jump to navigation

Ny jobb: Kunstanmelder i Morgenbladet 15. oktober 2014

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
8 comments

Hei alle gode lesere! I september fikk jeg ny jobb som hovedanmelder i kunst for Morgenbladet, og har vært hektisk opptatt med å avslutte gamle oppdrag og rulle i gang de nye. Framover er det meningen at jeg skal anmelde kunst i Morgenbladet minst tre ganger i måneden, og hittil har det stort sett skjedd ukentlig, så det er veldig gøy.

Artiklene legges på nett, men bak betalingsmur, så om jeg har noen blodfans der ute er dere velkomne til å abonnere! Er ennå litt usikker på hvordan jeg skal tilgjengeliggjøre artiklene for flere, men inntil videre kan abonnenter besøke følgende lenker:

  1. «Insisterende romantikk» om tegneren Sverre Malling på Galleri Haaken, 13. juni 2014.
  2. «Kunst ved verdens ende» om malernestor Inger Sitter på Galleri Brandstrup, 5. september 2014.
  3. «Maleriets hemmelighet» om An Appetite for Painting. Samtidsmaleri 2000-2014Museet for samtidskunst, 19. september 2014.
  4. «Når kunsten hvisker» om Høstutstillingen, 26. september 2014.
  5. «Fargenes tenker» om Bauhaus-kunstner Josef Albers på Henie Onstad Kunstsenter, 3. oktober 2014.
  6. «Streiftog i Europa» om utstillingen Europe, EuropeAstrup Fearnley Museet, 10. oktober 2014.

Kommende fredag følger en anmeldelse av Bård BreivikVigelandmuseet, så det er bare å følge med!

Skal se om jeg etter hvert får lagt ut noen PDFer til nedlastning, eller også begynner jeg å publisere tekstene i sin helhet her, men da må jeg nok vente til uka etter (siden Morgenbladet er en ukeavis).

Her er forøvrig forfattersiden min hos Morgenbladet, hvor nye artikler skal komme opp automatisk (selv om det ikke alltid skjer).

Håper uansett at dere blir med meg videre!

Advertisements

Fra martyr til madonna (Marina Abramovic) 31. oktober 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , ,
add a comment

KUNSTANMELDELSE: En moden Marina Abramovic har forlatt smerte og provokasjon til fordel for refleksjon og trøst.

Marina Abramovic:
«With Eyes Closed I See Happiness»
Galleri Brandstrup
Utstillingen står til 28. oktober 2012

«The Marina Abramovic Institute and The Future of Performance Art»
Folketeatret
Forelesning 26. september 2012

Den siste uka i september traff Marina Abramovic Oslo i alle kanaler. Vi leste og hørte utallige intervjuer, onsdag kveld løste 1400 personer billett for å se henne forelese i Folketeatret, og på fredag åpnet Galleri Brandstrup en separatutstilling med henne.

Marina Abramovic

Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.

Den serbiske kunstneren har i 40 år vært en av performancekunstens mest markante skikkelser, men den varme anerkjennelsen hun møter nå er relativt ny. Hun ble kjent på 1970-tallet for flere sjokkopptredener, mange med elementer av selvskading, både alene og med sin daværende partner Ulay. I Folketeatret viser hun oss flere eksempler på stort lerret. Det er vondt å se en ung Marina skjære inn ei blodig kommuniststjerne i mageskinnet, eller kjenne på risikoen når bueskytteren Ulay retter ei pil direkte mot hjertet hennes. Hun sier: «Hvis han hadde mistet taket kunne jeg ha dødd. Men det gjorde jeg jo ikke. Så la oss ikke bli sentimentale.»

Kombinasjonen av tørr humor og glødende engasjement preger den lange forelesningen hennes. Abramovic en sympatisk taler med stø stemme og åpent blikk som får oss til å le, begripe og tenke oss om. Likevel er jeg litt skuffa. Selv i en «lecture» hadde jeg håpet på noe mer uvanlig. Jeg leter i meg selv etter noe overskridende, en bit av dette nærværet som i 2010 fikk museumsgjester på MoMA til å gråte, rømme, bli opprørt, beveget og beroliget, bare av å sitte rett overfor henne på en stol. Selv merker jeg ikke noe liknende. Forklaringen kan være at folk på MoMA møtte henne én og én, ikke én og tusen som oss.

Abramovic forteller at hun planlegger et senter for performancekunst utenfor New York, «mitt legacy til verden». Hun medgir at det finnes mye dårlig performancekunst. «Folk merker alt i en performance. Din angst, dine problemer, all motstand i deg. En dårlig performance får folk til å gå. Men en god performance kan endre ditt liv.»

Marina Abramovic

Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen på Galleri Brandstrup bærer den meditative eller ekstatiske tittelen «With Eyes Closed I See Happiness». En sakral, opphøyd stemning slår mot oss fra store fotografier hvor en svartkledd Marina med lukkete øynene løfter hendene i symboltunge gester. Flere objekter leder tankene mot nyåndelighet. Fra et hode i svart voks stikker lange staver av bergkrystall og svart turmalin. På to langkoster er busten erstattet av istappliknende krystaller. En eikestol er pyntet med en kvarts på størrelse med et menneskehode.

L1070329 kopi

Marina Abramovic: «Cleaning the House» (1995, detalj). Foto: Oda Bhar.

Det makabre videoverket «Cleaning the Mirror #2» viser en naken, liggende Marina med et menneskeskjelett oppå kroppen. Kontrasten er stor mellom beinpiper og hud, dødningesmil og myke kinn, og for hvert pust rører skjelettet seg, som om hun puster liv i det.

Marina Abramovic

Marina Abramovic: «Cleaning the Mirror #2» (videostill, 1995).

Den mystiske spanske helgenen Sankt Teresa av Avila skal en gang ha levitert på kjøkkenet. I et usedvanlig vakkert videoverk gjør vår egen Sankt Marina Abramovic noe liknende. Vi ser henne sveve to meter over gulvet i blendende motlys foran et kirkeaktig vindu, kledd i svart kjole og med armer og bein strukket ut. Bevegelsene er så små at jeg først tror det er et stillbilde, før en ørliten blafring i skjørtet avslører henne. På arbeidsbenkene i det gamle klosterkjøkkenet ligger kjeler og øser, som om personalet bare tok en liten pause og gikk glipp av miraklet. «The Levitation of Saint Teresa» (2009) er filmet i et nedlagt kloster hvor tause nonner (fra en orden som avga taushetsløfte) i glansdagene forsynte 4000 foreldreløse barn med mat.

Marina Abramovic

Marina Abramovic: «The Levitation of Saint Therese» (2009).

Fra scenen i Folketeatret avslutter Marina Abramovic med råd til den som vil leve kunstnerens liv. Det er korte slagord, men de viktigste hamrer hun inn i oss to-tre ganger. «En kunstner skal være lidenskapelig. En kunstner skal gi og ta på en gang. En kunstner skal ikke gjenta seg selv.» Det lyder som et personlig program fra en moden kunstner med langt mindre enn før å risikere. Der hun som ung provokatør tok på seg vår smerte lik en selvkorsfestende Kristus, går Marina Abramovic sent i karrieren over i en moderlig tilstand. Nå framstår hun mer som madonna enn martyr – en trøstende, formanende, forklaret Pietà.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. oktober 2012.

Blå elg (Bjørn Båsen) 8. desember 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , ,
30 comments

Noen ganger kan du bli fanget av en blå elg på veggen. Jeg vet det, jeg var der. Det kan være en liten del av utstillingen, som heter, la oss si: Adonis’ kosmetikk. Du skjønner at kunstneren selv har fokus et annet sted: de blå erteposene på gulvet, det knuste kjøleskapet. Og likevel, du faller for elgen. Som ikke engang er blå, når du ser nærmere etter, bare bakgrunnen har den fargen, eller snarere fiolett, mens elgen selv er hvit, en ganske enkel siluett. Trykket opp på vinyl med synlige hull til oppheng, som en teltduk.

Blue deer, detail

Det er en elg i fart som dundrer gjennom skogen. Den løper så fort at den får seks bein, eller åtte, en forstørret edderkopp, med takkete gevir, også dette doblet av fart, som låner beina en geometrisk speiling, og omgjør figuren til to buer rygg mot rygg, den ene liggende oppå den andre.

Blue deer, detail

Men vent nå litt. Dette er ikke engang en elg. Det er en hjort, noe du skjønner når alle ler av deg. Men Oda, ser du ikke at det er en hjort? Elgens gevir har da ikke så spisse takker, og forresten, se på pinnestolen midt på gulvet, den har hjortebein. Det er noe med myten Adonis, at ynglingen ble drept av en hjort, i en jaktulykke som siden ga ham ryktet som jaktgud (pussig nok, ettersom han altså ikke knekket hjorten, men dyret knekket ham). Men uansett, dette bildet må vise en hjort, ikke bare av synlige, men logiske grunner.

Ikke én ting har du sett rett på dette bildet. Og likevel, når du ser det for deg seinere, da er det en blå elg. Så rart fungerer minnet.

Cosmetics of Adonis, detail

Bjørn Båsens installasjon Cosmetics of Adonis kan ses i Galleri Brandstrup fram til 21. desember. I andre etasje finnes samtidig en maleriutstilling av Benjamin Bergman, som også anbefales.

Som du skjønner har jeg ikke laget noen stem-på-meg-post idag, men en vanlig post, selv om Tordenbloggen pågår og jeg befinner meg i kvartfinale. Årsaken er dels at jeg var lei av promoposter, dels at jeg tror min motstander vinner. Jeg er altså i cup mot Frøken Makeløs, en sympatisk blogger med en kåseriaktig stil, som skriver intelligent om alt fra moter og dating til kultur og internasjonal politikk. Som vanlig anbefaler jeg at du sjekker henne ut. Og hvis du ikke har vært innom hos meg før, men bare kommer for å sjekke ut konkurransen – men du tross alt har lest helt hit, og imorgen kanskje fortsatt husker den blå elgen som strengt tatt ikke finnes: Kom gjerne igjen. Du er hjertelig velkommen, selv du stemmer Frøken Makeløs idag. Men det er klart jeg blir gladest om du stemmer på meg! Du kan gjøre det her.

Emoepoxy (Raddum) 4. oktober 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , ,
41 comments

Hvis du var emo og ville skade deg selv. Skjære deg i huden. Skamklippe håret. Barbere vekk øyenbrynene. Jeg så ei jente på Musikkfest Oslo som hadde et tett rutemønster av arr på begge leggene. Etter kniver? Barberblad? Slikt kunne du også behandle deg selv. Eller: Hvis du var kunstner. Og kjente deg som den jenta. Da kunne du laget en skulptur.

The Saw (2008)

Fredrik Raddum: The Saw (2008, epoxy m/bord)

Ei epoxyjente med hånda rundt et takkete sag. Som nettopp hadde sagd seg i den andre hånda, og gjemte den bak ryggen for å skjule forbrytelsen.

The Saw (2008, detalj)

Fredrik Raddum: The Saw (2008, detalj)

Eller hva med en epoxyfinger. Spikret til en krakk og hugget av med øks.

Good Boy (2007, epoxy m/bord)

Fredrik Raddum: Good Boy (2007, epoxy m/bord)

Alt dette kunne ha skjedd i huset Velkommen. Hvor ei øks ligger truende og slenger i hagen, mens en liten fugl er den eneste som driter i idyllen.

Landscape (2008, epoxy og mdf)

Fredrik Raddum: Landscape (2008, epoxy og mdf)

Du kunne laget en akrobatisk figur om å strekke og bøye seg i umulige stillinger, for å tilfredsstille andre og seg selv på en vanlig dag.

Bending Man (2008, epoxy)

Fredrik Raddum: Bending Man (2008, epoxy)

Du kunne sitte i romjula og kjenne deg fanget av idyllen, og i stille protest skulptere om juletreet til en håndgranat eller rakett.

The End (2008, epoxy m/bord)

Fredrik Raddum: The End (2008, epoxy m/bord)

Eller du kunne fortelle oss hvordan vi ser ut etter en lang kveld i tv-stolen. En kveld hvor vi i timevis har latt junk strømme inn i øynene og kanskje munnen, til det kjennes som kroppen delvis faller fra hverandre, og vi havner i en amøbeaktig tilstand som minner om bedøvelse.

Man Decomposing (2008, epoxy)

Fredrik Raddum: Man Decomposing (2008, epoxy)

Mannen bak alt dette heter Fredrik Raddum. Han fortalte meg på vernissagen at skulpturene er å betrakte som tilstander, men han vil legge minst mulig føringer på tilskueren når det gjelder hva slags tilstand. Med det i tankene kan du gjerne se igjennom bildene en gang til, og tenke over om de vekker andre inntrykk i deg enn de gjorde i meg.

Custom made Climbing Tree (2008, syrefast stål)

Fredrik Raddum: Custom made Climbing Tree (2008, syrefast stål)

Fredrik Raddum har også laget andre typer skulpturer, som denne i herdet stål, hvor du kan speile deg forvrengt som i et speilkabinett. Epoxyen har han selv modellert, men stålskulpturene er laget på bestilling i Kina, fordi det ble rimeligere og kineserne hadde riktig håndverksmessig teknikk. På veggen i et av rommene henger fotografier, hvor gråaktige landskaper forstyrres av fargebobler og tåkete konturer. Jeg spør om det er dobbelteksponering og håndkolorering? Raddum svarer nei, han bruker photoshop, for jeg er ingen maler, sier han, jeg prøvde det først og det ble ikke bra, og ikke er jeg god i mørkerommet heller, men datamaskiner er jeg vant til.

At han velger digital teknikk overrasker neppe bloggens lesere. Men det er langtfra noe opplagt valg i kunstfotokretser. Jeg har lenge tenkt, når jeg går i galleriene og hører folk sverme for analog teknikk, samtidig som de klager over økte priser fordi stadig færre bruker film – da har jeg tenkt at det bare er et spørsmål om tid før også fotokunstnere konverterer til digitalt. Ettersom digitalkameraene blir stadig bedre, og det blir klart hvilke muligheter som ligger i digital bildebehandling: hvor lett kontraster kan økes, lyseffekter forsterkes, eller som hos Raddum, hvor lett det er å «male» på bildene, legge til elementer og leke seg med dem: alt slikt du må slite vanvittig for å få til analogt – da kommer de til å oppgi analogsnobberiet.

Fredrik Raddum (til venstre) med publikum på vernissagen.

Fredrik Raddum (til venstre) med publikum på vernissagen.

Hvordan fotografiene ser ut må du selv gå til Brandstrup for å sjekke. Men her er Fredrik Raddum i samtale med publikum på vernissagen, og i flørt med sin egen epoxyjente med sag.

Fredrik Raddum med sin skulptur The Saw (2008).

Fredrik Raddum med sin skulptur The Saw (2008).

Utstillingen er åpen fram til 26. oktober. Galleri Brandstrup ligger i Madserud allé 34 bak Frognerparken, og nærmeste stoppested med buss/trikk er Thune på Drammensveien eller Frogner plass (ta snarveien over den minste brua i Frognerparken). I første etasje på galleriet er det samtidig en fotoutstilling som er verdt et besøk, av japaneren Kohei Yoshiyuki. Les mer om den hos Eirin på bloggen ogjegbare.

PS. Forresten har jeg bikket 50 000 besøkende siden sist! Jeg burde vel laget en egen jubileumspost, men det ble denne istedet. Takk for alle besøk!

Oppdatering: Kollektivbloggen Kjeft’a har nå også lagt ut bilder fra Raddums utstilling. Til dels har de valgt andre motiver enn meg, blant annet kan du se et par av de photoshoppede fotografiene her.

Den nye brusen (Kjeldaas) 22. mai 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , ,
3 comments

Når vi kommer til Galleri Kjeldaas står Aleksi og venter på oss. Det er tredje post på samme gallerirunde, vi har allerede vært her og her. Dette er en gruppeutstilling med 5 unge kunstnere, et eksperiment fra galleriets side, vanligvis stiller de ut eldre etablerte herrer. Nå har nok galleristen villet være visjonær, for tittelen er The New. Og hvem vet, kanskje er dette virkelig den nye vinen, eller i det minste brusen? På nettet leser jeg en rekke spark mot tidas trender, og særlig konseptkunsten, som galleristen hevder å ha funnet motsetningen til. «Det som samler de fem kunstnerne er at verkene deres baserer seg på direkte visuell kommunikasjon, og representerer en motstand mot den overdrevne vektleggingen av teori i kunsten.»


Henrik Kleppe Worm-Müller: Coffee shop (olje på mdf).

Men stemmer det at de har laget konseptenes motsetning? Jeg er usikker. Det er lett å bli slått av det estetiske: vakre bilder, sterke farger, tradisjonelle teknikker. Men samtidig er det mye som minner om popkultur, som også konseptkunsten flittig refererer seg til. Uansett gidder jeg ikke å dvele ved slike båser. Det holder å fastslå at intensjonen er tilstede, andre får vurdere om de faktisk har fjernet seg fra teori og idéer, og hvor vesentlig det er. Jeg nøyer meg med å presentere noen eksempler.


Chris Reddy: Enentiomorph (pennetegning, digitalisert).

Tydeligst er referansene til popkultur i digitalbildene til Chris Reddy (f. 1970), av ham selv kalt Reddymades (med et slikt etternavn kunne han vel knapt la være). «Der readymades lages i millioner, lages en Reddymade bare som ett objekt.» «Arbeidene er ekspressive og utadvendte: Bakgrunnen er hentet fra tegning, multikultur, musikk, politikk: popkultur møter hardrock. Tematikken kommer fra et absurd, surrealistisk politisk landskap.»


Chris Reddy: Enentiomorph 6 (pennetegning, digitalisert).

Reddys bilder er komplekse puslespill hvor små figurer inngår i overdådige, fargesterke ornamenter. De minner meg om tibetanske mandalamønstre, men aller mest om popart-bildene til Keith Haring, som var aktiv på 1980-tallet (jfr wiki og billedgalleri). Paradoksalt nok er Chris Reddy også den som sterkest kritiserer konseptkunst: «Vi representerer en protest mot bruken av teori som et ekskluderende maktspråk. Vi ønsker et bevisst paradigmeskifte på den norske kunstscenen, en avskjed med teoretikernes tåkeprat.»


Henrik Kleppe Worm-Müller: Mikaels cave (olje på mdf).

Henrik Kleppe Worm-Müller (f. 1981) jobber med fotorealistisk maleri, dvs overføring av foto til lerret. Motivene er hverdagslige, et besøk på en kaffebar, en kveldstur i ei bygate, eller utsikten til scenen under en rockekonsert. Ei kameralinse jobber i utgangspunktet objektivt, mens enkeltelementer utheves når motivet males videre, og dermed skapes narrativene, fortellinga.


Henrik Kleppe Worm-Müller: Blue velvet (olje på mdf).

Det er noe kaldt og samtidig veldig sanselig i bildene. De minner meg om Edward Hoppers malerier, med sine beskrivelser av byens tomme rom og distanserte forhold mellom mennesker. Worm-Müller er opptatt av historien som ligger i hvert enkelt isolerte øyeblikk, og understreker dette gjennom farger, kontraster, silhuetter, geometriske objekter og manipulering av lys. Resultatet er en stilisert virkelighet hvor aktiviteten fryses til stilleben, og enkelthandlingen framstår som prototyp (det mest typiske eksemplet).


Aleksi Wildhagen: Uten tittel (olje på lerret).

Aleksi Wildhagen (f. 1976) er en finsk-norsk kunstner som kombinerer tradisjonelle maleteknikker med eksperiment og prosessorientert metode. Han søker en live-opplevelse, det spontane og kaotiske ved skaperprosessen. «Jeg ønsker å være direkte tilstede i skapelsen av kunsten min, lik en musiker som spiller live. Men der livemusikken er tidsbegrenset, står maleren igjen med det håndfaste resultatet etter utførelsen.»

Hos Aleksi liker jeg både fargebruk og strek, spesielt i de mindre bildene hvor han jobber mer figurativt. Det er også hos ham jeg synes det antikonseptuelle virkerer mest gjennomført, kanskje fordi en logisk konsekvens av å søke det spontane blir en skepsis mot forutfattede idéer. Med hans egne ord: «Teori har blitt en slags hellig ku eller en keiserens nye klær, som gjør mye kunst nå om dagen altfor stiv og tenkt. Den kommuniserer på et intellektuelt plan hvor man er nødt til å være inne i den verdenen for å kunne lese verkene.»

Kollektivutstillingen The New kan ses i Galleri Kjeldaas, Rosenkrantzgate 9 (sidegate til Karl Johan), fram til 25. mai 2008. I tillegg til de tre jeg har presentert, Chris Reddy, Henrik Kleppe Worm-Müller og Aleksi Wildhagen, deltar Petter Garaas (foto) og Christian Kolverud (maleri).

Her ser du Aleksi Wildhagen foran tre av portrettene sine. Du finner flere bilder fra utstillingen på den nye Flickr-siden min. Alle foto: Oda Bhar.

Med sokker som sko (Brandstrup) 20. mai 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , ,
21 comments

Vernissagefylla er utdannelse. Verken kunsthistorisk eller kunstvitenskapelig, men samtidskunstig: hva er bra, hva er dårlig, hvor fins den beste vinen, hva blir dagens tanker, morgendagens samtaler? Selv er vi betydningsløse og nysgjerrige, ser alt nedenfra og drar ikke bare til de kule stedene, Tommy Olsson-galleriene med generelle navn (rekord, standard), men også til de etablertes arena, hvor folk i dyre klær leter etter gode investeringer.

Du veit at du er på et eksklusivt sted, sier T, når mennene bruker sko som minner om sokker. Han nikker mot et par smale føtter i løvtynt skinn, som sitter på en mann med seilerrynker. Vi står i et høyloftet rom på Galleri Brandstrup og kikker på bildene til Tommy Johansson, en bekjent av oss som maler i olje. For et kvarter siden satt vi på bussen, T og H og jeg, og snakket om hvor få som sikkert kommer hit til fots, uten bil og helst egen sjåfør.

Galleri Brandstrup er kunstslottet på vestkanten. Ryktene kaller det byens mest kommersielle galleri, kjent for å ta høye prosenter fra kunstneren, men også selge godt. Det er et prestisjested, men gir samtidig liten street cred, for dette er kapitalens arena, en mulig inngangsport til pengebingene.

Jeg har bare vært her én gang før. Det var vinter, og snøen knirket under sålene mens vi ruslet gjennom Frognerparken. Vi fant riktig gate, men visste ikke i hvilken regning vi skulle gå, så vi spurte et spaserende velkledd par som smilte til oss: Det er rett der nede, dere kan ikke ta feil. Og det stemte. Inn fra veien gikk en slak allée i bue, gjennom en hage stor som en park, opp mot en villa med fasade av greske søyler. På øverste balkong sto fiffen og dinglet med glassene sine, vi så skyggene mot de opplyste vinduene, men det var for langt unna til å høre stemmesurr. Vi trasket oppover alléen, mellom mektige trær med fakkelboksholderne i smijern på de tjukke stammene, og flakkende ild over brøytekantene, som vi presset oss mot når bilene passerte, og vi måtte bare flire, for på kjøretøyet skal storfolk kjennes, og fattiglusa på gangen.

Galleriet ligger i overetasjen, mens terrassen og første etasje er restaurant om sommeren. Inne er det høyt under taket, med store vinduer som vender ut mot parken, og alle bildene er eksklusivt innrammet. På bordet står det ingen vinkartonger eller glass fylt med mozell, her kommer selv eplesafta i vinflaske med fin etikett, og vinen er musserende.

Den gangen skrev jeg ikke om kunsten, som jeg syntes var uinteressant. Men idag er vi kommet for å se Tommy Johansson (f. 1975), som er en hyggelig bekjent fra andre vernissager. Flere ganger i vinter har jeg havnet i et hjørne og pratet med ham, nydelige samtaler, har jeg syntes, selv om jeg ikke kan huske ett ord av hva vi sa. Uansett har det gjort meg nysgjerrig på kunsten hans, jeg fikk lyst til å se hva han lager, hva han snakket om, men nå står jeg her foran de store lerretene og skjønner ingenting.

Tommy maler på ubleket lerret, upreparert slik at fargen trekker ujevnt inn og etterlater store skjolder. Det er flekker og drypp, avtrykk som minner om ringer etter glass og kopper på en duk, som om lerretet har ligget på bordet under en fest, eller kanskje på gulvet, hvor gjestene har sølt og skvettet med maling istedenfor kaffe og vin.

Jeg skakker på hodet, liker noen av fargene, antydningen til komposisjon, og likevel, hjernevinningene slurrer rundt i hodet uten feste. Jeg skjønner for lite, finner ikke engang relevante spørsmål, sier prøvende til H: Abstrakt maleri? Nei, svarer H, ser du ikke at det er naturlandskaper? Tommy maler figurativt, det har han alltid gjort, se der, en elv, og der ved siden av, et fjell. Jeg flytter vekta til den andre foten og stirrer på lerretene. Kanskje jeg ser det? Men nei. Det gjør jeg ikke.

H og T går inn i neste rom. Jeg dilter planløst etter. Fikler med mobilen og har lyst til å tekste en kunstjournalist jeg kjenner, kjære B, hva ville du ha spurt om? Nå kjenner jeg kunstneren og kan spørre ham om hva jeg vil. Men hva lurer jeg på? Det er enkle saker. Hvor starter du? Har du en plan, eller oppstår komposisjonen etterhvert som du maler? Hva er greia?

Tommy er opptatt med de rike, så jeg får heldigvis ikke spurt. Hva med historiske referanser? Kanskje Jackson Pollock, men uten den eruptive kraften. På et av bildene finnes et håndskrevet notat, halvt skjult mot bunnen: Jævla tulling. Nettopp, det er slik jeg føler meg.

En annen kunstner stiller ut et annet sted i huset. Det er islandske Anna Gudmundsdottir (f. 1974), utdannet i Bergen, som bor og arbeider i Oslo. Hun lager sirlige tegninger med monotone linjer, uten skygger og nyanser, som strekfigurer i ei fargeleggingsbok.

Bildene gir assossiasjoner til kropp, aldring og galskap, det er kvinnelige motiver, det nære og sanselige, men uttrykt på en klinisk og ikke-sanselig måte. Jeg får inntrykk av at døden er mer nærværende enn livet.

Ovenfor: P. 2 (2008, tusj på papir).
Nedenfor: Paranoid? Schizoid? Crazy? (2008, tusj på papir)

Heller ikke dette er kunst som får meg i tale. På et tidspunkt blir jeg motløs og tar bilde av meg selv.

Men vi skal videre til neste vernissage. En annen bekjent stiller ut på Galleri Kjeldaas i sentrum. Vi haiker til Kunstnernes Hus med galleristens minibuss, men forlater Tommy og gjengen i de hvite dukers land. Så ringer vi Aleksi, og joda, Galleri Kjeldaas har åpent, selv om klokka er ni – men det er slutt på vinen, sier han bekymra. Vi skynder oss avgårde, og du får være med.

Men det blir først en annen dag.

Utstillingene i Galleri Brandstrup kan du se 8. mai – 8. juni 2008:
1) Anna Gudmundsdottir: «Portraits with no idea about what went wrong.»
2) Tommy Johansson: «Postgravity.».