jump to navigation

Munch og naturens raritet (Munchmuseet) 9. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Når bildene til Edvard Munch møter de naturhistoriske samlingene på Tøyen står to av vår tids populærkulturelle ikoner fram som fetter og kusine – maleriet «Skrik» og fossilet «Ida».

KUNSTUTSTILLING

Edvard Munch
«Gjennom naturen»
Munchmuseet og Naturhistorisk museum
med Botanisk hage
26. april 2014 – 4. januar 2015

Hva var Munchs forhold til natur? Dette er merkelig nok ikke grunnspørsmålet i den nye samarbeidsutstillingen mellom Munchmuseet og Naturhistorisk museum, som begynner i Munchmuseet og fortsetter tvers over gata ut i Botanisk hage. Det er valgt en tilnærming hvor både Munch og naturen benyttes som rekvisitter i en totalinstallasjon, beslektet med konseptkunstens integrering av readymades og manglende ærbødighet for enkeltverker. Resultatet er blitt en utstilling som bare vagt evner å forene de to innfallsvinklene, og ender som et raritetskabinett av fossiler, stein og utstoppede dyr, med Munchs malerier som et blekt og fortumlet innslag i det hele.

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier på utstillingen «Gjennom naturen» i Munchmuseet. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Effekten kan minne om Matias Faldbakkens stunt for et par år siden, da han brukte verker av to av norsk kunsthistories største bildekunstnerne, Gustav Vigeland og Arnold Haukeland, som råmateriale i sin egen utstilling. Blant annet satte han Vigelands skulptur «Ung pike med hendene foran munnen» på hodet og fylte den med vodka. Dengang skrev kunstanmelder Lars Elton i VG at det på tross av at Faldbakken ikke hadde «lagd» noe som helst i lokalene ble en åpenbar Faldbakken-utstilling, ikke en Haukeland- og Vigeland-utstilling. Noe liknende skjer nå i Munchmuseet: Den naturvitenskapelige innramningen blir for slående til at dette kjennes som en Munch-utstilling.

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Dermed ikke sagt at «Gjennom naturen» mangler underholdningsverdi. Det minner om å legge kultur og idrett under samme departement: Et møte kan i beste fall skje på den minst spesialiserte delen av hvert felt, noe som kanskje fremmer det folkelige og brede, uten at vi bør regne med synergieffekter. Det er godt mulig at utstillingen vil treffe publikum og få de finkulturelle til å sette kaffen i halsen, noe som knapt er en dårlig kombinasjon.

Monter med eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Selv ønsker jeg virkelig å like dette, siden det fortjener honnør at to så ulike kunnskaps-institusjoner vil forene krefter. Det er unektelig morsomt når mineraltypene i Munchs malefarger danderes så vakkert i montrene at de selv likner kunstgjenstander, og tvinger fram tanker om hvor mye av det kunstmagiske som ligger i gallerikonteksten, ikke i verkene selv.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Problemet er at den kuratoriske refleksjonen verken virker forløst eller særlig selvsikker. Begrepsparet natur/kultur vingler for ofte mellom det luftig symbolske, hvor «alt handler om liv og død», og det ekstremt konkrete, hvor sammenhengen virker tilfeldig og krystet. Når det stilles ut fossiler i samme bergart som benyttes i litografiske trykkplater er det nok ment å vekke tanker om kulturens materielle basis, men denne besøkeren havner snarere i villrede om hva forhistoriske krepsdyr har med Munch å gjøre. Det er som om paraplyen er slått litt for høyt opp, slik at tankegangen blir for generell til å romme mening.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Det mest vellykkede møtet handler dog også om et fossil, av den forhistoriske primaten «Ida». For fem år siden ble hun verdensberømt da paleontolog Jørn Hurum på beste Indiana Jones-vis forhandlet seg fram til et kjøp på en bar i Hamburg, etter at samleren hadde holdt funnet hemmelig i 24 år. Munchmuseets kurator Jon-Ove Steinhaug er opptatt av hvordan historiefortelling kan endre oppfatningen av en gjenstand, noe Hurum virkelig lyktes med da han kalte opp fossilet etter sin lille datter, og formidlet til en hel verden hvordan det lille dyret, med brukket hånd og fortsatt intakte melketenner, falt i en vanndam og druknet for 47 millioner år siden.

Fossilet «Ida» er nettopp ankommet Munchmuseet i en transportkasse. Foto: Oda Bhar.

Fossilet «Ida» i en transportkasse på Munchmuseet. Foto: Oda Bhar.

I Munchmuseet henger fossilet «Ida» og maleriet «Skrik» ved siden av hverandre som to ikoner i populærkulturen, og her er klangbunnen klarere enn noe annet sted i museet, både utseendemessig og symbolsk. Geolog Anne Birkeland fra Naturhistorisk museum assossierer begge med det nakent menneskelige; «Ida» er menneskedyret avskrelt et hav av evolusjon, mens Munchs «Skrik» er den rene angsten, individet ribbet for fasade. Om inspirasjonen bak «Skrik» har Edvard Munch selv formulert ordene bak utstillingens tittel: «Jeg følte at det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 28. april 2014.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

Skulpturenes tale (Skulpturbiennalen 2013) 7. oktober 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST

Skulpturbiennalen 2013
«Over bekken etter vann»

Vigelandmuseet
13. september – 10. november 2013

Skulpturbiennalen 2013 er minst like kompleks som Høstutstillingen, og praktiserer et utvidet skulpturbegrep som vil overraske noen.

Min første tanke på Skulpturbiennalen 2013 er hvor mye den likner på Høstutstillingen. Maleri og tegning er fraværende, og dimensjonene er ofte større, men begge steder vises foto, video, lydkunst, performance og installasjon, i tillegg til skulptur. Er Høstutstillingen blitt mer tredimensjonal med årene? Hva med årsutstillingen til Kunsthåndverkerne som åpner i Kunstindustrimuseet kommende helg, vil materialene tre, tekstil, leire og metall benyttes på en annen måte der? Hva skiller Skulpturbiennalen fra andre gruppeutstillinger?

Den lille glasskula til Randi Strand har fått navnet «Pure Verities», rene sannheter, og står i Monolittsalen på Vigelandmuseet. Foto: Oda Bhar.

Den lille glasskula til Randi Strand har fått navnet «Pure Verities», rene sannheter, og står i Monolittsalen på Vigelandmuseet. Navnet på verket er inngravert i overflaten i blindeskrift (braille). Foto: Oda Bhar.

Norsk Billedhoggerforening arrangerer Skulpturbiennalen for sjuende gang, for femte gang på Vigelandmuseet. Denne gangen deltar 38 kunstnere og 36 verker. Undertittel på utstillingen er det lite velklingende «Over bekken etter vann», som ifølge katalogen ikke henspiller på unødvendighet, men på kunstens omveier for å se det vante i nytt perspektiv. I større grad enn før er omgivelsene trukket inn, både foran museet og i Vigelandsparken. I tillegg til de temporære salene benyttes deler av Gustav Vigelands faste utstilling, noe som gir en fin totalitet og rom for interessante møter med klassisk skulptur.

Joar Nango har lagd den samiske versjonen av kongledyr i gigantversjon på plenen foran museet. Foto: Oda Bhar.

Joar Nango har lagd den samiske versjonen av kongledyr i gigantversjon på plenen foran museet. Foto: Oda Bhar.

Naturens nærvær er tydelig i flere visuelt sterke arbeider. Utendørs nærmer Sverre Hoel seg «land art» med sin rad av gravsteiner halvt nedsenket i plenen, og Joar Nango sjarmerer med overdimensjonerte lekedyr av bjørkekvister, den samiske versjonen av våre kongledyr, nomadisk spinkle foran den monumentale steinbygningen.

Mattias Härenstam: «Skisser for en re-animasjon» (2013). Foto: Mattias Härenstam.

Blant Vigelands ungdomsverker står Mattias Härenstams tre skulpturer «Skisser for en re-animasjon» (2013). Foto: Mattias Härenstam.

Innendørs imponerer Mattias Härenstam med flere meter høye hengende skulpturer, skåret ut av forvridde trestammer og plassert mellom Vigelands knoklete ungdomsverker. Detajlene nærmer seg surrealismen: oppbundne hender og føtter, bryster med stirrende øyne, hårete baller formet som digre maracas. På toppen skimtes en liten villa, som toppen av isfjellet i den nordiske psykens selvmordsplagede, lengtende, rotaktige mørke.

Detalj fra Mattias Härenstams «Skisser for en re-animasjon». Foto: Oda Bhar.

Detalj fra Mattias Härenstams «Skisser for en re-animasjon». Foto: Oda Bhar.

Mer direkte politisk er Helene Sommers «Nybyggeren», som i likhet med to andre verker på utstillingen består av et fysisk objekt og én film. I Vindussalen står en rekonstruksjon av den siste slumhytta som ble bygd Oslomarka etter krigen, under boligmangelen da familier og par ble prioritert, mens mange enslige falt utenfor, deriblant flere krigsveteraner. På hytteveggen projiseres en film om manne som bodde i hytta i 40 år, lenge etter at alle liknende skur var brent av myndighetene. Historien har åpenbare paralleller til romfolkets leirplasser idag. Også andre arbeider utforske menneskers hjemløshet og søken etter et hjem, som Pfelders liggende uteliggerdokke eller Shwan Dler Quaradakis avslagsbrev om oppholdstillatelse omskrevet til piggtråd.

Detalj fra piggtrådbrevet «Vært tålmodig» (Be patient) av Shwan Dler Quaradaki. Foto: Oda Bhar.

Detalj fra piggtrådbrevet «Vært tålmodig» (Be patient) av Shwan Dler Quaradaki. Foto: Oda Bhar.

Det stedsspesifikke er et viktig element når Roddy Bell fyller Monolittsalen med lysende gjenstander, formet etter søppel funnet på Monolittplatået i parken. På funnstedet ble små stilleben 3D-scannet, og senere 3D-printet i plastmateriale. Tekstilkunster Hanne Friis får sette preg på Eventyrsalen, med et stramt foldet og sammensydd lerretsstoff som nærmest velter ned fra en liten balkong, i kompakte lag som kan minne om hurtigvoksende sopp. Anna Daniell kompinerer roadmovie med skulptur ved å ta et objekt med på reise gjennom steder og status. Hvordan endrer skulpturen verdi som galleriobjekt, filmrekvisitt, eller stativ i en butikk? Skulpturen vil vandre gjennom museet i løpet av utstillingsperioden.

Detalj fra Roddy Bell: «Some Small Sculptures» (2013). Foto: Oda Bhar.

Detalj fra Roddy Bells avstøpninger av søppel fra Vigelandsparken, «Some Small Sculptures» (2013). Foto: Oda Bhar.

Alt i alt er Skulpturbiennalen 2013 blitt en fin introduksjon til feltet, fra klassisk skulptur til konseptkunst, sanselighet og eksperiment. Det finnes arbeider som verken er godt tenkt eller utført, som Erfjord og Wolffs studentøvelser av ubrente, sprukne leirklumper, og Stefan Schröders installasjon av skoleelevers banale visdomsord skrevet i melis, men jevnt over er utvalget bredt med glimrende enkeltverker. Vi møter et skulpturfelt som ikke bare er fysisk, men kommer til orde i utvidet forstand. Alt vi ser er ikke skulptur, men alt forholder seg til det skulpturelle.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 4. oktober 2013.

Tekstilverket «Portal» av Hanne Friis velter som en slags kjempesopp utover døråpningen til Fontenesalen. Foto: Oda Bhar.

Tekstilverket «Portal» av Hanne Friis velter som en kjempesopp utover døråpningen til Fontenesalen. Foto: Oda Bhar.

Ekstasens farger (Emil Nolde) 6. november 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNSTANMELDELSE: Nasjonalgalleriet viser oss mangfoldet hos Emil Nolde, men får ikke spenningene i kunstnerskapet klart nok fram.

«Emil Nolde. Jakten på det autentiske»
Nasjonalgalleriet
12. oktober 2012 – 20. januar 2013

Det er noe vilt over Emil Noldes bilder, som om han transponerer et indre opprør over på lerretet. Utstillingen i Nasjonalgalleriet presenterer et fint utvalg arbeider, dels kronologisk, dels tematisk. Mest kjent er de dramatiske oljemaleriene, med sterke farger og tjukke malingstrøk som får motivene til å stå ut som relieffer.

Emil Nolde: Religious motives

I hovedsalen får vi en fruktbar sammenstilling av to motivkretser: Reisen i Sørhavet, og religiøse bilder. Rett før 1. verdenskrig deltok Nolde på en tysk vitenskapsreise til det østlige Ny-Guinea (dengang en tysk koloni), og maler øyboerne med en primitiv råhet som får en interessant parallell i den nærmest ekstatiske religiøsiteten fra Bibelscenene – som siden skulle provosere nazistene.

Emil Nolde: "Ecstasy", detail

Emil Nolde: «Ecstasy» (1929), detalj.

Emil Nolde (1867-1956) vokste opp på en bondegård i grensetraktene mellom Danmark og Tyskland. Moren snakket dansk og faren nordfrisisk, og selv giftet Nolde seg med danske Ada. I likhet med vår egen Gustav Vigeland begynte Nolde som treskjærer, og jobbet som møbelsnekker før han våget å forfølge kunstnerdrømmen. Med Ada flyttet han tilbake barndommens landskap (hvor Nolde-museet idag ligger i landsbyen Seebüll).

At Seebüll

Nolde og hans kone Ada i hagen ved deres hus i Seebüll, som idag er museum. De fleste av verkene på Nasjonalgalleriets utstilling er lånt herfra.

Vintermånedene tilbrakte de oftest i Berlin, hvor Nolde i 1907 møtte Edvard Munch. På denne tida var han medlem av kunstnerkollektivet Die Brücke, som besto av ekspresjonister basert i Dresden (senere Berlin). Et rom på utstillingen sveiper raskt gjennom fasen, fra famlende impresjonisme til livlige scener fra nattelivet i Berlin, samt kyndige tresnitt og litografier.

Emil Nolde: "Slovenes"

Emil Nolde: «Slovenere» (1911).

Brücke-malerne var sterkt inspirert av van Gogh, noe som ikke minst er synlig i Noldes maleteknikk. Ønsket om å uttrykke følelser og andre sjelelige tilstander er typisk for de tyske ekspresjonistene, som også knytter an til eldre retninger som romantikken. I Frankrike var ekspresjonismen mer et fargenes opprør, som fulgte en naturlig linje via Cézanne, Gauguin og Matisse til fauvistene. Hos Nolde finner vi dette sporet i blomsterbildene, som er viet et eget rom på utstillingen. Flere av disse bildene har en ornamental skjønnhet som vil tiltale mange besøkende. Selv uttalte Nolde at farger var som musikk, «fargene er mine noter».

Emil Nolde: "Five Lilies (red, green and yellow)"

Emil Nolde: «Fem liljer (røde, grønne og gule)» (udatert).

Det umiddelbare og spontaneframheves ofte hos Nolde, og tolkes i utstillingens tittel som en søken etter autentisitet. Kurator Øystein Ustvedt har villet sette det tidlige 1900-tallets sannhetslengsel opp mot vår tids maskespill og iscenesettelser, men lykkes bare måtelig. De fire salene har noe klaustrofobisk over seg, som ikke bare handler om arkitektur. Mangfoldet i verkene er grundig belyst, men det pekes i liten grad utover det rent biografiske. Indre motsetninger i liv og verk forblir uartikulert, i likhet med linjer til andre kunstnere.

Emil Nolde: "The Sea #3"

Emil Nolde: «Havet #3» (1913).

Noldes historie inneholder elementer av klassereise, med den karakteristiske blandingen av hjemlengsel og fjernlengsel som gjerne følger med. Han var en bonde i byen og en grubler på landet. Han trengte barndommens hav og horisont, men også storbyens omgang med kunstnervenner. Det tydeligste paradokset gjelder nazismen, som belyses i utstillingens innerste rom.

Emil Nolde: "Poppies."

Emil Nolde: «Valmuer» (udatert)

Nazisympatier hadde Nolde utvilsomt, i den grad at jeg stusser over tekster som toner dem ned. Er ikke tida snart moden for å legge vekk den moralske forargelsen? Det mest interessante ved Nolde er jo ikke hvorvidt sympatiene fantes, men hvilken ulykkelig kjærlighet det handlet om.

Emil Nolde. "Paradise Lost"

Emil Nolde: «Tapt paradis» (1921).

Nolde trodde på tysk kunsts overlegenhet og rakket gjerne ned på jødiske kunsthandlere. Han ble dypt sjokkert over å havne på utstillingen med «entartete Kunst» i 1937, særlig fordi Goebbels lenge var positiv til ham – men Hitler var av en annen mening. Ville Nolde ha latt seg bruke som verktøy i propagandaen om han hadde fått sjansen? Det virker ikke usannsynlig. Men der vår egen Hamsun var mer enn velkommen, bestemte nazistene seg altså for å utstøte Nolde, noe som paradoksalt nok hjalp ham til å tre smertefritt tilbake i det gode selskap etter krigen.

Emil Nolde: "Couple in Blue", detail

Emil Nolde: «Par i blått», detalj (fra ett av de såkalte «umalte» bildene, 1938-1945).

Under krigen fikk Nolde maleforbud, og turte ikke lenger bruke oljefarger i frykt for å bli avslørt av lukten. Akvarellene fra krigens dager kalte han «umalte bilder», og så på dem som skisser og utkast. For meg er de utstillingens mest positive overraskelse, med sin fluitidet og vitalitet i beskjedne formater. Figurer og former svever iblant nærmest transparent over i hverandre, på en måte som kan minne om Chagalls drømmebilder.

Emil Nolde: "Wildly dancing girls in front of a park" kopi

Emil Nolde: «Vilt dansende jenter foran en park», detalj (fra ett av de såkalte «umalte» bildene, 1938-1945).

En forkortet utgave av denne anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. oktober 2012. Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr her.