jump to navigation

Kulturkritisk, skamløs og folkelig (Kortfilmfestivalen 2014) 26. juni 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

De siste par ukene har jeg jobbet med Kortfilmfestivalen, som gikk av stabelen i Grimstad 12.-17. juni. Blant annet var jeg programleder i Grimstad for det norske kortfilmprogrammet, sammen med Kalle Løchen som tidligere har vært kortfilmkonsulent i NFI. Vi hadde ansvaret for 51 filmer, noe som betydde at vi satt på scenen et par-tre timer pr dag og intervjuet filmskapere, i tillegg til å introdusere hver film før visningen inne i salen.

Jeg og Kalle Løchen med papirbart i sceneteltet. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Jeg og Kalle Løchen med papirbart i sceneteltet. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Slik så det ut når vi intervjuet, her med regissørene Aslaug Vaa og Anders Øvergaard, som hadde lagd en film om småjenter i Telemark som lærer å kvede hos legendariske Agnes Buen Garnås i Bø:

Fra venstre: Oda Bhar, Aslaug Vaa, Anders Øvergaard og Kalle Løchen. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Fra venstre: Oda Bhar, Aslaug Vaa, Anders Øvergaard og Kalle Løchen. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Noen av intervjuene ble teipet og blir lagt ut på Kortfilmfestivalens Vimeo-side, blant annet denne litt rølpete samtalen en sein kveld med regissørene Even Benestad og August B. Hanssen, om deres beryktede stemningsdokumentar CLUB 7, som handler om den legendariske klubben i Oslo på 1960/70-tallet.

Filmen CLUB 7 kan ses i sin helhet på NRKs nett-tv fram til 22. juli. Den er 25 minutter lang. Her er en teaser:

I Grimstad var jeg også debattleder for en oppfølger til Kritikersalongen som jeg ledet på Atelier Nord i Oslo ifjor høst (referat her), om skjæringsfeltet mellom videokunst og eksperimentell film som mange kunstnere og filmskapere for tida jobber i. Også denne debatten ble filmet og kan ses nedenfor; dessverre er lyden blitt litt svak selv om vi brukte mikrofon, så det er lurt å skru opp til maks.

Etter festivalen har jeg også skrevet en oppsummeringsartikkel for Rushprint, hvor jeg prøver å skille ut noen trender i årets norske  kortfilmprogram. Artikkelen kan leses på Rushprint-weben, hvor det også ligger trailere og bilder fra flere filmer. Klikk på overskriften for å komme til artikkelen:

Kortfilmfestivalen 2014: Kulturkritisk, skamløs og folkelig

Hvorfor er det spennende med skam, hva er eklest av mannlig og kvinnelig seksualitet, og smaker kulturkritikk alltid bedre pakket inn i humor? Oda Bhar gir deg trender fra årets Kortfilmfestival.

 

Eurodok, Minimalen og Fotokunstprisen 2014 22. mars 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Kunst, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
1 comment so far

De siste to ukene har jeg vært veldig travel, med én tur til Trondheim for å sitte i jury på kortfilmfestivalen Minimalen, og et juryoppdrag i Oslo, hvor jeg var med på å dele ut Fotokunstprisen 2014 (som er på hele 100.000 kroner), i tillegg til at jeg har begynt et vikariat som redaksjonssjef i Rushprint (varer fram til sommeren). Alt dette har jeg selvsagt også skrevet om, noe som betyr at jeg allerede er i ferd med å bryte årets nyttårsforsett om å legge ut lenker til at jeg skriver her på bloggen. Derfor et lite sammendrag nå.

Fra filmen «Sepideh – Reaching for the Stars» som er regissert av danske Berit Madsen og handler om ei iransk jente som kikker på stjerner og vil bli astronom – eller helst astronaut.

Fra filmen «Sepideh – Reaching for the Stars» som er regissert av danske Berit Madsen og handler om ei iransk jente som kikker på stjerner og vil bli astronom – eller helst astronaut.

Lenken som haster mest er mine anbefalinger til Eurodok, dokumentarfestivalen som finner sted i Oslo denne helgen. Tipsene kan sikkert vært til nytte senere også, særlig for dere som leter etter gode dokumentarer på TV og nett, men for å være sikker på å få sett disse er det lureste altså å kaste seg avgårde til Filmens Hus idag og imorgen. Lenke og ingress på artikkelen min hos Rushprint:

Eurodok 2014: Jenter som kikker på stjerner og andre anbefalinger

Årets Eurodok-festival er i gang på Cinemateket, med nærmere 30 filmer fra fjern og nær. Oda Bhar gir deg noen trender og anbefalinger, med blant annet norske ballettgutter, burmesiske sjønomader, filminnspilling i Afghanistan og iranske jenter som kikker på stjerner.

Her er programmet, og en liten trailer festivalen har satt sammen:

Forrige uke tilbrakte jeg altså på kortfilmfestivalen Minimalen i Trondheim, hvor jeg satt i den nordiske juryen sammen med Roger Sellberg fra Sverige (filmregissør og lærer ved Den norske filmskolen på Lillehammer) og Artsvi Bakhchinyan fra Armenina (filmhistorier, kritiker og forfatter av flere bøker om film). Vi fikk velge ut hele fem priser, i tillegg til tre hederlige omtaler, og hadde mange utrolig hyggelige filmsamtaler underveis.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med meg. Foto: Oda Bhar.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med meg. Foto: Oda Bhar.

Etterpå skrev jeg en artikkel i Rushprint med prisene og begrunnelsene våre, samt litt bakgrunn om vinnerne. Det ble også plass til et avsnitt om hovedgjesten på festivalen, den legendariske armensk-sovjetiske filmskaperen Artavazd Pelesjan (f. 1938) som i Frankrike og Russland er like berømt Tarkovskij og Eisenstein. Han var en ganske fryktinngytende fyr, men kona hans var superhyggelig. Lenke og ingress:

Minimalen 2014: Armensk regissørlegende og nordiske vinnere

Kortfilmfestivalen Minimalen ble i år arrangert for 26. gang, og markerte seg med et solid og variert program. Hovedgjest i år var den armenske legenden Artavazd Pelesjan, som i Frankrike er like berømt som Tarkovskij og Eisenstein. Rushprint gir deg stemning, kontekst og prisvinnere.

Sist men ikke minst har jeg denne uka vært med på å dele ut Fotokunstprisen, en pris som hvert år går til et verk på den tradisjonsrike Vårutstillingen i Fotogalleriet. Foruten meg besto juryen av bildekunstner Maren Juel Kristensen (juryleder) og Stina Högkvist (kurator ved Museet for samtidskunst). Fotokunstprisen gikk i år til Ole Hagen (f. 1967) som bor i London og arbeider med video, skulptur, tegning og performance.

Glad vinner av Fotokunstprisen 2014 ble Ole Hagen. Foto: Oda Bhar.

Glad vinner av Fotokunstprisen 2014 ble Ole Hagen. Foto: Oda Bhar.

Hos Rushprint skrev jeg en liten artikkel om vinnerfilmen, med juryens begrunnelse og et lite sitat fra Ole Hagens egen tekst i katalogen.

Fotokunstprisen til kortfilm

Ikveld ble Fotokunstprisen delt ut på Fotogalleriet i Oslo. Prisen er på 100.000 kroner og gikk i år til en kortfilm av Ole Hagen. Filmen Universets opprinnelse er en leken blanding av dokketeater, live action og bevegelig skulptur, filmet i én eneste tagning på seks minutter.

Nedenfor kan du se filmen i sin helhet:

Nordiske filmperler og Tromsø-festival (TIFF 2014) 25. januar 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

I år har jeg tenkt å bli flinkere til å legge ut lenker til artikler jeg skriver for film- og tv-bladet Rushprint. Det meste jeg gjør der er dybdeintervjuer for papirutgaven, men det hender også at jeg lager festivalstoff, nyhetssaker eller aktualitetsintervjuer for nett, og dem kan det jo hende noen av dere som leser bloggen også er interessert i?

Her er forøvrig skribentsiden min hos Rushprint, hvor dere kan finne lenker til tidligere artikler.

Jeg med Rushprint på Kortfilmfestivalen i Grimstad 2012. Foto: Carsten Aniksdal.

Jeg med et nummer av Rushprints papirutgave (utkommer annenhver måned) på Kortfilmfestivalen i Grimstad 2012. Foto: Carsten Aniksdal.

La meg begynne med to artikler fra årets filmfestival i Tromsø, som jeg besøkte i januar. Den første handler om seks nordiske filmer jeg håper vil bli satt opp ordinært på norske kinoer etter hvert – og hvis ikke går det jo an å lete etter dem på DVD om noen måneder.

Den andre artikkelen handler om to seminarer jeg var med på, det første om hvordan moderne teknologi kan brukes i markedsføring (med presentasjon blant annet av en snøbrettfilm), og filmkritikernes interne seminar med en debatt om hva slags filmer avisene bør anmelde i framtida – bare kinofilmer, eller også gode filmer som ikke havner på kino? Spørsmålet blir stadig mer aktuelt i dagens kinosituasjon, hvor mange av de beste filmene må nøye seg med festivalvisning. En utilsiktet virkning av digitaliseringen er nemlig at de gode, fortellende filmene med middels stort budsjett (i bransjen gjerne kalt mellomskiktsfilmer) oftere faller utenfor programmet, mens distributørene satser på blockbustere og de aller smaleste filmene.

Her er lenkene, med overskrifter og ingress:

TIFF 2014: Nordiske filmperler som bør komme på kino

Skal det være en klassegjenforening, litt jenteboksing, noen islandshester eller en episk kjærlighetshistorie fra Estland? Oda Bhar har valgt ut nordiske filmperler fra TIFF som fortjener ei framtid på norske kinoer.

TIFF 2014: Om droner, snøbrett og filmkritikkens tilstand

Seminarene under årets filmfestival i Tromsø sto i framtidas tegn. Rushprint var tilstede både da teknologene diskuterte viral markedsføring, og da filmkritikerne diskuterte hvor aviskritikken er på vei.

(Trailerne er hentet fra artikkelen om nordiske filmperler.)

Horror og humor (Cindy Sherman) 13. mai 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Det komiske og urovekkende står i fokus når Astrup Fearnley-museet åpner sin mønstring av Cindy Shermans fotografier, tydelig inspirert av film.

KUNST
Cindy Sherman – Untitled Horrors
Astrup Fearnley Museet

4. mai – 22. september 2013

Astrup Fearnely har ventet lenge med å gi oss en ny utstilling etter åpningen av det nye museet på Tjuvholmen. I sju måneder har den faste samlingen hengt i begge bygningene. Denne helgen åpnet endelig en ny satsning, hvor museet som vanlig beveger seg innenfor det postmoderne feltet. I samarbeid med Moderna Museet i Stockholm og Kunsthaus Zürich presenteres den amerikanske fotografen Cindy Sherman (f. 1954), som gjennom tre tiår har gitt oss urovekkende og vittige fotografier, gjerne med seg selv i hovedrollen. Det er ikke selvportretter, men en lek med fiktive gestalter, ofte inspirert av populærkultur.

Cindy Sherman

Cindy Sherman under pressevisningen 2. mai 2013. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen tar oss gjennom mange faser i Shermans karriere, fra den spede starten hvor hun danser som pyntesyk papirdukke i en liten svart/hvitt-film (Doll Clothes, 1975), via de fiktive filmstillbildene hun slo igjennom med på slutten av 1970-tallet, til senere serier med eventyr, myter og historiske portretter som tema, fram til den siste tidas surrealistaktige tablåer med plastdokker, proteser, masker og syntetiske kjønnsdeler.

Cindy Sherman

Noen nyere verk er uten menneskefigurer. Foto: Oda Bhar.

Ikke alle bildene har menneskefigurer, men generelt er Sherman kjent for å jobbe med sminke som maling og kroppen som lerret. Hun har alltid vært interessert i horrorfilm, og har selv regissert den horrorinspirerte Office Killer (1997), som blir vist på Cinemateket i Oslo i mai. Hun har også valgt ut et knippe favorittfilmer til Cinemateket.

Cindy Sherman

Mange av Shermans bilder er tydelig inspirert av film. Foto: Oda Bhar.

Det filmatiske er åpenbart også i stillbildene til Sherman. Hvert motiv blir sagt å ha nok stoff til en hel film, og estetikken er gjerne filmaktig, enten hun drar bildeflaten ut til vide, cinemascopeliknende formater eller iscenesetter eksentriske figurer på glanset papir, lik filmplakater. Tematisk er hun opptatt av identitet, og behandler selvet som konstruksjon og konvensjon, spesielt med fokus på kjønn. Det sosiale maskespillet, kampen og leken med klisjéer, er lett å forbinde med med filmkarakterer. Vi er mange som sitter i kinosalen og identifiserer oss med helter og skurker, både komiske og avskrekkende figurer.

Cindy Sherman

Utkledning er Shermans varemerke. Foto: Oda Bhar.

Katalogen fortjener noen ord, siden den framstår som sjeldent vellykket. Bildene kommer godt til sin rett på trykk, hvor de ikke forstyrres av glassreflekser slik tilfellet ofte er i museet. Framfor alt har kuratorene valgt utradisjonelle skribenter. Istedenfor teoretiske essays får vi poesi fra Lars Norén og islandske Sjón (kollega av Björk fra The Sugarcubes), en analyse av ubehagets psykologi fra Karl-Ove Knausgård, med hans vanlige selvgranskende stemme, og en undrende, nydelig tekst fra Miranda July (filmskaperen bak Me and You and Everyone We Know), dels i dialogform, dels som et personlig brev til kunstneren. Øvrige forfattere er svenske Sara Stridsberg, tyske Sibylle Berg og amerikanske Kathy Acker.

Cindy Sherman

Cindy Shermans utskriftstapet «Untitled» (2010) har tidligere vært montert på MoMA i New York. Her på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.

Det nyeste verket på utstillingen er en utskriftstapet over hele veggen på mezzaninen. En variant av verket er tidligere vist på MoMA i New York, hvor det var limt opp på en vegg med mange hjørner, som et trekkspill. På Astrup Fearnley er det ikke mindre imponerende, synlig helt nede fra gulvet i hovedsalen. Det er første gang Sherman manipulerer bilder digitalt, og endrer sitt eget utseende uten sminke. Interessant er det at endringene med dette blir mer subtile, et ansikt får lengre nese, et annet mindre øyne, men jevnt over ser det naturlig ut. Framfor alt later Sherman til å leke med sin egen alder, ved å vise oss flere middelaldrende kvinnefigurer som ihverfall hos meg vekker mer ømhet enn avsky og latter. Samtidig stusser jeg på at verket inngår i utstillingens selverklærte fokus på det groteske. Blir kvinneligheten i seg selv grotesk, når den fjerner seg fra dukkeaktigheten i ungdommen?

Cindy Sherman

Utsnitt fra Cindy Shermans «Untitled» (2010). Foto: Oda Bhar.

Shermans halvt ertende, halvt alvorlige gestalter leker med fordommene våre mot voksne kvinner og hva de får lov til å gjøre. Vi ser en lubben kvinne i hipsterlue og batikkkjole, en annen i slags mannlig middelalderdrakt, en tredje i blå sommerkjole med en tyllgardin over skuldrene som sjal. Min favoritt står med et sverd i hånda, kledd i en hudfarget kroppsoverall med påsydde bryster og kjønnshår. Drakten gir ingen illusjon om nakenhet, men likner en spøk med avkledde kvinner i offentligheten. Stoffet er ikke ettersittende, men ledig og løst, som en avslappet variant av Catwoman-drakten. Jeg liker hvordan de voksne damene står stødig og litt nonchalant, som om de endelig gir blaffen i skjønnhetsidealene, heller enn å bli avvist av dem.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 6. mai 2013. Flere bilder her.

Å se sitt eget blikk (Edvard Munch) 24. november 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNSTANMELDELSE: Foto og film gir en ny og frisk inngang til Edvard Munchs kunst når utstillingen «Det moderne øye» åpner på Munchmuseet etter en seiersgang gjennom Europa.

Edvard Munch:
«Det moderne øye»
Munchmuseet
31. oktober 2012 – 17. februar 2013

Er det typisk norsk å være blind for kunsten til Edvard Munch? Lenge var det nok mer typisk fransk, for i sin samtid ble Munch aldri anerkjent i Frankrike, og fortsatt er han er mindre berømt der enn de fleste steder. Kanskje er det gunstig å ha en slik distanse når du skal finne genuint nye perspektiver? Ifjor lanserte Pompidousenteret i Paris «Det moderne øye», en utstillingen som har satt publikumsrekorder såvel der som på Schirn Kunsthalle i Frankfurt og Tate Modern i London. Nå kommer den til Oslo, og det er grunn til å glede seg.

The curators and the CEO

Kurator Lars Toft-Eriksen fra Munchmuseet, kurator Angela Lampe fra Centre Pompidou og direktør Stein Olav Henriksen fra Munchmuseet under åpningen på Munchmuseet 30. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.

Grunntanken til kurator Angela Lampe ved Pompidousenteret var å rette søkelyset mot Munchs senere arbeider, sett gjennom linsa til 1900-tallets to dominerende kunstformer, foto og film. Felles for disse og utstillingens øvrige temaer er at de viser oss en Munch mer interessert i ytre forhold enn indre demoner. Han leser aviser og blir inspirert til å male branner og krigsutbrudd.

Munch: Brann på Grønland

Edvard Munch: «Brann på Grønland» (1919-20).

Han kartlegger egne synsforstyrrelser etter en blødning i høyre øye (vi ser vakre skisser av fargeflekker og fulgeaktige skygger), og lar seg inspirere av tidas tenkning om stråling, Goethes fargelære, teosofi etc når han skal utforme aulamaleriet Solen. Vi møter en kunstner som studerer verden, men også aspekter ved sitt eget blikk.

Munch’s eye sickness

Noen av bildene Munch malte mens han hadde en blødning i øyet i 1930. Foto: Oda Bhar.

Et fotoapparat kjøpte Munch i 1902, et filmkamera i 1927. Han tilhørte den første generasjonen kunstnere som samtidig var fotoamatører (i moderne forstand – selv renessansemalere skal ha benyttet camera obscura).

Munch painting on the beach

Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og bilder andre har tatt av ham. Her på stranda med pensel og lerret.

Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og han fotograferte gjerne ansiktet sitt fra strak arm, slik mange idag gjør med mobiltelefon. Var han førstemann med idéen? Flere malerier bærer spor av fotografiske trekk, som om dobbelteksponeringer og halvgjennomsiktige figurer er blitt til av bevegelse og lang lukkertid.

Munch: "Fausts spaltning"

Etter at Munch fikk fotoapparat ble han fascinert av effektene som kunne oppstå med lang lukkertid og bevegelse. I flere malerier kan vi senere se liknende fenomener, som dobbelteksponering. Her bruker han det i «Fausts spaltning» (1932-35).

Munch malte sjelden direkte fra fotografi. Et unntak er motivet «Gråtende akt», hvor et foto av modellen Rosa Meissner senere kan gjenkjennes i malerier, skisser, grafikk og en liten skulptur.

Munch har malt flere versjoner av «Gråtende akt», her fra 1907 (til venstre). Fra samme år finner vi modelfotografiet: «Rosa Meissner i Hotel Rhône in Warnemünde» (til høyre).

En ivrig kinogjenger skal Munch ha vært, ofte ledsaget av hunden sin. Hans egne amatørfilmer er korte og kaotiske, men vi får også se kinofilmer som kan ha inspirert ham. Sammenstilt med relevante malerier er dette morsomme og tankevekkende innslag. En galopperende hest korresponderer med en film av løpske hester som river ned en aviskiosk.

I brødrene Lumières aller første film strømmer arbeidere ut av en fabrikkport, slående likt motivet i Munchs maleri Arbeidere på hjemvei. Flere av bildene har filmiske trekk: Steile fluktlinjer og figurer som nærmest er på vei ut av rammen, så kun hodet er synlig helt nederst.

Edvard Munch: "Arbeidere på hjemvei"

Edvard Munch: «Arbeidere på hjemvei» (1913-14).

Hva er nytt i Oslo-versjonen av «Det moderne øye»? Først og fremst noe som ble savnet av anmelderne i Paris, Frankfurt og London, og som det nok ville ha vært feil å utelate i Oslo. Det de andre manglet finnes jo her: Munchmuseet har «Skrik». Det verdensberømte motivet, som Munch vendte tilbake til flere ganger i ulike teknikker, gir en unik sjanse til fordypning i et sentralt tema på utstillingen – forholdet mellom original og kopi. Noe overtydelig blir poenget når vi foran det delikate oljemaleriet bombarderes av en motvegg med museumsbutikkens reproduksjoner (som mer enn antyder behovet for et nytt trykkeri med bedre kunnskap om fargegjengivelse).

Montering av "Det moderne øye"

Fra monteringen av Skrik-rommet i utstillingen «Det moderne øye» i Oslo, 26. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.

Mer interessante er flere indikasjoner på at Munch selv langtfra fryktet mangfoldiggjøring. «Skrik» finnes både som bokillustrasjon og avistegning. Den sistnevnte er hentet fra 1. mai-forsida til Dagsavisens forgjenger Social-Demokraten i 1898.

"Skrik" som avistegning

Et av Dagsavisens tidligere navn er Social-Demokraten, avisen Edvard Munch i 1898 var med på å lage en 1. mai-forside til, i samarbeid med malerkollegaen Thorolf Holmboe. Initiativet til prosjektet skal ha kommet istand gjennom forfatter Hans Jæger. (Foto: Oda Bhar)

Slike upretensiøse innslag gir utstillingen sjarm og oppdagelseskraft, og bærer bud om en langt mer menneskelig, leken og samtidsaktuell Munch enn den dystre symbolisten og før-ekspresjonisten vi er vant til å se.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 30. oktober 2012.

Filmfest Oslo 2012 2. mars 2012

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , ,
add a comment

Denne uka starter en helt ny filmfestival i Oslo, kalt Oslo Filmfest. Jeg har gått gjennom katalogen og skrevet en lang artikkel med anbefalinger på Rushprint – les den her! Jeg kommer også med spark til repertoaret – som besvares i kommentarfeltet av programdirektør Christin Berg ved Oslo Kino.

Bildet er fra familiefilmen Hugo Cabret, som har vunnet 5 Oscars.

Festivalen startet onsdag, men de to mest omfattende dagene er lørdag og søndag, så du rekker fortsatt å få med deg mange godbiter! Blant annet er det Barnefilmfest lørdag i Teltet på Youngstorget, og hver kveld kan du drikke øl samme sted. Festivalens program ligger her.

Festivalguide: Film fra Sør 2011 6. oktober 2011

Posted by Oda in Dagens lenke, Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , ,
6 comments

Som noen vel har skjønt lever jeg nå av å skrive. Det betyr jeg sjelden har overskudd til å blogge, selv om jeg stadig planlegger det. Jeg tenker at jeg kunne legge ut bonusspor på bloggen, gullkorn som ikke fikk plass i et intervju, personlige betraktninger som ikke passer i et tidsskrift eller en avis. Hittil har det ikke blitt noe av, så jeg prøver en minimumsvariant: Å lenke til stedet hvor artikkelen finnes i original.

Forsåvidt har jeg gjort dette ei stund, uten at jeg tror mange har merket det. Mange artikler er tilgjengelige under fanen Skribentvirksomhet øverst her – enten som lenker eller nedlastbar PDF (hvis artikkelen kun er publisert på papir). Kanskje burde jeg legge ut en liten post for å varsle RSS-feeden også, slik at dere ikke selv må stikke innom for å sjekke? (Det vil si, hvis jeg fortsatt har blogglesere igjen? Litt usikker på det.)

Dagens lenke gjelder Film fra Sør 2011, Oslos største filmfestival som åpner ikveld, og som i mange år har vært en favoritt hos meg. Med 99 filmer fordelt over 10 dager er det lett å gå seg vill i programmet, og fra film- og tv-bladet Rushprint, favorittarbeidsgiveren min, fikk jeg i oppdrag å lese katalogen nøye for å skrive en personlig guide med trender og filmtips. Artikkelen kan du lese her, Film fra Sør: Den trassige festivalen, og ingressen lyder slik: «Film fra Sør gir oss rar humor, eksotisk horror og ubehagelige innsikter – enten vi vil eller ikke. De er og blir den trassige festivalen, men kanskje også den mest lekne. Les Oda Bhars festivalguide her

God festival!

Det kokette skriket (Vestfossen) 4. juli 2011

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Vestfossen Kunstlaboratorium:
Skrik – en utstilling om frykt

Frykter vi noe i 2011, eller lever vi så trygt at frykten reduseres til en lengsel etter skrekk og tabu?

Næringsminister Giske

Ordfører Ann Sire Fjerdingstad, gallerist Morten Viskum og næringsminister Trond Giske under utstillingsåpningen 7. mai 2011. Foto: Oda Bhar

Morten Viskums Kunstlaboratorium tar i sommer på seg en ambisiøs oppgave: Å si noe om fryktens betydning i vår tid. Utstillingens tittel er Skrik – en utstilling om frykt. Det sentrale ordet er lånt fra Munchs maleri, men verkene er ikke lagd med det som inspirasjon. Dette er kuratert frykt, basert på én manns utvalg, Göran Green, svensk gallerist fra Malmö. Ikke dermed sagt at det er noen dårlig ramme å betrakte verkene i.

Tilda Lovell: "Körprojektet" (2005)

Tilda Lovell: Detalj fra "Körprojektet" (2005). Foto: Oda Bhar

Påfallende mange av kunstnerne utforsker gråsoner mellom menneske og dyr, liv og død. Zombier og deformerte skapninger er blitt vanlige i samtids­kunsten, noe Line Ulekleiv i katalogen knytter til en folkelig eventyrtradisjon. Monsterhybrider har lenge inngått i moraliserende og underholdende fortellinger, men hos meg skaper disse lite ubehag. Har bruken av skrekk, død, lidelse og (gjerne seksuelt relatert) ekkelhet blitt for utbredt til å greie å frastøte? Hva sjokkerer i et samfunn som elsker sjokk?

Thale Vangen

Thale Vangen: "Uten tittel" (2007). Foto: Oda Bhar

Iblant kan det virke sterkere å knytte ubehaget til det nære og trivielle, som når Thale Vangen viser oss gigantversjonen av en brunsnegle, eller Ragnhild Ohma maler tre bunadskledde kvinner som nasjonaldagszombier med glassaktige blikk, et bilde på eksistensiell angst bak konvensjoner.

Ragnhild Ohma: "Broken Flowers" (2009)

Ragnhild Ohma: "Broken Flowers" (2009). Foto: Oda Bhar

En annen trend er den kokette koblingen mellom populærkultur og krigsfrykt. Svenske Ricard lar bronsesoldater med Mikke Mus-ører strømme ut av helikoptre og rappellere nedover husvegger, mens den paranoide angsten for terror i folkemengder behandles i to videoverker. Det ene er det noe overtydelige Public Figures av Erik Olofsen, hvor mennesker glir gjennom ventehallen på en togstasjon i slowmotion.

Pilvi Takala: "Real Snow White" (2009)

Pilvi Takala: "Real Snow White" (2009), stillbilder fra katalogen.

Dessuten finner vi det langt mer urovekkende Real Snow White av finske Pilvi Takala, hvor kunstneren besøker Eurodisney perfekt utkledt som Snøhvit, noe som freaker ut vaktene og får henne bortvist fra stedet. Plakater oppfordrer til utkledning, men gjelder kun barn, og ikke minst er det noe suspekt ved dette å komme alene til en fornøyelsespark. Hvordan vet vi at en eksentrisk voksen ikke har planer om å gjøre «something bad»?

Vestfossen Kunstlaboratorium

Filosof Lars Fr. H. Svendsen skriver i katalogen at paranoid frykt er blitt et grunntrekk ved vår kultur, noe som gjør den til en ettertraktet salgsvare. I fryktkulturen er avstand tryggest, og hva blir da mer truende enn intimitet? Joakim Allgulanders Katapult er en metallkonstruksjon stor nok til å romme et menneske, med ei stålfjær under setet som kan sende deg ut i fritt fall. «Tro, håp, kjærlighet» og mantraet «trust me» vekker mistenksomhet snarere enn tillit i en offentlighet som elsker å hate alt «klamt» eller «kleint».

Joakim Allgulander: "Katapult" (detail)

Joakim Allgulander: Detalj fra "Katapult" (2007-2011). Foto: Oda Bhar

Empatiens ambivalens finnes også i Jukka Vikbergs Jesse från gatans skuggsida, hvor en liten figur vekker sjenanse på liknende måte som et ekte menneske ville ha gjort. Figuren ligger mot veggen med ansiktet skjult, og den som går nærmere kan høre små klynk og se kroppen vri seg – men de fleste besøkerne haster forbi.

Joakim Allgulander: "Katapult" (2007-2011)

Joakim Allgulander: "Katapult" (2007-2011). Foto: Oda Bhar

Hva er vi mest redd for i 2011? Framtid eller fortid, natur eller intimitet, gamle skjeletter i skapet? Utstillingens mest omtalte og skandaliserte verk er Marco Evaristtis Rolexgate, en modell av inngangspartiet til Auschwitz lagd av omsmeltede gullfyllinger fra jøder drept i konsentrasjonsleire.

Mikael Ericsson: "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Mikael Ericsson: Detalj fra "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Min favoritt er likevel Mikael Ericssons videoverk i kjelleren, Notes From The Twin Chamber. Den stilrene animasjonsfilmen i blått og hvitt vekker assossiasjoner til et stråmønstret porselens­servise som velter inn og knuser mot steinveggene. Trusselbildet er maskinelt, men maskinene tar ikke over, de fusjonerer med naturen.

Mikael Ericsson: "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Mikael Ericsson: Detalj fra "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Fly går i stykker blant Pushwagneraktige høyhus, små handlevogner rir på tsunamibølger, og et mekanomonster folder ut armene til et tre som gror sykebiler på greinene. Som eneste verk virker dette skapt for utstillingen, noe det kanskje også er? Katalogbildet er ikke fra denne filmen, noe som kan tyde på at den var uferdig da katalogen gikk i trykk, dessuten har kunstneren mot slutten satt inn en direkte referanse til Munch: Maskintreet gror bladverk med små skrikansikter.

Vestfossen Kunstlaboratorium

Lars Brunström: "Octopus" (2010). Foto: Oda Bhar

Beklager at jeg har somlet med å legge ut denne anmeldelsen – det handler om frilanslivets dunklere sider. Først hadde min vanlige oppdragsgiver ikke flere penger til kunst akkurat nå, deretter skulle teksten inn i et tidsskrift som hadde dobbeltbooket bestillingene… og den fastere anmelderen deres vant. Likevel, turen til Vestfossen ble en fin opplevelse og jeg var veldig inspirert da jeg skrev denne teksten, så nå legger jeg den her i håp om at det fortsatt finnes kunstlesere til bloggen! Utstillingen «Skrik – en utstilling om frykt» er uansett mulig å få med seg i 3 måneder til, helt fram til 2. oktober.

Å låne fra livet (Debra Granik) 11. februar 2011

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
5 comments

Hva skiller en mannlig fra en kvinnelig helt? Ifølge den amerikanske filmskaperen Debra Granik er det vanlig å vise en mannlig helt som er fristilt fra andre mennesker, helt uavhengig, noe som gir ham en mystisk og mektig aura. En heltinne kan derimot beholde evnen til å bry seg om og koble seg til andre. Ihvertfall kan hun det i Graniks nyeste film Winter’s Bone, for tida aktuell på norske kinoer med terningkast 5 og 6 over hele linja. Den er nominert til 4 Oscars, ikke minst til til Jennifer Lawrence for rollen som en tøff og modig kvinnelig helt (og John Hawkes, som vi i Norge kjenner fra Miranda Julys You and Me and Everyone We Know, er nominert for mannlig birolle). Winter’s Bone har dessuten vunnet to hovedpriser i Sundance. Jeg var så heldig å få intervjue regissøren under filmfestivalen i Tromsø i januar, og nå ligger artikkelen ute hos Rushprint.

I tillegg til helterollen snakket Debra og jeg om bruk av virkeligheten i fiksjon, noe hun gjør på en spennende måte i Winter’s Bone. Historien er adaptert fra en roman av Daniel Woodrell og handler om hjemstedet hans, et område i det sentrale USA kalt Ozark-fjellene (som ligger på grensa mellom Sør-Missouri og Nord-Arkansas). Debra Granik syntes han beskriver miljøet så levende at hun var nødt til å skyte filmen på samme sted, og ikke bare dét, hun brukte vanvittig mye tid på å få detaljene så autentiske som mulig.

Teamet gjorde grundig research, fikk innpass hos private familier, byttet til seg brukte klær til kostymer, og castet lokale amatører til noen av rollene. Metodene er nærmest antropologiske, og går inn i den tradisjonen innen film og casting som kalles neorealisme. Det var spennende å høre detaljene, og mye av det hun fortalte virket for meg like aktuelt for en forfatter som en regissør. Ikke minst likte jeg teorien hennes om at det for noen er mer naturlig å begynne fra observasjon enn å «finne på noe». I samtale med skrivevenner synes jeg ofte diskusjonen stopper der, som om det er en mur mellom forfattere som foretrekker det ene og andre.

Les gjerne mer i artikkelen min, som har fått navnet Om å låne noens liv. Få uansett med deg denne glimrende dramathrilleren, enten mens den går på kino (dvs NÅ!!) eller på dvd. Du kan jo begynne med traileren!

Svenske boktips (Nilsson, Zennström) 30. januar 2011

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

Bokmerker.org idag skrev den dyktige og ferske litteraturviteren Kristin Storrusten en fin post om å være bevisst på å tipse om kvinnelige forfattere vi leser, siden kvinnelige kvalitetsforfattere generelt får mindre oppmerksomhet enn de mannlige. Kristins post var igjen inspirert av denne posten hos Ann Helen HaugenMigrating Coconuts, en bokblogg jeg ikke kjente fra før (takk for tipset, Kristin!). Jeg ble straks inspirert til å dele to av mine svenske favoritter, og hamret dem inn i kommentarfeltet hos Bokmerker… før jeg kom på at mine egne trofaste lesere så klart fortjener de samme tipsene! Derfor denne miniposten, som vel er det nærmeste jeg har kommet en gammeldags bloggpost på lang tid.

House of Foundation

Mitt andre forfattertips i denne posten oppdaget jeg under Møllebyen litteraturfestival i Moss, mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Første tips er Johanna Nilsson, som jeg har ventet spent på hver bok fra siden den nydelige debuten Hon går genom tavlan, ut ur bilden fra 1996. Da var hun bare 21 år, og alle som har vært eller er 21 år bør egentlig lese den. Siden har det kommet flere bøker, hun har dessuten blogget (fram til juni 2010, dessverre har hun gitt seg nå, men gamle innlegg ligger ute). I bloggen fikk jeg vite at hun skriver krimromaner på si under pseudonymet Amanda Lind, også her med tilhørende blogg. Har ikke fått sjekket krimmen hennes ennå, men tipper hun mestrer dette også.

House of Foundation

Møllebyen litteraturfestival fant sted i Audiaturbokhandelen House of Foundation, som ligger i et nedlagt fabrikklokale i Moss. Hvis du ser etter er det mange litterære kjendiser på bildet… (Foto: Oda Bhar)

Den andre jeg vil tipse om er Maria Zennström, svensk-russisk og dessuten filmutdannet fra Moskva. Jeg hørte henne lese på Møllebyen litteraturfestival i Moss ifjor vår, og ble hekta både på opplesningen og det hun leste. Det var fra hennes andrebok, en slags dagboksroman kalt Hur ser ett liv ut om man inte har tillräckligt med kärlek?, blant annet om håpløse kjærester og det (for noen) vanskelige valget om å få barn eller ikke. I denne anmeldelsen kaller Eva Ström (en annen flink svensk forfatterinne som blogger) Maria Zennström en kvinnelig Knausgård eller Norén.

Maria Zennström

Den svensk-russiske forfatterinnen Maria Zennström leser på Møllebyen Litteraturfestival i Moss, 14. mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Da jeg googlet Maria Zennström for denne posten ble jeg oppmerksom på at hennes bror, motefotografen Per Zennström, nå har lagt ut filmen sin til Marias første bok på YouTube, så da kan jeg vise dere den samtidig! Det er en visuell collage til lyden av Marias ord, ingen sammenhengende tekst, men vakre bruddstykker fra den prisbelønte debutromanen hennes, Katarinas sovjetiska upplevelser. (Også Per Zennström har forøvrig en blogg.)

Nydelig og poetisk liten film. Enjoy!

Har du egne tips til gode og (i Norge) ikke så kjente kvinnelige forfattere, legg dem gjerne igjen her og/eller i posten på Bokmerker.