essensielt. Tenk deg at du lager film utfra et tydelig kvinneperspektiv. Du gjør det i en mannsdominert bransje, med et mannlig kriteriesystem for kvalitet. Da vil alle ledd i prosessen blir vanskelige for deg. Økonomisk støtte, distribusjon… alt som skal til for å lykkes. Det blir helt nødvendig med egne ordninger som fokuser spesielt på kvinners film.

Filmklippet ovenfor presenterer Natalia AlmadaSundance 2009, hvor hun deltok med El General og ble kåret til beste dokumentarfilmregissør.

Les også gjerne denne reportasjen fra en debatt under Film fra Sør 2009 om kvinner og film, hvor hun satt i panelet.

(Intervjuet er også publisert på Montages.)

FFS: Prisutdeling (fotoreportasje) 18. oktober 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

Det er nest siste dag på Film Fra Sør, med festforestilling hvor årets prisvinnere skal deles ut. Jeg har sitteplass høyt oppe i salen på Filmens Hus, men henger nede ved scenen med de andre fotografene.

Payam Madjlessi

Skuespiller Pajam Madjlessi tar imot publikumsprisen. (Foto: Oda Bhar)

Det første som deles ut er Publikumsprisen. Vinneren er For a Moment, Freedom (2008), som vil bli vist på NRK i løpet av påfølgende år. Det er en original film som ser et vanlig tema fra en ny vinkel: Flyktninger portretteres under venting i et transittland. Prisen mottas av skuespiller Payam Madjlessi, som var den første jeg intervjuet under festivalen. I takketalen håper han at filmen vil bidra til å gjøre vår holdning til flyktninger mer individuell og menneskelig. Han retter også en pekefinger mot vestlige lands restriktive flyktningpolitikk:

– Jeg ser min ambassadør i salen, den franske ambassadøren. Jeg vil gjerne si til ham: Herr ambassadør, Frankrike sendte tilbake tretti tusen flyktninger ifjor. Det er altfor mange!

Nita Kapoor

Nina Kapoor er nyutnevnt leder for Fredskorpset. (Foto: Oda Bhar)

Den neste som taler er Nita Kapoor, indisk-norsk AP-politiker og nyutnevnt leder for Fredskorpset. Hun snakker om internasjonalt samarbeid, men jeg får ikke med meg detaljene. Hun forsvinner nesten bak den høye talerstolen, noe som fører til hektisk aktivitet i fotografrekka.

Agnethe S. Buus Jensen

Produsent og Montages-medarbeider Agnethe S. Buus Jensen deler ut prisen for beste dokumentar. (Foto: Oda Bhar)

Dokumentarfilmprisen deles ut av Agnethe S. Buus Jensen, produsent i Ekkofilm og dessuten skribent i Montages. De øvrige medlemmene i juryen har vært produsent Helga Fjordholm og filmkritiker Truls Lie. Prisen går til Rough Aunties (2008), som er laget av Kim Longinotto. Filmen handler om en sørafrikansk organisasjon som hjelper misbrukte barn. Mye tyder på at juryen her har lagt vekt på rørende karakterer og viktig tematikk, snarere enn filmatisk originalitet, noe som ikke er uvanlig for dokumentarpriser. Etter min mening er det synd, fordi det undergraver dokumentarens mulighet til å framstå som selvstendig filmkunstsjanger, framfor en rent diskuterende sjanger av den typen vi kjenner fra tv-produksjon.

Det fantes uten tvil langt mer filmatisk spennende dokumentarer på festivalen, ihvertfall når det gjelder virkemidler, ikke minst den meksikanske El General (2009) av Natalia Almada. Både Almada og hovedperson i vinnerfilmen Rough Aunties, Jackie Branfield, har forøvrig kommet til orde hos meg tidligere denne uka, under debatten om kvinner og film.

Karen Moe Møllerup, Magnus Vartdal Kristoffersen & Jon Iversen

Juryen for FIPRESCI-prisen besto av Karen Moe Møllerop, Marius Vartdal Kristoffersen og Jon Iversen. (Foto: Oda Bhar)

FIPRESCI-prisen er en internasjonal filmkritikerpris som går til beste film i et sideprogram kalt Nye Retninger. Premien er støtte til dvd-lansering i Norge med distribusjon gjennom Platekompaniet. Juryen besto av filmjournalistene Karen Moe Møllerop, Marius Vartdal Kristoffersen og Jon Iversen, og prisen går til den thailandske A Moment in June (2008), regissert av O. Nathapon.

Karen Moe Møllerup

Karen Moe Møllerop deler ut FIPRESCI-prisen til A Moment in June. (Foto: Oda Bhar)

Prisen blir delt ut av Karen Moe Møllerup, som legger vekt på filmens komplekse struktur, kombinert med røtter i lokal thailandsk kultur og fortellertradisjon. Jeg har sett filmen, og syntes den var et vakkert og ganske interessant forsøk på å følge i fotsporene til In the Mood for Love av Wong Kar-Wai. Også A Moment in June handler om en tapt kjærlighet i fortida, den har samme typen glidende estetiske bilder og undertrykte sensualitet, men er i tillegg en blanding av multiplotthistorie og metafilm om det å sette opp et teaterstykke.

Montages-city-of-life-and-death

Stillbilde fra vinner av Sølvspeilet, den kinesiske filmen City of Life and Death (2009).

Sølvspeilet går til beste film i Hovedprogrammet, og premien er støtte til import av filmen på norske kinoer. Prisen går til den kinesiske City of Life and Death (Nanjing! Nanjing!), regissert av Lu Chuan. Den vever sammen slag og individuelle skjebner i den grusomme krigen mellom Kina og Japan i 1937. Jeg har ikke sett filmen, men klippet vi så på Filmens Hus var skremmende og storslagent. Juryen som delte ut Sølvspeilet besto av direktør for Norsk Filminstitutt, Nina Refseth, spillefilmregissør Eva Sørhaug (Lønsj, 2008), kortfilmregissør Hisham Zaman (Bawke, 2005).

Refseth, Sørhaug, Zaman & Herrera

Produsent Paola Herrera mottar hederlig omtale for Parque Via (2008) av juryen for Sølvspeilet: Nina Refseth, Eva Sørhaug og Hisham Zaman. (Foto: Oda Bhar.)

Hederlig omtale gikk også til den meksikanske filmen Parque Via, om en portner som får problemer når huset han har passet i 30 år blir solgt. Denne filmen har jeg sett, og den var i langsomste laget for meg, men publikum skal ha likt den godt på festivalen. Produsent Paola Herrera, som er bosatt i Norge og tidligere har jobbet bl.a. med sin berømte landsmann Carlos Reygadas, var tilstede og tok imot æren under seremonien.

Hirokazu Kore-eda

Regissør Kore-eda har med seg egen tolk under seremonien. I bakgrunnen ses skuespiller Pajam Madjlessi, som mottok publikumsprisen, og jurymedlem Agnethe S. Buus Jensen. (Foto: Oda Bhar.)

Vi er nå kommet til den gjeveste prisen på festivalen, Film fra Sørs ærespris. Den går ikke til en enkeltfilm, men til en filmskaper for hele produksjonen hans, et såkalt «framragende bidrag til filmkunsten». Det er tradisjon for å gi denne til en utenlandsk storhet som gjester festivalen, og gjerne er gjenstand for et retrospektiv i programmet. I år går prisen til japanske Kore-eda Hirokazu, kjent for langsomme, følsomme filmer om nære relasjoner, fortalt i et realistisk fortellerspråk med utstrakt bruk av symboler. Hans nye film Still Walking (2008) har ordinær premiere på norske kinoer 30. oktober.

Hirokazu Kore-eda

Den japanske filmskaperen Kore-eda Hirokazu med æresprisen. (Foto: Oda Bhar.)

Kore-eda holder dessverre ingen takketale, noe jeg antar handler om språkproblemer, siden han under hele seremonien sitter med egen tolk og blir fortalt hva som skjer, uansett om det snakkes norsk eller engelsk. Han er heller ikke kjent for å være spesielt kroppslig uttrykksfull, men det er kanskje mulig å se antydningen til et smil?

Lasse Skagen & Julie Ova

Festivalsjef Lasse Skagen og programsjef Julie Ova. (Foto: Oda Bhar.)

Til slutt takker generalene Lasse Skagen (festivalsjef) og Julie Ova (programsjef) sine medarbeidere, både de offisielle, som (såvidt) får plass på scenen, og alle de anonyme frivillige, som er helt nødvendige for at Film Fra Sør-festivalen kan finne sted. Og mens de fine kjolene rader seg opp foran publikum slår det meg at ihvertfall denne filmfestivalen ikke har noen problemer med kvinnerepresentasjonen.

Festival crew

Film Fra Sør 2009: Landets vakreste festivalstab? (Foto: Oda Bhar)

Etter prisutdelingen er det klart for avslutningsfilmen, den chilenske La Nana (The Maid). Det er et kammerdrama om en selvutslettende hushjelp som har tjent en familie i tjue år, og forviklingene når hun brått får andre tjenere å forholde seg til. Skal de hjelpe henne, slik fruen påstår? Eller er de konkurrenter? Filmen er severdig og full av svart humor. Den vises også ikveld, 18. oktober kl 21 på Filmens Hus. Det er altså noen FFS-visninger igjen, selv om prisene er delt ut. Søndagens program finner du her.

Julie Ova & Hirokazu Kore-eda

Kore-eda bukker høflig japansk som takk for hedersprisen. (Foto: Oda Bhar)

For en nærmere gjennomgang av den offisielle siden av prisutdelingen, med juryens fullstendige begrunnelser, gå gjerne til denne artikkelen publisert av Montages’ redaktør Eirik Smidesang Slåen igår kveld.

(Denne reportasjen blir også publisert på Montages.)

FFS: Når kvinner lager film 15. oktober 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
11 comments

– Du kan ofte se på en film at en kvinne har laget den. Det betyr ikke at den er uinteressant for menn, men at menn og kvinner har ulike ting på hjertet, og forteller med ulike stemmer.

Det er Bente Erichsen, leder for Nobelinstituttet, som sier dette under Film fra Sør. Hun innleder en debatt om kvinnelige filmskapere, med besøk av leder og andre aktører tilknyttet den amerikanske organisasjonen Women Make Movies, som distribuerer flere av dokumentarene på festivalen.

Montages-WMM2-500x212

– Kvinner får sjeldnere lage film, også i Norge. Hvorfor? Er det manglende nettverk? En form for sensur? Ulike verdier for hva som er en god og dårlig idé? Blir kvinners historier ansett for å være mer risikable? Er de mindre lineære og logiske? Er for mange av beslutningstakerne menn? Kvinner må bli mer synlige, få høyere profil. Det kan handle om selvtillit, men ikke bare fra kvinnenes side, også tillit og tiltro fra beslutningstakerne er viktig.

Bente Erichsen avslutter med det berømte sitatet av Ivar Eskeland, som handler om at også kvinner skal ha lov å gjøre feil, og som seinere blir gjentatt med begeistring av de utenlandske debattantene:

– Full likestilling vil bare bli oppnådd når det er like mange kvinnelige som mannlige idioter i styrerommene.

Paneldeltakere

Det er fem deltakere i panelet:

Natalia & Debra

Filmskaper Natalia Almada (Mexico) og leder for Woman Make Movies, Debra Zimmerman (USA) under paneldebatten om kvinner og film på Vika kino under Film fra Sør. (Foto: Oda Bhar)

Hvorfor starte Women Make Movies?

Women Make Movies er en non-profit organisasjon basert i New York. Den ble startet for 30 år siden, og planen var å hjelpe kvinner til å lage film ved å forsyne dem med utstyr og midler. I begynnelsen hadde WMM statlig finansiering, men støtten ble kuttet da Ronald Reagan til makten i 1980. For å overleve gikk de over fra fokus på produksjon til distribusjon.

Idag distribuerer de film i USA og Canada, men har også et program for produksjonsassistanse. Det handler ikke om pengehjelp, men kursing og rådgivning i hvordan skaffe midler, iblant også redigere og ferdigstille filmer. WMM arrangerer seminarer i New York for amerikanske filmskapere (og noen utenlandske, norske Beate Arnestad har bl.a. deltatt på et slikt). De planlegger også webinars andre steder i verden, men har foreløpig ikke funnet ut hvordan dette kan finansieres.

Kvinnelig filmskaper – finnes det fordeler?

Vi hører stadig om vanskelighetene ved å være kvinnelig filmskaper. Finnes det også fordeler? Ja, mener Natalia Almada.

– Å være kvinne er ingen ulempe når du filmer, ihvertfall ikke en dokumentar. Tvert imot tror jeg det er lettere å få innpass som kvinne, fordi du ikke virker truende. Ingen tar deg helt alvorlig. Åh, det er bare ei jente med et kamera, hun holder vel på med et skoleprosjekt. Slike holdninger utnyttet jeg aktivt under filmingen av Generalen. Men når det gjelder businessdelen – distribusjon, finanisiering etc, er det en helt annen sak.

Beate Arnestad opplevde liknende fordeler ved å være kvinne da hun filmet Min datter terroristen på Sri Lanka.

– Jeg fikk tilgang på en helt annen måte enn en mann ville fått, fordi de to jentene jeg filmet kunne forholde seg til meg som en mor.

Hun har også kjent på kroppen hvor viktig det er at ikke bare menn sitter i posisjoner hvor beslutninger tas og penger fordeles.

– Kvinner tok beslutningene som lot meg lage filmen. Tillatelsen til å filme i militæret på Sri Lanka kom fra en høytstående kvinnelig offiser. Her i Norge tok det lang tid å skaffe finansiering, men da jeg endelig fikk penger av Fritt Ord hadde en kvinne siste ordet. Dette fikk jeg først vite lenge etterpå, men hun brukte sin dobbelstemme og kjempet fram filmen. Finansiering handler om å få noen til å tro på at dette er et interessant tema for en film. Og kanskje spiller kjønn inn på slike vurderinger?

Å skape karakterer i en dokumentar

Jackie Branfield har sett filming fra den andre siden, som hovedperson i dokumentaren Rough Aunties. Hennes organisasjon Bobbi Bear redder misbrukte barn i Sør-Afrika. Hvordan var det å se seg selv på lerretet?

– I loved my character in the film! I loved what Kim Longinotto (the director) did with me. I Sør-Afrika har vi gjerne blitt oppfattet som militante aktivister. Vi banker på dører om natta og redder ut barn fra bordeller. Kim filmet slike scener, men valgte et annet fokus i filmen. Hun viste en ny side av meg: En mykere, mer kjærlig side.

Nina Grünfeld skyter inn at dette viser noe viktig med å lage dokumentar: Du skaper karakterene, ved å velge hvilke sider du vil vise. Hva har skjedd i Sør-Afrika i etterkant? Har filmen fått noen betydning for hvordan Bobbi Bear blir oppfattet?

– Ja, jeg vil si den har gitt oss en viss beskyttelse. Det er risikabelt arbeid vi gjør. Kvinnene opplever ofte å bli truet på livet. Men filmen har hjulpet på selvtilliten. Sør-Afrika er et patriarkalsk samfunn, både blant svarte og hvite. Å stå opp mot menn er ikke lett for en zulukvinne, men vi gjør det likevel. Jeg vil si at filmen har befestet posisjonen vår. Der vi før måtte banke på dører for å skaffe midler eller bli hørt, blir vi nå invitert inn.

Nina, Beate & Jackie

Moderator og filmskaper Nina Grünfeld (Norge), filmskaper Beate Arnestad (Norge) og leder for hjelpeorganisasjonen Bobbi Bear, Jackie Branfield (Sør-Afrika). (Foto: Oda Bhar)

Hva karakteriserer film laget av kvinner?

Nina Grünfeld får nå problemer med å begrense seg til rollen som moderator. Debatten engasjerer henne til å ytre egne meninger. At de andre taler varmt for å lage film om kvinner later til å provosere.

– Kvinner bør ikke være ansvarlige for å lage film om kvinner! Kvinner skal få lage film om alt de vil, både om menn og kvinner.

De andre gir henne rett i prinsippet, men vil ikke helt være med på at det er et fruktbart fokus. Filmskaper Natalia Almada mener at det blir for begrensende å snakke om filmens tema, subject matter. Et kvinnelig perspektiv kan handle om en annen måte å fortelle på.

– Min egen film handler om min oldefar, som var president i Mexico. Jeg forteller historien ved hjelp av lydbånd min bestemor spilte inn da hun planla å skrive en selvbiografi. Jeg bruker også intervjuer med vanlige folk i Mexico City idag, og stemningsbilder fra gatene. Ved å belyse samme tema gjennom mange stemmer, en polyfon fortellermåte, kaster jeg lys på tema uten å velge en bestemt vinkel eller ende med en klar konklusjon. Dette kan være en typisk kvinnelig metode, som jeg opplever at provoserer mange menn.

Hva kan vi lære av statistikk?

Debra Zimmerman på sin side svarer gjennom statistikk.

En amerikansk undersøkelse så på filmer laget av kvinner/menn om henholdsvis kvinner og menn. De kartla hva slags filmer som fikk mest penger, og fant at midlene ble fordelt i følgende rekkefølge: (1) Menn som lagde film om menn, (2) kvinner som lagde film om menn, (3) menn som lagde film om kvinner, og helt nederst (4) kvinner som lagde film om kvinner. Hvorfor er det slik?

– Jo, sier Debra Zimmerman, historier om kvinner blir ikke betraktet som universelle. De er et nisjeprodukt, uansett om kvinner utgjør halvparten av befolkningen. Derfor blir filmer om kvinner tildelt minst penger.

En annen undersøkelse tok for seg kjønnsfordelingen på ulike filmfestivaler. Det handlet både om antall filmer som ble vist på festivalene, og hvilke filmer som fikk priser. På Sundance var kun 25% av filmene laget av kvinner, men disse fikk hele 50% av prisene. Hvorfor? Debra Zimmermans teori er at kvinners filmer må være bedre i utgangspunktet, for i det hele tatt å komme inn. Og straks de er inne blir de anerkjent som bedre.

En annen mulighet er at kjønnsbalansen i prisjuryene er bedre enn den er den på lavere nivå i festivaladministrasjonen. Blant dem som velger inn filmer er det ifølge Zimmerman 80% menn. I prisjuryene derimot, er kjønnfordelingen mer jevn. En spesiell skjevfordeling finnes i Cannes, hvor det alltid sitter mannlige regissører og kvinnelige skuespillere i juryen. Hvor de kvinnelige regissørene? spør Zimmerman, og de mannlige skuespillerne? Sundance er bedre på dette området. Her sitter det alltid kvinnelige regissører i prisjuryen.

Blir kvinner mer straffet for fiasko?

Nina Grünfelt griper tak i uttalelsen om at kvinner må være bedre enn menn for å komme inn på festivalene. Hvis det stemmer – hvordan blir de bedre? Debra Zimmerman virker forbauset over det store og generelle spørsmålet, men forsøker å gi et svar.

– Jeg ser ofte at kvinner bruker dobbelt så lang tid på hver film som menn gjør. Det er neppe fordi de er ineffektive, men fordi det tar dem så lang tid å skaffe penger. Men den lange prosessen kan føre til et høyere refleksjonsnivå.

I tillegg er det gjerne mer som står på spill for kvinnene. Hvis en kvinne lager en dårlig film skal det utrolig mye til før hun får en ny sjanse. Debra Zimmerman forteller om en kvinnelig filmskaper hun snakket med i Berlin for noen år siden. Hun hadde laget en fantastisk førstefilm, mens den andre ikke ble noen suksess. Jeg vet denne filmen er en fiasko, sa hun til Debra. Men det verste er at jeg er så redd for ikke å få sjansen til å lage flere filmer. Og faktisk, forteller Debra Zimmerman, har hun aldri fått lage noen ny film.

– Men fail all the time, and that failiure is rewarded. Jeg forstår det ikke, men jeg ser det hele tida. Hvis en kvinne mislykkes, er det en grunn til ikke å støtte henne. For menn gjelder ikke denne regelen. Derfor likte jeg Bentes sitat så godt, om idioter i styrerommene. Det blir ikke likestilling før kvinner har like stor rett som menn til en ny sjanse.

Nina, Beate & Jackie

Nina Grünfeld, Beate Arnestad og Jackie Branfield. (Foto: Oda Bhar)

Mangler norske feminister selvtillit?

Nina Grünfelt forteller nå om de nye norske kravene til kjønnsfordeling innen filmproduksjon. Det er foreslått et krav til minst 40% kvinner i alle ledd, og hvis det ikke oppfylles vil støtten bli trukket. På dette tidspunktet oppstår en interessant misforståelse i panelet.

– Det må ikke være mindre enn 40% kvinner… eller menn.

Debra Zimmerman skjønner først ikke hva Nina Grünfeld mener.

– Women… or men? Do you mean Norwegians?

– No, I mean women… or men.

Etter litt fram og tilbake må Grünfeld innrømme at hun snakket om kvinnerepresentasjonen. Dette «og menn» ble tilføyd utfra en demokratisk tanke: det skal ikke være for få menn heller! Samtalen oppløser seg i latter over den åpenbart absurde tanken at det i nær framtid skulle bli for få menn i noen ledd av norsk filmproduksjon.

Når jeg går hjem fra debatten er det denne siste sekvensen jeg tenker på. Det slår meg at det er noe symptomatisk ved dette, som handler om selvtillit og kanskje et nasjonalt særtrekk. Det ligger en pussig dobbelhet i situasjonen: For det første en tydelig statistisk skjevhet, for det andre fenomenet at norske feminister sjelden tør å ta kvinnenes side fullt ut. I Norge er selv feministene redde for å ta klare kvinnestandpunkt. Vi tar forbehold, kanskje utfra en demokratisk hensikt, slik Grünfeld gjorde, eller i frykt for å miste en potensiell allianse med (gode) menn.

Uansett er det ofte slik at vi ikke tør stå åpent opp og forsvare vårt eget kjønn som gruppe. Vi er redde for å si rett ut at menn har mer makt, at vi ennå ikke er likestilt. Hvorfor? Er det noe skamfullt her? Det kan handle om at vi på tross av oppnådde rettigheter ikke har greid å nå helt opp. Er det vår egen skyld? Hvordan skal vi få til den siste biten? Norske kvinner har det uten tvil bedre enn de fleste i verden, men likevel, se på statistikkene, særlig de som gjelder penger og beslutningsmakt. La oss like godt kalle en spade en spade: Vi er ikke likestilt. Hvorfor tør vi ikke si det rett ut?

(Artikkelen er også publisert på Montages.)