jump to navigation

Kilden (Filmkyss) 19. juli 2010

Posted by Oda in Filmkyss - en kinoroman, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , ,
31 comments

Jeg prøver å ikke glemme at kilden er hos meg. At det var jeg som skreiv denne «boka», utkastet til en roman, og hvis noen kan få meg videre, over denne kneika, så må det være meg. Jeg prøver å huske, selv om jeg drømmer om noe annet. Det jeg vil er å bli reddet, av noen eller noe, et eller annet utenfra som kan hente meg over sperrene, apatien, angsten for å skrive og redigere, tenke effektivt, gi meg tro på prosjektet igjen.

Filmkyss manuskript

Slik så manusbunken ut da jeg sendte den inn. (Foto: Oda Bhar)

Ingenting er blitt slik jeg håpet. Jeg har ikke gått fra en ensom skrivehverdag til en virvelvind av spennende møter og samarbeid. Jeg kaster ikke baller med en redaktør, møter ingen designer for å diskutere bokomslag, blir ikke sendt til fotograf for å ta forfatterportrett. Det jeg gjør er nøyaktig det samme som før manuset ble antatt, bare med en forskjell: Det kjennes tyngre. Jeg sitter aleine ved skrivebordet, blar i papirene, funderer over andres kommentarer, gjør endringer, tar utskrifter, går til brødjobben min og skribler på arkene i rolige perioder. Neste dag går jeg tilbake til skrivebordet og jobber aleine igjen. Å bli antatt har hittil ikke vært spesielt forskjellig fra å bli refusert. Refusjoner kan gi deg konsulentuttalelser, riktignok kortere, men det kan være gode innspill, vise deg en retning å jobbe videre i.

My chair

Stolen min med walkie på museet. (Foto: Oda Bhar)

Forslagene fra konsulenten er av tre typer: Dem jeg straks godtar (som er de fleste), dem jeg straks avviser (som er ganske få), og en tredje gruppe, som handler om misforståelser. Den tredje er verst å håndtere. Konsulenten har ikke skjønt hva jeg prøvde å få til, og høyst sannsynlig er det min egen feil. Jeg fatter at noe må endres, men nøyaktig det konsulenten foreslår kan jeg ikke gjøre. Problematikken kan være uforløst, jeg har ikke fått den fram, kanskje var den ikke klar nok for meg selv, og det straffer seg nå. Det kan handle om en duell hvor det blir foreslått å fjerne én av duellantene, men it takes two to tango, én svale gjør ingen duell. Å fjerne duellen vil gjøre kapitlet meningsløst, siden duellen var selve poenget. En annen person fyller en viktig funksjon, men konsekvensene blir ikke klare før i slutten av boka, og nå vil konsulenten fjerne ham. Kanskje tok jeg meg ikke tid nok til å introdusere mannen, fordi viktigheten var selvsagt for meg, noe som aldri er et godt utgangspunkt. Alle problemene kan løses, det er jeg sikker på, men hvilke endringer fungerer? Jeg spør venner, som vanlig, men de godtok forrige versjon, så hvordan kan jeg vite om de nå har rett?

Filmkyss manuskript

Denne tjukke bunken ville blitt en middels tjukk roman. (Foto: Oda Bhar)

Manuskriptet er på 320 sider, jeg har revidert 160. Midtstreken nådde jeg i slutten av april, men deretter stoppet det opp. I midtdelen har jeg fått mange forslag av type 3, misforståelser. Mange personer foreslås kuttet, men de fleste har roller i intrigen, de deltar ikke bare i kraft av seg selv. Hvis jeg fjerner én må andre gjøre jobben, nøyaktig som i en vanlig bedrift, noe som paradoksalt nok er ett av temaene i romanen min, om en kinobedrift i omstilling. Jeg sliter med liknende problemer som lederne jeg skriver om. Dessverre er løsningene mine ikke bedre enn deres. Jo mer jeg redigerer, jo verre kjennes resultatet. Samtidig blir jeg stadig mindre fornøyd med min egen opprinnelige tekst. Jeg ber forlaget om nye kommentarer, på endringene så langt, men de vil vente til hele manus er ferdig. Jeg burde jobbe fortere, få ferdig en ny helhet, men lykkes ikke. Jeg står fast, blir motløs, føler meg verre for hver uke. Midt i juni begynner jeg i sommerjobb og får mindre tid ved skrivebordet, noe som er en lettelse. På museet har jeg for lengst gått fra å skrible på utskriftene til å stirre dumt på dem. Jeg vandrer rundt i salene og prøver å tenke intrige, men etter få sekunder blir jeg uendelig trøtt. Det frister mer å lese andres romaner, skravle med kollegene, kikke på håndverkerne som skal renovere museet.

Vigelandmuseet

Jeg går rundt i salene og prøver å tenke. (Foto: Oda Bhar)

To måneder flyter avgårde på denne måten. Etterhvert er det som om tidsaspektet forskyver seg for meg. Prosjektet går fra nåtid til fortid. Det kjennes som om boka allerede er trykt og utgitt, den har rukket å samle støv i bokhandlene, er blitt lest av nesten ingen, men likevel, nå er alt over, alle har glemt den, restopplaget er makulert. Selvfølgelig veit jeg at det ikke er slik. Framtida er like uviss, debuten like ugjort, forfatterdrømmen like uforløst som den alltid har vært. Men det kjennes som om alt er over. Det er som om jeg deltar i et marathon, og lenge har gått framover i fint driv. Jeg har passert konkurrentene, ligger godt an, men så, når det ikke er langt igjen, blir jeg tatt til fange. Noen har lenket meg fast til et gjerde, og mens jeg står der og sliter i håndjernene tar hele feltet meg igjen, passerer i hurtig gange uten å se på meg. Jeg roper, men ingen snur seg, kanskje hører de ikke, eller bryr seg ikke? Jeg røsker i lenkene, tar spenntak med føttene, men ingenting nytter. Med blikket festet på de andres rygger, som blir stadig mindre på veien foran meg, merker jeg hvordan kroppen blir slapp. Jeg gir opp og synker ned på bakken. Jeg sitter fast, og jeg gjør det aleine.

Hemmeligheten (Filmkyss) 29. januar 2010

Posted by Oda in Filmkyss - en kinoroman, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , ,
31 comments

Jeg visste det da jeg reiste til Tromsø. Jeg visste det på flyet, i gatene og kinosalene. Jeg visste det på kafé med nettvenner, på pressefesten med kollegene, på sushirestaurant med Sylvi som jeg bodde hos hele uka. Jeg tenkte stadig på det, men kunne ikke nevne det for noen. Det var snakk om en konkurranse, et resultat som skulle offentliggjøres til en viss tid, ikke før den nest siste dagen på festivalen. Fram til da var alt superhemmelig. Jeg hadde bare fortalt det til tre personer: kjæresten min, moren min, og redaktøren som sendte meg til TIFF. Han måtte få vite hvorfor jeg leverte mindre enn planlagt, fordi jeg måtte delta på hemmelige forlagsmøter, og lørdagen ville forsvinne i kunngjøring og feiring.

Tromsø Swingklubb

Tromsø Swingklubb under åpningsseremonien på TIFF. Foto: Oda Bhar

De første dagene var jeg intensivt tilstede på TIFF, tok bilder på åpningen, skrev referat og filmomtaler, så hele retrospektiven til den franske regissøren Claire Denis. Jeg intervjuet henne torsdag, ventet om morgenen i baren som stakk ut over vannet fra festivalhotellet, med utsikt til tåka i Tromsøsundet. Båtene gled forbi som store skygger, såvidt synlige, bare til å ane, mens sola prøvde å kjempe seg gjennom til dem. Jeg var oppspilt, men ikke direkte nervøs, som vanlig foran et intervju. Jeg fulgte båtene med øynene mens jeg tenkte over livet mitt, tenkte over om det nå trer fram, blir synlig slik jeg vil, ikke bare glir forbi som en kontur og forsvinner i tåka.

Foggy harbour

Utsikt fra Skibsbroen bar i Ishavshotellet, like etter at jeg har intervjuet Claire Denis. Som du ser vant sol over tåke til slutt. Foto: Oda Bhar

Claire Denis var skummel, skarp, energisk og fantastisk. Jeg hadde researchet som en gal, og jeg tror hun merket hvor gjerne jeg ville, for en gang jeg surret med to av filmtitlene, og mumlet beklager, tror kanskje jeg har sett filmene for tett på hverandre, så ristet hun kjapt på hodet: No, no, don’t worry. Det var noe helt annet enn jeg så på scenen neste dag, da hun tok hvert upresise ord fra intervjueren i verste mening, og svarte på den bortvendte, bryske måten som er typisk for en fransk madame, en som er vant til å få det som hun vil, har skapt utrolige ting og er klar over det.

Utgivelser MARGbok

Noen av MARGmedias utgivelser i 2009, som jeg fikk i gave for å se hva de driver med. Foto: Oda Bhar

Fredag kveld var det middag med forlaget. Jeg fikk hilse på de tre i juryen, og den andre prisvinneren, hun som vant førstepremien. Solfrid Sivertsen er etablert forfatter, har tolv bøker bak seg, og bor på Vestlandet. Jeg fikk vite at flere etablerte forfattere hadde sendt inn til konkurransen, og jo mer jeg hørte, jo mer ydmyk ble jeg. Det er et mellomstort forlag, bare et par år gammelt. De står bak tidsskriftene MARG og Kuiper, og har i 2009 gitt ut antologier, faktabøker, en barnebok, en roman. Romankonkurransen ble utlyst for å dra i gang den skjønnlitterære satsningen, og flere manus er kommet inn som de vil jobbe videre med. Jeg liker hvordan de snakker om den litterære ambisjonen, å satse på design, knytte til seg gode fagfolk. Det gjelder å ikke bli feiltolket som regional, marginalisert, et tema jeg kjenner igjen fra andre samtaler denne uka, også i filmmiljøet.

Tromsø bibliotek

Tromsø bibliotek, som tidligere var kino. Foto: Oda Bhar

Lørdag klokka elleve møtes vi på Aunegården, en kafé som tidligere har vært slakteri. På veggen er det gamle svarthvitt-bilder av grisekadavre og menn med store kniver. De andre spiser kake, men jeg er for nervøs. Klokka tolv bryter vi opp, og klokka halv etter er vi på plass i øverste etasje av biblioteket. Det er en fantastisk bygning med åpen glassfasade under et dramatisk bølget tak, en ombygd versjon av den gamle storkinoen i betong fra 1969, som ble ledig da kommunen åpnet nybygd kinosenter i 2005. Det er satt fram stoler foran en mikrofon, med utsikt nedover Cora Sandels gate til havet og fjellene bak. Vi sitter hver for oss i salen, for ikke å avsløre noe. Også Sylvi er dukket opp, hun skal dekke begivenheten for NRK, og jeg lurer på om hun aner noe. Det ser ut som hun stusser når hun kommer opp trappa og oppdager meg. Men ingen av oss sier noe. Vi er superdiskré.

MARG at Tromsø liberary

Øverste etasje på biblioteket like før prisutdelingen. Foto: Oda Bhar

Redaktørene går opp til mikrofonen og snakker, først den ene, så den andre. De forteller om konkurransen, hvor mange bidrag som kom inn, hvordan arbeidet forløp. Jeg smugkikker på publikum, kanskje tretti stykker, de fleste voksne damer, og et par journalister med kamera. Ordet går videre til de eksterne jurymedlemmene, som skal lese opp begrunnelsene. Først kommer Ingeborg Arvola, hun introduserer min roman som vant andre premie. Jeg har ikke hørt ordene før, og lytter oppmerksomt. Det er bedre enn jeg kunne ha håpet, de har skjønt hva jeg ville, hva jeg prøvde å få til.

Juryen om «Filmkyss – en kinoroman»:

Ung, frisk, dynamisk, sjarmerende og klok er noen ord som beskriver denne romanen. Det fins mange måter å skrive god litteratur på. Romanen Filmkyss kan kanskje kalles en av morgendagens litterære sjangere – en kinoroman, som undertittelen er. Romanen er først og fremst historiens, først og fremst Minas, men den blir også leserens. Romanen lever og puster kino, lever og puster filmtitler. Filmomtaler og kjente filmsitater stiller fortellingen åpen og inkluderende for lesere av alle slag. Leseren blir invitert inn, og det er en hyggelig fortelling leseren blir invitert inn i. Filmreferansene er et rammeverk som gir balanse til teksten, det er ikke bare et verktøy for å skape noe hipt. Som hovedperson Mina ganske tidlig i teksten sier: «nobody puts Roar in a corner» – er det rart vi ble sjarmert?!

Vi ble også glade da vi fikk vite at Filmkyss var skrevet av Oda Bhar, en debutant. Romanen, som hovedpersonen Mina, har humor, en svært god evne til å beskrive mennesker og situasjoner, og den har integritet. Den gir oss en kjærlighetshistorie, og en historie om hvordan det ser ut på innsiden av ordene når en bedrift gjennomgår modernisering, effektivisering og omstilling til den nye tiden. Det er godt å lese en roman som satser på humor, men likevel har plass til sorg. Det er godt å lese en roman som forteller en kjærlighetshistorie, men som likevel er raus nok til å plassere omstrukturering til moderne, nedbemannet morgendag, som sentral tematikk. Det er godt å lese en tekst som med lavmælt humor erter alle disipler av moteord som synergieffekter. Mina er en ung kvinne vi har lengtet etter å møte i tekster, hun gjør det ved å holde seg litt i bakgrunnen, å tenke sine egne tanker, være lavmælt, men likevel bestemt, noe som blir en etterlengtet kvalitet i en verden der alle helst burde strebe etter å vinne Idol eller delta på X-faktor.

Prisutdeling

Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Jeg blir kalt opp for å motta blomster og et sølvfarget diplom, samt en overdimensjonert sjekk av den typen som er laget for presseoppslag. Etterpå bemerker Sylvi at jeg så forlegen ut. Du er egentlig beskjeden, sier hun, jeg har ikke tenkt på det før. Jeg føler meg avslørt, men ikke på noen dårlig måte. Hun har rett, og jeg lurer på hvordan dette skal gå, oppmerksomheten, et fokus jeg håper på, men samtidig frykter, for heller ikke jeg streber etter å vinne Idol, på den måten likner jeg hovedpersonen i min egen roman, med juryens ord: vant til å tenke mine egne tanker, men helst i bakgrunnen.

Jury & prisvinnere

Jury og prisvinnere i MARGboks romankonkurranse. Solfrid Siversten (1.pris) og Oda Bhar (2.pris) ved premieutdelingen i MARGboks romankonkurranse. Foto: Tor-Bjørn Adelgren.

Ovenfor ser du juryen og prisvinnerne. Fra venstre: Ingeborg Arvola (jury), Solfrid Sivertsen (1. pris), Oda Bhar (2. pris), Lene E. Westerås (forlagsredaktør og jury), Leif Høghaug (jury). Flere bilder fra prisutdelingen her, og noen fra TIFF og Tromsø her. Sylvi Liljegrens versjon av uka og prisutdelingen kan du lese her, og forlagets beskrivelse av Solfrids roman ligger her.

Skrive eller filme? (Sara Johnsen) 10. mai 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
13 comments

Hva betyr status? Når føler du deg ovenpå, når blir du underdog? Dette er et av temaene i Upperdog, den nye spillefilmen til Sara Johnsen, som nylig ble lansert som årets åpningsfilm i Haugesund.

Jeg er på Hoveddeichman og hører Sara Johnsen intervjues av bibliotekets egen Cecilie Bergh. Hovedfokus er på Johnsens litterære produksjon, men de snakker også om filmene hennes, ikke minst Upperdog. De som kjenner meg fra før vet at jeg har spesiell interesse av denne filmen, fordi jeg i høst leide ut leiligheten min til innspillingen. En del av attraksjonen for meg blir nok å se hva de egentlig drev med her hjemme, de dagene jeg måtte holde meg unna og bo på hotell (jeg har tidligere spekulert over dette i en bloggpost). Men å høre Sara Johnsen fortelle overbeviser meg om at filmen har flere kvaliteter.

Sara Johnsen

Filmregissør og forfatter Sara Johnsen. (Foto: Oda Bhar.)

Sara Johnsen (f. 1970) har studert litteraturvitenskap og tatt mastergrad i medier og kommunikasjon. I tillegg har hun gått regilinjen ved Filmskolen på Lillehammer, på det første kullet som ble uteksaminert (2000). Hun ble positivt lagt merke til allerede med skolefilmene sine, og har siden laget flere kortfilmer, blant annet den glimrende Houdinis hund. Dessuten har hun regissert tv-drama for SVT, og laget én av filmene i Folk flest bor i Kina. Mest kjent er hun for den kritikerroste langfilmen Vinterkyss, som har vunnet flere priser i inn- og utland. På litteratursiden har hun utgitt en novellesamling (Han vet om noe hun kan prøve, 2004) og en roman (White man, 2008), som begge har fått god omtale.

Romanen White Man er interessant bl.a. fordi den har fellestrekk med Coetzees Disgrace (Vanære), som er filmet (med John Malkovitch i en av hovedrollene) og gikk på norske kinoer ifjor. Det handler om hvites nærvær i Afrika, med særlig fokus på hvite kvinner og seksualitet. I White Man reiser et norsk par med et lite barn til et feriested i Afrika, noe som først tegner til å bli hyggelig, men som ender med at mannen kastes i fengsel for drap på en svart mann som bryter seg inn på hotellrommet deres. Sara Johnsen kaller den en uhyggeroman, noe som ikke minst henspiller på siste halvdel av boka, hvor perspektivet endres og gir et nytt syn på det som har skjedd. White Man begynte som utkast til et filmmanus, men så viste hun det til redaktøren sin på Gyldendal, og de ble enige om at det kunne bli en roman. Etter skrivingen var hun for lei av historien til at filmatisering virket aktuelt, men hun lukker ikke døra for en mulig film senere.

Sara Johnsen

Sara Johnsen under Verdens bokdag 2009. (Foto: Oda Bhar.)

Hva med Upperdog? Kunne den like gjerne vært bok som film? Nei, mener Sara Johnsen. Plottet er for karakterdrevet, ikke minst er filmen bygget opp rundt konkrete skuespillere, spesielt én som hun kjenner fra teaterskolen. Hermann Sabado (f. 1982) er trønder med bakgrunn fra Filippinene, og det er morsomt når hun beskriver sitt første inntrykk av ham. Først virket han som en slapp, laidback type, bare én av mange på kullet hvor hun underviste. Men så fikk hun se ham foran kamera, og med et slag endret inntrykket seg. Det er den klassiske historien: En tilsynelatende fargeløs og anonym person stråler plutselig og trekker til seg blikk i lyset fra et kamera.

– Mange skuespillere er slik. I kantina ville du ikke tenkt at det var noe spesielt ved dem, men kamera får fram et kommunikativt nærvær.

Upperdog

Hermann Sabado langfilmdebuterer i Upperdog (bilde fra filmen).

Ifølge Johnsen er det mye humor i Upperdog, mens bøkene hennes er dystrere. Men en fellesnevner ved bøker og film er at hun liker mysterier. Publikum skal drives videre av undring, at de lurer på noe og vil finne ut hvordan det går. Det er ikke nok med fine enkeltøyeblikk, det skal finnes et spennende plott. Både i film og bøker liker hun dessuten å skifte fortellerperspektiv underveis.

– Det skapes en spenning av å se ting fra forskjellige vinkler.

Sara Johnsen jobber ikke endimensjonalt. Hun kaller Upperdog en multiplotthistorie, det vil si at flere handlingstråder flettes sammen. I en av delhistoriene i Upperdog møter vi en norsk Afghanistan-soldat som har skutt en sivil. Øyeblikket ble fotografert og smelt opp på forsida av VG, noe soldaten er forurettet over, kanskje mer enn han er rystet av selve hendelsen. Hva er det med bilder som virker så sterkt? Et bilde blir også sentralt i en annen delhistorie, hvor et søskenpar blir adoptert til Norge som små barn, men vokser opp i hver sin familie, uten kontakt med hverandre. Det de har felles er samme familiebilde på nattbordet, og forviklingene starter når bildet oppdages av en felles bekjent.

– Jeg har egentlig alltid villet bli forfatter. Det henger veldig mye høyere for meg enn å være regissør.

Paradokset er at den første boka hennes ble til i direkte påvirkning fra studiene ved Filmskolen på Lillehammer. Amerikaneren Dick Ross holdt en forelesning omkring minneøvelser, hvor han stilte spørsmål som skulle få studentene i gang med å tenke over fortida. Husker du dine første sko? Når skjønte du for første gang at moren din var et menneske, og ikke bare mor? Ross har reist omkring og holdt liknende kurs for folk i hele verden, ikke minst gamle mennesker. Tanken er at ved å presse deg selv til å huske, finner du kanskje ikke akkurat de minnene du spør etter, men det kan dukke opp andre som setter kreative prosesser i gang. Om du ikke selv er spennende nok til å være karakter i en film eller roman, så kan du skape en annen som er det, basert på dine egne erfaringer.

Cecilie Bergh & Sara Johnsen

Cecilie Bergh (intervjuer) og Sara Johnsen. (Foto: Oda Bhar.)

Sara Johnsen var på biblioteket i anledning Verdens bokdag.
Upperdog får ordinær kinopremiere 28. august.

En versjon av dette innlegget blir også publisert på Montages.