jump to navigation

Innlevelse (Geir Gulliksen) 3. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
33 comments

– Når dikt virker uhåndgripelige, sier Geir Gulliksen, er det fordi vi ikke er på høyde med dem. Lars Noréns dikt var lenge slik for meg, men på et tidspunkt rettet jeg meg opp og syntes jeg fikk grep om dem. Og da var det samtidig som om jeg hadde vokst fra dem.

Litteraturhuset har en rekke forelesninger i høst, hvor forfattere snakker om temaer relatert til å skrive. Tidligere har jeg hørt Tomas Espedal om behovet for å gjøre leseren tilfreds («du skal gi leseren det leseren ikke vil ha: noe vanskelig!»), og Odd W. Surén om fascinasjon, fantasi og humor («hvis det ikke ser ut som om vi tar oss selv på alvor, risikerer vi å ikke bli tatt seriøst»). Idag skal Geir Gulliksen snakke om innlevelse. Men det synes jeg egentlig ikke han gjør, noe som skuffer min venn Tomas til de grader at han stenger av etter to minutter og går over til å skrive egen poesi.

«Odas elegi.»

Odas elegi: Spontandikt av Tomas H.V. Mørkrid, 25. oktober 2008.

Det Geir Gulliksen snakker om denne formiddagen er behovet for et jeg. Eller rettere sagt, hvordan jeget er blitt stadig viktigere i samfunnet vårt, kanskje så viktig at det kommer i veien for viktigere ting?

Gulliksen omtaler dagbøkene til Lars Norén, som vakte oppsikt i Sverige da de utkom i vår (jfr. anmeldelser i Sydsvenskan, Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet). Dessverre har debatten mest handlet om det juridiske, pikante avsløringer og fornærmelser, forlagets forventinger om injuriesøksmål. Som gammel beundrer av Lars Norén ble Gulliksen skuffet over et tv-intervju. Det jeg så, sier han, var et oppblåst forfatterjeg, en forstilt oppriktighet.

Ifølge Gulliksen er det mest interessante ved Norén hvordan han bruker ordet «jeg». Tidligere i karrieren ba han på et tidspunkt publikum betrakte ham som en «ny forfatter»: «Jeg vil ikke ta bryet med å bytte navn, men det er best om dere heretter ser på meg som en annen. Jeg er en ny Lars Norén. Den gamle kjenner jeg ikke lenger særlig godt.» Poenget er, sier Gulliksen, at forfatteren ikke bare skriver, han er en som skriver. «Først skaper jeg den som skaper,» sier Lars Noren. Men det er et tveegget sverd. Du sprenger deg ut av noe gammelt ved å definere noe nytt, men like etter er du fange av det nye. Og finnes det et innerste jeg? Norén har sagt: «Hvor kan jeg gå? Bare inn i meg selv, og det holder jeg ikke ut, der finnes det allerede en annen.»

Jeg liker denne måten å gå seg vill i tankebanene på. Ikke minst liker jeg det når Gulliksen sier til slutt: Etter mye grubling har jeg kommet fram til at å tenke på slikt når jeg skriver er helt unødvendig. De fleste lesere skjønner intuitivt at jeget er åpent, det er nytt hver gang du skriver.

– Diktet kan fylles med hva som helst, bare du får det til å synge. Eller hviske, hvis det er det du vil.

Men hvis jeget er så problematisk, hvorfor jakter vi på det? Hvorfor er ikke et mer jegløst menneske sterkere tilstrebet i samfunnet? Jo, sier Gulliksen, fordi det kapitalistiske samfunn har god nytte av et operasjonalisert, kontinuerlig, kjøpesterkt og googlebart jeg.

For en forfatter, derimot, er det mest til bry. For å skrive godt må du gi slipp på mye jegmateriale: den du er, den du ville bli, det du ville med skrivingen. Folk sier om en forfatter som skriver om en faktisk hendelse: «Det var vel slik han opplevde det.» Nei, svarer Gulliksen, det tror jeg ikke noe på. For meg er det uinteressant å skrive om noe slik jeg opplevde det. Materialet er bare et materiale, det må brukes til noe, ellers blir det uinteressant.

– Det eneste som interesserer meg ved skrivingen er å bli litt friere. Og da kommer jeget bare i veien.

Neste forelesning i denne serien kommer lørdag 15. november, når Øyvind Rimbereid snakker om Dikt i media. Eller noe slikt. Bra blir det nok uansett, enten forfatteren holder seg til tema eller ikke. Og husk at hvis du ikke helt forstår, så betyr det at du ennå ikke er helt på høyden, mens den dagen du skjønner alt, da har du egentlig vokst fra det.

Reklamer

Snill, rytmisk, episk (Mono) 26. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , ,
39 comments

Jeg burde ha gått etter pausen. Eller etter de første to forfatterne, før alt det episke. Geir Gulliksen starter med poesi om å være snill. Jeg var et snilt barn, siden ble jeg snillere og snillere, så snill at jeg burde vært jente, kanskje var jeg jente, men nå er jeg så snill som bare en snill mann kan være: jeg er snill på de slemmes bekostning. Deilige motsetningspar og refleksene de slenger: glitrende, skyggekastende. Når Gulliksen er ferdig vil jeg bare sitte helt stille, tenke og hvile, kanskje drikke noe varmt.

Men så leser Mette Karlsvik om vulkaner og isfjell, og været i Bergen, som en vegg utenfor Bergen, og jeg skjønner ikke mye, men det er noe hypnotisk, i stemmen og rytmen, ikke rytmen du forventer, men en annen, nedenfra. Det er ikke dialekten, eller setningene, den språklige takten, det er noe hun hører på tvers av ordene, som banker under. Hun sitter kveilet på en barkrakk, bare dét. Jeg har aldri sett annet enn vagling på krakker, men hun kveiler i høyden, det er nytt. Og med trommeslag i stemmen, hun kunne lest ei trommereise, men hun slutter å lese, og da burde jeg ha gått.

For nå kommer epikerne. Peter Serck som er erfaren, men uten å knekke det konvensjonelle: hun spente halsen i en bue under meg, jeg var en mann, på det tidspunktet hadde jeg glemt Vietnamkrigen. Kristine Næss som allerede under introen gir meg lyst til å løpe ut, det handler om to kvinner som deler leilighet i Polen, begge har falt utenfor samfunnet, den ene er tilbaketrukket, den andre knuller menn for å bli likt, og jeg sitter der og ser på den streite voksne forfatterinnen og vil bare skrike: hva vet du om utenforskap? Til slutt Nicolaj Frobenius, som plasserer en fiksjonsfigur i kretsen rundt Edgar Allan Poe og flytter seg til Amerika i 1841: kan jeg ta hatten din, Sir?

Noen liker vel dette, men det gjør ikke jeg. Jeg blir sittende og lengte: etter friskhet, liv i kroppen, tekster som blir til av nødvendighet.

Jeg burde gått etter snillheten og trommereisa.

Poeter til folket 2. april 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Sitater.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
53 comments

Hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, kommer jeg til å få med meg mer enn en setning her og der? På raden foran meg sitter Johan Harstad. Han lytter med urørlig ansikt, blikket våkent festet på poeten der framme, og når kjæresten lener seg mot ham og hvisker noe reagerer han knapt, men rykker noen millimeter unna henne, som om spørsmålet, uansett hvor kløktig det kan ha vært, gir ham et uvelkomment avbrudd.

Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.

johan-harstad-lite.jpg tove-nilsen.jpg

Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.

edward-hoem-henning-sommero.jpg

Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?

kristin-austad-danielsen.jpg auestad-danielsen-foto.jpg

Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»

einar-okland1.jpg torgeir-schjerven.jpg

Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)

Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)

gro-dahle.jpg gro-dahle-cut.jpg

Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»

pedro-carmona-alvarez.jpg pedro-leser-ser-ned.jpg

Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?

terje-dragseth2.jpg terje-dragseth-foto.jpg

Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»

tale-naess.jpg

Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»

geir-gulliksen.jpg geir-gulliksen-foto.jpg

Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»

rebolledo-pedersen.jpg torgeir-rebolledo-pedersen.jpg

Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»

triztan-vindtorn.jpg triztan-vindtorn-foto.jpg

Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»

morten-wintervoll.jpg morten-wintervold-ser-opp.jpg

Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»

Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.

Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.