jump to navigation

Apokalypse, nå! (Larsson, Thorén) 12. mai 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , ,
24 comments

Denne posten skal handle om verdens undergang. Men først litt om mote på vernissage. Forrige gang jeg fashionblogget klaget noen på at jeg bare tok bilder av jenter. For å utlikne vil jeg nå gi eksempler på hvordan kunstgutter kan se ut. Som sist er åstedet Galleri GAD, hvor to uteterrasser i ulik høyde gir gode mulighet for spionasje. Her ser du en guttegjeng som røyker foran inngangen, alle med en avslappet stil i sommervarmen.

Det ser så deilig ut når gutter står slik: Ingen kryssede knær eller kokette vridninger, slik jenter ville hatt, men brede bein og bøyde knær, stabilt og nær bakken, i mjuke turnsko, med skuldrene senket. Klærne ser enkle ut, men jeg mistenker at lite er tilfeldig. Blir motesignalene hos gutter automatisk mer subtile, fordi de prøver å unngå påfugl-look?

Ovenfor ser du en av kunstnerne, Bo Christian Larsson, foran to andre fyrer som står i stil. Hvis jeg skal dømme etter disse gutta bør det være halvbarbert i år, gjerne kombinert med kinnskjegg og hakkete oppklipt lugg. Kommer du derimot fra granskogbeltet midt på den skandinaviske halvøya, og har seinere bodd flere år i Lofoten, som den andre kunstneren, Magnus Thorén, går du kanskje for en cowboystil med skjorte, vest og boots.

Magnus Thorén og Bo Christian Larsson har to ting felles: Begge er svenske, men bor for tida i München og deler atelier. Kunstnerisk sett virker de svært forskjellige, ihvertfall ved første øyekast. Bo Christian Larsson minner i stil og teknikk om andre jeg har sett på GAD det siste året. Han jobber med tegning og maling på papir, inspirert av grafitti og tegneserier. Magnus Thorén maler mer tradisjonelt i olje på lerret, og virker mindre opptatt av motiv enn av materialets fysiske egenskaper. (venstre: Cut, 2008, høyre og nedenfor: Mammoth, 2008.)

Thorén skaper topografi på lerretet, gjennom ulike teknikker for å flekke eller gre ut malingen. De fleste maleriene får en flerdelt struktur, som gjør at de ser ulike ut etter hvor du står i rommet. Rett forfra virker lerretet flatt, men flytter du et stykke til høyre eller venstre ser du et tydelig vannskille, og deler av bildet reiser seg som et fjell. Han forteller meg at effekten var enda større i ateliéret, hvor han jobbet ved et digert vindu og hele døgnet så bildet endre seg i takt med det naturlige lyset.

Gallerist Alexandra Dyvi sier at Thorén tidligere malte i en mer figurativ stil, nærmest Munchinspirert. Fortsatt karakteriseres han som ekspresjonist, men det må være en annen type ekspresjonisme, som ikke skal uttrykke malerens indre, slik Munch og hans samtidige ønsket, men egenskaper i materialet. Dette kalles materialekspresjonisme, og er en vanlig retning spesielt innen kunsthåndverk (jfr denne posten, om glasskunst).

En pussighet med Thoréns bilder er at de bare vanskelig lar seg fotografere. I galleriet virker de mørke og ensfargete, men kameraet kompenserer og skaper kontraster slik at jeg ender opp med spektakulære fargevariasjoner. Dette bildet var nærmest mørkeblått i virkeligheten, og helt uten gullskimmer. Kanskje burde jeg latt være å bruke bilder som tar seg så store friheter, og i beste fall kan betraktes som min tolkning. Men jeg ser at galleriet har hatt liknende problemer, og likevel legger ut bilder, så da gjør jeg det samme. Uansett vil jeg oppfordre alle som kan til å besøke GAD og sammenlikne selv. (nedenfor: Blue Poles, 2008, ovenfor: detalj)

I fotografiene oppstår et inntrykk som ikke slo meg i galleriet: Det er noe apokalyptisk over bildene. I rett lys minner de korte penselstrøkene om skarpe steinblogger som slynges ut i et Big Bang, og dramatikken understrekes av de illevarslende fargene.

Det er her jeg ser en likhet med Bo Christian Larsson. Også i hans bilder er apokalypsen en nærliggende tanke, selv om inntrykket er langt mer forsiktig. En del av billedflaten er gjerne fargesterk med dramatiske kontraster, mens store områder er etterlatt hvite, eller har svake blyantstreker som likner skisser eller hjelpelinjer, til perspektivtegning eller bokstaver konstruert med linjal. (Home killing, 2007, detalj nedenfor)

Mange av bildene har noe utstudert halvgjort over seg. De minner om en mulig byggeplass i Bjørvika, forlatt i all hast etter varsel om syklon eller tsunami, eller en klimakatastrofe alle rømmer fra.

I ruinene ser vi pøler av blod eller maling, elveleiet ligger som et gapende sår, og grantrærne spriker etter skarpe vindkast som har blåst dem halvveis over ende. (Immaculate is nothing, 2007)

Granene, ja. Hva er det med dem? Er de kun et estetisk element, eller mer: den skandinaviske naturen? Det er noe stengt over grantrær, de danner den mørkeste skogen, hvor mindre vekster kveles av mangelen på lys. Granene står igjen alene og hvisker til hverandre, lik orakler du kan spørre ut om hemmeligheter. (Blood Lagoon, 2008, detalj)

Detaljene er interessante i Larssons bilder, som i mye av den kunsten hvor tegneserier er inspirasjon. Ornamenter, små figurer og enkle tekstlinjer gjør nærlesning til en oppdagelsesferd for blikket. (I called upon the Oracle to explain, 2008, detaljer)

Andre elementer leder tankene til grafitti og tægs, også i uferdig versjon, med de synlige hjelpelinjene. Dette kunne vært et prosjekt som ble forlatt i all hast, når politiet oppdaget vandalen og jagde ham bort.

Som i grafitti kan detaljene virke maskinaktig perfekte og komposisjonen kompleks, selv om utførelsen like gjerne foregår hastig og effektivt. Farten økes blant annet gjennom bruk av sjablong, og airbrush-teknikker som spraylakk. (Blood Drain, 2008, detalj)

Til slutt har vi sølvmalingen, som også er et vanlig element i grafitti. Sølv og metallic er farger som ikke hvisker, og navnet på utstillingen gjør dem til visualiserte skrik: Silverscreams. På et av bildene blir vi fanget i et gigantisk edderkoppnett, eller knust av sølvpiler som trenger ned fra himmelen mot en sjø av blod, naturens hevn? (Like a weird metallic sky, 2008.)

Utstillingen gir meg en følelse av tidstypisk katastrofeangst, i den grad at jeg drømmer om jordas undergang samme natt. Uttrykker disse kunstnerne ulike aspekter ved den apokalyptiske angsten, en trend som dominerer tidsånden? Kanskje. Eller er det bare meg.

Utstillingen Silverscreams av Bo Christian Larsson og Magnus Thorén kan du se i Galleri GAD ved Munchmuseet fram til 1. juni 2008. Vil du lese mer har Dagsavisen anmeldt utstillingen, Aftenposten har tidligere intervjuet Magnus Thorén, og Bo Christian Larson har en egen hjemmeside. Galleri GAD har også pusset opp hjemmesiden sin, og lagt inn bilder av de fleste verkene med titler og annen info. Anbefales! Alle foto: Oda Bhar.

Gi meg året som collage (Morell) 7. januar 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst, Stemninger.
Tags: , , , ,
28 comments

Hva er forskjellen på collage og décollage? I collage settes noe sammen, i décollage blir noe fjernet. I begge tilfeller er hensikten å skape noe nytt av gammelt. Kanskje blir dette forskjellen på 2007 og 2008 for meg.

blankt-og-solgt-bilde.jpg

Lars Morell tilhører den norske kunstnerkolonien i Berlin. Han jobber for tida med décollage av gamle filmplakater. Først limer han plakatene på hverandre i tjukke lag, deretter går han løs på dem og river ned flak og biter, slik at et nytt uttrykk oppstår av rester og sprekker.

morell-foran-bilde2.jpg

Kanskje burde vi alle gjør slik med livene våre iblant: Rive ned biter og se hva som skinner gjennom, la eldre lag få stikke ut gjennom sprekker i fasaden, finne ut om tida og dybden kan si noe om hvem vi er. Hva måler du deg mot? Har du glemt noen drømmer?

plakater-hoder.jpg

På vernissagen er det mye fasade, men knapt noen sprekker.

talking-heads-m-ild.jpg

Bortsett fra i bildene, som taler for seg, men er fort ferdigsnakket.

pene-babes-filmplakater.jpg

Gjestene virker da også mer opptatt av hverandre.

blurry-talking-babes.jpg

De utveksler julepresanger, med ryggene skrubbende mot veggen.

snakkejenter-julegave.jpg

Selv kunstneren finner ganske raskt et annet fokus.

kunstner-russerbabe-helfigu.jpg

Inspirasjonen til Lars Morell kommer fra gamle plakatsøyler, runde tårn hvor folk limte opp informasjon om arrangementer. Det var greit å rive ned andres for å finne plass til egne, eller lime dem oppå, skeivt og rart. Men idag, sier Morell, er slike vegger passé. Lysreklame tar over etter papiroppslaget. Både i Oslo og Berlin blir de nye reklamesøylene utformet som lystårn.

refleks-bildevegg.jpg

Jeg kjenner ingen her, så jeg surrer rundt alene, vinglasset i høyre hånd og kamera i venstre, begge mot ansiktet, en lumsk kombinasjon.

publikum-refleks.jpg

Men blikket flyter fint og jeg blir stadig mer dristig.

glacier-poster.jpg

Jeg tenker på året som kommer og de to som har gått. Livet mitt er avkledt og oppstykket, mye har forsvunnet, rutiner og folk, en personlig décollage. Noen ganger desperat og nødvendig, andre ganger uflaks og tilfeldighet. Et par ting har kommet til, som bloggen min og et par venner, ikke mange, men utvalgte. Hva slags år blir 2008? Ei tid for mer skrelling? Jeg ønsker: ei tid for å plukke opp biter, mest nye, noen gamle, og lime opp en håpefull collage.

polaroids-top.jpg

Utstillingen til Lars Morell kan du se i Galleri GAD fram til 20. januar.