jump to navigation

Bevegelsens magi (Astrup Fearnley) 26. desember 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST OG ARKITEKTUR: Lyset, lettheten og utsikten i det nye Astrup Fearnley Museet er flott når det spiller med kunsten. Men det gjør den ikke alltid.

«To Be With Art Is All We Ask»
Astrup Fearnley Museet
29. september 2012 – 31. januar 2013

Åpningsutstillingen på det splitter nye Astrup Fearnley Museet er omfattende og sprikende, kanskje som forventet. Museet virker denne gangen mest opptatt av å vise fram bygningen til stjernearkitekt Renzo Piano, samt profilere seg som et slags nasjonalt opplevelsessenter for kunst.

Takashi Murakami

Takashi Murakami: «3-Meter Girl» (2011). Fra inngangspartiet til det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen. Foto: Oda Bhar.

Vi gjenkjenner USA-orienterte temaer som popkunst, kitsch og sexkonsum. Jeff Koons’ oppblåsbare delfin og porselensfigur av Michael Jackson konkurrerer med yngre New York-kunst, som Dan Colens fargerike tyggegummimalerier eller vår egen Gardar Eide Einarssons mørkere installasjoner.

Jeff Koons

Detalj fra Jeff Koons: «Michael Jackson and Bubbles» (1988) på Astrup Fearnley-museet. Foto: Oda Bhar.

Også høydepunkter fra museets nyere samling av kinesisk kunst vekker oppsikt, med yngre videokunstnere og eldre klassikere som Huang Yong Pings Colosseum, en ruin av den romerske arenaen i terrakotta med ekte planter.

Huang Yong Ping: "Colosseum"

Huang Yong Ping: «Colosseum» (2007). Foto: Oda Bhar.

Fotosamlingen er viet dominerende plass på utstillingen, noe som har medført en gledelig bedring av kjønnsbalansen. De siste årene har Astrup Fearnley fått mye kritikk for sine utelukkende mannlige separatutstillinger. Kanskje er det et forsøk på å imøtegå kritikken når store kvinnelige navn som Cindy Sherman, Nan Goldin og norske Vibeke Tandberg denne gangen får bred eksponering. I motsetning til maleri har fotografi som ny kunstart vært mindre knyttet til patriarkalske maktstrukturer og motivtradisjoner, noe som kan være en grunn til at mange kvinnelige kunstnere utforsker mediet med framgang.

Vibeke Tandberg: "Living Together"

Vibeke Tandberg «Living Together» (1996), utsnitt. Foto: Oda Bhar.

Arkitekt Renzo Piano framstår, slik navnet musikalsk skulle tilsi, som en rolig og mild italiener. Under pressekonferansen sitter jeg på gulvet foran podiet og hører ham predike, mens han dirigerer ordene med kontrollerte håndbevegelser. «Lys er essensielt. Det gjaldt å få lyset inn uten at det konkurrerte med kunsten. Jeg ville bringe vann inn i bygningen, både med vinduer og en liten kanal. Vann er magisk fordi det alltid beveger seg, dobler bildet og skaper vibrasjon.»

Renzo Piano

Byggets arkitekt Renzo Piano (som også står bak Pompidousenteret i Paris) foran et av Dan Colens tyggegummimalerier. Foto: Oda Bhar.

At lys og vann preger bygningen er bare delvis sant. I tillegg til åpne saler med vinduer finnes mange mindre rom, hvorav noen nærmest likner smale tunneller. Hvor godt disse ivaretar verkenes behov er variabelt. For å oppleve Damien Hirsts delte ku gjør den tvungne nærheten ingenting, den skrekkblandede fryden ved å spasere gjennom ei ku blir sterkere, du våger kanskje til og med å studere noen indre detaljer. Mindre vellykket er det å henge videoskjermer tett i en gang. Hvert verk forstyrrer det neste, i sterk kontrast til den nye trenden med å vise videoverk på noe som likner kinolerreter, slik årets Høstutstilling for eksempel gjør.

Damien Hirst

På det nye Astrup Fearnley-museet kan du spasere gjennom ei ku og en kalv. Damien Hirst: «Mother and Child (Divided)» (1993). Foto: Oda Bhar.

De lyse salene skaper andre utfordringer som heller ikke alltid er like godt løst. Bruce Naumans aluminiumshester med tittelen Large Butt to Butt henger foran et vindu med så sterkt motlys at du knapt skjelner detaljene.

Bruce Nauman

Bruce Nauman: «Large Butt to Butt» (1989). Foto: Oda Bhar.

Enda mer påtakelig er lyset når det gjelder Anselm Kiefers berømte blybokhylle, som i det gamle museet sto dystert og imposant i et mørkt kjellerrom. Her er det plassert mot en hvit vegg i annen etasje, strålende opplyst og pluselig slett ikke visuelt tungt. Gulvet måtte forsterkes enormt for å tåle de 25 tonnene med bly, men var det virkelig den beste løsningen?

Anselm Kiefer

En pianist forbereder konsert foran den store blybokhylla til Anselm Kiefer: «The High Priestess/Zweistromland» (1985-1989). Foto: Oda Bhar.

For meg blir verkets tyngde nærmest kvalt av denne plasseringen. Å vite at noe så tungt befinner seg så høyt skaper en følelse av uvirkelighet, i tillegg til at det sterke lyset får metallet til å skinne nærmest eterisk. Visste jeg ikke at dette var bly ville jeg ha antatt at bøkene besto av lett blikk presset i et bilopphuggeri, og aldri forbundet det med denne truende kunnskapens tyngde jeg hittil har kjent.

Astrup Fearnley

Det nye Astrup Fearnley-museet ligger ytterst på Tjuvholmen, med utsikt over fjorden. Her ser du spissen av taket, foran Aker Brygge og Oslo Rådhus. Foto: Oda Bhar.

Verdt et førstegangsbesøk er det nye Astrup Fearnley Museet uansett om du er interessert i kunst, på grunn av den spektakulære beliggenheten. Den lave fasaden bøyer seg mot vannet ytterst på Tjuvholmen, omgitt av badestrand og skulpturpark. Museet er delt i to bygninger for å kunne bli gjennomskåret av en kanal.

Astrup Fearnley & kanoner

Astrup Fearnley-museet sett fra kanonene på Hovedøya. Foto: Oda Bhar.

Taket har vært omtalt på en måte som allerede før åpningen smaker av forslitt metafor, «et seil i vinden», og kombinasjonen av tre, buer og glass gjør det en anelse for lett å tenke på en viss flyplass. Samtidig har du en panoramautsikt til Hovedøya, Lindøya og Nesoddtangen som får meg til å avslutte med enda et Piano-sitat: «Blir du lei av kunsten er det bare å snu seg mot naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 28. september 2012.

Astrup Fearnley-museet holder åpent i romjula, og den omtalte utstillingen står ut januar. Museet har også flotte nye nettsider hvor du kan lese om alle kunstnerne og se nærmere på verkene deres. Flere av mine bilder fra museet kan du se her: Innendørs og Skulpturparken.

Reklamer

Promotegning (Streck) 5. desember 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
11 comments

Et mirakel har skjedd og jeg har klatret til åttendedelsfinale i Tordenbloggen. Selv jeg som pleier å mislike konkurranser må innrømmet at dette er gøy. Enda bedre er det at jeg blir trukket til cup mot blogger jeg selv liker godt: Den første var Fullt hus (Lin), den andre Spill levende (Tomas), og nå skal jeg ut mot fotobloggen Busters notater. Noen mente etter forrige post at jeg ikke burde drevet så god reklame for motstanderen min, men det gikk jo bra mot Tomas, så da tar jeg sjansen igjen. For Buster er verdt det. Han nøyer seg ikke med å poste fine og originale bilder, men lager alltid en billedtekst som lar deg sitte tenksom igjen. Du smiler, stusser, blir overrasket, vemodig eller glad. Jeg er jo svak for kombinasjonen tekst/bilde, tilstreber den selv, synes hvert av mediene skal gi noe til hverandre når de brukes sammen. Kanskje går det an å si at jeg er prosaversjonen og Buster poesiversjonen av det samme konseptet (eller et liknende). Uansett om du stemmer idag, ta deg tid til å sjekke ut Busters notater. Du vil ikke angre, jeg lover.

Oda Bhar

Mot Buster burde jeg vel hatt noen spektakulære bilder selv, men problemet med å hoppe mot Wirkola har jo lenge vært kjent (det vil si, det var vel hoppe etter Wirkola, og da kan du jo tenke deg hvordan det er å bikke samtidig over hoppkanten). Derfor har jeg istedet fått hjelp av Streck, som var ute og drakk øl med meg etter forrige stemmerunde og fanget mitt lett berusete seiersglis. Så idag får dere en tegning. Farta i denne konkurransen gjør jo dessuten at det er umulig å delta med min vanlige postefrekvens, så dette blir et kort innlegg uten dypere tanker. For bilder og dype tanker, se forrige post. Der er det også noen lenker til tidligere innlegg jeg er fornøyd med, som nye lesere kan sjekke ut (om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur). Og deretter: Stem på meg i Tordenbloggen! Det blir tøffere for hver runde, så jeg trenger stemmen din mer enn noensinne. Jeg blir minst like glad igjen som jeg er på Strecks tegning. Stemme kan du gjøre her, og det gis separate poeng for poll og kommentarfelt, samt ekstrapoeng for gode begrunnelser.

OBS! Ikke stem i skravleboksen i høyre marg på Tordenbloggen! Du må inn i selve kommentarfeltet til posten og skrive noe, ellers gjelder ikke stemmen. (Og klikke i pollen så klart.)

Umulige oppgaver (Hege Dons Samset) 20. februar 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , ,
17 comments

Jeg antar at hvis du henger rundt på samme sted lenge nok, så slutter du på et tidspunkt å være usynlig. Det gjelder på internett, hvor folk googler seg selv, hvis du skriver om dem kommer de på besøk, men også i virkeligheten, hvor du liker å leke spion. Mer om dette seinere.

dusting-sand-on-beach-2004.jpg

Først skal det handle om å påta seg umulige oppgaver. Som å tørke støv av en strand. Teppebanke en skog. Kutte en bre opp i isbiter med kniv. Reparere bilvrak. Støvsuge mosekledde steiner. Skure svabergene med zalo.

cleaner-scrubbing-the-rocks.jpg

Disse utsnittene er hentet fra fotografiene til Hege Dons Samset, en norsk fotograf som bor i Berlin, men stiller ut i Oslo. Idéen fikk hun gjennom utallige servicejobber, den vanligste måten for kunstnere å forsørge seg på. Mange arbeidsfolk tror kunstnerstipendene er feite og mange. Kunstnerne, derimot, kjenner godt til hardt lønnsarbeid, ikke minst av den ufaglærte typen.

mechanic-car-cemetery-2006.jpg

For meg handler bildene også om domestisering av naturen. Modellene virker forlatte, malplasserte, ikke fortvilte, men kraftløse, forvirrede, resignerte. Det er fremmedgjorte mennesker, vant til byen og et innendørsmiljø. De vet ikke hva de skal å stille opp mot naturens dimensjoner.

De minner om en venn av meg, en asfaltunge fra Berlin, som kom til Norge og syntes de trange dalene på Vestlandet var klaustrofobiske. Han forklarte meg dette ved å bruke byens metaforer, som var den vanlige referanserammen hans: Du ser ikke lenger enn til neste bygård i ei altfor trang gate.

hoovering-moss-2006-dark.jpg

En innvending er at flere av bildene er uskarpe. Det overrasker meg siden de er tatt i naturlig dagslys, med en analog Leica. I snapshots er uskarphet sjelden problematisk, det kan tvert imot bidra med autentisitet til uttrykket. Men dette er iscenesatt kunstfoto, panoramabilder med naturen i sentrum, en type bilder hvor det teknisk perfekte er en sterk konvensjon.

hege-dons-samset.jpg

Her ser du Hege Dons Samset ved siden av en vakker mann jeg ikke vet hvem er. Merk at jeg skriver «ved siden av», ikke «sammen med». Jeg trekker ingen forhastede slutninger idag. Du får snart vite hvorfor.

hege-gets-champagne.jpg

Dette bildet er også verdt å merke seg. La gå for det vanlige ritualet hvor gallerileder Knut har gitt kunstner Hege en flaske champagne. Men dykk litt lenger inn i bildet. Til venstre for Hege står ei jente og klapper. Drar du kjensel på henne? Hvis du har fulgt denne bloggen ei stund er hun identisk med den forelskede jenta under bildet med snakkeboblene i denne posten. Vel, jeg har nyheter. Jenta heter Pernille og er nok forelska, men i en helt annen enn jeg trodde. Hun er kona til Knut, og mannen hun kikket så fint på var Knuts bestekamerat, som er prest.

Det du leser er altså ikke bare en kunstanmeldelse, men en dementipost. Den gode nyheten er at ingen var sure på meg. Alle lo voldsomt av misforståelsen, og det hadde de visst gjort siden de fant posten min i november.

oslo-mekaniske-bar.jpg

At jeg fikk vite dette har sammenheng med utestedet hvor vi pleier å havne etter vernissagene på GAD. Oslo Mekaniske ligger på Grønland, mellom Det Åpne Teater og Bussterminalen. Det er et hyggelig sted hvor du står i fare for å blåse anonymiteten din når du prater med ei pen jente, fordi det føles som om du neste kjenner henne allerede, siden du har brukt en del tid på å bearbeide bilder av henne i photoshop.

mek-stophand-smile.jpg

For å avsløre min fullstendig uprofesjonelle fraternisering med dem jeg skriver om kommer til slutt noen engasjerte snakkebilder av kunstneren på puben. Hun samtaler riktignok ikke med meg, men med jenta som hadde kveldens fineste kjole. Men likevel, journalistpolitiet ville nok ha tatt meg. Godt at jeg bare er en subjektiv og ansvarsløs blogger.

mek-high-hands.jpg

Utstillingen This is the Life av Hege Dons Samset kan du se i Galleri GAD fram til 16. mars. Seinere reiser bildene til Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær, hvor du kan se dem fra 13. juni til 24. august 2008.

mek-ghost-hand.jpg