Den søte kløe (Høstutstillingen 2013) 15. september 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anja Carr, Cecilie Lind, Edith Lundebrekke, Farhad Kalantary, Fences, Høstutstillinga, Høstutstillingen, Høstutstillingen 2013, Ignas Krunglevicius, Lise Bjørne Linnert, Petter Napstad, Sten Are Sandbeck, Susanne Kathlen Mader, Vilde von Krogh, visual candy
add a comment
KUNST
Høstutstillingen 2013
Statens 126. Kunstutstilling
Kunstnernes Hus
14. september – 13. oktober 2013
Årets Høstutstilling er mer sprelsk enn fjorårets, og best når den nærmer seg det sanselige og groteske.
Anja Carr: «Banana Blues» (2012). Også fotografiene bak installasjonen er lagd av Anja Carr. Foto: Oda Bhar.
Lørdag åpnet den 126. utgaven av Statens kunstutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo. Der fjorårets utstilling var preget av lavmælt alvor, kanskje som en ettervirkning av terroråret 2011, er lekenhet og humor tilbake for fullt i 2013. Arbeidene er likevel sjelden blott til lyst, under overflaten ligger et mørke og presser. Allerede på toppen av trappa settes tonen av Sten Are Sandbecks «Fountainhead», en skulptur med underdel av metall og ei plastbøtte med fontene til hode. Like innenfor står Anja Carrs installasjon «Banana Blues», en kube bygd av banankasser malt rosa og blå, med plastbananer i luftehullene. Innvendig lukter det kvalmende sterkt av overmoden banan, og publikum tilbys en smakebit mens kunstneren selv gumler bananer på en monitor.
Detalj fra Cecilie Linds rominstallasjon «What the fuck is wrong with VISUAL CANDY» (2012). Foto: Oda Bhar.
Maksimalismen er enda sterkere i Cecilie Linds «What the fuck is wrong with VISUAL CANDY», en rominstallasjon med dekorerte porselenshoder. Et leopardmønstret hode bærer en kyllingsteik som hatt, et lilla hode har iskremmerhus stukket inn i øynene, et grønt hode hviler på ei seng av barnehoder. Det likner en morbid offerinstallasjon, og på gulvet sitter djevelens sendebud i form av en kullsvart, rødprikkete og morderisk stirrende katt. Det er fristende å gi seg hen til slike visuelle sukkertøy etter tiår med minimalisme, men samtidig klør det i øynene, som om noe er for godt til å være sant.
Vilde von Krogh: «Sjakk Matt» (2013). Foto: Oda Bhar.
Like tydelig er mørket i «Sjakk Matt» av Vilde von Krogh, hvor et interiør ser ut til å befinne seg i storm eller under et jordskjelv. Fra taket henger en sverm av lampeskjermer, et fuglebur er spent fast diagonalt i lufta, og på gulvet strever to deformerte skapninger med balansen. Scenen er burlesk og utrygg, som vrengebildet på en vaklende sivilisasjon.
Janne Kruse: «In Search of Temporality.» (2013) Stålplatene er kun formet med kroppen. I bakgrunnen: Aleksi Wildhagens diptyk «Til Det Norske Kongehuset» (2013) og Else Marie Jakobsens bildevev «Dromedarene II (Skriket)» (1994), med tekstilversjonen av Munchs «Skrik». Foto: Oda Bhar.
Sober skjønnhet er en annen trend på Høstutstillingen 2013. Janne Kruses kroppsfoldete skulptur i rustfritt stål, «In Search of Temporality», har en overraskende mykhet som minner om sammenkrøllet papir. Edith Lundebrekke har i «Multi Meander» malt trelamellene slik at relieffet skifter farge etter hvor du står i rommet.
Tro det eller ei: Sett fra motsatt side er dette bildet gult og oransje. Edith Lundebrekke: «Multi Meander» I og IV (2013). Foto: Oda Bhar.
Veggskulpturen «Hendelser i stor høyde» av Susanne Kathlen Mader har den visuelle styrken og skjøre balansen til en Calder-uro.
Susanne Kathlen Mader beveger seg i et konstruktivistisk landskap med vegginstallasjonen «Hendelser i stor høyde» (2013), som vant Norske Kunstforeningers debutantpris på Høstutstillingen.
En lettere og mer skjødesløs estetikk finnes i Petter Napstads små tusjbilder, som befinner seg i skjæringspunktet mellom poesi og tegning. Små portretter og skisser følges av strøtanker og aforismer: «Farvel interessante samtaler/jeg skal ikke ha noen av dere igjen.»
Detalj fra Petter Napstads tegnevegg (2013). Foto: Oda Bhar.
Videokunst har fått relativt stor plass på årets Høstutstilling, men fortsatt er det få som utnytter galleriets potensiale for å vise film på mer komplekse måter enn en kinosal. To hederlige unntak er iranskfødte Farhad Kalantary, som viser film på et kjegleformet lerret i «Stars of Umbria», og den litauiske komponisten og billedkunstneren Ignas Krunglevicius, som i trekanalsverket «Narrative with an unexpected outcome» benytter tre lerreter for å vise en skriftig dialog mellom tre personer, ett lerret for hver person, supplert med suggererende lyd. Innholdet er hentet fra en terapisituasjon mellom en ung gutt, en mor og en veileder, og setningene trykkes fram ord for ord fulgt av dumpe dunk som minner om morse.
Stillbilde fra videoarbeid for tre skjermer: «Narrative with an unexpected outcome» (2011) av Ignas Krunglevicius.
Mens alvor og vold ifjor dirret under mange verk er det direkte politiske sjeldnere i år. Tydeligst finner vi det i dokumentasjonsverket «Fences», hvor Lise Bjørne Linnert viser bilder og tekst fra et performanceprosjekt som har pågått siden 2009. Hun reiser rundt i verden og syr røde sting på gjerder, ofte på politisk kontroversielle steder. I Norge har hun blant annet valgt ut interneringsleiren på Trandum, samt den skadde Regjeringsblokka med flagrende presenning fra 2011. Gjerdene med røde broderier minner meg om Joseph Beuys, som brukte fett og filt som symbolske helbredelsesmidler for verden. I «Fences» er den røde ulltråden mer tvetydig: Blir gjerdet reparert, eller understrekes hullet? Som så mange omsorgshandlinger har stingene et problem: De både ivaretar og invaderer.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 13. september 2013.
Det er også blitt plass til et bilde fra Utvika camping ved Utøya. Lise Bjørne Linnert: «Fences» (2009-2013). Foto av foto: Oda Bhar.
Vold og hverdag (Høstutstillingen 2012) 10. september 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kunst.Tags: 22. juli, Christopher Nielsen, Det moderne øye, Edvard Munch, Ellen H. Suhrke, Fredrik Raddum, Hanne Tyrmi, Høstutstillinga, Høstutstillingen, Høstutstillingen 2012, Hilde Skevik, Kaia Hugin, Kunstnernes Hus, Marte Gunnufsen, Marthe Elise Stramrud, Munchmuseet, Odd Nerdrum, Per Kristian Nygård, Stig Sæterbakken, Sverre Malling, Utøya
add a comment
Min anmeldelse fra Høstutstillingen ble trykt i Dagsavisen 7. september, og kan leses av nettabonnenter her. For blogglesere har jeg lagd en egen versjon med bildeillustrasjoner av de aktuelle verkene. Alle bilder er tatt av meg under monteringen, derfor står det igjen noen stiger og litt verktøy her og der.
Statens 125. kunstutstilling: Høstutstillingen 2012
Kunstnernes hus
8. september – 7. oktober.
Høstutstillingen 2012 bærer spor av 22. juli – eller ligger det mest i øyet som ser? Kunstnernes Hus åpnet dørene lørdag 8. september med verk av blant andre Christopher Nielsen og Odd Nerdrum.
Årets Høstutstilling er den 125. i rekken, og jubilet markeres på flere måter. Arealet utvides til Oslo S, og en markant tidligere gjest inviteres tilbake: Edvard Munch. Han deltok i sin tid på Høstutstillingen ni år på rad, alltid med bilder som provoserte. Det er morsomt at Munch 70 år etter sin død fortsatt virker aktuell nok for norsk samtidskunst. Fotoserien blir en teaser på Munchmuseets neste utstilling, Det moderne øye, som ble utviklet i Paris og åpner i Oslo 24. oktober.
Edvard Munch, fra hans egen fotosamling. (Foto av foto: Oda Bhar)
Mange besøkende vil nok komme til årets Høstutstilling med 22. juli i bakhodet. Hvilke spor setter fjorårets nasjonaltraume er det mulig å se i samtidskunsten? Når jeg klatrer opp trappa til 2. etasje i Kunstnernes hus, og får øye på en projeksjon av to jentehoder nede i et hull i asfalten, er Utøya det første som faller meg inn. Hodene stikker såvidt opp av bakken, den ene jenta lys og den andre mørk, og hullet er så trangt at når én flytter seg må den andre justere. For to år siden ville jeg tenkt at dette handlet om samspill. Nå er min første tanke at de gjemmer seg for noen. Jeg rister det av meg, Transactions #2 av Hilde Skevik og Ellen H. Suhrke er et subtilt og foruroligende verk som ikke trenger konkretisering.
Stillbilde fra videoverket «Transactions #2» av Hilde Skevik og Ellen H. Suhrke. (Foto av veggprojeksjon: Oda Bhar)
Men like etter gjør jeg det igjen. Untitled House av Per Kristian Nygård er en diger installasjon tvers over en sal, en funkisblokk i bølgepapp, og jeg tenker automatisk: Regjeringskvartalet? Det likner egentlig ikke, men likevel. Slik har det blitt.
Per Kristian Nygård: «Untitled House», detalj. (Foto: Oda Bhar)
Juryen avslører i katalogen utfra de innsendte bidragene at 22. juli har satt et «tydelig preg på kunstproduksjonen i landet». I utvalget er dette mindre åpenbart, noe som vekker det gamle spørsmålet om konkret inspirasjon gjerne fører til dårlig kunst? Da få av disse verkene nådde opp ville juryen sørge for at det historiske kom med, og invitere noen kunstnere utenfor konkurranse. Så derfor, rett bak papphuset slår de imot meg: Sverre Mallings rettstegninger, seks portretter fra ulike vinkler. Her henger han altså på galleriveggen og er vel blitt det han håpet – kjendisen Breivik. Jeg ønsker at juryen hadde spart oss for dette.
Oversiktsbilde fra Høstutstillingen, med Fredrik Raddums skulptur «The Human Condition» i forgrunnen. (Foto: Oda Bhar)
En annen invitert er tegneseriekunstner Christopher Nielsen, som i en sjarmerende installasjon har omskapt et helt rom til minnelund for seg selv. Svarte vegger med tags og graffiti («Fuck Byrådet»), ei trekiste påmalt skjelett med en dildo strategisk plassert, brennende røkelsespinner, snurrende vinylskiver, et lysskilt med påskrifta «misfornøyelsespark.» Først tror jeg det handler om broren hans, Jokke, men kista viser seg å bære Christophers eget navn. Fra å være en fiffig hyllest får verket nå en emmen bismak. Er 2012 rett tidspunkt for dødsromantikk?
Utsnitt fra Christopher Nielsens installasjon «Mausoleum» på Høstutstillingen 2012. (Foto: Oda Bhar)
Motstanden jeg kjenner, og enda mer mot Marte Gunnufsens installasjon i kjelleren, med lenkebur og lyden av Bachs Komm, süßer Tod i death metal-versjon, gjør det klart hvor mye fjoråret har endret. Tidligere hadde jeg knapt ofret et skuldertrekk på dette – før Utøya, og kanskje før Stig Sæterbakkens selvmord.
Utsnitt fra «Komm, süßer Tod» av Marte Gunnufsen. (Foto: Oda Bhar)
Vold finnes på utstillingen, også mer direkte. Mest grafisk er Odd Nerdrums maleri av to menn med lendeklede, en morder og hans offer. Det kunne ha vært en vanlig barokkpastisj, hvis det ikke var for pistolbeltet og skytevåpenet den ene retter mot den andre. Ved pistolens munning lyser gnisten opp, og offeret faller blodig bakover. Om motivet referer til Breivik eller uttrykker en mer personlig, biografisk aggresjon er ikke godt å si, men effekten er stor i denne rammen.
Detalj fra Odd Nerdrums maleri «No Witnes». (Foto: Oda Bhar)
Mer subtilt behandles temaet i videoverket Five Parts – a Motholic Mobble (part 5), hvor Kaia Hugin har koreografert en slags dans oppned. En kvinne (eller flere) henger fra taket, vi ser armer og bein dingler ned i bildet. Så følger hodet, med håret hengende som glorie. Et nærbilde avslører en strime blod fra munnen, bevegelsene blir spastiske, før lemmene stilner. Er det en dødsdans? En mishandling, et selvmord?
Stillbilde fra Kaia Hugins videoverk «Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)». (Foto av projeksjon: Oda Bhar)
Påfallende på årets Høstutstilling er et nesten fullstendig fravær av humor, glitter og stas. De fleste verkene er små og lavmælte, ofte lagd i beskjedne materialer. Jubileum til tross, den 125. Høstutstillingen går neppe inn i historien som et høydepunkt av sprelske eller nyskapende verk. Har det siste året gjort oss apatiske, heller enn handlekraftige? Forhåpentlig retter vi bare energien et annet sted enn før, noe en annen tendens kan tyde på: Mange av verkene har fokus på de nære ting.
Bilde fra fotoserien «Livingroom Poetics» av Marthe Elise Stramrud. (Foto av foto: Oda Bhar)
Debutantprisvinneren Marthe Elise Stramruds Livingroom Poetics gir hverdagen en overraskende poesi gjennom smått absurde stilleben, som når et svart ullsjal henges over en kost med feiebrett, slik at toppen likner ei hette og siluetten blir mannen med ljåen.
Detalj fra «Domestic Accidents» av Hanne Tyrmi. (Foto: Oda Bhar)
I Domestic Accidents stabler Hanne Tyrmi kopper, kar og tallerkner opp mot et hjørne. Det er ikke det originale kjøkkenutstyret, men kopier i matt plastfolie, en dus og drømmeaktig siluett mot den hvite veggen. Er dette cocooning, redebygging mot trusler utenfra? Ved å kaste nytt lys på vanlige gjenstander ses hverdagslivet på en ny måte, mindre trivielt og med en frisk og velkommen magi.
Installasjonen «Domestic Accidents» av Hanne Tyrmi. (Foto: Oda Bhar)
Politisk eller bare pen? (Høstutstillinga 2010) 18. september 2010
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anders Sletvold Moe, Arne Vinnem, Beate Blö, Bjørn Bjarre, Emma Wright, Estetisk polert politikk, Filippa Barkman, Gunvor Nervold Antonsen, Hans Gerhard Meier, Høstutstillinga, Høstutstillingen, Høstutstillingen 2010, Human, Ingeborg Bye, Johannes Høie, Jorunn Myklebust Syvertsen, kunstanmeldelse, Kunstnernes Hus, Maja Nilsen, Maria Veie, Martin Skauen, Mattias Härenstam, Paul Dring, Roger Egseth, romantisme, Silje Fredriksen, Svein Mamen, Tegneklubben, Terje Nicolaisen, Thomas Østbye, Ulf Verner Carlsson, Wenche Gulbransen
3 comments
Noen har kanskje fått med seg at jeg har begynt å anmelde kunst for Dagsavisen? Det er en utrolig morsom oppgave jeg lærer mye av, og håper å få gjøre mer av etterhvert. Nedenfor følger en utvidet utgave av anmeldelsen min fra Høstutstillingen forrige fredag, supplert med egne bilder. Vil du heller lese avisversjonen ligger en faksimile her.
Banandama til Maja Nilsen er kanskje det enkeltverket avisene har gitt størst oppmerksomhet på årets høstutstilling. (Foto: Oda Bhar)
Estetisk polert politikk
Høstutstillingen 2010 hinter subtilt til politiske spørsmål, men i et estetisk tilgjengelig språk.
En ferd gjennom årets utstilling viser mye malerier og video, men uvanlig lite skulptur og installasjon. Materialmessig er det lite readymades og tekstil, derimot kreativ bruk av organisk materiale som bananer og nudler. Trenden mot maleri og tegning er tydelig, men juryen ser ut til å ha villet motvirke bilder-på-vegg-inntrykket gjennom dristige opphengsmetoder.
«Slettelandskap med himmel» av Karen Ingeborg Bye står så nær døra at du nesten steiler når du kommer inn. Til høyre ved veggen står «Grind» av Svein Mamen. (Foto: Oda Bhar)
En diger blyanttegning av et Thon-hotell er presset opp bak resepsjonsdisken (Arne Vinnem: «Innflytelse er noe de andre har»), en enda større viser et slags 1800-talls sentraleuropeisk slettelandskap og står uventet nær døra når du kommer inn, slik at du nærmest steiler for å se toppen av den (Karen Ingeborg Bye: «Slettelandskap med himmel»). Andre bilder er hengt i store grupper fra gulv til tak, slik det var vanlig i gallerier for 100 år siden, sist sett da Munchmuseet rekonstruerte en gammel utstilling i 2008. Som installasjon kan dette være vellykket, for enkeltverkene mindre heldig, når små bilder henges høyt bak glass og detaljer blir borte i lysreflekser.
For hundre år siden var det slik galleristene hengte bilder på veggen: Tett i tett, fra gulv til tak. (Foto: Oda Bhar)
Et mer vellykkede eksperiment er Tegneklubbens finérkube. Guttegjengen bestående av Bjørn Bjarre, Ulf Verner Carlsson, Paul Dring, Martin Skauen og Terje Nicolaisen, som lager tegninger på uformelle sammenkomster med øl og ostepop, har fått blankofullmakt til å fylle et eget byggverk med hva de ville, i dette tilfellet metahumoristiske tegninger med titler som «Dette er deg» og «Jurymedlem med tepause».
Guttegjengen Tegneklubben fikk fylle en finérkube etter fritt valg. Noen av enkelttegningene kan du se på Flickr-siden min (lenke nederst i posten). (Foto: Oda Bhar)
Det er ikke dypt eller ambisiøst, men en morsom kontrast til den perfeksjonerte teknikken i andre tegninger, f.eks. de romantiske, fantasyorienterte motivene til Johannes Høie og Filippa Barkman.
Johannes Høie og Filippa Barkman har sammen levert en gruppe tegninger de kaller «Roots and Ruin». Galleristen deres, Maria Veie, har nylig kalt denne ferske kunstretningen «romantisme». (Foto: Oda Bhar)
Liknende metahumor finnes i videoverket til Beate Blö, hvor tre tegnede figurer alvorlig diskuterer om «bajs» (svensk for bæsj) for evig er nødt til å betraktes som uestetisk – utvilsomt et spark til kunstdiskursen.
Den erfarne kunstneren Wenche Gulbransen, som bl.a. står bak vanntrappa foran Oslo S, har laget et av verkene jeg likte best på årets Høstutstilling, avisflettverket «Apokryf». (Foto: Oda Bhar)
Det er befriende tomt for liksom-provoserende kjønnsorganer og banneord i år. Derimot hintes det politisk til temaet i videoverket «Sons of Bitches» av Hans Gerhard Meier. Obskøne hiphop-tekster projiseres på veggen, avløst av barn som danser i en gymsal og foreldre som ser på dem, naivt uvitende om det støtende innholdet. Vi finner mange slike politiske understrømmer i år, med hint til medievirkelighet og økologi.
Det dyriske og uraktige, kanskje som en henvisning til økologi, er synlig i flere verker. Her hos Silje Fredriksen: «Aura Portrait» (Foto: Oda Bhar)
Mattias Härenstams videoinstallasjon «Diary of the Unknown Consumer» begynner i en smal gang med hytteestetikk, på veggene er det rutete lamper og utskjæringer, men motiver fra tradisjonell norsk treskurd er erstattet av blekkspruter, konkylier og dinosaurskjeletter, som hint til fossilt brennstoff og jordas kontinuerlige endring. Innerst ligger et rom hvor fortsettelsen projiseres, skremmebildet av et menneske som famler i mørket. Vi ser bare de hvite hendene hans foran oss, et eple pulveriserer når han tar det opp, og ute i lyset er landskapet goldt, uten vekster, mens alt han finner og vil gripe smelter, brenner, tilintetgjøres i hendene på ham.
Roger Egseth «Brat» er laget etter en grafisk framstilling av oljeutvinningen i Nordsjøen. Som utkast lagde kunstneren en plastilinamodell, og beholdt de sterke, dype fargene i den oppblåsbare varianten. (Foto: Oda Bhar)
Samme tema har Roger Egseths oppblåsbare skulptur, en grafisk framstilling av oljeutvinningen i Nordsjøen hvor tittelen «Brat» viser oss den materielt bortskjemte rakkerungen Norge. I Maja Nilsens bananhaug med et par velkledde bein stikkende ut er tittelen nord/sør-relatert: «My Dear, Tahiti is a place I love to remember, but hate to discuss.»
Gunvor Nervold Antonsen vant årets debutantpris for tekstilverket «Barovessjan», selv om hun langt fra er debutant i kunstsammenheng. (Foto: Oda Bhar)
Jurylederen framhever at 20 av de 87 kunstnerne bor og arbeider i utlandet, noe som gjør det ekstra hyggelig å vise dem, siden de ellers vanskelig får eksponering i Norge. Jeg er usikker på premisset, siden for eksempel Berlin for tida kunstmessig kan minne mer om en norsk feriekoloni enn et utland.
«Power Hose, Green» av Emma Wright sto midt blant stolene på pressenkonferansen. (Foto: Oda Bhar)
Flere av de utenlandsbaserte kunstnerne er dessuten velkjente fra de siste årenes gallerirunder, f.eks har Anders Sletvold Moe, utdannet og bosatt i Sverige, hatt flere utstillinger i Norge, ikke minst på Galleri GAD i 2007. Han bygger seg som vanlig inn i arkitekturen, med et verk som overskrider kategorien installasjon: Nisjer og utstikkere integreres sømløst i veggen, understreket av selvlysende maling og speil.
Første gang jeg så arbeider av Anders Sletvold Moe fikk jeg lyst til å kante bokhyllene mine med fluoriscerende maling. I år vant han både Høstutstillingsprisen og Kunstklubbens pris. (Foto: Oda Bhar)
Videoverkene vektlegger gjerne narrativer i et ofte konvensjonelt filmspråk. Mest imponerende er «Human» av Thomas Østbye, som vant Gullstolen for beste film på Kortfilmfestivalen i Grimstad 2009. Her er filmklippene ordnet i kapitler med personlige pronomen som tittel (Jeg, Du, Vi). Det er alltid en vri på fortellingene, som når en kortvokst, arbeidsledig innvandrer gjør kung fu-figurer til en høy og tynn norsk Manpower-leders glattpolerte HR-tale. (Klippet nedenfor viser et drøyt minutt av denne sekvensen, filmet av meg med håndholdt kamera, så kvaliteten er ikke topp – men jeg tror idéen kommer fram, og synes den er verdt en titt.)
Oppdatering 8. juli 2011: Etter ønske fra filmskaper Thomas Østbye har jeg fjernet den lille snutten min fra YouTube, siden han mente at den (tvert imot min hensikt) ga filmen hans dårlig reklame. Det du ser her er et stillbilde av de to aktørene jeg omtaler i teksten. Vil du se mer er det nok ingen annen råd enn å henvende seg direkte til Thomas Østbye.
Mye i filmen handler om latente konflikter, og selvframstilling sniker seg inn når vi minst aner det. I et klipp hører vi lyden av to mennesker som har sex, en hørende og en døv, og den hørende lyder som en pornofilm, mens den døves (mer ekte?) utrop er dyriske og ubehagelig ukontrollerte. Alt i alt kan den hørendes polerte lyder være en oppsummering av årets Høstutstilling: Tematisk interessant, men for subtilt til å provosere.
Høstutstillingen 2010 kan du se i Kunstnernes Hus fram til 10. oktober. Noen flere bilder av verkene finner du på Flickr-siden min her. Denne teksten er en utvidet versjon av min anmeldelse i Dagsavisen fredag 10. september 2010. En faksimile av anmeldelsen finner du her.
