jump to navigation

Sexy forfall (Andreas Dresen) 12. august 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
11 comments

Hva betyr alder? Når slutter vi å være oss? Svaret ligger i kortene: Svært seint, kanskje aldri. Hva med romantikk? De fleste av oss bærer på klisjéfylte idéer om kjærlighet i alderdommen. Arm i arm gjennom parken, ei mjuk hånd over kinn, noen milde blikk over kaffekoppen. Og alltid mellom to som har vært sammen halve livet. Den tyske regissøren Andreas Dresen vil vise oss at det ikke trenger bli slik. Kjærligheten trenger verken å bli satt eller sukkersøt, den kan ramme oss hardt, lidenskapelig og vakkert hele livet.

Den_niende_himmel_4_146822m

Inge (Ursula Werner) og Karl (Horst Westphal) faller pladask for hverandre.

Den niende himmel (Wolke Neun) er et klassisk trekantdrama mellom tre eldre mennesker, to menn og en kvinne. Inge (Ursula Werner) er en impulsiv kvinne i sekstiåra som tar syoppdrag for å spe på pensjonen. Hun er gift med Werner (Horst Rehberg), en traust men sympatisk mann som er opptatt av tog. En dag kommer 76 år gamle Karl (Horst Westphal) for å få lagt opp ei bukse. Inge forelsker seg, og det er i høyeste grad er gjengjeldt. Forholdet blir fysisk allerede i filmens første scene, etter noens mening for mye, siden kamera dveler ved gamle kropper med valker, hudfolder og pigmentflekker. Men det ytre forfallet hindrer verken slørete blikk eller andpustne kyss, alle slike tegn som gjør forelskede mennesker så skinnende.

Både den nye og den gamle kjærligheten er presist og ømt beskrevet. Inge trekker pusten før hun ringer på døra, Karl løper gutteaktig glad rundt og gjør leiligheten klar for henne. Også den hverdagslige harmonien med ektemannen Werner skildres varmt, når de sitter i stua med hvert sitt tidsfordriv, hun løser kryssord, han lytter til ei gammel grammofonplate med toglyder. Det er ikke ulikt togquiz-scenen i den norske filmen O’Horten (Bent Hamer, 2007), som Andreas Dresen også har sett, viser det seg, når jeg etter førpremieren er så heldig å ha ham til bords under en middag. Noen direkte inspirasjon er det ikke snakk om, scenen er snarere et pek til tognerder, spesielt fra DDR, dette landet som ikke lenger finnes, men den pussige grammofonplata er blitt et samleobjekt fra tida før Murens fall, og et av regissørens vanlige subtile tegn på at historiene hans foregår i det gamle øst.

Den_syvende_himmel__135911m

Inge (Ursula Werner) prøver å kjempe imot, men til slutt må hun fortelle Werner (Horst Rehberg) at hun har funnet en annen.

Skuespillerne i Den niende himmel er relativt kjente i Tyskland, men ingen av dem pleier å ha hovedroller. Andreas Dresen har hentet dem fra teateret, et bevisst valg siden dialogen skulle utvikles gjennom improvisasjon. Også andre manuselementer fikk skuespillerne være med og skape: Ursula Werner hadde sunget i kor, slik karakteren gjør i filmen, og Horst Rehberg var interessert i tog – ikke like mye som Werner, men han reiser helst med tog og hater fly. Realismen forsterkes av at Dresen ville bruke forståelige, virkelighetsnære lyder, ikke manipulerende filmlyd og stemningsskapende musikk. Det vi hører er kirkeklokker, kaffetraktere og stillheten innendørs.

En erkjennelse regissøren kom til i løpet av innspillinga er at kjærligheten ikke trenger noen «grunn». I starten ønsket han å vise hvilken «god» mann Karl var, en enkemann som hadde pleid sin syke kone i flere år før hun døde. Disse opplysningene ble fjernet fra filmen. Hvorfor? Fordi de var overflødige. Hva er en forelskelse? Hvor ussel virker ikke en kjærlighet som er basert på objektive kriterier for sympati?

– Vi var i ferd med å skyte scenen hvor Karl fortalte Inge om den syke kona si. Noe ville ikke klaffe, men jeg skjønte ikke hva. Så gjorde jeg et eksperiment og ba han som spiller Karl fortelle en bløt vits. Først ville han ikke, men jeg overtalte ham. Hele teamet ventet på en hjerteskjærende monolog, og så kom det en sexvits for åttiåringer! Ursula brøt ut i en hysterisk latter. Stemninga ble lettere, og det fungerte mye bedre!

I filmen er Inges latter ekte etter Karls vits, siden skuespilleren ikke var forberedt på endringen i scenen. Det samme er Werners reaksjon når Inge gjenforteller vitsen til ham, og han rister på hodet: Er det slikt dere forteller hverandre i koret? Den åpne og lekne prosessen har gjort Den niende himmel til en humoristisk film. Men lettbeint er den ikke.

– Jeg visste at den ville kreve emosjonell energi fra publikum, og engstet meg for mottakelsen.

Men filmen er blitt en suksess i Tyskland, og går fortsatt på kino ett år etter premieren. Ikke minst får regissøren fine reaksjoner fra publikum, noe som også skjer på Gimle, hvor han raskt blir omringet av damer i foajéen. Etter en forestilling i Münster kom et ektepar og takket ham: Du er jo mye yngre enn meg, sa mannen, og enda har du laget en film for min generasjon. Min kone og jeg har vært gift i femti år, men nå er vi blitt inspirert til å gå hjem og hygge oss!

sjundehimlen2_copy_135910m

Skuespillerne fikk være med å skape rollene sine gjennom improvisasjon.

Det mest interessante ved filmens suksess er kanskje at den viser hvor lite bortskjemt denne aldersgruppen er med god og relevant fiksjon. Eldre mennesker framstår sjelden som selvstendige subjekter på film. De får i beste fall være med i relasjon til andre, som foreldre eller besteforeldre, eller framstilles klisjépreget latterliggjørende eller «rørende». Som skrekkens eksempel på det siste nevner Dresen den argentinske filmen Elsa & Fred (2005), som noen sikkert kjenner fra Film fra Sør (den vant Publikumsprisen i 2006, og ble vist som reprise i 2007 og 2008, sist fordi forfatteren Hans Petter Blad anbefalte den – usett). Ifølge Dresen viser Elsa & Fred et eldre filmpar i verste klisjéform, med rituelle kinnkyss og sentimentalitet.

– Jeg gikk ut av kinosalen og var så irritert. Jeg tenkte: Det må da være mulig å ta eldre mennesker mer på alvor? Gi dem rett på det livet de fortsatt har. Innse at de kan ha ekte pasjoner.

Eldre kan få like mye sommerfugler i magen som yngre folk. Men mye er også vanskeligere. Det er liten tid igjen, færre sjanser å håpe på, noe som kan gjøre det langt tyngre å bli forlatt. I filmen har Werner ikke mye annet å leve for enn Inge. Han har toginteressen og bøkene, men utover det opplever han gjennom henne. Under overflaten er han heller ikke så sindig. Og selv om Inge og han kan virke ulike har de noe felles: Begge tar sterke beslutninger. Filmen slutter ikke muntert, men i et moralsk dilemma uten svart/hvitt-konklusjon. Hvem fortjener mest sympati, den som insisterer på å velge eventyret, klemme siste dråpe ut av livet, eller den som bare vil gjøre så godt han kan? Når bruddet er et faktum, lenge etter at onde ord har falt og den nye kjærligheten har tvunget seg fram, sier Werner til Inge: Hva gjorde jeg galt? Hun svarer: Du gjorde jo ingenting galt! Da kunne vi aldri ha levd sammen i tretti år.

Den_syvende_himmel_135909m

Ursula Werner vant Den tyske filmprisen i 2008 for sin rolle som Inge.

Den offentlige diskusjonen i Tyskland har handlet om sex, og hvor sjokkerende det er å se den så eksplisitt framstilt mellom eldre. Et norsk eksempel er Ulrik Eriksen, som har viet en hel artikkel i Morgenbladet til å ramse opp kjærlighetsscener mellom gamle mennesker som har frastøtt ham (og andre) gjennom filmhistorien. Andreas Dresen sier at reaksjonene var ventet, men samtidig gjør det ham oppgitt at sex og alder er det eneste folk ser. For ham er Den niende himmel først og fremst en film om hvilket jordskjelv kjærligheten kan være.

– It can shake you at any time of your life. Don’t feel safe!

Den niende himmel har jevnt over fått strålende kritikker i norske aviser. Den hadde premiere i Oslo 7. august, og kommer til Bergen fredag 14. august. Løp avgårde på kino, denne filmen fortjener gode besøkstall!

Den_syvende_himmel_135908m

Andreas Dresen står bak både manus og regi på Den niende himmel (2008). Han har tidligere laget filmer som Halbe Treppe (2002) og Sommer i Berlin (2005). Hans nyeste film Whisky mit Vodka (2009) hadde premiere på KVIFF (filmfestivalen i Karlovy Vary, Tsjekkia) i sommer.

En del av sitatene i denne artikkelen er hentet fra førpremieren på Gimle kino, hvor Andreas Dresen ble intervjuet på scenen av Kjetil Lismoen. Lismoens referat fra samtalen kan du lese hos Rushprint. I tillegg vil jeg anbefale Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten, og Vegard Larsens intervju i Dagbladet.

BONUSMATERIALE (for spesielt interesserte):

Et stykke ut i Den niende himmel hører Werner en setning fra et hørespill: «Det eneste som er verdt å gjøre er det du ikke har gjort før.» Replikken får ham til å slå av radioen, antakelig fordi han ikke er den eventyrlystne typen. Men dette er en referanse til Andreas Dresens nyeste film, Whisky mit Vodka, som hadde verdenspremiere under årets filmfestival i Karlovy Vary. Whisky mit Vodka er en metafilm om en filminnspilling, og «filmen i filmen» handler blant annet om alder og kjærlighet – om enn ikke like eksplisitt som i Den niende himmel. Dresen blir glad, men også beskjemmet over at jeg merket dette.

– Jeg ville vanligvis ikke ha sitert meg selv, i betydningen brukt en sekvens fra en tidligere film. Det synes jeg er for ubeskjedent. Men omvendt, å sitere en film som ikke fantes ennå, det gikk an.

At noen kom til å se de to filmene i motsatt rekkefølge hadde han ikke helt forutsett. De to filmene ble spilt inn samtidig, men Whisky mit Vodka ble klippet etterpå og fikk premiere ett år seinere. Den vant regiprisen i Karlovy Vary, men kommer etter hva jeg forstår antakelig ikke til Norge. Min omtale for Montages fra KVIFF 2009 kan du lese her.

Denne artikkelen er også publisert på Montages.

Delt ansikt (Oslo Poesifestival) 9. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
59 comments

På Litteraturhuset får jeg stadig lyst til å riste de teknisk ansvarlige. Som lar poetene fomle med mikrofonstativet, til og med stanse opplesninga og si ut i lufta, «jeg tror noen må hjelpe meg å gjøre noe med dette mikrofonstativet», altså stille det, justere høyden etter forrige altfor høye oppleser, siden stativet nå skjuler mesteparten av den mer kortvokste poetens ansikt, men ingenting skjer, ingen reiser seg og iler til, slik jeg selv ville gjort, om dette foregikk på kino, hvis en innleder foran en film trengte justering av mikk eller lyd, men nei, her på Litteraturhuset (forresten er det ikke bedre på Mono) blir poetene overlatt til seg selv, slik at for eksempel Ingvild Burkey i går måtte lese videre med feiljustert mikrofonstativ i femten minutter, mens publikum så ansiktet hennes tredelt av svarte streker som ei kubistisk maske.

Ingvild Burkey med mikrofonen foran ansiktet på Litteraturhuset.

Ingvild Burkey med mikrofonen foran ansiktet på Litteraturhuset.

Det er Oslo Poesifestival denne helgen, med norske og utenlandske poeter. Innimellom er det korte innledninger og noen få lengre samtaler. Ingvild Burkey er en av fire heldige som har Torgeir Schjerven til å innlede for seg, noe som betyr en presentasjon like lyrisk som diktene selv. Han forteller at hun har bodd i flere krigsherjete land: «Hun har levd som vitne, og prøver å sette ord på det hun har sett, men også på det utenkelige i å være den som ser.» Og Burkey leser: Jeg sitter på terrassen og prøver å høre meg selv tenke, og erfaring med datamaskiner får meg til å tenke på minnet som en harddisk, med lyden av tanken som noe summende, hvinende.

Torgeir Schjerven holder en lyrisk innledning for poetene Hans Petter Blad, Simen Hagerup, Ingvild Burkey og Erlend O. Nødtvedt.

Torgeir Schjerven holder en lyrisk innledning for poetene Hans Petter Blad, Simen Hagerup, Ingvild Burkey og Erlend O. Nødtvedt.

Schjerven innleder også for Hans Petter Blad, som tidligere har utgitt to romaner og har skrevet for teater og film (Erik Poppes Schpaa, Hans Petter Molands Gymnaslærer Pedersen, etter Dag Solstads roman). I høst er han aktuell med diktsamlingen Biblioteket, som handler om ekstremt konkrete ting, sier Schjerven: «Han lar seg distrahere av det absolutt beskrivelige.» Og så leser Blad fra boka om bøkene, materialet de er laget av, og (kanskje) det som står i dem: Les og forestill deg at du leser det leste. Bøkene har merker etter bokorm, og er assossiasjonseksemplarer.

Streck (Tor-Bjørn Adelgren).

Erlend O. Nødtvedt. Foto: Oda Bhar. Tegning: Streck (Tor-Bjørn Adelgren).

Erlend O. Nødtvedt er hordalendingen som skriver og leser som en slått. Det handler dels om vestlandsnatur (rrregn, rrregn, rrrangarokk), dels er teksten tett av referanser til det norrøne og moderne populærkultur (tveittr geirr, suddelidi, volvens sang). Men for meg er diktene utenkelige uten Nødtvedts egen opplesning: rytmisk, musikalsk og intens, med tramp i bakken, bjeller som ringler etc. Du finner en smakebit i den lille videoen jeg har laget fra festivalen, som ligger helt nederst i posten.

Simen Hagerup flørter denne gangen med tysk, som han medgir han ikke behersker, på tross av at han for tida oppholder seg i Berlin. Han snakker om das Schnabeltier, et ord han lenge trodde betydde snabeldyr, men som viste seg å være nebbdyr, fordi Schnabel på tysk ikke betyr det en nordmann først tror, men nebb (og dessuten pikk, om jeg ikke tar helt feil). Hagerup leser en lang ramse assossiasjoner som utarter til en slags samfunnskritisk Gorgon Vaktmester-regle på tulletysk (tolerieren, regulieren, dividieren), men har også metapassasjer: «Å splintre språket viste seg som eneste mulighet.» Torgeir Schjerven sier om Hagerup at «jeg vet ikke om et slikt språk er beregnet på hukommelsen, og jeg vet heller ikke om det er beregnet på øyeblikket – jeg tror det ligger et sted imellom».

Simen Hagerup (no.), Eric Engelbracht (ty.) og Kris Genijn (hol.) presenterer animerte kortfilmer fra årets poesifilmfestival i Berlin.

Simen Hagerup (no.), Eric Engelbracht (ty.) og Kris Genijn (hol.) presenterer animerte kortfilmer fra årets poesifilmfestival i Berlin.

Simen Hagerup deltar også på et annet interessant arrangement denne lørdagen, når Litteraturhuset får besøk fra en annen festival: Zebra Poetry Film Festival i Berlin. Dette årlige arrangementet har som formål å få poeter og animatører til å samarbeide med hverandre, og gir midler og eksponering til filmskapere som ønsker å sette bilder til et dikt. Simen Hagerup sitter i panelet fordi hans dikt Såkorn ble animert til årets festival av norske Kristian Pedersen. Kristian P. er student ved KHiB og har tidligere gjort seg bemerket ved å lage Norges første boktrailer for Samlaget, noe jeg vet fordi han har vært på besøk her i bloggen (bl.a. i denne kommentaren).

Ifølge Simen Hagerup var Kristian for beskjeden til å be ham om noe som helst, derfor blir diktet lest av en annen i filmen, men nå samarbeider de to om et nytt prosjekt, hvor Simen er aktivt med. «Selv tenkte jeg at Såkorn var et svært abstrakt dikt, og ville ikke selv greid å finne bilder til det. For det neste diktet prøver jeg å tenke i bilder, men jeg er forberedt på at Kristian kan være uenig i hva som er de opplagte bildene. Eller også tenker han: Ja, det er det opplagte, derfor velger jeg noe annet.»

Dessverre har jeg ikke greid å finne Såkorn-animasjonen på nett, men jeg har funnet årets nydelige (og superkorte) vinnerfilm fra Berlin: The Dead av Juan Delcán (USA), basert på et dikt av Billy Collins.

Det er mange andre poeter jeg kunne presentert. Høydepunktene sto i kø, bare på den ene dagen jeg var til stede (lørdag 8. november). Men for at denne posten skal ta slutt en gang vil jeg gjøre resten kort og oppramsende. Du får er en oversikt over poetene jeg hørte, med et par linjer sitater, og kanskje et par ord til. Jeg har satt hermetegn rundt sitatene selv om jeg helt sikkert ikke har husket dem ordrett, forhåpentligvis vil poetene ha meg unnskyldt. Hvis sitatene gir mersmak kan du ser mer i videoen min – og selvfølgelig skaffe deg de aktuelle diktsamlingene.

Poesien åpner dørene på gløtt under festivalen på Litteraturhuset.

Poesien åpner dørene på gløtt under festivalen på Litteraturhuset.

Pia Juul (Danmark), leser med mjuk aggresjon: «Barna leker. Deres leketøy er økenavn, kallenavn, skjellsord.» «Det er et spill av den gode urin å helle den ut i kloakken. Tenk alt den kunne testes for… og alle jeg kunne ha pisset på.»

David Vikgren (Sverige), er en av disse poetene som er mer opptatt av ordenes lyder enn meningen i dem. Opplesningen minner om en performance, virkemidlene er bokstavrim og rytmelek, lydmalende vokaler, blandet med utdrag fra avisnyheter. «Ut i skogen, bortover veien, i skriveretningen.»

Tone Hødnebø, etablert norsk poet og professor ved Litterær Gestaltning i Gøteborg. «For hånden som skriver og skriver forandrer verden seg.» «Hånden skriver ikke fordi jeg vil, men fordi jeg vil det hånden skriver.»

Øyvind Rimbereid tydeliggjør en annen trend i samtidas poesi, som er å blande naturvitenskapelige elementer med de mer tradisjonelt lyriske. Der tidligere tiders poeter lot seg inspirere av det landskapet de så med det blotte øye, er dagens mer opptatt av naturens strukturer, kunnskapen som ligger under, og ikke bare skjønnheten, men brutaliteten. Rimbereid kom i høst med diktsamlingen Herbarium, hvor ikke bare plantenes egenskaper, men deres historie er sentral. «Å kaste alle blomsternavn og gå langs ville enger.» «Bier flagrer forbi… og jeg skriver på pollengult papir.»

Gunnar Wærness oversetter Sigitas Parulskis (Litauen) til norsk.

Gunnar Wærness oversetter Sigitas Parulskis (Litauen) til norsk.

Sigitas Parulskis (Litauen) opptrer sammen med Gunnar Wærness, sin norske oversetter (også en anerkjent poet). De to gjør den beste opplesningen jeg har sett av typen oversetter-etterlikner-forfatter-i-ord-og-ånd: Begge leser sterkt, tonløst og messende, mørke dikt om døden og jorda. De minner om prester i ei dyster dødsmesse, f.eks under det gamle temaet med vegguret som stopper når de gamle dør. Er vi siste generasjon som kan bruke denne metaforen? Når jeg dør vil ingenting slutte å tikke, mobiltelefonen blir utladet, laptopen ikke slått på, men det virker liksom mye mindre kraftfullt enn: «Tida har slutta å slå, sier far med klokka mot øret og jord på leppan. Æ må ha glemt å trækk den opp, den stoppa som et hjerte.» Eller bondemetaforene: «Dyran tålte itj folk som rømte fra båsen.» «Han vart satt i jorda samtidig med potetan.» (Pardon my trøndersk.)

Triztan Vindtorn intervjues av Arild Linneberg på Oslo Poesifestival 2008.

Triztan Vindtorn intervjues av Arild Linneberg på Oslo Poesifestival 2008.

Triztan Vindtorn opptrer i samtale med professor Arild Linneberg (UiB). Også Vindtorn har kommet med ny diktsamling i høst, Sirkus for usynlige elefanter, og Linneberg sier: «Du pleier jo alltid å kle deg ut, med tanke på tittelen trodde jeg du ville komme som elefant idag? Men jeg ser jo at det handler om usynlige elefanter, så dette er kanskje et usynlig elefantkostyme?» Dermed er tonen satt, dette er lun og burlesk gammelmannshumor, men jeg har likevel sans for Vindtorns absurde og assossierende bilder, han er flink til å få tankerekken til å snu, gjerne med et ordspill, dessuten er han uhøytidelig, og gjør seg ikke mystisk når det gjelder tolkning. «Usynlige elefanter? Nei, det er helt konkret. Jeg har jobbet i 13 år bak kulissene på et teater, og slikt setter spor, jeg fikk interesse for dem som står bak showet og trekker i trådene, men er like viktige for forestillingen som klovnene, trapeskunstnerne og de andre synlige elefantene.» Andre sitater: «Jeg liker alle rytmer, særlig de som ikke kan telles.» «Frykten for å bli gal skal aldri få oss til å la fantasien flagre på halv stang.»

Hm. Det ble visst ikke så kort likevel. Jeg var proppfull av opplevelser. Og her er altså videoen min: 6 minutter er litt langt, men det var vanskelig å klippe mer, poeter bruker lenger tid på å komme til poenget enn jeg trodde. Husk at det er lov å spole, men få med deg den animerte edderkoppen mot slutten. Og fortvil ikke om du har vansker med å høre alt som blir sagt: Jeg har lagt inn noen tekstlinjer du kan lese underveis. Ellers har Streck laget flere tegninger av poetene, se dem hos ham på flickr her.

PS. Forresten er det snart siste sjanse til å sikre seg første utgave av fanzinen Jeg!, hvor jeg har med en tekst. Kanskje skriver jeg mer om dette senere, hvis gutta lar meg få bidra flere ganger. Men blekka kan kjøpes på Tronsmo, Tiger og Torpedo i Oslo – eller bestilles på mail (jegutropstegn@gmail.com). Du kan lese en omtale på Flammebloggen her, og lese noen av artiklene på Jeg!s eget nettsted. Nummer 2 vil være i salg fra 14. november, for kun kr 10. (Jeg er muligens med der også.)

PPS. Og helt til slutt er jeg visst med i kvalifiseringsrunde til Tordenbloggen idag. Forsåvidt har jeg inntrykk av at mange som leser hos meg ikke er så interesserte i resten av bloggmiljøet, og om jeg går videre fra kvalifiseringen blir det sikkert ikke langt (noe som forsåvidt er helt greit). Men har du lyst til å stemme på meg (fram til kl 22-23 søndag) er det altså mulig her.

Oppdatering 15/11: Brageprisens nettsted har nå lagt ut enkeltdikt av nominerte poeter, deriblant Ingvild Burkeys dikt om minnet som en harddisk, som jeg likte så godt og prøvde å gjengi en bit fra hukommelsen ovenfor. Les hele diktet! Og nå kunne jeg strøket ut mine egne feilsitater, men jeg legger heller ut den riktige ordlyden i tillegg, for jeg tenker at et feilsitat også kan ha interesse, som sammenlikningsgrunnlag for hvordan hukommelsen virker. De første linjene lød egentlig slik: «jeg sitter i skyggen på terrassen / og forsøker å høre meg selv tenke / og forestiller meg lyden som en slags summing / kanskje fordi forestillingen om minnet som en harddisk / har konfigurert min evne til å forestille meg ting // som lyden av en tanke idet den tenkes / en slags summing, eller mer som et hvin?» (Hentet fra samlingen Den mest tenkelige av alle verdener, 2008.) Les mer om poetene som er nominert til Brageprisen her på bloggen Poesiportalen.